Et kjeltringmanifest by Kagge Forlag

COLSON WHITEHEAD ET KJELTRING MANIFEST

Roman Oversatt av Vibeke Saugestad, MNO

Copyright © 2023 by Colson Whitehead © Norsk utgave: Kagge Forlag 2024 Originalens tittel: Crook Manifesto Oversetter: Vibeke Saugestad Omslagsdesign: Oliver Munday Omslagsbilder: © Harold M. Lambert/Archive Photos/Getty; suitcase © Yevgen Romanenko/Moment/Getty apartment © Jtm/AP/Shutterstock; Harlem at night © MBPROJEKT_ Maciej_Bledowski/iStock/Getty; car © Andrey Moisseyev/ Alamy Stock Photo; NYC skyline © Dan Neville/Newsday/ Getty Tilrettelegging av omslag for norsk utgave: Gisle Vagstein Papir: Creamy 70 g 2,0 Boka er satt med Farnham 10,5/14,2 Sats: akzidenz as | Dag Brekke Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen ISBN: 978-82-489-3489-9 Kagge Forlag AS Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo www.kagge.no

FSC English C021394 New MIX Paper Landscape BlackOnWhite

Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor. Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som innmating eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne. Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.

Til Clarke

INNHOLD

RINGOLEVIO

1971

NEFERTITI T.N.T.

FULLFØRERNE

* 9

1973

143

1976

277

RINGOLEVIO 1971

«Én gang kjeltring, alltid kjeltring, og lyssky folk hater glorier.»

ÉN Fra da av, hver gang han hørte den sangen, tenkte han på Munsons død. Det var tross alt Jackson 5 som hadde fått Ray Carney tilbake i gamet etter fire år på den smale sti. Den smale sti – det var både en filosofi og et territorium, et eget nabolag med grenser og stedlige skikker. Det hendte han mumlet ordene for seg selv når han krysset Seventh Avenue på vei til jobben, lik en fyllik som prøvde å ikke skjene tvers over hele fortauet på vei hjem etter en fuktig kveld på byen. Fire år med ærlig og givende arbeid i møbelbransjen. Carney utstyrte nygifte par til ferden, og ga stuer en oppgradering til passet bedrede omstendig heter, geleidet pensjonister gjennom et bredt utvalg moderne hvilestoler. Det var et betydelig ansvar. Så seint som i forrige uke hadde en av kundene hans fortalt ham at faren hennes hadde sovnet inn «med et smil om munnen», svøpt i en Sterling Dreamer fra Carney’s Furniture. Mannen hadde vært offentlig ansatt rørlegger i trettifem år, fortalte hun. Hans siste jordiske fornemmelse hadde vært polyuretankjernens eksklusive kjærtegn. Carney var glad for at mannen hadde vært tilfreds da han strøk med – det ville jo ha vært tragisk om hans siste tanke hadde vært: «Jeg skulle ha valgt kunstskinn i stedet.» Han 11

handlet med accessoirer. Dekor og pyntegjenstander til livløse rom. Det hørtes kjedelig ut. Det var kjedelig. Men det var stimulerende også, på samme måte som smakløs mat og utvannede drinker likevel tilfører næring, om enn ikke nytelse. Ingen arrangerte avskjedsfest for ham da han trakk seg tilbake. Han fikk ingen gullklokke for lang og tro tjeneste, men så hadde det heller aldri skortet på gull klokker siden han ble heler. Den dagen Carney ga seg, hadde han en hel eske i safen på kontoret, gravert med fremmedes navn, ettersom det var en stund siden han hadde tatt turen ut til klokkeforbindelsen sin i Mott Haven. Avskjeden med helerivirksomheten besto for det meste i å avvise tidligere kunder og be dem spre nyheten i det kriminelle miljøet: Carney var ute. «Hva mener du med ute?» «Jeg gir meg. Er ferdig.» Døra ut mot Morningside Avenue, som var skåret ut av bygget for å legge til rette for den nattlige virksomheten, ble en uskyldig inngang til bruk ved etter middagsleveranser. To uker etter Fortuna-ranet banket Tommy Shush på Morningside-døra med en sort skinnkoffert under armen. Carney kastet et blikk på diamantene som for å sette besluttsomheten på prøve – og ønsket tyven lykke til. Dagen etter kom Cubby the Worm, en av de hvite stamkundene hans, etter stengetid med «noen rykende ferske varer». Cubbys spesialitet var plyndring av gods som han brukte år på å bli kvitt, mannen druknet i kinesiske hoppestokker og plastegg med nylonstrømper. Carney viste ham på dør før han i det hele tatt rakk å beskrive denne ukas feilslåtte fangst, ikke noe personlig.

Litt etter litt sluttet de å komme, tyvene, men skuffelsen varte ikke lenge, for det meldte seg alltid en ny kontakt, en ny kanal, et nytt kupp i et så omfangsrikt, komplisert og korrupt foretagende som New York City. «Kjenn på den – den biter ikke. Det er som å ta på en sky, en liten bit av himmelen.» I den andre enden av salgslokalet hadde Larry fått en kunde på kroken, et vissent eksemplar som sto og vendte en rød alpelue rundt og rundt i hendene. Lutrygget og skrumpen. Carney lente seg mot dørkarmen inn til kontoret og la armene i kors. En av kundekretsens trofaste undergrupper besto av eldre menn som skeiet ut med enkle ting de lenge hadde nektet seg. Men når fjærene i knirkende stolseter hadde revet opp for mange buksebaker, eller legen hadde skrevet ut medisiner for dårlig blodomløp og obskure smerter, da kom de hit. Carney så dem for seg og priset seg lykkelig, gamle menn som bodde alene i signe, langsmale leiligheter eller dunkle hybler: bussjåfører på jakt etter en ny lenestol der de kunne sitte og spise suppe med nesa i travbanens løpsprogram, menn som lengtet etter noe å hvile de slitne føttene sine på når de ikke satt i kassa på hurtigrenseriet. De bortglemte. De kranglet aldri på prisen; selv om innhugget i sparepengene ergret dem, var de stolte over å ha penger på bok. Det aktuelle møbelet var en hvilestol av merket Egon, årets modell, med trekk i Scotchgard-behandlet tweed. Rene tanksen når det gjaldt komfort der den smøg seg omkring på Pro-Slide messinghjul. «En liten bit av himmelen,» gjentok Larry. Da kunden kom inn i butikken, hadde han håndhilst på Larry og presentert seg som Charlie Foster. Nå lot han 13

fingertuppene danse over det brungrønne stoffet mens han klukket henrykt, som en liten unge. Larry blunket til Carney. Da Rusty, Carneys faste selger gjennom mange år, fikk akutt lumbago og ble sykemeldt i tre og en halv måned, hadde Carney trengt noen til å avløse ham. Larry dukket opp dag to med intervjuer, og siden hadde han vært der. Larry var et studium i behersket ubesværethet, en langsom åpenbaring av pur schwung. Hilste man på ham når han stemplet inn, stakk han to fingre i været, liksom for å sette en på vent, som om han var midt i en transatlantisk telefonsamtale med fremmede makter, og svarte først når han hadde fått tatt av seg den stripete vesten, slengbuksene og bøttehatten i semsket skinn eller hva for et sløyt antrekk han hadde valgt seg ut den dagen. Når han så hadde fått på selgerhabitten, kom han endelig med et fløyelsmykt: «Hva står på, baby?» Han tilhørte den stammen svarte levemenn som var så smidige i sitt eget skinn at alle andre var «baby» – gamle menn, unge mødre og rødmussete politikonstabler. A4folk ville sikkert ha brukt et ord som åleglatt for å beskrive ham, på grunn av det skjelmske smilet og den jevne strømmen med hektisk pjatt, men det tok Larry som en kompliment. Åleglatt var et fortrinn når man var selger. Han var bare tjueén, men hadde levd mange liv, selv om Carney fikk følelsen av at fyren hadde kravlet fiks ferdig opp av en gryte med Harlem-cool fem minutter før de møttes den første gangen. Linjekokk på et hotell i Madison Avenue; fryktløs planteskulptør ved to kirkegårder; sjåfør for kona til en marmormagnat i Connecticut og «hundegasser på Gotham veterinærklinikk», noe Carney ville tro krevde en eller annen form for spesialopplæring eller autorisasjon, men samma det. Og nå stedfortredende 14

salgsmedarbeider hos Carney’s Furniture i 125th Street: «Din lokalleverandør av luksusmøbler i mer enn 15 år.» «Borte idet klokka ringer, har ei jente på hver finger,» likte Carneys sekretær Marie å synge, mens hun lånte melodien fra The Patty Duke Show. Larrys jaktmarker strakte seg (i likhet med Carneys avdøde fetter Freddies) fra øverst til nederst på Manhattan og langs alle nytelsens meridianer derimellom. Det å høre Larry legge ut om New Yorks natteliv, og byens mangslungne persongalleri, var som å få dagen-derpå-rapporter fra Freddie i gode gamle dager. Det fikk Carney i humør. Carney beholdt Larry etter at Rusty kom seg på beina igjen. Det var mer enn nok å gjøre, og så slapp Carney å være så mye i butikken. Det var som om det alltid hadde vært de fire. Selv om Larry til tider var redusert og bakfull, lot han aldri kundene merke noe til elendigheten. Hold hemmelighetene dine for deg selv – det var et implisitt krav for å jobbe i Carneys møbelforretning. Det hendte Marie gikk med solbriller for å dekke over en blåveis, men hun tystet aldri på ektemannen, Rodney. Og Carney hadde selvsagt god øvelse i å skjule sine lysskye sider. Bare Rusty var den han ga seg ut for å være, en godlynt Georgia-utflytter som etter alle disse årene fortsatt lot seg forbløffe av storbyen. Trodde Carney i hvert fall. Kanskje Rusty var den dyktigste skuespilleren av dem alle, og at han etter stengetid fløy omkring og utførte hjernekirurgi eller styrte SPECTRE. Enda en sirene passerte på vei opp Morningside Avenue. «Er det et solid møbel?» spurte Charlie Foster. «Jeg liker solide møbler.» Han rørte ved det venstre armlenet som om han pirket borti en kakerlakk med skotuppen for å forsikre seg om at den var død. 15

«Rene USS Missouri, baby,» sa Larry. «Du får hva du betaler for, ikke sant? Egon har satt en hyggelig pris på disse fordi de veit at de vil få igjen mellomlegget i trofaste kunder. Det er sånn vi gjør forretninger også. Men sett deg nå, broder, sett deg.» Charlie Foster satte seg. Det var som om han smeltet sammen med stolen. Som om førti års bekymring ble strøket av ham, etter ansiktet å dømme. Så var det salget i boks. Carney gikk inn på kontoret igjen. Han hadde kjøpt den nye kontorstolen i april og malt om sist jul, men ellers var det ikke stort som hadde endret seg der inne i årenes løp. Vitnemålet fra Queens College der han studerte handelsfag, hang på den samme spikeren som før, og fotografiet med Lena Hornes autograf hadde fortsatt hedersplassen. Butikken gikk bra. Helerivirksomheten hadde gjort det mulig for ham og Elizabeth å kjøpe leiligheten i Striver’s Row og hadde fått dem ut av den trange leiligheten i 127th Street før det. Den hadde finansiert utvidelsen, da butikken ble slått sammen med bakeriet ved siden av, og den hadde hjulpet dem over utallige humper i veien. Men å kjøpe 383 og 381 West 125th Street? Det var ene og alene møbelforretningens fortjeneste. Han kjøpte de to bygningene av Giulio Bongiovanni i 1970, den første uka i januar. Et nytt og lovende tiår. Dersom noen hadde fortalt ham den dagen han skrev under på leiekontrakten, at han en dag skulle eie stedet, ville han ha bedt dem ryke og reise. Carmen Jones hadde premierefest like nede i gata på Hotel Theresa, og da han sto med nøklene i hånda for første gang, var det som om alle lyskasterne og ståheien var til ære for ham. Eiendommen var ikke all verden, men det skulle absolutt gå an å skape seg en framtid der. De to første årene 16

leverte han leia personlig i kontorlokalene til Salerno Properties Inc. i Fifth Avenue fordi han ikke stolte på postverket, som om politiet ville bryte inn døra klokka 12.01 den andre i måneden og kaste alt han eide ut på gata. Han innbilte seg at det hadde skjedd med noen han kjente, eller noen faren hans hadde kjent, men nå som han var eldre og etablert, innså han at det bare var en vandrehistorie. Mest sannsynlig. Carney traff huseieren for første gang da han ringte Salerno for å spørre om en mulig utvidelse inn i bakeriet ved siden av. En av bakerens stamkunder hadde ant uråd da han kom fem over sju og de ennå ikke hadde åpnet, og så fikk han øye på føttene som stakk fram bak disken. Av respekt for den døde ventet Carney i tre kvarter før han forhørte seg om lokalet. Giulio Bongiovanni lot staben ta hånd om leietakerne, men han hadde vært nysgjerrig på Carney en god stund. Som forretningslokale hadde det hvilt en forbannelse over 383 West 125th Street helt siden Bongiovanni tok over eiendomsdriften etter faren. To møbelforhandlere, en herreekvipering, to skobutikker og enda flere hadde gått dukken kort tid etter at leiekontrakten var undertegnet, og uhellet hadde forfulgt eierne selv etter at de hadde flyttet ut av lokalet. Obskure krefttyper på obskure steder i kroppen, skilsmisser som ville bli pensum for familierettslige studier i generasjoner framover, samt ymse fengselsopphold. Én var blitt knust av en massiv gjenstand ved inngangen til et nonnekloster. «Det ble så ille at jeg kviet meg for å leie det ut til slutt,» sa Bongiovanni til Carney. «Jeg greier meg fint,» sa Carney. Mannen sendte ham et jeg-har-aldri-før-truffet-en-neger-som-deg-blikk, ingen ny opplevelse for Carney. Men så skjedde vel det oftere 17

nå over hele linja. Ved lunsjdiskene, stemmeavlukkene; før man visste ordet av det, drev de framgangsrike møbel forretninger i Harlem. «Mer enn fint,» sa Bongiovanni og ga Carney grønt lys til å slå ned veggen inn mot bakeriet. Giulio Bongiovanni hadde dype røtter i 110th Street; de strakte seg helt tilbake til den tiden da East Harlem var det største italienske nabolaget på denne siden av Atlanteren. Han snakket som om han hørte hjemme her, men skilte seg likevel ut i tettsittende, kortermede polyesterskjorter og en fysikk som ville ha glidd rett inn på Muscle Beach. Når noen ba ham røpe hemmeligheten sin, sa han at suksessen skyldtes en positiv innstilling og Jack LaLanne, som han så på TV hver dag og bestilte vitaminer fra hver måned. «Ikke et vondt ord om glamourstrikken,» sa han og poserte i en førtifemgraders vridning. «Som dere ser, er den ikke bare for damene.» Bestefaren hadde drevet to kolonialhandler på Madison Avenue, og faren hadde kjøpt West 125th Street nummer 381 og 383 som investeringsobjekter da jødene rømte nabolaget, som var i konstant endring. Kolonialene blomstret fortsatt, men familien Bongiovanni bodde ikke lenger ovenpå. De hadde flyttet på seg, til Astoria etter andre verdenskrig, og nå forlot Bongiovanni området for godt. «Det går lukt til helvete med denne byen,» sa han til Carney da han la fram forretningsforslaget. «Dop, søppel. Takke meg til Florida.» Carney lot seg smigre av at italieneren trodde han hadde midler til å kjøpe de to bygningene, at byens hvite anerkjente den suksessen han hadde oppnådd, for så raskt å tenke at noe måtte være galt, at Bongiovanni prøvde å dumpe tredjerangs eiendommer over på ham. Kanskje byen ivret etter å kondemnere dem, kanskje skjulte det 18

seg en svinedyr katastrofe i kloakken nedenunder, eller kanskje hadde forbannelsen som hvilte over 125th og Morningside, ett siste ess i ermet. Ikke noe av dette viste seg å være tilfelle, selv om Mrs. Hernandez i leilighet 3R i 381 hadde en mystisk flekk på badeveggen som kom tilbake hver gang den ble sparklet og malt over og som var nifst lik Dwight Eisenhower, noe som jo måtte sies å være en forbannelse i seg selv. «Han glor på meg,» sa hun. Bongiovanni spurte Carney om han trodde han hadde det som skulle til for å bli huseier. «Folk ringer til alle døgnets tider, vannet er for kaldt, leiligheten er for kald, kona mi hater meg?» Carney aktet å fråtse i klagene som om de var en diger blodig biff med poteter. «Ja.» «Sånn skal det låte.» De avtalte en pris for de to bygningene, og tre måneder seinere falt Bongiovanni om i Miami mens han gjorde holdningsgymnastikk ved soloppgang – en aneurisme. Familien hentet ham hjem og gravla ham sammen med forfedrene i Old Cavalrygravlunden i Woodside, med førsteklasses utsikt til motorveien. Kverna. Det var Carneys eget navn på kretsløpet av varer i det kriminelle miljøet han hadde vært en del av, TV-enes og diademenes og brødristernes dans fra den ene eieren til den neste, som fløt inn og ut av folks liv på en bølge eller brottsjø av kontanter og illegal virksomhet. Men kverna styrte jo den lovlydige verdenen også, foreviget nabolagenes og forretningenes liv. Strømmen av butikkeiere inn og ut av 383 West 125th Street, skjøtene som skiftet navn i eiendomsregisteret nede i byen, menuetten av merkenavn i salgslokalet.

Carneys legitime profesjon var blitt totalt forandret på de fire årene som var gått siden han forlot sin kriminelle løpebane. Argent, hovedleverandøren hans og det navnet butikken var bygd opp på, var i ’68 blitt kjøpt opp av Sterling, som faset ut modellene deres to år seinere. Sears slukte Bella Fontaine og sikret seg med det den eksklusive retten til å selge merket i sine egne varehus. CollinsHathaway hadde tatt seg vann over hodet da de utvidet til Canada og hadde gått dukken i konjunkturnedgangen året før. Carney beholdt plaketten med «Autorisert forhandler» over skrivebordet som en suvenir. For å fylle tomrommet i varebeholdningen tegnet Carney kontrakt med DeMarco, den amerikanske grenen av det norske storkonsernet Knut-Bjellen, som for tiden spesialiserte seg innen lave, kantete «livs stils komponenter». Palett: jordfarger. Markeds under søkelser hadde signalisert at amerikanske konsumenter var skeptiske til «utenlandsklingende» husholdnings produkter, så DeMarco ga modellene nye navn tilpasset det amerikanske markedet, døpte modulsofaen om til «Nybyggeren» og hvilestolen til «Hansken». Men produktene solgte, så Carney ga blaffen i hva de het. Det eneste han hadde noe å si på, var bildene i DeMarcos brosjyrer og reklamemateriell; de var tatt i avsidesliggende vinterhytter og feriepalasser i fjell heimen. Formidable peisbål omkranset av senneps fargede livsstilskomponenter, hvite kvinner med pels muffer og hvite menn i ullhøyhalsere, henslengt i døsig salighet på flossteppet. Carney ville nødig sette folk i bås, men han lurte på hvor mange av hans kunder som ville kjenne seg igjen i det. I det flossteppet. «Velkommen til alpene,» sa Carney hver gang det kom en ny katalog. 20

Håper dere niggere liker fondue, stemte Freddie i fra det hinsidige. Enda en sirene. Innenfor møbelbutikkens fire vegger var det forretninger som gjaldt, ryddige forretninger, men ute på gata fulgte Harlem sine egne regler: støyende og uforutsigbare, ikke mer verdt enn en ubrukelig onkel. Sirenene hvinte opp og ned avenyene like regelmessig som T-banen og til alle døgnets tider, fulgte tragediens tidtabell. Var det ikke politiet som var ute på herjingstokt, så var det en sykebil som raste av sted for å avgjøre skjebner. En brannbil som hastet mot en ubebodd leiegård før flammene slukte hele kvartalet, eller var på vei til et seksetasjes hus som noen hadde dynket i parafin for å innkassere forsikringssummen, med et dusin familier inni. Carneys far hadde satt fyr på en bygning eller to i sin tid. Det ga penger til husleia. Dette var sirenen fra en patruljebil. Carney stilte seg ved siden av Larry og Charlie Foster i vinduet. På motsatt side av 125th Street hadde to hvite betjenter kjørt bilen halvveis opp på fortauet der de var i full gang med å trakassere en ung mann kledd i mørk dongerijakke og røde slengbukser. De dyttet ham inn mot vinduet til Hutchins tobakksforretning, kjent for sigaretter uten tollstempel og et skadedyrproblem. Fluepapiret var fullbooket året igjennom, det var umulig å få plass, og rundt sjokoladeplatene i godteridisken var det flust med snutebiller. Hutchins låste inngangsdøra og ble stående og kikke ut bak glasset med et olmt blikk og hendene i siden. Strømmen av fottrafikk langs 125th Street gikk i en bue rundt blokkeringen. De færreste stanset; politivold var ikke noe nytt. Skjedde det ikke her, så skjedde det 21

et annet sted. Men menneskejakten hadde gjort folk nervøse og ute av gjenge. De ble stående og mumle seg imellom, mens de slengte med leppa til politifolkene på en avstand som bekreftet engstelsen. Den høyeste av politifolkene spredte mannens føtter og klappet ham langs innsiden av beina. En av tilskuerne ropte: «Finner du kronjuvelene?» «Hva har han gjort?» sa Carney. «De kom bare kjørende og kasta seg over ham som om fyren hadde rana en bank,» sa Larry. «De har klikka helt,» sa Charlie Foster. «Leter etter de Black Panthers-folkene.» «Black Liberation Army,» sa Larry. «Samme greiene.» Carney ville nødig bryte inn når Larry hadde en fisk på kroken, men konflikten mellom Black Panthers og utløperen Black Liberation Army dreide seg om mer enn bare et navn. Den filosofiske disputten favnet både gatas temperament, politiets rådende holdning overfor Harlem og alle sirenene. Tok man et skritt tilbake, ville man kanskje se at den rommet alt. «Reform kontra revolusjon,» forklarte Carney for John. To og en halv uke tidligere, den 12. mai. Dommen hadde nettopp falt i rettssaken mot de 21 medlemmene av Black Panthers, og sønnen hadde mye han lurte på. «Ta butikken min, for eksempel,» sa Carney. «Reform er å forandre det som allerede er der, for å gjøre det bedre, som å impregnere trekk eller sette hjul på møblene, og så bremser på de hjulene igjen. Revolusjon, det er når du kaster alt ut av vinduet og begynner på nytt fra bunnen av. Du har hørt om Castro Convertible?»

John nikket. TV-reklamen var umulig å unnslippe. «Den sovesofaen er en revolusjon,» sa Carney. «Den tar hele vår forestilling om søvn, om rom, og snur den på hodet. Stue? Og vips – så har du et ekstra soverom.» Han gjorde et opphold. «Jeg skal vedde på at du ikke vet at han som oppfant den sammenleggbare senga, var svart.» John ristet på hodet. «Leonard C. Bailey, forretningsmann og tusen kunstner. Han tok patent i 1899, og så begynte det amerikanske forsvaret å masseprodusere den. Du kan slå det opp. Revolusjon.» Han var kommet til det stadiet i livet der det eneste som fikk ham opp av senga enkelte dager var tanken på å fortelle historier om svarte foregangsmenn og forsømte visjonærer i egne rekker. John nikket så vidt. Carney la inn et ekstra gir. «Black Panthers åpner matstasjoner, de deler ut gratis frokost til folk og sørger for fri rettshjelp – reform. Black Liberation Army vil velte hele systemet.» «Men hvis de er for reform, hvorfor prøvde de panterne å sprenge T-banen da?» «Det er ikke sikkert det er sant bare fordi politiet har sagt det.» Samme ettermiddag hadde den lengste og dyreste rettssaken i New Yorks historie endt med en overraskende frifinnelse. De 21 Black Panther-med lemmene var blitt arrestert to år tidligere, utpekt av politispanere som hadde infiltrert organisasjonen. De sto tiltalt for ett hundre og femtiseks tilfeller av drapsforsøk, brannstiftelse og liknende, etter å ha deltatt i en sammensvergelse for å sprenge den botaniske hagen i Bronx, diverse politistasjoner, en rekke T-banelinjer

samt Alexander’s, Korvettes, Macy’s og enda noen flere varemagasiner i samme slengen. De planlagte angrepene mot handelsstanden dreide seg antakelig om antikapitalisme, men det var uklart hva de hadde imot blomster. John spurte om de ville sprenge Carneys butikk også. Carney sa at de antakelig hadde mange hvite butikker å sprenge før turen kom til ham. Juryen brukte nitti minutter på å rådslå seg imellom og tjue minutter på å lese opp de hundre og femtiseks frikjennelsene. «Politispanernes historier var spunnet ut av løse lufta.» Det var et ydmykende vendepunkt for Manhattans statsadvokat, Frank Hogan. Hva slags verden er det vi lever i, hvis man ikke kan få hektet noen skarve negre? «Men hvorfor skulle politiet lyve?» sa John. «Hvorfor skulle noen lyve?» Enkelte ting var gutten nødt til å finne ut av på egen hånd. Carney prøvde å se for seg at han stilte faren spørsmål om politisk aktivisme da han var liten. Det var utenkelig. Ifølge Big Mike Carney var borgerrettighetsbevegelsen – «de såkalt rettskafne brødrene» – like korrupte som ham selv. Hvor mye stakk de i egen lomme når de samlet inn penger til suppekjøkken eller skummet de av fortjenesten når de klippet over snora til en ny fritidsklubb? Hadde man først levd av svindel en stund, begynte man å se dem overalt, mulighetene, de små sprekkene der en foretaksom sjel kunne lirke inn et kubein. Til å være en svart gutt som vokste opp på Manhattan, hadde John et forlokkende naivt syn på livet. Kampen for tilværelsen gjorde en snartenkt; John tok seg god tid til å se verden fra alle sider, krevde sin rett til den luksusen

det var å tenke seg godt om. Det hendte at Carney så ham som en variant av den gutten han selv kunne ha blitt hvis han hadde vokst opp i en annen leilighet, der det sto mat i skapet når han kom hjem fra skolen og han ble tatt imot av en mor, en som ikke hadde dødd i ung alder. En lovlydig far. Carney likte at det fantes en variant av den gutten der ute et sted, selv om det ikke kunne være ham selv. May slektet på moren. Skarp og selvsikker, hard som flint enda hun bare var femten år. En uke etter rettssaken mot Black Panthers spiste Carney frokost med ungene i spisestua. Han ville trene opp pappa-musklene og hadde droppet den daglige turen til Chock Full o’ Nuts for å få litt tid sammen med John og May før de gikk på skolen. May kakket en finger mot avisa. «De folka her er skikkelig drøye,» sa hun. Carney plukket opp eksemplaret av New York Times. Noen hadde påtatt seg ansvaret for politiskytingen onsdag kveld. To politifolk som hadde holdt vakt utenfor statsadvokat Frank Hogans leilighet, var livstruende skadd etter at «to unge svarte menn» i en bil hadde plaffet dem ned med maskinpistol. Hogan hadde vært under streng bevoktning siden i fjor sommer da noen kastet en brannbombe mot huset til John Murtagh. Hvem var John Murtagh? Dommeren i Black Panther-saken. I går kveld hadde gjerningsmennene levert to pakker til New York Times’ lokaler og radiostasjonen WLIB, som holdt til i Hotel Theresa, like nede i gata for butikken hans. Pakkene inneholdt en patron fra en maskinpistol av kaliber .45, et bilskilt fra den bilen som var blitt knyttet til angrepet, og et brev:

19. mai 1971 All makt til folket Her er skiltene de fascistiske politisvina leter etter. Vi sender dem for å vise hvilken mulig makt de undertrykte har til å oppnå revolusjonær rettferdighet. Så lenge denne rasistiske regjeringens væpnede lakeier påberoper seg amerikansk lov og rett for å okkupere våre nabolag og drepe våre brødre og søstre, vil de nok en gang møte kuler eller folket fra den undertrykte tredje verden. Akkurat som vårt fascistiske forsvar okkuperer Vietnam og dreper det vietnamesiske folk i demokratiets og den amerikanske imperialismens navn og blir møtt med den vietnamesiske frigjøringshærens kuler, vil væpnede styrker her hjemme eller rasisme og undertrykkelse bli møtt med den svarte frigjøringshærens kuler, for vi vil spre ekte rettferdighet, i tråd med arven etter Malcolm og alle sanne revolusjonære. Vi er den revolusjonære rettferdighet. All makt til folket Rettferdighet Det skortet litt på syntaksen, men han tok poenget. «Militant,» sa Carney. «Noen må si det som det er,» sa May. «Vietnam. Gettoen. Det er to sider av samme sak.» «Myndighetene har visst nok å henge fingrene i.» «Det er ikke noe å spøke med.» Hun snappet til seg avisa igjen. «Jeg ler ikke.» «Fikk du tak i billettene?» Carney krympet seg. «Jeg sa jo at det var utsolgt, vennen min.»

«Du sa at du ville få tak i dem.» John trakk en blyant gjennom en labyrint på baksiden av esken med frokostblanding. Kvelden etter skjedde det et nytt attentat, vellykket denne gangen. Lørdag morgen satt Carney og gjennom gikk regnskapene med radioen på for selskapets skyld, 1010 WINS. Bare nyheter. Døgnet rundt. Nyhetsoppleseren nevnte Colonial Park Houses i 159th Street. Carney hadde noen kunder der, hadde levert varer dit. Litt over ti fredag kveld hadde betjentene Waverly Jones og Joseph Piagentini vært på vei tilbake til patruljebilen da de ble skutt i ryggen med en maskinpistol. Jones var svart; han ble skutt to ganger. Piagentini, den hvite betjenten, ble skutt åtte ganger. Tante Millie hadde vært på vakt da de ble trillet inn på Harlem Hospital. «Det var et rent helvete.» Borgermester Lindsay gikk i begravelsene og stilte gråtkvalt opp på TV. NYPD omtalte politiets reaksjon som en makt demonstrasjon. «En satans beleiring» var ordene en mann foran Carney i køen på Chock Full’o Nuts brukte, idet han betalte for en pose smultringer. «Og jeg har vært i krigen.» Politiet spante på hvert hjørne, og rekordmange patruljebiler fylte gatene, skygget av umerkede enheter som en ekstra beskyttelse. Midnattsrazziaer mot mis tenkte. Aktivister og kjente størrelser innenfor bevegelsen ble hanket inn. Det minnet Carney om opptøyene i ’64, eller i ’68 etter at Martin Luther King ble skutt. Det ble opprettet en egen tipstelefon man kunne ringe hvis man visste noe. Ved hovedkammeret i 240 Centre Street hadde de først tonet ned tilknytningen til BLA. Nå brukte de den for alt den var verdt, konstaterte Carney. I dagene som fulgte, ble enda tre politifolk angrepet, dog uten 27

dødelig utfall – var det de samme gjerningsmennene, eller en ren smitteeffekt? Edward Kiernan, leder for politiets interesseorganisasjon, holdt opp Piagentinis gjennomhullede skjorte på TV og oppfordret hver eneste politimann i tjeneste til å gå med pumpehagle. «Med et håndvåpen er sjansen for å bomme én til fem,» sa han, «men med en hagle treffer du nittini av hundre ganger.» Det var rene lynsjestemningen. Percy Sutton ba ham klappe igjen. Sutton – Tuskgee Airman, advokaten til Malcolm X og for øyeblikket Manhattans bydels president – ville ha fått Big Mike til å himle med øynene. «Dette er New York, ikke Alabama,» sa han. «Vi driver ikke med gatejustis her.» Dagene gikk. Menneskejakten fortsatte. Sirenene fortsatte. Første uka i juni. Tid for nok en tørkesommer i New York. Klimaanlegget over inngangsdøra hveste og hostet som en bybuss, men det gjorde jobben. Det var kjølig under apparatet. Carney, Larry og Mr. Foster samlet seg der. Carney regnet med at forsamlingen på den andre siden av gata representerte et utsnitt av nabolagets mange fraksjoner: tilhengere av bevegelsen, unge mennesker ruset på motkultur, folk som støttet revolusjonen, men som mislikte at politifolk ble skutt i ryggen, og de som bare ville passe sine egne saker uten å bli blandet opp i noe. Som Mr. Charlie Foster, som så ut til å surne av hele opptrinnet. En mørkebrun Plymouth svingte inn i Morningside Avenue og tutet, så tilskuerne skvatt til alle kanter. Den stanset på fortauet og spydde ut to hvite politimenn i sivil. Den pågrepne ristet på hodet mens de skrek til ham. «Svin,» sa Larry. 28

«Da jeg vokste opp, ville de ha gjort plukkfisk av deg hvis de hørte deg si det,» sa Foster. «Betjenter,» rettet Larry. Politifolkene satte håndjern på mannen. En av de sivilkledde grep om nakken hans med den ene hånda og dyttet ham framover med den andre. Da Carney var liten, hadde faren fra tid til annen jobbet på Miracle Garage. Eieren, Pat Baker, hadde en grå kjøter på gårdsplassen bak bilverkstedet, og hver gang bikkja gjorde fra seg, grep han den i nakkeskinnet og kjørte hodet dens ned i dritten. Sånn var det politimannen holdt om nakken til denne unge broderen. Et øyeblikk var det som om mannen stirret Carney rett inn i øynene, men med sola sånn som den sto, så han neppe annet enn gjenskinnet av sitt eget ansikt i butikkvinduet. Det var sånn lyset var i 125th Street på den tiden av dagen; den gjorde alt til et speil. Den sivilkledde politimannen dyttet ham inn i baksetet. Det rykket i sedanen idet den rullet ned av fortauet. Patruljebilen fulgte etter. En høy svart mann i en pløsete semsket hatt begynte å rope «All makt til folket» og prøvde å få med seg flere, men det tok ikke av. Nå som politiet hadde kjørt, var det ikke lenger noe som bandt dem sammen. De tok beina fatt, som om lyset hadde skiftet fra walk til dont walk. Fra glo til ikke glo, tenkte Carney. Charlie Foster kremtet og satte på seg alpelua. Noe hadde tatt fra ham kjøpelysten, det syntes på hele mannen. «Jeg tror jeg må tenke litt på det,» sa han. Larry protesterte. Carney lusket inn på kontoret igjen. Løpet var kjørt. Like etter var Mr. Foster ute på gata igjen. Det hendte Carney fikk lyst til å si: «Men så kjøp den da, for faen. Unn deg noe, for én gangs skyld!» Enkelte svarte menn 29

fra den generasjonen hadde lært seg opp til ikke å ha lov, en hel rekke Charlie Fostere som hadde levd i forsakelse siden lenge før Carney ble født. Han manet fram det ensomme tablået som ventet Foster hjemme – men tok seg så i det. Kanskje mannen var lykkelig og tilfreds, kanskje han løftet barnebarn i været dagen lang, som manualer. Han visste ikke noe om disse mennene, om deres valg og konsekvensene av dem. Bare at de var på jakt etter en stol som var god å sitte i. Det hendte Carney spant sin egen frykt om til en allment utbredt tilstand. Han tok bunken med salgsplakater fra Memorial Day-salget som lå på skrivebordet og slengte dem i papirkurven. Salget hadde vært en braksuksess, han skulle gjøre det til en årlig begivenhet. Da Carney hadde hørt at de ville gi minnedagen for falne et nytt navn og flytte den fra 30. mai til den siste mandagen i mai, hadde han ikke skjønt poenget. Men han likte absolutt gevinsten. Når man hadde tre dager med helg – ekstra fritid – var det naturlig å begynne å tenke på å fornye hjemmet. Han kunne ikke huske sist han hadde vært glad for noe regjeringen hadde gjort. Over Carneys skrivebord, til venstre for vinduet ut mot salgslokalet, hang polaroidbildet som Rusty hadde tatt av ham og Elizabeth og ungene foran butikken i 1961. May var fire, John kanskje to. Uansett når et bilde var tatt, var Elizabeth den samme: skjønn og urokkelig. Det hadde vært en fin lørdag, og de fire hadde kost seg med det deilige været og hverandre. Mays lepper krummet seg sånn de gjorde når hun kvalte et smil. Han ville ikke skuffe henne, men han var helt tom for ideer. Han ropte på Larry. «Hva står på, baby?»

Carney sa at Jackson 5 skulle spille i Madison Square Garden måneden etter. «De billettene blir det rift om,» sa Larry i en trett, innviet tone. Han hadde «venner i bransjen» fra et tidligere liv, og det hendte han underholdt Carney og Rusty og Marie med de mest utrolige historier når det var lite å gjøre. Snadder om den fyren som spilte munnspill på tredjeplata til War eller kors på halsen-etterretning fra Aretha Franklins tannlege. «Det er May som maser.» Larry ristet på hodet. «Hadde jeg hatt sånne kontakter, ville jeg ha tatt turen selv.» Carney hadde vært hele runden. Dumas-klubben var dødfødt. Innsideinformasjon om kommende lovgivning, hvilke byråkrater som lot seg bestikke, når innflytelse var riktig valuta og når det var kontanter som gjaldt – det var her medlemmene utmerket seg. De viste langt fra samme snarrådighet når det gjaldt billetter til Jackson 5. Lamar Talbot, som av uforståelige grunner ble kalt «den svarte Clarence Darrow», hadde representert Madison Square Garden i et søksmål etter en arbeidsulykke. En anleggsarbeider var blitt drept mens de la fundamentet, en afroamerikansk advokat ved bordet kunne kanskje glatte over hele greia. Neppe. «Jeg reddet skinnet deres, og likevel behandler de meg som de gjør.» Han mente bestemt å huske at Kermit Walls hadde skrytt av at Berry Gordy, som grunnla Motown Records, var fetteren hans. Han passet ham opp etter en whiskysmaking. Wells hevdet at Carney hadde misforstått; det var en venninne av kona som var i slekt med Berry Gordy, men de to kvinnene var ikke lenger på talefot. Og dessuten, la Kermit til, om han hadde hatt sånne kontakter, ville han ha beholdt billettene selv. 31

Carneys svigerfar, Leland Jones, pyntet på regn skapene til flere advokater og agenter i under holdningsbransjen, og til gjengjeld hadde disse forsynt ham med orkesterplass i flere tiår. Så selv om det gikk ut over stoltheten hans, ringte Carney ham. For Mays skyld. Hver gang han hørte Lelands stemme nå, røpet den skjelvende talen i hvilken grad årene hadde tæret på mannen. Hadde Carney virkelig foraktet ham en gang? Slike voldsomme sinnsbevegelser kjentes temmelig bortkastet nå. Han spurte hvilke kontakter han hadde i underholdningsbransjen. «Jeg har ikke snakket med Albert på evigheter,» sa Leland. «Og Lance Hollis døde for flere år siden.» Carney hadde kviet seg for å skru på radioen den siste tiden, av frykt for at en av de forbaskede sangene skulle minne ham på nederlaget. Hvem hadde han glemt? Munson. Det var en stund siden sist. Carney la som oftest igjen en beskjed når han ringte 28. politidistrikt. Kriminaletterforskeren var alltid på farten. I dag fikk han svar etter tredje ring. «Har noen sett Munson? Hvem er det som ringer?» Enda en sirene. Han sa navnet sitt. Munson dukket opp i den andre enden. «Carney,» gjentok han, som om han prøvde å plassere ham. Så kvekket han hest: «At jeg ikke har tenkt på det før!» Og med det, på den tiden det tar for lyset å skifte fra walk til dont walk, var Carney tilbake i gamet.

TO Carney tok linje én fra stasjonen i 125th Street og fant seg en plass på østsiden av vogna. Manhattan-viadukten løftet skinnene femti meter over Broadway og 125th, og hvis man ikke satt med nesa i en bok eller dagens avis eller en fillete logg over livets skuffelser, var utsikten et behagelig avbrekk fra den triste tunnelen. Skjønt den virket mindre forlokkende på Carney. Satt han på motsatt side, risikerte han å se den gamle leiligheten deres, som lå diagonalt med T-banesporene og som i mange år hadde gjort ham til en tvungen tilskuer til viaduktens lengstgående forestilling. Det var den samme opptredenen om og om igjen, uten variasjoner: Teppet gikk opp flere ganger i timen, og ved hjelp av støy og koreografi utforsket stykket den menneskelige tilstand i det uendelige gjennom ett og samme tema: Du Har Ikke Råd Til Et Bedre Sted Å Bo. Buldre buldre. Det var ikke så ofte han tok denne linja etter at de flyttet til Striver’s Row, som lå i en sidegate til Seventh Avenue. Det hadde gått lang nok tid nå, til at han forbandt linja nord for 125th Street med den lyssky perioden i livet sitt og de evinnelige vanskelighetene den brakte med seg. Den ene dagen kunne det dreie seg om en besværlig leveranse til en tyv som var for redd til å 33

vise ansiktet sitt på gata, den neste om forretninger med en paranoid diamanthandler som hentet inspirasjon til møtetaktikk fra spionthrillere. Det var en lettelse å være kvitt de folka, den hemmelige tilværelsen og dens idiotiske ritualer. Han nektet å gå med på antydningen om at han hadde sluttet fordi han flyttet til Striver’s Row. At han var så overflatisk at den minste smule aktverdighet hadde fått ham til å skifte spor, fått ham til å tro at han nå sto hevet over de ustyrlige elementene som hadde formet ham. Det skulle mer til enn en fornem fasade i gul murstein med kalksteinskanter for å skjule fundamentet hans. Elizabeth klagde aldri på den første leiligheten deres i 127th Street. Når et tog kom hvinende inn på stasjonen på den andre siden av gata, tok hun bare en pause og lot det passere før hun fortsatte å snakke, på en måte som oste av majestetisk verdighet. «Som dronning Elizabeth mens hun venter på at en fis skal løse seg opp,» ertet Carney henne en gang, og fra da av, for effektens skyld, hevet hun alltid det ene øyebrynet, en antydning til ringeakt som fikk henne til å se dobbelt så elegant ut. Men altså – det var en skikkelig rønne. En gang krøp en rotte opp av doskåla, med dryppende værhår. Drepende krangler mellom menn og kvinner hørtes på alle kanter. Ristingen fra T-banen fikk spikrene i bygget til å hoppe i hullene. Hun la for dagen en ufattelig selvbeherskelse. Nå som det var mange år siden de bodde i leiligheten, medga Elizabeth at den «utvilsomt hadde særpreg.». Flere berømte arkitekter sto bak de fire husrekkene kjent som Strivers’ Row på 1890-tallet. 237 West 138th Street var utført i historistisk stil og tegnet av Bruce Price og Clarence Luce; Carney lot som om han hadde hørt om dem. Han kom tilfeldigvis over annonsen i avisa. Han leste 34

aldri boligannonsene, men den dagen gjorde han det. Da de fikk se nummer 237 den første gangen, tom for møbler, med støvete glorier der fotografier og malerier hadde hengt, og helt stille, bortsett fra en og annen uoppdragen gulvplanke, sa Elizabeth: «Jeg kunne gå meg vill her inne» med en utsøkt blanding av lengsel og tilhørighet. Den kunne bli hennes og hadde allerede vært det: Hun var oppvokst tvers over bakgården i den rekka som vendte ut mot 139th Street, fem hus lenger ned, i en enhet med identisk utforming. Samme gulvplan, bare ordnet på en annen måte. Hun hadde forlatt dette storslagne stykket Harlem for å være sammen med ham. Å komme tilbake hit var – ja, hva var det? En hjemkomst, men også en belønning for hennes kjærlighet og utholdenhet. Selvfølgelig skulle de kjøpe den. Hva skulle en løpende kriminell geskjeft komplisert av periodisk vold ellers være godt for, om ikke for å gjøre kona lykkelig? En kveld like etter at de flyttet inn, kom Carney seint hjem etter et møte med Church Wiley, en fyr som opererte i Baltimore etter knus-og-knabb-metoden og som kom til New York for å kvitte seg med varene. Alltid brennhete kvalitetsvarer. Fulgt av de mest absurde instruksjoner når Carney så skulle betale mannen: banke to ganger på døra i enden av gangen i femte etasje i en forlatt bygård i 167th Street; gå til Blue Eyes på hjørnet av St. Nicholas og 156th, fortsette ut bakdøra, kaste en rose i det bulkete søppelspannet og telle til hundre, osv. Denne gangen var Church to timer for seint ute, og Carney ble nødt til å vente i noe han skjønte måtte være et narkoreir som nylig var blitt forlatt etter en politirazzia eller et trippeldrap. Den forfalne sandsteinsgården var helt tom for mennesker, men overalt var det spor etter miserable gjerninger. Marskvelden var kald. Vinden 35

vislet. Han plasserte den ene rumpeballen på armlenet av en Collins Hathaway-sofa fra 40-tallet som så ut som den hadde pådratt seg en eller annen sykdom. Det hadde aldri falt ham inn at et møbel kunne bli sykt, men fra den dagen kjente han det igjen når han så det, hvordan menneskene smittet alt mulig. Endelig kom Church. Han så seg om og sa: «Dette stedet har virkelig tapt seg.» Da Carney kom hjem den kvelden, hadde Elizabeth sovnet foran The Tonight Show i stua. Roscoe Pope var midt i en sketsj om leksikonselgere. Carney slukket lysene og gjorde i stand leiligheten for kvelden. Han gikk opp i tredje etasje for å se til May og John i deres respektive soveværelser. Ungene lå og sov, med armer og bein til alle kanter, små vindmøller oppå sengetøyet. Han la håndbaken mot pannen deres for å forsikre seg om at de ikke hadde feber. Nede bredte han et teppe over Elizabeth heller enn å vekke henne. Hun hadde ikke noe til overs for de lave sofaene som var så i vinden nå, og strengt tatt ikke for så mye annet av det Carney hadde på utstilling heller – så de hadde beholdt den tre år gamle Argent-modellen i bjørk med champagnefarget trekk. Han skrudde av lampa. Omrisset av kona trådte fram fra mørket etter hvert som øynene tilpasset seg. Hun stolte på forklaringene hans for disse latterlig seine kveldene. Ethvert normalt kvinnfolk ville ha beskyldt ham for å ha en annen. Den egentlige grunnen til hemmelighetskremmeriet ville ha gitt ham tjuefem år i Sing Sing. Hva var verst? Lyset fra gata trengte inn gjennom stuevinduet, én eneste, lutrende søyle. Stillheten og roen satte ham i en forsakende stemning. Han var ferdig. Å bryte med tyvene og ranerne var ikke noe problem. Det var verre med Chink Montague og Munson. Carney 36

ga Chink en konvolutt hver uke for å få lov til å drive som han gjorde. Mafiafolk brydde seg i det store og hele ikke om slike konvensjoner som to ukers oppsigelse. Carney ga beskjed til Delroy, Chinks faste innkrever, om at han ikke lenger var i «bruktbransjen», men at han ville opprettholde sitt ukentlige bidrag som et uttrykk for hvor takknemlig han var for deres gode samarbeid. Konvolutten ble reklassifisert som beskyttelse, som om Carney bare var en helt vanlig fjott av en butikkeier som ble presset for penger. Noe han jo også var og alltid hadde vært. Carney inviterte etterforskeren med på Nightbirds, og Munson skålte for «pensjonisttilværelsen» hans: «Til den mest berømte ingenmannsen i Harlem.» Han kom innom for å hente pengene sine uka etter og uka etter der igjen, men så dabbet det av. Etter en stund stakk Munson bare innom Carneys kontor til påske og jul for å samle inn penger til «Fondet for enker og foreldreløse». Nå hadde han ikke sett mannen på tre år. Ved siden av å skjøtte den omfattende utpressings virksomheten og dyrke kriminelle allianser, med en og annen avstikker innom faktisk politiarbeid, var Munson en erfaren fikser. Det kunne dreie seg om å smugle en senator ut gjennom nødutgangen i et horehus i Lexington Avenue under en razzia, eller skaffe den løsmunnede elskerinna til en eller annen skurk en enveisbillett med toget til Miami. Han hadde utvilsomt dumpet et lik eller to i Mount Morris Park da det var på moten. Noen ganger gikk oppdraget ut på å skaffe et par ettertraktede billetter – til kampen mellom Frazier og Ellis i Madison Square Garden eller til andre store stjerner som eventuelt var i byen. Carney husket at Munson hadde skrytt av at han hadde tatt med kona på Sinatra-konsert, 37

ordnet med backstagepass til ekspartnerens ekskone så hun fikk hilse på Vic Damone og tatt en av de unge venninnene sine med på Dave Clark Five i Carnegie Hall. Carney ante ikke hva kriminaletterforskeren hadde fore i disse dager, hvilke former for bløff og bedrag han befattet seg med, men om Munson hadde bare halvparten så mye pondus som før i tiden, ville de Jackson 5-billettene snart være i boks. Til hvilken pris visste han ikke. Som han hadde fått beskjed om, ventet Carney ved telefonkiosken på den andre siden av gata for den nordvestlige nedgangen til T-banestasjonen i 157th Street. Den lille trekantede parken rommet seks kraftløse duer og tre benker. comidas, farmacia. Skiltene og butikkene tydet på at denne delen av Broadway hadde fått flere puertorikanere og dominikanere siden sist han var på disse kanter. I 125th Street var det jøder og italienere ut, svarte inn, og her oppe hadde den spansktalende befolkningen erstattet tyskerne og irene da de forsvant. Kverna, baby, kverna. Carney hadde litt tid å slå i hjel. Han ringte og sa til John at han ville komme seint hjem. «Det er ferdigmat i fryseren,» sa han. «Mora di kommer hjem igjen i morgen, så da lager hun sikkert noe godt. Hvis hun ikke er for sliten, da.» Hun kom med toget fra Chicago i tolvtiden om formiddagen – det kunne gå begge veier. Han hørte May kakle i bakgrunnen. «Si til May at hun har ansvaret.» Han la på. Da May var yngre, fikk hun alltid et eget uttrykk i ansiktet når hun ble i overkant oppspilt, en slags gledesmaske. De fleste av trekkene stammet fra Elizabeth, men Carney var likevel stolt av sitt bidrag. Han hadde 38

ikke vært klar over hvor mye han hadde savnet det fjeset før Jackson 5 kom på banen. Halvparten av det hun snakket om for tiden, kom fra de flygebladene de delte ut i 125th Street: «Alt kan spores tilbake til indoktrineringen av svarte, pappa.» De svart makt-typene og flygebladene deres var verre enn Jehovas vitner. Stanset ham midt på gata: «Hvor står du i Mosambik-spørsmålet?» Hva visste vel han om Mosambik? Men når Carney ropte gjennom huset at Jackson 5 var på Flip Wilson, eller de liflige åpningsakkordene til «ABC» kom dansende fra Panasonic-spilleren i stua, var det gamle ansiktet tilbake som ved et trylleslag. Han skulle skaffe henne de billettene. De lå ikke på latsiden, de guttene i Jackson 5. Han ante ikke om noen av dem var seksuelt aktive, men de var i hvert fall løsaktige når det gjaldt frokostblandinger og hadde inngått sponsoravtaler med intet mindre enn tre ulike merker. May og John gaulet sangen fra Alpha Bits-reklamen døgnet rundt, det var en konstant plage: «Grab your Alpha-Bits and come with me, we’ll eat through the Alpha-Bits A to Z!» Teksten ga mening, Carney måtte innrømme det, men det ble liksom for dumt likevel. Veggene på Mays rom var dekket med utbrettsplakater fra kartongene med Super Sugar Crisp, i tillegg til plakater fra Flip og Tiger Beat. Soverommet var et glanset tempel viet guttene fra Gary i Indiana. Som hoppet, danset eller bare hang i parken, hver for seg eller hele gruppa, spratt rundt på scenen i harlekindrakter og sølvskimrende rominspirerte buksedresser, hvert eneste bilde utstyrt med de utenomjordiske smilene deres. May deltok i en konkurranse i Teen Beat der hun kunne vinne «En banansplitt-date med Michael!» i mars og en i Tiger Beat der hun kunne vinne «En date 39

på rulleskøytebanen med Michael!» i april. Hun ble ikke valgt, trass i et imponerende essay der hun forklarte hvorfor nettopp hun fortjente å vinne: «Michael er for folket, og det er jeg også.» For å overgå Super Sugar Crisp begynte Alpha Bits å legge ved fleksidisker med «ABC» og «I Want You Back» i eskene, som i sin tur lokket Honeycomb med i kappløpet om de mest ettertraktede samleobjektene. Honeycombs hemmelige våpen: Bal longer formet som hodene til de ulike medlemmene i Jackson 5, påtrykt bilde av hvert medlem. De så makabre ut, men Mays samling ville ikke være komplett før hun fikk Michael. Jakten pågikk i ukevis. Supermarkeder ble erklært «lukrative» eller «dødfødte», små hjørnebutikker strøket av lista eller frekventert med febrilsk iver. Det gikk rykter blant de yngre om at en kiosk i 132nd Street hadde knekt koden. Carney fikk ordre om å undersøke. Han rev lokket av esken og rotet rundt. «Michael!» «Det der er Marlon.» «Det likner på Michael.» Den nyankomne Marlon sluttet seg til det slappe menasjeriet i Mays vinduskarm (fire Jermainer, tre Jackier, en og annen Tito og Marlon). Fjorten esker var det som måtte til. Som alt annet her i livet, var Jackson 5-reklamen rigget. Carney likte det: De kunne like godt lære seg det først som sist. Telefonen ringte. «Smil til den vesle fuglen.» Carney så seg omkring. På den andre siden av gata lå det en restaurant som het El Viejo Gallo. Han myste. Kanskje var det en telefon i inngangspartiet. Han kikket opp – Munson kunne befinne seg i hvilken som helst av bygningene som omringet parken. «Bak deg,» sa Munson.

Huset, som hadde ni etasjer, lå i sørenden av det kileformede kvartalet. På østsiden lå det en gate han aldri hadde hørt om – Edward M. Morgan Place – som gikk over i Riverside Drive etter halvannet kvartal. Halvannet kvartal, jøss. Morgan skulle ha drept noen flere indianere eller stjålet mer penger; alle visste at det var sånn man fikk de lange gatene. Munson trykket på døråpneren og slapp Carney inn. Kriminaletterforskeren sto med døra til leiligheten på gløtt da heisdørene gled opp; kroppsholdningen tydet på at han hadde et våpen utenfor synsvidde. Han gjorde tegn til at Carney skulle komme inn med et sidelengs nikk og forsikret seg om at det ikke kom noen andre ut av heisen. Ettromsleiligheten var skilt ut fra en større enhet, gipsdekoren tok brått slutt ved de nye veggene. Munson ba ham føle seg som hjemme og stakk tjenesterevolveren, en .38 kaliber, tilbake i hylsteret. Stedet var et salig kaos – hvis Carney hadde bodd der, skulle ungene hans ha fått ta i et tak, gjort seg fortjent til de jævla ukepengene. Det siste han hadde hørt, var at Munson bodde et sted lenger ned på Manhattan sammen med kona. Dette var et skjulested, med akkurat nok møbler til å gjøre det beboelig. Et sted man kunne ta med seg en jente, hvis man ryddet litt. Ingen personlige eiendeler å se noe sted, bortsett fra en meterhøy keramikkdjevel i kinesisk stil, typisk en sånn suvenir man rasket med seg fra siste stopp etter å ha vært på fylla hele dagen. Den var plassert i førtifem graders vinkel ut fra veggen, som om den listet seg vekk fra noe ubehagelig. Munson gikk forbi Carney og lukket soveromsdøra før han rakk å kikke inn. «Har du et lik der inne?»

«Bare en av de jentene fra Laugh-In som sover av seg rusen.» De satte seg i sofaen, en sørgelig, sjaber sak, en sånn man kunne bære med seg samme dag fra en lavpriskjede. Munson sank ned med et sukk. Han så fæl ut. Gusten, ubarbert og med det blonde håret i tjafser rundt en ny bar flekk på issen. Den første gangen de møttes, hadde Munson vært en kraftig kar, staut, en sånn politimann man tenkte seg om to ganger før man innlot seg på noe med. Kriminaletterforskeren var blitt svekket i alle de årene han hadde benyttet seg av jobbens mange frynsegoder, alle biffene og rundene på huset. Klumpete, som en duffelbag full av skittentøy som hadde fått bein å gå på. Nå hadde han kvittet seg med noe av fylden og så dratt ut, tynnere på en måte som lett kunne forveksles med resultatene av et treningsregime, hvis man ikke hadde visst at det var det å flykte fra noe, som tæret på ham. Munson tok en diger slurk av boksen med National Bohemian. «Har du tatt deg en pause i menneskejakten?» sa Carney. Munson slengte til ham en ølboks som Carney satte på bordet. «Er bare et tidsspørsmål. De jævlene tok tjeneste våpnene deres, hørte du det?» Munson rapte. «Det er som om noen skulle ta kuken din.» «Det kan jeg levende forestille meg.» «Alle er der ute og prøver å få tilbake våpnene til de stakkarene, finne de jævlene. Akkurat som du jo håper at de ville ha gjort hvis det var deg selv det gjaldt.» «Men har dere ikke folk på innsida, da? Som hos Black Panthers?» 42

Munson så foraktelig på ham. «Du så jo hvordan det gikk. Det burde ha vært en smal sak, men de slo til for raskt.» En gang under opptøyene i ’64 hadde Munson fortalt Carney om de unge betjentene han hadde sendt for å infiltrere borgerrettighetsorganisasjoner som CORE og SNCC, i den hensikt å strupe demonstrasjonene. Den hvite politimannen betrodde seg ikke til Carney fordi han stolte på ham, men fordi møbelhandleren ikke utgjorde noen trussel. Hva skulle han gjøre, skrive et leserinnlegg i Amsterdam News? Hvite politifolk gjorde som de ville. Korrupte hvite politifolk? De var uangripelige. Munson hadde bare dukket opp en dag, som en vorte, helt av seg selv. Før Theresa-jobben i ’59 hadde Carneys helerivirksomhet vært ubetydelig på alle måter – noen hvitevarer, et og annet smaragdanheng fra kommoden til en gammel enke. For en liten andel fungerte han som mellommann mellom skurkene på Manhattans øvre halvdel og en juvelhandler i Canal Street. Så gjorde Chink Montague det kjent at han ville ha tilbake et av smykkene som ble stjålet i Theresa-ranet – et halskjede han hadde gitt til kjæresten Lucinda Cole. Alle helerne på øvre Manhattan ble underrettet, og Carney ble føyet til i de kriminelles gule sider. Ikke lenge etter begynte Munson å møte opp på den ukentlige innsamlingsrunden sin, dels for å legge press på Carney, dels for å flørte med sekretæren hans, Marie, som var ugift den gangen. Etterforskeren hadde vært god å ha under Carneys hevntokt mot den korrupte bankmannen Wilfred Duke, men nå var det en stund siden de hadde vært ute i ugudelig ærend sammen. «Jeg har noe jeg vil vise deg,» sa Munson. Han forsvant inn på soverommet og lukket døra bak seg. 43

Nå var Carney sikrere enn noen gang på at det lå minst ett dødt menneske der inne. Hva gjorde man ikke for ungene sine. Han gikk bort til hjørnet av rommet, der hvor hele bygningen smalnet i en spiss. Fra vinduet åtte etasjer over bakken hadde man en imponerende utsikt nedover Broadway, mot vest tittet Hudson-elva fram her og der, og over takene på de lavere gårdene kunne man se St. Nicholas Park der den trykket seg sammen, vakker og grønn. Et utmerket sted å sitte på post, med full oversikt over T-bane-inngangene og den vesle trekantparken. Det sto en regissørstol der og en melkekasse med plass til et askebeger og tomme ølbokser. «Så jeg kan se hvem som kommer,» sa Munson da han kom ut igjen. I hånda hadde han en brun papirpose. «Gjemmer du deg?» Carney hadde fått fatt i Munson på stasjonen, men han opptrådte som om han lå i skjul. «Det er bare et par ting jeg må ordne opp i.» Etter forskeren feide avisbunken og de sammenkrøllede sandwichpapirene ned av salongbordet. Inni papirposen var det enda en skrukkete papirpose, og ut av den gravde Munson flere håndfuller lange, løkkeformede diamantkjeder. Diamanter av høy kvalitet, satt i skinnende gull og platina. Han hostet og klødde seg i skjeggstubben. Carney satte seg på kne foran smykkehaugen. Viklet dem fra hverandre og ristet på hodet av mangelen på respekt. Han var rusten, men det lot for det meste til å være smykker fra 40-tallet, lagd av Marjorie Baxter i Boston, lekre cocktailkjeder og klavesmykker. De mindre arbeidene var av samme årgang, amerikansk design, blant annet to armbånd med rubiner og diamanter av Raymond Yang og noen tettsittende halskjeder signert 44

Louis Long. Dette var den slags bytte man fikk dersom man gjorde innbrudd hos en helt spesiell samler, eller knuste en monter og røsket med seg så mye man rakk mens alarmen ulte. «Er det dette du driver med nå?» sa Carney. Munson tok en stor slurk. Han satt sammensunket i regissørstolen som en griff på et takhjørne, uten å ta blikket fra smykkene. «Det er en engangsgreie. Hva sier du?» «Noen har gjort et pent kupp.» I gamle dager ville Carney ha hatt oversikt over nylige ran og visst hvor de kom fra. Hvor pent da, ville Munson vite. «Hvis jeg skal gjette – et par hundre tusen. Det kommer an på hvem som slår til.» Munson klasket hendene sammen. «Flott. Jeg trenger pengene i kveld.» En eller annen lånehai hadde ham i saksa, eller kanskje en bookmaker. Munson hadde det samme ut trykket i øynene som den gangen for mange år siden da han kom for å hente konvolutten sin noen dager før tiden. Et mislykket spill på Garden State Park, et ræva tips. Det var sjelden å se etterforskeren sånn – som en helt vanlig mann, underkastet høyere og sterkere makter. Carney reiste seg. «Jeg driver ikke med sånt lenger, Munson.» «Se på det som en engangsgreie.» Carneys kroppsholdning sa nei. «Jeg må tilbake på kontoret.» «Jeg ville ikke dra hvis jeg var deg.» Carney likte ikke tonefallet. «Du trenger ikke meg.» «For å være helt ærlig, brenner det litt under føttene på meg om dagen. Du har kanskje lest om Knappkommisjonen i avisa? At de går politiet etter i sømmene?» 45

«Er de ute etter deg?» «Hva da, meg?» Han flirte skjelmsk. «Jeg må bare tenke litt alternativt en stund. Men du – du har vært ute. Ingen ser i din retning.» «Ingen ser i min retning fordi det ikke er noe å se.» «Jackson 5,» sa Munson. «Det er jenta mi som så gjerne vil gå.» «Har du barn?» «Det vet du faen så godt.» «Jeg skaffer billetter. Jeg kan skaffe billetter til hva det skal være,» sa Munson. «Har jeg fortalt deg om den gangen jeg var backstage med Vic Damone? Han er fra Brooklyn, skikkelig jordnær type. I motsetning til enkelte av disse rasshølene ...» Brune papirposer. Det var uverdig. Tok vekk romantikken. For Carney var betatt av de vakre steinene. «Bra billetter,» sa han. «Like ved scenen.» «Jeg kjenner alle, og alle skylder meg en tjeneste.» Munson smilte. «Hvor lang tid vil det ta?» De gjorde en avtale om konsertbillettene. Carney tok papirposene og gikk, holdt hånda under bunnen som om det var kaffekopper han bar på, og han nødig ville søle.