KARIN SMIRNOFF GAUPAS KLO
Oversatt av Lene Stokseth, MNO lene.stokseth.no
© Karin Smirnoff & Moggliden AB 2024
Utgitt etter avtale med Hedlund Agency
© Norsk utgave: Kagge Forlag 2024
Originalens tittel: Lokattens klor
Oversetter: Lene Stokseth
Omslagsdesign: Peter Stoltze
Papir: Holmen Book Cream 70 g
Boka er satt med Adobe Caslon Pro 11|14
Sats: akzidenz as | Dag Brekke
Trykk og innbinding: ScandBook, Litauen
ISBN: 978-82-489-3758-6
Kagge Forlag AS
Akersgata 45
0158 Oslo
www.kagge.no
Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor.
Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som innmating eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.
Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.
Sagor säga, sägner mäla: nordanom den fasta stjärnan, västvart bortom sol och måne är vart stenblock guld och silver: ärilstenar, sänkestenar –guldet glänser, silvret skimrar, fjällflåg spegla sig i havet, solar, månar, stjärnor stråla le mot sina spegelbilder.
(Anders Fjellner 1849, fra det samiske eposet Solens söner, oversatt til svensk av Björn Collinder i 1953)
Det finnes et eget sted i helvete for direktører og risikokapitalister. Menn med svømmehud mellom tærne og flyvedyktige armer.
Som trekkfugler begir de seg av gårde når været slår om, men det kommer alltid nye. De som trosser kulden og bretter opp ermene selv når vinden biter som verst.
Prospektere som værer penger. Store penger, ellers ville de blitt værende i sola.
Som spåmenn legger de øret mot gråberget og sier «her». «Her er det så store rikdommer at ingen vil kunne si nei.»
Når moroa er over. Når malmåren er tom eller metallprisene har sunket, er det ikke de som står i en fullsatt kantine og forteller at det er dårlige tider. De har en hel HR-avdeling til drittjobben. Selv er de for lengst over alle hauger. Langt fra forgiftede vassdrag og forurenset jord, langt fra arbeidsløse gruvearbeidere med lunger som har pustet inn steinstøv, asbest og dieseldamp.
Direktørene og risikokapitalistene er allerede på vei til nye steder, andre fjell. Under et annet selskapsnavn.
Med ferske styremøter og en ny pengebunke å vifte med under politikernes neser tas de nok en gang imot som helter. De som skal løfte kommuner i grisgrendte strøk til økonomiske høyder, skape jobber og gi fremtidstro.
Det er natt. Flere kuldegrader, selv om det er et godt stykke inn i mai. Gresset knaser av frost da han tar veien gjennom skogen, med målet i sikte et par hundre meter oppstrøms i Njakkaurebäcken. En bekk som renner forbi den nedlagte Gasskasgruven, eller «Hølet», som den kalles på folkemunne.
I lyset fra en voksende måne tårner bygninger og gråbergshauger seg opp som en forlatt alpelandsby. Fra der han står, ser han ikke selve «Hølet», og det er heller ikke målet.
En viss nervøsitet iler gjennom kroppen, men han er ingen grønnskolling. Han vet hva han gjør. Skal bare hvile litt først. Vrenger av seg ryggsekken, feller ut stolen og fisker opp en termos.
Et par kopper senere har han fått igjen kreftene. Pulsen er rolig. Luften er god.
Han trekker frem kanoen fra gjemmestedet under en gran, der den har ligget siden i fjor. Det ble ikke så mange utflukter. Egentlig bare én. Han saumfarer bunnen etter skader. Drar kanoen ned til vannet og surrer den fast til et tre til han har fått igjen pusten.
Vannet risler lett rundt skroget da han skyver seg ut ved hjelp av padleåren. Nå kan han rolig la seg flyte med strømmen et par hundre meter ned mot broen.
Broen over bekken skal stamme fra 1700-tallet. Da gruven kom i drift, en gang på slutten av 1940-tallet, fikk den sin nåværende form. Forsterket av jernbjelker, bygd for å tåle vekten av fullastede malmvogner på vei ned mot kysten.
Nedenfra skimter han broverkets gamle steinlegging. Perfekt proporsjonerte granittblokker puslet sammen, bygd i en tid da skjønnhet hadde verdi.
Han bremser ned kanoen. Langsomt for ikke å miste balansen henger han ryggsekkstroppen rundt en rusten øyebolt av jern og sikrer den med noen runder armeringstråd. Tolv kilo burde den tåle. Sikkert tolv hundre også.
Selv gjengbarn som knapt er i tenårene, vet hvordan man lager en bombe. Men de har sannsynligvis mangelfulle kunnskaper om bombens effekt i forhold til mengden. Risikosonen for ett gram sprengstoff er tjue meter. Selv har han overdimensjonert ladningen på grunn av den åpne flaten. Sprengeffekten er mer effektiv i en bil eller andre lukkede rom, og han vil være sikker på at broen faktisk går i luften.
Han skulle ønske han kunne stå et stykke unna og bevitne det hele, men den fristelsen har han slått fra seg. Teknisk sett spiller det ingen rolle om han stryker med. Han har snart levd livet til fulle. Derimot har han ting igjen på agendaen før det himmelske lyset tar imot sjelen hans.
Han holder opp armbåndsuret mot lyset fra hodelykten. Tjue over tre. Padler noen tak for å få opp farten før han igjen bare glir gjennom det to grader varme vårvannet til broen ikke lenger er synlig bak ham.
Kanoen gjemmer han nok en gang under et tre. Tenker at det ville gjort seg med noen grankvister, men orker ikke. Det siste stykket mot bilen må han stoppe flere ganger. Pusten hveser ikke. Den tar slutt.
Svalt sengetøy mot en svett kropp. Morgenavisen og enda en kaffekopp. Han skyver opp putene bak ryggen og tar frem kontantkorttelefonen.
Kvart over fire er et passende tidspunkt for gasskasboerne å våkne til lyden av neste verdenskrig. Hans egen krig. Han legger
fra seg telefonen. Snur seg mot veggen og lytter til den fjerne lyden av sprengkraftens basstone.
Synd med den gode termosen, er det siste han tenker før han sovner.
Eller har han i det hele tatt sovet? Verken er tilbake.
Et øyeblikk fikk han det for seg at han var fri. Konsentrasjonen gled over på noe annet, opprømtheten, tok bort kraften fra hoggene i ryggen, og hosten krøp sammen som en mett hannkatt.
Nå klorer den opp nye sår innvendig. Et kvarter senere greier han å komme seg til toalettet. Pisser, passer på å barbere seg – noen slusk har han aldri vært – setter på en ny kjele kaffe og venter på de lokale sjunyhetene.
Kvart over fire i natt eksploderte en sprengladning som både hørtes og kjentes over store deler av Gasskas. Ifølge politiet dreier det seg om en svært kraftig sprengladning, som blant annet har skadet broen over Njakkaurebäcken, tidligere brukt som transportvei for malmbiler fra Gasskasgruven.
«I den nåværende situasjonen forsøker vi å orientere oss i området, blant annet forsikre oss om at ingen mennesker har kommet til skade. Angrepet klassifiseres som offentlig ødeleggelse med fare for allmennheten inntil etterforskningen har fastslått hva som forårsaket eksplosjonen», sier
Hans Faste ved Gasskas-politiets avdeling for alvorlig kriminalitet.
I hvert fall en god start, konstaterer han og skroller gjennom Gaskassens nettavis. Omstendighetene til tross kommer det til å bli en god dag.
Hvem er det sin idé?
Svalas, og det har ulike årsaker.
Første grunn: Ester Nilsson, som er ny i Gaskassen og leter etter saker som skiller seg ut. Andre: Svala, som er praktikant i avisen i et par uker og hjelper henne. Tredje: Lisbeth Salander, som har sendt en drone i julegave.
«Kjenner du til noen fine fraflyttede hus?» sier Ester. «Vi kunne lage en lørdagssak om hjemsøkte steder.»
«Finnes vel mange, men om det spøker der, vet jeg ikke», sier Svala.
De lager en liste. Velger ut de mest spektakulære. I en kommune som Gasskas er det godt med ubebodde hus. De fleste er enkle trekasser og eldre tømmerhus som av ulike grunner står tomme. En eier uten arving, en arvetvist eller beliggenhet ved en trafikkert vei som før i tiden var praktisk, men som det nå for tiden knapt er mulig å selge til nederlendere engang.
Det siste huset på listen er sanatoriet.
Som andre sanatorier ligger eiendommen for seg selv, høyt og vakkert ved en innsjø.
«I motsetning til den geografisk nærliggende virksomheten i Sandträsk, som var i drift i et halvt århundre og behandlet nesten 30 000 personer, har sanatoriet i Gasskas en bortgjemt plass i den svenske medisinhistorien.»
Svala googler og leser høyt.
«Sanatoriet, med plass til tretti pasienter, ble bygd i 1945, først og fremst for å avlaste Sandträsks mottak av tuberkulose-
smittede flyktninger. I 1963 flyttet de siste pasientene. Deretter har bygningen blant annet blitt brukt som behandlingshjem for misbrukere og som flyktningmottak under Balkankrigen. Fra midten av 2000-årene har huset stått tomt. På grunn av bygningenes avsides beliggenhet og forsømte vedlikehold har rivning vært diskutert.»
«Det må i så fall ha vært før desember 2021, da ble det tydeligvis solgt. Vi drar dit med én gang. Er jo bare bra hvis det er noen der. De vet kanskje om det spøker», sier Ester uten å reise seg. Fortsetter bare å skrive.
Svala betrakter Esters alvorlige profil som har stivnet i en tanke, og med blikket langt utenfor rommet.
I løpet av praktikantperioden har et vennskap vokst frem mellom dem. Som en søster, tenker Svala. En storesøster hun kan snakke med, fleipe med. En som lytter og svarer uten sarkasmer eller voksnes viftende pekefinger. En som sender tekstmelding om kvelden og spør hva hun gjør. En som deler ting, lærer bort.
Svala suger til seg alt hun får. Setter overskrifter, snekrer ingresser. Lar ordene fanges i artiklenes stramme format.
«Helvete Svala jeg kan jo skrive, men du … du er en ordkunstner», kan Ester utbryte.
Men det er først og fremst det andre hun slikker i seg. Som «shit, Svala, sjekk bildet jeg tok av deg, er du klar over hvor pen du er», og noe våkner i puppens vei mot sommerfugl.
I betraktningen av seg selv og det hun ser i andres øyne har noe forandret seg. Hun er ikke lenger usynlig.
De følger GPS-ens veivalg gjennom grender, langs innsjøer og over åser inntil de når veis ende.
Det er til og med et skilt der. To. Et eldre med stedsnavnet og en mer moderne variant som opplyser besøkende om at området er privat og blir kameraovervåket. Veien er dessuten blitt utstyrt med en bom.
«Hva gjør vi?» sier Svala.
«Parkerer og går dit.»
Gårdsplassens tidligere pompøse sirkel med kortklipte hekker av rogn og fontene virker like forlatt som huset. Ingen kjøretøy eller mennesker varsler om liv. En gammel bjørk er blitt knekt av vinteren. Flaggstangen også. I skyggen ligger det fortsatt snøfonner.
«Ikke en kjeft», sier Svala.
«Men desto flere mygg», sier Ester og slår rundt seg.
Svala lar en mygg sitte på armen til den har sugd seg ferdig.
«De som våkner nå, er overvintrede hunner», sier hun.
«Sikkert ganske sultne.»
«Flaks at det finnes dyrevenner å spise på, da», svarer Ester og slår i hjel noen flere.
De rykker i låste dører, tar en runde rundt uthusene, men selv ikke der tar de seg inn. En gang iblant synes de at de hører lyder. Men når de stanser og lytter, er stedet stille, bortsett fra naturens egen bakgrunnstone.
De fortsetter til baksiden. Vindusrutene i første etasje er erstattet med sponplater. Her og der har pussen falt av.
«Vanskelig å lete etter spøkelser hvis man ikke kommer seg inn til dem. Vi må visst gi opp eller finne noen som kan låse opp», sier Ester og bråstopper. «Hører du, er ikke det en bil?
Kanskje dumt at de ser oss. Er jo tross alt privat område.»
Så de løper mot skogen. Stopper ikke før de har kommet ut der privat vei er blitt offentlig.
Mellom trærne skimter de redaksjonsbilen. Og ved siden av bilen en mann som snakker i telefon.
Det er ikke noe merkelig med situasjonen, ikke egentlig. Ester hopper over grøfta og går mot bilen og mannen.
«Hei», roper hun på avstand, «vil du at jeg skal flytte bilen?»
Svala hører ikke svaret. Hun venter bak et tre til han har fjernet seg.
«Jeg skjønner fortsatt ikke hvorfor han var så ubehagelig», sier Ester et par dager senere da de velger blant bildene av de forskjellige spøkelseshusene. «Nå rakk vi jo ikke engang å ta bilde av rønna. Kanskje vi må dra dit igjen.»
Svala har et annet syn på saken. «Ubehagelig» er ikke det rette ordet.
Hittil har hun ikke sagt noe. Ikke fordi Svala identifiserte mannen som en spesifikk person, men det spiller ingen rolle. Typen er den samme. Hakket over Bonuspeder, hennes tidligere taper av en stefar som satte sin ære i å oppføre seg som en skikkelig gangster.
Hvis man kan unnskylde sammenligningen med utdødde raser, er Bonuspeder troglodytt og mannen neandertaler. Av den typen som forsyner ham med jobber. Forsynte ham, retter hun. Det avskummet er i det minste avskrevet, men det hindrer ikke at det finnes flere. På Svalas liste står det fortsatt navn uten tiltak, men også tiltak uten navn. Mennesker som direkte eller indirekte forårsaket dødsfallet til moren hennes. Med linjalen trekker hun rette linjer, setter kryss i kolonner. Av fem mulige kolonner er to viktige: Lever og Død.
Over neandertalerne hersker andre. Menneskeaper, klubbjakker, signetringer. Dressene har høyest rang. De som er blitt integrert i samfunnet og gjennom kapitalen sin har fått gå om bord i det industrielle fremtidstoget. De som nå sitter i debatter eller uttaler seg i aviser om verdien av meritokrati. Det vil si at minoriteter, urfolk, miljøaktivister og andre rettighetshavere
ikke skal stå i veien for dem som vet hvordan Sverige skal utvikles.
Det er nå Svala får ideen sin og forteller om dronen Lisbeth Salander sendte med følgende julehilsen:
Fra tante til Svala. Kan være bra til rekognosering.
Svala sier at bilder ovenfra kan se kule ut, særlig i skumringen, og Ester biter på.
«Jeg kan sikkert klippe litt fra andre artikler om sanatoriet. Eller ringe Elina.»
«Elina Bång?»
«Nettopp, sannsigersken fra Ensamträsk, som hun kaller seg nå. Bra kunstnernavn.»
Denne gangen kjører de inn på en skogsbilvei et par kilometer vest for huset. Tanken er å runde bygningen til fots og fortsette opp på en høyde i nærheten.
«Håper virkelig det er verdt bryet. For du har vel testet dronen på forhånd?» sier Ester og peser videre oppover åsen.
Det har hun, men bare hjemme på gården. Det finnes ubesvarte spørsmål, men artikkelen skal på trykk dagen etter. Fra åskammen er det fri sikt mot huset, en forutsetning for at dronen skal følge kommandoene. Mister den kontakten, kommer den til å styrte.
Ellers er forholdene gunstige. Solas siste stråler ligger som en gullkuppel over sanatorietaket og bakken under vil avtegnes som spøkelseslignende skygger. Svala kunne fortalt noe om de dødes nærvær, energien som aldri forlater universet, men lar være. Så godt kjenner de ikke hverandre.
Dronen letter. Det summende insektet flyr mot målet.
Svala styrer den en rask runde rundt eiendommen og videre tilbake til høydedraget.
De dødes nærvær er én ting. De som lever, er verre.
Da Ester foreslår at de skal våge seg ned til huset, sier hun nei. Fraflyttede hus har ikke overvåkingskameraer eller gitter bak gjenspikrede vinduer. Her er det mennesker.
«Jeg må hjem, har lovet å fôre hundene. Onklene mine er borte i kveld.»
De kjører tilbake mot Gasskas og videre til Björkavan. Svala går innom hundegården. Tar med seg Kallak opp på rommet. Den største, den mest kjælne. Han legger seg ved føttene hennes. Alene hjemme tømmer hun dronens minne for bilde og overfører dem til datamaskinen. Velger ut et par til publisering og legger dem inn i Photoshop.
Det som ikke synes fra bakken, er at bygningen har takvinduer. Skarpheten er ikke så god. Først i pikselforstørrelsen kan hun skjelne konturene av mennesker.
Hun lukker datamaskinen. Blir sittende en stund og stirre ut over gårdsplassen på Björkavan. På mange måter har Svalas liv blitt bedre. Fra i høst har hun bodd hos onklene sine, i huset som var Mammamärtaens barndomshjem. Hun har fått hennes rom, hennes seng. Går ut om natten og ser på stjernene, nordlyset, månen og de flyktige skyggene som beveger seg over gårdsplassen. Det er ikke noe å være redd for her, men mye å savne.
I begynnelsen var det en trøst. Hun ropte, Mammamärtaen svarte. Nå er det omvendt. Som oftest velger Svala å la være å svare. Mammamärtaen er en sorg som bør fortæres i mindre biter. Det er fort gjort å sette den i halsen.
Det er sent, men Ester er våken, hun svarer med én gang, som om hun ventet på telefonen.
«Bildekvaliteten ble dessverre for dårlig», sier Svala. «Du må bruke sjangerbilder.»
Svala hører at hun skriver. Spør hva hun gjør.
«Helt sykt», sier hun, «men sanatoriet eies av Mimer Mining.»
Svala spør hvem de er.
Tastene knatrer en stund før Ester svarer.
«Morselskap til Sveagruv AB, som har fått tillatelse til å prøvebore ved den nye gruven. Hvis vi sprenger huset, blir det kanskje ikke noe av planene deres. Nei, kødda, men interessant likevel, ikke sant?»
«Hvor fikk du den informasjonen fra?» spør Svala.
«Fra Ante, en venn. Han tar et nerdete teknologistudium i Lule og er en jævel på å hacke. Forresten», sier hun, «du kommer vel på møtet i morgen? Og ikke glem banneret, vi trenger det på lørdag. Hvis du har lyst, kan vi ta en pizza etterpå. Jeg har en ny idé jeg vil diskutere. Ikke verdens enkleste, men … nei, vi tar det i morgen. Sov godt, min lille hvitveis.»
Min lille hvitveis. Noe mykt og varmt farer gjennom Svalas kropp.
«Du også», sier hun.
Møte hos Petra 18.00. Alle må komme.
Melding i chatgruppen. Ingen vits i å dra hjem først. Svala setter seg i en bortgjemt del av Gasskas bibliotek, tar frem skriveboken og leser gjennom den siste teksten sin. Først kom det bare et og annet ord som ble satt på linjer, ble dikt. Nå kommer de i setninger som sammenføyes til fortellinger. Hver fortelling har navn. Ingen har lest. Ingen kommer antagelig til å få lese heller. Hun ser på det hun har skrevet som en forsikring. Et slags livsvitnesbyrd.
De venter til kvart over seks. Drikker te og gomler kjeks. I tillegg til den vanlige gjengen er de tre til, men ingen Ester Södergran. Svala sjekker mobilen. Ingen ny melding.
«Kan noen ringe henne?» sier Petra og fyller på tekannen.
Da hun ikke svarer, begynner de møtet.
«Som dere ser, har vi fått forsterkninger. Simon og Levi har dere jo bare så vidt sett på kafeen, så dere kan vel presentere dere selv.»
Levi Grundström nøyer seg med hei og et navn. Legger til at han er en gammel gubbe som synes de gjør en god jobb. Kanskje han kan tilføre noe. Uklart hva, og før han er ferdig med å snakke, reiser den andre seg. Ser seg rundt som om han vil gjøre inntrykk hos hver og én, og stanser ved Svala.
«Jeg heter altså Simon og flyttet hjem i fjor for å studere energiteknikk i Luleå. Jeg ser på utdanningen som en mulighet til å infiltrere industriverdenens hjerte. Jeg håper dere kan få nytte av kunnskapene mine. Min personlige mening er at vi
må motvirke kapitalistenes ødeleggelse av naturen ved å gjøre motstand. Også fysisk hvis det blir nødvendig.»
Han setter seg. Får spontanapplaus. Serveres mer te, og Svala forstår dem, Petra og de andre. Beundrende øyne kjærtegner de brune lokkene hans. Han er ikke bare pen, han har utstråling. En slags naturlig lederstil som forflytter dem fra barnehagen til styrerommet. Da blikket hans nok en gang lander i hennes, ser hun ikke bort. Hun ser en tvillingsjel.
«Først på dagsordenen er helgens demonstrasjon», fortsetter Petra. «Som vi ble enige om sist, må vi gjøre noe mer enn å binde oss fast til trær og henge opp bannere. Selv ikke journalistene gidder å komme mer. Knapt vi.»
«Kan jeg få si noe?» avbryter Simon. Denne gangen blir han sittende.
«Jeg vet at dere har gjort en veldig god jobb ved den nye gruven. Protestene deres har fått omverdenen til å rette blikket mot Sápmi, ikke minst når det gjelder reindriften. Slaget er ikke tapt, men før selve byggingen kommer i gang, foreslår jeg at dere konsentrerer dere om den gamle Gasskasgruven i stedet.»
«Hølet?» er det noen som sier.
«Nettopp. Det skjer noe ved Hølet. Det er tydeligvis mengder av uutnyttede forekomster både i gråberghaugene og under bakken. Hvis de har tenkt å åpne gruven igjen, har vi virkelig noe å protestere mot. Hele området er en tikkende miljøbombe.»
«Jeg er enig», sier Levi Grundström. «Nå får det være nok galskap. Gasskasgruven burde saneres bedre, ikke forverres gjennom ny malmbryting.»
Svala lytter og tenker gjennom et svar. Alle er eldre. Har vært med lenge. Selv er hun mer som en fugleunge som tester vingene.
«Er det ikke bra at de bruker ressurser som allerede finnes?» sier hun og styrter mot bakken. «I stedet for å starte nye gruver, mener jeg?»
Simon ser på henne slik en forelder ser på et naivt barn.
«Jo, det kan man mene, men selv gamle gruver krever ny infrastruktur. Vi våknet jo alle av broen som gikk i luften. Uten bro, ingen malmtog. Nå må malmen transporteres langs landeveien. Da trengs det bedre veier, flere veier. Den dagen infrastrukturen er utbygd, er det fritt frem for enda flere gruver. Med andre ord er ikke Hølet slutten, men begynnelsen. Eller hva sier dere? Ganske genialt å sprenge broen, eller hva?»
Rommet blir stille.
Gjengen, ni uten Simon, ser på hverandre. Var det ham?
«Hva foreslår du?» sier Petra til slutt.
«Dette høres kanskje ekstremt ut, men tenk sånn. I prinsippet kunne vi sprenge hva som helst som direkte eller indirekte truer klimaet, naturen eller oss mennesker. Attentater er uvanlige. Ingen tar høyde for den risikoen. Ta batterifabrikken i Skellefteå, for eksempel. Tror dere virkelig de har oversikt over hver eneste prosessarbeider, snekker, elektriker eller funksjonær som kommer og går? Stedet er stappfullt av entreprenører og andre, og arbeidskraften blir byttet ut hele tiden.»
«Mener du at vi skal sprenge batterifabrikken?» sier Petra.
Det gjør han ikke. Ikke akkurat nå, i hvert fall.
«Det håper jeg virkelig», sier Petra og får et irritert simonblikk til svar. «Jeg synes absolutt vi kan gjøre mer enn i dag», fortsetter hun, «men sprengninger har jeg ikke tenkt å være med på. Uskyldige mennesker kan dø. Vi er jo ikke akkurat Baader-Meinhof-banden.»
Da møtet er over, skiller de lag på gaten.
Svala og Levi Grundström skal i samme retning. Han vingler når han går. Ser ut som han har vondt. Svala stikker armen under hans.
«Jævla isflekker», sier hun. «Det er jo mai.»
Bak dem går han Simon. Kommer opp på siden av dem. Han spør om hun skal hjem. Levi skal motsatt vei.
«Jeg kan kjøre deg», sier Simon. Hvor som helst, tenker Svala og svarer at hun kan gå. Ser seg om etter Ester en siste gang. Pizzaen har hun tydeligvis også glemt.
«Bare hopp inn», sier han og kjører mot Björkavan, som baksiden av Björkberget heter, etter innbuktningen av elven før fossefallene begynner.
I frontruten dufter en gran. Setene er skinnkalde. Han setter på radioen, og landskapet flyr forbi uten detaljer eller slutt.
«Hvordan kan du vite hvor jeg bor?» spør hun for sikkerhets skyld.
«Jeg vet det meste», sier Simon og blunker til henne. «Nei, spøk til side, jeg spurte Petra.»
Han svinger av mot innkjørselen til huset. Månen lyser over tunet. Lampa lyser på kjøkkenet. Hun holder hånden på dørhåndtaket.
Kallak bjeffer og tispa uler.
Sier at hun kanskje burde og takk for skyssen.
«Det er noe spesielt med deg», sier han.
Svala vet ikke hva hun skal svare.
«Du er så voksen selv om du er ung. Hvor gammel er du, seksten, sytten?»
«Snart fjorten», sier hun og skrur opp volumet på radioen.
My daddy was an astronaut
That’s what I was often taught
My daddy went away too soon
Now he’s living on the moon
«Hvem var Baader-Meinhof?» spør hun.
«En tysk, venstreradikal organisasjon med medlemmer som var innstilt på å ofre både seg selv og andre for det de trodde
på. Ikke helt ulikt deg og meg. Eller kanskje du foretrekker å klemme trær og vifte med flagg?»
Han legger hånden over hennes. Hun vet ikke om hun skal trekke den til seg. Usikker på om hun i så fall ville gå glipp av noe eller slippe noe.
«Vi ses uansett på lørdag», sier han. «Er det noen flere enn jeg som har bil?»
«Jeg har bil», sier Svala fort. «Eller, jo, jeg har en bil.»
I det svake lyset kan hun ikke se hva han tenker. Antagelig at hun er latterlig. En liten, snart fjortis som vil imponere en voksen mann.
«Bra», svarer han. «Den kan komme til nytte. Jeg ringer deg i morgen.»
En onkel setter frem mat. Spør hvor hun har vært.
En Svala spiser oppvarmede raspeballer, sier det omtrent som det er.
En onkel vil at hun skal si fra når noe skjer. Spør hvem som kjørte henne hjem.
Han Simon, tenker hun og slukker lyset. Ser ham for seg. Hendene som beveger seg når han snakker. Hvordan han ser på henne. Håret som faller ned i pannen.
Hun slår på lyset igjen og skriver ferdig teksten. Bretter den til en liten firkant og stikker den inn i apen, hennes eget pengeskap av plysj.
Jeg ringer deg i morgen.
Hvis det finnes noen formildende omstendighet i Kurt Vikströms 81-årige liv, er det muligens at forsommeren har kommet med litt varme. Vinteren har vært lang og jævlig. Nesten med risiko for å fryse i hjel.
Nå har han sovet en stund. Åpner bildøra og skyver seg langsomt ut av setet. Smertene forflytter seg i kroppen. Akkurat nå er høyrebeinet verst.
Om et par timer skal han nyte dagens varme måltid. Han kjører mot sentrum, låner toalettet på OKQ8 og parkerer ved Stadshotellet, eller Statt, som det kalles.
Det kommende valget i høst har allerede begynt å vise seg, selv om vinteren nettopp har sluppet taket.
«Vi skal senke drivstoffskatten så vanlige folk har råd til å kjøre bil til jobben. Klimaendringene er bare en sosialdemokratisk myte. Pensjonistene våre fortjener å ha det minst like bra som kriminelle og innvandrere. Kvaliteten på det svenske helsesystemet må prioriteres før bidrag til flyktninger.»
Sverigevenner klapper i hendene, og Kurt banner.
«Satans nynazister», brummer han og snubler. Burde hatt stokk. Rullator, til og med.
Den vanlige runden mellom gågatens søppelkasser går saktere enn vanlig, og uttellingen er mager. Åtte bokser og to halvlitersflasker gjør ingen rik. Tanker ikke bilen eller fyller en mage, men Kurt tenker aldri sånn.
I trillebagen legger han ting. Sånt som andre mennesker ser på som skrot. I hans øyne er det funn, og dem legger han
forsiktig i bagen. Fyller den til randen, og det er på tide å gå tilbake til bilen.
Parkeringsboten legger han i hanskerommet sammen med den øvrige bokføringen. Funnene stapper han ned i en plastpose og stabler den oppå de andre som fyller bagasjerommet og setene. Bortsett fra en liten grop i førerstedet, stor nok til kroppen hans. Et normalt døgn tar Kurt tre runder mellom sentrum og den nedlagte søppelfyllinga der han har hjemmet sitt nå, men ikke i dag. Han er trøtt. Det blir kveld, men aldri natt. Sola, som knapt har hevet seg over horisonten det siste halvåret, er ustyrlig. Slumrer noen timer i dunkel rastløshet før den nok en gang spraker av liv.
Kanskje han har duppet av litt, dysset av den lune varmen som oppstår når bakterier og mark spiser seg gjennom posenes innhold. Lyden av en bil som nærmer seg oppover bakken, gjør ham lys våken.
Han står parkert bak en arbeidsbrakke. En gang i tiden var det et kontor. På kontoret jobbet det en formann. Det er lenge siden. For Kurt Wikström nesten som i går.
I likhet med Kurt er bilen utlevd. Har sett sine beste dager. Glir inn blant alt annet skrot som folk sleper dit til tross for forbudsskiltene. Raskt trykker han ned låseknappene på fordørene, aker seg ned så langt han kan, trekker noen poser over hodet.
«Kul kjerre.»
Stemmen er ung og full av selvtillit. Et spark mot metall. Et rykk i en dør.
«Drit i bilen, ta henne ut så vi får det unnagjort.»
«Kan vel ha det litt gøy først?»
Først? Hjertekrampen hogger til i Kurts bryst der han ligger gjemt så godt han kan.
«Vi vil bare snakke med deg», sier den ene da jenta protesterer.
Og de ler. Har det skikkelig gøy nå. Er jo tross alt fredag. De vil bare skremme henne litt. Redde jenter smaker best. Hø hø. Går med på hva som helst uten å protestere, og hun protesterer ikke. Følger lydig med dem med føttene slepende i bakken og ynglingsterke armer som holder kroppen oppe.
Kurt tenker at han burde. Kanskje. Stoppe det de holder på med nå. Ta ansvar. Skru tiden tilbake. Rette opp. Men han gjør ingenting. Som vanlig gjør han ingenting. Løfter bare på en pose og hører at de fjerner seg. Han strekker seg så øynene kan se. Skjønner hvor de er på vei. Under saneringen ga grunnen etter. Et gjerde ble satt opp rundt stupet.
Han følger ryggene deres, og jenta som dyttes frem mot avgrunnen.
Oksygenet begynner å ta slutt. Han famler etter sveiven til ruten og ruller den ned en centimeter.
Lydene kommer mot ham igjen. Hånden rundt hjertet er en kniv nå. Nok en gang drar han posene over hodet, forsvinner bort, inn i sine egne bilder. Mannen han var. Familien han hadde. Huset de bodde i, og nå kommer brannen. Han kjenner røyken, varmen, flammene. Forsøker å komme seg opp i overetasjen. Hører skrikene. Roper tilbake at de skal hoppe. Selv rygger han. Kommer seg ut gjennom balkongdøra. Setter opp en stige. Flammene sprer seg fra rom til rom. Vindusrutene sprekker. Et barn som hopper. Gode gud, la det være gutten.
Da Kurt våkner, er det lyst. Først finner han ikke låsknappen. Får panikk. Slenger poser rundt seg, får opp døra og faller ut på bakken.
Luften er klar. Han lever. Kan puste. Bare blæren trykker på. Han krabber bort til fordekket. Kommer seg sakte opp i stående stilling.
Rister han av seg en drøm? Han er ikke sikker.
Han går mot stupet. Trekkes mot gjerdet. Kurt Vikströms kropp er ikke til å stole på lenger, men hukommelsen er det som
regel ikke noe i veien med. Han så noe. Er nesten sikker, men nå må han virkelig tisse. Åpner gylfen, følger væskens sildring nedover den bratte skråningen.
Lengst der nede. På magen ligger kroppen som om den lukter på vårens første blomster.
Natten har kommet à jour. Hjertekrampen våkner igjen, setter seg i beina da Kurt prøver å løpe opp mot bilen igjen. Må stoppe, få igjen pusten. De kan være her fremdeles, de kan være på vei tilbake, de kan ha sett ham. Tankene suger oksygen fra redselen, panikken. Han er et vitne. Vitner må bort. Han må bort herfra, og nå kommer tårene, bildene som aldri har mistet skarpheten. Skylden og feigheten, hans egen skyld for andres død. Jenta ved stupet, barnet som brenner og i utkanten, alltid trygg i utkanten, han selv.
Bilen triller på tomgang nedover bakken til landeveien.
Like før avkjøringen til Gasskas tar bensinen slutt. Amazonen hakker seg bortover de siste meterne inn mot veikanten.
Luft. Han trenger luft.
Et medmenneske stopper. Spør om han trenger hjelp. Holder armen rundt ryggen hans. Tar den til seg da lukten kommer.
«Ulver på søppelfyllinga», hveser han, «ulver, ulver, ulver …»
Så besvimer Kurt Vikström.