KATHINKA STEENSTRUP HJERTERÅTE
© 2024 Kagge Forlag AS
Omslagsdesign: Terese Moe Leiner
Sats: akzidenz as | Dag Brekke
Papir: Holmen Book Cream 70 g Boka er satt med Le Monde Livre 11/15
Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen
ISBN: 978-82-489-3322-9
Kagge Forlag AS Akersgata 45 0158 Oslo
www.kagge.no
Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor.
Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som innmating eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk, er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.
Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.
ALLEREDE TIDLIG I ekteskapet med Thomas hadde jeg begynt å fantasere om en mann som var det motsatte av ham. En lovløs fyr. Ikke en hvitsnipp eller en sadist, men en som, uten tanke for regelverk, lover eller hva som til enhver tid sømmet seg, bare kunne eksplodere og la seg rive med.
En mannlig roquefort. Moden, uimotståelig, deilig grenseløs, med mugne flekker som hintet om «levd liv».
I hvert fall ikke en pregløs edamer av en mann, som hver eneste vår nitid børstet grus og strøsand i oppkjørselen. Som gjorde alt for å tekkes naboene, og fikk personlig sjelefred av en gullende ren asfalt, og som, jo mer han stod der ute i støvskyen og fordelte sand og grus i likt porsjonerte hauger, fikk meg til å lengte etter at en skabbete kar med feiebil og rullings skulle komme oppover veien og sabotere alt arbeidet hans.
Det var fortsatt et kvarter til Thomas skulle hente Nebbe, sønnen vår. Jeg kikket bort på tårnet av oppvask på kjøkkenbenken, og hørte stemmen hans for meg. De langtrukne sukkene, himlingen med øynene, hvordan han pleide å stå over meg mens jeg satte inn i oppvaskmaskinen: Lydia, Lydia, Lydia … grumset må skylles vekk først! Kniver, skjeer og gafler i hvert sitt kammer!
Fader, hadde det ekteskapet gitt meg PTSD, eller? Tenk at jeg hadde levd i elleve år med den mannen?
Og fått barn med ham?
Hendene ble klamme i de trange oppvaskhanskene. Jeg så ned på de oppsvulmede brødbitene i vasken. De var
gjennomtrukket av sjokolademelk og lå ved siden av noen marklignende makaronibiter, omsluttet av et mykt lag grønn pels.
Jeg kastet bestikket hulter til bulter inn i oppvaskmaskinen. Besluttsomt lempet jeg også inn stekepanna, selv om jeg visste at teflon skulle vaskes for hånd. Likedan med ostehøvelen, fortsatt fylt med trevler av geitost, den ble med, den òg. Jeg smelte igjen døra med stor kraft og stilte inn på 90 grader uten å fylle på glansemiddel.
To raske kakk på døra hørtes, klinka ble presset ned. Han kom rett inn, selv om vi hadde vært skilt i over to år, og han aldri hadde bodd her. Den tunge pusten, utmattet og oppgitt over alle trappene i det heisløse bygget, hørtes helt inn i stua.
Da jeg kom ut i gangen, var han allerede i gang med å lete etter Nebbes klær. Han sa hallo uten å se på meg.
«Du har pakket badetøy, ja?» spurte han.
Jeg rakte ham Kiwi-posen jeg hadde gjort klar.
«Hvorfor kan du ikke bare kjøpe en ordentlig svømmebag til ham?»
Han så seg rundt i rommet, og slo ut med armene over alle jakkene som lå strødd.
«Og hvorfor har du ennå ikke fått opp noen skikkelige knaggrekker?»
Jeg trakk på skuldrene og sa at Ivar kom straks med Nebbe.
«De har vært på teater», sa jeg.
Han ristet klokken ut av ermet og kikket på den.
«De er rett rundt hjørnet, altså», forsikret jeg.
Noen tause minutter senere slo døra i oppgangen opp. Nebbe og Ivar kom løpende opp trappen. Jesus, for en
befrielse det var da Nebbe veltet inn og ropte «jeg vant, jeg vant».
Ivar kom hakk i hæl, glad og rødflammet i ansiktet.
«Å, hei, Thomas. Er du her allerede? Takk for lånet av guttungen deres», smilte hun.
Guttungen deres, tenkte jeg. Enda en gang slo det meg hvor vilt det var at Thomas og jeg delte noe så herlig som Nebbe. At vi to hadde laget noe sånt? Gutten stod oppført med kongenavnet Håkon i folkeregisteret, men siden han alltid hadde hatt så pen munn, hadde han fått kjælenavnet Nebbe.
«Hei Kailin», svarte Thomas.
Han kikket på oss begge.
«Men det er det hun heter. Hun heter Kailin», sa han.
«Jo da», sa jeg. «Men …»
«Ivar er et herrenavn, det», avbrøt han. «Det er ingen kvinner som heter Ivar.»
Så var han ferdig med det. Han vendte oppmerksomheten mot Ivar.
«Så kjekt at du sørger for litt kultur for gutten vår. Her er det visst noen som har mer enn nok med en oppvask som sikkert har stått i ukevis.»
Jeg løftet de to oppvaskhanskene jeg fortsatt hadde på, og gjorde en slags grimase jeg umiddelbart angret på.
Ivar for alltid
DET VAR ETTER at mamma døde, for over tretti år siden, at jeg begynte å kalle lillesøstera mi Ivar. Vi var syke og skulle egentlig være hjemme fra barnehage og skole, men mamma hadde hatt «en lei natt» og kunne ikke være alene med unger. Hun lå på soverommet, der hun stort sett alltid var.
Vi måtte bli med pappa på skolen, i klasserommet til 7B. Han pakket lærerveska, dro på oss ull og dunjakker og hysjet da vi ropte ha det til henne.
«Mamma må få sove», sa han. «Det er det beste.»
Hele dagen, mens pappa underviste, satt vi under kateteret og tegnet og lyttet til undervisningen. I en norsktime leste en av pappas elever fra novellen «Du er bror min, Ivar», av Sigurd Kvåle. Dette var en forfatter som, ifølge pappa, hadde et særlig hjerte for de vaklevorne menneskene. Og akkurat denne novellen handlet om to brødre, hvor den ene var vanskapt og trengte at noen loste ham trygt over et gapende juv. Det skulle foregå via en taubane, hvor et eneste feilsteg ville føre dem lukt ned i døden. Gutten i 7B leste med bristeferdig stemme: «Nedanunder låg svimlande avgrunnar som ingen slapp op at frå …»
Den hardføre broren, Ivar, måtte passe godt på den sårbare. Det var hans oppgave, et løfte han hadde gitt moren deres.
Men så skjedde det, et øyeblikks manglende vaktsomhet var nok: det byrja skure i strengen, kvast og skjerande. Den skrøpelige broren for ned i juvet.
Ivar og jeg så på hverandre, sjanseløse i møtet med den brutale historien, som der og da ble omskrevet til en mer lystig variant. I vår versjon havnet ingen i juvet, Ivar fikk broren sin trygt over det farefulle partiet, og det var da lillesøstera mi sa:
«Lydia, jeg kommer for alltid til å være din Ivar.»
Da vi kom hjem til blokka, var tante Janne, søsteren til mamma, i leiligheten. På en helt vanlig onsdag. Det var merkelig, hun kom nesten aldri på besøk.
Stemmen hennes var hviskende og snål, som om mamma fortsatt lå og sov, og ikke måtte vekkes.
«Jeg må snakke med deg, Frank», sa hun til pappa. «Alene.»
Vi ble geleidet inn på kjøkkenet, og døra ble lukket.
Ivar satte seg inntil meg, vi holdt hender, fortsatt med boblejakkene på. Pappa og tante Jannes stemmer hørtes et sted bak døra, og da pappa kom inn igjen, satte han seg ned med oss. Han framsto ikke som seg selv, men som den han hadde vært foran elevene sine. Med klar og myndig lærerstemme sa han:
«Da er det sånn at noe dumt har skjedd. Mamma har vært utsatt for en … en ulykke. Hun skulle bare gå seg en tur på Vesletjern, og så, ja, knakk isen under henne. Hun ramlet gjennom. Og så … ja, og så druknet hun.»
I mammas dødsannonse, som pappa hadde ordnet, hadde det stått: «Like kjært som en blomst til hjemmet er et bidrag til kommunens issikringsprosjekt ‘Trygge Tjern’.»
Under begravelsen i kirka satt jeg med hodet inntil Ivars skulder. Hun gråt, jeg tørket tårene fra kinnene hennes. Pappa talte og framhevet hvilken livsnyter mamma var.
«Dere som kjente Selje, vet at hun var ekstra glad i det franske. Hun elsket Paris, Rivieraen, et glass tørr Sancerre i solskinn …»
Han kremtet, stemmen hans var i ferd med å briste.
«… og meg, ja, meg kalte hun jo, som mange av dere vet, Monte Frank.»
Folk humret.
«Litt koselig det, da», fortsatte han og tørket bort en tåre. «Hun fikk seg en fransk ektemann, hun, selv om gubben opprinnelig var fra Mjøndalen.»
Mer humring, før pappa fortalte om fortvilelsen og bitterheten over kommunens kritiske infrastruktur. Var det ikke kommunens oppgave å ta vare på innbyggerne sine, ikke sende dem lukt i døden? For ham gav det mening å hedre mammas minne ved å gjøre sitt til at både skilting og sikkerhet rundt islagte vann fikk høyere prioritet i framtiden.
«Det er forferdelig hardt å tenke på at det var isen som tok henne, slik Halvdan Svarte gikk gjennom isen i Randsfjorden …»
Han stoppet litt. Nå var det jeg som gråt, og Ivar som tørket.
«Eller var det … var det slaget ved Fimreite, det? I Sogn?»
Pappa så utover forsamlingen.
«Nei!» sa han. «Slaget ved Fimreite, det var vel Magnus Berrføtt?»
På kirkebenkene kikket noen på hverandre etter svar, andre trakk på skuldrene. Ingen lot til å vite om det riktige var Halvdan Svarte eller Magnus Berrføtt, og ingen
klandret enkemannen for å slumse litt med detaljer i norgeshistorien.
Pappa takket for de rause bidragene som hadde kommet inn til «Trygge Tjern» i forkant av begravelsen, og ingen snakket om at vinteren hadde vært ualminnelig kald og skøyteisen uvanlig trygg.
Takket være mammas hang til plantekost og generell forsakelse, kunne Ivar og jeg være med og bære kisten med kroppen hennes ut av kirken. Hun døde med en kroppsvekt på rundt 41 kilo. Kisten ble matet inn i bårebilen, som snart gled nedover bakken og ble borte rundt svingen.
Pappa framstod underlig oppstemt, lettet, nesten.
«Så dere hvilket bilmerke det var på begravelsesbilen, jenter?»
Han satte seg på huk foran oss.
«Du så det vel, Kailin, du som er så flink med bil?»
Det var bare to uker siden Kailin hadde blitt til Ivar, men allerede var det underlig å høre pappa kalle henne ved hennes gamle navn.
«Jølstad bruker jo ofte Cadillac når folk reiser av gårde for siste gang», fortsatte pappa.
Han reiste seg, men strakk ut armen i et forsøk på å holde rundt oss begge.
«Men denne gangen, så dere, var det faktisk Mercedes.»
Farmor kom inn fra siden. Hun så på Ivar og meg og klemte oss inntil seg.
«Nå tror jeg det er nok tøvprat her», sa hun.
Hun leide oss mot pappas bil. Vi satte oss inn. Bilen rullet nedover veien, mot bydelshuset der minnestunden skulle avholdes. Pappa bablet om at han gledet seg til maten, vegetarbuffeen, rensket for avokado og nøtter, som
mamma ikke utstod. Han skulle forsyne seg rikelig av tangsalaten med bringebærvinaigrette, som tante Janne hadde laget for å hedre henne.
«Frank …», sa farmor.
Resten av turen foregikk i taushet. Vi parkerte, forlot bilen og stod like etterpå foran en fargerik buffé i bydelshuset. Hauger med kål, grønn, blå og hibiskusfarget, lå i skåler. Gjestene hadde fått ferskpresset gulrotjuice i flortynne stettglass.
Farmor snøftet.
«Når jeg en gang takker for meg, skal det være snitter og kringle med makronfyll», sa hun.
Et bilde av mamma iført store solbriller med gullkant, fra en av de mange turene med pappa til Paris, var plassert godt synlig i lokalet. Et skeptisk og avventende ansiktsuttrykk stod på den lille forhøyningen bak serveringsbordene, rettet mot alle som ville forsyne seg.
Støpt ufordelaktig
THOMAS LØFTET DEN sparsommelige bagasjen og gjorde tegn til at de skulle dra. Det var ikke mye Nebbe trengte for å tilbringe noen sommeruker hos faren. Han bodde for det meste hos ham.
«Kan dere vinke fra verandaen?» spurte Nebbe mens han justerte sekken.
«Klart!» sa Ivar.
Vi klemte Nebbe etter tur, plukket med oss hver vår kaffekopp fra kjøkkenet og gikk ut.
«Holder pappa fortsatt på med Trygge Tjern? Samler han fortsatt inn penger?» spurte jeg.
«Jeg tror det», svarte Ivar.
Hun tok en sup av kaffekoppen.
«Hvorfor tenker du på det nå?»
«Nei, det er bare ... jeg blir bare så matt av det der selvbedraget hans.»
Hun klappet meg på håndbaken. Jeg kikket utover Ullevål Hageby, på de lave murhusene som fylte området, omkranset av romantiske hager og stramme hekker, og kjente nok en gang hvor lite hjemme jeg følte meg her. Floraen i området var nøye stusset og pleiet av kvinner med svært god tid. Justisen var nådeløs. Ikke en uke gikk uten at jeg følte naboenes blikk over prydbuskene, ikke
minst de gangene det hadde vært dugnader jeg ikke hadde dukket opp på.
«Apropos Trygge Tjern», sa Ivar. «Jeg var og pyntet på mammas gravstøtte for noen dager siden.»
Jeg måtte svelge ved tanken på alt hun gjorde for oss. Den snille søstera mi, som plantet så nydelig, flere ganger i året, rundt mammas hvilested. Natursteinen fra hytta på Verdens Ende var dekorert med skinnende bjeller i LEDlys. Lysene skinte gjennom hele året, men ble liksom ekstra stemningsfulle på dunkle sommerkvelder.
Hva hadde mamma sagt, dersom hun hadde sett meg nå, som 41-åring? Hun ville fått mistanken om meg bekreftet, tenkte jeg. Allerede da jeg var barn, overhørte jeg henne si til andre at jeg var «støpt ufordelaktig», og at livet mitt garantert kom til å bli vanskelig.
Men en gang sa hun at jeg hadde pen håndskrift. Læreren hadde trengt underskrift på en mat og helse-oppgave, hvor jeg hadde gjort rede for oppskriften på en solskinnskake. Mamma skulle skrive under på at oppgaven var sett. Hun skrev navnet sitt og ble sittende og stirre henført på redegjørelsen jeg hadde skrevet.
«Du har virkelig vakker håndskrift, Lydia. Nydelige linjer.»
Vi satt i sofaen. Jeg fikk en klem og invitasjon til å krype inn i armkroken hennes. Hun kunne kanskje lese for meg, tenkte jeg, varm av forventning. Opp fra sekken fisket jeg fram boka jeg hadde lånt på skolebiblioteket: The Very Hungry Caterpillar. Den norske versjonen var for barnslig for åtteåringer. Mammas fjes rykket til i skepsis da jeg rakte henne boka.
«Hva er det der?» spurte hun.
«En bok.»
«Ja, det ser jeg jo, men hva handler den om?»
Jeg forklarte at det dreide seg om en larve som aldri ble mett.
«Ikke vis meg sånt, Lydia», sa hun. «Umettelige skapninger går det dårlig med, enten det er larver eller mennesker.»
Hun reiste seg, forsvant inn på soverommet og lukket døra. Alene igjen på kjøkkenet rev jeg ut alle sidene larven hadde spist seg gjennom: cupcake, sausage og watermelon.
Senere fant pappa boka, blikket hans gikk fram og tilbake mellom meg og de maltrakterte sidene før han ga meg en klem og forsikret meg om at alt nok skulle bli bra.
Dessuten var larveboka en bok som drev med vranglære, sa pappa, for ingen blir vel en vakker sommerfugl etter å ha dyttet i seg karbohydrater og metta fettsyrer? Nei, ingen kom til å savne den utgivelsen der.
«Takk for at du alltid steller mammas grav», sa jeg.
Jeg lente meg over rekkverket for å se ned på gateplan. Hvor ble det av Thomas og Nebbe?
«Det er så lite», sa hun. «Vi må bare gjøre det vi kan.»
Nok en gang måtte jeg svelge. Barmhjertige, gode Ivar. Hun snakket alltid i vi-form. Til pappa sa hun bestandig at «vi» hadde stelt mammas grav, og da sa pappa at vi var gode døtre. Vi har ordnet litt hos mamma, vi. Det ser pent ut der nå, pappa.
«Vet du hva et av de siste minnene jeg har av mamma er?» spurte jeg. «Rett før hun døde?»
Ivar ristet på hodet. Jeg fortalte om da jeg satt med mamma på kjøkkenet, og hun hadde stirret på meg så
lenge, før hun hadde sagt jeg måtte sørge for å finne meg en mann som ble hos meg, uansett.
«Nei, hun sa: Du må finne en som tåler deg.» Ivar løftet hånden til munnen.
«Herregud, hun kom med noen seriøst stygge børseskudd, hun moren vår.»
Det var nesten godt å tenke på at ingen av guttene våre var blitt utsatt for henne. Ivar og mannen hennes, Pierre-Olav, hadde tre sønner. Den ene var året yngre enn Nebbe, altså åtte, mens de to andre, som var enegga tvillinggutter, var femten. Den ene tvillingen likte reptiler, og den andre ville bli konditor. De bodde i et oransje murhus på St. Hanshaugen.
Ivar var lærer. Jeg visste at hun var flink og beundret. Hun underviste i fransk og norsk, i tillegg til at hun hadde samfunnsfag for en klasse med særlig utfordra elever. Og Pierre-Olav, han var en like avholdt psykiater og jobbet på akutten på Ullevål sykehus. Paranoide psykoser var hans spesiale. Han tålte alt og var et grunnleggende godt menneske.
Omsider gikk det i utgangsdøra der nede. Nebbe vinket opp til oss. Thomas kikket raskt opp mot verandaen, han også, før han plasserte niåringen vår i baksetet og festet setebeltet rundt ham. Han spankulerte rundt bilen og satte seg inn.
«Han der Thomas...», sa Ivar.
«Mhm ...»
«Han er lik seg, gitt? Ikke akkurat smidig anlagt?»
Ivar himlet med øynene.
«Må være deilig å kjenne seg så ufeilbarlig?»
Ivar visste alt om det følelsesløse ekteskapet med Thomas, og om alle årene jeg hadde kastet bort på å være ulykkelig. Jeg hadde fortalt, og hun hadde sett.
«Å være med ham føles som å ha en påleggsskjærer på innsiden», sa jeg. «Hjertet høvles ned, flak for flak.»
Hun humret.
«Men han er flink med Nebbe, da.»
«Jo da», sa jeg.
Det var riktig at Thomas var den som sørget for matpakker.
Han hadde det ikke i seg å glemme om ungen hadde pusset tenner eller om han skulle ha skidag. Det var ikke den ting han ikke dukket opp på, enten det var fotballtrening med oppmannsfløyte i truten eller på dugnad med favnen full av melkekartonger med grov vaffelrøre.
Det var han som påså at Nebbe alltid hadde det han trengte, mens jeg selv de siste to årene hadde befunnet meg i nummenhetens kvern.
Kinnene ble varme. To år var det siden jeg hadde en mann som ukentlig vasket badet, og som dessuten bistod med gratis juristbistand etter at jeg fikk baksmell på skatten.
Og nå var han i ferd med å ta med seg sønnen vår hjem til tomannsboligen. Uten meg. Jeg skulle være her. Da vi var gift, delte vi den boligen med moren hans. Etter skilsmissen ble han boende. Huset lå rett ved skiløypene. Der hadde Nebbe vennene sine og en bestemor han kunne løpe til på sju sekunder.
Etter skilsmissen var vi enige om at det var han som skulle ha Nebbe mest. I hvert fall i starten. At jeg skulle være samværsmamma, var det beste for alle. Hos Thomas var det ikke antydning til psykisk uhelse på familietreet. De første månedene inviterte Thomas meg på middag hver
tirsdag, han var fleksibel hvis jeg ville ha Nebbe oftere eller ville komme innom for en Nebbe-klem og en kopp kaffe. Nå hadde invitasjonene umerkelig opphørt, og jeg holdt meg for det meste i bakgrunnen. Unntatt på skolens årlige skøytedag på skogstjernet, da ble jeg årvåken til et nivå som gjorde Thomas ergerlig. Denne vinteren hadde ikke vært noe unntak, og da var Nebbe tilfeldigvis hos meg.
«Jeg holder ham hjemme. Synes ikke noe om at de er ubeskyttet og uten tilstrekkelig tilsyn der ute på tjernet, aleine.»
«Virkelig?» sa Thomas. «I år også?»
Han skjønte selvsagt hvor frykten for isen kom fra, og forsøkte å rasjonalisere.
«Det var jo ikke en ulykke, det med moren din», sa han.
«Nei da, men …»
«Du påfører gutten et traume», fortsatte han. «Isen er så tjukk at en veivalse kan rulle over. Kan du ikke heller få noe hjelp med de der tvangstankene dine?»
Selv om han protesterte, og jeg visste at jeg sikkert var skada og i ubegrunnet alarmberedskap, tok jeg ikke sjansen. Å bruke en egenmeldingsdag føltes som det mest ansvarlige. Det kostet meg ingenting å fyre av en SMS til Nebbes lærer om at han «ikke var i form».
Skøytedag betød hjemmedag. Etter en lang, deilig morgen med Robin Hood-film, grillet Nebbe og jeg pølser i peisen. Uten betenkningstid sa jeg ja til «O’boy», selv om det var en helt vanlig tirsdag, og selv om Thomas ville surna hvis han visste.
Thomas hadde tre yndlingstemaer: nasjonale transportplaner, langrenn og stavkirker. En gang, helt mot slutten av ekteskapet, ville han ha meg med på helgetur til Lærdal for å sjekke ut Borgund stavkirke.
«Skal vi ikke bare dra nå til helga?» spurte han, entusiastisk.
«Nå til helga kan jeg ikke», sa jeg. «Jobb.»
«Neste, da?»
Jeg lot som jeg tenkte.
«Dessverre, da har jeg noe med Ivar.»
Han fant fram kalenderen og begynte å lete etter luker.
«Du må gjerne dra dit alene, for min del? Skjønner godt at du vil dit. De er flotte, de dragene.»
Nei. Han insisterte på å ha meg med. Jeg avslo, nok en gang. Han skulte på meg, der jeg lå på sofaen. Jeg leste et verk om ondskapens opprinnelse, og overhørte ham aktivt mens han snakket om symbolikken i kirkearkitekturen og om turmulighetene i Indre Sogn.
«Vil du virkelig ikke være med?» spurte han.
Tenk, hørte jeg ham si, den storslagne naturen i det vakre landet vi var så heldige å bo i. Der var Lærdal selve indrefileten.
Så kom det:
«Her snakker jeg med deg om drømmene mine, men du gidder jo ikke svare engang, du ligger bare flatt!»
Jeg kikket opp. Han omorganiserte oppvaskmaskinen, som jeg nok en gang, i hans øyne, hadde stablet uhensiktsmessig. Det var en annen, gjennomgående klage: at jeg viste så begredelig liten interesse for å ha det ordentlig rundt meg. At jeg ikke engang gadd å sortere søpla, og vasket ull og lin i samme maskin.
«Greit nok at du ikke gidder Lærdal», sa han. «Men det hadde vært deilig å få litt hjelp her av og til.»
Jeg la fra meg boken på bordet og satte meg opp i sofaen.
«Det er bare det at alle problemer du kommer med, er så små, så UTROLIG marginale. Du gjør meg så trøtt», rautet jeg.
En hoven kyllingfilet mellom beina
VI STOD I taushet og så på at Thomas’ bil gled nedover gaten. Ivar dinglet med den tomme kaffekoppen.
«Må gå», sa hun.
Vi gikk inn, jeg lukket verandadøra bak oss, satte kaffekoppene på benken og ble stående i stuevinduet og kikke ut. En mann i skoggrønn vaffeljakke og beige chinos kom gående nedover alleen, trukket av en fuglehund.
«Herregud, sånne menn i vaffeljakker», sa jeg og pekte.
Ivar kom bort til der jeg stod.
«Klassisk finansmann, det der», sa hun.
Vaffeljakkemannen kikket opp mot vinduet og vinket, osende av overdreven selvtillit, før han skred videre. De bugnende, gamle frukttrærne struttet som en beskyttende bue over den bemidlede.
Jeg fulgte Ivar ut i gangen, og tenkte nok en gang at jeg ville så langt unna en slik vaffeljakkespradebasse det gikk an å komme. En mann med hakk og arr, som brøt med konvensjoner, det var det jeg ville ha.
Ivar tok på seg skoene og sa at hele familien skulle på Den lille havfruen – the musical i kveld.
«Du må bare bli med?» sa Ivar. «Vi har en ekstra billett.»
«Nei …», sa jeg. «Jeg kan faktisk ikke.»
Hun kikket på meg, spørrende. Det var uvant at jeg ikke hadde anledning.
«Jeg skal på date», smilte jeg, og gledet meg til å se reaksjonen hennes. «Mulig det er galskap, men jeg har faktisk opprettet en profil på Tinder.»
Ivars øyne ble store. Hun løftet hånden til pannen og stirret på meg med et blikk fylt av både sjokk og beundring.
«Shiiiit!» hvinte hun.
Jeg fortalte at det var for noen uker siden, etter et besøk på kino, at Tinder-ballen virkelig hadde begynt å rulle. Jeg hadde sett en formiddagsfilm, et pikant trekantdrama: en konge som var plaget i psyken, en dronning som ble bergtatt av kongens livlege og som deretter endte opp halshogget av det harmdirrende hoffet. Mens den brutale kjærlighetshistorien ble spilt ut på lerretet foran meg, kikket jeg meg rundt i den tomme kinosalen og kjente hvordan tingenes tilstand sank inn.
Jeg var enogførti, var det ikke på tide å finne en som var villig til å legge huet på stabben for meg?
Jo, for helvete!
Det bar rett inn i App Store for å laste ned Tinder. Navn: Lydia. Jobb: «Spesialrådgiver, vold og overgrep i politi- og lensmannsetaten.» Det måtte komme fram at jeg var en betrodd samfunnsborger. Videre skrev jeg at jeg likte gode samtaler, tålte alle slags folk, hadde en sønn på åtte og ikke orka menn som snakket mye om karbohydrater. At jeg var halt grunnet framskreden artrose, skrev jeg ikke noe om. Det var uansett midlertidig, jeg ventet på innkalling til en kneoperasjon som skulle ta hånd om problemet.
Jeg fant fram et profilbilde som viste en kvinne med grønne øyne og saltvaskede krøller til skuldrene. Frisøren
min hadde sagt at jeg hadde en muskatfarget grunntone, men ofte hadde jeg tenkt at både hårfarge og struktur så mer ut som den tjærebrune kongepuddelen som pleide å stå og ule utenfor den lokale hundefrisøren. Jeg oppga ikke høyde eller kroppsfasong siden jeg visste at det burde stått «pykniker». Og smilet mitt så falskt ut, men gjorde det noe? Nei. Det stod i så fall i stil til de fleste blikkene som stirret mot meg fra før der inne på appen.
Flere menn skrev på profilen sin at de hadde god humor, andre la ikke skjul på en ualminnelig stor sexappetitt.
Mange hadde bilde av seg selv i omfavnelse med en hund, eller over et nedfelt bytte. Elg og hjort var det vanligste, men det forekom også krokodille og anakonda.
Kunne jeg ha noe til felles med menn som ville posere triumferende over en alligator? Menn som stod skrevs over skogens og jungelens dyr, som om de fant en helt egen glede i å avlive truede arter?
Jeg tvilte og skrollet raskt forbi. Helst ville jeg treffe en som ikke var altfor uttalt kjælen eller dyreorientert. Den første jeg vurderte å sveipe til høyre på, var en som skrev at han var «damaged goods» og ferdig sona, men da jeg så bildene, ombestemte jeg meg. «Carpe diem»tatovering gikk faktisk ikke. Med en voksende følelse av håpløshet skrollet jeg videre før jeg stanset ved et nokså ordinært profilbilde av en forstyrrende kjekk mann. Han kalte seg «Rakkestad», og var en tidligere spillutvikler med hypnotiske øyne som lurte på om han kunne være «noens vendepunkt». Jeg studerte bildet, han framstod som dyrisk og aggressivt beskyttende. En mannlig grizzlybjørn. I profilteksten stod det: «Jeg vet hva jeg ikke kan leve uten, men ennå ikke hvem.»
Jeg sveipet til høyre, og utpå kvelden, da jeg nesten hadde gitt det opp, kom matchen. Også han hadde sveipet. Til høyre. Jeg ble tørr i munnen. Utallige utkast til meldinger ble forfattet, så forkastet, før jeg bare hoppet i det: Jeg skrev at jeg lurte på om han var en travel mann, eller om han kunne vurdere å bli kjent? Svaret kom umiddelbart: Han ville gjerne «sjekke meg ut».
«Men du treffer meg på et vondt sted i livet», innrømmet han.
Vi skrev fram og tilbake til langt på natt.
«Du virker så annerledes enn alle jeg har matchet med», meldte han. «Det er nesten så jeg kjenner meg mindre svart til sinns allerede.»
Han hadde vært gift en gang og rapporterte om at livet så langt hadde vært tøft, men at han så lyst på framtiden, bare man var to. Og at par som ikke var fortrolige, de visna. Forhold krevde investering og jevn gjødsling: «Det er viktig å velge hverandre hver dag.»
Meldinger fløy fram og tilbake, hele dager, ettermiddager og kvelder gikk. Teksting strakk ikke lenger til, vi måtte få til et møte. Men før det måtte han fikse seg litt, skrev han.
Og det var greit, for jeg trengte en overhaling sjøl. Det var fint å rekke å gå til frisør. Muligens pedikyr? En kollega i politiet hadde sagt at kjønnshår ikke samsvarte med tidens krav, og at samtidens seksuelle gullstandard fordret et hårløst venusberg.
Det rådet hadde jeg tenkt å høre på. At Rakkestad også hadde antydet at han likte kvinner uten pels nedentil, hjalp.
«Ja, ikke at det betyr så mye», hadde han skrevet, «men å stryke på ferskenhud er bedre enn å leke Indiana Jones i villniset.»
Jeg skjøt inn at gynekologen min hevdet at kvinners lystfølelse ble redusert uten kjønnshåra, at hårene transporterte og representerte lyst og libido. Den opplysningen hadde han stor respekt for, skrev han, for det viktigste for ham var at kvinnen nøt.
På voksesalongens nettside stod det at Svetlana var eliteterapeut som utførte brasiliansk voksing. Jeg kom meg ned til klinikken, hvor det ble reklamert for avrivninger hver måned for 899,-. Tanken om at dette muligens var et tilbakeslag, streifet meg, men jeg ville geite meg til for denne grizzlybjørnen fra Rakkestad, og trengte jo ikke meddele noe av dette til verken Ivar eller mine mest ivrige Ottar-venninner?
Behandlingsrommet var i en kjeller. Svetlana ba meg ta av meg klærne og legge meg på en benk der det fra før lå en liten bunke røde håndklær. Oppå haugen lå det en innbydende kjønnsfarget orkidé, selve blomsten var knepet av stilken. Lyssettingen var av den sorten som finnes hos gynekologen, men ellers minnet alt om et hotell. Enyamusikk fløt rundt i rommet, sammen med lukten av spa og myrra.
«Spre beina, så jeg kommer til», kommanderte Svetlana. Glovarm voks ble smurt på skambein og kjønnslepper, og idet den klissete massen hadde stivnet, reiv hun resolutt av flak for flak, akkurat slik farfar hadde gjort det da han skulle dra i gang påhengsmotoren i båten. Han røska til, igjen og igjen, mens han sa: «Rykke, rykke, ikke nøle.»
Svetlana reiv og herja, tårene spratt. Kom jeg til å besvime? På et tidspunkt trodde jeg hun hadde revet med
seg hele klitoris, at den lå igjen på et av flakene, som en gråblek Knott fra godteposene i gamledager.
Var dette noe kvinner virkelig gjorde på jevnlig basis?
«Det er noen hår som er for stive», sa Svetlana med et granskende blikk. «Jeg må nok til med pinsetten, ja.»
Jeg prøvde å svare, men det kom bare et pip. Hun nappa og dro i de gjenstridige kjønnshårene.
«Snu deg», kommanderte hun.
Var vi ikke ferdige? Nei. Hun informerte at jeg nå måtte ligge på magen og trekke rumpeballene fra hverandre, slik at hun kom til inni der. Hadde jeg virkelig skjemmende hår oppi … der? Og hvem skulle det vedkomme, i så fall? I flombelysninga på benken i voksesalongen, med henda på egne skinker, prøvde jeg å tenke at det var fint med egentid. Så hvorfor grein jeg?
«Da tror jeg dette ble veldig fint», konkluderte Svetlana.
«Så bra», sa jeg med hodet vendt inn mot veggen.
«Du kan bare smøre deg inn med den oljen her», sa hun og rakte meg en flaske.
«Takk», sa jeg.
Hun sa at hun trodde det ville være bra å vokse én gang per måned. Nå hadde de et tilbud, et månedsabonnement til 899,-, jeg hadde kanskje sett det, ute på veggen? Det kunne være lurt for å bekjempe inngrodde hår. Hos damer som ikke vokset nok, kunne hårene vrenge seg og gro inn og opp i underlivskjøttet.
Vi ønsket hverandre god helg. Svetlana forlot behandlingsrommet, og jeg satt igjen med et bart og brennende underliv, som om hver pore hadde åpnet seg og blitt marinert med limesaft. Jeg så meg i speilet. En hoven kyllingfilet skinte mot meg mellom de skjelvende beina.