morten a. strøksnes
Tequiladagbøkene Gjennom Sierra Madre
Til min mor
Innhold 1. Grenseland 9 2. El Gran Desierto 41 3. Texas Forever 59 4. Ciudad Juárez 75 5. Pastor Galvans kabinett 107 6. Fjelluft 117 7. Cowboy og indianer 143 8. El Chepe 159 9. Den hvite hesten 173 10. Der natten er månens dag 195 11. Vuelta! Vuelta! 215 12. Señor Sicilias krig 227 13. Real de Catorce 239 14. Veien til San Andrés 249 15. Peyotestråler 265 16. Skatten i Sierra Madre 279 17. Det myke monsteret 313 18. Dukkenes øy 329 noter 337 kart 342 takk 347
Grenseland Kjeglene fra frontlysene skjærer seg gjennom den mørke ørkenen. Det er langt mellom bilene på Arizona Federal Route 15. Ingen liker å være alene her ute så sent på kvelden. Skikkelige folk holder seg hjemme. Men når sola blir borte, våkner ørkenens mange nattdyr til liv, og mørket fylles av stum, usynlig dramatikk. Fjelløver, gauper, slanger og flaggermus jakter på mindre byttedyr. For de mange gjengene med tilknytning til Mexico og Los Angeles er arbeidsdagen i ferd med å starte. Mange hundre bevæpnede agenter fra Border Patrol patruljerer dette grenseområdet. De skal forsvare the Homeland mot narkosmuglerne og fange polleros og coyotes, altså ulovlige innvandrere og de som leder dem gjennom ørkenen. Pollero betyr kylling. Men en levende kylling er en gallina. En pollero er blitt stekt eller kokt, og det er hva mange av ørkenvandrerne blir. I rapportene til Border Patrol kalles de udas: Unidentified Aliens. Bilstereoen tar bare inn én radiokanal: «kohn 91.9. The Voice of the Tohono O’odham Nation.» Det spilles kun norteños fra den andre siden av grensa. Meksikansk sang, fele og gitar, pluss trekkspill som kom med østeuropeiske og tyske immigranter til Nord-Mexico for hundre år siden. Det høres ut som den samme lystige låten går i loop. Klokken er over elleve, og jeg er allerede blitt stoppet to ganger tidligere denne dagen. Da jeg ser de røde baklysene fra en bil et stykke foran meg, tenker jeg at det er enda en patrulje fra Border Patrol. Men plutselig gasser bilen på og forsvinner i stor fart langs en sidevei. Det ligger noe i veibanen der fremme, noe som kaster skygge i lyset fra lyktene, noe som ligner på et … 9
Jeg bremser ned, demper polkamusikken og ruller sakte mot det som ligger der fremme. Femten meter foran stanser jeg opp. Det er en ung jente, og det første jeg legger merke til, er at hun er uten sko. Men to sko, hennes sko, ligger på asfalten mellom bilen og henne. Hun har trange, mørke jeans, blå bluse og ravnsvart hår. I det kraftige lyset fra frontlyktene er ansiktet hvitt som glasset på en kald, sluknet lampe. Det ser ut som hun sover. Nei, det er ønsketenkning. For rundt hodet har det dannet seg en perfekt formet glorie av blod. Bakhodet ser ut til å være knust mot asfalten. Er dette et bakhold, en iscenesatt situasjon for å få meg til å stanse? Motoren durer mens lyskjeglene skinner på den livløse kroppen foran meg. Tiden stanser ikke opp, men hvert sekund rommer mer enn det vanligvis har plass til og presses til bristepunktet. Jeg ser meg rundt. Silhuettene av de høye kaktusene rundt bilen ligner på mennesker med utstrakte armer. Jeg lukker øynene, drar i håndbrekket, åpner døra, går ut, lukker døra, setter meg på kne foran jenta og tar hånden hennes. Hun puster. Hånden er slapp og varm. Hun klynker. Blod renner fra munnen og ned langs kinnet. Jeg forsøker å snakke til henne, noen meningsløse ord ramler ut av munnen på meg. Hun mumler noe uforståelig tilbake, og pusten lukter sterkt av alkohol. Heldigvis, tenker jeg, hun puster og kan greie seg. Plutselig sier hun klart og tydelig «My name is Trish Williams and I want to go home». Jeg ber henne ligge helt stille, tar fram mobilen og ringer 911. Det gjør man på film. Det svarer faktisk i andre enden. En kvinnestemme sier klart og tydelig: «911. What is your emergency?» Jeg henter en jakke, legger den over jenta, og forsøker å snakke til henne slik man snakker til en urolig hest når lydene er viktigere enn ordene. «It will be all right,» hører jeg meg selv 10
si. Men jeg vet ikke. Hun blir borte med jevne mellomrom. Jeg tør ikke flytte henne, for kanskje har hun brukket ryggen eller nakken. At hun skjelver over hele kroppen, er kanskje et godt tegn. Etter kort tid, men jeg vet ikke hvor lenge, kommer blålysene lydløst mot oss som en ufo gjennom ørkenen. Politi bilen kommer fra motsatt retning av den jeg kjørte, og stanser med fronten mot min bil slik at jeg og jenta nå lyses opp fra begge sider. Blålysene blinker ikke blått, men rødt, i et manisk tempo. Politimannen er alene, en hvit overvektig kar, ikke indianer, altså ikke fra reservatets egen politistyrke. Plutselig går det opp for meg at jeg står i fare for å bli mistenkt for å ha kjørt på jenta. «Step aside, sir.» Han har en radio i hånden og vurderer situasjonen i løpet av sekunder, ved å se ting jeg ikke ser. Han stiller to spørsmål, og sier deretter inn i radioen han har festet til brystet: «Victim badly hurt, probably thrown out of a moving vehicle.» Sirenene fra ambulansen høres fra nord før lysene blir synlige. Ambulansepersonellet setter en krage på jenta, løfter henne forsiktig over på en båre og forsvinner i natten. Politimannen har et par nye spørsmål og vil se papirene mine. Han lytter til min historie, tilsynelatende uinteressert, skriver ned telefonnummeret mitt og sier jeg kan dra hvor jeg vil, men at jeg ikke burde oppholde meg i reservatet om natten. Ute i ørkenen rundt oss strever utmattede immigranter seg nordover. Kanskje de tror sirenene og blålysene gjelder dem, at de har tråkket på en sensor. Kanskje løper de og faller om, risper seg opp på torner og kaktuser. Nesten hver dag er det noen som ramler og blir liggende. Kroppene tørker ut, poleres sakte av sand og sol til knoklene får et merkelig blåhvitt skjær.
1 11
I de siste ukene har jeg kjørt ut og inn av reservatet til tohono o’odham-indianerne. Tohono betyr «ørken». O’odham betyr «folket». En rekke sammenfallende linjer har ført meg til dette punktet i ørkenen, hvor jeg begynner en lenge planlagt reise i fotsporene til en som var her for over hundre år siden. Jeg er kommet hit på grunn av den norske eventyreren, oppdageren, fotografen, naturalisten og etnografen Carl Lumholtz (1851–1922) fra Lillehammer. Den gåtefulle nordmannen reiste på kryss og tvers gjennom disse områdene i 1909–1910, med ekspedisjonen som resulterte i klassikeren New Trails in Mexico (1912). Slik starter Lumholtz boka, som aldri er oversatt til norsk: «In May, 1909, I found myself on a train westward bound for the nevernever country». Som vanlig i hans bøker og notater fornemmer man hans begeistring over å være på vei inn i det ukjente. Lumholtz hadde allerede brukt mesteparten av 1890-tallet i fjellkjeden Sierra Madre, bodd sammen med de mest isolerte indianerfolkene der og skrevet flere bøker om det. Ingen hadde gjort noe lignende før ham, bøkene er tidlige klassikere fra et område av verden som selv i dag har store ukjente og isolerte områder. Mange av stedene Lumholtz reiste gjennom for over hundre år siden, var preget av kaos og vold. Det er kanskje enda verre i dag, på den andre siden, i Mexico. Tohono o’odhamenes reservat er usas nest største og ligger i det vestlige Arizona, midt i et enormt og ugjestmildt område av ørken og fjell. Det er det eneste indianerreservatet langs grensa til Mexico. Mot øst er det avgrenset av storbyen Tucson. Mot vest ligger Barry Goldwater Air Force Range, et avsperret område på mange hundre kvadratkilometer, der jagerflygere øver seg på dog fights og bombefly tester sine bomber og raketter mot mål på bakken. Små og store nasjonalparker og verneområder omkranser reservatet: Cabeza Prieta, Organ Pipe Cactus 12
National Monument, Sonoran Desert National Monument, Saguaro National Park, Buenos Aires National Wildlife Refuge og Ironwood Forest National Monument. Legger man sammen disse områdene, får man et areal som er større enn veldig mange europeiske land. Men det er ikke stort mer enn ti tusen fastboende mennesker i hele området, og de aller fleste tilhører tohono o’odham-nasjonen. Lukkingen av grensa innebærer den største endringen siden Lumholtz’ tid. Han kunne krysse grensa som han ville. I dag er det den best bevoktede mellom to demokratier, noe tohonoene har fått merke. De var opprinnelig nomader eller halvnomader, og har alltid levd på begge sider av skillelinjen. Da Lumholtz reiste, var den en abstraksjon på politiske kart som ble tegnet langt unna, i metropolene på Østkysten. Nå er den en hard realitet. La frontiera mellom usa og Mexico er 3138 kilometer lang og minner mange steder om en militær front. I nærheten av byer og steder som ble regnet for enkle å krysse, er det satt opp høye gjerder, grensegater, kameraer og utkikkstårn. Dermed drives de ulovlige immigrantene ut i ørkenen, der forholdene er så harde og farlige at man risikerer livet om man forsøker å krysse. Ingen steder dør det flere enn i dette ørkenområdet. Gjerdene i ørkenen hindrer mange medlemmer av stammen i å besøke sine slektninger eller sine hellige steder på den andre siden. I teorien har de rett til å benytte spesielle passeringspunkter i reservatet. Men mange meksikanske tohonoer mangler de nødvendige papirene og må ha visum for å besøke landet som har tilhørt deres folk i tusener av år.
1
13