Mitt liv, mitt fag by Kagge Forlag

MITT LIV, MITT FAG: TUNG PSYKIATRI

SVIKET MOT DE SYKESTE

Omslagsdesign: Terese Moe Leiner / Leinerland

Layout: akzidenz as / Dag Brekke

Omslagsfoto: Fin Serck-Hanssen

Papir: Holmen Book Cream 70 g

Boka er satt med Plantin 11,5/15

Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia

ISBN: 978-82-489-3664-0

Kagge Forlag AS

Akersgata 45 0158 Oslo www.kagge.no

Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor.

Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som innmating eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.

Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.

1 Hvorfor jeg ble psykiater 9

2 En revolusjon i psykiatrien 23

3 2000-tallet: Opptrappingsplanen som ble nedtrapping 45

4 Hva er en psykiatrisk diagnose? 67

5 Sikkerhetspsykiatrien – en del av helsevesenet 85

6 Rettspsykiatri: tilregnelig eller utilregnelig? 107

7 Dom til tvungent psykisk helsevern – en særreaksjon for utilregnelige 129

8 Forvaring – straff for begåtte og fremtidige voldshandlinger 149

9 Kriminalomsorgen – psykiatriens søppelkasse? 179

10 Omsorgen for personer som ikke evner

leve et autonomt liv

11 Epilog: Var det verdt det?

Forord

Denne boken hanDler om noen som står mitt hjerte nær: psykotiske medmennesker med svært liten evne til å ta vare på seg selv, og andre pasienter med psykoser eller adferdsforstyrrelser som gjør livet vanskelig. Dette er pasientgrupper jeg i hele mitt yrkesliv har vært opptatt av.

Det er viktig for meg å formidle at dette ikke er en lærebok i psykiatri. Det er heller ikke en forskningsartikkel. Jeg har skrevet om de pasientene jeg har kjent gjennom mange år, som jeg synes har fått for dårlig forståelse og oppfølging i samfunnet.

Tung psykiatri.

Mange har sikkert hørt historien om de fem blinde mennene som skulle undersøke en elefant og fortelle hva det var. Én undersøkte snabelen, én støttennene, én ørene, én bena og én undersøkte halen. Det de beskrev, lignet ikke på en hel elefant.

Også psykiatrien kan beskrives ulikt etter som hva man undersøker. Jeg har forsøkt å beskrive bakbena på psykiatrien. Bakbena er viktige, men er ikke hele dyret. De er heller ikke den største delen av dyret, men når bakbena ikke fungerer, vakler hele dyret. Tung psykiatri.

Jeg håper pasienter (jeg liker ikke ordet «brukere» om mine pasienter), pårørende, ulike mennesker som arbeider med disse pasientene, og samfunnsinteresserte personer vil ha glede av

boken. Jeg regner med at noen kolleger vil være negative til at jeg primært omtaler kliniske erfaringer, ikke evidensbasert forskning. Men mine pasienter har alle hatt så kompliserte psykiske lidelser og alvorlige adferdsforstyrrelser at de aldri ville blitt inkludert i psykiatrisk forskning. Behandlingen må være kvalifisert skreddersøm, tung psykiatri. Jeg skulle ønske at helsebyråkrater og helseministeren ville lese boken, men det er kanskje for mye å forvente?

Randi Rosenqvist, mai 2024

Kapittel 1

Hvorfor jeg ble psykiater

Jeg haDDe ingen planer om å bli psykiater. Likevel ble det slik.

Da jeg var ung og gikk på realskolen, det som nå kalles ungdomsskolen, hadde jeg en enestående biologilærer. Etter hver time hadde jeg lært et eller annet om naturen som jeg så fortalte begeistret under middagen. Jeg tenkte at jeg ville bli biolog. Men det eneste jeg på det tidspunktet visste man kunne bruke biologiutdannelse til, var å bli biologilærer, og det fristet ikke.

Moren min, som hadde vært hjemmeværende gjennom to ekteskap og aldri tjent egne penger, hadde lest i en artikkel i det amerikanske magasinet Time at kvinnelige leger var de akademikerne som hadde høyest yrkesaktivitet etter eksamen. Hun mente jeg burde bli lege, for da var det ingen mann som ville forvente at jeg sluttet i jobben for å lage middag til ham.

Så 14 år gammel bestemte jeg meg for å bli lege, selv om jeg neppe hadde nevneverdig forståelse av hva det ville innebære. Men jeg skjønte at jeg måtte få gode karakterer på skolen for å komme inn på medisinstudiet.

Etter hvert begynte jeg på naturfaglinjen og var vel skoleflink nok. Men det var temmelig kjedelig. Jeg falt litt ut i enkelte fag, og etter artium hadde jeg to poeng for lite for å komme inn

på medisinstudiet i Norge. En smule bittert var det, men jeg skjønte at jeg måtte studere i utlandet.

Heldigvis kom jeg inn på medisinstudiet i Kiel i 1970. Da hadde jeg hatt tre år med tysk på skolen og klarte meg på sett og vis på universitetet uten mer språkkurs. Men jeg var redd for å dumme meg ut ved ikke å snakke godt nok tysk. De gamle tyske professorene var svært autoritære, noen likte nok å latterliggjøre studenter. I disse årene var det en voldsom omveltning i det tyske samfunn. Mine medstudenter var blant de første kullene som var født etter krigen, og 1968-opprøret preget universitetet. Dette medførte at jeg holdt meg mye til de andre norske studentene, hvor jeg følte meg trygg.

Studiet var organisert på den måten at et visst antall studenter fikk opptak hvert semester, og så holdt man forelesninger og praktiske kurs for dem. Det var hverken pensum eller timeplan å følge. Vi kunne gå på de forelesningene vi ville, og melde oss opp til eksamen underveis når vi trodde vi hadde lært nok. Etter minimum fem og et halvt år kunne man avlegge eksamen i alle kliniske fag. Samtlige eksamener var muntlige, og meningen var at man skulle beherske alle de kliniske fagene samtidig. De ulike professorene spurte om det de syntes vi skulle vite, og det var helt uaktuelt å si at «det er ikke pensum». Å melde seg opp til eksamen var derfor et visst sjansespill. Noen professorer var stort sett vennligsinnede og ga ganske gode karakterer, men det var andre som var fryktelig strenge og prøvde å lure kandidatene til å si noe som var feil. Fra juli til desember 1975 hadde jeg 19 eksamensdager i 14 ulike fag. Da skulle man stille på professorens kontor i mørk dress, gjerne med vest, og damene skulle ha sort kjole. Min kjole hadde mørkt grønt mønster nederst på skjørtet. Jeg kom gjennom eksamenene med æren i behold.

I alle ferier jobbet jeg i helsevesenet, og der kompenserte jeg nok for at det tyske studiet var overveiende teoretisk med få praktiske kurs.

Mens jeg var i preklinikken, arbeidet jeg en høst som pleiemedhjelper og senere som laborant på bakteriologisk laboratorium. Da jeg hadde stått til preklinisk eksamen, fikk jeg min første jobb som «legevikar» ved Valen psykiatriske sjukehus i Kvinnherad. Valen var grunnlagt i 1910, og Konrad Lunde ble først reservelege og så overlege og direktør der. Han fikk stipend for å kvalifisere seg til oppgaven. Da reiste han på landbruksskole, og etter hvert bygget han opp et stort psykiatrisk sykehus med gårdsdrift. Valen sjukehus ble en stor jordbrukseiendom og hadde lavt kostøre siden man i stor grad var selvforsynt. Det var en forutsetning da sykehuset ble etablert; Norge var fattig. Det er viktig å huske at det før 1950-tallet ikke fantes noen virksom behandling for pasienter med schizofreni og andre former for det som da ble kalt sinnssykdom. Pasientene skulle ha best mulig omsorg. På det maksimale hadde sykehuset 530 pasienter. Valen sjukehus eksisterer stadig, i dag med 35 plasser. Da jeg var der i 1973, hadde sykehuset begynt å åpne seg. Gjerder var blitt revet, pasienter ble skrevet ut, og man hadde sågar en moderne avdeling hvor pasientene var av begge kjønn. Men mesteparten av sykehuset var delt i en «mannsside» og en «kvinneside», og det var sovesaler foruten noen villaer i nærheten der rolige kronikere bodde og i stor grad klarte seg alene.

Sykehuset lå vakkert til i en bakke med utsikt til fjorden og fjellet bak. Det var tydelig at det hadde vært drevet gårdsbruk, men da jeg kom dit, var det mindre slik aktivitet. Øverst i bakken lå «søsterhjemmet», hvor jeg ble innlosjert. Jeg, som var legevikar, ble plassert på et rom midt mellom fløyen for «søstre» og fløyen for mannlige vikarer og pleiemedhjelpere. Jeg er ikke sikker på om det var meningen at jeg skulle være dydens vokter.

Men jeg oppdaget en natt at en mann, trolig fra nærområdet, hadde forsøkt å klatre opp langs et tre inn i søsterfløyen, han hadde falt ned og kuttet seg og måtte syes. Snart fikk jeg også kjennskap til at noen brygget øl på loftet, og at kontakten mellom fløyene var betydelig. Det var ikke så mye annet å foreta seg på fritiden der for unge, ugifte ansatte.

Min første dag på Valen gikk jeg visitt med overlegen, Tjerand Lunde, som var oppvokst der som sønn av den første overlegen.

På mannssiden som på kvinnesiden var det store dagligstuer vi gikk gjennom mens vi hilste på pasientene. Da kom det en ung gutt bort til meg, jeg vil tro han var rundt 20 år gammel. Han var sikkert 190 cm høy og kom helt tett innpå meg og kikket inn i øret mitt. Han ville se om jeg også hadde en stemme i øret. Jeg sto musestille, pustet rolig og lot ham kikke.

Etterpå hadde vi møte med sykepleierne i et møterom. Det var fullt der, og jeg lente meg mot skrivebordet. Da spratt avdelingssykepleier opp og bar inn en ny stol. Hun sa at doktor Rosenqvist ikke kunne sitte på bordet.

Senere ble jeg kjent med mange Valen-pasienter på både kvinnesiden og mannssiden. Felles for dem var i all hovedsak at de hadde vært veldig lenge på Valen. En av pasientene hadde kommet dit rett etter første verdenskrig og tilbragte resten av livet på institusjonen. Hun var vestlending og hadde blitt sendt fra et sykehus i Kristiania, siden hun visstnok hadde oppført seg høyst påfallende i det offentlige rom. Andre pasienter var blitt innlagt både før og etter andre verdenskrig. De fleste pasientene var relativt gamle, men en og annen var nylig blitt funnet for syk for å få sin behandling i Bergen og sendt til Valen.

Tung psykiatri.

På den tiden ble sykehuset driftet av overlegen, som var sykehusdirektør, og to sivilarbeidende leger. Unge medisinerstudenter arbeidet når sivilarbeiderne skulle ha ferie. Sykehuset hadde nettopp fått sin første psykolog, og det kom en psykiater

til på timebasis som veileder. Det var få utdannede sykepleiere; mange av de ansatte var hjelpepleiere eller ufaglærte, noe som var vanlig ved psykiatriske sykehus den gangen. Generelt oppfattet jeg de ansatte som omsorgsfulle. Det var få som hadde spesielle kvalifikasjoner innen psykiatri, men mange hadde lang erfaring.

Man var opptatt av moderne prinsipper med fellesmøter hvor pasientene skulle kunne snakke om det som opptok dem. Men dette ble aldri noen samtale. En pasient uttalte at hun ville ha sjokoladepudding til dessert, en annen sa at hun ville hjem til den kommunen hun ikke hadde vært i på tredve år. Vi satt i ring og så på hverandre. Dette var vel ikke helt hva man hadde håpet fellesmøter skulle brukes til.

Jeg husker en pasient som nok hadde det vi i dag ville kalle infantil autisme; hun var alvorlig syk og prøvde å rive ut øyeeplet og håret hvis muligheten bød seg. Hun hadde derfor grove lerretshansker på hendene. Hun kunne ikke snakke, men ulte nå og da.

En annen pasient satt stivt og rugget på stolen absolutt hele tiden, tilsynelatende uten kontakt med omverdenen. Hun var langt borte, men innimellom «våknet» hun og sa noe. En gang overlegen og jeg gikk forbi, stanset ruggingen, og hun kommenterte at overlegen, som hun tiltalte ved fornavnet, var blitt en så stor gutt.

Dette var det jeg oppfattet som «senmiddelalderen» i norsk psykiatri. Slike asyl hadde det vært i hele landet, men mange sykehus hadde begynt moderniseringen en del år tidligere.

Det hadde imidlertid vært meget utfordrende å rekruttere fagpersoner til Valen, og alle gode intensjoner til tross var det vanskelig å ta tak i et så stort sykehus og endre tilværelsen for så mange mennesker med både tredve og førti års pasienthistorie.

Én kvinne husker jeg godt. Hun var vel i sekstiårene og hadde

blitt rolig nok til å overføres til et sykehjem i hjemkommunen. Det protesterte hun høyt og tydelig på; hun ville ikke på sykehjem for å dø, men være på sykehus for å bli frisk. Hun så ikke at hun ikke hadde blitt frisk på alle de årene hun hadde vært på Valen.

I villaene, eller «koloniene», i utkanten av sykehusområdet bodde det en del eldre menn. Dem ble jeg aldri godt kjent med, men jeg så at de holdt på med litt luking eller høsting på et jorde med gulrøtter og kål, eller at de satt på trappen utenfor huset og røkte og så på himmelen. Hver dag tok en av dem en dragkjerre bort til hovedkjøkkenet og hentet middagen til alle. En av de få sykepleierne gikk daglig innom og delte ut medisiner og så til at alt var i orden.

For meg var dette livet helt ukjent. Men jeg så jo at de som bodde i villaene, lot til å ha det tålelig bra. Brorparten kom fra småbruk og fiske, og selv om de bodde på institusjon, hadde de et liv med et hjem og i friluft med aktiviteter som også deres forfedre hadde hatt, selv om de neppe var særlig produktive i landbrukssammenheng.

Det er verdt å merke seg at det bare var 15 år siden man hadde fått en effektiv behandling av personer med schizofreni, og at ikke alle ble friskere av medisiner. De som allerede hadde vært lenge syke, lot seg ikke så lett behandle medikamentelt, men de fikk omsorg og fellesskap i den grad de kunne profittere på dette. Valen sjukehus hadde ikke store budsjetter, men jeg så mye omsorg der, selv om jeg ikke kunne se så mye helbredelse. Men det er klart, pasientenes liv var sterkt begrenset.

Etter en interessant høst på Valen hvor jeg hadde tjent penger og øvet meg på å skrive journaler og å takle uforutsette psykiske reaksjoner, fikk jeg andre legevikariater. Som student var jeg innom både indremedisin, gynekologi og hudsykdommer. For

hvert fag tenkte jeg at dette var noe jeg godt kunne arbeide videre med.

Etter endelig eksamen i 1975 måtte jeg ta norsk tilleggskurs for medisinere. Det var et kurs i ulike fag som var spesielle for Norge: sosialmedisin, reseptlære, hygieneregler, rettsmedisin og rettspsykiatri. Jeg ble også godkjent BCG-vaksinatør etter under oppsyn å ha «vaksinert» en appelsin mot tuberkulose. Dette kurset var ikke spesielt omfattende, men jeg kunne ikke søke turnustjeneste før jeg hadde bestått. Siden jeg fra Tyskland var vant til å studere svært selvstendig, gikk jeg ikke på så mange forelesninger, men leste pensumbøker og arbeidet ved siden av.

I Oslo var det, da som nå, lettest å få vikariat som lege i psykiatrien. Jeg søkte det som da het politiets psykiatriske observasjonsavdeling, eller 16. avdeling på Ullevål. Den lå i et nybygg og ble ledet av overlege Henrik Bauge (1917–2005), som også var politilege. Denne akuttavdelingen tok inn pasienter med ulike diagnoser fra fengsel og andre pasienter fra Oslo med mye psykose, uro og aggresjon. I all hovedsak hadde vi innlagte akuttpasienter, men noen gjengangere ble dagpasienter, og andre fikk mulighet til selv å legge seg inn dersom verden ble for vanskelig. Det var en avdeling med mye ulik aktivitet på dagtid.

16. avdeling var motstykket til Valen. De fleste pasienter kom inn i en akuttfase og ble skrevet ut i løpet av noen uker, tilbake til fengsel, til hjemmet eller til langtidsavdelinger som stadig fantes både på Gaustad sykehus og på Dikemark.

Vi hadde psykologer og utdannede sykepleiere, vi hadde en førsteklasses skole for pasientene, også for dagpasienter, vi hadde utdannede ergoterapeuter og sosionomer. Personalet var engasjerte og dro i gang aktiviteter for pasientene. Her dreiet ikke fellesmøter seg om sjokoladepudding, men det var mye eksistensiell angst, og emosjonene satt løst. Dette var tiden for de første ungdomsnarkomane, og mange av pasientene som

kom fra fengsel, var rusmisbrukere. Vi drev med avrusning, vi motiverte og konfronterte.

Det er ikke lett å huske helt hvordan det var for meg som ung lege. Men jeg husker en julaften jeg hadde vakt. Da var det to unge menn fra Oslo fengsel der. De var veldig unge og ganske skremt, en av dem hadde vært suicidal, den andre var vel bare veldig ung og veldig redd. Vi hadde dessuten en eldre kvinnelig pasient som var innvandrer og som rugget frem og tilbake og messet på et språk ingen forsto. Det var også et par ungdomsnarkomane; på 1970-tallet var det ikke uvanlig at narkomane, som det ikke var så altfor mange av, ble innlagt i psykiatrien. En svært psykotisk pasient var på rommet sitt med fast vakt.

Jeg hadde tatt på meg bunaden min og gikk rundt i avdelingen med hvit frakk over sidt skjørt med broderte blomster. Vi hadde både ribbe og pinnekjøtt, levende lys og kaker. Mormoren min var skuffet fordi jeg ikke var hjemme hos henne, men jeg hadde jo vakt. Det var meningsfullt å gi pasientene en følelse av høytid og at det ble lagt til rette for dem i et fellesskap, hvor merkelig og tilfeldig sammensatt det enn var. Denne kvelden forløp rolig i avdelingen.

Det som også slo meg da jeg var ved 16. avdeling, var hvordan en del av de unge pasientene hverken visste eller kunne ting som jeg fant helt selvfølgelige. Jeg husker hvordan en ung mann var fascinert over hvordan man kokte spaghetti; det hadde han aldri sett. Flere var heller ikke klar over at det fantes buss- og trikkeruter, når de skulle noe sted, gikk de ned til holdeplassen på måfå og steg på den første bussen som kom, uansett hvor de skulle. Da er det ikke rart at de ikke klarte å holde timeavtaler.

En annen pasient på 16. avdeling kom fra Ila fengsel. Han var flink til å snakke for seg og var også flink til å involvere meg. Jeg husker han planla å gifte seg med en rødhåret kvinne som kom og besøkte ham. Han ville ha meg som forlover, og han ville ha

hvit smoking til vielsen. Det ble ikke noe av noe av dette, men jeg ble lei meg da overlege Bauge mente at mannen måtte tilbake til fengsel. Han nyttiggjorde seg ikke behandlingstilbudet. I ettertid har jeg forstått at overlegen hadde helt rett. Denne mannen var en manipulerende stoffmisbruker som ødela for andre pasienter uten at han hadde noe reelt ønske om å endre seg. Det er ikke alle man kan hjelpe!

Jeg forsto også relativt snart at mange ikke skjønte eller visste at det fantes regler for trygd og sosialstøtte, og at det var kriterier som måtte oppfylles. Iblant tenkte jeg at de så på meg som en «heksedoktor» som kunne skaffe dem penger, eller forhindre at de fikk penger. En hadde vokset opp med tre eldre generasjoner, oldeforeldrene var alderstrygdet, besteforeldrene uføretrygdet, faren var innbruddstyv og selv var han også tatt for vinningskriminalitet. Han hadde ingen innsikt i hvordan andre mennesker tjente penger. Han fikk jobb som hjelpemann på bil, og jeg så ham aldri igjen, men jeg har en mistanke om at prognosen ikke var særlig god.

Den gang kunne overlegen inngå en skriftlig avtale med pasienter som la seg inn frivillig, for eksempel til avrusing, og som samtykket i at de kunne beholdes på sykehuset i opptil tre uker. En ung kvinne hadde inngått en slik avtale, men etter noen dager med abstinenser ville hun ut. Hun klarte å skaffe seg en kniv fra kjøkkenet og truet til seg nøkler fra en sykepleier så hun fikk låst seg ut. Personalet ville at overlegen da skulle skrive ut pasienten, for hun hadde satt en real støkk i dem. Men overlegen sa at vi var de voksne som hadde gjort en avtale med henne om at hun skulle avruses slik at hun kunne komme på en rusbehandlingsinstitusjon hvor hun hadde plass 15 dager senere, og hvor hun måtte møte edru. Han etterlyste henne hos politiet, og hun ble bragt tilbake. Hun ble avruset som avtalt og kunne fortsette til rusinstitusjonen. Hva det ble til med henne,

vet jeg ikke, men jeg tenkte at vi hadde gitt henne en sjanse ved ikke å avvise henne, men holde det vi hadde lovet.

Vi fikk også inn meget syke psykotiske pasienter helt uten evne til virkelighetstesting. Dette vil si at pasientene ikke evnet å forstå at stemmene de hørte, eller vrangforestillingene de hadde, ikke var reelle. Det er hensiktsløst å spørre slike pasienter om de hører noe andre ikke hører, eller ser ting andre ikke ser, for dette er virkelighet for dem. Jeg husker en som skrek at han ble plaget av skrikene fra torturen han mente foregikk i kjelleren. Jeg skjønner jo at dersom man hører torturofre skrike like i nærheten, skaper dette stor angst. Jeg prøvde å berolige ham med at det ikke fantes kjeller i huset, så det kunne umulig foregå tortur der, det måtte være en misforståelse. Da ble han litt roligere.

En annen fortalte at han hadde lyst til å drepe et menneske, helst en lege. En hadde et psykotisk delir som medførte at han klarte å knuse et angivelig uknuselig vindu. Enkelte pasienter tilbragte noen dager på et strippet rom med kun en madrass, og det å gå inn til dem og prøve å etablere en fornuftig relasjon var utfordrende. Men jeg skjønte til min store overraskelse at jeg hadde en forbausende evne til å snakke med disse svært urolige pasientene.

Fra denne tiden husker jeg spesielt en pasient jeg vil kalle Beate. Hun hadde lidd av schizofreni i mange år og hadde utallige innleggelser, hos oss og i hjemfylket. På et eller annet vis hadde hun klart å få seg en leilighet ikke langt fra sykehuset, og hun var den fødte optimist. Hver gang hun var blitt utskrevet, ville hun ut i arbeid og klare seg selv. Hun fikk også jobber, oftest med renhold, men klarte ikke mange dagene. Hun var overbevist om at hun egentlig var en uekte datter av kongen. Da jeg bladde i den tykke journalen, så jeg at hun ved sykdomsdebuten var uekte datter av kong Haakon, mens innen 1970-tallet var farskapet flyttet til kong Olav. En gang hadde

hun reist til Stockholm for å hilse på sin fetter (eller nevø?), og da kom hun tilbake med politieskorte.

Men vanligvis kom hun av seg selv for innleggelse og ble tatt imot som frivillig pasient. Med andre ord var det ikke slik at alle pasienter ble tvangsinnlagt. Det kunne for eksempel være midt på natten at hun ringte på døren og fortalte at veggene i leiligheten snakket til henne, og at det var skremmende. Da ga vakthavende sykepleier henne en seng, vakthavende lege kom og ga noen av de pillene hun hadde «glemt» å ta, hun fikk et glass melk og en brødskive med leverpostei, og så sov hun trygt. Neste dag, eller senest etter to netter, avgjorde hun at hun ville hjem igjen.

Jeg vil understreke at dette gjorde vi for snart femti år siden; slike pasientstyrte innleggelser er ikke et resultat av at psykiatrien er blitt modernisert de siste 20 årene. Men for å kunne tilby en slik innleggelse må man ha ledige senger.

Etter et halvt år ved denne avdelingen reiste jeg til Romsdalen, der jeg skulle i turnustjeneste, som er en forutsetning for å få autorisasjon som selvstendig arbeidende lege. Jeg arbeidet som turnuslege ved Fylkessjukehuset i Molde, på kirurgisk, nevrologisk og indremedisinsk avdeling. Det var utfordrende arbeide, og vi turnuskandidater gikk alene i første linje. Jeg oppdaget at jeg har liten toleranse for å arbeide natt og dag uten å sove.

Etter sykehusturnus skulle jeg i distrikt. Det var en sentral fordelingsordning for slike distriktsjobber, og jeg var livredd for å komme til Lopphavet eller andre steder der man måtte ut i båt og avstandene var store. Historiene om slike jobber nordpå var fargerike. Heldigvis fikk jeg Åndalsnes og profitterte på at jeg kjente distriktet og sykehuset vi da sognet til. Jeg likte allmennmedisin ganske godt og tenkte at jeg kanskje skulle

begynne allmennpraksis, eller kanskje utdanne meg videre innen hudsykdommer?

Men det viktigste for meg da var at jeg ønsket å bosette meg i Oslo-området. Jeg hadde bodd mange steder som barn og ung, og jeg ønsket å komme fra et sted og være hjemme der. For raskt å få jobb søkte jeg meg tilbake til 16. avdeling og skaffet meg min første bolig i hovedstaden.

Da jeg kom tilbake til 16. avdeling, var det som på ny å treffe gamle kjente. Jeg følte meg trygg i jobben, jeg følte at jobben ga mening – og jeg fikk i stor grad sove om natten. Da jeg begynte å studere medisin, var jeg ikke klar over hvor avhengig jeg var av søvn. Kirurgi eller gynekologi har altfor travle nattevakter, så selv om jeg likte fagene, orket jeg ikke tanken på å skulle operere hele natten.

Jeg har tenkt på hvordan jeg endte opp med valg mellom allmennpraksis, hudsykdommer eller psykiatri. Jeg tror at årsaken var at disse fagene i denne perioden var de minst tekniske; det var relasjonen til pasienten som sto i sentrum. Som psykiater har jeg alltid ment at relasjoner er det viktigste for mennesker, og at vi som fagpersoner må klare å ha relasjoner til folk som ikke klarer det på egen hånd. Og dersom pasienten med bakgrunn i den relasjonen han utviklet til meg, kunne klare å utvikle bedre relasjoner til andre, hadde jeg lykkes i mitt arbeide selv om han ikke ble «frisk».

Etter nok et halvår på 16. avdeling bestemte jeg meg for å bli i psykiatrien, eller var det psykiatrien som bestemte at jeg skulle bli? Jeg møtte Beate igjen, og hun var like blid, og jeg registrerte at det gikk lengre tid mellom hver gang hun var dårlig. Hun mestret livet litt bedre. Jeg traff igjen noen av de narkomane ungdommene vi hadde hatt til avrusning forrige gang jeg var der, og et par av dem gikk på skolen og klarte seg som dagpasienter.

Jeg følte meg mer rutinert i jobben som ung lege i psykiatrien og fikk erfaring med et stort antall ulike pasienter med helt forskjellige problemer. Selv var jeg mest opptatt av de psykotiske pasientene, og jeg observerte denne sykdommen i alle faser. Jeg så meg aldri tilbake. 16. avdeling og overlege Henrik Bauge har en stor plass i hjertet mitt.

Siden den tid har jeg i stor grad arbeidet med pasienter som fungerer særdeles dårlig, fortrinnsvis psykotiske pasienter, men også pasienter som har tilbragt en stor del av livet som kriminelle. Alle psykiatere har pasientgrupper som de liker bedre å arbeide med enn andre, og for meg ble det altså de dårligst fungerende, delvis aggressive pasientene.

Jeg har behandlet pasienter, men også drevet fagutvikling i sikkerhetspsykiatri, rettspsykiatri og fengselspsykiatri. Jeg har syntes det har vært utfordrende og viktig å prøve å formidle psykiatrisk forståelse til juristene, og også juridisk forståelse til psykiaterne. En fremtredende jurist sa en gang at jeg tenkte som en jurist; det tror jeg ikke er helt riktig. Men det var opplagt ment som en kompliment, og jeg ble ikke fornærmet. Det å bli akseptert av den yrkesgruppen er ikke bare bare.

Jeg har reflektert over hvorfor det ble slik. På 16. avdeling opplevet jeg at barn i 15-årsalderen ble innlagt, og jeg forsto at jeg aldri kunne klare å bli barnepsykiater. Jeg ville ha ønsket å ta med alle barna hjem og legge dem under dynen og lese eventyr for dem. Unge kvinnelige pasienter med ustabile personlighetsforstyrrelser hadde jeg liten tålmodighet med, jeg syntes vel de burde «ta seg sammen». Depressive gamle damer kunne jeg føle empati for, men det var ikke så stimulerende å behandle dem, de var til dels veldig tunge.

Men jeg erfarte at jeg hadde god kontakt med de kriminelle, og til en viss grad også de psykotiske, og at jeg trivdes med å arbeide med dem. De angikk ikke meg personlig på samme vis

som barna, men de interesserte meg. Jeg så hvor uheldig de hadde kommet ut i livet, og hvor vanskelig de hadde det. Jeg satte pris på deres, om enn noe misforståtte, energi. Det var aldri en kjedelig dag. Jeg tenkte at de ofte hadde det helt jævlig, og jeg tenkte at dersom jeg kunne hjelpe til at det ble litt mindre jævlig, ville jeg føle det meningsfullt. Jeg innså at jeg måtte arbeide individuelt med pasientene, men også gjøre en innsats for at systemet i større grad kunne hjelpe dem. Jeg var helt klar over at det ikke ville bli særlig vellykket i alle tilfeller, men jeg tenkte at hvis man var avhengig av å få positiv respons for den medisinske innsatsen, burde man arbeide på fødeavdeling.