Mestringsmedisin

Page 1


AUDUN MYSKJA MESTRINGSMEDISIN

Metodene som gir helse og livskvalitet

© 2025 Kagge Forlag AS

Omslagsdesign: Leinerland /Terese Moe Leiner

Illustrasjoner: Nikoline Svergja

Layout: akzidenz as | Dag Brekke

Papir: Holmen Book Cream 70 g 1,8

Boka er satt med Garamond Premier 12/16

Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia

ISBN: 978-82-7201-868-8

J.M Stenersens Forlag AS

Akersgata 45

0158 Oslo

www.jms.no

Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor.

Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som innmating eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.

Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.

Til Sonja og det ukjente

Forord

Jeg er på vei opp trappene til storsalen på Litteraturhuset i Fredrikstad, til et foredrag om omsorg for døende. I en sofa rett ved inngangen sitter et ungt par, omslynget og oppslukt. Idet jeg er på vei inn i foredragssalen, får den unge kvinna øye på meg. Noe skjer: Hun spretter opp og springer bort til meg.

«Er du Audun Myskja?»

«Ja», sier jeg.

Plutselig kaster hun seg rundt halsen min og sier: «Vet du hva som har skjedd meg? Jeg heter Merete og jeg lå syk med ME i syv år. Kronisk utmattelse. Ingen behandling hjalp. Det hjalp ikke å hardtrene, det hjalp ikke å hvile, det hjalp ikke å tenke positivt om situasjonen, det hjalp ikke å spise sunnere. Jeg orket ingenting. Men så ga noen meg en bok som du hadde skrevet, Helbred deg selv.»

Hun tar boka ut av veska og viser meg et godt slitt eksemplar med ulike Post-it-markører i gilde farger som stikker ut forskjellige steder.

«Det var noe som fanget meg da jeg begynte å lese den. Jeg hadde ikke orket å lese, men jeg ble så fascinert av tankegangen – at jeg faktisk kan finne helbredelse i meg selv. Jeg tror jeg fikk håp, som et lys som ble tent. Så begynte jeg å gjøre øvelsene, en etter en. Jeg jobbet meg igjennom boka. Det er jo ganske mange øvelser, egentlig», smiler hun.

«Da jeg var ferdig, merket jeg at jeg hadde mer energi. Så begynte jeg på nytt.

Da jeg fikk symptomene på utmattelse og etter hvert fikk MEdiagnose, gikk jeg på sykepleierstudiet, men jeg måtte slutte. Og vet du hva? Kjæresten min og jeg satt akkurat nå og feiret at jeg var oppe til avsluttende eksamen og besto. Nå er jeg sykepleier! Jeg har vært igjennom et helvete, så nå gleder jeg meg sånn til å hjelpe andre som sliter. Tusen takk! Fortsett med det du gjør», sier Merete.

Jeg drar hjem etter foredraget med dette kallet som jeg kjenner i hver celle: å finne tiltak som folk kan gjøre selv. Enkle, begripelige, gjennomførbare, samtidig dyptgående og mest mulig rettet mot årsak. Ikke årsak i den forstand at vi vet alt om grunnen til at plager og sykdom oppstår, men i den forstand at mennesker får tak i det det handler om. Livsviljen, det som får oss til å stå opp om morgenen. Det japanerne kaller ikigai.

Denne episoden er en av mange som er drivkraften bak denne boka. Jeg har etter hvert skrevet så mange bøker at mange spør meg: «Er det mulig å samle det du vet i en bok med noe av det viktigste?» Her er den. Det ligger levd liv og en kjærlighet til det prosjektet vi mennesker har sammen i, bak og mellom hver linje i denne boka.

De ni søylene har vokst langsomt fram over flere tiår, drevet fram av ønsket om å samle tiltakene som mennesker kan gjøre selv for å styrke helsefunksjon og liv, det som gjør at vi mestrer livet vårt bedre, alene og sammen. Mestringsmedisin handler ikke bare om meg og mitt, men om hvordan vi kan bygge opp et samfunn for alle. Hvis viten om gode helsetiltak bare når de som trenger dem minst, har vi tapt. Jeg håper å nå ut dypt og bredt med viten og verktøy om det som teller. Her er boka. Den er din.

Innledning

Hvorfor trenger vi enda en bok? Hvorfor trenger vi mestringsmedisin? Mitt svar er at mestringsmedisin er et av verktøyene som kan samle det som blir en stadig mer uoversiktlig og uoverkommelig informasjonsmengde, på en måte som er begripelig, håndterbar og meningsfull.

Forskningslitteraturen øker og øker. Bare i demensomsorgen publiseres det over hundre artikler på verdensbasis hvert døgn, hvert år. Ingen kan håndtere alt dette. Søylene i mestringsmedisin er sprunget ut av utfordringene med å samle viten i informasjonssamfunnet. De er et forsøk på å lage en forståelig og oversiktlig beskrivelse av de ulike fasettene ved det som gjør at vi får skapt vår beste dag, dag ut og dag inn. Søylene er tydelige nok til at det er lett å konkretisere svarene på spørsmålet: Hva kan jeg gjøre selv? Samtidig er de omfattende nok til at ny viten og ulike dimensjoner av mestring lett kan passes inn i dem.

Bakgrunnen for det jeg presenterer er en kombinasjon av

• mitt eget vedvarende arbeid med mennesker som søker hjelp, fra 1974 til i dag.

• andre fagfellers erfaringer, fra forskere og kolleger til lærere og kordirigenter. Eksempelvis ga kombinasjonen av min medisinske fagkunnskap og musiker Anders Roggs viten om hvilke melodier

og rytmer som fenger, mulighet til å få passiviserte beboere på sykehjem ut av stoler og rullestoler.

• søk og sveip gjennom forskningsfronten hver eneste uke for å oppdatere og justere egen viten, kombinert med deltakelse på et stort antall vitenskapelige konferanser.

• et drøyt dusin prosjekter i eldreomsorgen, i Parkinsons sykdom, i skoler, organisasjoner og kommuner.

• erfaringene til individer og grupper jeg har jobbet med gjennom seminarer, kurs og utdanninger.

• tilbakemeldinger og spontansamtaler med deltakere på offentlige foredrag.

Slik har jeg fått justert mine egne antagelser, samt påstander og konklusjoner som kommer fram i forskningslitteraturen.

For å illustrere min metodiske tilnærming: Jeg var med på å utarbeide et treningsprosjekt for parkinsonpasienter i Nord-Trøndelag.

Vi satte sammen øvelser med rytmiske bevegelser som skulle få i gang kroppens naturlige smidighet og bevegelighet.1 Både deltakerne og lokale fysioterapeuter som var involvert, kom med innspill. Vi fikk for eksempel tilbakemeldinger om at den sammenhengende treningsøkta ble for lang. Vi la inn en kort avspenningsøkt med pust midt i, og fikk forbedret resultatene. De opprinnelige øvelsene tok dessuten ikke tak i et av de viktigste symptomene ved Parkinsons sykdom: stemmetap. Dermed fikk vi hyret inn en dyktig stemmepedagog som ga stemmeøvelser tilpasset til den enkeltes funksjonsnivå, på samme måte som vi tilpasset de fysiske øvelsene til den enkeltes behov. Vi gikk spesifikt inn der deltakerne ble dårligere. Jeg hadde sett at de som sluttet i gruppen, raskt gikk i nedadgående spiral til sykehjem og full pleie. Vi klarte å sette inn tilpassede treningsverktøy – eksempelvis tilpasset vi øvelsene til de som måtte sitte eller gå med rullator. Slik fikk vi forlenget en selvhjulpen funksjonsevne med flere år. En av deltakerne

hadde gitt opp, og hadde avlastningsplass på sykehjemmet. Da jeg fikk motivert ham til å komme tilbake til den gruppen han hadde vært så glad i, og ga tilpassede øvelser, kunne han bo hjemme i to år til, uten avlastningsopphold.

Slik er mestringsmedisin et samarbeidsprosjekt mellom oppdatert faglig kunnskap på toppnivå og menneskers egne erfaringer. Helsearbeidere og terapeuter har én type viten. De som har skoen på, vet hvor den trykker og har en annen viten. Vi må sette sammen disse erfaringene og systematisere dem.

Jeg trenger å tydeliggjøre mitt ståsted overfor evidensbasert vitenskap. Min intensjon er å nærme meg alt i livet fra et vitenskapelig perspektiv, og ha en forskerholdning til alle fenomener jeg støter på. Jeg elsker vitenskap og vil aldri kritisere eller angripe vitenskapen eller dens metoder – så lenge den ikke hevder at det ikke finnes noe mer. Da går vitenskapen utover sitt mandat og blir en religion, og ikke engang en særlig god religion. Jeg elsker randomiserte kontrollerte forsøk – til sitt bruk. En stor del av grunnlaget for denne boka er referanser til fagfellevurderte studier. Jeg slår opp i den anerkjente databasen Pubmed flere ganger i uka for å få svar på faglige spørsmål – intuisjonen min kan ikke stå alene. Jeg får uvurderlig faglig veiledning og korrektiv.

Et eksempel: Gjennom flere tiår har jeg lest og hørt det «faktum» at vi tenker 60 000 tanker om dagen, utbasunert gjennom utallige bøker, foredrag, og etter hvert, selvsagt, overalt på nettet – alltid uten kildehenvisning. Derfor sluttet jeg selv etter kort tid å være med på hviskeleken. Jeg ante faktisk ikke hvor mange tanker vi tenker om dagen. Endelig fant jeg en skikkelig utført studie. Forfatterne definerte hva «tanker» i dette tilfellet var, og hvordan de målte dem. De fant i snitt 6,5 tankeenheter per minutt når vi er våkne, altså drøyt 6000 tanker, hvis vi ikke regner med tankene i søvnstadiene.2

Jeg tror at denne typen vitenskapelig tilnærming til faktasjekk er av største betydning i informasjonssamfunnet. Leser du bøkene mine, skal

du kunne være trygg på at jeg ikke sprer tvilsom informasjon – selv om jeg stiller spørsmål ved vedtatte sannheter. Jeg prøver å være tydelig på kildene mine, om det så er vitenskapelige studier eller subjektiv erfaring.

Men likevel: Når vi går inn i den mangslungne virkeligheten, lager vi et lite utsnitt via et vitenskapelig design. Dette kan gi gode føringer og retningslinjer for våre videre handlinger. Men vitenskapen blir ensidig og farlig når den går videre og forfører oss med troen på at dette utsnittet beskriver hele virkeligheten, slik den er.

Jeg har erfart at ulike innfallsvinkler kan gi en større innsikt i komplekse fenomener, som deg, for eksempel. Studier av indisk, tibetansk og kinesisk helsevitenskap har gitt meg en innsikt i kroppens og sinnets flytsystem som gjør det mulig å finne noen av de mest presise verktøyene til moderne mennesker som sliter. Kanskje stiller du deg fremmed for energipunkter med rare navn, det er fullt forståelig. Men i virkeligheten er de inngangsporter til spesifikke funksjonsområder, på lignende måte som du klikker på ikoner på dataen din. Så prøv å møte nye vinklinger med et åpent sinn. I praksis passer vestlige og østlige vitenskapstradisjoner sammen som hånd i hanske i møte med helseutfordringer som stress og slitenhet.

Det er slett ikke sikkert at de medisinske miljøene i helsevesenet vil være hovedkilden til viten og mestring i årene som kommer. I informasjonssamfunnet treffer jeg stadig på mennesker med ulik bakgrunn som blir interessert i helsespørsmål og skaffer seg unike ferdigheter som gir viktige bidrag. I arbeidet med pust var det ikke lungelegene jeg lærte mest av, men sangere og kordirigenter. I arbeidet med muskler er det ikke leger innen rehabilitering som er superekspertene jeg har lært av, men en naprapat, en yogalærer og en ung PT.

Jeg ser for meg et samarbeidsprosjekt i årene som kommer, og håper at mestringsmedisin kan være en samlende ramme for viten vi trenger. Klarer vi å møte eldrebølgen med et høyt nok antall eldre som holder seg funksjonsfriske år etter år, har vi gitt et vesentlig bidrag til

samfunnet. Klarer vi å forebygge ung uførhet og kriminalitet blant de urolige barna med oppmerksomhetsforstyrrelser, har vi gitt et viktig bidrag for fremtiden.

Jeg håper boka vil gi deg inspirasjon, innsikt og motivasjon til å bygge det livet du trenger.

Kapittel 1

Vi trenger en mestringsmedisin!

Hva er mestringsmedisin?

Mestringsmedisin er systematiske tiltak som bygger helse og mestring. Disse tiltakene er enkle, gjennomførbare, tilpasset målgruppen og individet de er rettet mot. De kan justeres og utvikles i tråd med ny forskning og erfaring, er mest mulig årsaksrettet og virker over tid. Mestringsmedisin har et økologisk og regenerativt perspektiv, og søker å bidra til et samfunn med mestring for alle, bygget på et tydelig verdigrunnlag og konkrete tiltak som øker livskvaliteten i hverdagen.

Tiltakene i mestringsmedisin skal supplere og utfylle teknologisk medisin, og særlig fokusere på utsatte grupper og nye perspektiver på uløste problemstillinger.

Allerede tidlig i min karriere skjønte jeg at opplevelsen av helse og mestring er noe annet enn å behandle og bli kurert for sykdom; at å være teknisk frisk – uten diagnoser – ikke er det samme som det å oppleve seg frisk eller å mestre livet sitt. I en samtale under medisinstudiet utbrøt jeg: «Det vi trenger, er en mestringsmedisin!»

«Hva mener du?»

«Jo, vi har behandlingsmedisin, der mennesker er passive. Vi trenger en medisin der mennesker får lære seg holdninger og verktøy som gjør dem i stand til å få tak i det som gir dem livskraft og livsmot.»

«Skal du liksom helbrede med ånd?» sa en studiekamerat.

En annen utbrøt: «Kan du ikke komme deg ned på jorda, Audun?»

Jo da, jeg kom ned på jorda og levde et liv der jeg sugde inn erfaringer fra det som etter hvert ble et sted mellom 80 og 100 000 pasienter − et stort og variert materiale som begynte å tydeliggjøre hvor en kunne gå inn og utgjøre en forskjell. Ikke bare behandle mennesker for sykdom og plager, men også utruste dem med verktøy som ga dem bærekraft, lærekraft, nærekraft og værekraft.

Da jeg begynte å arbeide på sykehjem, så jeg at det medisinske systemet kunne ha god behandling for mange sykdommer, men at det i stor grad passiviserte brukerne og ofte låste dem inne i en livsstil som ga lite rom for å bygge helse. Jeg opplevde i økende grad at vi hadde et naivistisk-magisk syn på helse: Dersom vi behandlet sykdom, ville helse oppstå automatisk. Jeg så at en slik tankegang ikke fungerte i praksis, og at vi hadde for dårlige verktøy innen medisinen for å styrke evnen til å fungere i hverdagen. Da jeg arbeidet noen år på sykehus i NordNorge på 80-tallet, så jeg at de gamle fiskerne som utgjorde en stor del av pasientgruppen, var forbløffende sterke og vitale til langt opp i årene.

Da de kom inn på sykehus med hjerteinfarkt, hjertesvikt eller andre sykdommer som rammet den fysiske utfoldelsen som deres liv besto av, forfalt de raskt. Jeg husker møtet med blikkene til flere av de gamle fiskerne, jeg kalte det havblikk. Jeg så at de friskeste av dem ofte hadde levd med en kombinasjon av frisk luft, fysisk arbeid og indre ro – en gullkombinasjon for mestring.

Da jeg drev allmennpraksis fra 1988–98, fikk jeg et mer systematisk observasjonsmateriale i hendene: en uformell, men stor sammenlignende observasjonsstudie. På den ene siden drev jeg en stor, vanlig allmennpraksis for lokalbefolkningen. Samtidig oppsøkte andre folk meg for å få hjelp, ikke primært med sykdom eller plager, men for å få verktøy til vekst. Jeg så at den første gruppen først og fremst ønsket behandling for å bli kvitt sykdom, symptomer og plager. Det viktigste

var å få tatt flest mulig og mest mulig avanserte undersøkelser og få komme til spesialist. Søkerne i den andre gruppen var mer opptatt av følgende: Hva betyr symptomene for meg? Hva kan jeg lære av det?

«Kan jeg ikke få noe for det?» var utsagn jeg ofte hørte i den første gruppen, som i stor grad ville stilt seg fremmed for utsagn fra den andre gruppen, som:

«Jeg vil ikke bare bli kvitt symptomene mine uten at jeg forstår hva de betyr for meg.»

«Jeg er ikke bare opptatt av å få vekk sykdommen min. Jeg vil bruke den for å vokse, til å lære å leve!»

Gjennom ti års praksis begynte jeg å se noen tendenser. De som mediterte, praktiserte yoga og selv arbeidet aktivt med symptomene, fikk en annen helseprofil enn de som gikk i det vanlige behandlingsapparatet. Som «snill lege» hadde jeg skaffet mange pasienter langtidssykmeldinger og uførepensjoner. Utover på 90-tallet begynte jeg å se hvordan dette hadde en bakside: passivisering, utenforskap og etter hvert helsetap.

Etter hvert som de to gruppene ble eldre, så jeg hvordan de som var i den andre gruppen, skar ut i helseprofilen. Ikke at de ble unge på ny, men de fikk en type tidløshet, som om alder ikke bet på dem. Jeg begynte derfor å undersøke det vi visste om aldring, og følge med i den voksende faglitteraturen. Fra starten av var jeg ute etter art of aging, snarere enn «anti-aging»: Det å slåss krampaktig mot naturen eller naturlig aldring eller prøve å forlenge livet i det uendelige så jeg som lite tjenlig. Jeg så også at selv de friskeste begynte å skrante idet de bikket 80–90-årene. Det kom en grense for hvor lenge man kunne opprettholde et friskt liv og funksjon. Men jeg så også at det gikk an å forlenge årene der man kunne fungere friskt, og oppdaget at vi sto overfor et scenario der vi stadig ville leve lenger.

Utover på 2000-tallet så jeg at eldrebølgen begynte å presse helsevesenet i stadig større grad. Der vi hadde hatt noen få kreftpasienter som

gjerne døde raskt, fikk vi nå en tredobling av de som fikk kreft, og av de som overlevde kreft. Det ble derfor stadig mer maktpåliggende for meg å bidra til å samle det vi vet om forebygging og mestring over tid. Jeg fulgte en undergruppe som praktiserte de tibetanske ritene, et voksende materiale fra 1992. De oppnådde en tilgang til energi, subjektiv helse og tidløshet som bidro til en modell med tilhørende praktiske verktøy for langtidsmestring, fra barnehagebarn som trives, til de gamle vise.

Før jeg presenterer søylene, ønsker jeg å dele noen refleksjoner rundt hva mestring er, og hvorfor det er så sentralt i et helseperspektiv.

Kapittel

2

Mestringsfølelsen – en nøkkel

Kråkestup og curling

Vårt eldste barnebarn er blitt tre år, lillebroren er et år. Begge er glade i hopp og sprett, og foreldrene har investert i en trampoline utenfor huset. Lillebror Olav ruller litt rundt, mens Johan prøver seg igjen og igjen mot det sviktende underlaget, med tunga stikkende ut av munnen. Han har klart å stupe kråke ute på plenen, nå prøver han på det samme, men med gyngende underlag som stadig glir unna. Øve, øve jevnt og trutt og tappert, det er tingen. På det åttende forsøket ruller han rundt. Han setter seg opp. Med et stort smil – mestringsfølelsens ansikt – sier han til meg: «Jeg klarte det!»

Kjærlighet og tilknytning er sentrale faktorer i barnets utvikling.3 Men tilknytning trenger å føre til en utforskertrang som gjør at barnet opplever mestring. Å utvikle ferdigheter er en av våre sterkeste og mest fundamentale drivkrefter.

Jeg kjenner barn fra kjærlige familier som «har fått alt». De har dyktige, nærværende foreldre som stiller opp – og ordner opp:4

• Curlingforeldre som glatter ut alle livets tuer og hull der barna kan snuble eller falle ned.

• Helikopterforeldre som kretser over barnas liv og sjekker mulige farer og trusler, slik at disse blir unngått.

• Tigerforeldre som står på for at barnet skal bli nummer en på livets arenaer, de er trenere, managere, sponsorer.

• Sherpaforeldre som går veien og bærer byrdene, ikke bare med, men for barna sine, som bestevenner, veiledere, personlige assistenter.

Alle mener det godt. Aldri før har vi hatt foreldre – i hopetall – som gjør mer for sine barn og stiller mer opp. Det er åpenbart bra. Men er det for mye av det gode? Nye studier bekrefter det pedagoger over hele landet sier til meg: Disse barna får for lite erfaring med å stå i motstand og måtte finne ressurser til løsningen i seg selv. De blir ofte for avhengige av støtte og bekreftelse. Dermed blir de sårbare for angst og depresjon – de er hyggeligere og mer opplyste enn noen generasjon før dem, men gir lettere opp.5 Evnen til å mestre skjer i en sosial sammenheng, ja, men likevel ligger kildene dypt i den enkelte. Hvem er jeg når ingen bekrefter meg? Et sted må vi lære å finne denne integriteten som gir evnen til å stå i storm, reise seg i motgang og være kjerringa mot strømmen når det kreves.

En lærer forteller: «Hvis jeg har måttet irettesette et barn eller gi det en svak skolekarakter, er sannsynligheten stor for at det kommer en mail med et til dels truende innhold eller en ditto telefon i løpet av kvelden, fra foreldre som krever en unnskyldning på vegne av barnet.»

Anstrengelse og belønning

Men dette kan bli et vrengebilde av mestring. Den offentlige versjonen av mestring er den positive siden. Vinneren som går over målstreken i pur glede. Når jeg skriver dette, har jeg sett et bilde av Jakob Ingebrigtsen som knuser en gammel verdensrekord på 3000 meter. Etter alle seirene er uttrykket likevel pur magi. En dokumentasjon på at dette ikke er en løper som kommer til å legge opp med det første. Men grunnlaget for mestringsfølelsen ligger ikke i seieren, men i utallige timer preget av tap,

anstrengelse, motgang og tunge stunder. Vi drukner i positivitet i vår tid. Vi er ute etter støtte, oppmuntring, likes, ofte uten å spørre om hva det gjør med oss.

Forskning på midthjernens belønningssystem er i så måte tydelig: En driver for prosessene i denne delen av vår bevissthet er feedbacksløyfen mellom å anstrenge seg og få det til. Hvis anstrengelsen blir tatt bort, vil belønningen ha mindre virkning over tid – akkurat som at en som jukser seg til en seier, vil få en helt annen indre belønning enn en som har stått på og gått igjennom motgang for å seire. En av de store tennisspillerne, Rafael Nadal, tilskrev sin suksess onkelen som trente ham. Hans mantra var: «Rafael, det er ikke ballen, det er ikke den urettferdige dommeren, det er ikke vinden, det er ikke publikum – det er deg», når han tapte.

Da lærer vi å sette inn det som skal til. Men dette krever motivasjon.

Hva med de som ikke får det til?

Jeg tror at en mestringsteori, slik jeg presenterer det i denne boka, vil bidra til å løse utfordringer i vår tid. Et eksempel: En rekke studier viser at trenings- og livsstilspropagandaen så langt har hatt mindre effekt enn ventet. 75 prosent av befolkningen er fysisk inaktive. Det blir som i Bibelen: «For den som har, skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har.»6 En artikkel i Tidsskrift for

Den norske legeforening viser alle fordelene ved fysisk aktivitet, og blir applaudert av haugevis av sunne, veltrente fagpersoner.7 Men det blir satt mindre fokus på hvorfor noen er inaktive. De bør bli aktive, ja, men hvorfor blir de ikke det?

Årsakene er sikkert sammensatte, men jeg tror at én dimensjon er at de aktive 25 prosentene får en mestringsfølelse av å være i aktivitet. Svært mange av de inaktive 75 prosentene som jeg har snakket med, opplever derimot fysisk aktivitet som et nederlag som minner dem på vondtene deres, og på at de er feite, late og ikke får det til: De ser på alle

de slanke, veltrente som spretter rundt, og føler bare på ikke-mestring.

Tilbake i stolen kan de sette seg og føle på mestring.

«Du må bare ta deg sammen!» sier de freshe og spreke. De inaktive jeg intervjuer, har en annen fortelling. Den handler ikke om potetgull og cola foran TV-en. De beretter om smerter som forverres av aktivitet. De får beskjed om å pushe seg gjennom smerten, men denne onde sirkelen stopper seg selv. De står utmattet rundt et barn med ME eller ADHD, og har mer enn nok med å komme seg gjennom dagene. Historiene er mange, men fellesnevneren er at de inaktive trenger tiltak som er forståelige, gjennomførbare og i tråd med det den enkelte liker og føler glede ved å gjøre. Noen elsker å pumpe jern, andre hater det. Ditto med jogging, fotball, yoga, hva som helst. Å spørre og interessere seg for den andre gir av en eller annen grunn ofte bedre resultater enn å formane og overvelde.

Vranglåsen og skjult mestring

Det å gå i lås kan også gi en mestringsfølelse. Jeg har sett det på arbeidsplasser i eldreomsorgen: En person som går i vranglås, kan styre stemningen og samtalene. Et barn som slår seg vrang like før familien skal rekke et fly, skaffer seg makt og kontroll. Se på nettrollene: Hvorfor har noen interesse av å sitte og slenge dritt mot andre? Nettrollene er sjelden de som er fullt engasjert i en aktiv livsstil med et aktivt yrkesog familieliv. Det er stort sett mennesker som noe har stoppet opp for. De opplever mestring ved å kjøre sin trollvirksomhet. Det er lett å fordømme dem, men hva med å prøve å forstå at de også søker å finne noe de mestrer, der de kan være konge og dronning i livet sitt, der de fortsatt er dog, men går fra underdog til overdog. Mestringshypotesen sier at de fleste vil velge den veien til å oppleve mestring som er mulig for dem i en gitt situasjon.

Fengslene er fulle av de som har opplevd mestring på områder som samfunnet ser på som uakseptable. David Toska er ett eksempel. Han

var et ungt sjakkgeni med store ambisjoner. Et sted på veien innså han imidlertid at han var i nærheten av toppen, men aldri ville nå den. Da han kom inn i et ransmiljø, fikk han en enorm mestringsfølelse som slo den mer langsomme mestringen ved å gå tjenestevei gjennom skole og utdanning, selv om han hadde rikelig med ressurser i den retningen også. I det kriminelle miljøet kunne han bli nummer én: Mesterhjernen. Kriminalitet handler om ferdigheter, sier Toska.8

En venn av meg fikk tak i to unggutter, voldelige og utagerende, som var buret inne i ungdomsfengsel. Han fikk lov til å ha et prosjekt med dem, hvor han lærte dem å kjøre gravemaskin. 15 år senere er begge i fullt arbeid, den ene som gravemaskinkjører, den andre som truckfører. Lovlydige borgere, begge to. De fant begge en annen og mer sosialt akseptabel vei til mestring.

Hvis vi ikke gir mennesker mestringsfølelse, skjer det noe fundamentalt. En psykiater fortalte meg forleden følgende: «Da jeg begynte i yrket mitt, var drivkraften vår å hjelpe pasientene. Nå er drivkraften vår å ikke bli tatt.» Helsearbeiderne jeg intervjuer, har det som meg: Å klare å komme på bølgelengde og nå inn til en som lider, å klare å løse en vanskelig problemstilling, gir et enormt kick som slår rafting i Sjoa og strikkhopp galant. Hvordan skal en skape den samme dopaminfølelsen ved negativ motivasjon, som å unngå å bli tatt eller å skrive lange journaler og rapporter, der den primære hensikten er å dekke seg selv? Er dette noe av grunnen til det økende sykefraværet i helsevesenet?

Jeg tror at en mestringsmodell vil gi oss verktøy til å løse samfunnsproblemer. De urolige barna vil ikke finne ro ved straff eller kjefting. Men hva med å gå spesifikt og målrettet inn for å gi dem en mestringsfølelse? Der atferden er totalt uakseptabel, se på hvordan mestringsfølelsen kan bli like sterk ved å endre atferd. Ofte har positive endringer i atferd vært knyttet til belønning, men kan ikke belønning like gjerne være et produkt av mestring? Personlig er mestring nok i seg selv for meg. Når jeg virkelig får til noe, er ikke belønningen det avgjørende.

Dersom vi går målrettet inn for mestring for populasjoner som nå havner i utenforskap, kan samfunnet endres. Boka Gudfaren, av Kjetil Østli, peker i denne retningen. Lederen for en av fløyene i gjengkrigene som førte til drap tidlig på 2000-tallet, sier det i klartekst som svar på spørsmålet: Hva skal til for å løse den stadig voksende kriminaliteten?

Integrering og mestring. 9 Mestringsmedisin er derfor ikke bare primært for helsevesenet, det er for samfunnet − et utgangspunkt for å utvikle verktøy til å løse de mest presserende problemene vi sliter med i dag.

Å finne mestring: Oddmund og Mina

Tiltakene jeg presenterer i denne boka, har sin rot i kjerneerfaringer fra da jeg bodde og arbeidet med psykisk utviklingshemmede på gården Mourne Grange i Irland på 70-tallet. Jeg arbeidet et år på denne biodynamiske gården, der vi levde sammen med de psykisk utviklingshemmede. Vi arbeidet sammen på markene, dyrket grønnsaker, stelte dyr, laget urteblandinger og fermenterte som om det skulle vært 2024 og ikke 1974. Beboerne var med på foredrag og konserter, deltok i diskusjoner, bakte og gjorde kjøkkentjeneste. Vi brukte ikke medisiner, og jeg fikk en bratt læringskurve med hensyn til hvordan man kommuniserer med mennesker som helt eller delvis mangler talespråk.

Da jeg dro tilbake til Norge i 1975, arbeidet jeg de første somrene og juleferiene i medisinstudiet på Klæbu pleiehjem (nå Halsetheimen), som var Norges største institusjon for psykisk utviklingshemmede. Beboerne hadde noen av de samme utviklingsforstyrrelsene eller kromosomfeilene som jeg så i Irland, men de fungerte mye dårligere. De fikk medikamenter i store doser for alle tegn til uro (les: liv). Veien til rullestol og total pleie med påfølgende død var derfor kort. Vi sa den gangen at sykdommen gikk fort, men det ferske sammenligningsgrunnlaget mitt gjorde at jeg ikke kjøpte den forklaringen. Jeg skjønte at det måtte være kombinasjonen av tung medisinering, kosthold, fravær av aktivitet og stimulering som var årsaken. Klimaet blant de ansatte var slik at jeg ble rapportert til

institusjonslederen da jeg tok Raymond med på tur. Jeg ble bedt om å gå på dagen hvis jeg fortsatte å sette griller i hodene på beboerne, som forventninger om å bevege seg hver dag. Vår oppgave som ansatte var å vaske doene og sitte i fellesrommet og passe på at ingen rørte seg.

Jeg hadde ikke språk for mine observasjoner den gangen, men jeg ser i ettertid at denne toårsperioden med en svært uformell sammenlignende studie mellom en aktiv omsorg og det rådende medisinske paradigmet har formet meg for livet. Fremfor alt så jeg hvordan beboerne i Irland holdt seg på et stabilt funksjonsnivå, selv ved utviklingsforstyrrelser som rammet bevegelse og koordinasjon og lidelser som rammet det nevromuskulære systemet. Jeg så at det lå noe i deres livsstil som ga dem et funksjonsnivå som var utenkelig for beboerne på Klæbu pleiehjem.

Den beboeren jeg brukte mest tid på i arbeidet ved Klæbu pleiehjem, var Oddmund. Selv om han var like tungt medisinert som alle de andre, lot han seg ikke knekke helsemessig. Han så ut til å ha et enormt instinkt. Én ting var at han lærte meg en del grunnmetoder som jeg nå bruker i arbeidet med musikkterapi, med så ulike lidelser som demens og ME. Jeg studerte og kopierte hans rytmiske rop for å få i gang energi og krefter, hans trøstende toner for å lindre når han var utrygg.

Men det som gjorde størst inntrykk på meg, var Oddmunds gressing. Jeg hadde på det tidspunktet begynt mine studier av urtemedisin og registrerte hvordan Oddmund gikk rundt og hev i seg det han kunne finne av løvetann, skvallerkål, vassarve og alle de andre spiselige vekstene som reddet Norge under krigen. Han unngikk instinktivt gressplenen og annet grøntfôr med liten ernæringsmessig verdi, som prydbuskene, og gikk i stedet løs på legeurtene. Han kunne spise kilovis. Som den mest aktive av alle var han også den slankeste og hadde en usedvanlig senete og sterk kropp.

Da jeg vikarierte i juleferien, merket jeg at Oddmund var mye dårligere, men neste sommer så jeg at han kom seg igjen. Jeg kunne ikke komme fra tankene om at det måtte ha noe å gjøre med hans konsekvente

gressing, der han kunne få i seg litervis med grønne blader bare når vi var på enkle turer i marka rundt institusjonen. Oddmund klarte tydeligvis å overstyre megadoser dempende medisiner med rytmisk bevegelse og grønne blader. Han hadde et mestringsnivå langt over det som skulle være mulig, utløst av enkle tiltak, som han instinktivt satte i gang for å motvirke forfall.

Jeg så også hvor store utslag våre holdninger og små gester kunne ha. Mina var psykisk utviklingshemmet og hadde utviklet dyp demens. Jeg så fascinert på hvordan hun sakte svant bort fra livet, og satt hos henne så ofte jeg kunne. Når hun ble urolig og vred på seg, strøk jeg henne over håret og sang voggeviser, til hun lå der i en salig døs. Jeg var til stede da. Like før hun trakk sitt siste sukk, våknet Mina av døsen og ga meg et smil jeg aldri glemmer, som blottet den ene tannen hun hadde i kjeften. Hun utbrøt: «Det e godt, ja! Det e itj så verst, nei!» Det var Minas siste ord. I stedet for å døyve hennes terminale uro med medikamenter virket nærvær og omtanke: en vinn-vinn-situasjon som gir alle parter mestringsopplevelse.

Kapittel 3

Ni søyler – verktøy for å bygge helse

Å samle det fragmenterte

En stor – og i vår tid økende – del av de som lider, har kroniske og komplekse plager. Selv om kanskje 60–80 prosent av de som oppsøker lege, har diffuse og stressrelaterte plager,10 får bare rundt tre prosent tilgang til veiledning i stresshåndtering.11 I stedet blir de sendt rundt i et utrednings- og behandlingssystem som gir magre resultater. Vi mangler et samlende rammeverk for de komplekse (men like virkelige) plagene og hvordan man kan oppnå varige resultater med tiltak som er egnet for de som sliter. Dagens medisinske kart – diagnosesystemet – stemmer ikke alltid med terrenget, som er folks plager.12 Fraværet av et slikt rammeverk fører til at mestringstiltak blir spredte og lite konsistente. Dermed rammes de som trenger hjelp.13

Med denne boka ønsker jeg å bidra til å samle viten om det som gjør oss friske og hjelper oss til å fungere, uavhengig av om vi har en diagnose eller ikke. Helsebegrepet har ofte vært mangelfullt definert i medisin og psykologi. Et eksempel er WHOs definisjon på helse som «fullstendig fysisk, psykisk og sosialt velvære og ikke bare fravær av sykdom eller lidelser».14 Men hvem opplever en slik form for statisk perfekt velvære, midt i alle livets opp- og nedturer?

Mestringsmedisin trenger en grunnfilosofi. Mine egne refleksjoner har funnet støtte i begrepet salutogenese, som stammer fra den amerikanskisraelske forskeren Aaron Antonovsky (1923–94). Salutogenese betyr «det som skaper helse». Antonovsky legger vekt på at vi alle lever i et kontinuum mellom fullstendig helse og sykdom: Vi blir påvirket av en rekke faktorer, som atmosfæren i et rom, blodsukkerbalansen, hva noen har sagt eller ikke sagt – årsakene til hvor vi befinner oss mellom 100 prosent og 0 prosent velvære i et gitt øyeblikk er mange, og ikke alltid umiddelbart forståelige.15 Hva gjør at noen klarer seg bedre enn andre? Antonovsky kalte summen av fysiske, psykiske og sosiale faktorer som hjelper mennesker å møte utfordringene i livet, for «generelle motstandsressurser».16 Antonovsky var også opptatt av sosiale ulikheters betydning for helse, og så psykologiske faktorer som dynamiske heller enn statiske personlighetstrekk: Vi er ikke låst av vårt utgangspunkt!

Hvorfor greier noen mennesker seg bedre, på tross av at de, utenfra sett, opplever store livsbelastninger? Ifølge Antonovsky har de en høy opplevelse av sammenheng (koherens, Sense of Coherence).17 Denne opplevelsen av koherens innebærer at ting henger på greip, at alt stemmer, at jeg kan få dette til! Uansett hva du møter, trenger du å oppleve at du kan

• begripe – hva skjer nå?

• håndtere – hva kan jeg gjøre med det?

• finne mening – hvorfor skjer dette?

Salutogenese mangler per i dag en vei ut i praksis, metoder som kan hjelpe folk å leve livet sitt. Derfor har jeg gjennom de siste tiårene gradvis samlet erfaringer om grunnpilarene i mestring, formet i ni søyler. Disse søylene har vist seg egnet til å samle og tydeliggjøre rammene for mestringsfølelsen. Her er en kortversjon av hva disse søylene inneholder:

1. Stressregulering: På og av

2. Aktivitet, motivasjon og trening

3. Avspenning, hvile og søvn

4. Næring og ernæring

5. Pusten (åndedrettet)

6. Psykisk helse: Tanker og følelser

7. Kommunikasjon og relasjoner

8. Varige verdier

9. Det ukjente

1. Stressregulering: På og av. Det autonome nervesystemet (sympatikus og vagus, på/av, autonom regulering) er grunnsystemet i kroppen fra vogge til grav, og styrer vår grunntilstand fra øyeblikk til øyeblikk: puls, blodtrykk, sirkulasjon, kroppstemperatur – og ikke minst hvordan vi føler oss. Om vi opplever ro eller uro, tilfredshet eller irritabilitet, er det i stor grad styrt av hvor vi befinner oss i spekteret på på/av-aksen. Ved negativt stress er vi på den ene siden urolige, irritable, anspente – ubalanse i på-aksen. På den andre siden er vi sløve, distraherte, demotiverte – ubalanse i av-aksen. Ofte kan «negativ på» og «negativ av» opptre samtidig, eller om hverandre. I hjemmet og på arbeidsplassen er autonom regulering kanskje den viktigste ferdigheten å utvikle. Den er grunnvollen i byggverket og prosessen som kalles livet ditt, og grunnvollen for å skape positive endringer.

2. Aktivitet, motivasjon og trening. Denne søylen samler viten om hva som skal til for å vekke våre ressurser, hver dag. Alt vi er og har, er skapt til daglig bruk – use it or lose it. Trening er ikke bare «hit the gym» eller «eat, workout, sleep»: Trening innebærer å utvikle og foredle de mulighetene som ligger i kropp og sinn, i hver muskel som kan stimuleres, i hver idé som kan ta form – og utvikle potensial til ferdigheter: Øve, øve jevnt og trutt og tappert, det er tingen …

3. Avspenning, hvile og søvn. Denne søylen styrker roens R-er: restitusjon, reparasjon, regenerasjon og recovery. Akkurat som yin og yang er vevd i hverandre, er det ikke slik at den aktive polen kun er aktiv og hvilepolen kun er passiv. Når vi utfører hverdagens handlinger og engasjerer oss i oppgaver – den aktive polen – trenger vi å lære hvordan deler av oss kan hvile mens vi gjør aktiviteten, for å stå distansen. I de gode søvn- og hvileprosessene skjer det en aktiv regenerasjonsprosess der rensesystemet reparerer og bygger opp det som er brukt i den aktive fasen.

4. Næring og ernæring. Der mye helseveiledning legger avgjørende vekt på kosthold og omhandler hva vi spiser, er mestringsmedisin opptatt av kosthold innenfor en ramme av det som nærer oss: Det som blir tatt opp i cellene våre, i sinnet vårt, det som gir påfyll, som gjør oss rikere, blir byggesteiner til livet vårt. Maten er en sentral del av denne prosessen. Mestringsmedisin er engasjert ikke bare i hva vi spiser, men hvordan vi spiser. Rammen for matinntaket vil påvirke hvordan vi tar til oss næring: om vi gir måltidet tid og verdighet eller stapper i oss med en blafrende skjerm foran oss. Innenfor den samme søylen bevisstgjør mestringsmedisin også sansestimulering: Hvilke syns-, hørsels-, berørings-, lukt- og smaksinntrykk tar vi inn? Tiltakene søker å optimalisere stimuli, slik vi gjør det i Musikkbasert miljøbehandling for eldre med demens og personer med utviklingshemning.

5. Pust (åndedrettet). Pust kan være bevisst og ubevisst, og er avgjørende både for fysisk og psykisk helse. De konkrete verktøyene i mestringsmedisin tar ofte utgangspunkt i åndedrettet, og inkluderer nesten alltid pusteøvelser og bevisstgjøring av vårt pustemønster.

6. Psykisk helse. Dette er en stor og sentral søyle som rommer mental styrke, emosjonell intelligens og menneskelig modning og utvikling. Tiltak innen mestringsmedisin vil nesten alltid inkludere øvelser og praksis som hjelper oss å bevisstgjøre våre tanker og følelser og

bruke dem konstruktivt. Mestringsmedisin samler de empirisk validerte eller evidensbaserte tiltakene for å håndtere sjokk, traumer, psykologiske vansker og kriser, og bruker metodene som har gitt resultater over tid, og som er trygge og kan benyttes både i en terapeutisk sammenheng og som støtte i personlig utvikling.

7. Kommunikasjon og relasjoner. Disse sentrale dimensjonene i livet vårt er ofte underfokusert i helsevesenet og i arbeidslivet for øvrig – selv om intervjustudier med NAV-ansatte og NAV-brukere viser at kommunikasjonsforhold og relasjonelle problemer på jobben er en stor og av og til dominerende dimensjon i sykelighet og dysfunksjon over tid. Arbeid med relasjoner og trening i kommunikasjon er ofte sentralt for å fungere optimalt over tid. Mestringsmedisin utformer verktøy for konflikthåndtering og metoder for å få innsikt i hva som skaper flyt og gjensidig forståelse mellom mennesker i familier og i team i arbeidslivet.

8. Varige verdier. Denne søylen er knyttet til hva som betyr noe for oss, hva som gir oss indre styrke og bærekraft over tid – de varige sidene av livet, og av mennesket. Mestringsmedisin modellerer seg i dette aspektet etter arbeidet til psykiater Viktor Frankl, som overlevde Auschwitz og bygget sitt arbeid med mennesker på prinsippet: «Den som vet hvorfor han skal leve, tåler et nesten hvilket som helst hvordan.»18

9. Det ukjente. Mye av det som finnes og det som virker, kan måles og beskrives, men ikke alt. Mange mennesker opplever at det finnes noe som går dypere enn den vanlige virkeligheten – og at dette noe er avgjørende for deres liv og mestring. Erfaringer i meditasjon viser at det vi ikke vet – kildene fra det ukjente – rommer mer enn ideer og forestillinger. Mange mennesker trenger å erfare en dypere virkelighet for å blomstre, for å bli seg selv i verden. Mestringsmedisin erkjenner og anerkjenner at vi må være åpne for erfaringer som går utenfor vår

vante viten. I mange tilfeller kan de være nøkkelen til livsstyrke over tid.

Mestringsmedisin åpner for kompleksiteten i det som gjør mennesker syke, og det som bygger helse over tid. Samtidig prøver denne ressursorienterte tilnærmingen å tydeliggjøre hva vi kan gjøre, og hvordan vi kan ta riktige valg – midt i informasjonsflommen i vår tid, som øker og øker, og truer med å lamme sanseapparatet vårt. Alle mulighetene kan like gjerne skape forvirring og avmakt, som klarhet og motivasjon. Vi trenger å samle viten som folk kan bruke i hverdagen.

Fra første stund har ordningen av mestringstiltak i ni søyler gitt umiddelbar og varig respons.19 Innsikten og verktøyene samlet i de ni søylene søker å hjelpe mennesket til å oppdage drivkraft og mening – dimensjoner som er sentrale i å bygge varig helse og mestring over tid. 20 Verktøyene er meditasjon, de tibetanske ritene og andre treningsformer, pust, sang (toning), musikk, dans og andre kreative uttrykk, kontakt med naturen (urter, naturmeditasjoner), isbading og andre tiltak som styrker vitalitet, glede og helse.21

Søyle 1 På og av: regulering av det autonome nervesystemet

Ulike grupper, lik løsning

Årene 1998–2005 var en avgjørende faglig periode for meg. Jeg var overlege på Hospice Lovisenberg og fikk en intens og spisset erfaring med en av mine store interesser: omsorgen for døende i livets siste fase. Samtidig sprengte andre faglige engasjementer på. Min ektefelle Reidun og jeg startet Senter for livshjelp i 1999 da min første bok, Den musiske medisin, definerte en ny retning for meg: å utforske systematisk hva sang og musikk kan gjøre for de utsatte gruppene i helsevesenet. Fagartikler om temaet utløste flere nasjonale prosjekter med bruk av musikk for å hjelpe demensrammede. Prosjektene ble til en doktorgrad, og en metode som kan brukes av alle for å bedre funksjon og livskvalitet hos eldre med demens. Samtidig utviklet jeg rytmisk trening basert på musikk for parkinsonrammede, i samarbeid med Norges Parkinsonforbund. Ved Senter for livshjelp arbeidet vi lenge med musikkbasert lytte- og stemmetrening for barn med atferds- og læringsvansker, ofte med ADHD-diagnose.22 Vi fikk også en strøm av personer med ME og andre varianter av kronisk utmattelse, som vi arbeidet systematisk med å finne tiltak til.

Disse gruppene – kreftrammede i siste livsfase, eldre med demens og godt voksne med parkinsondiagnose, barn med oppmerksomhetsvansker, unge med kronisk utmattelse – var svært forskjellige, men jeg oppdaget en fellesnevner mellom de ulike gruppene: Hvis det autonome

nervesystemet var i lås, var det nærmest umulig å få resultater over tid.

Når vi lyktes i å regulere det autonome nervesystemet (ANS), kunne vi få overraskende resultater med noen av de mest sårbare og belastede gruppene i helsevesenet og samfunnet. Jeg vil derfor fokusere på de viktigste konsekvensene av ANS i hverdagen din. Ikke minst vil jeg vise hvorfor ANS er søyle 1 i mestringsmedisin.

Det er skrevet mye om det autonome nervesystemet i de senere årene.

Mine egne bøker inkluderer alle noe om ANS, direkte eller indirekte.23

Særlig bøkene Pust – veien til styrke, helse og glede og Kunsten å finne ro gir dypdykk for den som ønsker det.24 I tillegg har mange andre fagbøker innen helse gitt gode innføringer.25

Nyere forskning har gjort det mulig å nyansere bildet av ANS. Vagusnerven er grunnvollen. Denne nerven starter i hjernestammen, i senteret for vår overlevelse, og vandrer gjennom hele kroppen. Den er nøkkelen til ro- og hvilefasen, der du henter deg inn. De gamle inderne sa: «Den som styrer vagus, styrer livet.»26 Og de har rett. Fra vogge til grav, fra øyeblikk til øyeblikk, er graden av vagusaktivering grunnleggende for velvære og mestring. Begrepet «vagusbremsen» viser at vagusnerven stagger vår grad av aktivering, ikke bare når vi er i hvile – rest and digest. I ethvert øyeblikk vil en effektiv vagus gi deg lavere puls og større ro når det koker. Dermed er avspenning og hvile en aktiv prosess, like mye som våre handlinger. Vi tenker gjerne at vi bare slipper taket når vi går inn i ro. Men når vagus fyrer, setter kroppen i gang en rekke prosesser som minsker inflammasjon og hindrer overaktivering. Ut fra dette perspektivet blir selvkontroll mindre et spørsmål om viljestyrke eller moralsk karakter. Det blir snarere en følge av god interosepsjon: tilgang til selvregulering via kropp og underbevissthet. Hvor sterk og effektiv denne bremsen er, er i stor grad avhengig av trygghet i de første leveårene.27 Samtidig er det aldri for sent: Alle kan lære seg å trene ro via nærvær og spesifikk trening.28

35

Når vagus er «skrudd av», vil pulsen ligge på rundt 100 – sympatikus styrer.29 Når du føler deg truet, vil sympatikus være «usympatisk»: Både hjerne og kropp vil tendere mot krig, angrep og forsvar. Da bruker du mer krefter. Jo mer aktiv din vagus er her og nå (høy vagustonus), derimot, desto mindre av energien din bruker du – om så du løper, snakker med en kollega, sjekker nettaviser eller prøver å roe et grinete barn (eller voksen), samma det. Derfor legger vagus grunnvollen for livslang mestring. Hvordan skal vi få vagus med på laget?

Ved en faktisk, mulig eller innbilt trussel vil motpolen sympatikus først mobilisere ressursene våre til å kjempe eller flykte. Hvis aktiveringen av sympatikus fortsetter, uten at vi får handlet, vil vagusnerven slå inn med en frysrespons.

Så hva gjør vi med den grunnleggende trusselen i frystilstanden, som har med vår eksistens å gjøre? Alt som gir trygghet (basic trust) hjelper. Denne tilliten er grunnvollen. Se på barnet fra fødselen av: Den raske utviklingen av ferdigheter bygger på at barnet opplever en grunnleggende trygghet. Lille Vilde har ikke innarbeidet mentale programmer à la Ta det med ro, maten kommer snart – og Rema 1000 har langåpent. Sult er en trussel mot Vildes eksistens. Når basalbehovene blir dekket, lander Vildes opplevelse i en tillit – verden er der for meg – litt slik det blir uttrykt i et bilde fra en bok jeg leste for barna da de var små: Viggo ser på månen. Det er Viggos måne! Slik kan Vilde i et gitt øyeblikk føle seg trygg og beskyttet – en plattform hun kan utforske verden fra. Det er særlig vagusgreinene fra tarm, indre organer og hud som gir signaler som trygger oss. Mer enn ¾ av vagusfibrene gir deg denne informasjonen som er avgjørende for din balanse. Jeg kaller denne basale delen av vagusnerven for urvagus. Et eksempel kan vise i hvor stor grad vagusnervens signaler om trygghet styrer deg og dine reaksjoner.

Turn static files into dynamic content formats.

Create a flipbook
Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.