Nordpolen by Kagge Forlag

Erling Kagge NORDPOLEN

Natur, myter, eventyrlyst og smeltende is

Omslagsdesign: David Pearson

Layout: Dag Brekke | akzidenz as Papir: Holmen Book Cream 70 g

Boka er satt med Lyon 10,5/15

Repro: JK Morris Production

Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia

ISBN: 978-82-489-3652-7

Kagge Forlag AS

Akersgata 45

0158 Oslo www.kagge.no

Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor.

Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som innmating eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.

Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.

Til Geir Randby

... de fleste folk er fornøid for snart, og det er grunnen til at det er så lite visdom i verden.1

Fridtjof Nansen

Med smerte må mennesket kjøpe sin fremtidige lykke.2

Fjodor Dostojevskij

FORORD

Da Børge Ouslan D O g jeg kom til Nordpolen 4. mai 1990, var vi de første som nådde polpunktet på ski uten hverken hunder, depoter eller motoriserte hjelpemidler. Vi hadde gått i 58 dager, av og til snakket vi sammen, men stort sett hadde vi nok med å stå opp tidlig hver dag og ta ett skritt av gangen.

I flere år var jeg overbevist om at det viktigste med Nordpolen er å nå dit. Vinne et kappløp og sette en rekord. Gjennom de drøyt to årene forberedelsene varte, tenkte jeg kun på dette ene: å nå Nordpolen. Det kan høres rart ut, men utfordringen var som en dyp forelskelse: Jeg tenkte på den når jeg sto opp morgenen, gjennom hele dagen og når jeg la meg om kvelden. Når det var snø, gikk jeg på ski, og når det ikke var snø, gikk jeg på rulleski og trakk traktordekk etter meg. Jeg var besatt av å komme til Nordpolen. Polfarere bør være det.

«Ser dere her om to dager», sa piloten da vi landet langs iskanten ved nordenden av Ellesmereøya 8. mars det året. Flyets termometer viste 52 minusgrader, og piloten sa ordene helt liketil, uten antydning til ironi, det var som om han bare konstaterte et faktum. Etter 15 år som pilot i kanadisk Arktis var han blitt vant til å se ekspedisjoner bli avbrutt, mennesker gi opp. Det var tidlig ettermiddag, solen var allerede i ferd med å gå ned i sør-sørvest, og vi lempet pulkene ut av flyet. I det lave sollyset tittet vi nordover, innover i mørket, mot pakkisen. 770 kilometer lenger nord, på Nordpolen, hadde ikke solen stått over horisonten på et halvt år.

I begynnelsen av mars er det omtrent like kaldt uansett om solen skinner eller ikke i dette området. Selv når himmelen er blå, er det lave lyset svakt – vi kastet knapt skygger der vi sto. Solen ga ingen varme. Temperaturen er så lav at partikler som kan inneholde lukt – bakterier, forurensning, nedbør og fuktighet – raskt fryser til is. Til min overraskelse kjente jeg plutselig duften av blomster, der jeg sto på isen. Først forsto jeg ingenting, men så skjønte jeg at co-piloten Patricia måtte ha parfymert seg før hun reiste. Da jeg noen minutter senere så flyet lette fra isen, kjente jeg at det hadde tatt lukten med seg.

I pulkene hadde vi pakket alt vi trodde vi kom til å trenge. 60 dagsrasjoner med tørket kjøtt, havregryn, fett, sjokolade og morsmelkerstatning og 70 dagers forbruk – to desiliter per mann per dag – av renset bensin til primusen. Vi visste ikke hvor mange dager ekspedisjonen ville vare, men skulle vi gå tom for mat, var planen å fortsatt ha bensin til å smelte is, slik at vi kunne gå de siste milene med kun vann som næring. Hver pulk veide 120 kilo. Vi hadde hver vår sovepose, i tillegg til en dobbel som gikk rundt oss begge for å holde varmen, og liggeunderlag, den nevnte primusen, kart, telt og – i tilfelle angrep av isbjørn – to Smith & Wesson 44 Magnum. Vi hadde ikke med reservedeler, men 1256 gram med verktøy.

Det skulle vise seg at ingenting var pakket forgjeves.

Først da vi kom frem til Nordpolen, 58 dager etter at jeg hadde kjent blomsterduften fra Patricias parfyme, forsto jeg at jeg hadde tatt feil. Min flerårige kjærlighet lå ikke i det å nå selve polpunktet, men i å overkomme smerte, kulde, sult og farer underveis.

Nordpolen er jordklodens nav. Den er et fast punkt vi mennesker – og alle hav, land og kontinenter – nesten umerkelig beveger oss rundt. Når du er på jordens nordlige halvkule og ser opp på nattehimmelen, inn i stjernehavet, ser du at ikke bare vår klode, men også alle stjernene – unntatt én: Nordstjernen – beveger seg i sirkel rundt polpunktet.

Nordpolens posisjon gjør at dens historie skiller seg fra historien til andre steder på jorden. Jo mer jeg har lest, lært om og tenkt på Nordpolen, jo tydeligere er det for meg at Nordpolens historie er en fortelling om hvordan respekten vår og følelsene våre for alt som ikke er skapt av mennesker, forandrer seg. Nordpolens historie er historien om vårt forhold til naturen.

Denne historien handler om naturens skjønnhet og brutalitet. Den handler om menneskenes kjærlighet til drømmer og deres ønske om å kontrollere og utnytte naturen.

I over 2,7 millioner år har Nordpolen vært dekket av is, som hviler på et hav som er ned til 4807 meter dypt. Isen rundt Nordpolen handler også om sårbarhet – det er det området på jorden som i dag varmes opp raskest.

Kamp om prestisje og higen etter berømmelse trekker mennesker mot isen på toppen av jorden. Det gjør også grådighet og juks. Jeg opplever at dette er krefter som varierer kraftig i styrke, men likevel har forsterket seg de siste tiårene – og alt mens pakkisen smelter.

For meg handler historien om Nordpolen også om to bestemte væremåter: å undre seg, og la undringen være selve motoren i livet. Og å ha eventyrlyst. Eventyrlyst – det fascinerende uttrykket som består av «eventyr» og «lyst», to ord jeg setter høyt når de står hver for seg, og som jeg elsker når de står sammen.

Historikere skriver som regel på grunnlag av hva mennesker har opplevd eller fortalt, men den lengste delen av Nordpolens historie er i stor grad skapt av menneskers undring rundt det ukjente. Historien om Nordpolen er en annerledes fortelling fordi de første polfarerne kun reiste til Nordpolen i tankene. Mennesker hadde ikke vært i nærheten av polpunktet idet historien begynner.

I førhistorisk tid, gjennom steinalderen, bronsealderen, jernalderen og middelalderen, forsøkte mennesker å forstå Nordpolen ved å studere stjernehimmelen, lytte til hverandre og undre seg.

Spørsmålene astronomer, astrologer, geografer og filosofer stilte seg, var mange og forestillingsevnen imponerende. Hvordan var lyset, fargene og vegetasjonen der oppe? Består nordområdene av fastland? Bor det mennesker og dyr der? Svarene lignet ofte på hverandre. Nordpolen var et høyt skinnende, magnetisk fjell og det punktet på jorden som var nærmest gudene, mente man. Noen mente endog at Nordpolen var et tapt paradis, der Adam og Eva en gang bodde. På Nordpolen hadde det vært, og kanskje var det fremdeles, lyst, varmt og fruktbart.

I århundrene siden, gjennom renessansen og opplysningstiden, vokste interessen i Europa for å utforske hele den ukjente verden. Ved å studere himmelen forsto Nicolaus Copernicus (1473–1543) hvordan jorden beveger seg. Den polske astronomen tok utgangspunkt i at verden er styrt av naturlover, og viste at solen, ikke jorden, er i sentrum av solsystemet. Kilden til kunnskap var nå menneskers erfaringer, ikke Gud. Den italienske filosofen Giordano Bruno (1548–1600) forsøkte å overbevise sine samtidige om at det fantes utallige solsystemer og at universet er uendelig. Han ble brent på bålet for sitt kjetteri. Portugisiske og spanske sjøfarere kom hjem på 1400- og 1500-tallet og fortalte om ukjente mennesker, hav, landområder og handelsmuligheter. Verden ble kartlagt, men hva som skjulte seg på Nordpolen, forble et mysterium. Derfor fortsatte mennesker å fabulere om hva som befant seg der lengst i nord. Til alle tider har vi stort sett tatt feil om Nordpolen.

For utallige menn var det imidlertid ikke nok å undre seg, de fulgte eventyrlysten. Inntil helt nylig fantes det kun mannlige nordpolsfarere – inuitter, europeere og amerikanere. De har forsøkt å gå på bena, på ski, seile og fly til Nordpolen. De har kjempet mot havstrømmer, kulde, storm, regn, ville dyr, snø, is, solens gang og klimaforandringer. Å komme først til toppen av jordkloden tok lengst tid av alle de klassiske målene for oppdagelsesreiser. De ekstreme naturkreftene i området har også gjort at denne reisen har skapt mest

smerte hos deltagerne, og isen, vinden, vannet og kulden har krevd flest menneskeliv.

Likevel, til tross for denne senere enorme innsatsen, fascinasjonen og eventyrlysten, så visste altså verden i flere tusen år mer om Venus, Mars, Jupiter og månens lyse side enn om området rundt Nordpolen. Planetene hadde mennesker studert natt etter natt i tusenvis av år, men Nordpolen hadde ingen mennesker hverken sett eller vært i nærheten av. Dette gjaldt helt frem til Fridtjof Nansen og Hjalmar Johansen satte lengst nord-rekord i 1895.

Den som vil gå til Nordpolen, gjør det av flere grunner. For meg handlet det om å gjøre noe ekstremt, nesten samme hva det ekstreme var. Behovet for å bryte med skole, studier og siden arbeid, for heller å utfordre meg selv i naturen, gnaget i meg. Jeg klatret i fjell, gikk lengre og lengre skiturer, seilte over Atlanterhavet og til slutt helt til Antarktis, og jeg ble forelsket i drømmen om Nordpolen. I likhet med alle polfarere var også jeg drevet av et behov for anerkjennelse, men også av grunner jeg fremdeles har vanskelig for å forstå.

Dagliglivet i familien Kagge var så langt tilbake som jeg kan huske, tuftet på maskuline verdier. Det største idealet hvert familiemedlem kunne oppnå, var å gå lengst mulig på ski. Å sette rekorder for en dag, en uke og en sesong. Som min mor så resignert uttrykte: «Hjemme hos oss har vi tre årstider, vår, sommer, høst og så er det sesong.» Den personen jeg mest av alle ønsket anerkjennelse fra, var faren min. Jeg tenkte ikke på det den gangen, men siden har jeg følt med min mor, som levde med tre sønner og en ektemann med verdier som var så forskjellige fra hennes egne.

Håpet mitt var å bli respektert av ham jeg satte − og fremdeles setter − så høyt, og lære mer om ham og meg selv – ved å fryse, sulte, slite og oppleve store farer. Min fars skygge hvilte over ekspedisjonen min til Nordpolen, men jeg fortalte ikke det til ham og synes det er vanskelig å innrømme det overfor meg selv. Reisen ble min variant

Fridtjof Nansen og Hjalmar Johansen fotografert i juli 1896 av Frederick George Jackson på Frans Josefs land.

av verdens eldste historie: en sønn som ønsker å finne ut hvem faren hans er og bli elsket av ham.

Nordpolen er en fragmentarisk og personlig biografi om et geografisk område som blir oppdaget og gjenoppdaget av egosentriske, nysgjerrige mennesker fra nesten hele verden – som meg selv. Jeg er hverken historiker, religionsviter, geolog, astronom eller kartograf, så det er mye jeg ikke vet om denne polen. Min beretning handler derfor ikke om hele historien, men om drømmene, ideene, bøkene og ekspedisjonene jeg selv har vært opptatt av.

I dag har faren min og jeg en god og nær relasjon. Forholdet mitt til Nordpolen har også endret seg etter at Børge Ousland og jeg gikk dit, og handler ikke lenger om å gjøre noe ekstremt eller imponere noen. Jeg skriver fordi jeg kjenner en inderlig trang til undring, eventyrlyst og kjærlighet til naturen, og til de som går utover mot horisonten for å lære mer om seg selv og verden.

Alle mennesker blir født med de to samme instinktene som en polfarer. Så snart vi er ute av magen til mor, ønsker vi større rom og mer plass rundt oss. Vi strekker ut armer og ben i fire retninger og skriker etter luft. Det andre instinktet er eventyrlyst, et ønske om å utforske verden. Når vi har lært å gå, går vi uten videre gjennom stuen og ut av hjemmet, og begynner å undre oss over hva som finnes mellom oss og horisonten, og ganske snart hva som er på den andre siden av horisonten. Da er vi allerede underveis til å oppdage våre egne nordpoler.

Disse to instinktene − behovet for å skape større rom rundt oss selv og trangen til å utforske verden – blir aldri helt borte så lenge vi lever. Likevel er det som om slike egenskaper i dag er truet av samfunnets forventning om at vi skal ta mindre plass og at vi skal utforske verden mens vi sitter og ser inn i en skjerm. Som om den iboende trangen – og drømmen – til selv å finne ut hva som befinner seg bortenfor horisonten, skal bli temmet.

Selv har jeg gått på bena, på ski, klatret og seilt over en stor del av verden. Alle fjell, vidder, skoger, sletter og hav jeg har opplevd, har jeg kunnet sammenligne med andre erfaringer. Jeg har bare opplevd ett sted som ikke ligner på noe annet: Nordpolen. Da jeg endelig nådde polpunktet, forsto jeg at det ikke finnes noe der der.

I VERDENS FIRE NORDPOLER

Oppdagelsen

Til B urs D agen min i 1970 fikk jeg min første globus av mor og far. Jeg husker den hadde en bøyle i metall som strakte seg på langs rundt jorden, fra bunnen til toppen. Landene var markert med tynne streker, mens alle andre detaljer var gjengitt i forskjellige farger som gled litt over i hverandre: Hav og elver var blå, breer hvite, fjell brune. Jo dypere havene var, jo mørkere var blåfargen, og jo høyere fjellene var, desto brunere ble toppene. Globusen skapte en opplevelse av at naturen – vann og is, jord og stein – er knyttet sammen.

Globusen var på sitt fyldigste på midten, der det sto «0» på bøylen. Fra null gikk tallene i hver retning opp til 90. Etter å ha studert en stor del av verden, festet jeg blikket på det øverste punktet. Hva var den store blåhvite flekken på toppen? Hvilket land tilhørte den? Hvordan kunne man reise dit?

Jeg var syv år og hadde akkurat oppdaget Nordpolen.

Jeg studerte globusen nærmere, det blåhvite området og selve nordpolpunktet som var skjult av en liten forkrommet skive som sikret globusens rotasjonsakse og festet metallbøylen. Jeg lurte på hva som fantes under skiven, på Nordpolen. Hva var det Nordpolen skjulte? Takket være den lille globusen forsto jeg at jordkloden snurrer rundt. Snurret jeg globusen til høyre, beveget den seg østover, med Nordpolen i midten. Polpunktet virket som jordens sentrum. Da mor fortalte at jordens hastighet rundt seg selv ved ekvator er 1670 kilometer i timen, forsøkte jeg først å snurre globusen rundt så raskt jeg kunne. Jeg ble ikke noe klokere av det. Så fikk jeg en ny idé. Jeg

stilte meg midt på stuegulvet, lukket øynene og begynte å snurre rundt selv, for å forestille meg hvordan jorden snurret. Det tok ikke lang tid før jeg mistet balansen og måtte støtte meg til veggen for ikke å falle.

Det var Den geografiske nordpolen jeg hadde oppdaget: jordklodens nordligste punkt hvor kompassnålen alltid peker mot sør, mot Den magnetiske nordpolen. Der vinden alltid kommer fra sør – og vinden alltid blåser sørover. Et punkt hvor jordens sentrifugalkraft opphører. Det er punktet der det er én solnedgang og én soloppgang i løpet av et år. Solen går ned på Nordpolen ved høstjevndøgn 22. september – når solen krysser ekvator fra nord til sør – og står opp på Nordpolen 21. mars ved vårjevndøgn – når solen igjen passerer ekvator, fra sør til nord.

Den geografiske nordpolen er punktet nasjoner og eventyrere har konkurrert om å nå i flere hundre år, og det var dit jeg gikk 20 år senere.

Først flere år etter at jeg fikk globusen, forsto jeg at det finnes tre nordpoler i tillegg til den geografiske, den som vi mange år senere skulle gå til.3 De fire nordpolene henger sammen med hverandre, men de er likevel forskjellige.

Den himmelske nordpolen befinner seg i rett linje opp fra Nordpolen, som en usynlig fortsettelse av aksen som går fra Sydpolen rett gjennom jordkloden til Nordpolen, og kan med god grunn oppleves som himmelens midtpunkt. 4

Den magnetiske nordpolen har vært avgjørende for navigasjon over hav og land helt siden mennesker forsto at en magnet kan peke nordover. Den polen er livsnødvendig.

Den fjerde polen er mindre kjent og har aldri fått et fullgodt navn. Jeg har valgt å kalle den Den imaginære nordpolen. Dette er en pol som befinner seg i menneskers hode, derav navnet. Den er skapt av undring, våre forfedres forestillingsevne og enkelte muntlige og skriftlige kilder.

Den himmelske nordpolen

eTT er aT jeg OPPD age T Den geografiske nordpolen på globusen, begynte jeg å undre meg over hva som kunne være bortenfor Nordpolen. Først tenkte jeg at det ikke fantes noe der, men at jordkloden rett og slett tar slutt. Siden forsto jeg at det var noe der likevel. For står du på Nordpolen i vintermørket og titter 90 grader rett opp, inn i stjernehimmelen, ser du innover i Den himmelske nordpolen.

Den polen er et tenkt punkt på himmelen hvor jordens rotasjonsakse fortsetter vertikalt opp fra Nordpolen, til Nordstjernen og videre inn i det uendelige.

Nordstjernen består av tre stjerner som ser ut som én og er en forlengelse av Karlsvogna. Karlsvogna utgjør de syv klareste stjernene i Ursa Major, ofte kalt Store bjørn. Ser du på de to bakerste stjernene i Karlsvogna, Merak og Dubhne, og trekker en linje rett opp, fem ganger distansen mellom de to, ser du Nordstjernen. Denne tommelfingerregelen fungerer alltid fordi Store bjørn og Lille bjørn kretser rundt Nordpolen. Nordstjernen, den lyseste av de tre stjernene i Lille bjørn, Ursa Minor, er stjernen som befinner seg rett over Nordpolen.

Nordstjernen er viktig for navigasjon fordi den alltid står i nord, den er himmelens faste punkt, mens alle andre stjerner beveger seg rundt polpunktet. Det er ikke så lett å navigere etter Nordstjernen når du går til Nordpolen, fordi det så langt nord virker som den hele

tiden er rett over deg. Utover våren blir det dessuten midnattssol, og da er det ikke lenger mulig å se den. Lenger sør, når jeg har seilt over Atlanterhavet og langs Stillehavet, er Nordstjernen som en trofast venn. På en seiltur sørover Stillehavet til Antarktis, kjentes det nesten litt ensomt da den ble borte for godt like etter at vi krysset ekvator ved Galápagosøyene.

Stjernen har likevel ikke alltid stått i nord. Posisjonen forandrer seg sakte, men sikkert. For 2000 år siden var Nordstjernen tolv grader fra Den himmelske nordpolen. Kochab, en annen stjerne i Lille bjørn, var langt nærmere. Astronomer har beregnet at Nordstjernen i løpet av de neste 14 000 årene ikke lenger vil være nærmest Den himmelske nordpolen. Stjernen Vega som beveger seg mot Den himmelske nordpolen, kan bli den nye Nordstjernen.

Hos Homer var Store bjørn stjernebildet som aldri sank under horisonten og derfor ble benyttet som et himmelsk referansepunkt.

Da Odyssevs endelig skulle seile hjemover, rådet halvguden Calypso ham til å ha bjørnen som alltid går i ring på sin venstre side.5 Hadde Calypso lurt ham og sagt at han i stedet måtte ha solen eller månen på sin høyre side, ville han aldri kommet hjem.

Store bjørn er sentral for oss som bor på jordens nordlige halvkule fordi de syv stjernene er så lette å få øye på, og alltid kretser rundt Den himmelske nordpolen, og med det Nordpolen. Gjennom historien har stjernebildet blitt knyttet til en bjørn. I Jobs bok skapte Gud bjørnen, og innledningsvis i Johannes’ åpenbaring, da Jesus viste seg for Johannes ved en hule på Patmos i Egeerhavet, holdt han syv stjerner i sin høyre hånd.6 Bjørnen dukker dessuten opp i en rekke kulturer på jordens nordlige halvkule. Mytene har vært muntlige og blitt overført fra generasjon til generasjon.

I romersk mytologi var det Jupiter, gudenes konge, som skapte både Lille bjørn og Store bjørn. Jupiter er gift med Juno, men har et forhold til en kvinne som heter Callisto. Juno finner ut at Callisto har en sønn, og hun tror at mannen hennes er faren. Da forvandler hun Callisto til en bjørn slik at Jupiter ikke lenger skal ha lyst til å ligge med henne. Etter forvandlingen treffer Callisto sønnen sin som er på bjørnejakt, og hun blir nesten drept. For å unngå en tragedie forvandler Jupiter også sønnen til en bjørn. Han plasserer dem begge på himmelen og skapte med det Store bjørn av Callisto og Lille bjørn av sønnen. Området på himmelen ble kalt Helike, som betyr å snu, fordi de to stjernebildene alltid snor seg tett rundt Nordpolen.

Grekerne ga området i nord navnet Arktis. Arktos er gresk for bjørn. Motsatt ende av jordkloden kalte de Antarktis, eller Antibjørn, et område uten bjørner.

I den amerikanske urbefolkningens tradisjoner er bjørnemotivet sentralt. Lakota-folket kaller stjernebildet Wičhákhiyuhapi, som nettopp betyr «Store bjørn». Stammene mohawk, seneca oneida, onondaga og cayuga tolket de tre stjernene som henger etter hverandre – Alioth, Mizar og Alkaid – som tre jegere som forfølger den store bjørnen. Alioth har en pil og bue for å drepe bjørnen, Mizar bærer en stor gryte på skulderen for å koke bjørnekjøttet, mens Alkaid drar på en haug med ved for å tenne bål under gryten.7

For meg er det en gåte hva som ligger til grunn for at Store bjørn flere steder og på flere kontinenter ble hetende det samme. Jeg har aldri slått meg til ro med den alminnelige forklaringen om at Store bjørn og Arktis fikk navnene fordi stjernebildet i nord lignet på en bjørn. Eller at området i sør ble kalt landet uten bjørner fordi det ikke var et tilsvarende stjernebilde over Sydpolen som lignet på en bjørn. Selv når jeg ser inn i stjernehimmelen og legger godviljen til, synes jeg ikke Store bjørn ligner på en bjørn.

Kanskje undervurderer vi kunnskapsnivået hos menneskene som oppkalte de to stjernebildene ved Den himmelske polen etter

bjørner? Jeg tror det. Mennesker i Europa og Nord-Amerika kan ha hatt kunnskap om bjørn, selv om det ikke fantes bjørn der de selv bodde. Muligens hadde de også hørt om isbjørn som til tider kom drivende på isflak fra Grønland til Island. Videre virker det naturlig at mennesker i nord utvekslet erfaringer med handelsreisende og eventyrere, og fikk vite at om de kom langt nok sør, så fantes det ikke bjørn. Hvis det er riktig, kom navnene på Store bjørn og Arktis fra kunnskap om hvor det fantes bjørn, ikke fra en tanke om at stjernebildet ligner på en bjørn. Og Antarktis fikk da likeledes navnet fordi det ikke finnes bjørn sørover.

Over Sydpolen finnes det ingen polarstjerne du kan navigere etter, eller som den sørlige stjernehimmelen kan kretse rundt. Fra 18. november 1992 til 7. januar året etter gikk jeg alene til Sydpolen. Jeg så ikke tegn til liv underveis, jeg benyttet hverken telefon eller radio og ytret knapt et ord. Ofte ble jeg gående og se opp mot himmelen og den sørlige himmelpolen. Det var midnattssol, og jeg fikk ikke øye på noen stjerner. Underveis de første ukene mot Nordpolen, derimot, da det var mest mørkt, var det annerledes. Vi fikk en følelse av å komme nærmere stjernene, og hele universet, som i stadig økende tempo utvidet seg, i alle retninger.

Når du hever blikket og ser opp på stjernehimmelen og inn i universets begynnelse eller fortsettelse, vil du alltid se bakover i tid. Hele universet er vår historie, og lysets hastighet er 300 000 kilometer i timen. Det tar lyset åtte minutter å reise fra solen til jorden, ett minutt fra månen til jorden og ett sekund rundt jordkloden åtte ganger ved polene. Lyset fra Nordstjernen er så svakt at stjernen ikke alltid er så lett å få øye på. Når jeg har speidet etter den, har jeg tenkt at den lyser mindre enn månen og solen, men det er feil. Nordstjernen er 323 lysår fra oss. Bildet vi ser av Nordstjernen, har brukt 323 år på å reise til jorden, det vil med andre ord si at reisen startet omtrent

da opplysningstiden begynte i Europa. Den gangen var lyset fra Nordstjernen 4000 ganger så sterkt som solen.8

Det er en lang vei fra å vite noe, til å forstå det. Jeg skjønner ikke så mye mer av det i dag enn da jeg var syv år.

Den magnetiske nordpolen

K O m Passnålen min P e KT e i KK e nordover da vi gikk til Nordpolen. Nålen er en magnet og pekte mot Den magnetiske nordpolen, ved Ellef Ringnes’ øy, en av verdens største ubebodde øyer, vest for Grønland. Den magnetiske nordpolen er punktet på den nordlige halvkule hvor den magnetiske aksen skjærer jordoverflaten, fra Den magnetiske sydpolen til Den magnetiske nordpolen. Dette står i motsetning til selve Nordpolen, som jo er punktet der jordens omdreiningsakse skjærer den samme jordoverflaten.

Hvorfor er de magnetiske polene så viktige? Jordkloden er en stor magnet, og som alle magneter har den to poler, en pluss og en minus. Ikke bare polfarere, men hele verden er avhengig av magnetfeltene – de er en forutsetning for liv. Uten to magnetiske polpunkt i henholdsvis nord og sør, og magnetfelt imellom disse, ville sannsynligvis livet på jordkloden dø ut. Da kraften fra magnetfeltene forsvant på Mars for 3,9 milliarder år siden, ble også atmosfæren og vannet borte, og planeten har vært øde siden.

Magnetismen er forårsaket av varmt flytende jern i jordklodens ytre kjerne, om lag 3000 kilometer under jordens overflate. I motsetning til magnetene du kanskje har på kjøleskapet for å feste fotografier, forandrer de to magnetiske polene stadig posisjon fordi jernet beveger seg som en følge av jordens rotasjon og jernets skiftende temperatur. Jernets bevegelser skaper elektrisk strøm som induserer, eller frembringer, magnetfeltene. Det betyr at det

ikke bare er isen som alltid er i bevegelse i Polhavet, men også Den magnetiske nordpolen. I løpet av de drøye 30 årene som har forløpt siden vi gikk til Nordpolen, har Den magnetiske nordpolen drevet 400 kilometer nordover fra Ellef Ringnes’ øy og inn i Polhavet.9

Om lag hvert 300 000 år skifter Den magnetiske nordpolen og Den magnetiske sydpolen plass med hverandre, med store konsekvenser for alt liv på jorden.10

Jeg er betydelig mer opptatt av nord, poler og magnetfelt enn folk flest, så det er kanskje derfor jeg har begynt å legge merke til at magnetfeltene påvirker livet rundt oss. Når jeg går tur med en hund uten bånd, snurrer hunden ofte litt usikkert rundt seg selv før den gjør fra seg. Det er som om den skal finne riktig retning og prøver å sjekke sin innebygde GPS. Jeg har undret meg over at hunden ofte ender med å stå parallelt med jordens magnetfelt, i nord-sør-retning – så lenge den ikke blir forstyrret. Er retningen viktig for hunden?

I 2014 konkluderte et forskningsprosjekt med at hunder nettopp velger å «gjøre fra seg med kroppen på linje med nord–søraksen under forhold der magnetfeltet er rolig». Bakgrunnen for konklusjonen var to års forskning på 70 hunder av 32 ulike raser, hvor 1893 avføringer og 5582 urineringer ble observert.11

Forskningen på fugler og magnetisme er langt mer omfattende.

Allerede før en trekkfugl flyr sørover for første gang, kjenner den til hvor Store bjørn, Lille bjørn og Nordstjernen befinner seg. Takket være øyne, ører og nebb kan trekkfugler lese magnetfeltene, finne nord og sør, og der det er tidlig sommer gjerne to ganger i året, etter å ha fløyet kvarte jorden rundt. Antageligvis vet de ikke at det finnes en vinter. Et protein i øyet, Cry4-proteinet, gjør at fugler sannsynligvis kan «se», eller måle, magnetfeltene dag og natt. I det indre øret har fugler ørlite jern som gjør at de føler magnetfeltene, og i nebbet har de nerver som kan estimere vinkelen til magnetfeltet og med det bestemme sin posisjon.12

Havskilpadder og hval bruker jordens magnetfelt til å navigere under havets overflate med fascinerende nøyaktighet. Bier med hjerner så små som sesamfrø finner veien til steder hvor de tidligere fant mat, og siden hjem igjen. Storfe, hjort og rein foretrekker å innrette seg langs nord-sør-aksen mens de beiter. Naturlige svingninger i jordens magnetfelt forstyrrer orienteringssansen hos alle sammen, mens solen, stjerner og landemerker som fjell og øyer bidrar til å korrigere.

Når jeg stadig ser på kompassnålen som peker nordover, lurer jeg iblant på om vårt forhold til nord også blir påvirket av magnetfeltenes dragning mot Nordpolen. Vi har også celler som inneholder jernbaserte elementer og som kanskje påvirker blodtrykk, puls og humør. Forskere ved California Institute of Technology mener cellene våre kan rotere omtrent som nålen på kompasset og sende signaler om himmelretningen videre til hjernen.13 De har funnet celler som fungerer slik hos fruktfluer, og hevder celler med tilgrensende egenskaper sannsynligvis også finnes hos sommerfugler, rotter, hval og mennesker.

«Vi er en del av jordens magnetiske biosfære», hevder Joseph Kirschvink, som er professor ved California Institute of Technology. Han leder et forskerteam som prøver å bevise at en magnetisk sans våre forfedre skal ha hatt for flere millioner år siden, ikke er helt borte. Kirschvink er ikke sikker på hva konklusjonene vil bli, men han håper å vise at jordens magnetfelt påvirker bevisstheten og atferden vår.14

Sannsynligvis vil Kirschvink eller hans etterfølgere lykkes – det er vanskelig å forestille seg at vi mennesker så å si er det eneste dyret som knapt lar oss påvirke av kraften nordfra.