Esben Esther Pirelli Benestad
MITT LIV SOM HUN og
han og hen
© 2024 Kagge Forlag AS
Omslagsdesign: Björk Bjarkadottir
Forfatterportrett: Fin Serck-Hanssen
Bilder (sidetall i bildelegget): Side 9: Faksimile/Rie Bistrup og
Rolf M. Aagaard (foto)/TT Nyhetsbyrån/Aftenposten, side 10: Faksimile/Nicolai Prebensen/VG, side 11: Thomas Bjørnflaten/ NTB/Scanpix, side 12-13: Terje Bendiks-by/NTB. Øvrige bilder: privat.
Layout: Dag Brekke/akzidenz as
Papir: Holmen Book Cream 70 g
Boka er satt med Ålantin 11,5/15
Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia
ISBN: 978-82-489-3642-8
Kagge Forlag AS
Akersgata 45
0158 Oslo www.kagge.no
Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor.
Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som innmating eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.
Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.
Hva med lille Ole, som bare vil gå i kjole?
Til David Kato som døde for sin kjærlighets skyld.
Til alle andre som har fått en liknende skjebne.
Til alle som ikke lenger holdt ut og gjorde slutt på sitt eget liv.
Til alle foreldre og familie som anerkjenner sine barns talent.
Til alle mine venner som alltid har vært der og vist meg sin kjærlighet og omsorg, og som har utfordret meg i tanker, ord og gjerninger.
Til folk flest, som gang på gang har vist seg bedre enn mine indre katastrofer tilsa.
Til Liv, som er mor til mine barn, og som var nær i 16 år av mitt liv.
Til Elisabeth og Even, som jeg er så glad i og så stolt av.
Til Tomas, som på mange vis har blitt en sønn til.
Og til ELSA, hvor ord blir utilstrekkelige. Hun er den som jeg møter helt inne ved min innerste grind.
Det kan kjennes så enkelt så lekende lett å forkaste en skjønnhet du aldri har sett. eepb
Forord
Du kan ikke se detaljene, fallgruvene, farene, ei heller skjønnheten i noe landskap fra ti tusen meters høyde. For virkelig å kjenne landskapet (eller snarere alle landskapene) i det menneskelige mangfoldet må du ha vært der, på bakken, sammen med dem som befolker området. En gang er ikke nok, heller ikke to. For å kunne bli rimelig fortrolig med de mer uvanlige landskapene i menneskers liv, må du har gått der igjen og igjen. Likevel må du innse at til enhver tid kan personer åpenbare nye sider, nye veier til seksuell tenning, nye måter å oppfatte seg selv på. Betroelser som går utover det vanlige, ikke minst når det gjelder seksualitet og kjønn, krever en dypere og mer tillitsfull allianse enn noe annet vi som medmennesker kan få ta del i.
Slike fortellinger er som gaver til dem som har vist seg verdige så dyp tillit.
Vi er mangfoldige, vi oppfatter oss selv på mange forskjellige måter, som kjønn, som utstyrte med biologiske kjønnsorgan, med en hjerne som kan fortelle en annen historie enn disse
såkalte kjønnsorganene gjør, med hvordan vi uttrykker vår kjærlighet, og med hvordan vi finner fram til våre personlige erotiske lykke-rom.
Vårt samfunn og vår kultur har ennå ikke fullt ut ønsket denne menneskelige rikdommen velkommen. Snarere forholder det seg tvert imot: Cis*- og heteronormativ tenkning har hersket og etterlatt altfor mange med knust hjerte, nedbrutt sinn, skam og forsterkede traumer.
Mange har levd, og mange lever stadig i en konstant sky årvåkenhet, i redsel for de forskjellige dommer som kan kastes på dem, med ord som syk, forstyrret, syndig eller ikke-eksisterende. Å holde tilbake ønsker og behov av så grunnleggende betydning som kjønn og seksualitet er skadelig for ethvert menneske.
Det er en stor og høyst betimelig utfordring for alle å ha et titall ydmyke og respektfulle vandringer der seksualitetene, kjønnene og erotikkene bor. De som ikke har gjort dette, de som ikke har lyttet til dem det gjelder, skulle erklære seg uegnet til å uttale seg skråsikkert om andre menneskers lykke.
Jeg, Esben Esther, har kommet til å stole på mine medmennesker, selv om mange har gitt meg grunn til å tvile. Kanskje opprettholder jeg tilliten fordi jeg i dypet av min sjel liker folk og har tro på det gode i oss.
Denne boka har villet skrives i mange år. Den krevde likevel lang modningstid. Jeg vil fortelle fordi mitt liv inneholder så store kontraster mellom det vellykkede og det skamfulle. Det ligger en skyld i det skamfulle, men den skylden er ikke min, og må adresseres til der den hører hjemme.
Nettopp dette gjelder langt flere enn meg.
* En cis-person er et menneske som har en kjønnsidentitet som samsvarer med det kjønnet vedkommende ble tiltenkt ved fødsel.
Mitt ønske er ikke å bli sett på som et offer. Det er kanskje begeistring jeg først og fremt ønsker å formidle, i håp om at andre med uvanlige menneskelige talent også skal kunne begeistres over disse talentene, og se dem som gaver til nytte for dem selv og som forbilde for andre.
Ennå er verden primitiv hva angår å anerkjenne og ønske alt menneskelig velkommen. I mitt liv har det vært en rettesnor å få flere til å se inn i den rikdommen både det vanlige og det uvanlige representerer.
En troende hindu spurte meg for noen år siden hvorfor jeg hadde valgt å komme til jorden. Uten at jeg visste at jeg skulle svare slik, hørte jeg meg selv si: Jeg er her for å hjelpe mennesker så de kan se sin indre skjønnhet.
Jeg vet at det har jeg gjort, og det gir en enorm glede.
En annen gang ble jeg spurt hva jeg vil det skal stå på min gravstein. Jeg sa: Hen levde slik at det skulle bli lettere for andre å følge etter.
Jeg skriver i dyp takknemlighet til livet som til nå har gitt meg langt mer enn jeg noen gang hadde fantasi til å håpe på.
Esben
Lyst til å leke, lyst til å utforske
Den enes død
Det er den syvende august 1948. Gunvor og Magne Benestad er på familiesamling på Benestadfamiliens feriested, Torp, like utenfor Kristiansand. De har med seg de tre barna sine, Gro på fem, Pål på to og et halvt og Trygve som er tre og en halv måned gammel. Solen skinner i den store frukthagen der de voksne spiller boccia, mens barna leker sisten eller sitter opptatte for seg selv. Lille Trygve sover i vogna si på et skyggefullt sted med et heklet pynteteppe over seg. Det er så fint.
Gro tar seg en tur på do mens alt dette andre går for seg. Da hun kommer ut, er det som om tiden har frosset. Her er det ingen som leker verken for seg selv eller sammen med andre. Bocciakulene ligger spredd utover plenen sammen med glass som ennå ikke er tømt for ripssaft.
Snart forstår Gro at noe har skjedd, det frosne bildet løser seg opp i en stor oppstandelse. De voksne, hvorav tre av pappas brødre, som alle er leger, befinner seg på kjøkkenet. Der forsøker de å få liv i lille Trygve. På en eller annen måte har pynteteppet kommet over ham – godt hjulpet av Trygves egne hender, kanskje? Han hadde filtret seg inn i det, og så lot det til
at han var blitt liggende på rygg, og at han ble kvalt av sitt eget oppkast.
Mer vet vi ikke.
Trygve får god førstehjelp, men livet står ikke til å redde.
Magne Benestad, som jo også er lege, deltar ikke i opplivningsforsøkene. Gro finner ham på soverommet til min farmor og farfar. Han er fullstendig overveldet av gråt, sorg og hjelpeløshet.
Det er her min historie begynner. Trygves død er det som utløser bestemmelsen om å lage det barnet som kom til å bli meg.
Det var en ganske fargerik familie skjebnen innlemmet meg i den 3. mai 1949. Det var, som du forstår, heller ikke helt tilfeldig at jeg kom, og bevares, så kjappe de må ha vært med barneproduksjonen. Jeg ankom mindre enn ett år etter Trygves død.
I motsetning til alle oss andre finnes det ingen bilder av Trygve. Jeg tror at denne mangelen på bilder, dette at Trygve på litt mystisk vis var slettet fra familiealbumet, ga mer mening til mitt liv. Slik tenkte jeg i hvert fall da jeg fikk høre om bildene som ikke fantes. Fra omtrent den dagen jeg kunne språk forstå, ble jeg nemlig fortalt at hadde ikke Trygve dødd, ville jeg aldri ha blitt født. I begynnelsen opplevde jeg dette som noe de bare sa, uten at jeg var i stand til å tenke så grundig over det, men etter hvert kom jeg til å kjenne en takknemlighet til Trygve. Han ga meg min plass på jorden. På en måte var det ikke pent å tenke slik, men likevel, jeg fikk muligheten til liv fordi Trygve mistet sitt. Kanskje lå det en forpliktelse i det også, en forpliktelse til å leve for oss begge? Kanskje lå det også en glede hos meg, en glede for selve livet.
Den dagen jeg ble gammel nok til å forstå at ingen kan leve et liv som også er på vegne av en som mistet sitt, hadde jeg fått
en annen tilbakevendende tanke. Den er neppe særlig original, men den føltes veldig meningsfull og ikke minst krevende for meg. Jeg skulle gjøre noe viktig, kanskje noe stort i livet mitt. Min mor forsterket det ved å si slike ting som: «Har du fått mye, må du også gi mye tilbake.»
Vi har lett for å se på barn som små voksne som ennå ikke helt har nådd målet: Å bli gamle nok for voksengjerningen.
Barndommen blir et slags utdanningsløp, ikke noe mål i seg selv. Slik var det ikke for meg. Jeg fikk være barn med alt det innebar i en liten sørlandsby og i et hjem jeg kunne føle meg hjemme i. Samtidig var barndommen min virkelig en god og omfattende forberedelse på det livet jeg skulle komme til å leve.
Bortsett fra valg av utdanning og yrke ble lite i mitt liv planlagt.
Likevel har jeg svært sjelden følt at jeg var på feil spor.
Mitt liv har hatt bruk for en barndom med lek og glede, med en fungerende familie, med trygghet og visshet om å være elsket, med gode leveregler, sans for tradisjoner, frihet til å bevege seg, tilegnelse av kunnskaper og innsikter, med følelser og refleksjoner omkring det Guddommelige, med åpenhet overfor det menneskelige, med øvelse i å opptre, og med en stor kjærlighet til ordene.
Når du leser denne boka, vil du kunne kjenne igjen alle typene forberedelse og hvordan de kom til nytte i et liv knapt noen kunne forestille seg i 1950–60-årene.
Jeg fikk så mye av det jeg trengte, og jeg hadde stadige tanker om at jeg skulle gjøre noe viktig, kanskje stort, men hva dette viktig og store skulle være, ante jeg ikke. Dessuten sto det noe i veien, og dette noe ble ganske tydelig i en episode på et sted som heter Killegård, et grønt område på landet utenfor Grimstad, ikke langt fra Fjære kirke.
Den skremmende leken
Jeg var ofte på besøk på Killegård fordi en av barndomsvennene mine, Jan Erik, bodde der. Jan Erik er barnebarnet til den daddaen jeg fikk da jeg var to år gammel. Hun het Gusta og var mor til Esther, Jan Eriks mamma. De heter Bjelland til etternavn.
Vi var i «Bjellandhuset» på Killegård. Jeg var fem–seks år gammel. Det var mange barn der den dagen, barn fra landet. Det var både jenter og gutter til stede da hendelsen, som er den første jeg sikkert forbinder i tid med den store hindringen i meg, utfoldet seg på familien Bjellands kjøkken.
Det var så forbudt og skremmende at noe lengst inne i meg skalv den gangen i fem–seksårsalderen. Kanskje det var en fødselsdag siden vi var så mange? Det ble i alle fall arrangert barneleker av den typen hvor man får bind for øynene. Vi ble stilt i kø. Guttene sto i en kø, og jentene i en annen. Alt annet var utenkelig. Foran jentekøen lå det en haug med gutteklær. Foran guttekøen lå tilsvarende mengde jenteklær. Fra bak i køen studerte jeg det hele: Det var skjørt, kjoler, underkjoler, nattkjoler og underbukser med lange ben. Først da det var vår tur, kom bindet for øynene og kleshaugen ble stokket om.
Jeg kjenner ennå dirringen i kroppen, men får ikke tak i om jeg lo veldig eller var dødsens stille der jeg sto et stykke bak i køen og så barna foran meg på guttesiden iføre seg den ene drømmen etter den andre. Ja, for jeg hadde nok drømt om dette før, men nå ble det så virkelig og mulig!
Alle lo, alle lo med lett hjerte, og akkurat nå, når jeg skriver dette, vet jeg med sikkerhet at jeg lo ikke. Jeg ble redd. Jo mer de lo, desto reddere ble jeg. På en måte forsto jeg at de lo av meg. De utkledde barna lo også. Dette var jo en lek de hadde vært med på før. For meg var det første gang, og snart ville det
være min tur. Akkurat da lå det en lyserød nattkjole av flanell på toppen av den kleshaugen jeg sto i kø foran.
Et par plasser før det var min tur, måtte jeg på do. Jeg var der lenge. Da jeg kom tilbake, var leken over, og jeg ble fylt av sorg.
Hver eneste gang jeg etter dette var på besøk hos Jan Erik, ba jeg en stille bønn om at de nok en gang skulle foreslå denne utkledningsleken. Da skulle jeg være modigere. De gjorde ikke det, og jeg våget selvfølgelig ikke å komme med forslaget selv. Det vil si, ikke før Ellen, Brit og jeg en dag var alene på loftet hjemme hos meg. Ellen og Brit var mine jentevenner fra før jeg begynte på skolen. På loftet hang det deilige saker til tørk. Blant annet en sort underkjole med blondekant. Jeg tror at jeg fremdeles kunne ha tegnet den med ganske stor presisjon. Det luktet rent tøy på loftet. Den lukten kjente jeg. Jeg hadde noe jeg kalte «silkene», som jeg dagstøtt strøk og suttet på. Noen ganger, helt mot min vilje, ble de vasket. Det var fryktelig. De luktet endeløst mye bedre når de var skitne, men ikke desto mindre kunne jeg kjenne igjen den nyvaskede duften. På en eller annen måte fikk jeg vridd det til at Ellen, Brit og jeg skulle leke klesleken. Jeg forklarte dette med bind for øyene, kleshaugene og reglene. Det måtte jeg gjøre på en slik måte at Ellen og Brit ikke ville merke hvor mye engstelse og lengsel jeg la i prosjektet. Vi gjorde det, jeg gjorde det, dro de tynne underkjolestroppene over mine barneskuldre.
Jeg var i transe.
Jeg vet ikke hvor lenge.
«Du liker visst dette, du!» sa Ellens stemme fra et sted utenfor transen. Spørsmålet slo ned som et lyn, og jeg svarte som usant var, at det gjorde jeg slett ikke.
Dermed var den leken over, for aldri noen gang senere å bli brakt på banen. Jeg var syv eller kanskje åtte år den gangen. Lengselen ble lukket bak viljesterke segl.
Jeg visste at jeg eide en hemmelighet verd å lyve for. Verd å gjemme bort, slik at ingen kunne se den.
Denne hemmeligheten sto i klar kontrast til storhetsdrømmene.
Familiespillet
Jeg håper foreldrene mine nøt unnfangelsen den gangen i 1948, at ikke det hele bare var et pliktløp for å oppfylle barne-planene. Hva angår fødselen, fikk jeg alltid høre at jeg var en stor baby.
Det ble ikke sagt noe om den jobben mamma hadde gjort for å få meg ut. Hvor stor jeg faktisk var, vet jeg ikke. Likevel etterlot nok det med fødselsvekten meg med en følelse av å være stor og sterk. Det ble tidlig en indre selvfølgelighet for meg at jeg kunne tåle mye.
Min far, pappa, var en høyt elsket, respektert og ganske vakker mann. Det ble tidlig påpekt at jeg liknet veldig på ham. På veggen med familiebilder i spisestua hang et bilde av min fars familie fra 1915–16. Pappa var født i 1910. Fem–seksåringen som sto ytterst til høyre og lente seg på sofaen de voksne på bildet satt i, liknet forbausende på meg. Han hadde på seg hvit matrosskjorte og sort bukse. Rett som det var, viste jeg stolt dette bildet til vennene mine. Det var så fint å likne på pappa. Det gjorde Gro også, mens Pål og Anne Maria, hun som kom til verden fire år etter meg, hadde mer av mammas litt sydeuropeiske trekk. Gro var ikke desto mindre jente, og jeg var jo gutt som pappa.
Dette er noe både familie og kultur setter spillereglene for.
Min mamma Gunvor kom fra Grefsen i Oslo, der faren, og etter hvert tre mødre hadde bodd i Glads vei 2. Det var en statlig bolig. Morfar jobbet i Patentstyret. Derfor bodde de slik. Morfar overlevde to koner før den tredje, Ester, kom inn i bildet.
Mamma hadde en bror, min onkel Odd. Det spesielle med ham var at han hadde vært «gal» og innlagt på Gaustad sykehus under krigen. Onkel Odd var hos oss hver jul, men jeg tror aldri noen gang at jeg satt på fanget hans. Én ting lærte han meg
imidlertid: Det intelligente menneske kjeder seg aldri.
Slike forpliktelser med et underliggende krav i seg hadde lett for å feste seg hos meg.
Mamma likte ikke å dra til Torp. Det hadde nok med Trygves død og vonde minner å gjøre. Samtidig ga hun ganske klart uttrykk for ikke å være så begeistret for pappas familie.
Hennes egen familie fikk jeg høre mye om. Her var det slektskap til kjente arkitekter, prester og salmediktere. De var fra det finere kulturborgerskapet. Min kjødelige mormor skal ha vært så fin på det at hun sa huffda når hun fes på do. Hun ble borte lenge før jeg kom til verden.
Jeg var stolt av min fars utseende og av mine aner på morssiden. Skulle det bli noe kunstnerisk av meg også? Jeg trodde ikke det. Dette kunstneriske føltes ganske utilgjengelig.
Mamma bestemte nok det meste av hva det skulle legges vekt på i min familie, rent bortsett fra timeplanen. Den var det pappas jobb som bestemte.
Jeg ble svært godt tatt vare på fra første stund. Trygves død hadde ikke bare gitt meg anledning til et liv. Det førte også med seg at jeg fra lenge før jeg kan huske, var omgitt av barnepleiere. Oppveksten min var preget av omsorgsfulle kvinner. Det skulle bare være trygt å være Esben.
Dadda Gusta
Gusta kom til oss da jeg var to år gammel. Forut for det hadde hun mottatt Kongens fortjenestemedalje i sølv for 25 års tjeneste hos familien Due. Jeg kalte henne «Buster» en stund, før jeg fant
de rette lydene. Hun var det roligste, varmeste og mest trofaste mennesket i hele min barndom. Det er på sin plass å si at hun elsket meg betingelsesløst.
Gusta var legemliggjørelsen av det å være bestemor. Det var hun da også, rent biologisk, om enn ikke for meg. Det biologiske var tatt fra henne. I praksis var hun «tante Gusta» for sine barnebarn. Datteren hun en gang hadde født, ble adoptert av Gustas foreldre og gjort til Gustas søster. Jeg vet ikke om dette var en vanlig øvelse på Sørlandet når noen fikk barn utenfor ekteskap, men slik ble det løst i den familien.
Aldri hørte jeg Gusta klage.
Hun hadde sitt eget rom i mitt ganske store barndomshjem. Det lå i første etasje sammen med alle soverommene. Der sov hun fem–seks netter i uka. På torsdagene hadde hun fri. Da dro hun hjem til huset sitt på Killegård, der hun bodde sammen med en blind søster.
Søster Gro minnet meg for ikke så lenge siden om Margit, en annen Gusta-søster som også bodde på Killegård. Margit var seende og oppegående på alle vis. Det var nok hun som tok seg av den blinde søsteren når Gusta var hos oss.
Gusta tok seg av alle, og aller mest meg. Hun la mye ekstra til den tryggheten som jeg har hatt så stor bruk for.
Takk, Gusta!
Hun var en opplagt del av familien. Hun tok oppvasken, gulvvasken, klesvasken, vindusvasken, matlagingen, og hun hadde sin faste plass ved middagsbordet. Hun satt verken øverst eller nederst, men praktisk plassert på stolen nærmest kjøkkenet.
En gang hadde mamma laget surkål i Gustas fravær. Mamma var ikke fornøyd. Gusta var åpenbart ikke langt borte. Hun kom, stakk nesen i surkålgryta og gjorde et eller annet mamma ikke fikk helt med seg. Det skjedde så fort. Etter dette forte var
surkålen akkurat som den skulle være. Den Gusta, den Gusta, sa mamma.
Jeg syntes det var fint når mamma snakket godt om henne.
Før jul hvert år var Gusta med på julebaksten. Det ble bakt berlinerkranser, fattigmenn, goro og en del annet søtt og godt som jeg ikke vet navnet på. De la store treplater utover et ikke helt beskjedent kjøkkenbord, og det duftet julebakst. Så intens og forlokkende var den duften at den nådde neseborene mine idet jeg kom ut av døren på barneskolen som lå 60 meter oppe i gaten. Både mine søsken og jeg løp etter lukten for å få smake. Vi fikk en kake, kanskje to, de smeltet i munnen og var kjempegode! Mer enn to kaker fikk vi aldri. De skulle spises til jul, basta!
Da alt kakeverket hadde kjølt ned og den deilige duften var borte, ble de store metalleskene med lokk tatt høytidelig ned fra et skap over kjøleskapet. Uten en mine ble alle kakene fra året før helt ut, for å bli erstattet med omtrent samme antall nye. Til jul spiste familien Benestad alt annet enn småkaker, men det kom aldri på tale å endre på tradisjonene.
Det hendte nok at Gusta så sitt snitt til å gi oss litt ekstra likevel. Hun sto ikke alltid skolerett for sin arbeidsgiver.
Gusta tok alltid imot meg og holdt meg i sin varme favn, uten at det noensinne ble påtrengende. Det var et problem for mine foreldre at jeg ble så til de grader foretrukket eller «forføyd» av henne. Gusta kjøpte ukentlig Donald Duck, Daffy og Vill Vest til meg. Penger fikk jeg også, og ikke minst ga hun meg sjokolade: Firkløver og Lohengrin. På kveldene spiste jeg sjokolade i overkøya. Pål som lå nedenunder, fikk sjelden noe. Han gikk etter hvert til mamma og pappa og spurte om han kunne få et rom på loftet slik at han slapp å se alt sjokoladepapiret dale ned foran sengen sin. Ønsket ble innvilget. Pål fikk sin egen lille hule fram til han flyttet hjemmefra for å gå på arkitekthøgskolen i Oslo.
Gusta var på ingen måte rik, og hva hun fikk i lønn for alt sitt strev, vet jeg ikke. Hun hadde ikke desto mindre alltid noe til overs til meg.
Da jeg fylte tre år, fikk jeg cowboyutstyr i fødselsdagspresang. Det var sabla fint med hatt, bukse, belte og pistol i sort og hvitt. Var det slik at jeg fikk dette på en torsdag, eller var det andre grunner til at jeg ikke fikk vist meg fram til Gusta i all denne herligheten? Hvorom dette var, ble jeg nærmest meldt savnet den fødselsdagen. Esben, som jeg het den gangen, var vekk. Jeg var borte helt til det kom melding fra Killegård om at jeg hadde vandret de tre kilometerne på mine små ben opp dit for å vise Gusta hvor fin jeg var. Jeg kjente veien godt, for på den hadde jeg blitt kjørt mange ganger.
Inni meg har jeg ennå et bilde av at jeg går på en grusvei, og at jeg ser ned på bukse og pistol, uten at jeg helt sikkert vet om dette kan knyttes til treårsvandringen. Jeg har sjekket denne historien med søster Gro. Hun har ingen erindring om dette, men for meg står det ganske klart.
Jeg likte å vise meg fram når jeg var fin. Det har ikke gått over.
Det var jo ille at jeg ble så forføyd av Gusta, og jeg kjenner ennå stikket av dårlig samvittighet når jeg tenker på hvor egoistisk jeg var. Straffen fikk jeg imidlertid noen år senere, da tannlegen fant 25 hull i tennene mine. Pål på sin side betrodde meg mange år etter det igjen at dette med sjokoladepapiret i all sin skrekkelige sannhet bare hadde vært et påskudd. Han ville bort fra meg, slik at han kunne få runke i fred. Vi hadde en åpen dialog, Pål og jeg, og et nært og godt forhold senere i livet. Vi delte hemmeligheter med hverandre, og jeg så opp til ham. Han hadde så mye av mamma i seg, ikke minst var han flink til å tegne. Han var den kunstneriske av oss to.
Gustas soverom lå fire skritt fra vårt rom med køyesengene. Hun sov på «divanen», som hun kalte den. Hun brukte rosa flanellnattkjole, og jeg sov noen ganger inn mot veggen sammen med henne. Jeg koste meg med det myke flanellstoffet og hennes varme inntil meg. Det var veldig fint, men det skjedde nok ikke så ofte. I alle fall fikk Pål fred de nettene, får vi tro.
Gusta var alltid på mitt parti. Selv de gangene jeg faktisk hadde gjort noe galt eller oppført meg helt umulig, tok hun meg i forsvar, og det hendte at hun la skylden andre steder. Pål var et slikt sted. Det forekom nok mer enn én gang at hun ga ham skylden for noe jeg hadde gjort. Jeg er redd jeg ikke kom med noen korreksjoner.
Mitt liv var privilegert når det gjaldt både familie, Gusta og nærheten til alt jeg trengte og syntes var gøy og spennende. Likevel, selv om livet kunne vært så lett, var det dette noe som holdt meg tilbake, jeg følte ikke på det hele tiden, men ofte nok til at idyllen ble forstyrret. Jeg hadde en besværlig hemmelighet i lasten?
Jeg vet ikke helt sikkert når denne hemmeligheten ble meg bevisst. Det må ha vært før hendelsen på Killegård. Jeg har mange ganger forsøkt å tenke tilbake, uten å få tak i noe tidspunkt for første gang jeg merket at jeg ønsket noe som jeg forsto at andre gutter ikke ville ha. Jeg finner bare glimt av en slags misunnelse overfor jenter og hvordan de kunne kle seg, hvordan de kunne la håret gro og pynte seg med sløyfer. Jeg hadde et ønske om å være som dem, selv om ønsket den gangen begrenset seg til overflaten.
Et
barndomshjem
for eventyrlystne
Mitt barndomshjem var senteret i min barndoms verden. Det gikk over fire etasjer når vi tar med kjelleren. Loftet var mest brukt til gjester og klestørk. Under skråtakene var det skap for
meg å gjemme seg i. Det var også en hemmelighetsfull hems der oppe. På den hemsen hang noe jeg lenge var redd for. Det så ut som noe slags dyr eller slanger. Det hendte at jeg syntes disse skapningene beveget på seg.
En dag var jeg borte. Ingen, heller ikke Gusta, hadde sett noe til meg på lang tid. Det ble ropt og det ble søkt, men lille Esben var ikke å finne. Eventyrlystne jeg hadde utforsket loftet, om enn ikke hemsen med de farlige tingene, og så hadde jeg funnet de deilige, myke putene og dynene. Midt i alt dette myke lå jeg og sov, og jeg hadde sovet lenge.
Tidvis var pappa sint. Det var ubehagelig. Samtidig var sinnet litt forutsigbart på den måten at det var de samme forholdene som irriterte ham gang på gang. Huset hadde en ganske stor terrasse. Der ble det lekkasjer, det irriterte han seg veldig over. Irriterende var det også for ham at stadig nye håndverkere måtte til. Pappa mistenkte dem for å ta høyere priser fordi han var lege. Jeg tror det lærte meg noe om å avtale priser på forhånd.
Sjuttan også! sa pappa når han ble sint. Ikke vet jeg hva sjuttan betyr, og det var ikke lurt å spørre pappa akkurat midt i forbannelsen, etterpå glemte jeg både ord og ubehag.
Det hendte seg rimeligvis at han ble sint på oss barn også, selv om jeg ikke får fram noen klare bilder fra barndommen om hvordan det var. Mamma var den som for det meste tok seg av kjeftingen. Ble det for ille, fikk jeg trøst av Gusta.
Det skulle selvfølgelig være stille om natten, alle sov i første etasje, slik at lyder lett fant veien til foreldresoverommet og mammas ører. Ikke desto mindre delte vi barna spøkelseshistorier. Ble vi for høylytte, kom strenge mamma og stoppet det hele. I soveromsetasjen lå badet vårt med husets ene do i et lite rom ved siden av. Om vinteren var det forferdelig kaldt å sette seg ned på dosetet. Lenge var det lille rommet uten oppvarming.
Ofte utsatte jeg tissingen vel lenge før jeg ga meg den kalde doen i vold.
Mange vil synes det er mer på sin plass å stå, når vi med utovertiss ikke skal annet enn å tisse, men nei: Pappa gjorde det klart for Pål og meg at vi alltid måtte sitte når vi skulle tisse. Han kunne ikke fordra tiss på gulvet. Utovertisser er nå en gang ikke alltid like lette å sikte med. Pål og jeg delte senere i livet at vi faktisk hadde innrettet oss etter pappas formaninger. Nå var det vi som mislikte tiss på do-gulvet. Ingen av oss forbandt den øvelsen med å bli bekreftet som mann.
Ikke vet jeg hvordan jeg fikk det til, men en gang da jeg satt på do og tisset, kom jeg til å trekke forhuden ned over tissehodet, uten å klare å dra den tilbake. Pappa måtte fra sitt kontor ha hørt hylet, eller kanskje var det noen av de andre som kalte på ham og sa at Esben var i noe slags nød. Han kom i alle fall løpende i sin hvite frakk og fikk forhuden på plass.
Dette må du aldri gjøre igjen, sa han og gikk tilbake til jobben. Jeg satt forskrekket tilbake.
Dette må ha skjedd i god tid før puberteten. Det er først når jeg skriver dette, at jeg begynner å lure på om pappa trodde jeg hadde runket. I så fall er det sannelig fint at jeg aldri kom til å oppfatte det på den måten. Jeg tror heller ikke at pappa ville vært så seksualnegativ.
Jeg gjorde aldri det med forhuden igjen.
En gang noen år senere kom pappa også løpende til min unnsetning. Da sto jeg blek og smertepreget med en ganske stygt brukket arm. Sant å si var han nesten alltid tilgjengelig om det var noe medisinsk på gang med oss barn, men da løp han ikke.
Det som ble bare mitt soverom, hadde et stort vindu ut mot Storgaten. Det betød at dersom du skulle slumpe til å komme naken ut av badet og denne soveromsdøren var åpen, kunne du
bli iakttatt av enhver som måtte befinne seg på utsiden. Det var til og med så viselig innrettet at på den andre siden av gaten lå det en liten hage på et høyere nivå. Opp til denne hagen gikk det en trapp av stein. Både fra hagen og fra denne steintrappa var det ganske uhindret sikt inn, med mindre vi hadde trukket gardinene for. Det var som det reneste amfi. Jeg var veldig flau for min nakenhet og passet veldig godt på enten å ha håndkle omkring meg eller sørge for at gardinene var trukket for.
Kjelleren var skummel. Nesten hver gang jeg kom ned trappa fra kjøkkenet, så jeg for meg en grå, hårete dødningehånd komme opp fra kjelleren. Den ville ta meg. Jeg frøs til, men så styrtet jeg forbi til en trygghet ute eller inne. Langt verre var det når jeg ble sendt i kjelleren for å hente poteter fra den store bingen vi hadde der nede. Jeg måtte gjennom kjellerdøren og inn i det truende mørket, for å komme til potetbingen. På vei tilbake måtte lyset slukkes før jeg var helt ute i det trygge. Jeg hadde sug i magen hver gang og forsøkte å gjøre alt så raskt som mulig. Var jeg mørkredd? Ja, i alle fall akkurat der, og så var det jo denne dødningehånden. Å komme opp derfra igjen var som når sollyset slipper gjennom på en gråværsdag.
Det var noe mer som var ekkelt med det å hente poteter i kjelleren. Noen ganger grep fingrene om en helt råtten potet som tøt ut mellom fingrene. Senere i livet har jeg hatt min fulle hyre med å ta i tørre uvaskede poteter.
Vi hadde en fin-inngang med elegant trapp opp til kjøkkenet. Dit kom vennene mine og ringte på når jeg hadde fødselsdag, ellers brukte jeg den ikke så ofte. Under fin-trappa lå mammas garderobeskap. Det ble et stort skattkammer for alle mine sanser. Der inne ble jeg godt kjent etter hvert. Kanskje var det her jeg kjente dragningen først. Jeg var jo eventyrlysten, jeg ville finne ut hva som var bak enhver dør i huset. Ennå kan jeg kjenne lukten av min mors klær og hvordan det føltes å ta på dem.
Pappa var til vanlig en glad mann fra Kristiansand som elsket å synge mot hav og mot fjell. Han hadde en flott tenor som ga gjenlyd i alle rom, ute som inne. Litt snodig kunne det være når han gikk ut i lyse og varme sommernetter og brøt enhver stillhet med et rungende «Aftenen er stille»! Sangen hadde en fortsettelse, den husker jeg ikke.
Pappa jobbet som allmennlege, han hadde altså kontor i første etasje med dør ut til kjøkkengangen. Det var denne jobben som preget min barndom.
Dersom jeg skulle ha lyst på noen kroner til noe godt, kunne jeg banke på pappas kontordør, og han kom ut i sin hvite frakk. «Kan jeg få en krone til is?», kunne jeg spørre. Som regel fikk jeg det. På den måten var pappa mer tilgjengelig enn mange fedre, vil jeg tro. De gangene jeg kom hjem med blodige knær eller andre skader, var det denne døren jeg banket på. Oftest var det mamma som fikset, renset og la bandasje på. Pappa sydde meg aldri, men en gang åpnet han en byll øverst på baksiden av den høyre leggen min. Det var fasinerende å se pusset og deretter blodet strømme ut. Mamma bandasjerte og skiftet på såret noen dager, og med det var byllen borte.
Pappas jobb var altså det som styrte familierutinene mest, egentlig både inne og ute. På vei til pappas venteværelse stoppet pasienter ofte opp for å slå av en liten prat med oss barn. De kunne fortelle oss at da de gikk inn til pappa, kjente de seg veldig syke. Da de kom ut igjen, følte de seg veldig friske, men de kunne ikke riktig forklare hva han gjorde. Jeg kjente meg stolt når folk kom med slike historier. Han, som jeg liknet slik på, var så flink. Gusta mente at jeg ville bli like flink som ham. Hun sa det på en måte som i grunnen ikke hadde åpning for noe alternativ. Jeg er ikke noen stor tilhenger av ordet flink når det forutsettes at det er noe du skal være. Langt bedre når de brukes om noe du har vært eller gjort.
I hagen foran huset og pappas venteværelse sto det et tujatre. Det var så høyt at Gro og Pål kalte det de Jesus-treet. Det nådde helt opp til himmelen. Det treet elsket jeg fra tidlig alder å klatre i. I toppen, altså i nærheten av himmelen, delte stammen seg i to. Du skulle være en ganske ihuga tre-klatrer for å kunne se nærmere på den delingen. Jeg var der mange ganger. Det ga meg en spesiell følelse å være der oppe hvor jeg kunne se så mye, mens knapt noen kunne se meg. En tuja lukter sterkt.
Jeg elsket lukten. Grenene henger ned som hengekøyer. Ved å la meg gli ut på grenene høyt oppe, og så gli videre, ned til neste litt lengre gren mens jeg begrenset farten ved å gripe om de myke grenene, kunne jeg ta meg ned mot bakken. Slik ble Jesustreet til den reneste rutsjebane.
Når jeg tenker på det, bobler det ennå i magen.
Basert på pappas arbeidsrytme spiste vi middag klokken to. Da var vi barn ferdige med skolen, og pappa tok pause fra jobben. Etter middagen satte han seg i lenestolen sin og sov litt. Da måtte vi være stille. Det var imidlertid ikke telefonen. Den ringte ustanselig, og jeg kan umulig har vært gammel før det var trygt nok å løfte av røret og si Benestad værsågod. Jeg tror også det var ok å si at pappa hviler seg akkurat nå, og om de kunne ringe om en stund? Det var det mange som kunne, men det hendte ganske ofte at de ikke la på før de hadde fortalt hvorfor de ringte i utgangspunktet. De kunne si: Åja, så han hviler. Det har han sikkert fortjent. Jeg skal ringe senere, for du forstår …, og så fikk jeg hele historien.
Det kunne ringe på venteværelsedøren også, gjerne på kvelden når pappa var på sykebesøk. Vi visste at det var venteværelsedørklokka som ringte, for ved den ringeklokka sto det et lite skilt: Ring to ganger! Den av oss som hadde anledning, gikk og åpnet.
En mørk kveld var det jeg som gjorde det. Utenfor sto en svær brande av en mann med alpelua trukket godt ned over
ørene. Fra rundt alpeluebremmen rant det tallrike bekker med blod nedover mannens ansikt, hals og nakke. Beklager at jeg ikke tar av meg lua, sa han høflig, du forstår at hvis jeg gjør det, så flommer det! Heldigvis var mamma innenfor rekkevidde.
Hun fikk stanset flommen, og etter hvert kom pappa og lappet mannen sammen igjen.
Jeg syntes det var en spennende og ganske morsom historie, som jeg fortalte mange om, men hvem mannen var, fortalte jeg ikke. Det kjentes så naturlig for meg både å være på behandlingssiden og ikke å si noe om hvem som ble behandlet.
Familielivet ble preget av andre ting enn pappas jobb. For det første hendte det seg at han hadde fri, og dessuten hadde vi selv stor frihet til å foreta oss ting på egen hånd. Vi fikk besøk også, og det mest spennende besøket for meg som barn var morfar og Ester. Hun var morfars tredje kone og ble min eneste mormor på den måten at jeg ikke hadde møtt noen av de andre. Hun var alltid blid, på tross av at vi barn ertet henne ganske mye for dette og hint. Blir du aldri fornærmet, mormor? undret vi, og hun svarte at slikt hadde hun da sluttet med for lenge siden! Det syntes jeg var en klok leveregel.
Hun og morfar kom på besøk hver jul. Det var en vesentlig del av julespenningen å sitte i spisestuevinduet og speide nedover Storgaten etter billysene deres. Først etter tallrike navnløse lykter kom de som satt på mormor og morfar sin bil. Ekstra spennende var denne ventingen når det var snøvær og lyset fra lyktene pløyde vei mellom snøfillene. De kan falle tett på Sørlandet på den tiden av året.
I julen leste morfar egne dikt for oss.
Mamma skrev også dikt. På sine litt eldre dager leste hun regelmessig av egen og farens produksjon på Frelsesarmeen. Hun leste med musikalsk innlevelse, og hun satte stor pris på at tilhørerne gråt når de hørte på henne.
Jeg satt ellers ofte nettopp i det vinduet og speidet nedover
Storgaten som var og er Grimstads hovedgate. Det var mest fasinerende når Nordøsten sto på med storm og snøvær. Da kom svarte skikkelser skjevt oppover gaten med skulderen mot vinden og været. Jeg kunne sitte der i time etter time og følge livet. En gang senere i livet kom jeg over et maleri der kunstneren hadde fanget noe som var så likt det jeg hadde sett når snøstormen sto på og folk strevde seg hjem. Bildet lå utenfor hva jeg kunne betale da, men jeg bestemte meg for at dersom jeg senere i livet skulle komme over noe som snakket så sterkt til meg, skulle jeg kjøpe det.
Legekunsten i første etasje
Jeg tror pappa bedrev det jeg i dag kaller legekunst. Det krever et talent for å kunne behandle utover det rent faglige. Slike talent kan ikke læres fra grunnen, men de kan utvikles og kultiveres. Pappa gjorde nok akkurat det, selv om han kanskje ikke ville bruke de samme ordene på det. At han fant stolthet og tilhørighet i sitt yrke, ble tydeligere og tydeligere for meg, etter som jeg selv fikk tilsvarende utdanning. Gjennom det fellesskapet kom jeg etter hvert nærmere pappa også på det følelsesmessige området. Han lærte meg mye viktig, helt fra tidlig barndom gjorde han det.
Hver julaften kom det en egen gave til pappa. Det var fra en dame, la oss kalle henne Sofie. Hun hadde vært pappas pasient lenge. Hun led av en leddgikt som deformerte hendene hennes i den grad at hun knapt kunne bruke dem. Pappa satt ofte og leste «Det Beste», «Readers Digest», der i den gråfiolette ørelappstolen sin. I ett av disse bladene kom han over en artikkel om kortison. Kanskje kunne dette være noe for Sofie? Pappa kontaktet spesialister på sykehuset, som han alltid gjorde når han trengte faglig assistanse, en praksis
han også gjorde meg svært bevisst på i god til før legestudiet. Både på lokalsykehuset og på Rikshospitalet ble han avvist med lattermild overbærenhet. Hvem trodde han at han var, liksom? Pappa ga seg ikke. Han fikk kontakt med forskningsmiljøet i USA som ble beskrevet i Det Beste, og faktisk fikk han tilsendt piller og bruksanvisning derfra. Han spurte Sofie om hun ville være med på et forsøk. Det ville hun, og Sofie fikk sin kortison, og hva fikk pappa under juletreet år etter år? Han fikk grytekluter Sofie selv hadde strikket eller heklet! Pappa gjemte alle disse gryteklutene i et lite kamferskrin som han hadde i bokhyllen ved siden av stolen sin.
Jeg lærte at du som lege alltid skal ha pasientens beste i tankene, at du alltid skal være årvåken overfor nye innsikter, at du ikke skal gi deg når du er overbevist om at du har rett, og du skal alltid søke etter den beste kunnskapen du og dine pasienter måtte trenge.
La deg ikke styre
En dag kom mamma ganske forbitret til middag. Hun var gledestrålende blitt medelt at styret i den kristelige ungdomsforeningen hadde hatt møte og vurderte at hun kunne bli medlem. Mamma freste, hun ville da ikke være medlem i en forening som målte mulige medlemmer på en slags gudfryktighetsskala. For mamma var Gud langt større enn som så. Ingen kan vite best hva Gud vil!
Alle former for snobberi fnøs hun av, og aller verst var det dersom snobbene baserte sin ære på arvet rikdom eller på stillinger som var gitt dem, uten vesentlige krav om kompetanse. Hun kalte dem honoraransjoser. Senere i livet forsto jeg at dette kom fra det gamle begrepet honoratiores, de ærverdige. Hun nærmest befalte oss ikke å strebe etter posisjon og rikdom, men søke innsikt og finne vår egen vei i livet. Hun kunne si: Den vår
Herre har gitt forstand, gir han også et embete, men hva med dem Gud ga et embete? Adressen var klar nok: Prester som ikke tjente en tro mamma kunne kjenne seg igjen i. Jeg trodde på henne, og den troen har jeg beholdt.
Før hun traff pappa, studerte mamma på Kunst- og håndverksskolen i Oslo. Hun gikk på gullsmedlinjen, men gullsmed ble hun ikke. Hun fullførte ikke artium heller, noe hun angret på i alle år, omgitt som hun var av akademikere. Hun var rett og slett bitter for det hun hadde gått glipp av.
Det var sykepleier hun etter hvert bestemte seg for å bli, muligens fordi hun anså det som et tryggere yrke. Det hjalp ikke at hennes studiekamerater på Kunst- og håndverkskolen ropte til henne: Gunvor, Gunvor! Det er hos oss du hører hjemme!
På veggen hjemme hos oss hang det nydelige tegninger fra hennes tid på gullsmedlinjen. Mammas tegneferdigheter var bemerkelsesverdige, og jeg tok ofte venner med for å se tegningene hennes. «Dette har mamma laget!» sa jeg stolt. Med henne og bror Pål i huset forsto jeg tidlig at jeg selv ikke var noen tegner. Jeg ville gjerne, men kunne ikke.
Mamma hadde nok begynt på sykepleierstudiet allerede den gangen hun ble invitert på fest i Kristiansand. Der møtte hun en mann som hun syntes var utrolig kjekk, det skal heller ikke stikkes under stol at mamma også var en vakker kvinne. For å gjøre godt inntrykk på den kjekke mannen, som forresten het Magne Johan Benestad, skulle hun gå med meget elegante bevegelser ned en lang trapp. Han sto nemlig nedenunder, og hvem vet om han ikke kastet et blikk eller to opp trappa. Mamma snublet på fjerde trinn, rullet rimelig uelegant nedover og rett i armene på den kjekke mannen. Om det var akkurat da eller litt senere at han sa: Når du begynner på Aker sykehus, spør etter «Beden», vet jeg ikke, men i alle fall var det nettopp det hun kom til å gjøre.
De hadde en nydelig kjærlighetshistorie. Jeg tror aldri de var i tvil om at de hørte sammen. Pappa, som hadde overlevd en tuberkuløs hjerteposebetennelse, fortalte mamma at han ikke kom til å bli noen gammel mann. De giftet seg likevel, og mamma fortalte senere at hun hele livet hadde vært redd for at han skulle dø.
Da han altså i rimelig høy alder døde og skulle begraves, sto mamma ved siden av båren i en fullsatt Grimstad kirke. Hun snakket mot kisten med en klar og rolig stemme. Jeg husker ikke alt hun sa, men dette husker jeg godt: «Du sa tidlig til meg at du aldri ville bli noen gammel mann – og det ble du heller ikke.»
Verken mamma eller broren hennes kom til å følge noen kunstnerisk løpebane. Kanskje ble de ikke oppmuntret hjemmefra? Kanskje det også bidro til at det aldri ble lagt noe utilbørlig press om utdanning på oss barn, annet enn at Pål og jeg selvfølgelig skulle på universitet, mens Gro og Maria sto friere.
Anne Maria kom til verden helt etter planen i mars 1953. Det var fire år mellom oss og fire år mellom Pål og meg. Gro var to og et halvt år eldre enn Pål igjen. Aldersforskjellene bidro til at vi nok på mange måter kom til å leve hvert vårt liv. Vanligvis satt hele familien til bords når vi spiste middag. Anne Maria var liten og søt. Pappa, som jo etter hvert var blitt i førtiårene, hadde stor sans for henne. Han kalte henne for kjompling, uten at jeg helt vet hvor det uttrykket kommer fra. Det er mulig at jeg ble litt misunnelig, og kanskje stakk den misunnelsen litt dypere enn at hun fikk så mye oppmerksomhet fra pappa. Anne Maria fikk jo alt det jenteriet som var utilgjengelig for meg. Jeg ser for eksempel for meg en søt, fnugglett rosa kjole med puffermer. På familieveggen hang det et bilde av henne der hun
danset med en Karsten, nettopp i den kjolen. Jeg kunne ta meg i å bli stående lenge og se på det bildet.
Anne Maria bestemte at det var Maria-delen av navnet sitt hun ville bruke. Vi fikk mer kontakt med hverandre senere i livet enn vi hadde i barndommen. Hun gikk den kunstneriske veien, og i motsetning til mamma gikk hun den helt ut. Maria ble lærer i kunstfag, foruten at hun lager de mest fargerike billedvever og tegninger fulle av fest, vin, blomster, druer og damer. «Jeg liker best å tegne nakne damer», sier Maria, «menn får jeg ikke til.» Hun var ulykkelig i ekteskapet sitt, og det ble en tung tid for henne da hun omsider brøt med mannen. Jeg ga henne ikke all den støtten hun fortjente den gangen. Det er jeg oppriktig lei for.
Ett barn hadde Maria fått. Det barnet er i dag lege som sin morfar og sin tankel. Heldigvis fant Maria seg en mye bedre mann etter hvert, og sannelig kom det et barn til.
Ordet tankel kommer jeg straks tilbake til.
Ordene
Jeg kommer fra et hjem der ordene hadde en stor plass, både til hverdag og fest.
Det heter ulempe, ikke bakdel, gjentok mamma nesten til det kjedsommelige, bakdeler er noe vi sitter på! For meg har denne oppdragelsen vært nyttig, en fordel, rett og slett. Jeg lærte å se ordene, ikke bare si dem. Tenk så vakkert et ord som tilfredsstillelse! sa mamma og fortsatte: Til-fred-stillet. Slik var det stadig. Det heter ikke doktorer, men doktoorer, sa mamma, og det heter lektoorer, traktoorer, professoorer, transistoorer og labradoorer.
Trykket skal legges på o-en!
Jeg tror at det å være opptatt av ord er godt, i alle fall for min hjerne. Faktisk skrev jeg et lite dikt om akkurat det med ord en gang:
Den som elsker ord, vet at ordene fanger
Når kjærligheten til ordene likevel ikke dør, Er det fordi
Vi med ord kan åpne nesten alt Som er lukket.
Når ordene ikke finnes, må vi lage dem. Til bruk for nevøer og nieser har vi for eksempel laget ordet tankel for meg, og mine søstre kaller meg for brøstera.
Det var nok ikke helt tilfeldig at pappa på julaften i tillegg til det vanlige juleevangeliet også leste første del av Johannesevangeliet: I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. På mange vis kan vi si at ord hadde en guddommelig posisjon i min oppvekst. Slik er det fremdeles.
Mamma var streng og kanskje litt fjern for meg, likevel har nok hun påvirket meg mer enn de fleste. Det var hun som hver kveld satte seg på sengekanten og leste Fader vår sammen med oss. Hun hadde også en takkebønn som jeg er nokså sikker på at hun sang, og at vi barna sang med. Jeg klarer ikke å finne igjen melodien inne i hodet mitt, men ordene var som følger: Nå lukker jeg mitt øye, Gud Fader i det høye, i varetekt meg tar, fra synd fra sorg, fra fare, din engel meg bevare, som ledet har min fot i dag.
Det var fint, selv om jeg lenge sang i varetekke tar. Søvnen kom på lette føtter. Jeg ber ennå aftenbønn.
Det er utvilsomt først og fremst mammas fortjeneste at jeg kom til å elske ord. Særlig elsket vi ord som danset, slik de gjorde hos Elsa Beskow, Inger Hagerup, André Bjerke og mange flere. Ordene danset, og hele familien lo. Alle seks moret seg, men kanskje var det likevel min mor og jeg som lo dypest og aller mest hjertelig. Slik tror jeg i alle fall at det var. Det jeg vet, er at jeg er den som husker flest av disse diktene utenat.
Så rart å være edderkopp
Med nøste i sin egen kropp Og spinne alle dage.
Men hvordan kan den gjemme på
Så mange kilometer tråd i slik en liten mage?
Selv gjemte jeg på kilovis av lengsler og hemmeligheter.
André Bjerke var den morsomste og mest lekne av lærerne på ordenes danseskole. Han er den som har inspirert meg mest. Jeg har senere hørt at han hadde store humørsvingninger.
Kanskje bar han på hemmeligheter, kanskje var han i et skap. Jeg vet absolutt ingenting om det, men jeg vet at hemmeligheter er tunge å bære.
Jeg vet også at hemmeligheter ikke forandrer noe som helst.
De dansende ordene gjorde meg alltid glad. Særlig dyp ble gleden når ordene samtidig formidlet begeistring, lekenhet, innsikt og ikke minst skjønnhet.
Jeg oppdaget Ibsen og lo sammen med resten av familien når min mor parafraserte og karikerte flere av Ibsens dikt, slik nettopp André Bjerke hadde gjort. For mitt indre øre hører jeg ennå stemmen hennes og ler. En del originaler kan jeg utenat.
Diktene er små skatter i mine minnerom, som jeg alltid har glede av å hente fram. De kommer til meg som assosiasjoner til hverdagenes begivenheter, og med ett er ikke hverdagen så hverdagslig likevel. Jeg tenker at dette med ord henter fram noe vesentlig i min natur. Det er en gave for meg å ta vare på, en rikdom som har med leken, tryggheten, tradisjonene og familien å gjøre.
Vi lekte «tepotte». Det dreier seg om ord som er helt like, men har forskjellig betydning, som for eksempel måke: En skrikende mesterflyver i sort eller grått og hvitt, eller å flytte på
større snømengder. En person tenker ut en tepotte og snakker om betydningene uten å nevne selve ordet. De som etter hvert forstår hvilket ord, hvilken tepotte (ikke spør meg hvor den betegnelsen kommer fra) det dreier seg om, snakker videre, stadig uten å nevne selve ordet. Den siste til å forstå kommer rimeligvis sist. Vi lekte selvfølgelig også Mitt skip er lastet med, der ordenes første bokstav var gitt.
Det som skulle komme til å bli en vesentlig del av min historie, hadde den gangen svært få ord, og de som fantes, var ikke mye å skryte av. De egnet seg verken til tepotter eller annen moro.
Når jeg nå skal fortelle videre, er mitt skip lastet med T – for trans og med S – for skap.
Esben klarer seg
selv
Skoleveien min var som nevnt ikke lang. Huset ovenfor på samme side av gaten liknet på vårt. Der bodde og jobbet tannlege Omdal. Jeg kalte han lenge Ondal, noe han syntes var veldig morsomt, derfor ga han meg julegave hvert år. Ovenfor Omdalhuset lå biblioteket, et rødt og litt annerledes mursteinshus. Det var der rettsaken mot Knut Hamsun fant sted. Neste hus var barneskolen, eller folkeskolen som vi kalte det den gangen. Det var august 1956. Sommeren var snart over, foran lå skoletiden. Jeg hadde en lysebrun skoleransel i imitert lær.
Jeg var, ifølge Gusta, blitt skolegutt, noe hun nok mente jeg skulle være stolt av. Det kan godt være at jeg var det også. Den gangen hadde jeg egentlig ikke noen tanker om at jeg ikke var gutt. Den slags var utenkelig.
For min bror Pål var det annerledes med skolen. Han strevde, og hans strev var et tema hjemme. Pappa skjelte på ham, noe
jeg syntes var vondt og urettferdig. Mamma på sin side syntes det var ille at Pål hele tiden fikk så gamle og ubrukelige lærere. Jeg fikk frøken. Hun het Sundby, frøken Sundby. I tillegg til henne fikk jeg en ABC-bok med en hane og en stor H utenpå.
Det er mulig jeg hadde knekt lesekoden før jeg begynte på skolen, men neppe så lenge før. Jeg hadde blikket rettet i så mange andre retninger. Ryktet sa at frøken Sundby var så flink til å tegne. Det hadde jeg sansen for, og hun tegnet virkelig pent i minneboka mi.
I andre klasse fikk vi frøken Markussen. Hun var streng og tilsvarende fryktet. Jeg tror vi på en eller annen måte ble intelligenstestet. Vi fikk i alle fall noen skjema med noen figurer som jeg mener vi skulle sortere på en eller annen måte. Ikke vet jeg hvorfor frøken Markussen plutselig sto ved pulten min og satte noen store kryss over alt jeg hadde gjort. Jeg satt igjen med en følelse av å ha gjort noe galt, uten å vite hva galt jeg hadde gjort. Det kjentes feil og urettferdig. Hvorfor kom ikke frøken Markussen med en forklaring?
Jeg ble et pent barn. Gusta sa at jeg kom til å bli en hjerteknuser, og jeg måtte spørre henne hva det var, noe hun sikkert forklarte, uten at jeg kan gjengi med hvilke ord. Sikkert er det at jeg ikke følte noe ønske om å knuse noens hjerter. Dessuten visste jeg allerede fra fireårsalderen at jeg ikke var slik som jeg trodde det var for alle andre. Jeg hadde i meg denne dragningen mot alt det som hadde med jenter å gjøre.
For Pål gikk det stadig dårlig på skolen. Alle mamma og pappa sine drømmer om akademisk karriere for oss to sønnene var i ferd med å falle i grus. Da Pål gikk opp i syvende klasse, begynte jeg i tredje. Pål fikk Jens William Terjesen som lærer dette siste året. Jeg fikk Jens William allerede da, og jeg beholdt ham som klasseforstander resten av tiden på folkeskolen.
Hjemme sa de at Jens William reddet Påls eksamen. Ikke at den var så veldig god, men han sto og kunne gå videre på
middelskolen. Mamma syntes på den ene siden at det var for galt at Pål bare fikk ett år med denne trollmannen av en lærer, mens jeg fikk hele fire. Det var det jo ikke noe å gjøre med. Vi ble begge Jens William stor takk skyldig.
Jeg tror det må ha vært på slutten av skoleåret i 1960 at mamma sto på kjøkkenet og sa: «Esben klarer seg selv, dessuten har han Gusta.» Det gjorde litt vondt at min mor så tydelig valgte min bror foran meg, men Gusta tok meg til side og sa: «Du er flink, du skal bli lege akkurat som din far.» Gusta var nok litt i tvil om hvorvidt denne hovedoppmerksomheten på Pål fra min mors side var rettferdig. Hun mumlet litt om det, men forsto nok at Pål trengte noe ekstra.
Jeg klarte jo meg selv. Så godt klarte jeg meg at jeg fikk alle de utmerkelsene som ble delt ut på avgangsseremonien. Det var to lærinnbundne bibler med gullsnitt fra hvert sitt legat. Jeg har dem ennå. På avskjedsseremonien leste jeg dikt og holdt tale.
Jeg leste blant annet diktet «Hvis», av Rudyard Kipling i André Bjerkes gjendikting:
hvis du kan fylle hvert minutt av tiden med seksti solsekunder, – da som lønn er jorden din med alt som finnes i den, og – enda mer – du er en mann, min sønn!
Og – enda mer – du er en mann, min sønn. Det låt så fint, men jeg visste at det ikke var helt sant. Jeg visste ikke da at jeg var i et skap. Den typen skap hadde jeg aldri hørt om, selv om jeg visste at et onomatopoetikon er et lydmalende ord: Voff.
Slipp alt og alle inn
Mitt barndomshjem var åpent for alle og preget av noe jeg liker å kalle en usedvanlig sunn, sunn fornuft. På engelsk kaller jeg det uncommon common sense. Den fornuften går innenfor og bakenfor det helt vanlige. Den setter ting i perspektiv, den tenker og føler litt lenger. Det som kan virke ugreit her og nå, kan være greit for framtiden. Uavhengig av hva andre måtte mene om at noen var «dårlige venner», fikk vi like fullt ta dem med inn. Det gikk helt fint, og det gjorde livet lett for oss. Vi trengte aldri si nei til noen eller lyve om at det på en eller annen måte ikke passet.
Siden jeg ble født fire år etter krigen, levde skyggene av alt som hadde skjedd fra 1940 til -45 i mitt hjem. Pappa var overarbeidet. Selv forklarte han at alle de andre legene i byen hadde vært nazister og ble sendt bort. Dermed var det han som fikk «straffen». Han var alene i byen med både polio- og difteriepidemier.
Hos oss var det likevel slik at alle de som hadde hatt nazistiske sympatier og som hadde stått for det de hadde vært med på, og som hadde tatt sin straff, var velkomne til oss. De som hadde vridd seg unna, måtte vente noen år før de kom inn i mine foreldres varme. Dette lærte vi: Det som er oppgjort, er oppgjort og skal ikke tværes på. Når du har tatt din straff, er straffen over.
Vi tok venner av alle slag med oss hjem, uten at det førte med seg noe vi skulle komme til å angre på. Likevel må jeg fortelle om Påls venn, Arild. Han bodde litt lenger oppe i Storgaten. Pål og Arild hadde sans for ting som smeller, krutt for eksempel. En syttende mai hadde de fått tak i noe de kalte svartkrutt. Det helte de ned i en syttende mai-trompet og forsøkte å tenne på. Ingenting skjedde. De forsøkte igjen, med samme fravær av smell. Arild løftet trompeten mot ansiktet for å se hva som
skjedde eller ikke skjedde der inne. Da smalt det! Arilds ansikt ble mørkt som kull. Det flotte, svarte håret og ikke minst øyevippene som er Arilds families kjennetegn, var blåst eller brent bort. Han løp forvirret omkring seg selv og skrek: «Jeg kan ikke se, jeg kan ikke se!» Heldigvis kunne han det etter noen dagers sårstell og pleie. Sannelig vokste vippene ut igjen også.
Pål var på noen områder ikke bare min eldre bror, men min helt. Jeg tok etter mye av det han fant på, om enn på mitt eget vis.
Det gikk jo bra med Pål og Arild, det gikk også fint da min barndomsvenn Paal og jeg fylte en liten metallsylinder som hadde inneholdt halstabletter, med en ikke ubetydelig mengde av det røde på fyrstikkene som vi hadde klart å male opp uten at det antente. Nede i kjelleren blandet vi det røde med det brune fra utsiden av fyrstikkeskene. Vi laget to bittesmå hull i bunnen av metallsylinderen og trakk en koppertråd gjennom, som vi så koplet til en liten transformator. Det var ikke så dumt, fordi det ga oss anledning til å strekke de to ledningene som vi koplet til koppertråden, inn bak døren til neste kjellerrom.
Den beskyttet oss greit mot små metallbiter og ikke minst mot smellet. Vi satte transformatorstøpslet i kontakten. Det var et skikkelig smell! Det kunne nok ha skadet trommehinnene våre.
Jeg tror egentlig aldri at vi gjentok eksperimentet, men vi var stolte av bragden, selv om det bare var vi to som visste hva vi hadde fått til.
Hvem er det så som har transformatoorer i kjelleren? Jo, det er gutter som liker å leke med modelljernbane. Det var særlig nettopp Paal og jeg som gjorde det, fra tolv–tretten års alder til omtrent den tiden da vi gikk ut av gymnaset. Foreldrene mine støttet denne leken. De så nok hvor mye skaperkraft vi la i den. Derfor la de et enkelt gulv og bygget et stort bord til modelljernbanen i det største kjellerrommet. Vi bygget åser og
fjell som vi farget som naturen farger seg selv. Her var trær, sletter og myrer. Trærne laget vi av metalltråd som vi bandt brun tape stramt omkring, før vi smurte grenene med lim og dyppet dem i finhakket skumgummi som vi hadde satt forskjellige grønnfarger på. Togene beveget seg over broer og gjennom tuneller.
Dette kjellerrommet kommuniserte med Storgaten ovenfor via lyssjakter og små vinduer. Etter hvert fant vi ut at mange av byens barn lå på magen og så på togforestillingene. De hadde kledd seg godt og lå der lenge. Det var litt rart å registrere at vi var en severdighet og sikkert gjenstand for både misunnelse, drømmer og beundring.
Tryggheten inni meg
På mange vis har jeg alltid følt meg trygg, og jeg har spekulert på hvor det kommer fra. Mitt skip var jo lastet med T – for trans – og med S – for skap. Selv i dag er ikke det noen plattform for trygghet. Jeg måtte ha fått noe med meg, noe godt som tryggheten kunne støtte seg på.
Jeg har allerede sagt litt om mine første år, selv om jeg rimeligvis ikke husker noe selv. De sa nok at det ble en gutt da jeg ble født. Jeg hadde jo utovertiss, og i vår kultur, og mange andre kulturer, taler en slik utvekst sitt tydelige språk. Det ble en gutt, sier tissen. Resten av barnet har lite det skulle ha sagt. Slik var det for meg også. Jeg var liksom dømt til et liv som gutt. Det viste seg at jeg hadde talent for det.
Kanskje noen tenker at et barn som gjøres til gjenstand for så mye oppmerksomhet fra mor, fra daddaer, som alle var kvinner og ikke minst fra Gusta, må bli ganske feminin. Kunne det forklare at det søte lille barnet på en daddas fang skulle vokse opp og bli trans?
Til det er å si at det finnes en rekke barn som har vært gjort til gjenstand for kontinuerlig feminin beskyttelse i årevis, uten å være i besittelse av et eneste lite fnugg av transtalent.
Det ble snarere slik at etter som jeg ble eldre, viste det seg at jeg ble flink til mye, at jeg tålte det meste og hadde i meg en helt grunnleggende tillit til livet og til menneskene. Jeg er veldig takknemlig for alle dem som bidro til å bygge den tilliten inn i meg. Det var ikke bare Gusta, det var en åpen og alltid reflekterende familie, og det var en liten by som lærte meg at verden er et trygt sted å være.
Onkel Odd hadde lært meg at skulle jeg være intelligent, så måtte jeg se til ikke å kjede meg.
En annen oppfordring som ofte ble gjentatt i min familie, var at intet menneskelig skulle være oss fremmed. Jeg trodde lenge dette var et hjemmelaget ordspråk, men ved nærmere studier har jeg funnet at det skriver seg tilbake til en romersk skuespillforfatter fra før vår tidsregning. Jeg la meg i alle fall denne oppfordringen på sinne. Den har vært en ledetråd.
Barndom ved havet
I 1953 kjøpte pappa tomt av «gamle Alsand» ute på Støle. Tomta lå på fastlandet mellom Grimstad og Homborsund fyr. Han betalte ikke mye, og snekkerne som bygget hytta, fikk sin timelønn. Slik var det den gangen, anbudene kom senere, og enda senere gikk vi inn i den tiden da det ble om å gjøre å få mest mulig ut av det du solgte, det være seg tomter, hytter eller klinkbyggede båter i fin furu.
Vår båt ble bygget på Kroken, et godt stykke inn i landet fra Grimstad by. Den kostet summen av materialene og arbeidstimene. Hytta ble hetende Grobo etter den førstefødte. Båten het båden. Mamma ville gjerne male den lyserød. Det ble samstemt nedstemt fra resten av familien. Hun ville også kalle
den Litago, uten at det ble bedre tatt imot enn det lyserøde. «Ku i havsnød», sa vi i kor.
Mamma var redd for havet. Mang en gang satt jeg og undret meg over hvorfor hun var så redd når vi kjørte over Morvigfjorden i litt sjøgang. Akkurat det havstykket ligger ubeskyttet mot Skagerak, og til tider gynget det ganske mye. Jeg syntes det var kjempegøy og frydet meg når sjøsprøyten dusjet meg dyblaud. Det var noe med havet, det salte vannet og det å sitte på hytta, helst ved urolig vær og se på havet i skummende opprør. Jeg bærer med meg bildet av det som må ha vært vår første båt i min tid. Ennå ser jeg tuppen av baugen og litt av vindskjermen over vannflaten. Stormen, den voldsomme Sørøsten, hadde tatt den. Noen ganger er det best på land.
Mine foreldres valg av hyttetomt var flott for øyet, men tøft for fortøyde båter. Med nye somre kom nye moringer, med nye moringer kom håp om at de ville holde, med hvert håp kom erkjennelsen av at havet er det sterkeste. Du må vite når du skal utfordre naturkreftene, og når det er best å la være.
Jan Erik, Gustas barnebarn, for hvem Gusta var «Tante Gusta», var ofte med på hytta. Jan Erik og jeg gikk selvfølgelig i tarzanbukser, fisket strikjetter og laget akvarium blant knausene ute ved hytta vår. Vi stupte, dykket, rodde, fanget krabber og bygget flåter. Vi var masse sammen vi to. Bak hytta var det skog. Den klatret vi i. Når jeg så et egnet tre, ville jeg opp i det og gjerne sitte der en stund for meg selv, eller som Tarzan svinge meg fra tre til tre. Ennå i dag kan det krible i meg når et tre står og byr seg fram med sine stiger av grener. Det var også gøy å bygge hytte. Der ute ved sjøen bygget vi i trærne, hjemme bygget vi i Heia.
Skotøy benyttet vi oss overhodet ikke av. Så hard hud hadde jeg under føttene når somrene gikk mot høst at da høyet var slått om høsten, løp vi barbent over de nyslåtte markene. Det
var vi veldig stolte av begge to. Jeg viste fram fotsålene hjemme. Jo, sannelig hadde jeg hard hud under føttene!
Ingen av jentevennene mine, det vil si Brit og Ellen, var noen gang med på hytta. Kanskje var hytta et guttested for meg? Jeg hadde jo jente-søsken, men det var noe annet.
Jeg var styrt av lyster i barndommen. Lyst til å leke, lyst til å utforske.
Senere kom lysten til å utfordre.
En kjendisfamilie
Plikter var det lite av hjemme. Jeg har nevnt den av de få som var verst: Potethenting i kjelleren. Etter hvert dukket det opp plikt til å vaske opp, rense poteter på hytta. «Kan du gå og kjøpe melk og brød, Esben?» var en vanlig henvendelse fra voksenverdenen. Jeg var ikke så villig til det, det var andre greier jeg heller ville. Jeg gikk dersom de ikke hadde fått noen andre til å gjøre jobben, men jeg furtet, om enn ikke så lenge. «Skriv det på pappa!» kunne jeg si i de fleste av butikkene i byen, og pappa fikk regningen en gang i måneden kanskje? Selv om pappa i senere år ikke ville stå ved at han hadde røkt, løp jeg ofte ned til Gunnar Tobakk på hjørnet, ba om «kjue sout-state uten filter, skriv det på pappa!», og så tilbake i full fart. Akkurat den jobben klaget jeg ikke på, for rett som det var forærte Gunnar Tobakk meg en pakke IFA. Nei, det skjedde ikke hver gang, men ofte nok til at jeg ganske villig løp av gårde. Aldri slo det meg av Gunnar Tobakk kunne tenke at dette var noe jeg kjøpte til meg selv. Som sønn av doktor Benestad var jeg, uten å tenke over det akkurat, en slags kjendis. De fleste i byen visste hvem som tilhørte mine foreldres barneflokk.
Pappa røkte ellers bare på kvelden. Den vanen hadde han lagt seg til i studietiden, da det ikke var lov å røyke på forelesninger og pasientdemonstrasjoner. Det hendte seg også at han drakk
«pjolter» om kvelden. Ordet pjolter har, ifølge Arnt Steffensen i Store Norske Leksikon, muligens sin opprinnelse fra en kelner eller hovmester med navn P.J. Holter som jobbet på Grand Hotel i Oslo i 1920-årene. Drinken hadde i alle fall med sikkerhet nådd fram til mitt barndomshjem i 1950–60-årene. Den besto av whisky eller konjakk blandet med selters eller soda. Dette blandevannet ble jeg også sendt for å kjøpe, uten å få penger med.
Det var en ganske ugrei vane pappa hadde med pjolter. Etter noen glass kunne han være opptatt av politikk, og interessen tiltok med antallet tomme glass. Han ble ikke myknet av alkoholpåvirkningen, snarere tvert imot. Han kom aldri til å bli en av dem som hadde elsket Amerika. Pappa elsket det landet helt til han døde, vil jeg tro. Han advarte om og om igjen mot Kinas lange arm og den russiske faren. Når vi barna, og da især Pål og jeg, ble gamle nok til å innta politiske standpunkter, som ikke var så USA-vennlige, kunne det oppstå ganske opphetede samtaler.
Jeg tror nok erfaringene med pappas pjoltere kom til å påvirke mitt eget forhold til alkohol senere i livet: Ikke drikk dersom du blir sur, påståelig og kjeftete av det.
Hans oppriktige ønske om en fredelig verden gjorde nok også inntrykk på meg.