Tett på makta

TETT PÅ MAKTA

En motvillig journalists memoarer

© 2024 Kagge Forlag AS

Omslagsdesign: Trine + Kim

Sats: akzidenz as | Dag Brekke

Papir: Holmen Book Cream 70 g

Foto omslag: Celina Øier

Boka er satt med: Plantin 11/15

Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia

ISBN: 978-82-489-3669-5

Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond.

Kagge Forlag AS

Akersgata 45

0158 Oslo

www.kagge.no

Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor.

Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som innmating eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.

Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.

Innhold

Forord 7

En motvillig journalist 9

Terror og overvåking 56

Klimapolitikken har sviktet 92

Politikkens tilstand 144

Etterord 235

Noter 237

Forord

Tanken med denne boka er å gi et innblikk i arbeidet som journalist og kommentator gjennom førti år, i NRK. Jeg innrømmer at det har vært vanskelig, fordi det er så uendelig mye å velge fra. Det spesielle med en jobb i etermedier som radio og TV, er flyktigheten. Hver dag noe nytt. Rammen for boka vil være en fortelling om innholdet i jobben og om saker jeg har arbeidet med. Møter med kolleger og politikere. Jeg har arbeidet med dette prosjektet fra høsten 2022 til sommeren 2024 innimellom andre oppdrag som fristilt pensjonist etter NRK-tiden. Underveis har jeg skrevet ned opplevelser i en type dagboknotater, mens fortellingen om det jeg har arbeidet med tidligere, er rekonstruert etter referater og research i NRKs arkiver. Og i mitt eget hode. Jeg har også ønsket å bygge en bro fra stoffet jeg har vært interessert i gjennom flere år, fram til situasjonen her og nå, med mine analyser av den aller siste utviklingen i journalistikk og politikk. Dermed blir det ikke en gjennomgående fortellermåte, men en blanding av mer spontant nedskrevne notater, tilbakeblikk og analyser av aktuell politikk.

En motvillig journalist

Min egen journalistiske praksis gjennom førti arbeidsår i NRK speiles i denne bokas tittel – Tett på makta. Det har handlet om å forstå, forklare og analysere politiske prosesser, og gjennom det nærkontakt med flere generasjoner norske maktpersoner og politikere. TVserien Makta − som høsten og vinteren 2023/24 fascinerte norske fjernsynsseere − hadde stor underholdningsverdi, men var også tankevekkende for en som har observert maktspillet fra utsiden, men likevel tett på.

Jeg var for ung den gang til å kunne fortelle noe selvopplevd som journalist fra tiden serien handler om, 70- og tidlig 80-tall. Jeg har riktignok snakket med de fleste hovedpersonene i serien – Einar Gerhardsen,Trygve Bratteli og Odvar Nordli – men da i deres alderdom, etter den politiske karrieren. Med Haakon Lie også, som sendte klare meldinger hjem på sprakende telefonlinje fra feriehuset i Florida, dette siste var under mitt arbeid med overvåking og kald krig. Og med Einar Førde, som var min egen øverste sjef i NRK, like frekk og smart som i TV-serien. Reiulf Steen traff jeg så vidt i hans siste, mer resignerte periode på Stortinget før han dro til Chile og ble norsk ambassadør der.

De neste generasjonene av politikere, som Kåre Willoch, Gro Harlem Brundtland, Thorbjørn Jagland, Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre, kom jeg i tettere dialog med. Det er én observasjon som er tydelig, og som de fleste på min alder ser; politikertypen er blitt annerledes. Noe av det handler om de endringene vi alle har gjennomgått fra 1950-tallets Norge, og det mentale bildet vi har av livet som våre beste- og oldeforeldre levde, til det som våre barn og ungdommer i dag opplever av velstand og moderne kaos.

Det jeg tenker på er den profesjonalisering som politiker rollen har gjennomgått. Politikken er blitt en jobb, et yrke, til forskjell fra etterkrigsgenerasjonen, der flere av de ledende politikerne kom direkte fra tyske fangeleirer for å bygge landet. Slik er det naturligvis ikke lenger i moderne politikk. Det viser forskernes kartlegging av norske regjeringer gjennom de siste tiårene: «I mindre grad enn tidligere henter politikere sin autoritet på grunnlag av sine egne livserfaringer og meritter på andre områder enn politikken – som yrkeslivet.»1 Den gang var det en direkte og observert sammenheng mellom det politikerne gjorde, reformene de gjennomførte, og det som vanlige mennesker opplevde av endringer enten det gjaldt husbank eller folketrygd: Det var en synlig framgang og vekst som ga politikerne en naturlig legitimitet og tillit. I dag vet vi ikke helt hva framgang består i. Det er også ulike syn på hva som overhodet kan kalles framgang i vår tidsalder, og politikernes bidrag er en flyktig og uoversiktlig materie å få grep om.

Etter nesten førti år som journalist og kommentator i landets største mediehus, NRK, har det gradvis

vokst fram en pessimisme hos meg i synet på både medieutviklingen og partipolitikken – en pessimisme som jeg må gjøre noe med, så den ikke blokkerer for min evne til å forstå verden. Det handler om en frykt for at den brede offentlige samtalen om samfunn og politikk blir så svak at den risikerer å undergrave tilliten til politiske partier og demokratiet i en tid der politikk trengs mer enn noen gang. De store nasjonale mediene åpner sin scene for politikkens konflikter og bidrar til å gjøre verden så enkel at den blir umulig å forstå. Dette er noe av mitt utgangspunkt.

Jeg hørte en variant av dette i et radiokåseri av den svenske skribenten Göran Rosenberg. Han minnet lytterne om at de politiske partiene ikke lenger er organisasjoner som setter sine medlemmers krav fremst, som kamporganisasjoner for deres syn og interesser. Antallet aktive partimedlemmer har rast og spiller en stadig mindre rolle. I stedet for å være redskap for partimedlemmene og kjempe for endringer i tråd med deres interesser, skal partiets ledelse nå «lytte til velgerne» og i Rosenbergs analyse: løpe prinsippløst etter flokken og snu kappen etter vinden der de kan vinne mest oppslutning.

Dette bildet av våre politiske ledere som kyniske opportunister er en tendens, et utviklingstrekk, men ikke det eneste. Mangfoldet lever, også i politikerklassen.

Marianne Marthinsen, en av dem som forsvant ut av politikken i kjølvannet av Arbeiderpartiets konflikter etter Giske-saken, har illustrert sin egen ambivalens til politikerrollen på en måte mange kjenner seg igjen i. Hun forklarte i en podkast2 at hun hele veien har hatt et sterkt

tvisyn på rollen som politiker. Hun som var en av partiets dyktigste og en naturlig finansministerkandidat, syntes valgkamper var «grusomme». Partiene i moderne politikk er blitt valgkampmaskiner året rundt, og hun «ville ikke være i PR-bransjen». Når Marthinsen likevel fortsatte i politikken, var det fordi totalregnestykket var positivt; hun kunne, tross alt det negative, ha innflytelse og påvirke samfunnet. Men når det i tillegg kom personkonflikter og stor intern uro, ble totalbalansen forskjøvet. Hun trakk seg fra aktiv politikk og har siden sagt nei til alle roller hun er blitt tilbudt av partiets ledelse. Det er trist at det ikke er rom for politikere av denne typen. Jeg vet at det fins flere eksempler enn hennes.

Jeg har arbeidet som journalist i NRK fra 1982 til sommeren 2022, da jeg nådde aldersgrensen ved fylte 70 år. I 2021 skrev jeg en bok om min mor, forfatteren Marie Takvam. Tjue år før det skrev jeg en bok om

Arbeiderpartiet, Arbeiderpartiets fall. Om det er en indre sammenheng mellom de to bøkene vet jeg ikke, men min mor, Arbeiderpartiet og norsk politikk har alle vært viktige deler av mitt liv. Det vet alle som kjenner meg. Nå har forlaget bedt meg skrive om min tid i NRK. Jeg har en sterk indre motstand mot å eksponere meg selv i nok et prosjekt, som jo er umulig å unngå i en type memoarbok, men jeg har latt meg overtale. Denne typen innledning er, når jeg tenker meg om, også typisk for min impuls til å skyve ansvar over på andre, å gardere meg, ikke gå helt inn for noe. Gå stille i dørene. Som jo er en eneste stor selvmotsigelse når jeg i et par tiår ble eksponert på riksdekkende TV så å si daglig. Men det er også dekkende for den motvillige journalisten i bokas undertittel.

Etter det første høstsemesteret på Norsk journalisthøgskole i 1981 fikk jeg gjennom en kamerat i klassen vakter i NRKs utenlandsprogram, «kortbølgen» eller «sjømannssendinga», som slik navnet antyder, hadde egne nyheter og programmer for nordmenn i utlandet, for det meste sjøfolk. Som i seg selv er et uttrykk for en svunnen tid.

Det var en type tidlig læring, og jobben bestod i å redigere og lese opp nyheter. Dette var i skrivemaskinenes tid. Jeg dikterte nyhetstelegrammer til en person som satt rett overfor meg, og leste dem inn som korte nyhetsbulletiner. Noen av de erfarne og fast ansatte laget egne temaprogrammer. Både folklore om norske juletradisjoner og hverdagsnyheter fra bygd og by, men også harde nyheter. Jeg husker spesielt en kollega, Trond Lillestølen, som gjennom jobben etter hvert var blitt en shippingekspert; han laget avslørende reportasjer om den unge John Fredriksen da han bygde opp sin rikdom gjennom frakt av olje i krigssonen i Gulfen. Jeg ble imponert. Av Lillestølen.3

Inngangsporten var temmelig smal, men når man først var kommet inn, åpnet jobben i en så stor institusjon for store muligheter for den som er interessert i samfunn og kultur: Det er mange korridorer i NRK-huset.

Det aller første nåløyet var intervjuet med personalavdelingen for å få praksisjobb om sommeren etter det første året på journalisthøyskolen. Jeg markedsførte meg som best jeg kunne, og sa at jeg var veldig interessert i barn (min mor hadde vært i Barnetimen for de minste i mange år), og at jeg kunne tenke meg å lage programmer om barn. Jeg fikk innpass og ble værende i førti år. Men det ble politikk og ikke barn jeg kom til å holde på med.

Min arbeidsøkt i politisk journalistikk danner en tidssirkel. Den strekker seg fra oppbruddet og seiersrusen i Europa etter murens fall høsten 1989 til Russland invaderte Ukraina 24. februar 2022, fire måneder før min siste arbeidsdag i NRK.

Murens fall snudde opp ned på konfliktlinjer fra den kalde krigen. Arbeiderpartiet mistet gradvis berøringsangsten med partiene til venstre for seg, og i den andre enden av tidssirkelen førte Putins invasjon til at tidligere NATO-motstandere ble tvunget til å revurdere sine standpunkter. Det har slått meg, når jeg tenker over denne tidssirkelen, og etter å ha jobbet med norsk politikk gjennom disse tiårene, at den tradisjonelle inndelingen i utenriks- og innenriksavdelinger og strenge fagskiller mellom ulike delområder har begrenset journalistikken. Hvordan kan noen drive kritisk journalistikk om miljø og klima, innvandring og integrering og forsvarspolitikk ut fra et snevert nasjonalt perspektiv?

En annen observasjon, som kan trekke i motsatt retning, er at det nettopp er i det lokale at politikken utfolder seg og folk lever sine liv. Det er blitt moderne å trekke opp skillelinjer som dem mellom «somewheres» og «anywheres», for å forstå hva som gjør at mange velgere vender seg bort fra sine gamle partier og blir passive og likegyldige – eller sinte populister. Velgere med lokal forankring har røtter i tradisjonelle verdier, mens moderne globalister kan leve sine liv uavhengig av det tradisjonelle og nære. Min erfaring er at de aller fleste innspill til nye måter å forstå verden på har en sann kjerne, oppstått gjennom enkeltmennesker eller gruppers erfaringer i sin egen hverdag. Men disse forståelsene trenger likevel korrektiv og motstand. Også fra journalistikken.

I aulaen på min gamle skole «Katta», Oslo katedralskole, hørte jeg sammen med mine kullkamerater fra 70-tallet nylig et foredrag om Vietnam av Stein Tønnesson. Tønnesson var også elev på Katta på 70-tallet. Han ble etter hvert en anerkjent forsker på temaet internasjonale konflikter og er kanskje den aller fremste eksperten i Norge på nettopp Vietnam. Det relevante i denne sammenheng var hans konklusjon om verdens tilstand i 2024, som i likhet med mange andres er svært pessimistisk. Han spurte: Hvordan skal det oppstå en kollektiv fornuft som bringer verden ut av den tragiske tilstanden vi er vitne til i dag? Hans svar, og han hadde tenkt grundig over spørsmålet, var at det eneste håpet er at nasjonene samler seg om den aller mest brennende oppgaven, nemlig å ta opp kampen for å hindre en farlig oppvarming av kloden.

Det var muligens et naivt svar, men det var i alle fall et svar.

Min beretning fra årene i NRK vil særlig dreie seg om to områder. Det ene handler om klima-, energi- og naturpolitikk. I sin essens er dette et fagområde som ikke bare er en av mange enkeltdeler i prioriteringskampen, men som er selve forutsetningen for alle de andre. Denne erkjennelsen er vokst fram gjennom de årene jeg har vært aktiv i journalistikken. Jeg har forsøkt å kombinere rapportering om klimamøter og forlik i Stortinget med gradvis å skolere meg i emnet. Ikke bare fordi det er en jobb, men fordi jeg vil lære mer og forstå bedre.

Det andre området handler om det som åpnet seg etter murens fall: oppgjøret med ulovlig overvåking under den kalde krigen i Norge, og terroren som oppstod i kjølvannet av de nye internasjonale konfliktene i verden.

I norsk sammenheng vil jeg undersøke det som ble et hovedpunkt under 22. juli-rettssaken: Var handlingene til gjerningsmannen drevet av galskap eller ekstremisme?

Når jeg velger ut disse to områdene, ekskluderer jeg samtidig andre. Men disse to var viktige for meg, det ene om klima og natur, som en langsom læringsprosess. Det andre om terror og hemmelige tjenester, fordi jeg så tidlig i den politiske journalistikken ble kastet inn i det og opplevde det som noe stort og viktig,men skremmende på samme tid.

Min selverklærte fascinasjon for Arbeiderpartiet vil prege analysen om de store endringene i norsk politikk gjennom tre tiår. Med dette som utkikkspunkt kan jeg også fortelle om de andre partiene som opptrer enten som motpol eller partnere, eller begge deler, i samspillet med det sosialdemokratiske sentrum.

Når jeg i perioden som såkalt stortingsjournalist av og til møtte mennesker jeg ikke hadde sett på årevis, hendte det at de spurte om jeg ikke snart skulle finne meg noe annet å gjøre. En av lekekameratene fra oppveksten i sommerferiene på Sunnmøre var rett på sak: «Ja, eg ser du heng i skjørtet på Gro Harlem Brundtland enno!» sa han og slo opp latterdøra. En annen, en bror av en tidligere NRK-kollega, hadde gått inn i finansbransjen og ristet på hodet da vi møttes på T-banestasjonen under Nationaltheatret: «Jeg ser du trasker rundt i korridorene på Stortinget fremdeles – herregud, hvordan holder du ut!»

Hver gang ble jeg satt litt ut og fikk levert noen halvmorsomheter tilbake. Jeg endte i slike øyeblikk som regel opp med en indre monolog der jeg godkjente mitt eget

valg og forsvarte det med at jeg gjorde det jo på min egen måte, en måte jeg kunne stå for som var samfunnsnyttig og ikke drevet av mitt ego.

Min inngang til journalistikken var, slik tilfellet var for mange i min generasjon da vi skulle velge utdanning og jobb, tilfeldig og bekymringsløs. Tilfeldig på den måten at jeg aldri i ungdommen hadde planer om å gå den veien. Bekymringsløs fordi vi tenkte at det ordner seg etter hvert. For så vidt hadde jeg ingen planer overhodet, bare en fornemmelse av at det måtte bli noe med språk. Språk hadde jeg lett for og likte. Min bakgrunn med aktivisme i det radikale SUF/AKP-miljøet på begynnelsen av 1970-tallet etter artium på Oslo katedralskole, og avbrutte studier i spansk språk for å leke arbeiderklasse noen år, gjorde at jeg som 25-åring følte alvoret melde seg. Jeg sto uten avsluttet utdanning, hadde forlatt det politiske ungdomsprosjektet og lette etter en realistisk vei inn i voksenlivet. Journalistikk var en mulig kombinasjon: raskt utdanningsløp på to år, så jobb. Opptakskriteriene krevde enten poeng gjennom utdanning – eller praksis som journalist. Jeg tok opp igjen mine avbrutte spanskstudier fra Universitetet i Bergen, i kombinasjon med et grunnfag i samfunnskunnskap, som jeg besto med middels karakter og en fantastisk innspurt i løpet av et par uker før eksamen. Likevel kom jeg ikke i mål for opptak til journalistutdanningen i 1980 på første forsøk, tross intense studier av Pablo Nerudas poesi og Siglo de Oro, spansk gullalderlyrikk. Jeg jaktet på matnyttig journalistisk erfaring for å øke poengsummen og brukte min mor Marie Takvams nettverk for å få oppdrag i nynorskavisa Dag og Tid.

Redaktør Helge Arild Bolstad, som hun kjente, ga meg to jobber. Den ene var et intervju med påtroppende Kinaambassadør Arne Arnesen, og den andre en anmeldelse av Jan Myrdals bok om India, Indien väntar. Jeg husker ennå at jeg skalv på hånden i sofaen på Arnesens forværelse da jeg hevet vannglasset jeg fikk av hans sekretær mens jeg ventet på å slippe inn til en person jeg aldri hadde hørt om. Prestasjonsangst og usikkerhet tok tak i meg som en klo. Resultatet av anstrengelsen ga likevel de tilstrekkelige poeng til opptak på journalistskolen neste studieår.

For meg privat var poenget med å komme inn på skolen å få en vei inn i arbeidsmarkedet. Selve skolegangen var ærlig talt en sammenhengende rekke av seminarer kombinert med etikkundervisning, litt praksis, medietrening her og der og sosiale sammenkomster.

Noen øyeblikk festet seg likevel. Et av dem var møtet med den aldrende lyrikeren Rolf Jacobsen på Hamar en ledig kveldsstund under to ukers avispraksis i Hamar Arbeiderblad, formidlet av en klassekamerat, Ellinor Kolstad, oversetter og skribent, som kjente Jacobsen personlig. Det var noe som beveget meg ved blikket og den rolige, beskjedne mannen som hadde levd et så dramatisk liv, og kjempet seg tilbake i verden etter å ha gjort politiske feilvurderinger med dom og fengselsstraff etter krigen. Han kom tilbake som en av våre fremste diktere, og må ha hatt en livsvilje og kjærlighet til språket som fikk meg til å se mine egne livserfaringer som en serie av valg fullstendig uten risiko.

Et annet øyeblikk som gjorde inntrykk, var en studietur til Bonn om sikkerhetspolitikk, der vi opplevde å få et glimt bak storpolitikkens fasade med den tyske

sosialdemokraten Egon Bahr på talerstolen. I en intens tale, der alle fornemmet at noe viktig sto på spill, analyserte han det tyske spørsmål i den kalde krigens sluttfase. Bahr var en av Willy Brandts nærmeste medarbeidere og regnet som arkitekten bak oppmykingspolitikken overfor DDR. Han var medlem av Olof Palmes nedrustningskommisjon som leverte sin rapport i 1982, på samme tid som vårt møte i Bonn.

Egon Bahr var enda mer imponerende enn Arbeiderparti-leder Gro Harlem Brundtland, som også deltok på det sosialdemokratiske møtet, oppsummerte vi etterpå: Gro var mer som en gammel bekjent og på vårt nivå.

Etter møteslutt fant vi pressefolkenes stambule og presset oss sammen rundt bordet der de norske journalistene som dekket konferansen, diskuterte begivenhetene mens kelnerne balanserte skummende halvlitere gjennom det røykfylte lokalet. En av dem som satt rundt bordet, var Olav Versto, den gang i NRK, senere politisk redaktør i VG. Han fotfulgte Gro overalt på hennes ferd under 1980-tallets strid om sikkerhetspolitikk og raketter, og framsto for oss journaliststudenter som en idealfigur og et forbilde, som levde hardt og fritt, med tilgang til maktens innerste sirkler og med en total oversikt og analyse av verden. Den gang, som usikker fersk student på fremmed grunn og uten det kritiske filteret erfaring etter hvert bygde opp, var min første impuls beundring overfor dem som steg opp på den offentlige scenen og behersket språk og ideer.

Noen år senere, med mer journalistisk modenhet, etter Berlinmurens fall i 1989 og oppgjøret med de hemmelige tjenestene, så jeg påVersto fra et annet ståsted. Jeg opplevde ham som en knallhard forsvarer av tjenestene, og som en

kritiker av venstresidens oppgjør. Det slår meg, både i hans tilfelle, hos flere andre jeg har møtt og jobbet sammen med, og også hos meg selv, hvor riktig utviklingsteorien om dannelsen av individuelle holdninger og verdier er: Vi formes så sterkt av inntrykkene og impulsene vi får i den tidlige fasen av livet, i ungdom og tidlig yrkesliv, at vi senere beholder det samme blikket og ofte for sent ser endringene og blir uinteressante og forutsigbare.

Jeg mener ikke dette skjedde med Versto, han forble alltid interessant, men samtidig tydelig formet i en bestemt sikkerhetspolitisk epoke.

Men det kan også slå ut i sin motsetning, et selvoppgjør med den man var, slik tilfellet var for meg. Mine år i «revolusjonens tjeneste» fra 17-årsalder og oppveksten i en ustrukturert bohemfamilie førte til en berøringsangst i møte med skråsikkerhet og absolutter, men også en type ro og flegma med høy terskel for å bli overrasket over noe som helst. Etter møter med forfattere som Axel Jensen og Jens Bjørneboe og oppvekst tett på min egen mor, sjokkerte ingenting. Disse formende årene gjorde meg til en person som dyrket rasjonalitet og kunnskap og overså de emosjonelle sidene ved politikk i mitt profesjonelle liv, som en antitese til min oppvekst. Forfatteregoene og de storslåtte ideers tid skapte avsmak – både den revolusjonære virkelighetsflukten og kunstnerens emosjonelle sammenbrudd. For meg førte det til å dyrke en saklighetsnorm, som jeg først sent har forstått er å dyrke en illusjon. Men den ga meg et nødvendig holdepunkt å navigere etter.

I arbeid som journalist

Livets tilfeldigheter gjorde at jeg søkte meg til Bergen for jobber. Jeg hadde en fireårig sønn som bodde med sin mor i Bergen. Nå siktet jeg meg inn på jobb i NRK Hordaland for å kunne ha mer regelmessig kontakt. Jeg møtte den jeg nå er gift med under journalistutdanningen, hun var i Oslo for videreutdanning, men skulle også tilbake til Bergen der hun bodde med sin datter. Plutselig var jeg etablert med fast jobb i NRK, familie og leilighet. Den rotløse perioden var over.

De neste årene befant jeg meg i NRKs lokaler, den gang i Grieghallen, og gjennomgikk min egentlige journalistskole. Jeg satt søvndrukken som programleder i morgenstudio, spilte musikk av Johannes Kleppevik og Salhus Vinskvetten og formidlet lokale meldinger til hordalendingene om forsinkede fergesamband og nyheter om Filharmonien. Stofftilfanget og variasjonen var herlig stor. Jeg ble utsatt for de første brutale korrektivene: «Magnus, i morges hørte jeg at du overhodet ikke var interessert i den mannen du snakket med i sendingen. Gjør aldri det igjen. For den som fortalte, var saken betydningsfull, uansett hva du syns. Hvorfor skal vi ellers formidle det på lufta?»

Filmfotograf Terje Dale lekset opp for meg om intervjuet med mannen som hadde sett en rev på tunet. Jeg snakket på autopilot og konsentrerte meg om neste musikkinnslag, helt uinteressert.

Forsøkte å ta lærdommen med videre.

En av de første jeg møtte i redaksjonen, var den erfarne NRK-mannen Gustav Moberg fra Os i Hordaland, høyreist og atletisk med sterke ansiktstrekk som

en mannlig Vigelands-skulptur. Med malmfull, dyp stemme og som et leksikon om politikk og samfunn som jeg benyttet meg av. Han var tidligere skolekamerat av mine foreldre fra Eids gymnas i Nordfjordeid i 1946, og kjente dem begge godt. Det oppstod med én gang et bånd mellom oss, og det var underlig å være kollega med en skolekamerat av min far og mor. Jeg tenkte: så ulike livsløp, der sto han som et trygghetens anker med intelligens og oversikt, som aldri nærmet seg det farlige og brennbare mine foreldre gjorde senere i livet.

Å arbeide ved et stort distriktskontor som NRK

Hordaland handlet ikke bare om nyheter. Jeg hadde vikariater i Middagsstunden for et eldre publikum, under myndig og munter ledelse av Jakob Skarstein, som med sin elegante tversoversløyfe og framtoning representerte et kultursjokk for meg. Men det ytre ble fort irrelevant. Selv om journalistikken i Middagsstunden kunne virke gammelmodig og fremmed, var det mer enn Jens BookJenssen-nostalgi. Det handlet også om spennende sosialpolitiske prosjekter som krevde all den kompetanse jeg hadde opparbeidet, og litt til.

Det var masse sendetid på ettermiddagstid i distriktssendingen og fritt fram for alle mulige programideer.

Som nylig uteksaminert journaliststudent laget jeg et intervjuprogram med redaktørene for to «meningsaviser»

– Alf Hildrum i Bergens Arbeiderblad og Arthur Berg i den kristenkonservative avisa Dagen. Berg hadde vært predikant. Det skinte tydelig gjennom i intervjuet. Talegaver og patos var i god behold. Spørsmålet var om tiden for presseorganer som representerte en ideologisk/ politisk eller religiøs bevegelse, var forbi.

Når jeg hører på opptaket førti år senere, slår det meg at det er like hørverdig som jeg opplevde det den gang. De to var slagferdige og spennende å lytte til. Ingen av dem svarte ja på spørsmålet om idébaserte aviser, som dem de selv redigerte, var passé. Hildrum mente hans type avis hadde en annen rolle i arbeiderbevegelsens barndom. Den gang handlet det for arbeiderpressen om å trenge gjennom et borgerlig informasjonsmonopol og få innpass for arbeidernes krav og synspunkter. I dag, sa han, er det viktig å skille mellom kommentarer og informasjon om bevegelsens synspunkter og forslag på den ene siden, og den alminnelige nyhetsdekning som leserne har krav på. Arthur Berg var bekymret for journalistikkens profesjonalisering, og sa med sin dype røst at den truet det mangfoldige – «meningsbrytinga og demokratiet. Kvar vil vi enda dersom meiningar vert trengt til side av uniformeringa!»

Synspunktet er like gyldig i dag. Det slår meg likevel at de to redaktørene har måttet vike for moderne politikk og moderne medier. Igjen i kontrast til bildet TV-serien Makta formidlet av Arbeiderbladets ulike redaktører som viktige politiske spillere. Valgt på landsmøtet. Hvem er det i dag som er talerør for et skadeskutt Arbeiderparti? Hvem er det som aktivt argumenterer for de synspunkter partiets statsråder og pressede statsminister forsøker å lansere, bortsett fra partiorganisasjonens og regjeringens eget propagandaapparat?

Ingen.

På NRKs distriktskontor fikk vi viktige oppdrag på riksnettet. Etter bare en ukes tid i jobben hadde jeg min første nyhetssak nasjonalt, som handlet om en polsk

musiker som var i Bergen under Festspillene og hoppet av for å søke asyl. Det slapp gjennom som en interessant nok nyhet på nyhetsbørsen i Oslo, og på den interne telefonkonferansen kunne jeg høre vaktsjefen i Dagsnytt, Per Ståle Lønning, brøle gjennom høyttaleren: «Kven har laga innslaget sa du, Marie Takvam?» Latter rundt nyhetsdesken i Oslo.

Totto Osvold ledet arbeidet med Nitimen den gang, og distriktskontorene fikk ansvar for egne programmer på omgang. Jeg fikk oppdraget i NRK Hordaland og komponerte en sending rundt temaet «status». Ideen hadde jeg fått i en ukebladreportasje i Alle Menn om ulike yrkers status i samfunnet. Jeg inviterte legen Per Fugelli, som var samfunnsmedisiner ved Universitetet i Bergen den gang, og den unge advokaten Dag Steinfeld sammen med hotellportieren på Hotel Norge, som representerte lavstatussegmentet. Herlige folk og masse ros fra Totto Osvold. «Kjempeidé, Magnus!» Jeg vokste i stolen. Sammen med en kollega fra Voss, Ole Roar Ekestad, laget vi en serie kulturprogrammer med årets diktere fra Hordaland. Både den unge Jon Fosse og Lars Amund Vaage måtte møte en litt sjenert reporter med sin store Nagra-båndopptaker og NRK-mikrofon. Jeg laget et eget program med den danske forfatteren Ivan Malinowski som besøkte Festspillene. Skandaler og korrupsjonssaker rammet bergenspolitikken. I 1985 det ble avslørt at kommunalråd Jens Lorentzen fra Høyre var involvert i en rekke transaksjoner som ikke tålte dagens lys, med salg av datautstyr til Bergen kommune fra eget selskap, og som også tok seg betalt for å gi skjenkeløyve til kinarestauranter. Han ble

dømt og måtte sone seks måneder ubetinget fengsel.

Jeg gjennomførte et knallhardt revolverintervju for lokalsendingen underveis i skandalen, og ble så giret at jeg etterpå var redd for å ha gått over streken. Men det var innafor og ble sendt i sin helhet. Lorentzen var en politisk stjerne og et stort talent. Det var en tragisk sak.

Da det for min del nærmet seg slutten av Bergensårene, fikk vi noen måneders gjesteopptreden av NRK

TVs største politiske kjendis den gang, Bjørn Hansen, som ville ha en pause fra Oslo-redaksjonen. Jeg ble starstruck da han kom til vår lille, søvnige redaksjon, men skjønte raskt at dette var en person fullstendig uten stjernenykker.

Det jeg senere har tenkt på, er at et slikt møte og lignende møter med kolleger av samme støpning, førte med seg en tilnærming til egen integritet som den unge fornemmet hos det eldre forbildet. Jeg som den gang var på vei inn i journalistikken og følte meg fram, måtte plutselig sette

Bjørn Hansen inn i den lokale politikkens ulike intriger. Her var jeg den som behersket stoffet. Bjørn viste meg gjennom sin praksis at det grunnleggende arbeidet, å finne relevant informasjon og sette den sammen, er det sentrale. Her, i lokalpolitikken, hadde jeg et forsprang. Så var det videre bearbeiding og diskusjon om hva som var sentralt eller mindre viktig. Hvor skal vi gå videre, hvordan følge opp.

Jeg har senere opplevd mange yngre journalister komme inn i en stor organisasjon som NRK, usikre, med håp om en gang å få en fast jobb, tilpasse seg, lese hva en vaktsjef og ledelsen er ute etter og premierer. Er det å få nyheten på lufta raskt eller lage en mer saftig overskrift enn det er dekning for, trumfer det hensynet til

å gå noen flere runder, hente inn mer bakgrunnsstoff, og en arbeidskultur setter seg. Ikke alle møter eldre kolleger som gir beskjed om å stå på ditt og trosse sjefenes jag, om det er nødvendig. Enda mer inspirerende i mitt tilfelle med Bjørn Hansen ble det da vi i et par saker samarbeidet og fikk gode nyhetsoppslag om politiske intriger i Bergen rådhus. Politisk journalistikk på høyt nivå!

Journalistikk kan i sin beste utgave både gi litterære opplevelser, være kilde til maktkritikk og utgjøre en demokratisk kanal for deltakelse og endring, men har samtidig en iboende kynisme som kan undergrave samfunnsoppdraget. Mine år i NRK har vært i dette skjæringspunktet. I tiden før NRK-monopolet ble opphevet, særlig i den kalde krigens første fase, var journalistikken i stor grad maktens forlengede arm. Arven fra ansvarlighetslinjen under den kalde krigen, der NRKs medarbeidere identifiserte seg med staten og nasjonens interesser og rutinemessig mottok fortrolig informasjon fra utenriksministeren mot løfte om taushet, satt i veggene lenge. Dette ble snudd til sin motsetning i årene etter NRK-monopolets oppløsning i 1992. Nå ble blind lojalitet til makten ofte snudd til en misforstått maktkritikk der en slo tilfeldig i alle retninger. Parallelt med frislippet i eteren og en teknologisk revolusjon på samme tid ble arbeidsverktøy og tilvante journalistiske metoder snudd opp ned.

Selv om min egen planlegging av yrkesvalg og utdanning var tilfeldig, var det likevel et mønster jeg ser tydeligere i dag enn da jeg som ung og usikker eksperimenterte meg fram til en livsvei. Interessen for politikk var alltid

der, lenge før jeg søkte meg til Gustav Moberg og NRK Hordaland og etter hvert kom på innsiden av den politiske journalistikken. Jeg tenker på høsten 1973, da jeg overveldet av det jeg hørte, satt sammen med mer enn tusen andre under et stormøte på Chateau Neuf i Studentersamfundet i Oslo og lyttet til vitnesbyrd, appeller og kampsanger om solidaritet med chilenerne, som nettopp hadde opplevd et kupp, der den demokratisk valgte presidenten Salvador Allende ble styrtet av fascistiske militære med støtte av CIA og USA. Det var en styrke i budskapet, og konflikten var så ren og klar, uten motforestillinger.

Jeg bestemte meg for å lære meg spansk og bli kjent med chilenerne som flyktet til Norge. I Bergen, der jeg startet spanskstudier og jobbet i Chile-komiteen, ble jeg etter hvert husgjest hos en av de mest kjente politikerfamiliene i Chile, Palestro-familien, som bodde i en leilighet høyt oppe i etasjene i en høyblokk i Fyllingsdalen. Pater familias, Mario Palestro, med en kjempestor bart og tett svart hår, var en av de ti mest ettersøkte av militærjuntaen i Chile etter kuppet 11. september 1973. Medlemmer av familien og andre venner samlet seg i leiligheten hver gang det kom nyheter fra hjemlandet. Jeg fikk også høre direkte fra flyktningene jeg ble kjent med, beretninger om helt grusomme overgrep. En av de yngre kvinnene som kom til Bergen, var blitt internert på fotballstadion i Santiago, der Pinochets soldater voldtok henne slik at hun mistet barnet hun bar på.

Jeg satt sammen med dem og lyttet på lydbåndkassetter som barn og eldre slektninger som ikke hadde mulighet til å flykte, hadde spilt inn. De eldre fortalte om hverdagens

utfordringer, og barna avsluttet ofte med sanger på slutten av kassetten som ble spilt om og om igjen.

Mario Palestro hadde vært en nær medarbeider av Salvador Allende i Partido Socialista og var en anerkjent politisk leder. Jeg husker ydmykelsen familien formidlet da det første jobbtilbudet kom til ham fra Bergen kommune: kinobillettør på Engen kino.

Godt ment, men ikke noe for en politisk høvding.

Til Marienlyst

I 1987 flyttet jeg med familien tilbake til Oslo og husbygging på mine svigerforeldres arvetomt på Bygdøy.

Familien var blitt større med to barn født i 1984 og 1986; vår yngste kom i 1991. Jeg søkte først sommerjobb i NRK Dagsnytt og fikk etter hvert fast ansettelse i NRK for annen gang. Dette var før radio- og TV-nyheter ble slått sammen til én organisasjon i 1999. Jeg leste nyhetsbulletiner i en vaktturnus, og gjorde mine små og store tabber som alle andre.

Den beste handlet om nyhetsbulletinen kl. 22 en søndag kveld da jeg til slutt i sendingen skulle lese tippekupongen, men oppdaget at jeg i hastverket hadde klippet av manusarket etter kamp nr. 10 og måtte stoppe opplesningen midt i svevet. Ingen sjefer hørte på, så jeg holdt kjeft om saken, til jeg senere kunne bruke det som en morsom vits.

Selv på dette tidspunktet, som trettifem år gammel familiefar, beundret jeg de rutinerte reporterne. De hadde en egen aura rundt seg. Min litt tilfeldige vei inn i journalistikken gjorde at jeg startet med en overdreven

autoritetsangst og svak tillit til egen faglighet. Det tok mange år å nå en slags trygghet og ro.

En scene jeg husker er fra en grytidlig morgenvakt i halvlyset etter et stortingsvalg kvelden før. Vi som var på jobb, satt i kontorlandskapet langs rekken av skrivemaskiner og skjermer. Olav Versto, som jeg hadde møtt tidligere, og Bjørn Bø, begge kjente politiske reportere som dekket valget, kom slentrende inn i redaksjonslokalene i god stemning etter en lang natt, uten å ta notis av noen av oss slavene som satt der. Begge fra Vinje i Telemark, utstyrt med kniv i sølvbeslått slire i lærbeltet og en ordløs maskulin autoritet.

Etter et par år med ulike oppdrag i Dagsnytt radio ble jeg i 1989 med i valgkampredaksjonen, og fra da av var politisk journalistikk min daglige jobb i NRK fram til jeg sluttet i 2022. Først som reporter, etter hvert også som kommentator. Fra 1997 til -99 med tittelen politisk redaktør i NRK radio. Denne stillingen fikk jeg da min sjef Håvard Narum begynte i Aftenposten.

Etter at radio- og TV-nyhetene ble slått sammen til én organisasjon i 1999, søkte jeg aldri mer sjefsjobber i NRK, men fortsatte som kommentator i begge medier, etter digitaliseringsbølgen på 2000-tallet også med skriftlige analyser på nettet.

Jeg har stadig oftere tatt meg selv i å kommunisere til andre at jeg egentlig ikke identifiserer meg med journalistikken, at valget var tilfeldig og styrt av livets nødvendighet – en jobb på et kritisk tidspunkt i livet. Denne impulsen til å distansere meg fra yrket henger sammen med min egen historie, der jeg som ung mann lot meg drive kritikkløst inn i en politisk bevegelse som

jeg hele veien ante var feilslått, men der behovet for fellesskap, mening og venner var drivkraften. For meg framstod journalistikkens krav til tider som et speilbilde av min ungdoms opportunisme. Honnørord om ytringsfrihet og demokrati var en falsk overbygning over en kynisk og kommersielt drevet journalistikk som dyrket personkonflikter og overflatiskhet med dømmesyke og en fordummende offentlig samfunnsdebatt som resultat.

Når jeg tenker nærmere over hva min indre motstand mot moderne journalistikk bunner i, henger det sammen med følelsen av å være et redskap for andre, å måtte slutte seg til flokken uten å være sikker nok på om den har rett. Som kommentator var det et dilemma på den ene siden å ha innflytelse ved å ha tilgang til et stort publikum, men på den andre siden å ha mindre påvirkning over hvilke spørsmål vi satte på dagsordenen. Der var NRK prisgitt å følge begivenheter som andre styrte.

Jeg ble etter hvert opptatt av å følge klimapolitikk fra temaet kom på dagsordenen for fullt, og fikk også rom til det i en periode på to–tre år etter klimatoppmøtet på Bali i 2007. Men da andre kriser i verdenspolitikken utviklet seg, ble dette mindre prioritert, før det igjen tok seg opp da global oppvarming ble dramatisk og synlig for alle.

Alternativet burde vært å snu på nyhetskriteriene og gjennomføre regelmessig dekning og rapportering også når det ikke er store konferanser eller tragiske hendelser som flom eller orkaner. Først når et tema er alminneliggjort for et stort publikum, kan de dramatiske og komplekse sammenhengene bli interessante. Hvorfor er den norske opinionen mer skeptisk i klimapolitikken enn de fleste andre, slik både norske og internasjonale undersøkelser viser?

En kollektiv svikt fra både medier og politikere er mitt svar.

Den teknologiske utviklingen som har skjedd parallelt, gjorde på den ene siden verden enklere, ettersom de gamle, tunge båndopptakerne og filmkameraene ble erstattet av smarttelefoner som kunne brukes til å formidle direkte fra hvor som helst når som helst på et sekund, uten å bestille kostbare overføringslinjer. Som under klimatoppmøtet i Glasgow i november 2020, der jeg i mangel av bedre overnatting måtte leie et kjipt rom i en nedkjørt bydel en times skranglete togreise utenfor sentrum. Der kunne jeg sitte med telefonen i vinduskarmen og kommentere på direkten på TV i morgennyhetene, før jeg fant meg frokost og dro av gårde inn til mylderet i konferansesenteret i byen. Enkelt og billig. Men samtidig fører de nye teknologiske mulighetene til en konstant krig om prioritering av økonomiske og menneskelige ressurser. Det er en utvikling som fører til en nyhetsfatigue der en til slutt ikke klarer å skille viktig fra uviktig. Nyhetsvolumet er skrudd så voldsomt opp at man av og til føler man må rope så høyt for å bli hørt at stemmen brister.

Naturligvis er dette bare en del av bildet, fordi det i sum produseres langt bedre journalistikk i dag enn tidligere. Men i altfor stor grad konsumeres dette av det sjiktet i samfunnet som har ressurser og det beste utgangspunktet fra før.

Jeg hadde ikke blitt værende i en mediebedrift dersom min avsmak for journalistikk hadde vært like sterk som mine egne betraktninger kan tyde på. Jobben har vært privilegert, den har gitt meg tilgang til spennende samfunnsaktører og miljøer, og hele tiden gjort at jeg

har måttet presse meg selv og søke ny kunnskap: et kontinuerlig voksenuniversitet, der jeg også har opplevd at ting jeg har formidlet har blitt satt pris på, og til dels reparert et skjørt selvbilde.

Samtidig har dobbeltheten vært der hele veien.

Den dobbeltheten jeg har opplevd som kommentator, dreide seg om å definere grenser for meg selv. I hverdagen var jeg prisgitt de prioriteringene nyhetssendingene definerte, der jeg måtte bidra med analyser hvis saken det handlet om hadde en politisk side. Nyhetsbildet beveget seg i bølger, og det oppsto et naturlig handlingsrom som jeg utnyttet. Først mer som en del av et naturlig driv om ikke å passivt vente på beskjed ovenfra om nye oppdrag. Etter hvert utviklet det seg til et mønster, en systematisk tilnærming til journalistikken. Jeg gikk inn i sakskomplekset de politiske prosessene handlet om, kontaktet eksperter, forskere og interessegrupper og skolerte meg. Det ble min måte å ta makten over eget arbeid på. En ensidig vekt på de taktiske sidene ved politikken, personfokus, ville gjort jobben fattig.

Å være kommentator i NRK gir muligheten til å forme jobben, innenfor grenser en etter hvert skjønner. Tematisk handlet det om økonomisk politikk, arbeidet med handlingsregelen rundt årtusenskiftet, lønnsdannelsen og tariffoppgjør. Jeg fulgte prosessen omkring pensjonsreformen fra Sigbjørn Johnsens utvalg til reformen kom i mål: hadde kontakt med medlemmene i utvalget underveis, fikk oversikt over konfliktene internt, ble kjent med fagøkonomer, folk i LO og NHO og andre pressgrupper.

Jeg gikk for fullt inn i oppgjøret om de hemmelige tjenestene etter murens fall, og var med på avsløringer

om overvåkingspolitiets samarbeid med Mossad-agenter. Jeg elsket det.

En erfaring som lærte meg mye, var en reise til Polen i forkant av utvidelsen av EU i 2005. Jeg hadde overtatt jobben som politisk kommentator på heltid i NRKs politiske redaksjon og fikk et reisestipend for å skolere meg om østutvidelsen.

To inntrykk har festet seg. Det første var å være til stede i redaksjonslokalene til tidsskriftet Polityka i Warszawa med et av redaksjonsmedlemmene fra opprørstiden som veiviser, i det samme rommet der redaksjonen i et møte bestemte seg for å støtte Solidarność (Solidaritet) og slutte seg til kampen mot det døende regimet. I ettertid ser alle at tidsskriftet var på den riktige siden av historien, men stemningen under det avgjørende redaksjonsmøtet, som den aldrende journalisten formidlet, gjorde inntrykk på meg. Journalister og redaktører måtte ta aktivt stilling, med den type risiko det innebar, til en omveltning som skjedde der og da i deres samfunn. Støtter vi eller støtter vi ikke?

Besøket i Polen og møtet med journalistveteranen illustrerer et dilemma ved journalistikken. Kravet til på den ene siden å bygge journalistikken på fakta og grundig research, men på den andre siden å være nøytral og upartisk. Når konflikten blir hard nok, som den ble i Polen, må en gjøre et valg som journalist. Ironisk nok, eller tragisk om man vil, har dette mediedilemmaet utspilt seg på ny i det moderne Polen tjue år etter mitt besøk. Den nyvalgte liberale regjeringskoalisjonen, ledet av Donald Tusk, ville rydde opp i det statlige TV-selskapet etter at det var omgjort til en

propagandamaskin for det høyrenasjonalistiske PiSregimet. Motivet for denne aksjonen var å gjenopprette rettssikkerhet og tillit til demokratiet og en nøytral stat. Det ironiske er at den polske konstitusjonen innebærer at presidenten, som tilhører det gamle regimet, har vetomakt og kan forpurre en restaurering av rettssikkerheten med loven i hånd.

Det andre jeg husker fra Polen, er hvor dypt politisk historie og identitet preger et samfunn. Jeg opplevde, med min erfaring som en ubekymret norsk 70-tallsradikaler, at radikalisme i Polen etter 1990 var en annen radikalisme enn den vi var kjent med. For den unge og pågående journalisten jeg fikk møte i hans arbeidshverdag, var politisk aktivisme og frihetskamp noe annet enn den romantiske utgaven vi lengtet etter i vår type systemkritikk. Sosialdemokrati og alt som både i språk og politisk program kunne assosieres med de gamle kommunistiske makthaverne, ble foraktet.

En kort periode mellom 1997 og 1999, da nyhetsavdelingene i radio og TV ble slått sammen, hadde jeg min første og eneste lederjobb i NRK. Jeg ble politisk redaktør og leder for den politiske redaksjonen i NRK radio. Kort oppsummert praktiserte jeg en lederfilosofi der jeg fortsatte å gjøre omtrent det samme som før. Som redaktør ble jeg samtidig kommentator, og var fremdeles programleder i Politisk kvarter. Jeg stolte i praksis så lite på de andre at jeg monopoliserte det meste av jobbene. Jeg hatet å gå i ledermøter og delta i strategiseminarer og meldte regelmessig avbud. Min sjef tilbød meg på et tidspunkt å bli korrespondent i Stockholm for en

periode, men jeg avslo og fortsatte i jobben til nyhetsorganisasjonene slo seg sammen og ny lederkabal skulle legges. Jeg fortsatte som kombinert reporter og kommentator, inntil jeg fra 2004 ble kommentator på heltid.

Min egen metode

Det spesielle med en jobb som kommentator i NRK, er synligheten.

Min aller første TV-opptreden som politisk journalist var i 1997 som NRK radios representant i samsending med TV2 og NRK TV i partilederrunden i Stortingets vandrehall på valgnatta etter at de fleste stemmene var talt opp. Senere har jeg med ett unntak hatt ansvaret for disse rundene fra NRK hvert lokal- og stortingsvalg fram til stortingsvalget i 2021. Denne aller første gangen følte jeg på et ekstremt alvor og en spenning som handlet om alt fra påkledning og sminke til innholdet i spørsmålene rettet til statsminister Thorbjørn Jagland den gang, kort etter hans 36,9-ultimatum. Går du virkelig av, Jagland?

Selv om jeg senere, med trening og rutine, knapt hadde mer enn hvilepuls i slike situasjoner, var bevisstheten om denne synligheten alltid til stede, etter hvert som en integrert del i opptreden og tenkning.

I det daglige arbeidet med fortløpende analyser i radio og TV ble det tre styrende hensyn jeg prøvde å jobbe etter: Kompetanse – vis at du kan saken. Vær pedagogisk så folk kan forstå. Vær objektiv – eller i det minste så nøytral at du ikke blir oppfattet som partisk.

Å legge vekt på kunnskap kan stå i veien for det pedagogiske, å være nøytral kan tilsløre innholdet,

men å være pedagogisk er samtidig nødvendig for å få fram innholdet og også kommunisere at du er saklig og nøytral. Dette er en kombinasjon av ulike hensyn der kommentatoren kan mislykkes i noen elementer og alle ser det, men som samtidig er tilfredsstillende hvis en får det til.

Det mest krevende er å kunne nok om saken. Kunne jeg ikke nok, eller var det for raskt etter at en bestemt nyhet skjedde, svarte jeg «nei, det er for tidlig», eller «gå til en annen – dette har jeg ikke greie på». Ofte blir presset og mangelen på noe nytt før det er ny utvikling i en løpende nyhetssak så stort at en til slutt likevel går på lufta med foreløpige analyser og vurderinger. Med tiden fant jeg en metode som var god å holde seg til, både når det var god tid, og når presset om å gi en analyse oppstod helt uforberedt.

Jeg kaller den en demokratisk metode. Demokratisk i motsetning til lukket og autoritær. Det innebærer å vise fram argumentene og premissene, slik at alle kan følge med helt fram til konklusjonen.

Det andre er å analysere ut fra et aktørperspektiv.

Hvorfor sier denne politikeren det han eller hun gjør i den situasjonen dette handler om, og har han eller hun oppnådd det gjennom å handle på denne måten, eller har det vært mislykket? Det er en forsøksvis ikke-normativ tilnærming, som i NRK-sammenheng er avgjørende for din egen troverdighet: Ta vedkommende aktør på alvor, og kritiser ut fra aktørens eget utgangspunkt. Har partiet lovet for mye skattelette og ikke fått det til? Påpek dette, men ta ikke stilling til om selve lovnaden var riktig eller feil.