Guro Kulset Merakerås
Mariam Rasouli
Jeg er Mariam
EN FORTELLING OM FRIHET
© 2024 Kagge Forlag AS
Omslagsdesign: Erlend Askhov
Sats: Dag Brekke | akzidenz as Omslagsillustrasjon: Kari-Anne Toth
Papir: Holmen Book Cream 70 g
Boka er satt med Indigo Antiqua 11,5/15
Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia
ISBN: 978-82-489-3658-9
Forfatterne har mottatt støtte fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening, Fritt Ord og Bergesenstiftelsen til arbeidet med denne boka.
Guro Kulset Merakerås har mottatt Statens kunstnerstipend.
Kagge Forlag AS Akersgata 45
0158 Oslo www.kagge.no
Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor.
Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som innmating eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.
Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.
Etterklang 241
Om arbeidet med boka 243
Mariams takk 247
Guros takk 249
Litteratur 252
Referanser 255
Forord
I norske byer og bygder bor det i 2024 nær 300 000 mennesker som har flyktet fra sine hjemland. De vokste opp i andre kulturer og har andre morsmål, men hører til i det norske samfunnet. Noen er kommet hit gjennom FNs kvotesystem for å bosette flyktninger. En del har fått midlertidig opphold som gruppe. Andre kom til Norge på egen hånd, gjerne med smuglerhjelp, for å søke om asyl.
Begrepet innvandrer dekker alle disse ulike gruppene av flyktninger, pluss personer som flytter hit på grunn av familiegjenforening, arbeid eller utdanning. Det finnes åpenbart ikke én historie som er gyldig for alle flyktninger og innvandrere. Vi trenger mange stemmer som forteller om sine erfaringer med å slå rot i et nytt land, men hører dessverre relativt få.
Mariam Rasouli vokste opp i Afghanistan, i en kultur der kvinner er kneblet, og kollektivet er viktigere enn individet. Hun trosser både sosial kontroll og språklige barrierer når hun med stort mot forteller om møtet med Norge. Jeg vil takke varmt på vegne av alle oss som får lov til å lytte og lese. Et flerkulturelt samfunn trenger at kvinner som Mariam våger å være åpne nok til at andre får et innblikk i deres liv. Slik kan vi skape et mangfoldig fellesskap der vi faktisk lever sammen, ikke bare ved siden av hverandre.
Jeg vokste opp i Norge og kom til verden omtrent samtidig som Mariam. I dag er vi to trebarnsmødre som bor i samme land, i samme by. Men vi er også kvinner som lever på forskjellige kloder, to mennesker som har fått svært ulike muligheter i livet.
Denne boka har vi samarbeidet om å lage.
«Husk at dette bare er min sannhet.» Denne setningen har Mariam brukt mye underveis i arbeidet. Nyheter og rapporter om tvangsekteskap, æresdrap og vold mot kvinner og barn tyder likevel på at det hun forteller, dessverre gjelder mange.
Jeg er Mariam er ikke ei bok som gir klare eller enkle svar, kanskje snarere ei bok som viser en uklar virkelighet og stiller kompliserte spørsmål. Det er historien om et møte mellom kulturer. Fortellingen viser hvordan verden ser ut fra Mariams ståsted. Den lar oss få se det hun vil og våger fortelle.
Guro Kulset Merakerås
Anslag
”
På de tyngste dagene tar jeg frem burkaen min og trer den over hodet. Så stiller jeg meg foran speilet. Der står jeg til jeg greier å hente frem gleden over hvor langt jeg er kommet.
Jeg vet ikke hvem jeg er når jeg har på meg burka. En ansiktsløs kvinne, en skikkelse uten menneskelig verdi. Når jeg står sånn og ikke kan møte mitt eget blikk, husker jeg hvordan det føltes å ikke kjenne at noe inni meg var meg.
Så løfter jeg burkaen. Ser meg selv i øynene og sier: Jeg er et menneske.
Jeg har en verdi.
Jeg har en historie å fortelle.
Jeg er Mariam.
Jeg kom til Norge for tjueen år siden og ba om beskyttelse. Hele livet hadde menn fortalt meg at jeg ikke var verdt noen verdens ting.
Jeg er en av de kvinnene som ble giftet bort som barn. En av de kvinnene som er blitt banket og voldtatt fordi mange menn i mitt hjemland tror det er greit.
En av de kvinnene som er blitt fortalt at jeg er … ingen. Men det er ikke sant.
Jeg er Mariam.
Norge ga meg et nytt hjemland uten bomber, terror, krig – og med frihet til å være meg selv.
Til å si: Jeg vil ikke.
Til å si: Jeg skjønte ikke dette, kan du forklare det en gang til?
Til å si: Vil du hjelpe meg med å fortelle min historie?
Det tok meg lang tid å finne den friheten.
Nå bruker jeg den. Jeg er Mariam.
1 FLUKT
Mar I a M sparket av seg en sandal og satte nølende foten på det grønne gresset foran Søre Sunnmøre asylmottak. Plenen var som et langlugget teppe. Hun sjekket at hun var alene og kastet et ekstra blikk mot det lange, brune hovedbygget mens hun kippet av seg den andre sandalen. Ville de komme løpende for å stanse henne?
Det blinket høyt oppe på veggen. Noen på innsiden kan ha vippet et vindu i luftestilling, Mariam ble blendet av den plutselige solrefleksjonen. Hun knep øynene hardt igjen mens røde flekker danset i mørket. De minnet henne om blod. Nå gikk angsten støtvis gjennom kroppen, det var som om hun i et øyeblikk kunne lukte alle mennene som hadde holdt livet hennes i hardhendte grep: faren, sovjetsoldatene, den første ektemannen, Taliban. Grensevaktene, menneskesmuglerne. Hun glippet med øynene, snappet etter pusten og blunket seg tilbake til sommerdagen, der et mykt strå kilte på hælen. Ingen ropte, ingen slo. Hun fikk lov til å tråkke på dette gresset. Mariam gikk lenger inn på plenen, bøyde seg ned og strøk forsiktig over et bustete, lite blomsterhode.
Sola varmet i nakken uten å brenne. Blomstene duftet uten at det ble kvelende og kvalmt, som på valmuemarkene hjemme. Hva var dette for et sted?
Helt siden Mariam var barn, hadde bestemoren fortalt henne om paradis: der alle kan spise så mye de vil, der ingen blir slått. I paradiset venter blomsterenger som alle kan vandre i, mens vinden blåser i håret og lyset aldri slipper mørket til.
Mariam var ny i Norge og usikker på om hun fortsatt var i live. Hadde hun dødd på flukten, uten å merke det? For her kunne hun spise, løpe, danse og la blomstene feste seg mellom tærne i en sommerkveld som ikke ble natt. Bestemoren hadde aldri nevnt at paradis ville være befolket av mennesker med like lyst hår som sauer og øyne som blå og grønne klinkekuler. Men ellers lignet det. Veldig.
Tjueen år har gått siden Mariam kom til Norge, og det er med rutine og en viss form for fotfeste hun tar seg frem på trondheimshålka nyåret 2024.
Vi skal møtes på hennes lokale bibliotek, bydelsfilialen på Saupstadsenteret. Et stykke velferdsstat med gratis utlån av bøker, utstyr – og nøytrale rom for viktige samtaler.
Saupstad og Huseby er Trondheims Groruddalen. Ingen deler av byen har mer etnisk mangfold – eller større sosioøkonomiske utfordringer.
Mariam er 46 år. Eller 45. 47. Kanskje 43? Ingen vet strengt tatt når hun ble født. Det var ikke så nøye med jenter i Afghanistan den gangen mot slutten av 1970-tallet, eller med barns fødselsår i det hele tatt, egentlig. Men hun mener at hun kan ha vært om lag tolv år da hun ble giftet bort. På alder med den jenta som akkurat nå sender henne ei melding på mobilen og spør om det er mamma eller pappa som skal kjøre til turn i dag.
Mariam rynker panna. Sier at hun må sende en beskjed til eksmannen sin og sjekke om han husker på at det er han som skal kjøre. Unnskylder at hun må konsentrere seg om dette en liten stund.
Korte meldinger går bra, på både dari og norsk. Lengre tekster blir en ugjennomtrengelig mur av bokstaver.
Hun trykker send, og vi går for å finne stillerommet hun har reservert.
«Er dette greit, tror du?»
«Ja-ja. Helt topp.»
Jeg har tatt av meg piggskoene og står i bare sokkelesten mens jeg legger skallklær, ulltøy, sykkelhjelm, lue, buff og vindvotter i en haug i hjørnet. Mariam henger ryddig fra seg jakka over ryggen på en av de to stolene ved bordet.
«Jeg har endelig lært å kle meg godt nok på kalde dager. Men jeg har så dårlige knær, så jeg orker ikke alt styret med å få av boblebuksa.»
Men skjerfet trekker hun av, og river i samme bevegelse litt i kortsnora hun har rundt halsen, sånn at nøkkelkortet blir hengende skjevt. Hun retter umiddelbart på det. «Trondheim kommune, ansatt». Et synlig bevis på fast jobb.
Mariam setter seg ned, rister den lange, fyldige hestehalen på plass og henter opp en termos og to glasskopper fra veska.
«Te?»
Hun skjenker knallgul te med duft av safran, ingefær og sitron.
Flukt. Det gjemmer seg store og kompliserte minner bak det lille enstavelsesordet.
Hun har ofte tenkt at det ikke er noe å fortelle om. Hennes flukt var ikke verre enn andres, så hvorfor snakke om den?
Men etter hvert har det gått opp for henne hvor lite nordmenn forstår av akkurat denne delen av livet. Skal vi greie å leve med ulikheter i et flerkulturelt samfunn, trenger vi å forstå hverandre.
Og hvordan skal folk fatte hva flyktninger bærer på med mindre noen forteller om det?
”Noen av kvinnene i mitt miljø sier:
Hvorfor skryter du av dette, min historie er minst like ille!
Det er sånn livet er, såpass må vi tåle. Vi skal ikke klage.
Andre sier:
Mariam, du har vært heldig og er blitt kjent med nordmenn som gir deg en stemme.
Du må bruke den til å fortelle for oss også.
Du må fortelle om det de norske ikke ser, om det de ikke skjønner.
Om sårene vi har.
Om sorgen vi bærer på.
Om hvordan våre menn behandler oss.
Om hvorfor vi ikke greier å bruke den friheten som Norge tilbyr.
Snakk så høyt som mulig, Mariam!
Snakk så høyt at du får vondt i halsen. Fortell. Fortell.
«Dere må få den ungen til å bli stille, ellers havner alle tilbake i Iran!»
Smugleren strøk tett forbi Mariams skulder på den smale stien og gikk helt opp i ansiktet på en annen ung mor som bar en gråtende baby. De hadde trasket i fjellsidene i området mellom Iran og Tyrkia i flere dager. Alle var utslitte, sultne, redde.
Babyen trengte sikkert både melk og tørre bleiekluter, men her kunne de ikke stoppe. I følge med titalls afghanere var smugleren nesten like redd for å bli tatt av politiet som flyktningene selv. Han røsket tak i barnet, leverte bylten til faren og ba ham holde hånda foran den lille munnen som hylte med altfor høy stemme. Det dempet lyden. De gikk videre. Én og én, på det bratte geitetråkket, uten et ord.
Det var deres fjerde forsøk på å komme over til Tyrkia. Hver gang var de blitt oppdaget av vaktsoldater og jaget tilbake. Denne gangen var målet å nå frem til en kurdisk bosetning der de skulle få lokale klesdrakter, slik at de ikke ble avslørt som flyktninger. Noen bar fortsatt tungt, selv om tøyknyttene med eiendeler ble lettere for hver gang de måtte bestikke seg ut av vanskeligheter. Et smykke her, en lysestake der. Et arvestykke, et klesplagg, eller selve Koranen. Folk betalte med det de hadde, men prøvde å gjemme unna det mest dyrebare. Mariam hadde sett mødre kline gjørme i fjeset på sine døtre eller smøre dem inn med illeluktende møkk når smuglerne kom for å hente betaling. Av og til fungerte det. Av og til ikke.
Lyden av babygråt nådde ikke lenger frem til Mariams plass i rekka. Hun festet blikket på ryggen foran og fortrengte tanken på såre, slitne bein mens de gikk over ei slette, mot starten på neste stigning. Skritt for skritt bar det oppover, mens hun i taushet dyrket håpet om at motbakkene snart ville være over. Men nei. En topp skjulte bare den neste.
Fjell bak fjell. Slik hadde det vært i dagevis. Vandringa føltes endeløs.
Plutselig ble det uro i rekka der foreldreparet med babyen gikk, morens stemme brøt stillheten. Smugleren bjeffet til.
«Hold munn!»
Men hun ga seg ikke.
«Jeg hører ingenting, ingen pust. Så stille skal det ikke være! Slipp!»
Hun rev i mannens store hender, som holdt babyen keitete og uvant.
«Slutt! Jeg må dekke for munnen, ellers avslører hun oss.» Han svarte bestemt, men så plutselig redd ut.
«Hun får ikke puste, hun puster ikke!»
Nå hylte den unge kvinnen mens hun rev til seg den livløse babyen. For sent.
Det var som om lufta gikk ut av hele gruppa. Gråten spredte seg langs rekka på stien. Kvinnene sank i kne, tynget av tanken på den sorgen som rammet en av deres medsøstre.
Smugleren la hendene bestemt i kors foran brystet.
«Dere må legge igjen det barnet. Vi har for mye å bære på som det er. Vi begraver det her og nå.»
Kvinnen skrek ut sin fortvilelse.
«Nei! Nei! Nåde! Jeg vil ikke til Europa! Jeg vil være her, jeg vil dø sammen med barnet mitt!»
Støttende mumling steg mot himmelen. De følte alle hennes smerte. Hva skal man med en fremtid i et annet land når barnet ditt dør på vei til den fremtida? Alle som bar på et barn, klemte skatten sin litt tettere inntil brystet.
En serie skudd smalt plutselig hardt mellom fjellknausene. Gråten ble som klippet over, og alle holdt pusten. Smugleren signaliserte at de skulle være stille og jaget dem med veivende armbevegelser bort til noen store steiner. Så gikk han selv i den retningen skuddene kom fra.
På gjemmestedet sitt satt Mariam og skalv av angst. Nå lå livet deres i denne mannens hender. Timene gikk, og alt de kunne gjøre var å vente. Den eneste lyden hun hørte, var undertrykte hulk fra den unge moren som nettopp var blitt barnløs.
Da smugleren kom tilbake, hadde han skaffet en avtale med grensevaktene. Hvis de kunne betale nok, skulle de få passere.
En mann løsnet reima på armbåndsuret sitt, kvinner tok ut øreringer av gull, familier åpnet sine knytter for å hente ut et
bidrag til bestikkelsen. Smugleren gikk fra person til person og sanket inn. Så var de overlatt til seg selv igjen. Sultne og redde, men med et voksende håp om å komme seg over grensa denne gangen.
Sola hadde stått opp over Zagrosfjellene før smugleren kom tilbake. Etter ei lang og kald natt trengte livsgnisten den nye gløden som kom da smugleren pakket opp brød, tomat og ost.
En forkommen gjeng spiste hver smule bak kampesteinene, og sleiket fingrene så ikke en dråpe tomatsaft skulle gå til spille. Så gikk de videre. I den golde fjellsiden lå en fersk, liten steingrav.
Mariam sto i et prøverom og gråt av det hun så i speilet. Kunne det virkelig være meningen at hun skulle gå slik? Uten hodesjal, uten en sid tunika over buksa, uten mer tøy som kunne skjule formene og gjemme kroppen hennes? Smugleren hadde sagt at det måtte til. At de måtte se ut som vestlige mennesker på feriereise hvis de skulle komme seg gjennom Europa uten å bli stoppet av politiet.
«Men hva med smykker? Jeg må i det minste ha på en del gull, ellers vil jeg bli stanset fordi jeg ser fattig ut!»
Smugleren ristet bestemt på hodet. Midtøstens overdådige smykkemote ville avsløre henne som en fremmed.
«Gull gir deg ingen status, bare trøbbel.»
Hun la hendene foran ansiktet for å slippe å se seg selv smykkeløs, avkledd – i bare bluse og bukse. Snart måtte hun trekke forhenget til side og tåle at fremmede la blikket sitt på henne.
Oppdragelsen hjemme hadde lært henne å tro at hver bit av skaperverket kan avsløre at en kvinne synder – og rapportere det til Gud. Sola, stjernene og månen kan fortelle hva de ser. Hvert blad på trærne følger med. Derfor hjalp det ikke at andre
fra båten forsikret henne om at det var greit. Det hadde ingen betydning at faren eller mannen hennes aldri ville få vite at hun gikk kledd på denne måten. Selv om straffemetodene deres kunne være brutale, ble det bare for småtterier å regne mot den straffen hun nå fryktet i det hinsidige.
Å kaste burkaen hadde kostet henne lite. Dette plagget måtte uansett være menns påfunn, ikke Guds ønske. Det lange stoffet var lett å snuble i, trådgitteret vanskelig å se gjennom, og lufta ble innestengt og vammel. Burka var et stykke tøy som visket vekk følelsen av å være en egen person, av å ha et eget ansikt. Likevel hadde hun alltid båret den i Afghanistan og grenseområdene til Iran der de bodde. Men i de iranske byene ville burkaen umiddelbart ha avslørt henne som afghaner. Der var det hijab og chador som gjaldt, hun måtte vise ansiktet. I Tyrkia byttet de ut hijaben med et løsere sjal. Og nå sto hun her, europeisk kledd. Hamskiftet som foregikk i en liten italiensk kystby, var smertefullt.
Da hun ute på havet la sjalet ned på skuldrene og kjente vinden i håret for første gang, hadde det kriblet i hele kroppen. I yr fryd over at håret hennes fikk hilse på himmelen, glemte hun et øyeblikk alle sorger. Men nå var gleden fra båtturen erstattet av ren frykt.
En reddende tanke dukket opp. Nederst i bagen lå en skrukkete, blå tøybylt. Den var blitt med videre på reisen og helt hit, hvem visste når hun plutselig kunne trenge den. Var det nå? Kunne hun? Hun bøyde seg ned og fiklet litt med drageren på glidelåsen, men stanset seg selv. Plagget som hadde gjort henne anonym, ansiktsløs og usynlig i hjemlandet, ville vært en garanti for å bli lagt merke til i Europa. Smuglerne hadde jo forklart dette. All logikk var borte, alle regler var snudd på hodet. Flukten hadde lært henne at hun verken kunne stole på egen magefølelse eller tidligere livserfaringer.
Mariam prøvde å tørke vekk tårene og sminken som rant sammen med dem. Hun dobbeltsjekket at knappene i blusen var kneppet helt opp til halsen, og forsøkte å dra litt i mansjettene på ermene. Hendene ville uansett ikke bli skjult. Heller ikke halsen eller håret. Sola og bladene på trærne utenfor ville få mye å rapportere om fra det øyeblikket hun gikk ut, men hun hadde ikke noe valg. Som så mange ganger før på denne flukten måtte hun bare stole på beskjedene hun fikk, adlyde ordre. Noen ganger hadde det påført henne smerte og fornedrelse, men smuglerne hadde tross alt sørget for at hun overlevde. Silkebluse og bukse var tydeligvis den rustningen hun måtte bære hvis hun skulle greie neste etappe av denne flukten, beskytte seg i neste slag i denne krigen.
Med blikket festet i bordplata pirker Mariam litt på hjørnet av nøkkelkortet.
«Jeg vil ikke brette ut alle detaljer om hva som skjedde med meg på flukten. Det blir for tøft.»
På så mange plan vet hun at skylden ikke er hennes, at hun egentlig ikke trenger å skamme seg. Men det som ble plantet som barnetro, sitter dypt: Alt som skjer med deg i livet, skjer av en grunn. Hvis du opplever fæle ting, har du gjort noe for å fortjene det. Skjer det noe dårlig med en kvinne, er det i bunn og grunn hennes egen skyld. Ifølge denne logikken vil det sverte Mariam å fortelle om overgrep hun er blitt utsatt for. Ikke bare menn, men også mange kvinner vil se det på den måten. De vil forakte henne for åpenheten.
Det ville vært enklere å ligge lavt. Gå på jobb, lage mat, samle venninner fra sin egen krets, ikke utfordre grensene. Overlate den offentlige samtalen til andre. Likevel har Mariam bestemt seg for å gjøre det motsatte. Hun vil heve stemmen.
«Jeg gruer meg.»
Hun biter seg i leppa. Å fortelle vil gjøre livet hennes enda litt vanskeligere. Men hun vil at storsamfunnet skal se de usynlige kvinnene som lever i, men samtidig utenfor, Norge.
Ærlighet kan koste henne dyrt.
Blikkene våre møtes over bordet.
«Jeg synes du er modig.»
«Det blir vanskelig. Men ett sted må vi starte.»
Hun setter frem et fat med fersk og tørket frukt. Sammen begynner vi å vikle av plastfolien.
2 Å SKRIVE
b lysp I ss M ot pap I r er den eneste lyden i rommet. Jeg noterer. Vi trekker pusten. Blikket til Mariam blir hengende ved blyanten, ved den grå stripa den etterlater seg. Streker og buer blir bokstaver og ord i notatblokka.
«Så heldig du er, som kan skrive sånn.»
Hun snakker ikke om å kunne skrive godt, om å være journalist eller forfatter. Nei, bare dette som for de fleste av oss er så selvsagt: å forme bokstaver uten anstrengelse; å kunne sette dem sammen til ord og feste disse til papiret uten betenkningstid. Mariam er rik på ord, men fattig på skriftspråk.
En tjukk ringperm ligger på bordet mellom oss. Den er full av tettskrevne dokumenter. Et talegjenkjenningsprogram har gjort Mariams tale til tekst; hun kaller det å skrive med tunga.
Det er gull i denne permen. Gull som kan vaskes ut av ei elv med ord.
når tungen min begynner å jobbe andre vil løfte meg andre vil hjelpe meg å skrive ned med brilliant dopen.
Blyant og penn. Av og til må vi legge godviljen til for å forstå hverandre.
Talegjenkjenninga bommer på mange ord og gjør Mariams språk dårligere enn det egentlig er. Men det er den eneste måten hun kan skrive lengre tekster på.
aldri jeg var venn med pen eller billigere jeg kan ikke skrive så mye jeg er redd av brilliant jeg har løst min drøm er at en dag jeg tar brilliant i hånda min og skrive alt som er inni hjertet min da tar jeg ut alle bøndene mine fra hjerte til papirene jeg har lyst å trøste hjertene min på den måte heldigvis leve billig lettere å lettere med teknologi, med gode mennesker med fred og menneskelighet når jeg skriver på pc.
Det meste har Mariam diktert på netter der søvnen ikke vil komme. Mye er lest inn som et slags brev til hennes gode kamerat Lars. Det er han som har sørget for utskrift slik at alt er samlet i denne permen. Uten hans engasjement for flyktninger og integrering ville vi ikke sittet her på biblioteket på Saupstad.
For noen år siden hadde Mariam flere fullskrevne notatbøker. Hun rev dem i stykker i fortvilelse over at det ikke var mulig å lese hva hun hadde forsøkt å skrive. Det var bokstaver. Masse bokstaver. Men ingen sammenheng.
Det er på vårt fjerde møte at Mariam har tatt mot til seg og våger å gi meg ringpermen. «Jeg finner helt andre ord når jeg snakker om natta enn når vi sitter her om dagen og skal snakke sammen. Mitt ønske, mitt håp, er at du kan lese ordene mine.»
Jeg trekker dokumentene mot meg og blar litt i arkene som er stiftet sammen i bunker før de er hullet og satt inn. Ser at jeg trenger tid for å avkode. Sidene flipper forbi tommelen min før jeg klapper igjen permen og klemmer den mot brystet.
«Jeg skal sette meg ned med dette når jeg er alene, Mariam. Jeg lover å lese.»
Jeg var aldri venn med pennen. Jeg var redd for blyanten.
Men jeg drømmer om at jeg en dag kan ta en blyant i hånda og skrive alt som er i hjertet mitt. Feste bønnene mine til papiret og trøste hjertet på den måten.
Når jeg ser noen skriver fint og fullt, da ønsker jeg at før jeg dør kan også jeg skrive sånn med blyant og penn.
Blyanten ser på meg og jeg ser på papiret.
Når fingrene ikke hjelper til med å skrive, kan ingen av oss si noen ting. Jeg prøver å skrive, men det som kommer på papiret, er aldri ryddige ord, bare blodflekker fra hjertet mitt.
Vi meldes ofte på Messenger. Jeg prøver å skrive kort, gjøre meldingene lesbare.
«Det er meldt nydelig vær i morra! Skal vi gå en tur sammen i stedet for å sitte inne?»
«Hei på deg! Kjære deg jeg har ganske vondt i knærne så dessverre. I tillegg jeg er veldig svak å gå. Når jeg går må æ vær nesten alene. Når jeg går blir jeg burte i min verden, hører dårlig å svare lite. Ofte gråter jeg når jeg går, snakke mye med Gud. Blir burte utvendig ganske nær til mariam og vanskelighetene. Både vondter og gleder.»
«Ok. Skolen klokka 13?»
Tommel opp.
Vi nøster videre, avdekker lag på lag.