EMMA VISKIC DEN SKYLDIGE
Oversatt av Morten Hansen, MNO
Emma Viskic © 2015
Originally published in the English language as Resurrection Bay by Echo, an imprint of Bonnier Books UK Limited, London.
© Norsk utgave: Kagge Forlag 2024
Originalens tittel: Resurrection Bay
Oversetter: Morten Hansen
Omslagsdesign: Nils Olsson, oink.se
Omslagsillustrasjon: Istockphoto.com
Papir: Creamy 60 g
Boka er satt med Janson 11,5/14,8
Sats: Dag Brekke | akzidenz as
Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen
ISBN: 978-82-489- 3487-5
Kagge Forlag AS
Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo
www.kagge.no
Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor.
Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som innmating eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.
Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.
Til mamma
CALEB HOLDT FREMDELES om ham da ambulansearbeiderne kom. Dumt å ringe etter ambulanse – Gary var død. Måtte være død. Fikk jo ikke puste med strupen skåret over på den måten. Ambulansearbeiderne så ut til å være av samme oppfatning. De stanset før de kom inn på de blodige kjøkkenflisene med blikket rettet mot Garys slappe kropp i armene hans. En mann og en dame, med blå uniform og et vaktsomt uttrykk i ansiktet. Damen sa noe, men ordene gled forbi ham, for formløse til at han fikk grep om dem.
«Det er for sent,» sa han.
Hun tok et skritt tilbake. «Har du en kniv der? Noe skarpt?» Nå snakket hun sakte, og hver stavelse var tydelig og velformet.
«Nei.» Det stramme uttrykket hennes forsvant ikke, så han la til: «Det er ikke jeg som har drept ham.»
«Er det noen flere i huset?»
«Nei, men ungene til Gary kommer snart hjem fra skolen. Ikke la dem se ham.»
Hun vekslet et blikk med kollegaen sin. «OK, kan du legge ned Gary nå, så vi kan få undersøkt ham?»
Han nikket, men klarte visst ikke å røre seg. Ambulansearbeiderne konfererte med hverandre, så våget de seg nærmere. De lirket løs hendene hans, la Gary forsiktig
7
1.
på gulvet og kjente med fingrene etter en puls som ikke kunne være der. Blod på hanskene. På ham selv også – det dekket hendene og armene, hadde trukket gjennom fronten på T-skjorta. Stoffet klistret seg til brystet, fortsatt varmt. Hender grep ham, fikk ham til å røre seg, og på et eller annet vis klarte han å gå. Ut gjennom stua, forbi det veltede arkivskapet og de oppflerrede putene, det knuste glasset. Bort fra det fryktelige som en gang hadde vært Gary.
Han blunket i den bleke Melbourne-sola. Damens stemme summet svakt, men han så forbi henne og ut mot gata. Den så ut som alltid – en rad med pregløse hus, trampoliner i hagen, labradoodler på baksiden. Der sto bilen hans, med to hjul oppe på fortauet. Han hadde akkurat holdt på å avslutte en jobb nede på Morningtonhalvøya da Gaz tekstet ham: topp resultat, alle strålende fornøyde. Det hadde gått en time før han leste meldingen, enda to timer i bilen mens han havnet bak hver eneste trailer og alderstegne Volvo. Han skulle ha kjørt på rødt. Brutt fartsgrensen. Naturlovene.
Blålys sveipet over gata idet skumringen ble til mørke. Caleb satt bak på ambulansen med et pledd om skuldrene, sammen med en blek og taus konstabel som luktet oppkast. Det kvernet i hans egen mage også. Han fikk ikke gnidd blodet av hendene. Det var i porene, under neglene. Han skrubbet dem mot buksebeina mens han så fremmede mennesker strømme inn og ut av huset til Gary. De hadde skriveplater og bager og gikk med
8
–
bomullsovertrekk over skoene. På den andre siden av veien sto reportasjebiler som lyste opp alle de skuelystne: naboer, journalister, unger på sykkel. Han var for langt unna til å se ansiktene deres, men han følte spenningen hos dem. En ladning i lufta, som før et uvær.
Konstabelen strammet seg opp da noen kom gående med raske skritt bortover innkjørselen mot dem. Det var den storvokste etterforskeren, han som hadde kroppsvisitert ham og sett litt skuffet ut da han ikke fant drapsvåpenet. Omtrent på Calebs alder, maks trettifem, med kortklipt hår og skuldre som utfordret sømmene i dressen. Telleco? Temenko? Tedesco.
Tedesco stanset foran den unge politimannen. «Flytt journalistene bakover fra sperrebåndet, konstabel. Hvis du føler trang til å kaste opp igjen, så sikt på dem heller enn på åstedet.» Han snudde seg mot Caleb. «Et par spørsmål til, Mr. Zelic, så vil vi gjerne at du avgir forklaring nede på stasjonen.»
Måten han snakket på, rommet en lett rytme som tydet på en støvete landsens småby, men ansiktet lå halvveis skjult i skygge. Caleb flyttet seg et par skritt for å trekke ham inn i lyset.
Tedesco kastet et blikk mot nærmeste gatelykt. «Hvis det er for mørkt for deg, kan vi gå nærmere huset.»
Bare meter fra Garys lik. Stanken av blod og frykt.
«Det går bra her.»
«Jeg forstår at du hadde mer enn bare et profesjonelt forhold til overkonstabel Marsden.»
«Han er en venn.» Nei. Ikke mer nåtid for Gary. Fra nå av bare fortid: Jeg kjente en mann som het Gary Marsden, jeg var like glad i ham som en bror.
9
Tedesco betraktet ham: et ansikt hogd i stein, og akkurat like varmt. Han tok en notatblokk opp av lomma.
«Da han ringte deg og sa at du måtte komme fort, kan du huske nøyaktig hva han sa?»
«Jeg kan vise deg, det var en tekstmelding.» Han stakk hånden i lomma, oppdaget at den var tom. Shit. Han klappet på buksa. «Jeg har mistet mobilen min. Er den inne i huset?»
«En tekstmelding? Han ringte deg ikke? Ikke altfor presserende, da. Kan jo være bare en tilfeldighet at han ba deg om å komme.»
«Nei. Gaz tekstet meg alltid, det gjør alle. Og han var bekymret. Han skrev alltid grammatisk korrekt og med hele ord, men nå var det annerledes. Noe sånt som ‘Scott ettr mg. Kom fort. R hjemme. Ik snak m noen.’ Bare store bokstaver.»
Tedesco bladde sakte gjennom notatblokka, så skrev han ned noe. Omhyggelig formede bokstaver og tegnsetting, klar og tydelig håndskrift. Det ville han kunne lese opp i retten uten å nøle. Gaz ville ha satt pris på det. Han holdt pennen klar. «Hvem er Scott?»
«Jeg vet ikke.»
«Jeg blåser i hva slags tvilsomme greier firmaet ditt er innblandet i, Mr. Zelic. Jeg jobber med drap, ikke svindel, ikke narkotika. Så hva snakker vi om her? En handel som gikk skeis? Tatt dere vann over hodet?»
«Nei, det er ikke noe sånt. Trust Works er en legitim virksomhet. Vi jobber med sikkerhet i større selskaper, bedragerietterforskning, sånne ting. Partneren min jobbet i politiet før – Frankie Reynolds. Bare forhør deg, halve etaten kan gå god for henne.»
10
«Og overkonstabel Marsden? Hvordan passer han inn?»
«Han hjalp bare til med en forsikringssak, tjente litt ekstra penger.»
Det hadde skjedd etter et anfall av «faen, så god jeg er»-inspirasjon en fredagskveld da han og Gaz var ute og tok et par øl. En løsning på et oppdrag som var altfor stort for dem. Et som Frankie hadde prøvd å få ham fra å si ja til. Hvorfor i helvete hadde han ikke hørt på henne?
Tedesco sa noe igjen, spurte om Gaz hadde … et eller annet. Mange problemer? Nei, det kunne ikke stemme.
«Unnskyld, hva sa du?»
«Pengeproblemer,» sa Tedesco. «Du sa at han tjente litt ekstra. Hadde han pengeproblemer?»
«Nei, men han har små barn, penger kommer alltid godt med. Saken vi jobbet med, må jo ha noe med dette å gjøre. Det gjelder et par store lagerran. Gaz trodde at tyvene hadde en kontakt på innsiden.»
«Konstabel Marsden ble ikke drept av en tvilsom lagersjef, Mr. Zelic. Han ble likvidert. Likvidert – det er et ord du ikke hører så ofte i de ytre forstedene.»
Et muntert utseende ord: I-ene var som små smil i de to første stavelsene.
«Blod utover veggene og taket.» Tedesco tidde et øyeblikk. «Over hele deg. Dette er noen som sender en beskjed. Hvem? Og hva?»
«Jeg vet ikke. Han snakket bare med folk. Ikke noe farlig, ikke noe … Jeg vet ikke.»
Etterforskerens blikk naglet ham. Grått, som granitt, ikke som himmelen. Hvis det tause blikket var en
11
avhørsteknikk, var det bortkastet på ham: For ham hadde stillhet alltid vært tryggere enn ord.
«Greit,» sa Tedesco til slutt. «Kom med meg. Jeg skal få noen til å kjøre deg til stasjonen.»
«Vent. Hunden, hunden til ungene, jeg så den ikke. Er den …?»
Etterforskerens ord forsvant da han snudde seg bort, men Caleb oppfattet ansiktsuttrykket hans. Et glimt av ekte følelser: sorg. Faen. Stakkars unger. Tedesco var halvveis over gata, på vei mot folkemengden. Senere, vent til senere med å tenke på alt sammen. Bare ikke bryt sammen nå. Han småløp for å ta igjen Tedesco og ble med ham under sperrebåndet. Kameraene vendte sine svarte snuter mot ham. Lys, mikrofoner som ble stukket fram, et sammensurium av lyd. Han stivnet til.
Tedesco sto foran ham, munnen beveget seg fort. Noe om parasoller? Parasitter?
«Jeg forstår ikke,» sa Caleb, så gikk det opp for ham at han brukte tegnspråk. Han prøvde på nytt på engelsk.
Etterforskeren grep ham i armen, dro ham mot en patruljebil og halvveis dyttet ham inn. Døra smalt igjen, men kunne ikke stenge ute de sultne ansiktene.
Caleb lukket øynene og slo av høreapparatet.
Scott. Et mykt navn, bare visling og luft. Hvem i helsike var det? Og hvorfor hadde Tedesco brukt tjue sekunder på å bla gjennom en åpenbart tom notatblokk da Caleb nevnte navnet hans?
HAN TOK EN dusj og slengte de blodige klærne i søppelcontaineren som hørte til leiegården, tok en ny dusj. Et glimt av noe halloweenaktig i badespeilet: hvit hud mot mørkt hår, svarte hull til øyne. Hva nå? Prøve å sove? Spise? Han beveget seg inn i stua. De rosa veggene og de oransjestripete møblene skar mot hverandre, selv i halvmørket. De var rester etter forrige leieboer, sammen med det lilla teppet og duften av røkelse som fortsatt hang igjen. Frankie hadde rynket på nesa over fargene første gang hun var på besøk, og senere gitt ham en boks med hvitmaling som innvielsesgave. På det halvannet året siden da hadde han kommet så langt som å flytte den fra gulvet til bordet i gangen. Ti liter. Ville det være nok til å male om kjøkkenet til Gary? Måtte spyle det først. Skrubbe veggene og taket. Gulvet.
Noe fryktelig steg opp i ham, klorte for å komme seg ut. Gå. Gå og fortsett å gå. Han strente ut av rommet og var halvveis til utgangsdøra da lysene begynte å blinke: Noen ringte på. Det var Frankie. Hun hadde på seg den vanlige jeansen og slitte skinnjakken; det korte, grå håret var lilla i tuppene og fugleskremselbustete.
«Cal.» Hun løftet ryggsekken opp på skulderen og åpnet armene. «Faen, altså. Så utrolig trist.»
13
2.
Han lente seg inn i hennes knoklete omfavnelse og blunket mot den plutselige svien i øynene.
Hun klemte ham hardt, så slapp hun. «… hjem? Jeg har … timer …»
«Hva?»
Hun kikket på ham, så trykket hun på lysbryteren. Han krympet seg i det plutselige lyset.
«Når kom du hjem?» sa hun sakte. «Jeg har tekstet deg i flere timer.»
«Jeg har mistet mobilen min. Jeg skal lete etter den senere, nå må jeg gå.» Ordene hang igjen på tunga, for raske for munnen. «Jeg må snakke med alle. Noen må vite hvem Scott er.» Han tok et skritt fram, men Frankie sperret døråpningen med et merkelig uttrykksløst ansikt.
«Cal, klokka er ett på natta.»
«Å.» Han så på klokka. Han skalv på hånden.
Hun la en arm rundt skuldrene på ham. Hun var høy nok til at hun ikke behøvde å strekke seg noe særlig.
«Kom igjen,» sa hun og styrte ham inn i stua. «Sett deg. Jeg er straks tilbake.» Hun forsvant ut på kjøkkenet.
Han la hodet i hendene. For tre dager siden hadde han sittet i denne sofaen og overtalt Gaz til å hjelpe dem med saken. Det var en forsikringsjobb – et par profesjonelle innbrudd i et lager i Coburg og tyveri av sigaretter til en verdi av to millioner dollar. Gaz skulle bare prate med folk, snuse rundt etter lignende saker. Tre dager. Syttito timer. Hva faen kunne ha skjedd på den tiden?
«Likvidert … Blod utover veggene og taket.»
En hånd på skulderen. Frankie sto over ham med en kopp som luktet kattemat.
14
«Kremet soppsuppe,» sa hun og satte den på stuebordet.
Han stirret på den: Frankies kulinariske evner strakte seg til å åpne en pose med potetgull med salt og eddik.
«Har du lagd suppe?»
«Lagd? Er du spinnvill, det er boksesuppe. Det var enten det eller hvetefras.» Hun dumpet ned på stolen midt imot ham og skubbet til ryggsekken med foten. «Jeg tok med Johnny også. Tenkte du sikkert ikke hadde noe sterkere enn øl her.»
En drink ville vært godt. Ille. Fryktelig for Frankie. Hun hadde vært tørrlagt i seks år, men da de ble kjent, tidlig i karrieren hans da han jobbet som forsikringsetterforsker, hadde duften av whisky hengt rundt henne som parfyme.
«Kanskje senere,» sa han.
«Faen, Cal, jeg vet ikke hva jeg skal si. Du fant ham? Herregud.» Hun dro hånden gjennom håret så det ble stående rett opp. «Og telefonen – hvordan klarte du å ringe politiet?»
Garys mobil i et hardt grep. Snakket inn i stillheten, håpet inderlig at noen hørte ham, at noen ville komme.
«Jeg tastet nummeret og snakket. Etterforskningslederen er en fyr som heter Tedesco. Kjenner du ham?»
Hun myste, så ristet hun på hodet. «Må være etter min tid. Hva er greia? Er du mistenkt? De jævlene sa ikke en dritt til meg.» Hun så litt forfjamset ut over ekskollegaenes mangel på imøtekommenhet.
«Jeg tror ikke det. Alle ble mye roligere da de skjønte at jeg ikke hadde kniv.»
«Du tror ikke det? Herregud, Cal, hvorfor ba du ikke om tolk?»
15
Varmen fikk ansiktet til å blusse. «Fordi jeg ikke trenger noen jævla tolk.»
«Ikke hiss deg opp. Vi vet begge to at du sliter iblant. Som for eksempel når du er sliten, eller utafor, eller når folk bombarderer deg med spørsmål. Det ville overraske meg om du fikk med deg halvparten av det de sa.»
«Jeg fikk med meg alt. Tedesco tror at Gaz var involvert i noe tvilsomt. Vi også. Han ville ikke høre på meg angående forsikringssaken.»
«Lagerjobben? Hva har det med saken å gjøre?»
«Gaz tekstet meg, sa at en som het Scott, var etter ham.» Han svelget. «Jeg fikk den ikke før det var for sent.»
«Han ringte meg også.» Hun så bort. «Jeg lot det gå til svareren. Jeg var midt i … Faen.»
Herregud, hvem flere hadde Gaz prøvd å kontakte?
«Hva sa han i meldingen? Noe om jobben eller Scott?»
«Ingenting, bare at jeg skulle ringe ham tilbake. Men Cal, det er ingen som heter Scott som er involvert i saken.»
«Er du sikker? Det er mange ansatte på lageret. Så er det sikkerhetsselskapet, og …»
«Du, jeg har vært så langt oppe i ræva på disse typene at jeg vet hvem som trenger mer kostfiber – det er ingen som heter Scott. Og ingenting ved dette oppdraget får meg til å tro at tyvene er voldelige.»
«Du sa at en sikkerhetsvakt ble skadet i det andre ranet.»
«Mild hjernerystelse, han fikk så vidt en kul. Det er nesten som om de anstrengte seg for ikke å skade ham.»
16
Hun trommet på armlenet, et arytmisk mønster hvor alle fingrene bidro. «Hvordan ble Gary … Ble han … Virket det proft? Hvordan kom de seg inn?»
«Brøt seg inn gjennom inngangsdøra.» Nei, det stemte ikke. Han hadde stått på verandaen til Gary og hatt vintersola bak seg. Den hadde skint på en uskadet lås. «Herregud. Han åpnet den. Han åpnet døra for dem.»
«Ville han ha sjekket før han åpnet?»
«En politimann med små barn? Alltid.»
«Da var det altså noen som så harmløs ut – en pengeinnsamler, et bud.»
Men han hadde lært Gaz hva man skulle se etter, da de var små. Hvordan man leste folks hender og øyne. Hvordan man visste når et sideblikk betydde at han skulle løpe, når det betydde at han skulle slå først. Kunne han ha tatt så feil? Åpnet døra for noen som hadde både skriveplate og kniv?
Han så Frankie inn i de lyse øynene. «Det var noen han kjente.»
Hun sa ingenting. Satt veldig stille nå, med hendene foldet i fanget.
«To stykker,» sa han. «Kanskje tre. Gaz kunne slåss, men det var ingen skader i gangen. Én på hver side, én som tok beina hans, rett innover i huset, bort fra naboene. De drepte hunden for at den ikke skulle gjø, så herpet de stedet. Tok seg god tid også – flerret opp alle puter, tømte skuffene, knuste TV-en og PC-en.»
Hva hadde skjedd først, drapet eller hærverket? Ikke tenk på liket av Gary på gulvet, de tomme øynene, bare rommet. Bøker strødd utover gulvet, blodsprut på sidene.
17
«De herpet stedet, så drepte de ham. Jeg tror de tvang ham til å knele.» Et grep om håret hans, den myke halshuden blottet. Tryglet han? Kjøpslo? Et sølvaktig glimt, deretter knivens kalde ild. «Han døde ikke momentant. Blodet … det sprutet.» Han blunket og fokuserte blikket på nytt. Frankie var blank i øynene. «Hvorfor herpe stedet?» sa han. «Hvorfor ta sjansen på å bruke tid på det?»
«De lette etter noe.»
«De ville ikke behøvd å lete – Gaz ville ha gitt dem det. Ungene ville snart være hjemme. Sharon også. Ingenting ville ha vært viktigere for ham enn å beskytte dem.»
«Kanskje drapsmennene ville sende et budskap.»
«Etterforsker Tedesco er enig med deg.»
«Smart fyr.»
«Ikke så smart hvis han tror at Gaz var korrupt.»
Hun sa ingenting, men trommingen begynte igjen.
«Bare si det,» sa han.
«Hvorfor hoppet Tedesco rett til det?»
«Fordi han er en idiot.»
«Du, på tretti år i etaten har jeg aldri møtt en dum drapsetterforsker. Drittsekker, ja visst, men ingen idioter.» Hun gjorde en beroligende gest i lufta. «Ro deg ned. Jeg sier ikke at Gary var korrupt, bare at du bør trekke deg unna og la Tedesco gjøre jobben sin.»
«Jeg kan ikke bare … Jeg ba ham om å gjøre det, Frankie. Jeg dumpet ham rett oppi det, og jeg hadde ikke den minste anelse.» Noe klemte om halsen på ham.
«Det var det ingen som gjorde. Fordi det ikke er noen sammenheng.»
18
Hun fortsatte å snakke, men han lot blikket gli unna. Ord, flere ord, men ingen av dem kunne endre sannheten.
Hun klasket ham på armen. «Se på meg når jeg snakker til deg, for faen. Er du tre år, eller?»
«Jeg trenger ikke noen peptalk, Frankie.»
«Det er ikke noen peptalk, jeg gjør noe klart for deg.»
Hun senket blikket til hendene hans, og det gikk opp for ham at han satt og gned dem på lårene. Han holdt dem stille.
«Hør her,» sa hun. «Hvis det kan berolige deg, så kan vi snuse litt rundt i morgen, stille noen spørsmål. OK? Flott. Spis suppen din nå, så jeg slipper å se på den. Den ser jo faen meg ut som kattespy.»
Det hadde dannet seg en snerk av grått skum på suppen. Han burde spise den: Å slutte å spise var det første tegnet. Så slutte å sove, så slutte å fungere. Var du heldig, endte det med at en venn hjalp deg med å begynne på nytt i en bitte liten leilighet med rosa vegger og oransjestripete møbler.
Han tvang ned en munnfull. «Takk.»
«Likte du den? Jeg har noe gammel hvetefras til dessert.»
3.
GARY GREP HAM i skuldrene med blodige hender og ristet ham.
«De drepte hunden, Cal. Hvorfor åpnet du døra?»
Han ble rykket ut av søvnen, pusten kom i panikkartede gisp. Gary fortsatte å riste ham. Et famlende øyeblikk fanget i marerittet før han skjønte det: Klokka var seks på morgenen, og putealarmen hans vibrerte. Herregud. Han famlet etter av-knappen, så svingte han beina ut av senga og vaklet inn i løpeklærne; aldri i verden om han ville få sove igjen nå.
Inn på badet for å pisse og skvette en håndfull vann i ansiktet. Høreapparatene lå som bitte små rosa snegler på servanten. Dyre nok til å gjøre et skikkelig innhogg i bankkontoen, små nok til å skjules under håret. De forandret stillheten i ørene til fjerne lyder, uklare og retningsløse, som brusing i en undervannsverden. Han holdt hånden nølende over dem. Dumt ikke å bruke dem: en mulighet til å oppfatte et advarende bilhorn eller en akselererende lastebil. Og all annen uoversettelig summing og rumling. Nei, ikke ennå. En lang løpetur langs elva først. Kun fottrinn og pust, vinden som stakk kaldt i ansiktet. Han snudde seg og ventet nesten å se Kat i døra med øyne som var tunge av søvn, men som uttrykte
20
en tydelig advarsel om å være forsiktig ute på veien. Pussig hvordan et fravær kunne ha så stor innflytelse.
Han fant Frankie liggende på sofaen. Hun hadde sendt ham i seng ved totiden og sagt at hun like godt kunne bli der de «få jævla timene med søvn» hun ville få. Han var nokså sikker på at hun snorket. Munnen var åpen, håret flokete: et forunderlig betryggende syn. Å etablere Trust Works med henne for fem år siden hadde vært en av hans smartere avgjørelser – det var ikke mye her i verden som Frankie ikke allerede hadde vært gjennom og overlevd. Muligens takket være hennes evne til å sove gjennom alt.
Han satte alarmen på mobilen hennes på 07.30, la til noen påminnelser med fem minutters intervall og bøyde seg for å legge den ved øret hennes. Stoppet opp. Det var noe som ikke stemte. En lukt … Han lot blikket gli over gulvet, så la han seg på alle fire. Under sofaen lå en flaske med Johnny Walker Red. Han dro den fram: halvtom. Faen. Faen. Seks år på vannvogna, og så måtte hun velge akkurat dette tidspunktet til å ramle av. Neven strammet seg rundt flasken. Hva nå? La den stå framme for å konfrontere henne? Helle den ut i vasken? Over hodet på henne?
Han dyttet den inn under sofaen igjen og tok seg en løpetur. –
Innen 08.30 var de på vei. Frankie kjørte mens han skumleste saksnotatene hun hadde skrevet ut. Med jevne mellomrom forsøkte hun skremmende nok å bruke tegnspråk til ham. Hun hadde plukket opp noen ord på
21
australsk tegnspråk opp gjennom årene, for det meste banneuttrykk. Og så gikk det sakte. Utrolig sakte.
«Mann bra,» sa hun på tegnspråk idet hun svingte inn i St. George’s Road og kjørte nordover. «Tjue år.» Hun slapp rattet for å lage X-formen for «arbeid».
Antakelig siktet hun til sikkerhetsvakten de var på vei for å snakke med, men han hadde ingen planer om å forlenge samtalen ved å spørre.
«Skadet. Ikke huske. Trist hode.»
Gode ansiktsuttrykk til å ledsage tegnene, en stor forbedring. Synd det betydde at hun så på ham istedenfor på veien. Han presset foten mot en imaginær brems da de gled over mot samme side av veien som en møtende semitrailer.
«Vi kommer til å få trist hode begge to hvis du ikke følger med på veien, for faen.»
Hun dyttet litt på rattet med én hånd og brukte den andre til å gi ham det universelle «dra til helvete»-tegnet. Neste gang skulle han helt klart kjøre selv. Bare at bilen hans fortsatt sto parkert utenfor hos Gary. Det kom til å ta en stund før han orket å dra tilbake og hente den.
«Han heter …» Hun kilte fast rattet mellom albuene og begynte å fingerstave i sneglefart. Den ene knyttneven oppå den andre – G. Pekefingeren mot langfingeren – I.
Han kikket på mappen: Giannopoulos. De kom til å dø.
«Arnie Giannopoulos,» sa han. «Seksti år gammel. Har jobbet i City Sentry Security i tjue år. Har mild hjernerystelse og husker ingenting om ranet.» Han pekte ut av vinduet. «Thompson Street er neste til høyre.»
22
Frankie kikket overfladisk på veien og svingte inn foran en varebil i høy fart.
Da han åpnet øynene igjen, var de akkurat i ferd med å stanse utenfor en sliten californisk bungalow.
«Greit om jeg tar meg av snakkingen?» spurte Frankie da de gikk ut av bilen.
Kode for «Er du skjerpet nok til å følge to mennesker i en samtale?»
«Ja visst.»
«For det virket som han fikk litt sansen for meg.»
«Shit, sier du det?» Det betydde at han skulle spille slem purk og hun skulle være snill, et rollebytte som aldri føltes helt bra.
Han betraktet huset mens de var på vei mot døra. Både bunnstokkene og taket burde skiftes, og panelet trengte en grundig overhaling, men det var nye sikkerhetsstenger på vinduene. Det lå fortsatt sagmugg fra borehullene i vinduskarmene. Han nikket mot dem mens de ventet på at noen skulle åpne etter at Frankie hadde banket på.
«Nye låser også,» sa hun.
Sola traff ansiktet hennes da hun snudde seg. Frankie kunne som regel tas for å være en gretten gutt på seksten, men denne morgenen trådte hvert eneste av hennes femtisju år tydelig fram: slapp hud og rødkantede øyne, en hulhet i kinnene. Flasken hadde vært borte innen han kom tilbake fra løpeturen. Ingen av dem hadde nevnt den.
Døra ble åpnet noen centimeter på gløtt, og en mann kikket på dem forbi en sikkerhetslenke. Det lange ansiktet var fullt av blåmerker som var i ferd med å gå over til gult. Det ene øret var hovent, og sårlukkingsstrips
23
holdt sammen de røde kantene av et arr som gikk fra det blodskutte øyet til leppen. Et overlagt kutt, rett og dypt.
Caleb kastet et blikk på Frankie – dette var mye større skader enn det ene slaget i hodet som var redegjort for i politirapporten.
«Nytt,» formet hun med leppene.
«Ikke politiet igjen,» sa Arnie. Han prøvde å gi inntrykk av misnøye og utålmodighet men han speidet mot gata bak dem. Mye rykking og blunking.
Frankie mønstret ham raskt uten noe forsøk på å skjule det. «Du ser ikke så bra ut, Arnie. Hva har skjedd?»
«En liten ulykke, bare.»
Caleb oppfattet ikke Frankies svar, men Arnie holdt sammen den frynsete, blå slåbroken i halsen. «Nei,» sa han. «Ikke her. Kom inn.» Han løsnet sikkerhetslenken, viste dem inn og låste døra godt bak dem.
«Politi?» sa Caleb på tegnspråk til Frankie mens de fulgte etter vakten gjennom en mørk gang. Tidligere politibetjent Francesca Reynolds bare gliste.
Arnie viste vei inn i en svakt opplyst stue og dumpet ned i en lenestol. Rommet luktet eldgammelt potpurri og uvasket hud. På peishylla sto det kattunger og valper i porselen på rekke og rad, og på veggene hang det innrammede bildevever av gårdsmotiver. Til og med sofaen videreførte temaet: kyr og hester, en vakker soloppgang over grønne enger. Enten hadde Arnie en gang hatt en kone, eller så slet han med splittet personlighet.
Vakten var midt i en tirade mens han holdt armene keitete i kors over brystet. «… å være … folk og … har rettigheter …»
24
Shit. I dette lyset ville han gå glipp av halve samtalen. På tide å trå til som slem purk. Han gikk gjennom rommet og stilte seg over Arnie. Han så vakten inn i de blunkende øynene, bøyde seg og skrudde på en bordlampe. Et rosa skjær lyste opp ansiktet til Arnie. Ikke akkurat den skremmende lysstyrken han hadde sett for seg. Kattungene på lampeskjermen hjalp ikke all verden, heller. Mens han unngikk Frankies blikk, stilte han seg opp og lente seg mot peishylla.
«Beklager, Arnie,» sa Frankie. «Har du noe imot at jeg setter meg? Det var en lang dag i går.»
«Å.» Arnie senket armene. «Beklager, selvfølgelig, for all del. Det er en tøff jobb for en jente, eh, dame.»
Frankie smilte blygt og satte seg ved siden av vakten. «Ikke så tøff som din. Du ser ut som du har vært i krigen siden sist jeg så deg.»
Caleb ble alltid satt ut når hun la an denne søte framtoningen: Han ventet liksom hele tiden at hodet hennes skulle rotere 360 grader. Han lot henne utøve sin svarte magi mens han så på Arnie. Korte, hakkete setninger, tørre lepper som pikket i ordene som et hønsenebb. Klare konsonanter unntatt en og annen lyd som ble slukt. Lett å lese, men hvorfor så nervøs? De fleste menn roet seg fort de sjeldne gangene Frankie valgte å være sjarmerende, men Arnie så ut som han var på nippet til å briste i gråt. Det skulle bli interessant å se hvordan han reagerte på litt snoking. Han fulgte med på noen flere setninger, så forlot han peishylla og gikk ut av rommet. Arnie vred seg rastløst i stolen, men gjorde ikke mine til å stoppe ham.
25
Hovedsoverommet først. Flere sukkersøte figurer på toalettbordet. Han løftet opp en hyrde med et dumt utseende, så tørket han et tykt lag med støv av fingrene. Ikke en skattet hyllest til en kone som for lengst var borte, da, bare eiendelene til en mann som ikke hadde ork til å endre på uønskede omgivelser. Han gikk videre – ingen personlige sammenligninger her. Neste stopp klesskapet. Ingen veggsafe bak de sure klærne eller slitte skoene. Ingen bak bildeveven av spretne lam. Inn på kjøkkenet. En eldgammel komfyr og et kjøleskap, ingen mikro. Hvis Arnie var korrupt, var han bemerkelsesverdig disiplinert når det gjaldt å bruke pengene.
Han gikk mot bakdøra, så stanset han. En lysere flekk pekte seg ut på gulvet. Et område på størrelse med en mannskropp hadde blitt skrubbet rent. Det var fortsatt mørke striper der noe hadde sivet ned mellom gulvbordene. Det var her Arnies angripere hadde fått tak i ham. Mye blod for ett kutt. Kanskje Arnie var bløder. Kaldsvetten brøt fram i pannen. Han ble stående et øyeblikk, så stakk han hendene i lommene og slentret inn i stua igjen. Frankie så på ham og rynket pannen.
Han inntok plassen ved peishylla og fokuserte på Arnie.
«… sist tirsdag,» sa vakten akkurat. «Bare et dum uhell. Tok noen drinker borte på puben sammen med kompisen min, Pearose. Tåler det ikke like godt som før lenger. Falt på veien hjem. Gikk rett på trynet, blod overalt. Pearose mener jeg hadde flaks som ikke ble livstruende skadet.»
Pearose? Det kunne ikke stemme. Han måtte huske å sjekke med Frankie.
26
«Du var ute og drakk to dager etter ranet?» spurte Frankie.
«Ja, et par drinker med en kompis. Ikke noe galt med det.»
«Mens du hadde hjernerystelse?»
Arnie ble sittende med åpen munn et øyeblikk. «Mild hjernerystelse.» Han prøvde seg på et smil. «Jeg har tykk skalle.»
Frankie ristet på hodet. «Arnie, vi vet hva som skjedde – noen banket deg. Du så noe under ranet, og noen skadet deg for å stoppe kjeften på deg.»
«Nei, jeg …»
«Han ga deg en skikkelig omgang, hva? Slo deg, sparket deg.» Hun la hånden på vaktens. «Brukte kniv.»
«Nei.» Arnie holdt sammen halsen på morgenkåpen. «Jeg falt. Jeg falt, og så var det, det var glass der.»
Nok.
«En av kompisene hans holdt deg nede mens han kuttet deg,» sa Caleb.
Arnie så på ham. «Hva?»
«I ditt eget hjem. Hvor du trodde du var trygg. Hva tror du han vil gjøre med deg når han finner ut at du har tystet på ham?»
«H-hva?»
«For det er det jeg kommer til å gjøre så fort vi drar herfra – gjøre det kjent at du er angiver. De blanke, nye stengene foran vinduet vil ikke stoppe ham. Eller de dyre, nye låsene. En slegge mot døra, inn i gangen, så er han på rommet ditt. Med den kniven.»
Arnies hånd gikk uvilkårlig til kinnet. «Jeg falt.»
27
«Jeg har sett hva han kan gjøre med en kniv, Arnie. Han drepte en politimann i går, en venn av meg. Skar over strupen på ham. Gjorde det pent og rolig, så Gaz visste hva som skjedde. Så han kunne se blodet sitt pumpe ut over veggene og taket. Ut over lekene til ungene hans.» Og så hadde han plutselig forflyttet seg gjennom rommet og lente seg over den forskremte vakten. «Vet du hvordan det ser ut, Arnie? Hvordan det lukter, for faen?»
En smerte i håndleddet: Frankie som dro ham unna. Han trakk seg tilbake mens pusten gikk tungt. Frankie sendte ham et blikk som gjorde det klart at han fikk se til å roe seg ned, men Arnie strakte ut hånden mot ham.
«Vær så snill, du kan ikke si noe. Han kommer til å drepe meg.»
«Hvem, Arnie? Vi kan ikke beskytte deg hvis du ikke sier det.»
Vakten ristet på hodet som et dyr som var trengt opp i et hjørne.
«Vi skal ikke si til noen at det kom fra deg, Arnie. Ikke arbeidsgiverne dine, ikke politiet. Ingen.»
Arnie trakk seg tilbake med et rykk. «Dere er ikke fra politiet?»
Faen. En forbanna amatørfeil.
Vakten kom seg møysommelig på beina. «Svin, som kommer hit på den måten. Kom dere ut.»
Frankie sa noe, gjorde beroligende bevegelser med hendene.
«Kom dere ut. Se til helvete å komme dere ut.» Arnie hadde spytt i munnvikene. Han slengte ut en arm mot døra, og morgenkåpen falt opp og avdekket en blek og
28
hårløs brystkasse. Huden var skjemmet av et rødt arr, bredt som en utspent hånd. Han dro igjen morgenkåpen, men ikke før Caleb rakk å forstå merket. Gallen steg opp i halsen på ham.
Noen hadde risset bokstaven S inn i brystet på Arnie.