Frels oss fra det onde by Kagge Forlag

FORORD

Lørdag 14. mai 2022

Jenta i kjolen gikk barbeint på den smale stien som snodde seg frem mellom mosekledde steiner. Hun var alene i natta, men visste at hvert skritt hun tok ble filmet og lagt rett ut på nettet.

En stein skar seg inn i fotsålen, men hun tvang bort smertene.

Snart ville familien se henne. Våkne og bli urolige. Ringe politiet.

Foran henne ruvet en forvridd furu. Greinene bøyde seg i underlige former, strakte seg utover dalen. En liten lysning åpnet seg i skogen nedenfor høyden.

Den verdenen hun hadde levd i de siste ukene, skulle møte den hun hadde flyktet fra. Hun ble svimmel ved tanken. Mamma og pappa. Kirken. Det var to universer som ikke burde kunne eksistere samtidig.

Hun var fremme ved kanten av skrenten. Brystet snørte seg sammen. Lufta ville ikke ned gjennom halsen. Hun bøyde seg frem, plukket opp noe fra bakken. En hvit papplate, en plakat.

Hun søkte med blikket mot skogtappen nedenfor skrenten. Det var der kameraet sto. En iPhone på et stativ.

Hun snudde skiltet mot kameraet, holdt det foran brystet.

Hele tiden med objektivets utsnitt i tankene. Hun måtte være i billedfeltet.

Ordene på plakaten var slurvete skrevet. Som om de var krotet ned av en som ikke tok dette særlig høytidelig. Men sånn var det ikke.

Dette er deres skyld.

Etter kanskje tjue sekunder lot hun plakaten falle. Strakte seg etter noe i furuas greinverk. Et tau viklet seg ut. I enden satt en løkke.

Hun trædde den rundt halsen og gikk ut til skrenten. Den skarpe steinkanten skar seg inn i fotsålene. Hun svelget tungt.

Hun så rett inn i kameraet. Hadde bare én sjanse. Det måtte ikke gå skeis.

Tauet var gjort fast i en grein som stakk ut over kanten av skrenten. Løkka strammet rundt nakken der hun sto, ville dra henne over kanten.

Hun pustet dypt inn. Vinteren var over nå. Endelig var det blitt så mildt at luktene meldte seg. Det smakte nesten vår.

Hun var så underlig forhåpningsfull. Den hvite kjolen blafret i vinden. Hittil hadde alt gått som det skulle.

Skygger i skogtappen. Rasling; hun skvatt litt. Noe beveget seg bak kamerastativet.

Nå var tiden inne.

Hun strakte ryggen, følte seg trygg. Lukket øynene og gikk ut mot kanten. Lot kroppen falle. Natta var lys. På denne tiden av året gikk solen nesten ikke ned. Den duppet seg bare i horisonten og steg opp igjen.

Hun svevde i lufta så lenge at det føltes som et minutt. Så mamma og pappa for seg. Rakk å angre, og deretter angre at hun hadde angret. Da løkka plutselig strammet seg, slo ansiktsuttrykket om. Det var noe som ikke stemte. Noe var veldig galt.

Knuten skar seg inn i halsen. Det skulle den ikke gjøre. Hun lette febrilsk etter et fotfeste. En lavere hylle. Men under henne var det bare tomrom.

Noe hadde gått i stykker i nakken. Det sang i ørene, en lyd fra helvete som boret seg inn i hjernen. Hun sparket mot kanten

av skrenten, men da ble løkka enda strammere. Armene var svake, de ville ikke lystre.

Det var ikke sånn det skulle ende. Det hadde han lovet.

Hun hadde vondt for å se. Blunket med øynene. Lyn eksploderte over himmelen. Tunga var tørr. Hun kunne ikke tenke. Hun var nødt til å tenke.

Hun så bedende mot kameraet. Deretter mot området rett bortenfor. Så etter ham, prøvde å si noe, men ingen lyd kom. Bare gurgling.

Gjør noe, ville hun skrike. Hjelp meg.

De var jo der ute. Gruppen.

Kroppen begynte å dovne bort. Armene lot seg ikke styre. Hvorfor kom det ingen?

Det sluttet å synge i ørene. Hun hørte rasling igjen. Noen beveget seg ved skogtappen. Skritt. Ville hun få hjelp?

Igjen lynte det for øynene, og så kunne hun se alt klart. En gruppe mennesker som snek seg gjennom skogen. Hun visste hvem de var.

Hun skjønte alt.

Hun var seksten år og hadde bare igjen noen få anstrengte åndedrag. Hun tenkte på alt som hadde vært viktig i livet. På de få drømmene hun hadde våget å ha. På dem som hadde sveket henne.

Det banket i hodet. Blodet nådde ikke frem. Hun visste ikke lenger om hun var ved bevissthet. Alt var som en drøm.

Borte ved hogstfeltet fikk hun til slutt øye på ham. Han som hadde fått henne til å håpe.

Han hadde stoppet, og nå gjorde han et tegn til de andre. Så snudde han seg mot henne, og det så ut som om han smilte.

Et øyeblikk følte hun seg trygg igjen. Slik virket han på folk. Som om ansiktet forsikret at alt ville bli bra, at han skulle redde henne bare hun stolte på ham.

Det var derfor de fulgte ham. Disiplene hans.

Det begynte å synge i ørene igjen. Nå var det som et skjærende brus. Nye lysglimt eksploderte foran øynene, og denne gangen trodde hun det faktisk lynte. Så løftet mannen hånden i avskjed, og hun så hvordan gruppen forsvant av gårde.

Han gikk først. Han som hun hadde gitt avkall på alt for. Han som hadde båret håpet hennes.

Det var da jenta innså at hun kom til å dø.

Søndag 8. mai 2022

«Hva gjør vi med en som svikter?» spurte pastoren.

Blikket hans naglet fast Maja på kirkebenken. Munnen var åpen, og rød, flasset hud hang over prestekragen som på en øgle. Det var som om han gravde i hodet hennes. Visste han allerede hva som hadde hendt? Visste han hva Maja hadde gjort?

Hun fikk ikke luft.

«Hva gjør vi med en som svikter?» gjentok pastoren, og hendelser fra natta flimret forbi Majas indre blikk.

Hun lette etter en forklaring. Ingen hadde sett henne og mannen i kirken. Likevel var det som om hemmeligheten hennes hadde forandret livet for alltid.

Hvordan kunne pastoren vite det?

Hele sitt liv hadde hun skjult hvem hun var. At hun ikke var en av dem, de rettroende medlemmene av menigheten.

«Hva gjør vi med den som har latt skyggen falle over Guds lys?» spurte han.

Pastoren slapp Maja med blikket og lot det sveipe over kirkebenkene. Det var en kommando. Han forventet et svar.

«Vi leger,» messet menigheten.

Maja rødmet. Det klødde under strikkegenseren.

«Jeg har en trist nyhet,» sa han. «Midt iblant oss har vi en svikter, og eldsterådet har begynt en prosess.»

Hun senket hodet og gjorde seg klar til avstraffelse.

«Dette Guds barn har latt det verdslige seile inn i den trygge havnen vår. Djevelske krefter har seiret over bønnene våre.»

Maja hikstet. Mammas knoklete skulder trykket mot hennes. Hva ville mamma si når hun fikk vite det?

Maja telte dagene til hun ble atten og kunne forlate menigheten. Det var 796 dager igjen. Hun førte nedtellingen på siste side i bibelen sin; hver kveld skrev hun inn neste tall.

Lenger bak i kirken hørte hun at en kvinne hulket. Maja dreide på hodet. Mia Loström satt sammensunket på benken.

Maja snudde seg mot pastoren igjen og fulgte blikket hans. Hun burde jo skjønt at det var Mia Loström han siktet til. Mia hadde sikkert hatt omgang med eksmannen sin igjen. Han som ble utestengt fra kirken. Menigheten Guds Lys var ikke nådig når det gjaldt kontakt med sviktere.

Maja trakk pusten dypt og roet seg. Hun hadde sluppet unna. Denne gangen.

Scenene fra natta meldte seg for Majas indre blikk. I løpet av våren hadde Vindeln vært utsatt for en rekke sabotasjer. Anonyme gjerningsmenn slo til når ofrene minst ventet det.

Menigheten hadde vært rammet flere ganger allerede.

Derfor hadde Guds Lys innført en vaktordning. Medlemmer av menigheten skiftet på med å patruljere kirkebygningen om nettene. Alle måtte hjelpe til, og selv om Maja bare var seksten år, hadde hun fått sitt eget vaktskift den natta.

Og da skjedde det til slutt, det som alle hadde fryktet. Eller ventet på.

Da Maja kom ut av sakristiet, sto han plutselig der borte ved koret.

Kroppen låste seg av redsel. Ville han drepe henne?

Han snudde seg, og da lysekrona skinte ned på ham, dannet lyset nesten en glorie rundt silhuetten.

Maja hev etter pusten. Han så ikke sånn ut som hun hadde

trodd. Håret var langt, skjegget svart og uregjerlig. De grønne øynene glitret.

Da han så henne i øynene og smilte, var det som om noe dirret i henne. Hun ble trukket nærmere mannen.

Ingen tvil om at han var sabotøren. Hva hadde han ellers i kirken å gjøre midt på natta?

Likevel var hun ikke redd lenger. Mannen gikk mot henne og sa ordene som siden hadde danset rundt i tankene.

«Det er du som er Maja.»

Hvordan kunne han vite det? Hun var ikke på nettet, brukte ingen sosiale medier.

Like fullt visste han det.

Med et skjevt smil førte han hånden til kinnet hennes. Fingerspissene var myke. Varme.

Maja måtte fukte leppene. Når han så på henne, var det som om de to hørte sammen. Han var eldre, sikkert dobbelt så gammel som Maja.

Likevel føltes det så riktig.

Han bøyde seg frem og kysset henne på pannen. Hun kunne ikke trekke seg unna, kunne ikke gjøre noe.

«Jeg har lett etter deg,» sa han. «Jeg har valgt deg.»

Så slapp han henne og begynte å gå mot utgangen.

«Hvem er du?» ropte Maja etter ham.

Hånden brant fortsatt som en usynlig glød mot kinnet.

«Jeg kommer snart tilbake,» sa han. «Jeg har en oppgave til deg.»

Da han hadde lukket døra bak seg, ble Maja stående i kirken.

Hun så seg om i verdenen som var hennes. Den som var full av regler og forbud. Festet blikket på bildet av Jesus som hang bak koret.

Det kunne vært ham. Det lange håret, og noe som liksom lyste rundt skikkelsen. Skjegget som på en måte var uregjerlig og perfekt på samme tid.

Han hadde sagt at hun var utvalgt, at han hadde en oppgave til henne.

Mannen hun ikke visste navnet på. Han som hadde satt usynlige spor på kroppen hennes.

Pastoren slo neven i prekestolen, og lyden rykket Maja tilbake til gudstjenesten.

«Nei, mine brødre og søstre i Kristus,» tordnet han. «Nei, min hjord.»

Maja anstrengte seg for å finne sammenheng i ordene, men kunne ikke begripe noe av det pastoren sa. Hun så ikke annet enn mannen fra natta. Hun prøvde å fortrenge bildet, konsentrere seg. Mamma og pappa analyserte alltid ukens preken ved middagsbordet. Mellom linjene i pastorens ord lå regler og formaninger som måtte følges; nye direktiver. Majas lillesøster Ronja var en mester i å tolke teksten. Hun fikk alltid ros. I kveld ville det komme frem at Maja ikke hadde fulgt med. Kanskje mamma ville forlange å få vite hva Maja hadde tenkt på i stedet. Holde lange avhør. Da måtte Maja lyve.

Hun ville ikke lyve. Hver løgn økte risikoen for å bli oppdaget. Faren for at de skulle skjønne hvilken svikter hun var. Noe glimtet bak pastoren. Lyset rev Maja tilbake til virkeligheten igjen.

«Nei,» stønnet hun. «Nei.»

Maja skjønte hva som holdt på å skje. Bankingen i brystet gjorde vondt, den strålte ut i armene.

Det var en sabotasje. Mannen fra natta hadde greid det selv om Maja oppdaget ham.

Hvordan ville det gå hvis pastoren fikk vite om dette?

Dyriske stønn gjallet gjennom kirken. Menn som gryntet, de hørtes ut som grevlinger. På den hvite veggen foran Maja, der ordene «Guds Lys» sto skrevet med sirlige gullbokstaver, kom en film frem. Den ble projisert fra det lille galleriet bakerst

i salen, skjønte hun. Hun hadde ikke lett der etter at mannen gikk.

Egentlig hadde hun ikke lett i det hele tatt. Hun hadde bare sittet sammensunket på en kirkebenk og ønsket at mannen skulle komme tilbake.

Noen skrek på benken bak henne. Et urbrøl. Pastoren viftet med hendene. Ropte at noen måtte bryte strømmen. Han snudde seg, og ansiktet gikk fra blekt til dyprødt.

Maja skjønte godt hva hensikten var. Det var fem menn i en ormegrop som ble vist foran dem. Svette kropper, naken hud. Kjønn i nærbilde, kroppsvæsker.

I løpet av uka hadde lokalavisen intervjuet pastoren. Han hadde forklart hvordan menighetens bønner kunne befri samfunnet for den homoseksuelle smitten, lege sykdommen.

Dette var sabotørenes hevn. Det var Maja som hadde latt det skje. I kaoset møtte hun morens blikk. Maja skjønte at hun ikke kunne få vridd seg unna.

Mandag 9. mai 2022

«Vil du slå opp, kanskje?»

Selma bråstoppet i slapset utenfor bussterminalen i Umeå. Hun snudde seg og stirret på Alfred. Munnen hang åpen som på en bygdetulling. Klar til å si noe ugjenkallelig.

Alfred sukket. La en hånd på skulderen hennes og klemte den hardt og bestemt, slik han pleide når hun lot kjeften gå og sinnet styre, og han bare var der for henne. En liten berøring som viste at han ville bli der.

«Men Selma, hvorfor sier du det?»

En kald trekk fra Umeelven blåste tvers gjennom kåpa fra Filippa K. Den var altfor tynn, beregnet på gater av et annet slag. Borte på Jernbanetorget pløyde en fyllik gjennom slapset med rullator. I kurven danset en gjeng Arboga 10,2%.

«Hvorfor skulle du ellers ta dette nå?» spurte hun og dro skulderen unna. «Du vet jo hva det fører til.»

Alfreds buss hjem til Stockholm gikk om en halvtime. Eller om en evighet. Hun visste ikke forskjellen lenger. Han hadde vært her på besøk i helgen. Lagd cacio e pepe til henne, kommet med presanger og vin. Som vanlig endte det i samme fordømte krangel.

«Men når skulle jeg ellers ta det?» sa Alfred. «Det er snart for sent. En gang må vi bestemme oss. Du har utsatt dette siden i sommer.»

Ut av inngangen kom en gruppe pløsete thailandsfarere i

shorts og hettegenser, typen som reiste uten vinterklær for å slippe å betale for ekstra bagasjevekt. Solbrente og brisne presset de seg ut i kulda. De hadde drukket under hele bussturen fra Arlanda, så det ut til, og nå var de fine i farten.

Bågen ble det kalt, stasjonsområdet som var bygd på femtitallet. I første etasje lå en rekke halvsnuskete restauranter og underlige butikker, mens resten av etasjene inneholdt leiligheter. Bygningene førte tankene til en øststat, et senter et sted i utkanten av Tallinn. Eneste forskjell var at menneskene virket litt rensligere her. Ikke mye, men nok til å gjøre det klart at en befant seg i Sverige.

«Og hva skjer ellers?» spurte Selma. «Hvis jeg ikke bestemmer meg?»

Alfred slo ut med armene. Resignert. Han var en slik type som ga opp uten noen gang å gi opp.

«Jeg vet ikke,» sa han og ristet på hodet. «Jeg vet faen ikke.»

«Du slår opp? Du mener det altså?»

«Men Selma, du vil da også ha barn?»

«Herregud.» Hun ristet på hodet.

«Jeg kan ikke være sammen med en som bare er halvveis sammen med meg,» sa Alfred.

Selma tok noen skritt mot inngangen, men stoppet da de automatiske dørene gikk opp. Det kokte i hjernen.

«Jeg vil at du skal komme hjem,» sa Alfred. «Eller at du blir her, men da får du fullføre utdannelsen også. Du kan ikke bare la ting ligge halvgjort hele tiden. Du er trettitre, for faen.»

I vinter hadde Selma sagt ja takk til psykologiprogrammet i Umeå. Flyttet fra leiligheten i Hornstull og sagt opp stillingen som nyhetsjournalist i Expressen. Det hadde bare gått en uke fra beslutning til flytting. Alfred hadde ikke engang fått seg til å protestere. Ikke etter det året Selma hadde bak seg. Han var vel glad hun tross alt var i live, så han hadde bare gitt henne nøklene til bilen sin og latt henne ta den med.

Men selv Alfred måtte reagere til slutt, og det gjorde han nå, med et halvt års forsinkelse.

«Skjønner,» sa Selma uten egentlig å forstå. Hun ville bare trekke pusten. Komme opp til overflaten igjen.

Hun sparket i grusen som hadde samlet seg i en haug på brosteinen. Telefonen begynte å vibrere i kåpa. Avisens mobil. Hun hadde fått beholde den da hun sluttet, slik at hun kunne gjøre frilansjobber for Expressen ved siden av studiene. Tanken var at hun skulle overvåke de nyhetene fra Norrland som ble løftet frem i landsdekkende medier. Når det en og annen gang skjedde.

Alfred ristet sakte på hodet da Selma tok opp telefonen. Som om han ville vise hvor lei han var av å komme i andre rekke – for ikke å si tredje.

«Expressen, det er Selma Halilović.»

Nyhetssjef Carl Lerberg sukket i den andre enden.

«Og det ville vært for mye forlangt å lagre nummeret mitt? Jeg er tross alt sjefen din.»

Selma sa ingenting, hun var bare glad for å slippe krangelen med Alfred. Hun hørte hvordan det Lerberg-krapylet la beina på bordet ved nyhetsdesken. Tenkte på den dårlige ånden hans. Så nær likstank et levende menneske kunne komme.

«Ja, så har det skjedd igjen,» sa han.

Selma kjente hvordan blodet fosset til hjernen. Igjen?

«En sabotasje?» spurte hun.

Lerberg svarte ikke med det samme. Det sprakte på linjen da han begynte å snakke. Drittdekning. Selma gikk ut på torget og ba ham gjenta.

Et stykke unna støtte fyllikens rullator på en fortauskant. En øl ramlet ut og åpnet seg i nedslaget, den begynte å sprute skum.

«Ja,» sa Lerberg. «En sabotasje. Og denne gangen er det verre.»

Da Maja skulle gå ut i skolegården med ranselen over armen, kom det et rop som fikk henne til å stoppe i døra.

«Maja.»

Lenger borte ved lunden sto noen gutter fra tredje gym og røkte.

«Ja?»

Gunilla Olsson kom andpusten bort til henne. Hun var Majas kontaktlærer og ble kalt Svett-Olsson. Gikk alltid i utvaskede T-skjorter, og kroppsholdningen var ikke stort stoltere enn hos et dovendyr.

«Kommer du ikke på filosofien?»

Maja nølte med svaret, visste ikke hvilken unnskyldning hun skulle bruke denne gangen.

Etter storefri hadde hun religion også, enda et fag som medlemmene i Guds Lys boikottet av prinsipielle grunner, så forklaringen måtte dekke flere timer.

«Vondt i magen,» sa hun og vred på seg. «Tror jeg får mensen.»

Svett-Olsson ble smal i blikket.

«Det sa du i forrige uke også.»

Maja tok seg til magen for å understreke alvoret.

«Kanskje det er mageinfluensa, da.»

Svett-Olsson tok to skritt bakover.To jenter fra parallellklassen trengte seg forbi Maja, de pratet om en bussulykke som hadde skjedd den morgenen.

«Okay,» sa Olsson. «Håper du snart blir bedre.»

Maja slapp døra og skyndte seg av gårde uten å snu seg.

Hun var sent ute allerede, og mamma ville ikke bli blid hvis hun begynte å tro at Maja hadde møtt opp til religionstimen.

Hun skrådde over skolegården og passerte vernerekkverket ved parkeringsplassen. På teglveggen hadde noen malt et kors opp ned og skrevet «Guds kuk» ved siden av.

Gutta fra tredje lo rått da de så hvordan Maja vendte blikket vekk fra graffitien. Hun ignorerte dem og kom ut på parkeringen, men der bråstoppet hun. Dette måtte ikke skje. Men like fullt hadde det nettopp gjort det.

Hun tok noen ustø skritt fremover. Det var som om noe hadde satt seg fast i halsen. Det var i veien da hun skulle svelge.

Det var ham. Mannen fra kirken. Han som hun ikke kunne få ut av tankene. Sabotøren.

«Maja,» sa han. «Min utvalgte.»

I hånden hadde han en pakke.

«Hei,» greide hun å få frem.

Raskt lot hun blikket avsøke omgivelsene. Ingen måtte se henne, særlig ikke noen fra menigheten.

En ombygd ungdomsbil passerte på veien. Rutene var nesten kullsvarte. Det larmet fra eksosrøret.

Men ingen andre var å se, ikke engang gutta fra tredje. Mannen rakte henne pakka.

«Dette er til deg,» sa han. «Slik at vi kan holde kontakten.»

De grønne øynene lyste. Det lange håret fosset liksom ned fra issen. Han trakk henne til seg, raskt og uten at hun rakk å protestere.

Med fingeren tegnet han noe på ryggen hennes. Var det et kryss, eller var det et kors?

Han luktet på håret hennes.

Hun burde be ham kutte ut, men lot ham holde henne tett inntil seg. Til slutt skjøv han henne forsiktig fra seg og nikket mot pakka.

Hun tok imot, så seg om enda en gang for å sjekke at ingen hadde oppdaget dem, og stakk pakka i ranselen.

«Hvordan fant du meg?» spurte hun.

«Jeg sa jo det. Jeg vet alt om deg, Maja.»

Smilet hans var skjevt, det lot seg ikke tolke. Maja lo nervøst. Rødmen krøp opp langs halsen.

Hadde hun noen gang følt seg sånn før?

«Du behøver ikke leve slik,» sa han. «Du kan bli med oss. Hvis du vil.»

Maja bare så på ham. Skrapte med føttene i den tørre grusen som lå igjen på asfalten etter snøsmeltingen. Det som lovet vår og sommer, noe nytt, noe annet.

Akkurat som ham.

Uten at hun helt skjønte hvorfor, rygget hun unna og begynte å gå over parkeringsplassen.

«Vi sees snart,» ropte han over skulderen.

Så var han borte. Han slengte seg inn i en bil og kjørte.

Maja sto igjen noen minutter og bare pustet ut. Så kom panikken.

Hun var sent ute, og mamma kom til å forhøre seg om grunnen. Hvis hun presset henne, visste ikke Maja hvordan hun ville reagere.

Ville hun klare å lyve?

Hun begynte å jogge hjemover. Bildene fra gudstjenesten flimret gjennom hodet. Sabotasjen hun burde ha stoppet.

Etter noen minutter kom hun frem til Lundmarks tomt, presset seg gjennom hekken og skled videre over det brunflekkete gresset. Mannen var aldri hjemme, han ville ikke merke at hun tok snarveien. Han var alltid oppe i høyden.

Ingen måtte få vite at hun hadde truffet ham.

Sabotøren.

Da hun kom til hekken på den andre siden, begynte hunden

å gjø inne hos Lundmark. Fyren var hjemme likevel. Maja dro hetta over hodet og klemte seg inn mellom buskene.

En grein rispet hånden så det gjorde vondt, og hun skrek rett ut. Tenk om mamma lurte på hvordan hun hadde fått såret. Skrammen var et bevis som kunne brukes mot henne, avsløre det hun skjulte. At hun hadde latt kjødet råde, at hun var blitt forledet av verdslige ting.

To minutter senere sto hun utenfor ytterdøra til det gule trehuset i Ystarvägen. Prøvde å tvinge hjertet til å slutte å banke.

Hun trakk genserermet over hånden for å skjule såret, så pustet hun dypt inn før hun åpnet døra. Armene skalv, og hun kunne fortsatt kjenne lukta av ham. Søt og tung.

«Hallo,» ropte hun så uberørt hun kunne. «Unnskyld at jeg kommer litt sent.»

Det var like bra å innrømme feilene sine med det samme.

Da ble straffen mildere.

«Jeg er på kjøkkenet,» svarte mamma.

Tonen var kjølig, den viste at Maja ikke ville slippe unna straffen. Hun vrengte av seg kåpa og ranselen.

«Jeg kommer, mor.»

En stund overveide Maja å la ranselen være igjen i entreen.

Men den inneholdt en hemmelighet som ikke kunne ligge ubevoktet. Hun tok den under armen og gikk inn på kjøkkenet. Det luktet såpe og oppvaskmiddel.

«Hei,» sa Maja.

Mamma snudde seg ikke engang ved oppvaskbenken. Hun var i full gang med å skure ut vinteren. Som vanlig vasket hun som besatt. Hjemmet er sjelens speil, pleide hun å si.

«Sett deg,» sa mamma.

Pappa hadde tatt ut dobbeltvinduene i helgen. Kinnene blusset i den kalde trekken.

«Hvem var det du traff?» spurte mamma.

Maja vurderte å si at hun hadde støtt på Tim eller en annen fra kirken. Men tenk om mamma spurte ham senere?

«Ingen.»

Det var umulig å avgjøre hvilken type utspørring dette kom til å bli. Av og til spurte mamma bare for å få saken ut av verden. Andre ganger ble hun til en avhørsleder med et betent forhold til den mistenkte.

«Hvorfor kommer du da så sent?»

Mamma kunne Majas timeplan og visste at datteren aldri ville møte i filosofitimen, siden det stred mot reglene Guds Lys hadde.

«Jeg stoppet bare og så på kanadagjessene.»

Mamma snudde seg og naglet fast Maja med blikket.

«Når ble du interessert i fugler?»

«Det er jeg ikke. Vi snakket om dem på skolen, bare,» sa Maja med så klar stemme hun kunne.

Mamma slo seg visst til ro med det. Hun fortsatte med oppvasken og begynte å tørke et stort sølvkakefat som de hadde hatt med til kirken i helgen.

Maja reiste seg for å gå opp på rommet. Hun hengte ranselen med hemmeligheten over skulderen. Pakka som mamma ikke måtte finne.

«Hvorfor var du andpusten?» spurte mamma.

Maja stoppet.

«Andpusten?»

«Da du kom hjem.»

«Jeg var ikke andpusten.»

Mamma satte fatet på stålbenken. Maja skvatt av smellet. Hun rettet på genseren slik at såret fra Lundmarks busk ikke skulle synes.

«Du virker nervøs. Snakker du sant nå?»

«Ja, mor.»

«Videregående er ikke obligatorisk, Maja. Det er mer enn nok jobber i kirken.»

Der kom det, det som Maja var aller mest redd for. Hvis mamma og pappa – eller i verste fall pastoren – tvang henne til å slutte på skolen, ville hun være fanget i menigheten for alltid.

Og hva ville hun da ha å drømme om? Ville nedtellingen til attenårsdagen da ha noen mening?

«Jeg gjør mer nytte i kirken med en utdannelse,» sa hun.

«Du kan reglene, Maja,» sa mamma. «Og du skjønner sikkert hvorfor jeg er urolig. Vi har ingen omgang med sviktere. Kirken er veldig tydelig på det punktet.»

«Jeg har ingen omgang med dem. De bare ... er der.»

Mamma nikket. Vendte på en måte blikket innover i seg selv.

Maja visste ikke om hun fikk gå på rommet sitt eller ikke, hun sto og trippet. Gulvet knakte under føttene.

«Så du virkelig ikke noe natt til søndag?» spurte mamma etter en stund.

«Natt til søndag?»

«Før sabotasjen. Du var jo på vakt der.»

Maja ble klar over at hun holdt pusten. Hun pustet dypt inn, så ristet hun på hodet.

«Nei,» sa hun. «Kanskje de hadde planlagt det lenge.»

Mamma fikk noe fjernt i blikket igjen.

«Du er sent ute til kirken allerede,» sa hun. «Stikk og skift nå, så snakkes vi til kvelden. Måtte lammets blod verge deg.»

Maja gikk ut av kjøkkenet og prøvde å skjule ranselen med kroppen. Hvis mamma spurte hva som lå i den, ville hun ikke klare å lyve. Maja hadde sluppet unna straffen nå, men hvor lenge ville hun klare seg uten å bli oppdaget?

Carl Lerberg leste triumferende opp politiets rapport mens

Selma beveget seg inn i bussterminalen.

«Det betegnes som et tilfeldig uhell, men alt tyder på at det handler om en sabotasje,» sa han.

Alfred hadde gått i forveien inn. Nå satt han der på benken og minnet om en nedtrykt hund som helst ville bli kjørt til veterinæren for å få slutt på lidelsene.

Selma gikk bort og strøk ham over kinnet, men våget ikke møte blikket hans.

Hva var det med henne? Hun snudde seg og tok noen skritt mot utgangen.

Lerberg kvalte en lyd fra mageregionen før han fortsatte.

«Meldingen kom rundt åtte, står det, men de offentliggjorde rapporten først nå. En buss har kjørt av veien i Vindeln. Og det pikante er at det handler om hockeylaget fra stedet. Vindeln

HC. Du husker kanskje saken med junioren deres som ble anklaget for voldtekt.»

«Hvor mange skadde?»

«Aner ikke. Vi fikk meldingen nå.»

«Det høres ...»

«Du må holde deg standby,» avbrøt Lerberg. «For det høres akkurat ut som den gruppen du har holdt øye med for oss.»

Selma sparket en stein bortover. Den dritten kunne tydeligvis ikke la det gå et minutt uten å avbryte en kvinne. Ikke engang kvinnen som hadde skrevet den artikkelserien han brukte til å styre henne.

«Jeg drar med det samme, nøyaktig hvor er ulykkesstedet?»

«Du drar ingen steder, hørte du ikke hva jeg sa? Du holder deg standby. Vi har ikke fått bekreftet at det handler om en sabotasje ennå. Og jeg behøver vel ikke minne deg på hvordan budsjettet for frilansere ser ut.»

Selma sukket høylytt.

«Men skulle det vise seg at det er den gruppen,» fortsatte Lerberg, «da må du dra av gårde med en eneste gang.»

Selma hadde skrevet ti–tolv artikler om den anonyme gruppen som satte skrekk i det lille tettstedet. Hun hadde lurt på når dette kom til å skje. Når sabotørene ville gå så langt at noen kom til skade, kanskje mistet livet.

Var de allerede der?

«Jeg ringer opp igjen,» avsluttet Lerberg.

Samtalen var over og Selma kom tilbake til virkeligheten. Da hun puttet telefonen i lomma, kom Alfred gående mot henne.

«Er det sabotørene?» spurte han. Hadde han glemt krangelen allerede?

«De tror det,» sukket hun.

«Hva har de gjort nå, da?»

Han smilte. Selma glemte ofte hvordan andre så på den mystiske gruppen. Her i Umeå, og blant twitterfrelste i Stockholm, var det enkelte som elsket gruppens operasjonsmodus. Syke, nesten humoristiske attentater med fokus på samfunnsproblemer.

Som da lagkaptein Tim Grundin forsvarte den voldtektsanklagede hockeystjernen i Vindeln og gruppen svarte med å sende ut en forfalsket pressemelding der lagkapteinen fremsto som incel. Dette spredte seg som ild i tørt gress på sosiale medier, og kommentarfeltene flommet over. Sportsjournalist Raoul Mattsson, en av de få i avisen som fortsatt hadde kontakt med Selma, hadde skrevet en hyllende kronikk i Expressen.

«De har visst prøvd å straffe en mistenkt voldtektsmann. Og gått løs på hele hockeylaget hans i samme slengen.»

«Oi,» sa Alfred. «Det var litt mer aggressivt enn før.»

«Det slo meg også.»

Alfred sukket. Lenger borte på torget lå en snøfonn igjen. Ville sommeren aldri komme?

«Vi må fortsatt prate sammen,» sa han. «Det går jo an å utdanne seg til psykolog i Stockholm også.»

«Jeg vet det.»

Selma ville bare forsvinne. En veggtavle viste at det var tjue minutter til Alfreds buss skulle gå. Han hadde fått et medfølende uttrykk i ansiktet.

«Er det graven de fant?» spurte han.

Ordene kom så mykt. Det var som om han bare prøvde å si dem.

Da hun ikke svarte, spurte han om igjen.

«Er det derfor du er så innesluttet i dag? Tror du de har funnet ham nå?»

Selma stirret i bakken. Han var for nærgående, hun ville bare føyse ham vekk. Si noe stygt.

«Jeg vil ikke snakke om det,» sa Selma.

Alfred presset leppene sammen. Tok sats.

«Du holdt på å bryte sammen i sommer. Du lovet meg at du ikke skulle engasjere deg så voldsomt mer.»

Sannheten var et helvete, for den var så vanskelig å argumentere mot.

«Jeg vet det.»

Sommerens hendelser hadde ført til at hun mistet jobben. Alfred hadde vært nær ved å miste sin også. Selma husket nesten ikke noen av månedene som førte frem til at Alfred fulgte henne inn på Rosenlunds psykologiske akuttmottak. Hvordan han argumenterte for at hun måtte legges inn. Legene var ikke vanskelige å overtale.

Det var der løgnene begynte. Først løy hun for å komme vekk derfra. Så løy hun for å slippe å havne der igjen.

I november, da avisen gjorde det klart at de ikke aktet å forlenge vikariatet hennes, sa Selma til Alfred at hun hadde sagt opp. Hun hadde vært så redd for at han skulle se hvor medtatt hun var og gå lei av henne. Og vips, så satt hun på en studenthybel i Umeå. Og lurte på hvordan faen hun hadde havnet der.

«Avisen vil at jeg skal dra rett til Vindeln,» sa Selma. «Jeg må gå nå.»

«Skjønner,» sa Alfred.

Det gjorde han alltid.

Hun var lei seg, så hun kysset ham. Begravde fjeset mot halsen hans. Alfreds hender gravde seg inn i ryggen hennes. Som om det var siste gang.

Hun snuste inn lukta hans, så snudde hun seg med Alfreds blikk sviende i nakken. Han måtte vente på bussen alene.

Ved utgangen stakk hun inn på en WC. Kaldt lys i speilet. Et sted vokste en følelse av at han snart ville gå fra henne.

Alfred hadde begynt å stille ultimatum den siste tiden. Snakke kategorisk. Han var vel lei av alt rotet. Lei av å måtte innrette seg etter henne hele tiden. Og denne gangen føltes det som om han mente det. Det skremte henne. Hvordan skulle hun klare seg uten ham?

Selma vrengte av seg kåpa og hengte den på en knagg på den skitne dodøra. Hun kunne ikke fordra sånt. Slike uhygieniske steder.

Hun knappet opp den hvite skjortekjolen. De silkeaktige tøyflakene gled fra hverandre. Selma gikk uten BH og truse. Fordi Alfred likte det. Selv mislikte hun blikkene hun pådro seg.

Hun fikk gåsehud i kulda. Men det gjorde bildet desto bedre. Hun tok et foto og studerte det. Det var noe som skurret. Hun zoomet inn ovenfor brystene. Halskjedet. Det gamle brutte hjertet.

Nyhetsartikkelen med bildene av gravstedet blusset opp i hodet.

Motvillig la hun mobilen på vasken. Prøvde å la være å tenke på skitten. Tok av seg kjedet og la det i brystlomma før hun tok et nytt bilde og sendte det til Alfred.

Maja lukket døra til jenterommet, hektet av seg ranselen og slengte den på senga. Gled over de hvitmalte gulvbordene i raggsokkene. Store sprossevinduer strakte seg mot taket.

Hun burde skynde seg til kirken. Likevel ble hun stående ved senga. Hun stirret på ranselen. Det var som om hun betraktet et ukjent dyr for å avgjøre om det kunne skade henne. Nederst i den lå hemmeligheten gjemt. En liten kartong blant alle skoleoppgavene.

Hvordan hadde han funnet henne? Han hadde valgt henne, og det både skremte og lokket.

Hun trakk opp glidelåsen og tok forsiktig frem den svarte pakka. Hendene begynte å skjelve mens hun rev av papiret og åpnet esken. Hun visste egentlig ikke om det var av forventning eller skrekk. Men hun var sikker på at noe i livet hennes var på vei til å forandre seg.

Da lokket gikk opp, stirret en slitt mobiltelefon tilbake på henne fra esken. Maja hadde aldri hatt en telefon. De hadde ikke engang TV hjemme. Hun tok den opp. Det lå en lapp i kartongen.

Opprett en snapchatkonto. Søk på brukernavnet WilliamJDonovan. Send et bilde så jeg vet at det er deg <3

Maja fulgte instruksjonene. Etter en stund fant hun stedet hvor hun kunne laste ned appen. Hun måtte prøve flere ganger før det gikk. Så lette hun seg frem til kamerasymbolet. Det føltes

som om han sto bak henne og hjalp fingrene med å finne frem. Hun tenkte på hvordan han hadde luktet på håret hennes.

Før Maja tok bildet, satte hun seg på gulvet og strakte seg mot veggen. Under nattbordet hadde hun brutt løs en planke, og der hadde hun gjemmestedet sitt.

Som liten hadde hun pleid å gjemme Harry Potter-bøkene fra skolebiblioteket der. Kirken forbød verdslige ting, og en dag hadde pastoren kommet til at han ante djevelen i bøkene. «Dere Jesu lam må være oppbyggelige i ånden,» hadde han sagt, og Maja skjønte at Harry Potter var forbudt for godt.

Nå inneholdt gjemmestedet det eneste Maja eide som ingen andre kjente til. Brosjyren fra Kaggeholm folkehøyskole som religionslærer Märta hadde stukket til henne på skoleavslutningen i niende. Og den lille nålen med skolens emblem som hadde fulgt med.

«Det finnes skoler hvor du kan følge troen din, men likevel være fri,» hadde Märta sagt. «Jeg vet jo hvor god du er på piano.»

Maja hadde lest brosjyren så mange ganger at den begynte å smuldre i stykker. Kaggeholm var en kristen skole, men hadde flere kreative linjer. Deres gud lot ikke til å ha de samme reglene som menighetens. Kanskje han var mer som hennes egen gud? Men Guds Lys ville aldri la henne få lov til å studere der. Hun måtte holde det hemmelig, fortsette å telle dagene til hun fylte atten.

Hun pirket på gulvplanken. Ble hun knepet med telefonen, kunne hun vente de verste avstraffelser. Kanskje hun ville bli innelåst.

Hun trodde ikke at mamma visste om gjemmestedet, selv om hun sikkert lette gjennom rommet deres med jevne mellomrom.

Maja merket seg at hun måtte kaste kartongen på skolen neste dag. Så begynte hun å ta bilder av seg, bilder hun kunne sende til ham.

Huden på kinnene blusset da hun tok av seg hettegenseren. Hun satt i trøye på gulvet og lekte med telefonkameraet.

Han var mye eldre. Kanskje han oppfattet henne som et barn? Hun løftet på haka og åpnet munnen litt. Holdt telefonen ovenfra. Brune lokker falt ned i ansiktet. Hun skjøt ut brystkassa og trykket av bildet. Det ble ikke slik hun ville ha det. Hun prøvde på nytt. Så sank hun sammen på gulvet og gransket resultatet.

Det ble ikke så mye bedre, så hun sendte det bare. En melding stirret tilbake på henne, den forkynte at bildet var levert. Ugjenkallelig. Skammen skylte over henne.

Hun visste ikke hvorfor hun brydde seg så mye om hva han syntes. Visste bare at det ville bli månelyst hvis bildene ble funnet. En gang i sjette hadde hun susset en gutt som ikke hørte til kirken lenger. Bare det å susse noen var en skandale, men å kysse en svikter ... Pastoren ble koblet inn. Han hadde snakket til hele menigheten om kjødet og ånden søndagen etter. Alle hadde visst at det gjaldt Maja. Hvis noen fant mobiltelefonen, ville det bli enda verre. Da visste hun ikke hva pastoren ville gjøre.

Hun lot hånden gli over gulvplanken. Maja var ikke alene om å ha hemmeligheter. De fleste barn i menigheten levde to liv – et på skolen og et hjemme.

Siden alle barn måtte gå grunnskolen, var det umulig å leve helt isolert fra verdslige ting – selv om menigheten sikkert ville foretrukket det. På skolen fikk de datamaskiner. Mange av de yngre i kirken hadde konto på Instagram eller Facebook i all hemmelighet. Hørte på låter som pastoren forbød. Traff kamerater som ikke var med i Guds Lys når ingen så på. Alltid redde for å bli knepet.

Men telefonen var noe annet, noe mye verre.

Og Maja hadde aldri vært som de andre. Hun hadde fulgt reglene så godt hun bare kunne. Riktignok hadde hun hatt en

instagramkonto på skoledatamaskinen sin en stund, men hun hadde aldri hatt kontakt med noen der. Bare sett på bildene som andre tenåringer publiserte og drømt om hvordan livet kunne vært i en annen verden, som en annen Maja.

Å følge reglene var beste løsning for å slippe å avsløre hvem du egentlig var. Slippe å avsløre hva du lengtet etter, hva du trodde på.

Hun trodde på Gud, men ikke slik som de i menigheten Guds Lys.

De ville sikkert synes at hun var et dårlig menneske, svak, styrt av kjødets lyst. Fordi hun ville være fri.

Skritt i trappa avbrøt tankene. Hun begynte å fomle med telefonen, armene ville ikke lystre. Fingrene mistet grepet da hun skulle vri løs planken. Til slutt fikk hun den opp, men da var det for sent.

Døra var åpnet.

Noen sto på terskelen bak henne. Telefonen lyste på gulvet ved siden av Maja. Hun lukket øynene og svelget tungt.

Til slutt snudde hun seg. Sakte. Et lite stykke av gangen.

Det var Ronja. Søsteren lusket inn i rommet og begynte å kretse rundt slik rovdyr gjør før de setter inn dødsstøtet.

«Maja,» utbrøt søsteren. «Hva driver du med?»

Raskt flyttet Maja planken på plass slik at søsteren i alle fall ikke skulle få øye på brosjyren.

«Hva er det du har i ...»

Hun stoppet opp og glodde forskrekket på mobilen.

«... er det en telefon?»

«Snille deg,» sa Maja.

Stemmen var inntrengende. Tunga festet seg mot gommene.

«Du må ikke si det,» sa Maja. «Vær så snill, Ronja. Ikke si noe.»

«Jeg må si fra til pastoren,» sa Ronja. «Jeg kan ikke leve i et hjem der verdslige ting hersker.»

Selma gikk den smale stien over universitetsområdet og kom til uteplassen ved biblioteket. Hun plukket telefonen opp av lomma. Ingen tapte anrop, ingen ny melding fra Lerberg. Kanskje han ikke kom til å ringe opp igjen i det hele tatt.

Hun trakk den tynne kåpa tettere rundt seg. Det var som om vinden kom fra alle kanter samtidig. En brungrønn sørpe prøvde å forestille en plen. Bortenfor lå en kunstig dam som liknet en sølepytt. En måtte være lobotomert for å elske Umeå.

På avstand så Selma at tvillingene Ingrid og Astrid slo seg ned ved et bord på uteplassen. Kajsa var ikke der. Selma fikk uvilkårlig lyst til å snu da hun så det, hun hadde lengtet etter å prate med venninnen om det som hadde skjedd med Alfred. Kajsa kunne forstått det.

De var blitt venninner allerede første uke, da hun og Selma havnet i samme gruppearbeid. Da Selma var aller mest knust over flyttingen og jobben hun hadde mistet, hadde Kajsa ligget over hos henne. Lagd mat til Selma og sett et utall episoder av Kardashians. Kanskje venninnen syntes det var godt å få en pause fra kollektivet hun bodde i. Selma hadde inntrykk av at Kardashians ikke sto så høyt i kurs der.

Kajsa hadde også bagasje, hadde Selma fått vite. Det hadde noe med dop å gjøre. Kajsa hadde ikke sagt hva det egentlig var, men det var åpenbart at både Kajsa og Selma hadde havnet i Umeå på flukt fra noe.

Selma nærmet seg tvillingene, og Ingrid fektet vilt med armene, som om hun ville understreke et eller annet

resonnement. Både hun og Astrid gikk i alpelue. De var som kloner i kjerringklærne sine.

«Selma, jeg har kjøpt en kopp kaffe til deg,» ropte Ingrid da hun fikk øye på Selma. Hun viftet med et krus latte.

Selma ville si noe om snobberi, men lot det være.

«Så snilt av deg,» sa hun i stedet. «Hvor er Kajsa?»

Tvillingene trakk på skuldrene. Det hadde skjedd noe med Kajsa i løpet av våren. Uke for uke hadde hun trukket seg mer og mer unna. Selma hadde spurt om hun hadde truffet en fyr, men bare fått svevende svar. Nå var det sikkert flere uker siden de hadde pratet sammen; snøfonnene hadde fortsatt vært høye da.

Kunne Kajsa ha fått et tilbakefall? Selma burde ringe henne, sjekke at alt var i orden.

«Jeg gidder ikke engang spørre lenger,» sa Astrid.

Ingrid avbrøt søsteren. «Blås i henne. Du må vite mer om bussulykken?»

Selma ristet på hodet. Hadde vondt for å skyve Kajsa ut av tankene. Hun visste nesten ingenting om dem som Kajsa bodde sammen med i kollektivet, men burde kanskje finne adressen og dra dit for å ringe på.

«Nei.»

«Men er det Gruppen som står bak?» spurte Ingrid.

«Det virker jo slik, ikke sant?» sa Selma.

Gruppen hadde fått kultstatus blant studentene i løpet av våren. Det ironiske og nihilistiske tilsnittet i sabotørenes angrep hadde vakt beundring. Da kommunen valgte å fjerne pride-flagg etter påtrykk fra en frikirke, svarte gruppen med å mikrodosere LSD i kommunehusets kaffemaskin. Hyllesten i universitetsmiljøet hadde steget over alle grenser.

Selma hadde blandede følelser overfor den mystiske gruppen. Hun avskydde destruktivitet, det hadde hun gjort helt siden flukten. Men samtidig nøt hun tanken på at Sverige-

demokratenes representant på stedet ble knepet i å kjærtegne en murvegg etter morgenkaffen.

«Jeg synes i grunnen de er geniale,» sa Astrid. «Jeg ser det som en feministisk handling.»

Hun siktet sikkert til den unge utøveren i Vindeln HC som nylig ble anmeldt for voldtekt. Den fornærmede jenta fikk et helvete da både klubben og lokalsamfunnet sluttet opp om hockeyspilleren.

«Tull,» svarte Ingrid og rettet på den svarte luggen under alpelua. «Ja da, jeg godtar alt dette med å beskytte offeret. Henge ut menn som har vært jævlige. Men å gripe til vold ... jeg vet ikke. Det blir litt for mye av det gode. Folk er livredde.»

«Hvem tror dere det er, da?» spurte Selma. «Noen må jo vite hvem som står bak dette.»

Tvillingene vekslet blikk.

«Jeg hørte et rykte på en fest i helgen, men vet ikke om det stemmer,» sa Ingrid. «Du vet hun Zandra som driver vegankafeen på stedet?»

Selma slo ut med armene.

«Nei.»

«Veganerfeminist. Var veldig aktiv på nittitallet. Noe av et ikon her. Skikkelig kul. Det snakkes om at hun er innblandet.»

Selma satte opp et smil som måtte se hult ut. Hun syntes ikke at Zandra hørtes særlig tøff ut.

«Hvorfor tror folk at det er henne?» spurte Selma og tok opp mobilen for å notere navnet.

Et varsel dukket opp på skjermen. Expressen hadde nye opplysninger om ulykken. Samtidig sjekket Selma enda en gang om Lerberg hadde gitt lyd fra seg. Nei. Kunne de ha satt en annen journalist på jobben? Det var en gammel fyr i Vännäs som pleide å rykke ut.

«Jeg vet ikke riktig. Men hun var fresk på nittitallet. Slapp ut mink og sånt.»

«Det høres ikke særlig kreativt ut?» sa Selma uten å se opp. «Gruppen har jo vært ganske ... kul.»

«Kanskje hun har utviklet seg,» sa Ingrid.

Tvillingene lo. I kor.

Uteplassen lå i ly for vinden, og det begynte å bli varmt i solen. Selma knappet opp kåpa. Kjedet lå fortsatt i brystlomma.

Hun hadde gått med det i så mange år. Følte seg naken uten det.

Nå tok hun smykket opp av lomma og hektet det rundt halsen med blikket festet i bakken.

Da hun kikket opp, ble hun klar over at Ingrid smilte mot henne.

«Hva er det?» spurte Selma.

Hun ble het i kinnene uten å forstå hvorfor.

«Har du fått det der av Alfred?» spurte Ingrid og nikket mot det brutte hjertet.

Tvillingene vekslet blikk og lo. Den ordløse kommunikasjonen plaget Selma.

«Nei,» mumlet hun.

«Litt kitsch, kanskje.»

«Virker som om nittitallet har ringt og bedt om å få igjen de overkommersielle smykkene sine,» tilføyde Astrid.

Selma ble kastet tilbake til klasserommet på Fågelfors skole det første året i Sverige. De uskrevne reglene hun ikke kunne. Klassekameratene som lo av de utvaskede og altfor store klærne hun hadde fått fra Røde Kors.

Følelsen av aldri å passe inn.

Hun la merke til Ingrids bærenett med Greta Thunbergtrykk og ville si noe ironisk om at en tjueniåring idoliserte et kjendisbarn med et budskap som ikke var stort dypere enn teksten i en lykkekake. Det er bra å være bra. Det var ikke så vanskelig å vie livet til godheten når en hadde en millionarv i vente.

Men hun greide ikke å kle tanken i passelig stygge ord.

«Hva er det som går av deg?» glapp det ut av Selma i stedet. «Dere to gir faen meg bygdedyret et ansikt.»

Først da Ingrids blikk vek unna, innså Selma hvor hardt det hadde virket. Men hun var for såret til å begynne å ro nå.

Hun tok opp telefonen for å se om Alfred hadde svart på nakenbildet. Det hadde han ikke.

Hvorfor jagde hun alle vekk fra seg?

Det trykket bak tinningene. Solen hadde varmet opp den sølete plenen, og det begynte å lukte råttent på uteplassen.

På Facebook ble hun møtt av nyheten om at massegraven som ble funnet ved Igman-fjellet utenfor Sarajevo nå var fastslått å stamme fra krigen i Bosnia. Graven lå bare en mils vei fra stedet hvor faren hennes hadde kjempet.

Hun innprentet seg at hun ikke måtte bli trukket inn i letingen igjen. Psykologen hadde advart mot det, han hadde sagt at hun raskt kunne bli dårligere av det.

Hun skrollet febrilsk gjennom artikkelen fra bosniske Al Jazeera mens hun fingret med kjedet. Det kalde, billige metallet. Den skarpe kanten på det brutte hjertet.

Det var pappa som hadde gitt henne smykket for at hun skulle dele det med bestevenninnen før de skilte lag. Selma kunne fortsatt kjenne luktene fra den natta. Jord og fuktig gress. Hun kunne høre flyalarmen og deretter bombenedslagene. Det var siste gang hun hadde sett ham.

De hadde sittet sammenkrøpet i kjelleren i familiens hus i Sarajevo. Gjemt bak sekker med ris som skulle verne mot kulene som hvinte ned fra fjellet. De serbiske styrkene hadde omringet byen. Familien skulle flykte, men pappa skulle bli igjen og kjempe. Kanskje han visste at det var siste gang de så hverandre?

Var det derfor han hadde gitt henne hjertet, det hun hadde brutt med bestevenninnen Ivana?

Selma traff aldri Ivana igjen etter krigen. Familiene ble skilt fra hverandre under flukten.

Da det var som aller verst etter sammenbruddet i høst, hadde Selma begynt å lete etter venninnen. Hun hadde hørt at Ivanas familie også hadde tatt seg til Sverige under krigen. De hadde flyttet til Norrland, men brutt kontakten med alle fra hjemstedet.

Selv om Selma aldri ville innrømme det overfor Alfred, var det en grunn til at hun hadde flyttet til Umeå. Hun ville komme nærmere fortiden sin. Kanskje finne venninnen.

Allerede første kveld på studenthybelen hadde Selma søkt etter Ivana på Gule Sider og oppdaget at folkeregisteret hadde registrert henne som «uten kjent bopel». Foreldrene sto ikke engang i registeret. Siste kjente adresse var i det lille stedet Vindeln en times biltur fra Umeå. Det samme stedet som nå var rammet av sabotasjen. Av og til hadde Selma tenkt at hun skulle dra dit, se om hun kunne finne noen spor. Men det var over ti år siden venninnen hadde bodd der, så det føltes nesten umulig, og det hadde ikke blitt noe av at hun dro dit.

Hun hadde ikke kommet videre.

Et underlig trykk la seg over brystet. Selma gjorde et nytt søk på Gule Sider fra telefonen, men fikk samme svar igjen. Uten kjent bopel.

Hun stakk mobilen i lomma og fokuserte på praten igjen.

Ingrid og Astrid snakket visst om tentamenen som nærmet seg. I psykologiprogrammet var det bare én stor prøve per termin. Selma lå langt etter med lesingen, men akkurat nå nøt hun det. Engstelsen for studiet fortrengte den vanlige uroen. Lot krigsbarnet glemme historien sin.

«Unnskyld,» sa Selma og tenkte at klassekameratene ikke visste hvilket offer det var for henne. «Det var unødvendig. Jeg kranglet med Alfred i morges.»

«Helt greit,» sa Ingrid. «Vi snakket om å treffes hos meg og gjøre ferdig gruppearbeidet i dag. Blir du med?»

Akkurat da Selma skulle til å svare, ringte telefonen. Drittsekken Carl Lerberg igjen. Endelig.

«Hei, Calle,» svarte Selma. Fullt klar over at nyhetssjefen ikke kunne fordra kjælenavnet.

«Kutt ut,» sukket han. «Vi har en fotograf nå. Og politiet sier at de kobler bussulykken sammen med de tidligere sabotasjene. En knallsak. Kan du dra med det samme?»

Frels oss fra det onde