Tordneren by Kagge Forlag

TORDNEREN

Oversatt av Lene Stokseth, MNO

Originalens tittel: Åskmakaren

Oversetter: Lene Stokseth

Omslagsdesign: Harvey Macaulay

Papir: Holmen Book Cream 60 g 2,0

Sats: akzidenz | Dag Brekke

Boka er satt med Sabon 11,5/15

Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen

ISBN: 978-82-489-3676-3

Kagge Forlag AS Akersgata 45

0158 Oslo

www.kagge.no

Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor.

Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som innmating eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.

Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.

Marina slår igjen døren til leiligheten bak seg. Det tordner i hodet da hun kaster seg nedover trappene. Hun løper så fort hun kan, puster med åpen munn. Svetten renner nedover ryggen. Følelsen av uvirkelighet er altomfattende. Det er som om kroppen både får krampe og flyr fremover samtidig. Hun kjenner dunkene fra trappetrinnene slå smertefullt opp gjennom anklene, hører ikke om de følger etter henne, tør ikke snu seg for å se etter, løper og gråter, synsfeltet snevrer seg inn til en smal tunnel. Hun vil heller dø enn å la dem få tak i henne.

Hun kommer ned til porten, vrir opp låsen og skyver opp den tunge døren. Sensommerluften slår imot ansiktet, og hun hulker av forbauselse. Er det sånn det føles å være utendørs? Hun har glemt hvordan det var. Hun tråkker feil og faller, skraper de bare knærne mot asfalten og kommer seg opp på beina igjen. Setter fart mot gågaten, løper med hendene etter husveggen, den grove murpussen river opp sår på fingertuppene. Munnen smaker beskt av stress. Bak seg hører hun at porten blir åpnet samtidig som hun når frem til enden av husveggen. Hun slipper fasaden uten å se seg om og løper rundt hjørnet.

Luften på den andre siden er kvalmende og tett. Foran henne åpner den velkjente gaten seg i to retninger.

Hun har vært her mange ganger, men det har aldri vært så mye folk her som nå. Flere hundre mennesker slentrer i alle retninger. En lang rekke salgsboder strekker seg langs asfaltstripen i midten. Det lukter matfett og krydder, Marina tror at hun drømmer.

Noen roper bak henne. Hun vet at det er dem. Hun huker seg ned og setter fart inn mellom salgsbodene, runder et telt med plaststoler og et skilt med rød tekst som reklamerer for kebab. Hun løper så fort hun kan, prøver å gjøre seg så liten hun kan uten å miste farten. Hun holder på å løpe på en dame som drikker fra et plastkrus, knuffer henne til side, drikken spruter opp på beina deres da kruset faller i bakken. Likevel rekker Marina forbi neste bod før kvinnens rasende rop når ørene hennes.

Tanken på å rope etter hjelp passerer flyktig gjennom panikken. Hun er for redd til å ta sjansen, vet ikke hvor nær de er, eller om noen i gågaten ville tro på det hun skriker.

Hun løper langs hotellet der hun spiste frokost med Leon en gang. Restauranten fyker forbi bak de store glassrutene, og så er hun fremme ved fotgjengerovergangen. Her er det færre mennesker, hun er mer blottet enn inne mellom salgsbodene. Hun løper over den biltomme gaten, forbi den lave bygningen på høyre side, ser rådhuset i Luleå fly forbi på den andre siden av veien. De bare føttene verker, hun svinger av til høyre og løper nedover mot havnen. Blodsmaken stiger i munnen, hun presser kroppen ytterligere, kjenner at innholdet i magen truer med å presse seg opp samtidig som hun når frem til den første gymnasbygningen. Hun løper over skolegården, forbi kantinen og det siste hushjørnet.

Med ett kastes hun ti år tilbake i tid. En underlig følelse av trygghet sprer seg i brystet. Det er lenge siden det kjentes sånn.

Det må være kveld. Det skjønner hun ikke før nå, på lyset og stillheten og den lave solen som faller inn over skolegården. Likevel løper hun bort til den store porten, rykker den til seg, kjenner den for lengst glemte følelsen av eufori idet den tunge tredøren glir opp.

Det er som om skolebygningen svelger henne. Hun forsvinner inn gjennom inngangspartiet, rekker å komme seg opp den korte trappen og bort til det smale trappehuset før porten glir igjen bak henne. Nok en gang tar hun to trappetrinn om gangen, gråten presser på mens hun febrilsk tar seg høyere oppover i den velkjente bygningen. Etasje etter etasje passerer i stumt mørke. Hun hører det ikke før hun kommer opp til den øverste etasjen. Det siver inn gjennom bruset av panikk. Minner flimrer forbi, hun stopper på det siste trappetrinnet og holder hardt rundt gelenderet med den skadde hånden, kjenner pulsen dunke opp gjennom halsen.

Lyder.

Hun hører menneskelyder.

Marina løper forbi dørene til elevkantinen. Innenfor den er det et åpent rom som forgreiner seg i tre trappehus. På den innerste veggen vender store vinduer ut mot havnen. Til venstre står det en gammeldags kjøpmannsdisk og to brummende kjøleskap.

Kantinen er tom for folk. Hun smyger seg stille over det polerte steingulvet. Lengst borte i den venstre fløyen står døren til et klasserom åpen, og et svakt lysskjær skinner ut på det skittengrå gulvet i korridoren.

Marina kommer ut i teaterkorridoren. Den ligger øde, men hun hører et dempet brus oppe fra aulaen. Hun skjønner at den må være nesten fullsatt, har stått på den scenen selv, forventningsfull og fylt av dirrende scenenerver mens publikum fant plassene sine. Hun vet godt hvordan en fullsatt aula med drøyt fire hundre gjester lyder.

Lyden av hæler mot steingulvet gjaller gjennom trappehuset bak henne. Frykten får det nesten til å svartne for øynene, hun rekker akkurat å knipe igjen underlivet og forhindre at hun tisser på seg. Hun skynder seg bort til den vinklede trappen og løper oppover. Dobbeltdøren inn til aulaen er åpen. Marina står i et stemmebrus som røper forventning. Hun føler seg hjemme, men skjønner at det er flyktig. Alt kan være over på et øyeblikk.

Lyset i aulaen dempes, og lyden fra publikum stilner i takt med at mørket senker seg. Marina ser ned i gulvet, ønsker at hun hadde på seg sko, og så tar hun et skritt inn gjennom dørene. Hun kaster et blikk bakover i lokalet, ser scenemester Brage sitte ved miksepulten, viker unna med blikket igjen og speider ut over det mørklagte publikumshavet. Så vidt hun kan se, er det helt fullt. En tenåring med mye sminke passerer henne og ser med avsmak på de bare føttene hennes. Marina vender forlegent bort blikket og går mot fremre del av aulaen, følger veggen frem til scenekanten, kjenner det svale vinddraget fra ventilasjonen. Hun bøyer hodet enda mer og går gjennom mørket bort til den andre siden, må passere den første stolraden, ber stillferdig om unnskyldning for at hun forstyrrer. Da hun runder det borteste hjørnet, får hun øye på en ledig plass. Det er en ytterstol på fjerde rad. Mannen ved siden av henne later ikke til å merke at hun setter seg.

Teppet går opp. Scenen fylles av lys, og et kor begynner å synge. Marina er kvalm, men vet at hun ikke kan kaste opp her. Føttene verker, den ene hælen dunker av smerte. Hun tror hun har et infisert sår der, men tør ikke strekke ned hånden for å kjenne etter. Hun har ingen plan for hva hun skal gjøre etter dette. Likevel tenker hun at nå må det ordne seg. Hun kom seg ut, fikk opp døren, løp, falt, men reiste seg igjen. Alt må bli bedre nå.

Men Helena ble igjen. Herregud.

De kommer til å straffe Helena for at Marina kom seg ut.

Forestillingen fortsetter. Marina våger ikke å løfte blikket og se på det som skjer oppe på scenen. I stedet følger hun lysets refleksjoner over det sprukne linoleumsgulvet. Det skimrer i rødt og gull. En dør åpnes et sted langt bak i lokalet. Marina tenker at hun må få hjelp snart, og det er da hun kommer på det. Brage! Så snart forestillingen er slutt, skal hun reise seg opp og skynde seg bak til ham. Hun kan gjemme seg under miksepulten mens han ringer til politiet. Snille, hjelpsomme Brage. Hun er sikker på at han kommer til å kjenne henne igjen. Den mørkhårede, tverre jenta som gikk på musikklinjen og elsket Shakespeare og greske tragedier. Hun som kledde seg naken på scenen en gang fordi rollen krevde det og ingen andre torde, og fordi hun trengte å dempe angsten med noe annet enn å skjære seg i armene.

Det virker som det er uro på noen av radene lenger bak i lokalet. Marina hører sko som skraper mot gulvet, kropper som beveger seg mellom stolene. Hælen dunker som om all pulsen i hjertet er samlet der. En av elevene oppe på scenen sier visst noe morsomt, for publikum bryter ut i unison gapskratt. Gleden etterfølges av høylytt applaus.

Lyset skifter, går fra varmgult til klart hvitt, og så blir alt svart. Det er pause. Publikum klapper og tramper lenge i gulvet for å takke for første akt. Noen på de bakerste radene plystrer høyt.

Lyden og den oppglødde stemningen i aulaen gjør at Marina ikke kjenner den lette hånden mot skulderen. Hun er for fortumlet, for konsentrert om at hun endelig kan gå bakover til Brage, til redningen og friheten.

Det rasler ved det ene øret, og i neste sekund kjenner hun et stikk i halsen da den tynne nålen glir gjennom huden. En bølge av redsel slår opp i mellomgulvet. Marina former munnen til et skrik, men får ikke frem en lyd. Huden blir stram da væsken glir ut av kanylen, hun puster med åpen munn og kjenner blodtrykket synke. Kroppen er lammet, akkurat som under den første voldtekten. Og den andre, tredje og fjerde. Et sus stiger i ørene. Det verker i hver eneste celle, og så er smerten borte.

Lyset i aulaen tennes langsomt. Publikum reiser seg for å gå til kantinen, de yngre årskullene selger hjemmebakte kaker til inntekt for den kommende klasseturen. Det sto en lapp på døren til aulaen med en oppfordring til å bidra.

Aulaen tømmes for folk, men i den ytterste stolen på fjerde rad sitter Marina igjen. Øynene er lukket, munnen er formet til et lydløst skrik.

Det er knapt et halvt minutt siden hjertet hennes sluttet å slå.

Tre år senere

Hun ser den ikke med det samme. Den stivfrosne kroppen som ligger inntil iskanten. Den veksler i blåhvite toner, som en formbar stein av marmor. Skyggene fra den høye belysningen på Bergnäsbron kaster sine askegrå armer over den nakne huden.

Malin Jacobsson kommer i høy fart. Februarsolen står allerede lavt på himmelen og får isen til å skimre. Hvert skjær fra turskøytene lager en skrapende lyd som stiger mot den blekblå himmelen. Det er en vakker, men kald ettermiddag. Malin har hendene hvilende på ryggen. Føttene verker litt, men lårene kjennes pålitelig sterke. Hun startet i Norra hamn og har tenkt seg til Gråsjälören. Der skal hun spise den medbrakte bananen sin før hun snur og går tilbake. Hun vil aller helst rekke hjem for å jobbe i et par timer før hun må begynne på middagen, men det får bli som det blir. Etter den mørke vinteren i Norrbotten er det vanskelig å la være å ta vare på de februardagene som bader i sol.

Det er klokken som fanger oppmerksomheten hennes. Refleksjonen fra solstrålene trekker blikket hennes til iskanten. Hun senker ubevisst farten, lar det gå noen ekstra sekunder før hun tar det neste skjæret, myser for å se bedre hva det er som glinser. Da hun har knapt hundre meter igjen til passasjen under broen, har det fanget hele oppmerksomheten. Hun skifter retning

mot iskanten med en langtrukken bevegelse med beinet. Vinden biter i kinnene, solen bidrar ikke med noen nevneverdig varme ennå.

Sjokket da hun kommer frem, får henne til å rygge brått bakover. Bevegelsen er for rask, hun mister balansen og rekker ikke å parere vektforskyvningen. Fallet bakover er hardt, og da hun treffer isen, stråler smertene gjennom hoften som et prosjektil. Hun rekker å tenke en flyktig tanke om at noe gikk i stykker, og i noen bekymrede sekunder blir hun liggende på det kalde underlaget. Hun puster dypt og vender konsentrasjonen innover, kjenner etter, kroppsdel for kroppsdel. Alt er helt. Takk og lov for det.

Malin stønner og snur seg over på magen, setter forsiden av skøytejernet fremover og løfter seg opp. I noen sekunder blir hun stående med ryggen mot kroppen som ligger der. Hun puster overfladisk, stirrer ut over isen, føler seg vanvittig ensom der hun står.

Med dirrende hender trekker hun ned glidelåsen, først på den vindtette skalljakken og deretter på den tynne fleecen. Mobilen ligger i brystlommen på undertrøyen.

Selv om stemmen til kvinnen på alarmsentralen er rolig, får ikke Malin frem et ord. Det går et par sekunder før stemmen i telefonen uttaler et undrende «hallo?».

Malin kjenner kaldsvetten trenge seg frem. Det suser i hodet, følelsen er den samme som rett før man besvimer. Hun må stålsette seg for å holde pusten rolig og dyp.

«Det ligger en død mann på isen.»

Hun lar langsomt skøytene føre henne rundt i en nølende halvsirkel. Han ligger stivfrossen på siden med en hudfarge som minner henne om salongbordet til den gamle tanten hennes. Bakhodet er deformert. De tynne

hårstråene er klebrige av noe gråsvart søl. Øynene er halvåpne og stirrer blindt ut i den kalde luften. En forbausende stor blodpøl har flytt ut over isen foran magen og hoftene. Den er stivfrossen og mørk, mer svart enn rød. Selv om penisen er skåret av ved roten, ser Malin tydelig at det er en mannskropp. Der kjønnsorganet har sittet, gaper et åpent, kraterlignende sår som har spydd svart, tyntflytende lava over den harde vinterisen.

Malin rekker akkurat å lire av seg hvor hun befinner seg, før hun må flytte mobilen fra munnen og lene seg til siden. Det svir i halsen, og så spruter mageinnholdet ut. Den illeluktende væsken skvetter over isen og danner en tett damp som stiger opp gjennom luften. Høyt over hodet hennes passerer bil etter bil over den vinterfrosne broen.

Tareq sH a H een s T år lent mot veggen. Han er kledd i grå dressbukse og hvit skjorte med oppbrettede ermer. Det svarte skjegget er velpleid og tett, det glinser i skjæret fra de strategisk plasserte lampene som henger høyt oppunder bjelkene i taket. Bak ham ligger den åpne hallen i tinghuset som vender mot det store inngangspartiet i den ene retningen, og inn mot de to rettssalene i den andre. Folk går inn og ut av bygningen, tilsynelatende uten å ense den sivilkledde politimannen.

Ved siden av ham står Idun Lind. Hun holder et pappkrus med kaffe i hånden. Den svarte drikken er så varm at hun ikke kan drikke den ennå. Hun blåser ned i den minimale åpningen i kanten av plastlokket selv om hun vet at det er temmelig fånyttes.

«Hva tror du straffen blir?»

Tareqs stemme er lav. Idun trekker på skuldrene.

«Er det tjenestefeil å si at jeg håper på dødsstraff?»

Han ser på henne. Hun sukker.

«Det var en dårlig spøk. Noe Calle kunne ha sagt.»

Hun viker unna med blikket. Calle er fortsatt sykmeldt, og ifølge Siv har han problemer med balansen og korttidshukommelsen. Idun har skjønt at han rehabiliterer hardt for å kunne komme tilbake på jobb. Hun vet ikke når det kan bli, hun har kviet seg for å

stikke innom og besøke ham, og skamfølelsen verker bare hun tenker på det.

Rettssaken mot Tommy Andersson er nettopp avsluttet. Det er seks måneder siden Idun og Tareq pågrep ham i skogen ovenfor hytta i Pagla. Like før det hadde de befridd Sara Selberg, som Tommy hadde kidnappet og holdt innelåst i et rom i kjelleren på hytta. Sara, som forsvant et par uker senere og ikke har vært å se siden. Vitnemålet hennes ville kommet godt med, men politiet har ikke klart å lokalisere henne, til tross for omfattende søk.

Idun tenker på den fem år gamle Ellen, som Tommy også kidnappet. Jenta døde av en overdose insulin og ble gravlagt for fem måneder siden. Verken Idun eller Tareq hadde mulighet til å være til stede under seremonien, men Idun har tenkt på henne hver dag siden.

Det piper i lommen. Idun trekker frem mobilen og ser at hun har fått en tekstmelding fra Siv. Hun leser den og dytter Tareq i armen for å fange oppmerksomheten hans.

«Hvis vi er ferdige her, må vi kjøre ut til Bergnäsbron.»

Han ser spørrende på henne, er ikke kjent i Luleåtraktene. Dessuten har han bare reist hit for å delta i rettssaken. Planen er å fly tilbake til Stockholm allerede i overmorgen. Idun stikker mobilen ned i lommen igjen og trekker glidelåsen i dunjakken helt opp til haken. Fuskepelsen i den fôrede hetten danner en tett ring rundt halsen.

«Det er ikke så langt herfra, men vi tar bilen min. Det er så innmari kaldt.»

Tareq trekker også igjen jakken sin. Den er om mulig enda tykkere enn Iduns, sikkert kjøpt i en dyr

stockholmsbutikk ene og alene med tanke på de to ukene med rettssak i Luleå.

«Hva slags spennende oppdrag er det Siv har til deg i dag?»

Idun går mot utgangen. Solnedgangen kaster oransjerøde stråler gjennom de skitne glassrutene i døren.

«En død mann. Han ligger naken på isen under broen og later til å savne en mannsrelatert kroppsdel.»

Tareq rynker på nesen. Da Idun skyver opp den store døren, trekker han pusten dypt. Den første iskalde innpusten er alltid den verste.

d a i dun og Tareq kommer frem til toppen av skråningen, ser de at det allerede er mye politifolk nede på isen. Et hvitt telt er satt opp inntil iskanten, kriminalteknikere beveger seg rundt det. De fotograferer, tar prøver av snøen og måler alle synlige og nærmest usynlige fotavtrykk.

Idun og Tareq glir nedover skrenten. Tareq holder på å falle, men gjenvinner balansen ved å vifte voldsomt med armene. Vel nede blir de møtt av sjefen for kriminalteknisk avdeling, Mikael Malm, som alle kaller Malmen. Han er kledd i en hvit papirlignende drakt, under den kan de skimte en rød ytterjakke. Pusten står som røyk fra munnen.

«Hei, Idun. Og hei, Tareq. Det var litt uventet å se deg, må jeg si.»

«I like måte. Så kaldt dere har det her.»

Malmen vifter avvergende med hånden. Den svarte vanten er på størrelse med en boksehanske.

«Tjueto kuldegrader er ikke noe å snakke om. Vinteren 1999 hadde vi minus førtito. Da var det kaldt, da.»

Tareqs ansiktsuttrykk røper at han er sikker på at Malmen fleiper. Idun, som ikke er interessert i å snakke om været, skifter tema.

«Jeg fikk meldingen fra Siv. En lemlestet mannskropp, hvis jeg har forstått det riktig?»

Malmen begynner å gå mot teltet. De to etterforskerne følger etter ham.

«En død mann. Ifølge førerkortet heter han Evert Holm. Syttifire år. Hjemmehørende i Luleå, var mistenkt for sexkjøp i en fire år gammel kriminalsak. Han ble frikjent på grunn av manglende beviser.»

Idun plystrer lavt.

«Jeg visste ikke at de registrerer sånt på førerkortet nå for tiden.»

Malmen ser oppgitt på henne.

«Det siste var tilleggsinformasjon fra Siv. Hun sendte meg en melding for to minutter siden, du har garantert fått den samme informasjonen.»

Idun har ikke så lyst til å ta av seg de varme vantene for å fiske opp mobilen fra lommen. I stedet fortsetter hun å spørre ut Malmen:

«Skrev Siv noe mer enn det?»

Han rister på hodet.

Et stykke bortenfor teltet står en kvinne i overtrekkstøy og turskøyter med et grått teppe over skuldrene. De går bort til henne.

«Jeg heter Idun Lind, og dette er min kollega Tareq Shaheen. Vi kommer fra politiet.»

Kvinnen med skøyter har grått. Idun ser at hun hutrer, men er usikker på om det er av sjokk eller kulde.

«Vi har skjønt at det var du som fant mannen?»

Hun snakker med rolig stemme, motstår trangen til å trampe på stedet for å få litt varme i føttene. Kvinnens hake skjelver.

«Det var klokken som glimtet i solen. Antagelig fordi den var så lav.»

Den mannlige ambulanseføreren stryker henne over ryggen. Idun vet at det er et forsøk på å mildne sjokket. Menneskelig nærhet er viktig i den akutte fasen.

«Solen, altså. Klokken glimtet i den lave solen.»

Idun nikker for å vise at hun forstår.

«Hva heter du?»

Kvinnens øyne ser ut som om de er lagd av glass.

«Unnskyld. Jeg føler meg fortsatt litt dårlig. Jeg heter

Malin Jacobsson. Jeg skulle gå på skøyter til Gråsjälören.

Jeg har med meg en banan som jeg hadde tenkt å spise, men så fikk jeg øye på klokken. Eller noe som glimtet.

Og ja, det var jo en naken mann. En skadd mann, han er død, ikke sant? Han er vel død?»

Skuldrene hennes begynner å riste. Den mannlige ambulanseføreren ser megetsigende på Idun, men sier ingenting.

«Så du noen andre? Noen som forlot eller kom til stedet?»

Malin Jacobsson rister forsiktig på hodet.

«Jeg så bare den døde og alt blodet. Jeg ringte nødnummeret og kastet opp på isen. Unnskyld. Det var pinlig.»

«Du har ikke noe å skamme deg over. Det var helt riktig av deg å bli værende ved liket og ringe etter hjelp. Det var godt gjort av deg.»

«Kan jeg få ringe mannen min? Barna våre er hjemme. De klarer seg bra på egen hånd, men lurer nok på hvor det er blitt av meg. Jeg vil ikke at de skal bli redde.»

Idun skriver ned Malins kontaktinformasjon og takker for hjelpen. Det ser bedrøvelig ut da de to

ambulanseførerne holder henne glidende mellom seg mens de går mot iskanten bortenfor broen, der ambulansen står parkert.

Idun og Tareq går tilbake til teltet. Malmen diskuterer kortfattet med en kollega før han instruerer dem om hvor de kan sette føttene uten å risikere å ødelegge noen spor. En hvitkledd tekniker trekker opp plastremsen som lukker de fremre teltveggene. Idun og Tareq går inn.

Inne i teltet sitter to teknikere på huk ved siden av liket. De sikrer spor med pensel, pinsett og kamera. Idun tar et lite skritt nærmere for å se liket bedre. Det er en gammel mann. Han er naken, håret er hvitt, et finmasket nett av rynker spiller over kroppen. Han er veltrent til å være syttifire. Armene er muskuløse og kulemagen minimal. Nakken og hendene er grove, i likhet med baksiden av leggene. Bakhodet er ille tilredt, han har utvilsomt blitt slått gjentatte ganger med en hard gjenstand. Et stort sår gaper i hodeskallen, håret er klebrig av blod.

Mannens penis er skåret av. Foran magen ligger det en stivfrossen pøl av rødsvart blod. Pungen henger igjen under det gapende såret. På venstre side av magen har han et innrisset merke formet som et lyn, en knapp desimeter stort. Det ser ut til å være lagd med en skarp gjenstand, kanskje en tykk nål eller muligens spissen på en skarp kniv.

«Avskåret før eller etter dødsøyeblikket?»

«Det er vanskelig for oss å si. Dødsårsaken er antagelig slagene mot hodet, men det nøyaktige svaret må Svetlana gi. Kulden skaper en viss usikkerhet, folk blør saktere når det er så kaldt som nå.»

Malmen flytter vekten fra den ene foten til den andre, takknemlig for at Idun stiller spørsmål allerede. Han vet at hun ikke vil ha informasjon før hun ber om det. Det er et slags ritual hun har, og som han aldri ville finne på å gå bort fra. Men siden hun har stilt det første spørsmålet allerede, fortsetter han:

«Det finnes ingen blodspor i skråningen eller i noen retninger på isen. Et ferskt scooterspor går rett bak liket, like utenfor teltduken. Det kommer nordfra, men like før odden slutter det seg til en rekke andre spor, så det er ikke mulig å følge det.»

Idun myser mot den døde.

«Det er jo forholdsvis kaldt, men likevel … En februarettermiddag i strålende sol. Noen bør jo ha sett at han ble ført hit? Og da han fikk skåret av kjønnsorganet, må han ha skreket høyt, hvis han levde da det skjedde, mener jeg.»

Malmen beveger hodet fra side til side.

«Jeg er for så vidt enig med deg, men på den annen side vet vi ikke hvor lenge han har ligget her. Denne skråningen er ingen naturlig opp- og nedgang til isen. Og de aller fleste passerer midt under broen, der det er brøytet. Det er et strekk på nærmere seks hundre meter, så det er en ganske stor flate. Han kan ha ligget her i ganske mange timer før noen fikk øye på ham. Med tanke på hvor stivfrossen han er, mistenker jeg at det kan være tilfelle. Men det er også noe rettsmedisineren må svare på. Hvis han ble ført hit tidlig i morges og ble lemlestet da, er det ikke så rart hvis ingen har sett ham. Bilistene på broen har antagelig vært fullt konsentrert om å følge med på møtende trafikk. Og fotgjengere kan det ikke ha vært mange av en tidlig morgen på denne

årstiden. Men nå er jeg inne på deres banehalvdel og gjetter dessuten helt vilt.»

Han blir taus. Idun setter seg ned på huk for å se nærmere på offeret. Det penisløse og stivfrosne liket er et makabert syn. Hun legger merke til at Evert Holm har på seg klokke, men ingen giftering.

«Fotavtrykk?»

«Et par i størrelse 43. Men det er for tidlig til at vi kan bedømme om det er relevant. Avtrykket stammer fra en grov støvel av herremodell, og det er mildt sagt tydelig, noe som tyder på at støvlene er ganske nye og uten slitasje. Vi leter etter fingeravtrykk, men tror ikke vi vil finne noen. Vi har ikke engang funnet noe rundt kjønnet, og det tyder på at gjerningsmannen brukte plasthansker eller lignende.»

«Noen andre tegn på vold? Noe seksuelt? Nålestikk?»

Malmen nikker mot liket.

«Vi har gjort et interessant funn i tillegg til det istykkerslåtte hodet. Hvis du kikker bak i nakken hans, vil du se røde merker. Det ser ut som om han er blitt brent i et lite område.»

Idun reiser seg, går rundt kroppen og setter seg ned på huk igjen. Stølheten fra gårsdagens intervalltrening får det til å stramme i lårene. Tareq følger etter, stiller seg bak henne og lener seg frem. De studerer konsentrert det rødstripete feltet bak i nakken til Evert.

«Elektriske støt. Noen har bedøvd ham med strøm.»

«Hva med dette?»

Hun peker på det innrissede lynet på magen uten å røre ved huden.

«Det er vanskelig å si, men det ser unektelig ut som en signatur.»

Idun tenker seg om.

«Det er uvanlig med signaturer, men ikke så uvanlig at de aldri forekommer.»

Hun kjenner Tareqs pust i nakken og reiser seg.

«Greit. Vi kjører inn til huset. Send det du har etter hvert, bilder og tekst og alt.»

Malmen løfter teltduken så de kan gå ut i den sprengkalde vinterettermiddagen igjen.

«Dere får det så snart vi er ferdige her ute.»

De blir stående i kulden en liten stund. Nå har solen gått nesten helt ned. Et svakt, rødaktig skjær flyter ut over isen og brytes i lange, gule baner av teknikernes sterke lamper. Ovenfor skråningen og i sykkelfeltet på broen har nysgjerrige mennesker samlet seg. Noen har tatt frem mobiltelefonene og filmer arbeidet nede på isen.

«Det er flaks for Evert at dere har fått opp teltet.»

Tareq sier det med nøytral stemme. Malmen nikker, men irritasjonen er ikke til å ta feil av.

«Det er nok mest flaks for tullingene som filmer.»

Idun tramper på stedet.

«Hvorfor legge liket på isen? Det føles som et bevisst valg, men med risiko for å bli oppdaget.»

Tareq ser på henne.

«Fordi noen vil at det skal bli oppdaget. Av mange.»

Han nikker opp mot folkemengden på broen.

«Det innrissede lynet er muligens en beskjed gjerningspersonen vil at allmennheten skal se. Alt sammen virker som en form for kommunikasjon, både lynet i seg selv og blottleggingen av den døde, for ikke å snakke om valget av sted.»

Nå er det Iduns tur til å nikke.

«Hvis hensikten er synlighet, er det et godt valg av sted. Isveien blir mye brukt, og oppe fra broen er det nærmest panoramautsikt. Det er lett å komme seg hit med scooter, og fluktveiene er mange, man kan kjøre i omtrent en hvilken som helst retning. Man kan komme seg både fort og lang bort herfra.»

De går fra Malmen, teltet og den lemlestede Evert Holm. Side om side kjemper de seg tilbake oppover skråningen. De går tause mot bilen, uvitende om at en av de nysgjerrige tilskuerne oppe på broen følger konsentrert med på dem.

a nders e riksson si TT er ved det store konferansebordet. Sjefen for alvorlig kriminalitet er kledd i en hjemmestrikket genser og utdaterte jeans. Håret er tykt og stritter i en uformelig frisyre, men kinnene er glattbarberte og blikket våkent. Han ser kanskje ikke ut som en stereotypisk politisjef, men etter å ha arbeidet med ham i mange år, vet Idun at skinnet bedrar. Anders har en ufeilbarlig teft for hvem han skal ansette, og i tillegg viser han personalet sitt stor tillit. Kombinasjonen har gjort at gruppen har klart å løse flere vanskelige saker. Det er bare det at han kan virke alt annet enn tillitvekkende ved første øyekast.

Idun og Tareq sitter ved siden av hverandre ved langsiden av bordet. På den andre siden sitter Siv Liv. Hun er den eneste sivilt ansatte i gruppen og jobber i resepsjonen innenfor heisene. Med sin varme, barske væremåte og effektivitet er Siv Iduns yndlingskollega. Dessuten er hun like skarp som hun ser ut til. Det lyse håret er klipt i en tøff, kort frisyre, klærne er pene og pyntelige og brillene sitter enten høyt oppe på hodet eller så langt ute på nesetippen det er mulig å komme før de faller av. Siv holder fire svarte mapper som Idun vet hun straks skal dele ut til alle rundt bordet.

«Så hyggelig at du er med oss igjen, Tareq.»

Siv sier det med et blunk samtidig som hun rekker ham en mappe. Tareq tar imot den, men løfter hånden avvergende.

«Jeg er egentlig bare her i forbindelse med rettssaken, men så ble jeg tilfeldigvis med ut på isen og tilbake hit. Jeg flyr tilbake til Stockholm i overmorgen.»

Siv rekker en mappe til Anders og Idun også mens hun svarer Tareq:

«Vi får vel se hvordan det blir med det.»

Innholdet i mappene er tynt, men alle vet at det snart vil endre seg. Øverst ligger det et fotografi av Evert Holm. På bildet er han kledd i skjorte og dressjakke. Han ser inn i kameralinsen med en bister mine, uten antydning til smil.

«Dette er offeret vårt, Evert Holm. Han ble syttifire år.»

Alle ser på fotokopien sin mens Siv fortsetter:

«Han hadde vært enkemann i mange år. Har to voksne barn som begge bor i Boden, Pia Holm, trettifire, og Adam Holm, tjuefem. Evert døde som pensjonist. Det ble han for fire år siden. Tidligere var han selvstendig næringsdrivende i noe med stålkonstruksjoner. Jeg får se nærmere på nøyaktig hva det gikk ut på.»

Anders kremter og får Siv til å komme ut av det. Hun kikker spørrende opp på sjefen sin. Da han ikke gjør mine til å si noe, går hun med en nøytral mine tilbake til notatene sine.

«Evert har vært mistenkt for kjøp av seksuelle tjenester. For fire år siden ble han pågrepet i forbindelse med en razzia mot en leilighet her i Luleå. Da var han mistenkt for å ha kjøpt sex av en prostituert, men det ble ikke tatt ut tiltale mot ham. Selv hevdet Evert at

han var i leiligheten for å besiktige konstruksjonen av balkongene, noe husverten også istemte under ed. Husverten var for øvrig en barndomsvenn av Evert.»

Siv tar en pause og leser inni seg før hun fortsetter.

«Det var Morgan og Emil som pågrep ham. Kanskje de har noe interessant å fortelle om den nå avdøde Evert?»

Morgan Samuelsson og Emil Warg. Begge er ansatt som etterforskere av menneskehandel, et arbeid de er eksepsjonelt dyktige i. Dessuten er de virkelig hyggelige, begge to.

«Så vidt jeg har funnet ut, eksisterer det ikke noen kjente trusler mot Evert. Han har i hvert fall aldri politianmeldt noe sånt. Han er ikke på sosiale medier, noe som muligens kan forklares med alderen, så der har vi heller ikke kunnet finne noen uttalte trusler. Han avviklet selskapet sitt da han pensjonerte seg, og siden da har han, etter hva jeg kan forstå, bodd alene i den store femromsleiligheten sin nede i Södra hamn.»

Anders plystrer overdrevent teatralsk, men går tom for luft, slik at avslutningen blir et slags ynkelig sukk.

«En femroms for en som bor alene. Ikke verst.»

Idun strekker på seg.

«Og ingen andre tiltaler eller forekomster i politisaker?»

Siv rister på hodet.

«Han har ikke figurert i noen annen etterforskning enn den om sexkjøpet. Hvis han var skyldig i den saken, betyr det ikke nødvendigvis at det var den eneste gangen han kjøpte sex. Han er imidlertid ikke å finne i noe register, verken for sexkjøp eller noe annet kriminelt.»

Idun grubler en stund.

«En gammel mann som sannsynligvis kjøpte sex, men slapp tiltale. Det at han nå har fått penis skåret av, tyder tross alt på en handling utført i raseri, trolig med et motiv som har å gjøre med kjønnsorganet hans.

Vi kan ikke være sikre på om lynsymbolet på magen hans ble risset inn i forbindelse med drapet, men det er sannsynlig. Svetlana finner ut av det, men hvis det forholdt seg slik, gjetter vi på at det er en beskjed, eller en signatur. Spørsmålet er da til hvem?»

Hun tar en pause. De andre venter tålmodig.

«Hva vet vi om den eller de prostituerte som var i leiligheten da Evert kontrollerte balkongen?»

Siv leser i den svarte mappen sin.

«Det var to kvinner i leiligheten. Den ene var en russer som oppholdt seg ulovlig i landet, sannsynligvis gjennom menneskehandel. Den andre var svensk. Mannen som var i leiligheten for å passe på kvinnene, ble tiltalt. Begge kvinnene var fornærmede i saken, men den svenske trakk seg før det første avhøret. Det viste seg at identiteten hun hadde oppgitt, ikke stemte, og de fant henne aldri igjen. Emil og Morgan antok at hun hadde gått under jorden, eller alternativt ble funnet av halliken sin, som fikk henne inn i prostitusjon igjen. Uansett er det naturligvis fryktelig tragisk.»

Idun bryter inn:

«Henne vil vi selvsagt snakke med. Hvis det finnes koblinger mellom Everts ‘eventuelle’ …», Idun lager hermetegn med fingrene, «sexkjøp og dødsfall, kan denne kvinnen ha viktig informasjon for etterforskningen vår.»

Siv skyver brillene opp i håret.

«Ja, selvfølgelig, men vi har ingenting å gå etter. Et falskt navn og en høyst generell beskrivelse av utseendet

hennes er alt som finnes. Lyst hår, normal kroppsbygning og livredde øyne. Da hun forsvant, opphørte alle muligheter for kontakt. Ikke engang adressen hun hadde oppgitt, stemte – et forfallent hus nord for Boden.»

Idun sukker skuffet. Siv fortsetter:

«Da rettssaken var over, fikk den russiske kvinnen en stakkarslig skadeserstatning og en enkeltbillett tilbake til Russland. Ifølge et søk hos de russiske kollegene våre døde hun to år senere, i en bilulykke i utkanten av Moskva. Tre døde, og en av dem var altså henne.»

Idun tenker intenst. En forsvunnet svenske, en død russer og en antatt horekunde som sannsynligvis kjøpte sex av minst én av disse to. Fire år senere blir han funnet lemlestet, drept og merket på isen. Kan det være en sammenheng der? En som strekker seg både innenfor og utenfor bordellets motbydelige vegger?

Siv legger mappen sin på bordet og hendene i fanget. Det er tydelig at gjennomgangen hennes er over. Anders vrir seg der han sitter.

«Idun og Tareq, dere får snakke med Evert Holms pårørende, som later til å være så få som de to voksne barna hans. Først og fremst for å overbringe dødsbudskapet, naturligvis, men også for å høre om de kan vite noe om eventuelle uvenner. Det avskårne kjønnsorganet tyder på en symbolsk handling, ikke noe man bare gjør helt uten videre.»

Idun noterer stikkord for det Anders vil de skal gjøre. Tareq løfter hendene.

«Unnskyld meg, men … Jeg jobber ikke her lenger. Flyet mitt hjem til Stockholm går som sagt i overmorgen.»

Anders ser uforstående på ham.

«Vi har ikke funnet noen erstatter for Calle ennå. Stillingen har vært utlyst to ganger, men etterforskere som fyller kravene våre, vokser ikke på trær. Jeg tar en telefon til sjefen din og spør om hun kan avse deg i et par uker, maks to måneder. Hvis det er greit for deg?»

Tareq ser ut til å tenke seg om. Idun følger med på ham i øyekroken.

«Det skulle vel gå bra. Jeg har egentlig ikke noe imot et miljøskifte. Men da må jeg ut i byen i morgen for å kjøpe meg en overtrekksbukse og varmere sko.»

Idun smiler for seg selv. Det må en syriskfødt stockholmer til for å skjønne hvordan man skal gripe an vinteren i Norrbotten.

«Da, så.»

Anders nikker fornøyd.

«Og du får snakke med Sandberg i påtalemyndigheten om en husransaking av leiligheten til Evert, Siv. Vi må også få tilgang til e-postkontoen og mobiltelefonen hans.»

De avslutter møtet. Alle fire reiser seg og går mot døren i konferanserommet. Idun snur seg mot Tareq.

«Så hyggelig at du blir værende her en stund.»

Han drar hånden over det svarte skjegget. Det knitrer mykt under fingrene hans.

«Det synes jeg også. Selv om det er fryktelig kaldt her.»

1977

s kolebygningen er e T stygt byggverk kledd med oransje og brunt blikk. Asfalten snor seg som en elv av tørr sverte rundt den vinklede bygningen. Skolegården er stor og fargeløs, med et klatrestativ, fire husker og en fotballbane som har sett bedre dager.

Boligområdet Heden ligger rett vest for bykjernen i Boden. Her er husene nær hverandre og tomtene skrå og skjeve, og det gir området et idyllisk, landlig preg. Bak skolegården ligger skogen dyp og tett, et ypperlig tilholdssted for den som vil være usynlig.

Den nordre døren til skolen går opp, og et lementog av sjuåringer strømmer ut fra bygningen. Kledd i tynne jakker eller strikkegensere trenger de seg ut i vårsolen og myldrer videre mot huskene og fotballbanen. Døren slår igjen. Den forblir lukket en stund, inntil den langsomt åpnes igjen. Sju år gamle Peter nøler. Han kikker ut over skolegården, flakker med blikket mot fotballbanen, får øye på Uffe og gjengen som står ved det borteste målet, og benytter anledningen. Med blikket rett ned i bakken løper han rundt hjørnet. Han stopper nedenfor et av vinduene til kantinen, presser seg mot husveggen, prøver å stå så stille han bare kan. Noen jenter går forbi uten å ense ham. Han holder pusten til de har gått forbi, og så slipper han ut luften i et lydløst sukk.

Borte ved plankegjerdet ser han jentene fra klassen hoppe tau. To lærerinner står ved siden av og ser på. De sier noe til jentene, men Peter kan ikke skjelne ordene der han står. Han ser på armbåndsuret. Det er i brunt skinn med hvit urskive og svarte tall. Han fikk det av mamma i julegave. Pakken var liten med rødt papir og gullfarget bånd. Peter ble kjempeglad. Han skjønte at hun hadde måttet spare lenge for å kunne kjøpe en så fin presang. Mamma smilte og sa at han måtte vite at han alltid har tiden med seg. Peter visste ikke helt hva det betydde, men syntes det hørtes fint ut.

Minnene fra julaften gjør ham uoppmerksom. Da han oppdager gjengen som kommer rundt hjørnet, er det for sent. Klumpen i magen er der igjen med én gang. Han stikker hendene i lommene, tar to nølende skritt langs husveggen og rekker å tenke at han skal løpe bort til hoppetaujentene og lærerinnene og late som om han har vondt i magen og må gå hjem for dagen, kanskje for resten av uken. Men det rekker han ikke, klarer ikke å løpe, frykten gjør beina svake og hodet sløvt. Det gjør til og med vondt bare å puste.

Uffe stiller seg foran ham. Peter tør ikke å møte blikket hans, men da han skotter ned mot bakken, ser han ringen av føtter bak Uffe. Sånn er det alltid. Uffe foran og gjengen rett bak. Peter pleier å tenke på dem som en mur av vold.

«Så det er her du gjemmer deg?»

Peter tør ikke å svare.

«Hvorfor har du løpt og stilt deg her? Trodde du ikke vi ville finne deg? Det er jo liksom ikke sånn at du er usynlig, sååå lav er du ikke.»

Han trekker ut ordet på en teatralsk måte. Gjengen ler. Peter skulle ønske han hadde vært litt høyere, halvannen desimeter ville vært nok. Da ville de kanskje latt ham være i fred, gått løs på en annen i stedet.

Uffe fortsetter:

«Når vi snakker om høyde. Hvordan er det egentlig, er du så mye som en meter?»

Peter strekker seg, men det hjelper lite. Han er uansett lavest, minst av guttene i klassen. Det er det første og siste han tenker på hver dag, og det han hater aller mest med seg selv.

Uffe legger hodet på skakke.

«Du burde jo hete Meter i stedet for Peter.»

Gjengen hyler av latter. Peter står taus med ryggen mot veggen. Han vet at det er for sent å løpe. Uffe er for rask, gjengen for stor, hatet deres for massivt. Peter prøver å puste gjennom nesen. Det verker i halsen.

«Svar meg, da, Meter. Hvorfor står du her og henger? Vil du ikke leke med oss?»

Bare de ikke trekker ham inn i skogen igjen. Vær så snill, ikke la dem trekke ham inn i skogen. Han har fortsatt blåmerker på ryggen og lårene fra sist.

Uffe bøyer seg frem. Ansiktet kommer nært. Peter kjenner den dårlige ånden hans.

«Kanskje vi skal ta en tur inn i skogen? Eller hva sier du, mini-Meter?»

Peter vil svelge, men tør ikke, han er redd for at Uffe skal skjønne at han er på gråten, så han stirrer ned i bakken, rister forsiktig på hodet, men sier ingenting. Uffe retter ryggen. Peter vil lukke øynene og stenge verden ute, men vet at han må være på vakt. Trikset er å være usynlig, men oppmerksom. Det er en vanskelig

balansegang for en sjuåring, men som alltid gjør han sitt beste.

Uffe skal akkurat til å si noe da vaktmesteren går forbi. Han stirrer på Uffe og ser fra ham til Peter og gjengen. Den gamle kroppen er stiv, han halter på det ene beinet, grynter iltert gjennom det glisne skjegget. Peter benytter sjansen. Han glir til side og småløper etter vaktmesteren, saktner farten så han blir gående en drøy meter bak den gamle. Peter vet at de ikke tør å slå ham nå. Da ville vaktmesteren bli sint.

Da vaktmesteren og Peter runder hjørnet av skolebygningen, forsvinner Uffe og gjengen ut av synsvidde. Vaktmesteren går inn gjennom døren, Peter løper bort til huskene. Jentene i parallellklassen klatrer på det lave gjerdet. Peter setter seg på den borteste husken, beskyttet av jentenes nærvær selv om de ikke verdiger ham så mye som et blikk.

Sånn, ja. Han har kommet seg gjennom første friminutt. Nå gjenstår bare de to andre denne dagen.

p ia Hol M T ar imot Idun og Tareq hjemme i Boden sentrum. Leiligheten er en fireroms med påkostet stukkatur og stor takhøyde. Hun viser dem inn i stuen.

En vindusrekke vender mot det indre gårdsrommet, som ligger pakket inn i meterhøy snø. Takket være gatebelysningen blir gårdsrommet opplyst, selv om februarkvelden har rukket å bli beksvart.

De slår seg ned i hver sin lenestol. Pia beveger seg langsomt, som om hun har vondt et sted. Da hun åpnet ytterdøren og Idun og Tareq presenterte seg, ble hun tydelig forundret. Men hun spurte ikke om noe, ba dem bare bekymret om å stige på. Nå sitter de rett overfor hverandre i den smakfullt innredede stuen.

«Vi er dessverre her for å fortelle at faren din er blitt funnet død.»

Idun holder blikket festet på Pias øyne. De blir store av forundring.

«Død?»

«Han ble funnet død tidligere i dag. Kondolerer.»

Hun mer kjenner enn ser at Tareq nikker for å istemme kondolansen. Pia ser ned på hendene sine.

«Døde han en naturlig død?»

Idun kvepper, men skjuler overraskelsen. Det var et pussig spørsmål å stille helt i begynnelsen av samtalen.

«Nei, det gjorde han ikke.»

Pia åpner munnen, men lukker den igjen. Idun venter.

«Ble han drept?»

Øynene er blanke, men hun gråter ikke.

«Vi har grunn til å tro det. Nå er vi her først og fremst for å overbringe beskjeden og kondolere, men også fordi vi har innledet en etterforskning. Det er jeg som leder den, og Tareq her hjelper meg.»

Hun gjør en håndbevegelse mot ham, selv om han presenterte seg ute i gangen.

«Hvordan var forholdet mellom deg og faren din?»

Idun vet at spørsmålet kommer for tidlig, men stiller det likevel. Pia klør seg åndsfraværende på hånden.

«Det var dårlig.»

Hun venter litt før hun fortsetter.

«Jeg kan vel si at forholdet var vanskelig. De siste årene har vi ikke sett hverandre. Han var fraværende da jeg vokste opp. Jobbet hele tiden, virket uinteressert i både oss og mamma. Jeg har aldri tenkt på ham som en far. Mer som en voksen mann ute i periferien av barndommen og tenårene mine.»

Idun lytter. Pia smiler unnskyldende.

«Nå snakker jeg for mye. Jeg gjør det når jeg er nervøs. Beklager.»

Hun stryker seg over munnen med hånden. Tareq sitter fortsatt taus.

«Hvorfor er du nervøs?»

Pia ler tonløst.

«To politibetjenter kommer hjem til meg for å fortelle at Evert er blitt drept. Det føles naturlig å bli nervøs av det, selv om jeg ikke hadde noe nært forhold til ham. Eller synes dere noe annet?»

Spørsmålet er ikke anklagende, bare konstaterende.

«Ingen følelser er rare. Vi stiller spørsmål for å prøve å danne oss et bilde av hvem Evert var. Og hvordan relasjonene hans så ut.»

Pia forblir taus. Idun også, såpass lenge at Tareq tar ordet til slutt.

«Vi skjønner at du ikke sto faren din nær. Finnes det noen andre som han hadde et nærere forhold til?

Kanskje en partner? Eller din bror Adam?»

En skygge trekker over ansiktet til Pia.

«Evert var en ensom mann. Et egoistisk og følelseskaldt menneske. Så vidt jeg vet, hadde han verken partner eller venner. Verken Adam eller jeg ville vite av ham. Nå har riktignok ikke broren min og jeg noen kontakt å snakke om heller. Adam har vært rusfri narkoman i et par år, men misbruket rev oss fra hverandre. Det er ikke mulig å bygge opp noe med en som Adam. Han ødela absolutt alt og alle i jakten på stoff. Men for å svare på det du spurte om, så er svaret mitt nei. Evert hadde ingen. Han døde høyst sannsynlig ensom, slik han fortjente.»

Evert.

Ikke pappa.

«Og det vet du, selv om det ikke var noe forhold mellom deg og faren din?»

Det svarer ikke Pia på.

«Kanskje det finnes noen fra tidligere år? En kollega eller nabo eller venn fra oppveksten deres?»

Pia nikker langsomt.

«Everts sekretær. Boel Grage, jeg vet ikke om hun lever, men det er så vidt jeg vet den eneste Evert har hatt et forhold til, bortsett fra Adams og min mor.»

«Vet du hvor vi kan få tak i denne Boel?»

Pia rister på hodet. Munnen blir en smal strek.

Idun skifter retning på samtalen.

«Broren din, Adam. Vet du hvor han er?»

«Han bor i en bolig her i byen, ute på Prästholmen. Den siste rusen gjorde ham syk. Han fikk en psykose som resulterte i et liv med vrangforestillinger. Noen dager er visst bedre enn andre, men hvor mye bedre, vet jeg ikke. Jeg besøkte ham for et drøyt år siden, og da innså jeg at det felles søskenlivet vårt utvilsomt var over. Det gikk ikke å ha et forhold mens han misbrukte stoff, og det går ikke på noen måte nå heller.»

«Har du noen annen familie? Moren deres? Egne barn?»

«Mamma døde da jeg gikk på ungdomsskolen. I mange år var det bare Evert, Adam og meg. Jeg er ugift og har ingen barn. Så nei, det finnes ingen andre dere kan snakke med, hvis det er det du lurer på. Everts død har ingenting med meg å gjøre. Vår felles reise tok slutt for mange år siden, så jeg er faktisk en fremmed som ikke kan hjelpe dere. Dessverre. Men jeg skal naturligvis la høre fra meg hvis jeg kommer på noe.»

Det er tydelig at Pia vil avslutte samtalen, men Idun har flere spørsmål.

«Det du forteller om faren deres … Hvordan har det påvirket deg?»

Pias blikk er tørt.

«Det påvirket meg så mye at jeg ikke ville vite av ham. Det er ikke vanskeligere enn som så.»

«Og hvordan påvirket det Adam?»

«Det får du spørre Adam om.»

«Når traff du faren deres sist?»

Pia trekker på skuldrene.

«For flere år siden. Jeg husker faktisk ikke. Og hvis dere kan unnskylde meg nå, så må jeg dra på jobben. Jeg har nattevakt. Hvis det ikke var noe mer?»

Alle tre reiser seg. Idun og Tareq tar Pia i hånden og takker for at hun har tatt seg tid. Hun følger dem ut i gangen. Mens de tar på seg skoene, benytter Pia anledningen til å stille et spørsmål.

«Hvordan døde han?»

Idun retter ryggen.

«Det kan vi dessverre ikke fortelle. Det kommer til å ta et par dager før vi kan gi deg noen detaljer. Men jeg lover å komme tilbake til deg så fort vi kan.»

Pia lager trutmunn. Det får henne til å se barnslig ut.

«Jeg ser frem til tilbakemeldingen.»