Kula kula #1 2018 by Kula Kula

KULA KULA Sosialantropologisk tidsskrift • vår 2018

Portrettintervju med Bjørn Enge Bertelsen • Toppforsk-prosjektet Mare Nullius • Zero Waste • The Anthropology of Oil • Monografitips • 10 år med Kula Kula

LEDER

KULA KULA

Sosialantropologisk tidsskrift #1 2018 ISSN: 1893-4633 ISSN (elektronisk utg.): 1893-4641 Opplag: 400

Våren har kommet til Bergen, og det er klart for årets første utgave av Kula Kula! Det er ekstra spesielt i år ettersom vi nå går inn i det tiende året med kontinuerlige utgivelser av tidsskriftet. Dette har vi markert ved å vie midtsidene av bladet til å vise frem forsidene av de ulike utgavene av Kula Kula som har blitt publisert de siste ti årene.

Kontakt: kulakula@sv.uib.no http://kulakula.org http://facebook.com/kulakulatidsskrift Kula Kula Institutt for sosialantropologi Postboks 7800 5020 Bergen

I årets utgave kan du lese om det store forskningsprosjektet Mare Nullius til Edvard Hviding, portrettintervju med professor Bjørn Enge Bertelsen, Zero-Waste bevegelsen og forholdet mellom antropologi og olje. I tillegg har vi så klart med de faste spaltene som antropologer i felt, reisebrev fra utveksling og monografitips for å nevne noe.

Ansvarlige redaktører: Anna Koksvik Thorsen og Ingrid Kroken

Vi er svært takknemlige for alle eksterne bidragsytere som har sendt inn gode tekster og flotte bilder som har gitt denne utgaven både dybde og variasjon. Førsteårsstudentene har fortsatt å vise stort engasjement, noe som gleder oss stort. En god blanding av første- og tredjeårsstudenter har resultert i godt samarbeid og vennskap på tvers av kull. Vi håper denne tendensen fortsetter!

Nettredaktør: Eirik Molegoda

Tidsskriftet du nå har fremfor deg er noe vi er svært stolte av å kunne presentere. Jubileumsutgaven er et resultat av hardt arbeid, engasjement og mye kjærlighet. Vi håper du finner tid til hyggelig lesing og opplever utgaven som inspirerende og spennende!

Forsidefoto: Juliane Jensen

Illustratør: Sofie Kullerud Grafisk utforming: Ingrid Kroken

Trykkeri: Bodoni AS Hjertelig takk til: Bjørn Enge Bertelsen, Edvard Hviding, Sigrid Lofthus Fidjeland, Erik Nordnes Einum, Lauritz Isaksen, Kari Brøvig Silde, Linea Vilstrup Albert, Emma Eide Rydningen, Khaled Gaafar, Synnøve Kristine Nepstad Bendixen, Iselin Åsedotter Strønen, Tord Austdal, Kajsa Catharine Amundsen, Olaf H. Smedal, Marianna Betti, Lasang Lepcha, Hanne Østbø, Ranjith Molegoda, Fartein Hauan Nilsen og bidragsyterne til Jungeltelegrafen og Atingting (dere vet hvem dere er).

Med vennlig hilsen redaktørene, Anna Koksvik Thorsen og Ingrid Kroken Forsidebilde: Juliane Jensen Hva: Jeg ville ta dette bilde for å oppnå en varm effekt av et portrett. Bildet ble tatt midt på kaldeste vinteren, noe som gjorde at jeg trengte et portrett som minte meg mest mulig om en varm sol med et varmt menneske. Dermed ble det en slags personlig kontrast.

Utgitt med støtte fra:

Kula Kula beklager I forrige utgave av Kula Kula, nr. 2 høst 2017, ble det publisert en Atingting som var ment som en kritikk av bacheloremnet SANT260. Kula Kula har mottatt negativ respons på denne teksten, da den inneholder beskrivelser av veiledere der anonymiseringen ikke er god nok. Kula Kula beklager til dem som skulle føle seg støtt av innholdet til Atingting.

Bak fra venstre: Elise Vegusdal, Amanda Schøyen, Erlend Vindenes I midten fra venstre: Andreas Solem, Nora Hahn, Sofie Kullerud, Helene Mykletun Tennebø, Eirik Molegoda Foran fra venstre: Anna Koksvik Thorsen, Ingrid Kroken Ikke tilstede: Are Sannes

INNHOLDSFORTEGNELSE Portrettintervju med Bjørn Enge Bertelsen

The Anthropology of Oil

Jungeltelegrafen

Monografitps - Tord tipser

Forskningsfronten - Mare Nullius

Fagutvalget

Folk i felt

Standardized Developmental Models

Antropologer, urfolk og nasjonalisme

Zero Waste

Fagkritisk dag

Kafé-guide i Oslo

Fotokonkurranse

Matspalten - delikatesser fra Sri Lanka

10 år med Kula Kula

Morohjørnet

Reisebrev fra utveksling

Ka Mate!

Fem på instituttet

Atingting

PORTRETTINTERVJU MED

Bjørn Enge Bertelsen Av Anna Koksvik Thorsen og Ingrid Kroken, bachelorstudenter ved Institutt for sosialantropologi, Universitetet i Bergen

Bjørn Enge Bertelsen er professor ved Institutt for sosialantropologi ved Universitetet i Bergen, og hovedområdet hans er Mosambik i Afrika. Da han dro på feltarbeid for første gang i 1998 så han på hva som skjedde i et land, Mosambik, der det hadde vært borgerkrig i mange år. De siste årene har han og Bruce Kapferer jobbet med prosjektet «Egalitarianism: Forms, Processes, Comparisons» der de, og flere forskere, ser på likhetsproblematikk i ulike deler av verden. Snart skal han starte opp prosjektet «Enclaving: Patterns of global futures in three African cities» der en stor gruppe forskere skal se på enklavedannelse i Maputo, Johannesburg og Accra. Hvorfor er disse problemstillingene så viktige i dag? Hvor gikk veien videre etter ditt første feltarbeid i Mosambik? Det første ordentlige feltarbeidet mitt var fra 1999-2000. Jeg begynte å studere informantene mine på landsbygda i Mosambik der jeg så på borgerkrigsproblematikk og meningsproblematikk, altså hvordan mening dannes, oppløses og utfordres sosialt sett i forbindelse med store konflikter og mye vold. På midten av 2000-tallet fikk jeg et doktorgradsstipend og jeg begynte å følge informantene mine i deres vandringer til byen. De holdt på i det jeg kalte et «urbant ruralt kontinuum» der de både var i byen og på landsbygda. Jeg ble veldig interessert i hvordan vold og statlig autoritet forvaltes i byen, og byen jeg da reiste til heter Chimoio. Her er det store områder som man tenker på som slumområder, og jeg så på hvordan disse områdene ble forhandlet om i relasjon til makt, autoritet og mening. Folk var frustrerte og brukte blant annet lynsjing som en måte å løse et sosialt problem på. Jeg har argumentert for at lynsjing egentlig er et forsvar for det sosiale heller enn det sosiales oppløsning, altså at de dreper det som truer det sosiale. Dette er jo på mange måter en provoserende type argumentasjon, men jeg synes det er viktig å vise at dette ikke bare er en slags oppløsning av det sosiale—det er jo mennesker som er rimelig desperate som foretar slike handlinger. Etter en del år begynte jeg så å bevege meg mot hovedstaten Maputo. Det var et bevisst valg at jeg ikke dro til Maputo tidligere, fordi jeg tror det er farlig for en antropolog å komme inn i en «utviklingsverden» der man henger mye med andre «expats» og dermed utelukkende begynner å se landet som de gjør. Sagt på en annen måte: som antropolog tror jeg det

• Navn: Bjørn Enge Bertelsen • Alder: 45 • Sivilstatus: gift, to barn • Hjemstad: Vikebygd/Haugesund • Fullført mastergrad: 2002 • Region: Mosambik/Afrika

Illustrasjon: Sofie Kullerud

I prosjektet har dere forsøkt å unngå reproduksjon av gammelt tankegods. Har dere klart dette? Vi har ment at det empiriske og det etnografiske må bli tatt som utgangspunkt og derfor har vi hatt lange og mye feltarbeid. PhD-stipendiatene i dette prosjektet har gjort 18 måneders feltarbeid slik at de virkelig skal komme på innsiden av andre måter å tenke på. Det er en veldig konkret måte å unngå gammelt tankegods på. Den andre er å ikke bare ha et eurosentrisk utgangspunkt når man tilnærmer seg likhet, men å prøve å ha et virkelig globalt utgangspunkt, som antropologi selvfølgelig alltid har holdt på med. Å ha lange workshops, opptil åtte dager, der vi virkelig har fått diskutert. Også har vi jo prøvd å ha en fellesproduksjon med PhD-stipendiatene tidlig i prosjektet. Der tok vi en faktisk hendelse, Charlie Hebdo-attentatet i Paris, og alle prøvde å tolke hva det var som foregikk i ulike dimensjoner i Frankrike og Europa ut i fra deres eget utgangspunkt i forhold til denne ene hendelsen. Dette resulterte til slutt i en bok. Dette var en ny måte å jobbe på der vi produserte noe raskt og intenst sammen om en faktisk hendelse som vi ikke hadde gjort feltarbeid på. Vi tenkte at det måtte være mulig for oss som antropologer også å kunne kommentere noe slikt.

er viktig å prøve å danne seg en viss autonomi og ikke bli sugd opp i disse store dominerende strukturene, så derfor utsatte jeg å dra til Maputo i mange år etter at jeg begynte å arbeide i Mosambik. Hva er ditt mest nevneverdige minne fra feltarbeid? Jeg hadde vært på mitt første feltarbeid i kanskje seks måneder. Informantene mine hadde mye problemer med sykdom som var forårsaket av en materialisering av den krigsvolden de hadde blitt utsatt for. Da var det en kvinne som var blitt veldig syk og som det ble stelt i stand en stor seremoni for—hvor jeg også ble invitert inn i. Det var intens dansing og drikking der man sendte rundt et uthulet, tørket gresskar med maisøl som man måtte drikke— det var klapping og ekstase i timevis. En del av det fascinerende med dette var å se hvordan de ble besatt og hvordan høvdingen på den andre siden ble besatt, og hvordan jeg fikk lov å være en del av å drive det «onde» ut og visualisere den volden som var en plage for henne. Det var stort. Det gjorde stort inntrykk å bli behandla som de andre i den ringen. Jeg fikk kjeft for at jeg ikke drakk øl fort nok på en måte. For, vanligvis når man er hvit blir man behandlet litt sånn ekstra, mens der måtte jeg oppføre meg akkurat som alle andre fordi jeg var en del av dette ritualet. Det var kjekt. Det er et sånt feltarbeidsminne jeg husker godt.

Hvorfor mener du det er viktig å jobbe på denne måten? Man må alltid utfordre og støte mot hegemoniske regimer, og det gjelder også i antropologiske kunnskapsregimer. Det vil ikke si at en ikke skal benytte seg av eller forholde seg til de lange kunnskapstradisjonene som allerede finnes i for eksempel antropologi. Det er gjort enormt mye godt arbeid, men tross dette har man ofte en tendens til å «latterliggjøre» eldre kunnskapstradisjoner, som for eksempel strukturfunksjonalistisk tankegang. Jeg mener at man skal ta disse veldig alvorlig. Men i tillegg må man alltid prøve å se disse på nye måter og å tolke materialet på nytt. Man må alltid utvikle faget, og faget er jo ikke det samme nå som det var for tjue eller femti år siden. Feltarbeidet har endret seg, måten man er knyttet til hverandre på har endret seg med alle mulige slags digitale medier. Nå har jeg jo kontakt med mine informanter flere ganger i uka via WhatsApp og Messenger. Det gjør at idéen om den totale avsondringen man hadde før der man var et sted over lang tid og så dro hjem og aldri hørte noe mer fra eller om informantene – og de aldri hørte noe mer om deg – den er død. Så da må man jo også tenke nytt om hva feltarbeidet er.

Hva går det femårige prosjektet «Egalitarianism: Forms, Processes, Comparisons» ut på? Hele prosjektet går ut på at man har to utgangspunkt hvis man skal studere likhet og likhetsforestillinger i verden. Det ene utgangspunktet man kan ta er å ta den franske revolusjon som en kulminasjon av opplysningstidens ideer om frihet, likhet og brorskap og som siden har vært sentrale vestlige verdier. En kan da tenke seg at disse tankene har blitt spredd over hele verden i form av, eksempelvis, sosialisme, kommunisme, demokratitankegang, idéer om likestilling mellom kjønnene, sosial utjevning osv. Det andre utgangspunktet man kan ha er at egalitarisme er noe universelt som alle sosiale, politiske og kulturelle formasjoner har som en del av seg. Dette prosjektet ser til begge disse utgangspunktene og søker å utforske likhetsproblematikk i en rekke ulike empiriske settinger over hele verden. Vi er veldig opptatte av at likhet ikke er reduserbart til sosioøkonomiske indikatorer, vi mener at vi må dypere for å forstå konfliktene rundt dette og, også, å søke å forstå selvmotsigelser knyttet til egalitarisme. Egalitarisme i seg selv er også nødvendigvis ekskluderende fordi et samfunn karakterisert av en form for likhet, vil alltid ha en utside. Det er alltid noen som ikke slipper inn, blir hevet ut eller står i fare for å bli hevet ut. Så, vi prøvde også å tilnærme oss dette. Det er et stort og bredt prosjekt, og forskere fra hele verden har vært med.

Mye av det obligatoriske pensumet ved bachelorgraden i sosialantropologi ved UIB inneholder mye klassisk antropologi. Kan dette være et problem i forhold til reproduksjon av gamle tanker? Jeg er av den oppfatning av at man må tenke litt nytt etterhvert når det gjelder undervisning og pensum. Generelt

“[...] Afrika er globalt viktig og ikke bare et kontinent for lidelse og nyliberale eksperimenter som gjør at alt blir jævligere og jævligere, det er et fremtidslaboratorium.” mener jeg at man alltid bør etterstrebe å ha undervisning som er så forskningsnær som mulig. Det foregår utrolig mye spennende forskning ved instituttet, og både i Norge og i resten av verden, og jeg mener også at denne forskningen i større grad burde reflekteres i pensum både på bachelor- og masternivå. Det medfører da at jeg mener pensum gjerne kan revideres mer grundig og oftere, slik at undervisningen på denne måten blir mer reelt forskningsbasert. Men det jeg gjerne vil ha med er at det at noe er gammelt, eller klassisk, i seg selv ikke nødvendigvis er et problem. Alt trenger ikke å være basert på feltarbeid fra 2010 og framover, men det må være mer i samsvar med den pågående forskningen. Det er selvfølgelig en avveiing i tillegg: man tenker jo at man skal gi studenter en generell introduksjon til faget, og da er det visse bestanddeler som skal være med. Men jeg tenker jo at det kan man kanskje løse litt mer opp og stole litt mer på de som underviser.

claving», som kan oversettes til norsk «enklavedannelse», prøver å romme det kontrære og kontraintuitive— i alle fall i forhold til hvordan det vanligvis blir forsket på.. Vanligvis blir «gated communities» eller private byer sett på som noe veldig negativt ved at de rike avsondrer seg fra den egentlige byen, som uttrykk for nyliberale politikk og økonomi eller og som uttrykk for destruktiv privat urbanisme, som det også blir kalt. Enklavedannelse innebærer jo selvfølgelig alle disse sidene her, men en slik rubrisering vil ikke favne hvorfor dette er noe folk aspirer mot og ønsker. Så vi prøver også å se på «enclaving» som noe generativt og transformativt. Altså ikke som noe positivt i enkel forstand, men som noe folk higer etter, ønsker og vil. Derfor er det viktig å gjøre feltarbeid med det utgangspunktet. Ikke bare se på enklavedannelse som noe vi mener allerede vet hva innebærer, men heller se på det som noe som er ønsket av mange folk. Ett eksempel er at utenfor Lagos i Nigeria så bygger de en enorm by som de vil kalle «the City of God». Deler av den lokale pinsekirken sine tilhengere bygger denne byen med egne banker, skolevesen, politi og, så klart, en rekke kirker. Så da tenker jeg, la oss ta dette alvorlig og la oss finne ut hva dette er for en byformasjon. Mormonene i USA planlegger å bygge en privat by med 500.000 innbyggere i Florida—hva er det for noe? Jeg tenker at vi må gi opp idéen om den sentriske byen med en bykjerne, hvor alle er innbyggere, tilgang til det romlige som er likt fordelt osv. I stedet ser man fremtidsbyer som kanskje er mer fragmenterte, gjerne i hvert fall mangefasetterte, men veldig spennende. Et annet aspektet som gjør at dette er veldig spennende er at vi har lagt inn en kunst-komponent i prosjektet der vi skal ha et kunstlaboratorium i hver by. Dette skal som skal være et eksperimentelt sted for byens innbyggere og forskere. Her skal vi forsøke å arbeide med litt andre ting enn bare disse papirene og publikasjonene og andre sånne vanlige, konvensjonelle ting som man produserer i et forskningsprosjekt. Så det gleder jeg meg til, for det har jeg gjort tidligere i Maputo. Noe av det kjekkeste med dette et Maputo-prosjektet jeg var en del av, var en stor film som ble vi lagde med lokale filmskapere. Så, kunstbiten er noe som jeg synes

Du har et nytt prosjekt innen urbanantropologi som dere har kalt «Enclaving: Patterns of global futures in three African cities» der dere skal drive forskning i Accra, Johannesburg og Maputo. Hva gjør dette til et viktig prosjekt? Først og fremst har det en veldig spennende sammensetning av afrikanske og europeiske forskere, og dette gjør det til et viktig prosjekt, tenker jeg. Det er en integrert del av disse institusjonene i disse landene sine strategier når det gjelder forskning. Den andre grunnen som gjør det viktig er at i motsetning til en del forskning og litteratur som sier at Afrika er et slags kontinent som er et mottakssted for de globale politiske tendensene og impulsene, så sier vi at sånn er det faktisk ikke. Afrika er ikke nødvendigvis et kontinent som utelukkende mottar globale utviklingstrekk: heller ønsker vi å se Afrika som et fremtidslaboratorium. Det gjør dette prosjektet både forskningsmessig viktig, og politisk interessant, synes jeg. Politisk fordi man sier at Afrika er globalt viktig og ikke bare et kontinent for lidelse og nyliberale eksperimenter som gjør at alt blir jævligere og jævligere, det er et fremtidslaboratorium. Den tredje grunnen til at det er viktig er fordi dette begrepet vårt «en-

er veldig spennende—og det er jo også en ny måte å få frem kunnskap på. Også har vi jo selvfølgelig alle disse vanlige publikasjonsgreiene, workshopene ulike steder og så videre. Hvorfor ble akkurat disse tre byene valgt ut? De karakteriseres først og fremst ved å ha veldig forskjellige historiske bakgrunner. Maputo er hovedstaden i et veldig fattig land, Mosambik, som er portugisisktalende som følge av å ha vært en portugisisk koloni. Johannesburg er jo en gammel gruveby, grunnlagt på gruvedrift og var en del av den britiske koloniale aspirasjonen, samtidig som landet ble helt determinert av apartheid-fortida. Johannesburg har også hatt store problemer med kriminalitet og har en stor grad av rasemessig romlig inndeling. Også har du Accra, som har en mye lengre uavhengighetsperiode, ettersom Ghana var ett av landene som ble uavhengig tidligst i Afrika. Ghana har også hatt en stor økonomisk vekst og vært svært stabilt i forhold til de to andre landene. Så utgangspunktet er jo så se på et felles fenomen, enklavedannelse, men vi ønsker å se på hvordan det artikuleres i tre veldig ulike kontekster. Hvor pengene kommer fra er også interessant å se på siden den svarte økonomiene er viktige for å forstå byvekst; fast eiendom i byer utgjør noen av de største vaskemaskinene for svarte penger i verden. Så det er mange sider ved enklavedannelse og utvikling. Hvilke endringer har du sett i urbane områdene i Afrika de siste årene som du mener er viktig å forske på? Altså, noe av det jeg har vært opptatt av i det siste, ikke bare i forbindelse med prosjektet, er jo hele ideologien rundt desen-

Foto: Bjørn Enge Bertelsen

tralisering og hva det fører til. Det har vært en trend de siste årene at man, fra store internasjonale organisasjoner sitt hold, har villet desentralisere statlige funksjoner og statlig makt. Det førte til en masse ulike eksperimenter med statlig autoritet på lokalt nivå. For eksempel har vi hatt et stort eksperiment i Mosambik med det som heter «community policing», altså deltagende politivirksomhet, der man på en måte gir politimyndighet til lokalbefolkningen og sier at de kan være sine egne politifolk. Så har man bygd ned staten, bygd ned det offentlige og bygd ned den ideen om at det skal være et felles offentlig rom og funksjoner. Dette påvirker jo hvordan byene også er tenkt og hvordan man som innbygger også tenker om byrom. Det har også forsterket en god del ulikheter fordi mer og mer av det man kanskje tenkte på som et felles urbant rom dermed har blitt privatisert eller adgangsbegrenset i forhold til hvilken type bakgrunn man har når det gjelder blant annet penger og rase. Så kan man kanskje innvende at dette ikke er noe nytt—at fattige alltid har vært støtt ut av eller marginalisert i byrom. Men man har, fram til nå, likevel alltid hatt en ide om et felles byrom eller en felles by. Dette er i ferd med å forsvinne eller i hvert fall er disse idéene kraftig utfordret. Dermed har man fått en transformasjon av fattige områder, i hvert fall i Maputo, der man tidligere har hatt store områder med en relativt homogen, fattig befolkning, men der man nå har fått flere små «sopper» som popper opp i form av små blokker eller leilighetskomplekser. Her blir den om-

kringliggende befolkningen ansatt som hushjelper, sikkerhetsvakter og lignende for de rike.

feltarbeidet. Så det er på sett og vis to hovedutfordringer. Det ene er altså antropologiens vesen og det man forsker på, og det andre er formen som påtvinges antropologisk forskning i forskningsprosjekter. Jeg tror dessverre antropologi, på godt og vondt, kommer til å bli mer spesialisert og fragmentert. Hvis man ser positivt på det, så kan man se at den antropologiske tankemåten og den grunnleggende epistemologiske nysgjerrigheten som antropologi har er anvendbar på mange områder. Det er bra. Men ideen om «en» antropologisk vitenskap der man har oversikt over alt, tror jeg er «long gone».

Urbanantropologi tilbys som valgfritt emne, SANT240, ved instituttet. Hvor viktig er dette faget for tiden vi er i nå? Urbanantropologi er kjempeviktig. Jeg har jobbet både i det rurale og det urbane, og det henger jo sammen. Det har også med hvordan antropologi har endret seg, som vi snakket om tidligere, og hvordan feltarbeidet og feltarbeidets natur har endret seg. Og når våre informanter flytter til byen så må jo vi også flytte til byen. Men det er, som vi snakket om tidligere, også krevende å gjøre feltarbeid i en by der man ikke er en del av et lokalsamfunn på samme måte. Det høres veldig brutalt ut, men jo fattigere folk er, jo lettere er det å gjøre feltarbeid blant disse fordi de ofte har tid til deg og man kommer mye tettere på dem ettersom de ikke bor bak høye murer. De har også kanskje en viss annen interesse av å knytte seg til deg.

Du virker som en hyggelig og jovial person, hvordan har det seg at du jobber med alvorlige ting som krig og fattigdom? Jeg hadde vel ikke tenkt så mye på det på forhånd. Egentlig så pleier jeg så si at jeg ser på min forskning som ganske positiv. For eksempel dette første feltarbeidet mitt; hva skjer etter borgerkrig. Det jeg da egentlig ser på er hvordan mennesker kan komme videre etter omfattende voldserfaringer og hvordan dette gjøres i praksis utenfor formelle, institusjonelle eller terapeutiske rammer. Det er på en måte en historie om menneskelig overlevelse. Så sånn velger jeg å se på det. Men så er det jo også sånn at store deler av verdens befolkning er fattig og lever under kår som er ekstremt utfordrende. I stedet for å bidra til historier om hvordan alle fattige i verden er «fattige på lik måte» tenker jeg at det er viktig å vise hvordan ulike mennesker sin verden blir dannet. Hvor stor rikdom det er i deres meningsdannelse, sosiale relasjoner, sosialitet og i liv de faktisk har—for å nevne noe. Det finnes nok forflatende beretninger om de fattige og deres tomme liv, både i Afrika og mange andre steder, og der tenker jeg antropologer bør komme inn og bidra til å fylle ut. Det vil ikke si å avpolitisere at de er marginaliserte, men å gi en faktisk kontekst og virkelighet.

Har du noen tanker om hvordan tror du antropologien kommer til å utvikle seg videre fremover? Antropologi er jo under press, vil jeg si, som mange av samfunnsvitenskapene og de humanistiske vitenskapene dessverre er. Man skal være nyttig, og nyttig betyr at man skal være umiddelbart anvendbar til ulike formål: særlig styringsformål eller å komme med klare policy-anbefalinger på visse områder. Det er en utfordring for et fag som forsøker å forstå alle former for det menneskelige—også alle former for det menneskelige som ikke er reduserbart til det økonomiske eller det styringsvitenskapelige. En annen utfordring med antropologi, og det har vi merket på egalitarianisme-prosjektet, er at måten man tenker etikk og etiske regelverk på for forskning i Europa og for så vidt i Norge kanskje ikke er helt kompatibelt med antropologi og

Tips til studenter som skal velge feltarbeid? Reis til Afrika! Prøv å komme seg til et sted hvor en kommer ut av sin komfortsone. Ikke velge kontekster som gjør at det er vanskelig å erfare noe nytt. I motsetning til hva man kanskje skulle tro, så er det få som reiser til rurale områder i verden av master og PhD-stipendiater. Dette er et problem siden svært store deler av jordens befolkning bor der. Så, ikke følg strømmen, men stol på folk—da møter man utrolig hyggelige mennesker. Mer konkrete tips er vanskelige å gi: feltarbeidene innen antropologi er så utrolig ulike og en kan, heldigvis, gjøre alt fra å studere et fiskeyngellaboratorium til å skrive om en menneske-trær-relasjoner i Amazonas. Og bra er det! Foto: Bjørn Enge Bertelsen

Det har kommet Jungeltelegrafen for øre at det foregår utveksling av ettertraktede varer i Sammen sine storstuer; Kantinene er visstnok arena for innsidehandel. Ikke av aksjepriser, ikke av våpen eller narkotiske stoffer. Ei heller av brukte lærebøker til halv pris - men av baguetter, boller, vafler og andre godsaker. Befinner man seg i kantinen under det jeg hørte en elev omtale som “den gylne timen” kan man bli vitne til at matvarer byttes ut og priser faller drastisk. Skal man tro det som hviskes i gangene kan man til og med få tak i restemat helt gratis. Er det sannhet i ryktene som svirrer? Jungeltelegrafen undersøker. Det første tegnet på at det er mulig å oppdrive unike og billige varer meldte seg da en kilde, som skal forbli konfidensiell, skrøt til meg av kanelbollen hun hadde spist i kantinen dagen før. Jeg hadde selv vært i kantinen den dagen, og det var visselig ingen kanelboller der da. Hvordan hadde hun da fått tak i den? At hun hadde bakt den selv er utelukket, for jeg har vært på middagsbesøk hos henne, og da var det bare så vidt jeg ikke kom hjem i likpose.

tes om en hemmelig meny er det min oppgave som seriøs og formelt kvalifisert gravejournalist å undersøke. Dessuten ser jeg det som Jungeltelegrafens plikt å bekrefte og avkrefte rykter - om det så innebærer at jeg må spise meg gjennom alle kantinens delikatesser. Etterhvert ble mønsteret bare tydeligere og tydeligere. Det kom meg til og med for øre at det har foregått handel av ikke-spiselige varer; en student hadde til og med mottatt en kokebok. Hva er dette? En slags matvarebransjens kula-ring? Og hvorfor har ingen fortalt meg om det tidligere? Hva må man gjøre for å få innpass i denne hemmelige sirkelen? Av ren trass vurderer jeg snart å starte opp min egen pølsebod rett utenfor kantina hvor betaling skjer direkte til min BSU-konto. Jeg er fattig student, hva kan jeg si? Hvis jeg ikke kan spare penger på mat, må jeg gjøre det på en annen måte.

Et par uker ut i undersøkelsene mine hadde jeg altså enda ikke fått tilgang på noen spesialvarer. Men så en fredags ettermiddag, helt på tampen av åpningstiden til kantinen, skjedde noe stort. Jeg var i ferd med å rydde av bordet mitt da en Jeg fortalte om opplevelsen til mine fortrolige, av de bak disken vinket meg til seg. Som takk som kunne fortelle at, joda, kommer man på for at jeg tok ansvar for søppelet mitt ventet et godsiden til kantinepersonellet kan man få ek- stykke brownie som ellers ville ha blitt kastet. sklusive tilbud. Det kan virke som vareutvalget Behandler man de ansatte godt, kan man altså er større enn antatt. Misforstå meg rett, baguet- forvente noe godt (bokstavelig talt) tilbake. tene og yoghurten utstilt i montrene ved kassen er sunne, friske og gode, men når det ryk9

Instituttets nye Toppforsk-prosjekt:

Mare Nullius – når klimaendringene truer Stillehavslandenes kontroll over havet og dets ressurser Av Edvard Hviding, professor ved Institutt for sosialantropologi, Universitetet i Bergen

Professor Edvard Hviding er som én av tre forskere ved UiB nylig blitt tildelt en såkalt Toppforsk-bevilgning av Norges forskningsråd, for prosjektet Mare Nullius? Sea-level Rise and Maritime Sovereignties in the Pacific – An Expanded Anthropology of Climate Change. I et intervju med UiBs kommunikasjonsrådgiver Sverre Drønen uttaler Hviding at dette prosjektet er kulminasjonen av hans 32 års forskningsengasjement med Stillehavsøyene: -- Prosjektet har bakgrunn i en personlig indignasjon på vegne av Stillehavsfolkene som har tatt så generøst vare på meg gjennom alle disse årene. De bidrar minst til global oppvarming, men kommer til å lide mest av klimaendringenes konsekvenser. Gjennom fire års feltarbeid på Salomonøyene og møter gjennom tre tiår med mennesker fra de fleste land i regionen, er jeg blitt dypt engasjert i øystatenes klimakamp. Vi har fått Edvard til å fortelle litt mer om dette store og ambisiøse prosjektet. «store havstater», ikke «små øystater». Mesteparten av økonomien deres er også basert på fisken som finnes i disse 200 mils-sonene, der man anslår at to tredjedeler av verdens tunfisk svømmer. Mare Nullius-prosjektet stiller dermed en del vanskelige spørsmål om verdens tilstand i klimaendringenes tid: Hva skjer hvis hele land forsvinner på grunn av sti-

Jeg har lansert begrepet Mare Nullius – ‘hav eid av ingen’, eller ‘nobody’s ocean’ – som tittel og ledebegrep i prosjektet. Kort fortalt, så står øystatene i Stillehavet overfor følgende problem: Den globale oppvarmingen fører til at havnivået stiger raskt, noe som allerede truer lavtliggende koralløyer – såkalte atoller – i hele det tropiske Stillehavet. Slike øyer vil bli ubeboelige før de forsvinner i havet, siden saltvann og bølger vil ødelegge drikkevannskilder og jordsmonn og erodere kystsonen, noe som igjen gjør øyene enda mer sårbare for de stadig mer kraftige syklonene som rammer regionen. Samtidig er det slik at den globale havretten gir enhver stat suveren kontroll over havområder som strekker seg 200 nautiske mil fra landets kyster. Dette gjør at flere øystater som består av kun noen få kvadratkilometer med lavtliggende land – kanskje bare et par meter over havet – kan ha kontroll over enorme havområder. F.eks. har Tuvalu, med 9,000 innbyggere, bare 26 kvadratkilometer land, men en økonomisk sone på 900,000 kvadratkilometer hav. I dagens klimaforhandlinger og i FN-systemet liker disse landene å kalle seg

Nye former for feltarbeid: Edvard Hviding på toppmøte i Stillehavet, i samtale over et glass, med Salomonøyenes fiskeriminister John Maneniaru. Foto: Pacific Islands Development Forum, gjengitt med tillatelse

Lave øyer og stigende hav: sjøvannet oversvømmer allerede kystområder, som her på Salomonøyene Foto: Edvard Hviding

og diplomatiske systemer, og til at klimautfordringene skal gis en tydelig menneskelig dimensjon forankret i øyboernes egne perspektiver, håp og ambisjoner.

gende havnivå, slik flere øystater i Stillehavet – f.eks. Marshalløyene, Kiribati og Tuvalu – er truet av? Hvilken status får de som må forlate øyer som ikke lenger er beboelige? Og hva skjer med øystatenes 200-mils økonomiske soner når landet som de regnes ut fra oversvømmes og forsvinner?

I prosjektet skal antropologi kobles med naturvitenskapelig klimaforskning, havrett, statsvitenskap og global historie. Jeg vil forsøke å utvikle en form for radikal tverrfaglighet, der Stillehavsfolkenes egen kunnskap inngår i analytiske relasjoner med alle de andre medvirkende fagene. Ved å kombinere klimavitenskapenes modeller av stigende hav, juridiske scenarier for havrett og folkerett, og antropologiske, historiske og statsvitenskapelige forståelser i dialog med øyboernes erfaringer og diplomatiske arbeid, kan vi skape ny kunnskap over mange nivåer, fra Stillehavets strender til global klimaovervåking, internasjonale rettsapparater og det geopolitiske spillet i FN-systemet.

I Mare Nullius-prosjektet inngår omfattende antropologisk feltarbeid i diplomatiet, blant annet i FN, på klimatoppmøter og på møter for Stillehavets statsledere, en metodestrategi som vi i forskningsgruppen Bergen Pacific Studies utviklet i årene 2012-16 gjennom det EU-finansierte ECOPAS-prosjektet som jeg var koordinator for. Jeg ønsker at denne forskningen skal kunne bygge nye antropologiske metoder for feltarbeidsbaserte nærstudier av internasjonal politisk og diplomatisk praksis. Jeg har utviklet dette prosjektet i dialog ikke bare med forskningspartnere i mange land, men også med Stillehavslandenes FN-ambassadører. Det er de som tar seg av de daglige kampene for global anerkjennelse av klimaendringenes langsiktige konsekvenser. Dette er en kamp de kjemper for oss alle. Min ambisjon er at Mare Nullius-prosjektet kan bidra til økt kunnskap om hvordan Stillehavsstatene relaterer seg til globale juridiske

Prosjektet har fem års varighet (2018-2023), vil involvere et stort internasjonalt forskernettverk, og vil inkludere flere stipendiat- og forskerstillinger ved UiB. Det vil også være mulighet for masterstudenter å delta i prosjektet, som har nærmest ubegrensede feltarbeidsmuligheter. Følg med etter hvert som vi etablerer nettsider og kommunikasjon gjennom sosiale medier!

Hvert år sender Universitetet i Bergen ut mange håpefulle masterstudenter på feltarbeid rundt om i verden. I denne spalten kan du lese om tre masterstudenter som for øyeblikket befinner seg i Ghana, Canada, og USA. Her kommer deres fortellinger om hvordan de har det i felt.

FOLK I FELT LAURITZ ISAKSEN I GHANA

ghanesisk natur og så hvordan mennesker levde langt Regnet fosser ned fra den mørke himmelen i skrivende fra allfarvei på stylter i innsjøen. Det høres ut som en stund. Tordnet braker løs, og lynglimtene blinker med eventyrers drøm. Nå er helga over, og det betyr tilbake hurtig frekvens fra de mørke skyene. Heldigvis er jeg til felt. Realiteten slår hardt tilbake. under tak, så det er en perfekt anledning til å skrive. Jeg har akkurat kommet hjem fra en helg på reise. Under feltarbeidet bor jeg til vanlig i en liten landsby i Jeg trengte en pause fra arbeidet og dro dermed med Greater Accra-området her jeg studerer et privat byutnoen universitetsstudenter på en lang tur langs hele viklingsprosjekt. De ansvarlige for prosjektet er først og vestkysten av Ghana. Vi besøkte både nasjonalparker fremst en stor bedrift som kjøper enorme landmasser og gamle landsbyer. Jeg gikk fra tre til tre på hengebro- fra den lokale landsbyen. De bygger flotte, pompøse er som slynget seg 40 meter over bakken, opplevde vill boligområder med alt av fasiliteter inkludert. Det skal være gåavstand til jobben, til kjøpesenteret, og den lokale kirken. Omsider vil det også bygges en vannpark for både store og små. En rikmanns drøm! Byen skal stenges inne med sikkerhet der trafikken inn og ut blir nøye overvåket og regulert. Hvem får mulighet til å benytte seg av byens goder? Hva tenker lokale landsbybeboere om dette byutviklingsprosjektet? Hvordan er dette prosjektet en del av noe større: nettopp en afrikansk og ambisiøs fremtidsvisjon? Det er likevel ikke det teoretiske, ei det empiriske, jeg ønsker å fortelle mest om i denne artikkelen. Da mange av leserne av dette bladet ikke har vært på felt ennå, ønsker jeg å berette mer om hvordan det faktisk er å være i felten. Erfaringene, opplevelsene og om de tingene man kanskje ikke tenkte over på forhånd. Foto: Lauritz Isaksen

i kantina, gåturene til Kiwi og de litt for mange ølene på Legal. Noe av det savnet vil man kjenne fysisk på kroppen. For eksempel er det stor forandring å gå fra en kost basert på Grandiosa og Hansa til kumage, rotteskinn og grilla alligator. Den type forandring har også magen kjent på, og det har gått noen runder med både Immodium og hyppig dobesøk for å unngå total katastrofe under oppholdet.

Etter tre og et halvt år i Bergen følte jeg meg klar til å bevege på meg. Jeg ønsket en forandring i hverdagen og jeg ville gjerne se litt av verden attpåtil. Da jeg satt på flyet til Accra slo det meg virkelig. Herregud, jeg skal virkelig bo i et helt nytt land på et helt nytt kontinent det neste halvåret. Det føltes ut som det jeg gjorde var rein galskap, og jeg må innrømme det, at når jeg kom ned, så var kultursjokket ganske så stort! Fra vinterkalde og snøkledde Norge, til brennhete og svette Ghana. Fra min første korte uke i Accra var det likevel først og fremst mengden av folk, biler og kaos som overveldet meg. Det ble likevel litt mindre folk når jeg kom til landsbyen, noe som var deilig da jeg følte jeg kunne slappe litt mer av. Jeg følte meg ikke lenger som en liten ubetydelig masse av kjøtt og bein, men et menneske som fikk stiftet bekjentskap over mengder med kortspill og palmevin.

Jeg ønsker gjerne at denne teksten skal inneholde en tilsynelatende moralsk slutt. Det vil oppstå vanskeligheter og problemer under feltarbeidet uansett hvor man ferdes - i utlandet, så vel som i Norge. Jeg ønsker på ingen måte å skremme unge lovende antropologistudenter fra å begi seg ut på en slik reise. Tvert om - feltarbeid er en svært verdifull læringsprosess som alle burde ta del i. Man får en mye dypere forståelse og større antropologisk innsikt, men det er likevel ikke bare den faglige kunnskapen man tilegner seg. På en slik dannelsesreise vil man også gjennomgå en stor personlig læringsprosess, som er minst like viktig. For å bruke Sartre sine ord på nytt, vil jeg påstå at jeg var på mange måter dømt til å finne opp meg selv helt på nytt. Alle bekjentskap, rutiner og væremåter måtte forandres. Jeg måtte innrette meg i en helt ny kultur, men for hver dag som går lærer man noe nytt. Man lærer hvordan man spiser skinnet til en alligator, renser palmenøtter og hilser på gamle damer – og etter hvert forsvinner ensomheten, savnet og angsten. Man lager det ukjente kjent og gjør det om til noe som man kan støtte seg på. Mennesket er menneskets oppfinner og man blir etter tid, en skuespiller fullt ansatt i et stykke man selv forstår.

Sartre hevder at mennesket selv er menneskets fremtid, i den forstand at hvordan enn det enkelte menneske er, har det en fremtid å skape. Mennesket er dermed i et hvert øyeblikk dømt til å oppfinne mennesket uten noen hjelp eller støtte. Jeg er helt alene i en landsby og jeg er nødt til å finne opp min egen fremtid uten støtte av andre. Såklart vil man føle på ensomheten, isolasjonen. Man begynner fort å savne nære venner og kjær familie. Man savner de tingene som man tidligere hadde tatt for gitt. De litt for lange lunsjpausene

SIGRID LOFTHUS FIDJELAND I CANADA Da jeg skulle velge masterprosjekt og feltarbeid var det mange forskjellige tanker som svirret rundt i hodet mitt. Tanken på å skulle reise langt av sted, alene, og gjennomføre mitt helt eget forskningsarbeid virket både spennende, overveldende, skummelt og til tider umulig. Jeg var klar på at jeg ville dra til et sted i Nord-Amerika og studere noe som jeg håper jeg får bruk for i arbeidslivet i fremtiden, nemlig innvandring og integrering. Valget falt til slutt på å bosette seg i en

Foto: Lauritz Isaksen

Foto: Sigrid Lofthus Fidjeland

tersom grunnlaget var en kulturell konflikt mellom flere beboere og huseierne. Dette viste seg å være en forandring til det bedre, og som jeg i ettertid er veldig glad for at jeg gjorde. Gjennom organisasjonen jeg jobber med ble jeg også kjent med mennesker og informanter som er oppriktig interessert i hva jeg driver med, og gleder seg til jeg er ferdig å skrive masteroppgaven, slik at de kan lese den. Slike ting gjorde hverdagen mer og mer spennende. En av de viktigste tingene jeg tok med meg fra fagene som forbereder deg til felt er at man må tørre å være personlig med informantene sine, hvis man ønsker at de skal være personlig tilbake. Det gjør at man ikke bare skaper en tillitsrelasjon mellom informantene og deg som forsker, men det er også godt å kjenne at det ikke bare er du som begynner å bli kjent med dem, men de begynner også å kjenne deg. Jeg åpnet meg om mine erfaringer ved å komme alene til et nytt land, hjemlengsel og savn, og problemer på leiemarkedet. Fordi mine informanter er innvandrere viste dette seg å være nok en døråpner i felt, da jeg opplevde at mange nyankomne innvandrere strevde med akkurat de samme problemene på leiemarkedet og akkurat de samme følelsene som meg Det å ha noe til felles med informantene dine er gull verdt, og det førte til en følelse av samhold. Etter hvert kommer også dagene hvor du våkner opp til sol, og gleder deg til en travel uke eller helg. Det er veldig kjekt å møte

”suburb” utenfor Vancouver i Canada for å studere hvordan integrering og identitet utfolder seg i et land hvor multikulturalisme er lovfestet som politikk. Det var en ekstremt spent og nervøs jente som satte seg på første av totalt tre flyturer tirsdag 9. januar. Jeg gledet meg til å våkne opp i et nytt land, gå ut om morgenen og ha hele Canada foran føttene mine. Virkeligheten ble en ganske annen. Jeg ble lamslått av hvor fremmed man kan føle seg i det jeg så på som et kjent og «vestlig» land. Romkameratene mine hadde to jobber, så jeg så dem for det meste mens jeg pusset tennene før leggetid. Norske sim-kort fungerer ikke i Canada så det var ikke bare å ta på seg skoene og legge ut på oppdagelsesferd med GPS-en i bakhånd, spesielt ikke med den stedsansen jeg er kjent for. Forstaden jeg bor i er en av de aller største geografisk, så det var heller ikke bare å rusle rundt i en gågate i et konsentrert sentrum, det var nok å finne ut av hvordan man krysser seks felt med trafikk. Etter en 24 timers flytur visste jeg ikke om jeg skulle le eller gråte da jeg ikke en gang kunne finne ut hvordan jeg skrudde på dusjen. Følelsen av å være helt ny, fremmed og alene på andre siden av jorda ble veldig tydelig og overveldende. Etter de første tre ukene ble jeg tvunget til å flytte. Det var veldig skummelt, men gav meg masse god data et14

informanter for pizza og øl, for så å komme hjem og oppdage at du har egentlig fått masse god data ut av noe du tenkte bare skulle være gøy!

stille kritiske spørsmål og bli en kløpper på problemløsning. Dette er egenskaper som kommer godt med i en jobbsøkingsprosess etter endt utdanning.

Stadig flere velger å gjøre feltarbeid i urbane områder, og gjerne i samarbeid med en organisasjon, slik jeg selv har valgt. Når man jobber tett med en slik organisasjon er det ekstremt viktig å holde på den selvstendigheten man skal ha som forsker og leder av sitt eget prosjekt, samtidig som det er viktig å være fleksibel for å imøtekomme organisasjonens ønsker og krav, noe som kan være essensielt for å få den tilgangen man trenger i felt. Nettopp dette har vist seg å være mer utfordrende enn jeg hadde sett for meg. Dette er et tema som blir stadig mer aktuelt for antropologer og bør diskuteres i akademiske sirkler. Mitt tips dersom man møter på utfordringer eller uenigheter med slike aktører er å bruke veileder for alt det er verdt! Det at man trenger veiledning og stiller flere spørsmål er ikke et tegn på svakhet, men en styrke som viser at man er kritisk i felt og har mulighet til å tenke selvstendig og oppdage problemer langs veien. Da jeg begynte på master i høst virket det nesten umulig å bare skulle finne seg et sted å bo på andre siden av jorden, på et sted jeg aldri hadde vært før. Nå har jeg gjort det to ganger! Feltarbeid er en gyllen mulighet til å utvikle sine analytiske evner,

Feltarbeid er morsomt, spennende, frustrerende, trist og langdrygt, samtidig som det skjer veldig raskt på en gang! Alle historiene jeg hadde hørt før jeg dro hørtes fantastiske ut, og jeg forberedte meg på følelsen av å aldri ville dra hjem fra felt. Poenget mitt er at det er lov å si at man har hjemlengsel, det er lov å sende paniske emailer til veileder, det er lov å si at man ikke aner hva man driver med, det er lov å innrømme at man gråt litt på doen på flyplassen i San Francisco, og det er lov å innrømme at man har vært på happy hour litt for mange ganger. Selv om jeg synes starten var litt vel ustabil til hva jeg er komfortabel med så vet jeg at det er mange ting jeg kommer til å savne når jeg drar hjem igjen. Jeg har plutselig fått to søte lillebrødre i den lille kanadisk-filippinske familien jeg er blitt en del av, og jeg har møtt mennesker fra absolutt hele verden! Jeg har også blitt kjent med alle på den lokale puben som arrangerer karaoke litt for ofte, men det er en annen historie. Det er vanskelig å vite nøyaktig hvor masterprosjektet mitt går rent akademisk i skrivende stund. Jeg har enda tre-fire måneder igjen i felt og er spent på å lære enda mer om dette pussige, herlige og multikulturelle samfunnet jeg har havnet i. Det jeg kan si for sikkert er at feltarbeid definitivt har pushet meg ut av komfortsonen, kastet meg inn i utfordrende situasjoner og gitt meg en mestringsfølelse man ikke får av taco og gullrekka på hybelen i Bergen.

ERIK NORDNES EINUM I USA For øyeblikket befinner jeg meg i storbyen New York, hvor jeg gjør feltarbeid til mastergraden min i sosialantropologi ved Universitetet i Bergen. Det jeg jobber med er å følge sosiale bevegelser i det skeive miljøet, og å utforske den politiserte dimensjonen av hverdagslivet deres. Med skeive mener jeg lesbiske, homofile, bifile, transkjønnede og andre som ikke identifiserer seg som heterofil eller ett spesifikt kjønn. Grunnen til at jeg valgte akkurat denne tematikken er nok en

Foto: Sigrid Lofthus Fidjeland

sted hvor sosial ulikhet blir veldig synlig og får særegne uttrykk gjennom sosiale og romslige utforminger, noe som fort ble klart for meg da jeg flyttet til New York. I USA har det vært en dramatisk økning i antall anti-LHBT motiverte drap med rekordhøye tall fra 2017, spesielt fra statene Texas og New York. Samtidig er det en nedgang i aksept av skeive hos den generelle befolkningen i USA. Skeive regnes som den minoritetsgruppen i USA som er mest utsatt for diskriminering og hatkriminalitet. Min interesse er å undersøke hvordan deler av den skeive sosiale bevegelsen jobber for å fremme sosial rettferdighet på bakgrunn av dagsaktuelle utfordringer som skeive møter i dagens USA, og samtidig utfordre tattforgittheter knyttet til feltet mitt. Selv om New York ansees som en liberal fri-sone, spesielt for skeive, finnes det mange utfordringer: arbeidsledighet, unge skeive hjemløse, helse, etnisk tilhørighet, religion og flyktninger på bakgrunn av seksuell orientering er bare noen av de temaene jeg har kommet over så langt. For tiden følger jeg blant annet en organisasjon som arbeider med å bistå unge, skeive hjemløse. Det er et veldig følelsesladet arbeid, og jeg har sikkert felt flere tårer de siste ukene enn det jeg har gjennom alle mine ungdomsår. Det deles historier om trakassering, vanskelige forhold i hjemmet, mobbing på skolen, voldtekt, prostitusjon og selvmordsforsøk – og det er vanskelig å vite hvordan man skal reagere. Unge, skeive hjemløse er en av de største utfordringene som miljøet står ovenfor. Av alle unge hjemløse i New York, ansees nærmere halvparten av dem å identifisere seg selv som skeiv. Til tross for at det er mange tunge opplevelser som deles er det også veldig mye varme, kjærlighet, optimisme og håp for fremtiden. I tillegg til at jeg følger denne organisasjonen, tilbringer jeg mye tid med et håndknippe andre samtalepartnere med veldig ulike bakgrunner. Selv om det er strukturelle ulikheter mellom det heteronormative og det skeive er det også mye ulikheter innad i det skeive miljøet, noe som gjenspeiles i samtalepartnerne sine erfaringer.

Foto: Erik Nordnes Einum

god blanding av faglig interesse og personlige erfaringer som skeiv. Politisk antropologi har alltid vært spennende for min del, spesielt sett i sammenheng med sosialitet og samspillet mellom sosiale kategorier. Etter jeg skrev bacheloroppgaven min om identitetsbegrepet tok jeg et år med frie studiepoeng, mesteparten i kjønnsstudier, og sammen dannet det grunnlaget for ideen om masterprosjektet mitt. Seksualitet og seksuell orientering har vært et lite diskutert tema i antropologi gjennom årene mine på bachelor, noe jeg syntes var rart med tanke på at kjønn og seksualitet står som sentrale konsepter for sosial organisering. Samtidig skjer det politiske endringer i USA og andre steder i verden, som utfordrer ideer om det progressive, demokrati og samfunnsborgerskap. Mesteparten av verdensbefolkningen bor i byer og stadig flere mennesker flytter til urbane områder, og det trengs forskning som kan gjøre rede for og beskrive sosialt liv i voksende og pressende byområder. Storbyer kan være et

Det tok lengre tid enn jeg hadde forventet med å komme skikkelig i gang med selve feltarbeidet. Folk har sine egne liv, og det er for naivt å tenke at man kan stupe med hodet først inn i menneskers hverdag. Det 16

ble dermed mye networking de første tre-fire ukene, og det gikk veldig seigt. Samtidig ble de første ukene veldig viktige, og dannet grunnlaget for hvem jeg har kommet i kontakt med i ettertid. I perioder er det vanskelig å være tålmodig nok, for man vil aller helst bare oppleve masse, skrive feltnotater hver dag, men realiteten er annerledes enn det man ser for seg. I tillegg tar det tid å bygge varige relasjoner, og hvordan man selv er som person vil til dels begrense hvem man får kontakt med. Under feltarbeidet har jeg også blitt veldig bevisst på at jeg må prioritere meg selv mindre fordi det handler tross alt om andre mennesker, og noe av det jeg syns er mest utfordrende med feltarbeid er ensomheten. Eller det føles hvertfall veldig ensomt. Jeg går som regel alltid rundt litt småstresset med eksistensiell angst og tenker: Gjør jeg dette riktig? Dette stemmer ikke overens med det jeg skrev i prosjektskissen. Hva om jeg ikke finner ut av noen ting? Er det meningen at det skal være så utfordrende? Shit, nå har det ikke skjedd noe på flere dager, er jeg en dårlig antropolog? Det kan være perioder med mye dødtid og gå dager mellom hver gang det skjer

Foto: Erik Nordnes Einum

noe. Redningen min er å ha kontakt med mange av de andre masterstudentene i felt, som kjenner på veldig mange av de samme følelsene som jeg gjør. Det er til tider veldig frustrerende, fordi virkeligheten ikke utspiller seg som man har forestilt seg i prosjektskissen sin, og ting er veldig flyktig. Samtalepartnerne mine snakker om alt mellom himmel og jord, og det er opp til meg å på en måte filtrere disse samtalene når jeg tar notater. Hverdagslige detaljer som virker uviktige, kan vise seg å være ganske sentrale. I tillegg skriver jeg en form for dagbok hvor jeg skriver ned følelser og opplevelser, noe som virker veldig terapeutisk og hjelper meg å sortere tankene mine. Samtidig som at det kan være sinnsykt frustrerende er det utrolig gøy, givende og spennende å samle inn rå empiri, uten å tenke på teori og analyse – det kommer jo senere. Det er litt uvant fordi som antropologistudenter, er vi opplært å tenke analytisk med teoretiske tilnærminger, men å gjøre feltarbeid krever at man legger det litt bak seg, og heller la empirien styre. Foto: Erik Nordnes Einum

Antropologar, urfolk og nasjonalisme Av Fartein Hauan Nilsen, bachelorstudent hjå Institutt for sosialantropologi, Universitetet i Bergen

Den 6. februar burde vere ein kjent dato for mange i Noreg. Det er nemleg då me markerer samane sin nasjonaldag, ein dag som er til for å heidre samisk språk og kultur, og for å minnast den uretten som vart utførd frå statleg hald mot det samiske folk. Me markerer dette den 6. februar av di det var på denne datoen i 1917 at det første samiske landsmøtet fann stad i Trondheim for å sikre samar sine rettar i Noreg. Dette var på mange måtar byrjinga på den etnopolitiske rørsla som skulle føre til anerkjenninga av samar som urfolk og opprettinga av Sámediggi i 1989. Det er kanskje ikkje så mange heime i Noreg veit er at 6. februar er ein nokso viktig dag i New Zealand òg. Den 6. februar 1840 er nemleg datoen for signeringa av Waitangi-traktaten, ein traktat signert av både maoriar og engelske kolonistar som gjorde New Zealand til ein britisk koloni, men som òg skulle sikre maoriane sine rettar til landområde og sjølvstyre. Det sistnemnde er noko det har vore strid om då det var forstått ulikt av britane og maoriane. Somme maoriar følar at retten til sjølvstyre ikkje har vorte oppretthaldt og at språket, kulturen og landområda deira har vorte røva frå dei av staten. I likskap med samane, og med mange andre urfolk kringom i verda, så har maoriane kjempa for retten til å praktisere sitt eige språk og sin eigen kultur utan å måtte frykte for å verte diskriminert av majoritetskulturen.

Dette er ei historie om koloniherrar og deira koloniserte undersåttar. Det kjem til å vere ein svært forenkla versjon av denne historia, men lat oss først byrje i Noreg. Samar og nordmenn har eksistert side om side sidan før Noreg vart eit samla kongerike, men det var ikkje før på midten av 1800-talet at det vart verkeleg vanskeleg å vere same. Det mange kanskje ikkje er fullt klar over er at Noreg har vore ei kolonimakt til indre Finnmark. Fylket som me kjenner som Finnmark i dag vart ikkje ein del av Noreg før i 1751 og det vart då sett på som terra nullius og lagt under direkte statleg kontroll. Samiske rettar til deira tradisjonelle landskap vart ikkje sett som legitime då dei ikkje var ankra i norske førestillingar om privat eigedom. I 1851 vart «finnefondet» oppretta for å fasilitere norskopplæring i samiske distrikt. Dette var startskotet for ein aktiv og kalkulert

fornorskingspolitikk ovanfor samane i Noreg. Målet var å gjere samar til norske subjekt som var bufaste og som snakka norsk. Medan denne assimileringspolitikken vart den samiske identiteten for mange særs skamfull, noko som førte til utbreidd alkoholisme, i likskap med fleire andre koloniserte urfolk. Denne politikken tok ikkje offisielt slutt før i 1989 etter ein lang etnopolitisk kamp som resulterte i opprettinga av Sámediggi kor protesten mot utbygginga av Alta-Kautokeinovassdraget og sultestreiken framfor Stortinget i 1978 var ein sentral del. Samisk språk er i dag eit av dei offentlege språka i Noreg og samar har vorte anerkjent som urfolk, men det finst stadig dei som ser ned på samane og staten prøvar stadig å utøve ei rolle som forvaltar og forsørgjar av samiske interesser gjennom regulering av reindriftsnæringa.

stat burde vere kongruente. Med andre ord så burde altso hovudfokuset til staten vere å inkludere alle som høyrar til ‘rett’ nasjon innanfor sine politiske grenser og ekskludere dei som ikkje passar innunder denne kategorien. Den ideelle staten vert difor, sett frå eit nasjonalistisk standpunkt, ein monokulturell og etnisk homogen stat; ein nasjonalstat. Her er det viktig å påpeike at ordet nasjon skildrar ei gruppe menneskje som delar ein felles sosial og kulturell identitet, sjølv om ordet ofte vert nytta synonymt med orda stat eller land t.d. ‘nasjonen Noreg’ (dette visar, i mi meining, kor stor innverking nasjonalisme har hatt på korleis me ser verda, men det for vere eit argument for ein anna gong). Når desse tankane om eit land, ein nasjon og ein stat vert kombinert med sosialdarwinistisk tankegods kor samfunn vert rangert etter kor dei er i eit førestilt utviklingsløp har historia vist at får katastrofale følgjer. Det som nesten er litt paradoksalt er at grupper som samar og maoriar har spelt på det som kan seiast å vere nasjonalistiske ideal til å verte anerkjent som urfolk og for å sikre seg rettar deretter. Om kvar nasjon skal ha rett til å utfalde seg så må det vel gjelde for urfolksnasjonar òg, noko dei smått har fått pressa gjennom.

Maoriane i New Zealand har opplevd mykje av den same undertrykkinga som samane har, men det var noko fleire valdelege samanstøyt i. Det er mykje som tydar på at maoriane busette seg i New Zealand kring 1200-talet og at dei var dei første menneskja med faste busetjingar der. Nederlendaren Abel Tasman sigla opp vest-kysten av New Zealand i 1642, men det var ikkje før James Cook gjorde sine undersøkingar av øyene i 1769 at europearar byrja å reise der. Det byrja med kvalfangstekspedisjonar (det fins faktisk ein norsk kvalfangstbase på Stewart Island), men utover 1800-talet kom det fleire og fleire europeiske kolonistar til øyene. New Zealand vart underlagt britisk styre i 1840 med signeringa av Waitangi-traktaten og etter å ha vorte råka av sjukdom og krig vart maoriane gradvis til ein minoritet og erstatta av britiske kolonistar. Likeins som med samane vart språket og kulturen til maoriane sett ned på av britane og det vart forsøkt å opprette eit monolinguistisk New Zealand med engelsk språk. Kostskular vart òg her nytta til å rive maoriborn bort frå røtene deira. Etter andre verdskrig var det ei massevandring av maoriar inn til byane og dei fleste maoriar bur i dag i urbane omgivnadar. Dette har igjen hatt negativ innverknad på maori språk og kultur. Sidan engelsk var prestisjespråket i byane såg mange maoriar det naudsynt å lære borna sine å prate engelsk, noko som igjen gjekk utover kunnskapane deira om maoriane sitt eiget språk. Te roa, som maoriane kalla sitt eige språk, vart likestilt med engelsk som offisielt språk i 1985, men det er framleis mange som ser ned på maoriar i New Zealand. Dette til trass for at mange av maoriane sine kulturelle uttrykk som t.d. haka (ein krigsdans) har vorte adoptert av storsamfunnet i New Zealand gjennom rugbylaget All Blacks som utfører ein haka før kvar kamp. Dette stansar ikkje maoriar frå å vere overrepresentert i fengselsstatistikken og å verte regelmessig ransaka av politiet over bagatellmessige orsakar. Mange pakeha (europeiske New Zealanderar) ser på maoriar som kriminelle og mange maoriar opplev det som vanskeleg å finne arbeid eller leilegheit grunna opphavet sitt.

Det me som antropologispirer aldri må gløyme er at det vår akademiske disiplin var med på å legge grunnlaget for mykje av det rasistiske tankegodset som florerte i det 19. og 20. hundreåret, og som me framleis ser den dag i dag. Kulturar og samfunn vart rangert etter kor dei var i eit førestilt utviklingsløp og det vart til og med gjort forsøk på å finne fysiske orsakar til dei kulturelle og økonomiske forskjellane ein kunne sjå mellom samfunn, dette kan òg kallast vitskapleg rasisme. Antropologien har heldigvis i ettertid gjort ei heilomvending når det kjem til evolusjonisme og sosialdarwinisme. Franz Boas, Bronislaw Malinowski, og andre prominente antropologar har alle understrekt at forskjellar i menneskelege samfunn ikkje handlar om at ei gruppe er mindre fysisk eller psykisk utvikla enn ei anna gruppe, men at det heller handlar om forskjellige kulturelle tilpassingar til ulike miljø. Vi antropologar burde difor føle eit visst ansvar for å kjempe mot rasisme kvar enn me ser det, fordi me burde vite betre enn alle kor feilaktige, men like fullt katastrofale, slike haldningar faktisk er.

Mykje av rasismen mot urfolk kan seiast å ha sitt opphav på 1800-talet. Dette hundreåret såg framveksten av to særs innverknadsrike og problematiske ideologiar; nasjonalisme og sosialdarwinisme. Nasjonalisme, ifølgje Ernest Gellner, er ein ideologi som hevdar at den politiske eininga og den nasjonale eininga innanfor ein

Fagkritisk dag

Av Ingrid Kroken og Sofie Kullerud, bachelorstudenter ved Institutt for sosialantropologi, Universitetet i Bergen

Den 8. mars inviterte Fagutvalget ved Institutt for sosialantropologi til fagkritisk dag på instituttet. Temaet for dagen var «antropologer i den offentlige debatt» og i panelet satt professor Leif Manger og doktorgradsstipendiatene Mari Norbakk, Maria Styve og Carmeliza Soares Da Costa Rosario. Med godt oppmøte ble det en spennende diskusjon som tok opp ulike tematikker rundt det å skulle uttale seg i den offentlige debatten som sosialantropolog. Hvorfor hører man så sjelden fra antropologer i offentlige debatter? Har vi, med så mye kunnskap om menneskers levde liv i ulike deler av verden, et ansvar når det gjelder å involvere oss i offentlige debatter der vår kunnskap er nyttig? Marte Knudsen, masterstudent ved Institutt for sosialantropologi, ledet diskusjonen og startet med å spørre hvorfor så få antropologer er synlige i den offentlige debatten? Panelet diskuterte godt frem og tilbake seg imellom, og kom med mange spennende innspill. Flere antropologer som nettopp har kommet med innspill i den offentlige debatten har blitt anklaget for å være kulturrelativister og at vi forsvarer ulike former for vold, barneekteskap, kjønnslemlesting og lignende. Her har kanskje antropologene også selv et ansvar med å forklare at det vi driver med ikke handler om å frikjenne et fenomen, men heller å forstå det, som Leif Manger så fint sa. Hvorfor er det slik at noen gjør det på den ene eller den andre måten? Feltarbeidet gjør antropologer eksperter på sine felt nettopp fordi man søker etter å få en «nedenfra-og-opp» forståelse av akkurat det samfunnet man bor i. Det ble og nevnt at tidligere samarbeidet antropologer med kolonistene, og at man som et resultat av dette har blitt redde for å si ting som blir forstått på feil måte. Deler av antropologien har kanskje også bidratt til å etablere flere stereotyper, men nettopp derfor er det også viktig at vi nå tar ansvar for å bryte disse ned igjen ved å hive oss inn i den offentlige debatten og tørre å snakke om hvordan ting faktisk er.

Foto: Sofie Kullerud

helse og dermed komme inn i ekteskapsloven. Ulike folk har ulike meninger om ting – selv om man ikke selv ønsker å gifte seg med sitt søskenbarn, så kan det være andre som ikke synes dette er feil. Etter dette ble det åpnet for spørsmål fra de oppmøtte. Et spørsmål handlet om antropologiske begreper og hvordan antropologer kan bli bedre på å skrive på en måte som gjør det mer forståelig og tilgjengelig for andre. Her ble det diskutert at alle begrepene til antropologien har blitt «tatt over» av andre og dermed gitt en ny mening som for eksempel «kultur». Vi kan ikke ta disse begrepene tilbake, og man må komme opp med nye begreper som snakker om det vi en gang kalte «kultur». I tillegg mente panelet at det er forskjell på fagartikler og den offentlige debatten, og at fagbegreper bør brukes deretter. Det neste spørsmålet gikk på hvordan man kan bli med i en debatt uten å bidra til å gjøre den så polarisert? Her var panelet mer eller mindre enige om at man må lytte til, og forstå, hva folk sier. Fagkritisk dag var i år et flott arrangement som ble brukt til nettopp det denne dagen er for; å kritisere vårt eget fag. En engasjerende debatt med et flott panel og gode spørsmål fra salen, førte til en god diskusjon av antropologers rolle i den offentlige debatten.

Videre tok Marte diskusjonen over til policynotatet som nylig la ned et forbud mot søskenbarnekteskap. Hvorfor var ingen antropologer med å utforme dette policynotatet? Diskusjonen startet med å spørre hvem det er man prøver å beskytte med en slik lovgivning. Er problemet at søskenbarn gifter seg, eller at de får barn? Det ble diskutert om intensjonen bak selve lovforslaget ikke egentlig handlet om å forby ekteskap, men heller å forby innvandring fra enkelte regioner der søskenbarnekteskap praktiseres i høyere grad enn i Norge. Idéen om «hvite menn som skal redde brune kvinner fra brune menn» virker plutselig mer tydelig. Det ble videre snakket om at om vi skal forby søskenbarneksteskap så bør det begrunnes i argumenter om økt folke-

FOTOKONKURRANSE

Hvert semester arrangerer Kula Kula fotokonkurranse, hvor én heldig vinner får bildet sitt på forsiden av magasinet. De fem nest beste bildene blir vist i selve magasinet. Temaet for dette semesterets fotokonkurranse var “kontraster” - et tema som kan tolkes på mange måter, noe som gjenspeiles i bildene vi har fått inn.

1. plass: Jeg ville ta dette bildet for å oppnå en varm effekt av et portrett. Bildet ble tatt midt på kaldeste vinteren, noe som gjorde at jeg trengte et portrett som minte meg mest mulig om en varm sol med et varmt menneske. Dermed ble det en slags personlig kontrast. Foto: Juliane Jensen Juryens begrunnelse: Vinnerbildet ble valgt på grunn av den kreative fortolkningen av temaet “kontraster”. Fargene i bildet komplementerer hverandre, samtidig som de lar motivet komme til sin rett. Vi liker hvordan fotografen har plassert motivet på et utradisjonelt vis, og på denne måten fått elementene i bildet til å utfylle hverandre.

2. plass: Søyler strekker seg mot himmelen i Medellín, Colombia. Minneplassen som i dag er kjent som “square of hope”, gikk tidligere under navnet “square of crime”. Foto: Nora Hahn

3. plass: Forlatt badepark omgitt av overgrodd natur i Vietnam Foto: Ingfrid Josefine Torstrup Tørresdal

4. plass: Bildet er tatt under Reba-festivalen i landsbyen Lucalina på Flores, Indonesia. Der møtte jeg disse to mennene som spiste ris, drakk sterk vin, røykte mine medbrakte sigaretter og innimellom brøt ut med en sang. Foto: Irene Midttun

5. plass: Gatekatt pĂĽ Samos, Hellas Foto: Vera Alicia BjorĂ¸y

6. Plass: Mann tar seg en lur under gatekunst som avbilder han selv i Cartagena, Colombia. Foto: Nora Hahn

10 Ã&#x2026;R MED KULA KULA

Reisebrev fra utveksling Vurderer du utveksling, men vet ikke hvor du skal dra eller hva det innebærer? Institutt for sosialantropologi anbefaler alle studenter å dra på utveksling i et eller to semestre. Ved å bo i utlandet over lengre tid får man erfare kulturforskjeller og nye perspektiver som kan gi nyttig innsikt og en annen forståelse av faget. Instituttet har flere utvekslingsavtaler både i og utenfor Europa, samtidig som UiB tar imot utenlandske studenter som innvekslingsstudenter. Her kommer et utvalg av studenter som forteller om sine erfaringer fra sine opphold i Jordan, Egypt og Malaysia. I tillegg får vi et innblikk i hvordan det er å være på utveksling i Bergen.

EMMA EIDE RYDNINGEN I JORDAN

gen i Syria, en debattert konge og vannmangel. Over halvparten av befolkningen i Amman har palestinske røtter, og irakiske og syriske flyktninger utgjør nesten to millioner. Faktorene den ‘arabiske vår’ var basert på er absolutt tilstede i Jordan også, men kongen gjør en relativt god jobb i å balansere befolkningens frustrasjon og landets politiske behov.

For andre gang i bachelorløpet mitt drar jeg på utveksling for å erfare et annet land, skolesystem og hverdag. Jordan er en trygg havn omringet av konflikter og i Amman får jeg endelig ta del i den arabiske kulturen jeg så lenge har beundret og vært nysgjerrig på. «Allahu akbar» ropes ut fra bønnetårnet til moskeen i nabolaget mitt fem ganger daglig. Det er adhan (call for prayer) som minner oss på at det er tid for å be. Før jeg kom til Jordan hadde jeg et annet forhold til dette utsagnet. I Norge var Allahu Akbar noe vi relaterte til islamske ekstremister og nyheter fra IS og selvmordsbombere. Denne forståelsen er mine jordanske og muslimske venner veldig klar over og de spør spøkefullt om jeg fortsatt føler meg trygg når demonstranter ved klokketårnet på Campus samlet roper at ‘Gud er størst’. De ulike oppfatningene av dette utsagnet sier mye om hvorfor jeg dro til Jordan, og hva jeg lærer her. I Jordan har ‘Allahu Akbar’ og resten av bønneropet blitt en påminnelse om å være takknemlig og ydmyk, om det er ovenfor en Gud eller omverden og medmennesker. Jeg ønsket å oppleve Midtøsten for å få bredere kunnskap om regionen enn hva media gir meg. Jeg ønsket å se kulturen og menneskene bak nyhetsoppslagene som skaper et ekstremt bilde av islam og regionen. Inshallah (om Gud vil), så kan jeg få nytte av mine erfaringer og kunnskap fra Jordan i Norge, enten i jobbsammenheng eller i private relasjoner. Det politiske hverdagslivet i Jordan dreier seg om økende arbeidsledighet, mat- og gasspriser, Trumps anerkjennelse av Jerusalem som Israels hovedstad, kri-

Foto: Emma Eide Rydningen

De politiske og sosiale omstendighetene blir stadig diskutert i forelesningene mine. Særlig forholdet mellom arabere og Vesten med fokus på medias formidling av Islam. I motsetning til de fleste andre internasjonale studenter ved universitetet i Jordan valgte jeg å ta fem valgfag istedenfor det tradisjonelle språkkurset som gir intensiv opplæring i både fusa (standard skriftlig arabisk) og amnia (muntlig arabisk). Slik har jeg blitt kjent med jordanske, syriske, palestinske og irakiske studenter og får ta del i deres hverdag, plukke opp litt arabisk og får høre varierende meninger og historier. Det er veldig spennende å få undervisning ved Sharia-fakultetet som fordyper seg i islamsk lovverk. I noen forelesninger må guttene sitte foran «to keep their gaze down» og ikke bli forstyrret av det motsatte kjønn, og menn og kvinner har ulike trappoppganger for å minimere interaksjonen mellom kjønnene. I fagene Islamic Culture og Islam and Contemporary Issues får jeg muligheten til å diskutere religion og dette har gitt meg et inntrykk av at forskjellen mellom den eldre generasjonen og min er veldig stor. «We are just waiting for their generation to die» kommenterte min muslimske venninne og henviste til professorens konservative tolkning av islam og kvinners rolle i samfunnet.

Foto: Emma Eide Rydningen

For å navigere meg rundt på campus, forelesningssaler og informasjonssider er jeg avhengig av hjelpsomme medstudenter som kan oversette for meg. Jeg ble blant annet informert om at det gjerne var fordi jeg gikk i ‘feil trapp’ ved Sharia-fakultetet at guttene stirret på meg, ikke fordi jeg trodde jeg var attraktiv. Jeg er også til en viss grad avhengig av Wasta for å orientere meg i skolesystemet. Wasta er ‘connections’ og viser til hvem man er og hvem man kjenner i ulike posisjoner og samfunnslag. Det var ikke lett å orientere seg i sosiale normer og jeg havnet i en uheldig situasjon med politikk-professoren min fordi jeg kritiserte undervisningsmetoden og utfordret teoriene hans. Som Vestlig kvinne og student var ikke mine synspunkt alltid like velkomne for den mannlige arabiske professoren som underviste i Strategic Studies. Dette var svært frustrerende og som norsk utvekslingsstudent var jeg nødt til å ta i bruk min Wasta og mine

I en patriarkalsk verden omringes jeg likevel av sterke unge kvinner som er bestemt på å utgjøre en forskjell. Mine venninner ønsker å sette et eksempel får andre muslimske kvinner og tar styrke i fellesskapet hijaben og religionen gir dem. Dette til tross for at de bryter enkelte forventninger og holdninger. Etter et besøk på tyrkisk hamam (bad) følte jeg meg både ren og sterk fra samholdet og skrubben vi kvinner kan gi hverandre.

Jeg har ikke ‘funnet meg selv’ i en alder av 23 år, men jeg har absolutt gjort meg opp flere meninger om hvem jeg er, hva jeg bryr meg om og hvor grensene mine går. I klisjeens-ånd oppfordrer jeg alle studenter til å utfordre seg selv til å oppleve nye land, kulturer og perspektiver. I Midtøsten kan man få et nytt perspektiv på Vesten, Islam og av og til konspirasjonsteorier! Utveksling, særlig i et land hvor man ikke snakker språket, er et nydelig kaos. Det er også svært spennende å komme fra et sekulært samfunn til en hverdag som er så preget av religion. Nå gleder jeg meg til å oppleve ramadan i mai, og har store forventninger om feiringen av slutten på fastetiden, Eid, i juni!

kjennskap til andre professorer for å bedre forholdet til politikk-professoren. Som fremtidig antropolog, inshallah, var dette derimot svært interessant og gav meg et lite innblikk i arabisk mentalitet og relasjoner. I dette landet møter jeg så utrolig mange ulike perspektiv og meninger om religion og politikk. En variasjon som vestlig nyhetsbilde overhodet ikke har klart å fange. Regionen er ikke kun preget av konservative muslimer og konflikter, men i større grad av ambisiøse ungdom og gjestfrie hjem. Når det uunngåelige kultursjokket blir for stort og inntrykkene for mange for en privilegert nordmann, finner jeg mye trøst i å omgås arabere og se hvordan de hjelper hverandre med små og store utfordringer. Problemer løses enten med Wasta eller omsorgsfulle kjærtegn. (Jeg kunne for så vidt ønske meg at norske gutter viste like mye kjærtegn til hverandre som arabiske menn!)

KARI BRØVIG SILDE I MALAYSIA

Utveksling er en intens opplevelse da inntrykkene er mange og tiden er knapp. Utenfor universitetet oppsøker jeg stadig utstillinger, konserter og det nydelige (og historiske) landskapet med utflukter til Dødehavet, Mt. Nebo, Petra og Jordan River. Amman er et kulturelt hot-spot hvor nye artister med varierende nasjonalitet stadig dukker opp. Jeg har en teori om at i Amman får man mulighet til å uttrykke seg kunstnerisk som svar på den politiske spenningen i Jordan og ellers i regionen.

Før jeg dro på utveksling hadde jeg ikke mange forventninger. Jeg visste det kom til å bli annerledes, men jeg ante ikke i hvilken grad det kom til å bli det. Jeg valgte å ikke gjøre noe ”research” på Malaysia på forhånd fordi jeg syns det var mer spennende og morsommere å lære meg om det når jeg var der enn i Bergen. Malaysia er et land med tre ulike folkegrupper som lever sammen. De er alle malaysiske statsborgere, men blir ofte plassert i ulike folkegrupper. Det er kinesere, indere og malayere. Det er flest malayere i Malaysia, og det er et muslimsk land med islam som offisiell religion. Nettopp derfor må man dekke til både skuldre og knær på campus fordi det er en offentlig skole. Når det er en fuktighet på rundt 60% hver dag og en temperatur på 32 grader, kan det være slitsomt, men så lenge man bruker løse klær og ikke jeans så overlever man.

Det er en klisje at ‘du finner deg selv’ på utveksling, men klisjé oppstår av en grunn. Nemlig at de fleste mennesker befinner seg i samme situasjon. I løpet av fem måneder skal jeg forsøke å forstå trafikkregler, kollektivtransport og logikken i skolesystem og bidébruk; samtidig som jeg etablerer vennskap og relasjoner jeg føler meg trygg i. Jeg bor i et jente-kollektiv med en italiener, amerikaner og spanjol, og vi har åpne diskusjoner om hva vi opplever, noe jeg tror er viktig for at vi alle skal overleve kultursjokk og hjemlengsel. Min største lærdom er hvor privilegert jeg er som nordmann og hvor sjeldent jeg reflekterer over maktrelasjonene jeg befinner meg i. Samtidig har jeg innsett hvor utfordrende det kan være å være jente. En viktig lærdom var også å sette spørsmåltegn ved alle mine fordommer og antagelser, og ved å sette meg inn i andre sine synspunkter og bakgrunn høres vi sannelig ikke så forskjellige ut.

Skolesystemet er veldig annerledes enn det norske. Man må ha seks fag her nede, noe som egentlig er ganske mye. Hvert fag har tre timers undervisning, det er undervisning hver dag og prøver og innleveringer gjennom hele året. På den måten blir det en del å gjøre gjennom semesteret, men det betyr jo også at alt ikke ligger på eksamenen på slutten av året, og at om man gjør det greit nok gjennom året, får man en grei karakter.

Når jeg snakker med folk herfra er mat alltid det første de spør om. De er veldig opptatt av maten og hvordan jeg fra Europa klarer den sterke maten. Maten her er ikke sterk, men mange her tror at folk fra Europa ikke takler noen krydder i det hele tatt, virker det som. Maten her er veldig variert på grunn av de tre folkegruppene og siden det er i Sørøst-Asia, der jeg personlig syns maten er veldig god. Det er veldig billig, og jeg har ikke laget noe annet enn nudler hjemme fordi det som oftest er billigere å spise ute enn å lage mat selv. Et måltid koster som regel mellom 10 og 30 kroner.

se Malaysia og prøve å få med meg noen av landene rundt. Når man er her nede, er det viktig å få sett seg rundt utenfor Kuala Lumpur. Jeg har derfor vært rundt i Malaysia på ulike steder. I tillegg er Singapore kun en fire timers busstur unna! Alt er nærme og det er ganske billig, så du kommer langt med Lånekassen, noe som er veldig bra. Når du er utvekslingsstudent, sier det seg selv at du blir best kjent med andre utvekslingsstudenter. Det er like mye menneskene enn stedet som gjør opplevelsen bra. Vi har reist ulike steder sammen og siden det er like nytt og spennende for alle, er det morsomt å gjøre det sammen og i tillegg få nye venner samtidig.

Når det gjelder bosted, går det an å bo på campus veldig billig. Du deler rom med en annen og deler et kjøkken og fem bad på 44 personer. Det var ikke så ille med badene som jeg trodde det skulle bli. Det var sjeldent kø, utenom på den ene dusjen fordi der var det varmt vann. På campus er det en stor regnskog, og der man bor er midt i regnskogen, så fuktig og varmt er det uansett når på dagen. Det er tolv ulike bygninger på campus der man kan bo, og i den jeg bodde de to første ukene, er det omtrent kun utvekslingsstudenter. Jeg valgte å flytte ut av campus og bo i sentrum fordi det ikke er veldig mye dyrere, i tillegg til at det var viktig for meg å kunne lett bevege meg i sentrum samtidig som det skulle være lett å komme seg til universitetet som ligger i utkanten av byen. Campus er uansett så stort at du må ta buss fra bostedet til fakultetene!

Siden det er et multikulturelt land, vil det si at alle festivaler og helligdager blir feiret. Blant annet har jeg fått vært med på kinesisk nyttår, sammen med en kinesisk familie, noe jeg er veldig glad for at jeg har fått oppleve. Mange av festivalene er festivaler du ser i gatene med mye lys og farger og musikk, noe som alltid er gøy å se på. Utveksling til Malaysia er virkelig noe jeg vil anbefale. Det er spennende å bo i et land med en annen kultur, annet språk og andre normer. Jeg vil virkelig anbefale folk å dra på utveksling og til et land som er ganske annerledes enn Norge, fordi man lærer masse om et annet land og kultur. I tillegg er Malaysia et land med mye forskjellig mat, teknologi, mennesker og ting å gjøre og se. Jeg skulle gjerne vært et halvt år til!

Malaysia ligger i sørøst-Asia, noe som betyr at det er kort til landene rundt. Det har vært viktig for meg å

Foto: Kari Brøvig Silde

LINEA VILSTRUP ALBERT I EGYPT Som studerende bruger vi dagligt timevis med næsen dybt begravet i bøgerne. Vi beskæftiger os med teorier, der skal udfordre os og lære os at forstå kompleksiteten i forskellige måder mennesker lever deres liv på, og vi læser etnografi fra lænestolen hjemme i stuen. Denne faglige baggrund er uundværlig som akademiker, men skal vi virkelig forstå verden omkring os, må vi opleve kulturforskelle på egen krop. Jeg er dette semester taget på udveksling til Egyptens hovedstad Cairo for netop at udvide min horisont og for at give mig selv en unik indsigt i en gruppe mennesker, som tilsyneladende lever markant anerledes liv end mig. Denne antagelse skulle til dels vise sig at være sand, og så alligevel ikke.

Foto: Linea Vilstrup Albert

valg, da fornemmer jeg, at jeg her lever et helt anerledes liv. Den bagende sol står i kontrast til Bergens kølige regn. Jeg mærker især, hvordan min indre Skandinaver bliver udfordret, når mine egyptiske venner, endnu engang dukker op tre timer senere end aftalt, men jeg mærker også hvordan denne afslappede holdning til livet påvirker mig og egentlig passer mig ret godt. At opleve et land indefra er helt anerledes end at være turist, og selvfølgelig er det interessant at se Egyptens mange attraktioner, men jeg mener, at den rigtige indsigt i egyptisk kultur findes i hverdagen.

Min hverdag i Egypten ser helt anerledes ud, end den gør i Norge. Set på afstand laver jeg meget af det samme; jeg står op, har undervisning og er social i fritiden. Det er detaljerne og måden hvorpå alting gøres, der gør den store forskel. Når jeg går til markedet og forhandler prisen på et halvt kilo kartofler, når jeg bruger timevis af min eftermiddag på en støvet, tilrøget shishacafé, eller når min taxachauffør højlydt beklager sig til mig på arabisk over det kommende præsident-

Udveksling kan give en kommende antropolog mange kompetencer, udover oplevelsen af at leve i en fremmed kultur i sig selv. I mit tilfælde studerer jeg her i Cairo arabisk på fuldtid, hvilket jeg mener udvider mine muligheder for både feltarbejde og i fremtiden også en karriere indenfor antropologifaget. At lære et sprog i landet hvor det bliver talt, har været helt anerledes for mig end at lære det i et klasselokale, hvor jeg ikke kan bruge sproget i hverdagen. Gennem daglig interaktion med folk omkring mig lærer jeg hurtigere sproget, og får også et helt anerledes forhold til hvordan sproget bruges i praksis. Sproglige kompetencer er en af de mange fordele der findes, ved at tage på udveksling, men at være her i Cairo har også bidraget til at forny mit perspektiv på, hvorfor antropologi er vigtigt og interessant. Gennem mine venskaber med egyptere såvel som andre nationaliteter, er jeg blevet introduceret for mange forskellige verdensopfattelser og måder at leve livet på, og mine egne holdninger er også blevet udfordret. Jeg har oplevet hvor vigtigt

Foto: Linea Vilstrup Albert

mangfoldighed og diversitet er, samtidig som jeg også har indset, at vi ofte har mere til fælles, end vi lige går og tror, med folk der virker så forskellige fra os. Derfor kommer her en opfordring; grib alle muligheder for at gøre dine egne oplevelser i udlandet. Her i Egypten har jeg fået en indsigt, jeg aldrig ville have kunnet få hjemme i Bergen. Jeg har fået unikke kompetencer, og oplevelser jeg aldrig vil glemme, samt bedre klarhed over hvad jeg vil med min antropologigrad, når jeg engang er færdiguddannet. Kære antropologistuderende; tag på udveksling!

has made me street smart. I have made use of such experiences to get by in other countries, but in Norway everyone I met was genuine, easy going and sincere. Of course there were situations where this type of knowledge came in handy, but on a much smaller scale than what I am used to. I have to say that was relieving. This is why I consider my semester in Bergen a vacation, with amazing people and little danger. Academically things went very smoothly, and the facilities were very satisfactory. I just never understood why you needed your ID and PIN to get through most doors in the faculty buildings. Still wondering. I spent endless hours in the social sciences library, and Café Chaos right next to it (because they have a smoking area) and that was about the only time I was productive.

KHALED GAAFAR I BERGEN Spending a semester at the University of Bergen has been nothing short of eye-opening. With it being my first time in Norway, not to say my first time in Europe, I didn’t know what to expect. I assumed it would be fun, given that I had been away from student life for four years, but never would I have guessed it would be this extraordinary!

I didn’t feel there was a fissure between international students and Norwegian students since, again, most of the friends I made were Norwegian. I’m borderline alcoholic though, so I was always up for a drink, which may have helped.

In my first week, I met my Norwegian mentors and fellow students who were, of course, party-animals by nature. In the introductory seminar for exchange students we were told Norwegians were reserved and cold, but I didn’t feel that most of the time. I made at least four strong friendships in Bergen, and all my friends were students at UiB. I got to know students studying Anthropology, Physics, and History; while I study System Dynamics! There was basically no direct interaction via courses, which proves that Norwegian students in Bergen are not reserved, nor cold. They are warm people who like to have fun, engage in complex discussions (especially when drunk) and ultimately make friends.

I would love to come back to Bergen, to meet up with all my friends and go hiking again, but this time during the summer. Lots of love from Lisbon!

Since Bergen I’ve traveled to Belgium, the Netherlands, Czech Republic, and Portugal, and I have to say that my experience in Norway has taught me two things. First of all, Norway is one of the few places in Europe where the cheapest beer at a bar is 47 NOK! Secondly, vikings rock! To elaborate, coming from Egypt I’ve been exposed to lots of experiences which I believe

Foto: Khaled Gaafar

FEM PÅ INSTITUTTET Av Nora Hahn og Sofie Kullerud, bachelorstudenter ved Institutt for sosialantropologi, Universitetet i Bergen

Vi har pratet med fem antropologer på instituttet, og stilt dem spørsmål om ting vi kanskje ikke visste fra før. Her får du gode tips til hvilke monografier du bør lese i sommer, og ideer til nye talenter du kan lære deg. Du blir kanskje starstrucked når du møter Smedal i kantina, men her får du lese hvem han og de andre antropologene blir starstrucked av. ISELIN ÅSEDOTTER STRØNEN - FØRSTELEKTOR VED INSTITUTT FOR SOSIALANTROPOLOGI Hva er din favoritt monografi? Death without Weeping: The Violence of Everyday Life in Brazil av Nancy Scheper-Hughes og In Search of Respect: Selling Crack in El Barrio av Philippe Bourgois. De er godt og medrivende skrevet, bygget på dyptgående etnografisk kunnskap, og presise i analysen av de menneskelige omkostningene av strukturell vold.

Hvor var du på/er du i felt? Det er lenge siden, men sør i Appalachene i USA Hvilken kjent antropolog har du møtt som gjorde deg mest starstrucked? Hjelp, Marshall Sahlins Hvis du kunne velge et talent du var skikkelig god i, hva skulle det vært? Haha, nei jeg aner ikke, korgfletting.

Hvor var du på/er du i felt? I ti år arbeidet jeg i Venezuela, og de siste årene har jeg arbeidet i Angola og Brasil.

Hvis du kunne velge et talent du var skikkelig god i, hva skulle det vært? Moderne ballett. Gjorde et forsøk for mange, mange år siden. Det var ikke noe elegant syn.

SYNNØVE KRISTINE NEPSTAD BENDIXEN POSTDOKTOR VED INSTITUTT FOR SOSIALANTROPOLOGI Hva er din favoritt monografi? Never in Anger av Jean L. Briggs fordi den kombinerer fint hvordan sosiale interaksjoner i en inuitt familie i Canada foregår, og hvordan det er å være antropolog i felt. Hvor var du på/er du i felt? Berlin og Norge. I Berlin håper jeg å fortsette å skrive om muslimske ungdommer, og i Norge skriver jeg om politisk mobilisering av irregulære migranter.

TORD AUSTDAL – FORSKER VED INSTITUTT FOR SOSIALANTROPOLOGI Hva er din favoritt monografi? Hunters in the Barrens av Georg Henriksen

Hvilken kjent antropolog har du møtt som gjorde deg mest starstrucked? Marilyn Strathern som jeg møtte i 2015 på den norske antropologi dagen i London. Hun var intelligent, sterk,

Hvilken kjent antropolog har du møtt som gjorde deg mest starstrucked/ser du opp til? Jeg har ikke for vane å bli starstrucked, men jeg synes Thomas Hylland Eriksen er veldig dyktig på å formidle hvorfor sosialantropologi er et så utrolig viktig, spennende og samfunnsrelevant fag.

ungdommelig, nysgjerrig, sympatisk og tilstedeværende.

kert ikke hatt ferie siden han var barn. Den andre er Signe Howell som har vært min veileder i to omganger i Oslo. Vi har hatt mye å diskutere siden vi jobber i samme region.

Hvis du kunne velge et talent du var skikkelig god i, hva skulle det vært? Å kunne lære seg språk veldig raskt.

Hvis du kunne velge et talent du var skikkelig god i, hva skulle det vært? Å kunne fly hadde vært veldig praktisk for antropologer, særlig hvis man kunne hatt med litt bagasje, hadde blitt mye billigere.

OLAF H. SMEDAL - PROFESSOR VED INSTITUTT FOR SOSIALANTROPOLOGI Hva er din favoritt monografi? Knowledge and passion av Michelle Zimbalist Rosaldo, Sound and Sentiment av Steven Feld og The forest of Tabu av Valerio Valeri. Rosaldo sin er den første som kombinerte klassisk etnografisk strukturalisme med følelser som gjør at man skjønner hvorfor folk kapper hodene av andre. Feld sin monografi er fra høylandet i New Guinea, hvor folk har en helt spesiell sans for lyd og kan høre blant annet om fugler sitter 30 eller 45 meter over bakken.

KAJSA CATHARINE AMUNDSEN - VITENSKAPELIG ASSISTENT VED INSTITUTT FOR SOSIALANTROPOLOGI Hva er din favoritt monografi? Politics of Piety av Saba Mahmood, fordi den har påvirket meg mest mot å bli et bedre medmenneske og en bedre tenker. Hvor var du på/er du i felt? Innlandet i Oman

Hvor var du på/er du i felt? Forsåvidt tre steder i Indonesia, Banka i vest, Flores i øst og Borneo i midten.

Hvilken kjent antropolog har du møtt som gjorde deg mest starstrucked? Av de jeg har møtt må det nok bli Abu-Lughod

Hvilken kjent antropolog har du møtt som gjorde deg mest starstrucked? Det er litt vrient fordi han jeg ser mest opp til vil blushe hvis han leser om dette. Han heter Bruce Kapferer, det som imponerer meg mest med Bruce er at han har lest alt og husker hvert ord selv om han nærmer seg 80 år. Han jobber hele tiden, og har sik-

Hvis du kunne velge et talent du var skikkelig god i, hva skulle det vært? Kjedelig talent, men jeg skulle ønske jeg tok språk veldig raskt eller kunne alle språk.

Illustrasjoner: Sofie Kullerud

Learning Not to Take Things for Granted:

The Anthropology of Oil By Marianna Betti, PhD Candidate at the Department of Social Anthropology, the University of Bergen Introduction by Sofie Kullerud, bachelorstudent at the Department of Social Anthropology, the University of Bergen

This spring semester, Marianna Betti arranged a course called “The Anthropology of Oil” for 10 credits. The course consisted of seven lectures, inviting the students into the highly interesting and current subject. The course did not just consist of lectures. Betti had arranged a fieldtrip to one of Statoils (Equinor) biggest hydrocarbons process facilities, Mongstad, located outside of Bergen. The fieldtrip gave the students an opportunity to ask questions directly to Statoil employees, to observe the refinery and its surroundings with a critical eye, and to connect this experience to the course literature and our everyday life. By arranging this fieldtrip, Betti invited the students to conduct participant-observation, which is the main type of data collection method used by anthropologists. As a soon-to-be master student, looking forward to the fieldwork for my Masters, I personally enjoyed and learned a lot from this experience. “The Anthropology of Oil” is one of the subjects, which have taken my interest in anthropology to a higher level, both theoretically and methodologically. For the sake of the students who did not have the opportunity to take this course, I hope that, given the importance of the subject, “The Anthropology of Oil” will reappear in the course-selection. Dependency and Democracy. Climate Change and Anthropocene. Neoliberalism and Capitalism. Dutch Disease and Resource Curse. These are some of the controversial big discourses and concepts that I wanted to discuss with my students during the new con amore course, “The Anthropology of Oil”. My name is Marianna Betti, I am a PhD candidate at the Department

of Social Anthropology at UiB. My doctorate research focuses on the impacts that oil operations in Turkana, a poor and marginalized area of Northern Kenya, have on social relations at different scales. I have conducted fieldwork in Turkana since 2009, the first time I went there for fieldwork for my master in the “Anthropology of Development”. In 2009, Turkana was a god-forgot-

Foto: Institutt for sosialantropologi, Universitetet i Bergen

ten semi-arid region of Kenya, where only humanitarian agencies, NGOs and missionary groups took an interest in it. The central government of Kenya seemed inexistent and the majority of Turkana people who are still practicing nomadic pastoralism, lived in unimaginable conditions of need and neglect. However, when oil was “discovered” in Turkana in 2012, Turkana came to the spotlight and quickly gained international interest. Turkana attracted big foreign investors. For the first time, people outside Kenya and even outside Turkana started learning about this remote and hostile land in a more positive way. Kenya was now proud of Turkana and its magnificent and precious resources, hydrocarbons. The magic of oil could in fact bring development, modernization, well-being and change the

of all, I wanted the students to understand how complex and pervasive oil is. We have seen case studies of oil pervasiveness all around the world. How the oil industry has entered and affected politics, economy, social relations and values, natural environment, even beliefs and identity. Oil has changed our past, as our history seemed to be remembered mostly on the technological and ideological progress enabled by hydrocarbons, as well as on the geopolitical decisions of the past, which, since not even 150 years, have been taken on the bases of the interests of developing the oil industry. Oil is leading our present, making us highly addicted and extremely vulnerable. And oil is shaping our futures: our fears and expectations, our hopes and our obliviousness. Geographer Michael Watts, call the oil discourse, an “oil complex” because so complex and far-reaching are the entanglements of oil industry with almost every aspect of society, everywhere. Second of all, I wanted the students to think critically about their lives, question the very way they live, what they take for granted every day. You can be an environmental activist, a human rights agent, an renewable energy engineer, a hermit living in a forest in a wooden cabin, you can live an ethical top notch “carbon-free” life or be an orphan in the streets of some villages in a third world country. We are all controlled and affected by oil. If there is some course that can teach students to never take any modern privilege for granted, and to question not only most of the socio-economic and political decisions that are being made now-a-days, but also our own choices that we think we make freely, that is “The Anthropology of Oil”.

“Oil is leading our present, making us highly addicted and extremely vulnerable. And oil is shaping our futures: our fears and expectations, our hopes and our obliviousness” fate of a nation overnight. Dominic Boyer, an anthropologist from Rice University, argued that energy, and especially energy deriving from fossil fuels, is almighty in our modern society. He calls the power of energy, “energopower”. In fact, not only we need energy in immense quantities every day to run the machine that basically sustains us. “Energopower” pervades every aspect of our daily lives: from what we eat, drink and wear, to the medicines we take, to the way we travel, to the jobs we do, to the entertainments we use, to the way we build our shelters and grow and raise our food and our children, to the objects we need to make us healthy, attractive, social, happy, alive, useful good citizens of our western world. Nobody cared about Turkana until the power of the perspective of oil started fueling people´s imaginations of the quintessential good life. Through my course I wanted mostly to teach two aspects of the hydrocarbons industry and discourse: first

Foto: Institutt for sosialantropologi, Universitetet i Bergen

TORD TIPSER: EN KLASSIKER Av Tord Austdal, forsker ved Institutt for sosialantropologi, Universitetet i Bergen

ROGER M. KEESING

KWAIO RELIGION: THE LIVING AND THE DEAD IN A SOLOMON ISLAND SOCIETY

de kosmologiske anordningene som skal sikre velstand for etterkommere. Som undertittelen på boka antyder er Keesings empiriske hovedanliggender forholdet (eller relasjonene) mellom kwaioene og deres avdøde forfedre. Keesing antyder billedlig: Ingenting er mer naturlig for et barn enn å se sin mor hviske til en avdød slektning utfor huset, eller se naboen prate med en trestamme? Ettersom levende og døde deler samme sosiale rom— og i annerkjennelse av forfedreåndenes evne til å påvirke livene deres, positivt så vel som negativt—ønsker kwaioene å tilfredsstille og samhandle med sine forfedre på en bedagelig måte. Å blidgjøre forfedreåndene (adalo) kan gi beskyttende mana (nanama) som igjen sikrer sosial stabilitet, trivsel og medgang. Selve «arbeidet» med å opprettholde forfedrenes foreskrevne verdensorden er for kwaioene vevd inn i handling og livsførsel. Gjennom en rekke foranstaltninger (abu eller «tabu») prøver kwaioene å unngå å forarge forfedreåndene, eller å utsette seg for skade fra de «ville» åndene som bor i skogen omkring landsbyen. Keesing går så langt som å kalle kwaioenes sosiale verden en «verden av regler», og forklarer hvordan vendingen «… det er tabu» utgjør rettesnoren i sosialiseringen som jenter og gutter gjennomgår (s. 30-31). Det er altså viktig for kwaioene å opprettholde gjennom riktig livsførsel de kosmologiske ordningene som forfedrene deres satte på plass. Dersom noen kommer i skade for å bryte et tabu, kan utførelsen av ulike ritualer få «ting tilbake i orden», og tapt beskyttelse kan gjenvinnes.

I flere henseender er Robert M. Keesings Kwaio Religion: The Living and the Dead in a Solomon Island Society en moderne antropologisk klassiker. Gjennom bokas 246 sider skisseres et livlig bilde av en gruppe svedjebrukere fra fjellområdene på Malaita i Salomonøyene som siden den første europeiske kontakten har kjempet for kulturell selvbestemmelse. Kwaioene klarte, hevder Keesing, å gjøre noe svært få andre melanesiske samfunn maktet: å stå imot vestliggjøring og misjon til tross for iherdige forsøk på «modernisering» fra koloniale apparater og «innblanding» fra den påfølgende postkoloniale staten. Riktig nok, i den innledende diskusjonen er Keesing ettertrykkelig klar på hvordan det britiske koloniapparatet endret Malaita fundamentalt på enkelte områder, men han maler likevel med brei pensel kwaioene som kulturelle «tradisjonalister». Det som kjennetegner rituelt liv blant kwaioene er et tilsynelatende uhøytidelig og notorisk pragmatisk forhold til hva antropologer ofte liker å ramme inn som «religion». Kwaioene kjennetegnes altså av fraværet av utbroderte mytiske univers som animeres gjennom ekstravagante seremonier, og det finnes få rituelle autoriteter. For kwaioene er ikke «religion» en utskilt, separat samfunnssfære, og spesielt to vesenstrekk har i liten grad endret seg siden den førkoloniale tiden. Det første er den aktive tilstedeværelsen av avdøde forfedrene i hverdagen, og dernest viktigheten av å opprettholde

Et sentralt poeng for Keesing er å vise etnografisk hvordan abu blant kwaioene ikke er en «hellig kraft» eller en forurensende «essens» i som finnes i urene ting eller i farlige steder, men er en relasjonell dynamikk koblet til sosiale statuser. Et eksempel Keesing bruker for å vise dette er å skissere hvordan landsbyene er delt opp i tre deler som skilles av tre symbolske grenser. Mot

religiøse kategorier, eller som fokuserer utelukkende på de symbolske dimensjonene i «religion» adskilt fra de sosiale og materielle prosessene som dominerer dagliglivets pragmatikk.

toppen av landsbyen ligger huset hvor menn sover og utfører ritualer. Dette huset er plassert i nærheten av der landsbyens rituelle ekspert holder hus, og er ofte i nærheten av kultstedet tilegnet forfedrene (hvor det også oppbevares viktige religiøse objekter). I midten av landsbyen finnes området hvor familiehusene ligger. Mot bunnen av bosetningen ligger husene hvor kvinner kan trekke seg tilbake når de menstruerer. Det viktige i analysen av denne inndelingen er, i følge Keesing, å se hvordan mannshuset på toppen er abu for kvinner likesom menstruasjonshyttene er abu for menn (utenom spebarn). Menstruasjonshyttene er et domene assosiert med reproduktive krefter, og mannshusene et domene assosiert med forfedrenes krefter. Slike tilsynelatende parallelliteter er derimot ikke symmetriske, men er koblet til makt og henger sammen med sosial differensiering og stratifisering. Teoretisk er monografien forfattet som et korrektiv til antropologiske tilnærminger som Keesing mener overfortolker

På en levende—men samtidig nøktern—måte introduserer Kwaio Religion leseren for flere «store» begreper innen religionsantropologien, som for eksempel «tabu» og «mana». Samtidig gir boka leseren en fornemmelse av at abu og nanama må forstås, først og fremst, i sin særegenhet. Dette er også en av de store styrkene til boka, som er, etter dagens standard, sjelden rik på etnografiske detaljer. Keesings nese for empiriske nyanser og inngående språkkunnskap har holdt Kwaio Religion relevant på et nivå hvor nålevende antropologer (som f.eks. Marshall Sahlins i «The Original Political Society») fortsatt kan bruke materialet til å forfatte nye antropologiske provokasjoner. Classy!

BLI MED I FAGUTVALET Fagutvalet for sosialantropologi er bindeleddet mellom studentane og Institutt for sosialantropologi. Om du som student er misfornøgd med noko eller har ein idé du vil vidareformidle til instituttet, kan du kome til oss. Vi arrangerer quizkveldar, filmkveldar, fagleg seminar og interne/eksterne festar. Som medlem av Fagutvalet kan du vere med å planlegge aktivitetar du synes er kjekke og som du saknar i studietida! Vi har alltid lyst til å få med oss nye medlemmar! Ved semesterstart held vi konstituerande møte som blir annonsert på studentmail og Facebook. Dette er eit uforplikta møte som er ope for alle studentar. Vil du ha støtte til å arrangere seminar om eit tema du interesserer deg for? Har du lyst til å påverke studiekvardagen din? Eller kanskje du er flink til å arrangere festar? BLI MED I FAGUTVALET!

Har du spørsmål? Send ein e-post til fagutvalg@sosantr.uib.no og lik oss gjerne på www.facebook.com/FUsosantUIB

Standardized Developmental Models: Feasibility, Repercussions and the Outbreak of Conflict. Written by Lasang Lepcha, Masters in Sociology, the University of Hyderabad

“We have challenged the world enough and are now on the brink of an Ecocide. After a century of unparalleled scientific and technological progress we have made our presence known to the planet in the most dramatic and self-defeating fashion.” - Felix Guttari Sociology grew as a discipline essentially in Europe alone. It was only in 1945, sociology took an entirely different turn with the rise of functionalism. This period also marks the end of the world war, the cold war and the collapse of the Soviet Union. This is relevant to my discussion here as I happen to firmly believe that theories have been shaping ground realities through mass mobility. In this case, the world had faithfully now turned towards laissez-faire policies probably in victory or in antagonism. A dominant model of capitalism prevailed eventually. In turn, this latter half of the 20th century saw a dramatic rise of the notion and practices of globalization. Following this trajectory, but now with the agenda of specifying our discussion, we will focus on what rose as ‘The Developmental Model’. The conceptualization and engagements towards a now homogenized idea of development cut across borders, cultures, feasibility and capabilities. This is perhaps exactly what the essence of globalization was – a worldwide consensus of the ideal. This in turn now paved an irrefutable way for capitalism as a value to penetrate and manifest all across the globe. One may then realize homogenizing the world with standardized developmental ideals perhaps works wonders in binding the society together, after all. The problem here is that we have gaily ignored the idea of geography. I use geography here not just as a cartographical expression but also as a cultural, social and ecological connotation. A homogenized standard for development fails

with its feasibility, accessibility and the consequences it may catalyze. These atrocious consequences can be witnessed in our ecology, both culturally and physically. Culturally, as Guattari in his profoundly insightful text “Three Ecologies” would claim; ‘the Integrated World Capitalism (IWC) is not only destroying the environment and eroding social relations but is also engaged in a far more insidious and invisible ‘penetration of people’s attitudes, sensibility and minds’. Of course, by physically I am tinkering with the idea of actual ecological depletion. This idea will be further elaborated in the upcoming paragraphs. Keeping the above framework in mind we now shift our focus towards the Himalayan foothills of Darjeeling in India. After twenty odd years of relative calm, an age-old demand of independence from the state of West Bengal towards a formation of a separate state of Gorkhaland has risen again. Residents have taken to the streets in protest and have also witnessed the state practice both ideological and repressive apparatuses to curb the movement. Retaliations, both of violence and nonviolent variations, on the part of the public have thus triggered an outbreak of conflict. My agenda here is not to describe the nature and events of this conflict, but to bring out the primary rationale behind it. Low intensity conflicts of similar fashion, has also been witnessed in the nooks and corners of this nation, for instance; in Jharkhand and in Telangana.

Therefore, capitalism does too. The idea, on the basis of which capitalism thrives, then becomes obsolete an eventually uprooted. To be precise, with the idea of topography, landscapes and elements comes the questionable feasibility of the singular developmental model for different terrains. Therefore leaving people to choose from, or rather reconsider between different developmental alternatives.

This is important to mention because what I shall be suggesting as a rationale for such low intensity conflict goes beyond the Gorkhaland movement. Darjeeling hill is a tiny collective of four hill stations with extensions and fringes that connect the roadways. These hills have been known to include a rich diversity of life- flora and fauna. Many familiar species while others still remain undiscovered. On the foothills of the majestic Himalayas, this region has inevitably created its unique culture (way of life) and identity. This age-old battle (ideological, cultural, political and also literal) for a separate Gorkha statehood highlights this very unique identity and culture, which is completely different from its state of domicile (West Bengal), as a foundation for this conflict. A little inclination towards the Marxist tradition of thinking makes me feel it is the best framework of analysis, at least when it comes to conflict. The above categorization of conflict therefore, I see all in the superstructure. The base though is what always determines the social lived reality. As, Karl Marx would argue, in the base there is always economics. This holds true for the Gorkhaland movement as well. The shackles of the already bankrupt state are clutched and won’t let go. To the state this region is of course revenue and land. To the communities who make a living in the Darjeeling Hills, a dream. A dream of an identity, an emotion to showcase, but also and especially for the economic progress of the region. Economic dissatisfaction and a felt negligence on the part of the state have been vital in the political narratives. To put it concretely or perhaps more abstractly; economic development. Developing infrastructure, industries and hence standards of living, full employment, new establishments and growing per capita income are a few of the many promises politicians have enunciated through the manifestos and orations. On the lines of this perspective, we could now relate it to Integrated World Capitalism (IWC), of course with its right hand; the mass-media and its created model of an ideal-type of civilization. The developmental models being a vital part of this ideal type. This again leads us back to where we started from. It is very interesting to think about geography as a discipline, not included in the social sciences and its cosmos of theories. Once the idea of geography enters the social realm, the singular homogenized developmental models fail.

Practicing my sense of value-neutrality, I would neither speak for the movement nor against it. What we should rather engage in now is looking at the idea of urbanization in these hills. Eluding from the debate between Henri Lefebvre and Manuel Castells, Darjeeling is an embodiment of Lefebvre’s claim that while the creation of spaces, the idea of urbanization has surpassed the realization of industrialization. The only probable industry here is tea. Yet the conceptual ideas and engagements towards urbanization has been shaping culture and social reality. Most hill stations were a product of colonial intervention, and this certainly holds true in Darjeeling’s case. It was made the British summer capital for its proximity and climatic value over the British colonial capital, Calcutta. Experimentation with the soil brought about the much missed British ‘chai’. Pull migration gave rise to a population whose agenda was to earn money. Thus, came the idea of an industry and urbanization. The colonial times came to an end and the world had by now started turning towards an American form of capitalism. Not many industries were developed around these hills, not just because of inadequate investments and capabilities, but particularly because of the landscapes. Tea was an agro based industry. The idea of industrialization was to move away from agriculture and bring about urbanization. This is particularly true in the new American form of capitalism. Like we discussed above, when we came to a world-wide consensus on a standardized developmental model we ignored the idea of geography and with it the question of its feasibility and the repercussions it may trigger. Now we come to the demand for a separate state, which we have already pointed out is driven by economics. When the politicians are claiming for this region to be the next Switzerland with the realization of a state, it may be imaginable but for all practical purpos-

es, the terrain wouldn’t allow that. The dramatic loss of forest canopy over the last few decades is remarkable, and the representation of conceptual ideas of urban spaces and the spatial practices that come with it are shaping all social and physical reality. Physically, extinction and endangerment of thousands of plants and shrubs, such as white orchids which is what towns were named after, acer hookeri, rhododendrons and the scenic beauty which aggrandizes with it. This was part of their culture and what the region stood for. Animals and birds such as the red panda – famous for its rare confinements to these hills, Asiatic lions, mountain foxes, Darjeeling woodpeckers, the vanishing sparrows which once ganged up around our streets. These are only a very few from that ever-growing list. The region has witnessed many of its streams, previously thought to be perennial, and rivulets, thought to be mountain fed, run dry. Now there is a danger in that. The matter of the fact here is that, trees and plants retain water beneath the ground. This works as a constant renewal and recycling of water, as there is new supply of fresh water through circulation and exchanges. The problem now is that a major chunk of forest cover has eventually over the years been removed, and these rivulets then lose their primary source of water. The streams become an easy dumping ground for the waste extracted out of the developing areas. An environmental organization called TIEEDI which is based in 8th Mile, Kurseong have been working towards creating awareness about these now dried up rivers engaging in cleaning them and planting particular indigenous trees with the hope and belief of bringing them back to life. They then are confronted with the problem of waste being dumped into these rivers. The volunteers of this organization believe that once these rivers are revived again, religion is the sole factor which will stop people from dumping the waste into rivers as the folklore and mythology around these areas consider rivers divine. Socially, we are also looking at a paradigm shift with the lived reality of the people around. These changes brought about over the years is more of a coping mechanism towards economic caters. One of the rising trends is people going overseas to work menial jobs as they are being pulled by better wages. There has been a dramatic decrease of people engaging in agricultural pursuits, as many have now shifted towards urban pursuits – such as jobs, or businesses or merely migrating

towards the plains trading off their agricultural lands. Those endorsing organic farming have also been looking at maximizing profits. Another rising trend would be home-stay units and chains. This opens a platform for a larger discussion all together. Capitalism penetrating through developmental models and a way of life changing people’s attitudes, sensibility and minds. Now I come back the the Gorkhaland movement, or in general what Nandani Bhattarchrya would call low intensity conflict and pay attention to it keeping in mind our discussion so far. So, what does conflict of such a nature stand on? Going back to my assumption that let other things in the superstructure, in the base there is always inevitably economics. Economic dissatisfaction and hence a fight towards development. Now the dream for a separate state breeds this sort of economic development and in general modernity, which hasn’t been criticised. As discussed in the earlier sections, we have come to a worldwide consensus of a homogenised singular model of development. My suggestion here though is not the dilemma of an ethical nature (good or evil) about the demand for the separation but to criticise the development model. Authro Escobar would talk about an array of developmental models to choose from in the starting of the developmental era. Keeping that in mind I am rather suggesting, the separation of the state or not, we ought to challenge the singularised developmental models. The idea of geography should be acknowledged and feasibility of such a singular development should be questioned and developmental alternatives should be considered. Cosmopolitanism over globalisation. More importantly, post development over a self defeating and environment destroying engagements towards singular homogenised standards of developmental mode.

REFERENCE: Guattari, F. (2005). Three Ecologies. Bloomsberg Publishing. Escobar, A. (1996). Constrcution nature: Elements of Post Structurist Political Ecology. Futures . Lefebvre, H. (1974). Production of Spaces. Bhattacharya, N. (2013). Leisure, economy and colonial urbanism: Darjeeling, 1835–1930. Cambridge.org

Zero Waste i Oslo

Av Hanne Østbø, masterstudent ved Institutt for sosialantropologi, Universitet i Bergen

Avfall og forbruk kommer stadig mer i fokus ettersom den globale søppelproduksjonen stadig vokser og havet drukner i plast. I 2017 fikk zero waste sin oppblomstring i Norge, men hva er zero waste, har det en miljøgevinst og er det i det hele tatt mulig å leve zero waste i Oslo? Hva er zero waste? Hvis man googler zero waste kommer det opp at det er: “a philosophy that encourages the redesign of resource life cycles so that all products are reused. No trash is sent to landfills or incinerators”. Tanken med en zero waste-livsstil er at man skal begrense produksjon av avfall ved å følge de fem R-ene i bestemt rekkefølge: Refuse, reduce, reuse, recycle og rot. Man starter med å ikke ta imot eller kjøpe ting man ikke trenger (refuse), redusere det man har (reduce), bruke ting mer enn en gang (reuse), resirkulere (recycle) og lage kompost (rot). I tillegg til de fem R-ene oppfordres det til å kjøpe brukt, gjøre nytt av gammelt, lage egne

produkter og reparere fremfor kaste/kjøpe nytt. Det er en minimalistisk livsstil der man skal ta vare på tingene man eier. Under mitt feltarbeid i Oslo snakker jeg med mennesker som lever zero waste. Ut ifra dem virker det som at zero waste fikk sin oppblomstring i starten av 2017. Da viste NRK programmet «Live redder verden litt». Her ble zero waste fremstilt og Live Nelvik, programlederen, intervjuet den amerikanske bloggeren Lauren Singer (Trash is for tossers). Lauren Singer driver blogg, butikk og holder foredrag for å hjelpe og inspirere mennesker til å leve zero waste: «I want to be remembered for the things I did while I was on this planet, and not for the trash that I left behind”. Alle informantene mine trekker frem Lauren Singer som en av inspirasjonskildene til å starte med zero waste. Forsøplingssamfunn Den globale søppelproduksjonen har vokst eksplosivt og Thomas Hylland Eriksen skriver at det sier seg selv at et forbrukersamfunn også er et forsøplingssamfunn (2012: 7). Man kaster, tenker ikke noe mer over hva eller hvor man kaster, så blir det borte (Eriksen 2012: 9). Å kaste er lett og maten er billigere enn før. For femti år siden brukte en norsk familie 35-40% av sin inntekt på mat, nå bruker man under 10% (Eriksen 2012: 47). I følge Eriksen kaster hver innbygger i Oslo 400 kg totalt med mat, og gjennomsnittsamerikaneren kaster dobbelt så mye (2012: 48). Kasting av mat er et problem, men man kaster også mye tekstil. Ingun Grimstad

i spesialbutikkene er høyere enn i vanlig butikk, men ved å handle sjeldnere, ta med seg lunsj og ved å ikke ha muligheten til å kjøpe hva som helst blir zero waste økonomisk gunstig for henne.

Klepp skriver at i 1998 kastet man i Norge 110 00 tonn med tekstiler og av dette kom 75% fra husholdningene (2001: 9). Til tross for at mennesket bruker opp jordas ressurser og forsøpler advarer samfunnsøkonom, Eirik S. Amundsen, mot et overdrevent fokus på avfall og resirkulering (Engen 2015). Tall fra 2014 viser at hver enkel nordmann produserer i snitt 438 kg søppel i året, men husholdningsavfallet står for rundt én prosent av klimautslippene i Norge. Amundsen mener at høyere avgifter på flyreiser er mye mer gunstig for miljøet enn resirkulering (Engen 2015). Jeg har diskutert denne artikkelen med en informant og hun mener at Amundsen har misforstått poenget med zero waste. Hun mener at zero waste handler om bevisstgjøring og at man gjør mer enn å bare ha fokus på avfall. Hun sier at man i tillegg kanskje kutter ned på kjøtt, handler brukt, lager egne produkter og tar mindre fly. Zero waste blir en sum av mange livsstilsendringer som er gunstig for miljøet. Ved å ikke kjøpe nye klær, ting og plast vil man forhindre produksjonen, og til produksjon brukes store mengder vann og vannet blir forurenset av kjemikalier. Derfor mener informanten min at å bare se på zero waste som en livsstil som kun har et overdrevent fokus på avfall og resirkulering er feil.

Deltagende observasjon er en viktig del av vår antropologiske forskningsmetode. Ved deltagende observasjon bruker forskeren seg selv som instrument for innsamling av data (Bernard 2011: 275-311), derfor lever jeg zero waste på felt. Jeg er enig i at det over tid blir lettere å leve zero waste, men for meg har det vært utfordrende å leve zero waste når det oppstår ting som er utenfor min kontroll. Jeg ble for eksempel veldig syk i to uker, og måtte få en venninne til å handle for meg. Jeg krevde ikke at hun handlet zero waste, da var jeg bare takknemlig for at hun tok seg tid til å hjelpe meg. Jeg måtte også hive meg på et tog i seks timer på grunn av alvorlig sykdom i familien. Da rakk jeg ikke tenke på å ta med meg mat, og var nødt til å kjøpe. Maten på toget var dessverre ikke zero waste-vennlig, men maten var heldigvis vegansk. Zero waste er også en utfordring hvis man skal handle og lage middag sammen med venner eller familie. En slik situasjon kan bli ubehagelig fordi man ikke vil være til bry, samtidig som man personlig kunne gått ti minutter ekstra for å få tak i squash uten plast.

Forskning viser at i 2050 vil det være mer plast enn fisk i havet hvis ingenting endres (Ege 2016). Det skumle er at plasten i havet brytes ned til mikropartikler som spises av fisk som fører til at giften sprer seg til dyr og mennesker som spiser fisk. Forsker Geir Wing Gabrielsen sier at en måte å stanse denne utviklingen på er nettopp ved å resirkulere og begrense forbruket samtidig som man benytter seg av andre materialer og utvikler nye teknologier (Ege 2016).

En av de jeg har snakket med vil heller kalle livsstilen sin for less waste. Ved å kalle det for less waste påpeker hun at hun er bevisst på sitt eget avfall og forbruk, men hun anerkjenner at det er visse ting hun ikke kan få uten emballasje. Dopapir, tannkrem, medisiner og prevensjon finnes det få eller ingen alternativer uten emballasje i Oslo. Vær bevisst og reduser der du kan, men ikke hig etter å være helt zero.

Økonomi og tid Zero waste blir sett på som en livsstil som ikke er økonomisk gunstig og som er tidskrevende. Det krever planlegging, men en informant påpeker at zero waste til slutt blir en vane der man ikke tenker særlig over valgene man faktisk tar i hverdagen. Å legge bønner og kikerter i vann over natten, planlegge måltid, passe på å alltid ha nok handlenett, drikkeflaske og kaffekopp i sekken. En informant påpeker at hun handler inn tørrvarer på løsvektbutikker to til tre ganger i måneden og dermed sparer tid i hverdagen og unngår spontankjøp som kan forekomme hvis man handler ofte. Kiloprisen

Ikke alle kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe En informant mener at det ikke er et poeng i å prøve å være perfekt. Hun mener at det er feil fokus. Dette er noe jeg kommer til å ta med meg videre etter at feltarbeidet mitt er over. Ikke alle klarer å leve zero waste, men alle kan gjøre noe. Ta med deg handlenett, egen drikkeflaske, egen kaffekopp, lag og ta med din egen lunsj. Ta en titt oppi søppelbøtten din og se hva det er du kaster mye av og om det finnes alternativer for å begrense avfallet. Planlegg handleturene dine og spis opp maten din. Ikke alle klarer å være veganere, men

alle karer å ha en kjøttfri dag i uken. Ikke alle klarer å kutte ut all flyving, men prøv å ta tog der det er mulig. De fleste har mer enn nok av både ting og klær, men samtidig kjøper man stadig nytt. Se rundt deg og spør om du virkelig trenger noe nytt før du kjøper. Hvis du først skal kjøpe noe, ta turen innom en bruktbutikk først for her finnes det ofte skjulte skatter. Begynn smått og etter hvert får man lyst til å gjøre mer. Gjør endringer som passer deg. Ikke alle kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe.

Kilder: Bernard. Russell H. 2011 “Participant Observation” i Research Methods in Anthropology: Qualitative and Quantitative Approaches. 5th ed. London: Sage Publications. Ege, Rune Thomas. 2016. «I 2050 er det mer plast enn fisk i havet». Vg.no. 20.01.2016 (Lest 30.11.17) https://www.vg.no/nyheter/utenriks/miljoevern/i2050-er-det-mer-plast-enn-fisk-i-havet/a/23599536/ Engen, Runa Viktoria. 2015. «Forskere advarer mot søppelfokus». Nrk.no. 29.11.15 (Lest: 09.11.17): https://www.nrk.no/norge/forskere-advarer-mot-soppelfokus-1.12665831 Eriksen, Thomas Hylland. 2012. Søppel. Oslo. H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard) Klepp, Ingun Grimstad. 2001. Hvorfor går klær ut av bruk? Avhandling sett i forhold til kvinners klesvaner. Oslo. Statens intritutt for forbruksforskning. Stinger, Laura. “Trash is for Tossers”. Blogg. (Lest: 09:11.2017) http://trashisfortossers.com/

HANNE ØSTBØS KAFÉ-GUIDE TIL OSLO I og med at jeg lever zero waste under mitt feltarbeid, lager jeg mye av maten min hjemme. Jeg er i tillegg veganer, så maten min består av mye frukt og grønnsaker, havregryn, quinoa, ris, bønner og kikerter. Ikke de mest spennende matvarene og heller ikke særlig eksotisk. Jeg vil derfor heller anbefale tre kaféer i Oslo som går godt overens med en zero waste-livsstil, men som fortjener et besøk uansett hva slags diett man følger.

RETROLYKKE KAFFEBAR | MARKVEIEN 35, GRÜNERLØKKA | @RETROLYKKEKAFFEBAR

Retrolykke Kaffebar er en kombinert kafé og retrobutikk. Kaféen er uformell og innredningen gir en unik og koselig atmosfære. Her kan du kjøpe med deg kjøkkenservise, interiør, klær eller smykker. Veganske alternativer er alltid et stort pluss, og sist jeg var her spiste jeg en herlig vegansk suppe. Følg dem gjerne på Instagram for å følge med på alt det fine de får inn i kaféen.

OSLOVELO | SEILDUKSGATA 23, GRÜNERLØKKA | @OSLOVELO

Oslovelo er kafé, bar, verksted og sykkelbutikk på en og samme tid. Her kan du ta deg en kaffe eller en øl mens du venter på at sykkelen din skal bli reparert. Nå har de dessuten startet et prosjekt der de ruster opp gamle sykler som fortsatt er brukbare og selger dem for en rimelig penge - og enda rimeligere hvis du viser gyldig studentbevis. Kul atmosfære og kult konsept.

IGJEN | SOMMERROGATA 1, SOLLI PLASS | @IGJENGJENBRUKSKAFE

Igjen fører samme konsept som Retrolykke Kaffebar; her kan man ta seg en kaffe og kjøpe stolen man sitter på eller koppen man drikker av. De selger alt fra møbler til bøker, servise og pyntegjenstander. Atmosfæren er kul og uformell. Ta deg en tur innom neste gang du er i Oslo, og frem til da kan du følge dem på Instagram.

I Oslo, og spesielt på Grünerløkka, er man opptatt av gjenbruk og redesign. Bruktbutikker er på hvert hjørne, så konsepter der man kombinerer gjenbruk og kafédrift er en kul trend som nok er kommet for å bli.

ASIATISK-INSPIRERTE VEGANSKE RETTER Av Eirik Molegoda, bachelorstudent ved Institutt for sosialantropologi, Universitetet i Bergen

Ranjith Molegoda kommer opprinnelig fra Sri Lanka og har vært så grei å dele tre forholdsvis enkle oppskrifter med oss. Srilankisk mat er kjent for å bruke mye krydder og kan ofte være svært sterk - men til gjengjeld veldig god! De tre oppskriftene Ranjith har delt med oss inneholder en del krydder, men når man har skaffet de ulike ingrediensene så er disse oppskriftene svært enkle å få til. Oppskriftene gir mat til fire personer og smaker godt sammen med ris!

Srilankisk sautert kål med kokos Ingredienser: 75 gram kokosmasse Olje til steking En halv gul løk, grovhakket 4-5 karriblader 5 cm kanelbark 2 tørkede hele chili ½ teskje sennepsfrø 1 teskje gurkemeie 2 fedd hvitløk, finhakket 5 nellikspiker, malt 4 hele kardemommekapsler, malt 250 gram kål, kuttet i strimler Salt

Øverst ser du deilig sautert kål med kokos, til høyre en smakfull dhal og nederst en frisk gulrotsalat med mango! Foto: Eirik Molegoda

Koriander til pynt

Fremgangsmåte Start med å svelle kokosmassen med 3-4 spiseskjeer vann i minst en time. Surr løken i olje og tilsett deretter karriblader, kanelbark, tørkede chili, krydder og hvitløk. Stek til løken er gylden. Tilsett kålen og la det hele putre under lokk på svak varme noen minutter. Når kålen er blitt varm og blank, tilsettes kokosmassen. Smak til med salt etter behov. La stå på svak varme noen minutter før du serverer. Dander med korianderblader.

Gulrotsalat med mango Ingredienser: 2 store gulrøtter, strimlet ½ rød løk, grovhakket ½ umoden eller sur mango. Har du ikke mango, smaker ananas også kjempegodt! 2 spiseskjeer grov sennep 1 grønn chili, hakket Finhakket fersk ingefær, ca. 1 fingertupp Saften fra en halv lime

Spennende kryddere! Noe som kan utfordre smaksløkene? Foto: Eirik Molegoda

Salt

Dhal

Mynteblader til pynt

Ingredienser:

Fremgangsmåte Strimle gulrøtter og hakk rødløk og mango. Bland sammen sennep, hakket chili, ingefær og lime. Vend dressingen inn i salaten og smak til med salt. Pynt salaten med mynteblader.

2 dl tørkede gule erter eller gule linser 4 dl vann 1 kvart liten løk, hakket 1 fedd hvitløk, hakket 4-6 karriblader ½ muskatblomst (kan sløyfes) 2 stk stjerneanis ½ teskje gurkemeie ½ teskje mild Madras curry En klype bukkehornfrø (fenugreek seeds) Salt 100 ml kokosmelk Fremgangsmåte Ha linsene i et dørslag og skyll med kaldt vann. Gjenta tre ganger til vannet blir ganske klart. Ha linsene i en gryte og tilsett vann, karriblader, krydder, løk og hvitløk. Kok opp. Legg på lokk og senk temperaturen til middels varme. La småkoke til linsene blir myke. Koketid og vannmengde kan variere noe avhengig av typen linser man bruker, så dersom vannmengden er for lav kan man koke opp litt vann og tilsette litt etter litt. Salt etter behov Når linsene er ferdigkokt tilsettes kokosmelken. Rør så om og server.

Foto: Eirik Molegoda

MOROHJØRNET Av Helene Mykletun Tennebø, bachelorstudent ved Institutt for sosialantropologi, Universitetet i Bergen

Labyrint!

Hvem er den morsomste antropologen? Andrew Lættis

Hjelp vår gode venn Claude Levi-Strauss å finne sin venn og mentor Bronislaw Malinowski, buksa si og Kula Kula-bladet sitt!

Hvilken antropolog er flinkest i hagen? Edwin Gardener Hvem er den mest ghetto antropologen? Ottar Bronx Hvilken antropolog handler fortsatt klær på barneavdelingen? Julie Peteet Hva heter søsteren til den kjente skuespilleren som spilte Sandy i Grease? Monique Nuijten-John Hvilken antropolog vil man helst ikke ha som ekskjæreste? Verena Stolcker Hvem er den mest uskyldige antropologen? Bjørn Engel Bertelsen Hvem er Jennifer Lopez sin favorittantropolog? Maurice from the Bloch

Ka Mate! Av Fartein Hauan Nilsen, bachelorstudent hjå Institutt for sosialantropologi, Universitetet i Bergen

Maoriane, urfolket i New Zealand, har ein praksis som har vorte adoptert av så å seie alle i storsamfunnet. Praksisen det er snakk om her er sjølvsagt haka. Dette er ein krigsdans akkompagnert med song som vart nytta til å skremme fiendar før i tida, men som no vert nytta i alt frå bryllaup til rugbykamp. Rugbylaget til New Zealand, All Blacks, utfører ein haka kjent som «Ka Mate» før kvar kamp. Under hakaen trampar dei med eitt bein, slår seg på låra og rekker tunge til motstandaren. Det sistnemnde har eg høyrd heng att frå då det var ein trussel om kannibalisme. Når All Blacks framfører Ka Mate så leiar lagkapteinen an under synginga medan laget svarar han.

MAORI

NORSK

Taringa whakarongo! Kia rite! Kia rite! Kia mau! Hī! Ringa ringa pakia! Waewae takahia kia kino nei hoki! Kia kino nei hoki! Ka mate, ka mate! Ka ora! Ka ora! Ka mate, ka mate! Ka ora! Ka ora! Tēnei te tangata pūhuruhuru Nāna nei i tiki mai whakawhiti te rā Ā, upane! ka upane! Ā, upane, ka upane, whiti te ra! Hī!

Hald øyra opne! Gjer dykk klar! Gå i linje! Stå støtt! Ja! Slå henda mot låra! Tramp så hardt de kan! Så hardt me kan! Dette er døden, dette er døden! Dette er livet! Dette er livet! Dette er døden, dette er døden! Dette er livet! Dette er livet! Her står den hårete mannen Som tok sola tilbake og fekk den til å skinne på oss! Reis deg! Reis deg! Ta det første steget! La sola skinne! Reis opp! 47

ATINGTING Atingting trommer, trom trommelom. Noe er kommet meg for øret, og som studentenes talerør er det bare på sin plass å formidle fortvilelsen, og det brennende ønske om noe så fint som erfaring. Trom trommelom trom trom.

studentene Atingting har snakket med. Slikt arbeid vil skape grunnlag for erfaring, det vil skape interesse hos studentene, og kanskje et ønske om å fullføre en bachelor og fortsette videre på master.

Studentene på antropologi sier ofte til meg at feltarbeid er en av grunnene til at de valgte studiet, og at det er skuffende at en må fullføre hele tre og et halvt år før en får prøvd seg på å dra ut i felten. Atingting ber dere, som studentenes talerør, ta dette til dere, få studentene med dere. Skap interesse, engasjement og et brennende miljø gjennom å gi studentene noe så fantastisk som erfaring. Atingting trommer. Trommelom trom trom trommelom.

“Hvis du skulle reise på felt i dag, hvor ville du reist?” og “hva ville du fokusert på dersom du skulle ut i felt nå? Jeg har hørt at dette er vanlige spørsmål studentene blir oppfordret til å svare på når de skal introdusere seg selv i en arbeidsgruppe i antropologi. Jeg har pratet med mang en SANT100 student om hva feltarbeid er. Jeg forteller deg dette, studentens hode fylles av bilder fra regnskogen, stammesamfunn bestående av et titalls hytter av bambusrør og strå, mennesker med bastskjørt og maling på kroppen. Du skal heller ikke se bort ifra at jeg er der som en del av bildet, sammen med min kjære tvilling. Feltarbeidet introduseres til studentene allerede før de kan definere antropologi. Som antropologiens eneste metode er feltarbeidet sentralt gjennom hele studiet. På bachelor-nivå får antropologistudentene dype innblikk i en rekke interessante etnografiske eksempler og skildringer, forstå meg rett, dette er de fornøyde med! Empirien er hentet fra ulike antropologers feltarbeid. Fra Malinowski i Stillehavet til Abu-Lughod i Midtøsten og Willerslev i Sibir. På tross av feltarbeidets sentrale plass i antropologien, er skildringer fra pensum jevnt over den eneste bakgrunnen studentene har når det kommer til feltarbeid. Jeg hører fortvilelse i gangene, “vi vil jo ut i felt”. Feltarbeid trenger ikke bare å innebære å reise til de mest avsidesliggende kroker av verden. Antropologer kan jo drive forskning i alle slags samfunn og miljøer. Dette burde komme tydeligere frem ikke bare gjennom litteraturen på pensum, men gjennom erfaringer fra felt. Atingting tipser! Arrangerte feltkurs under emnene, spesielt på 100-nivå. «The Anthropology of Oil» (SANT285-1) arrangerte ekskursjon for studentene til Mongstad. Dette fikk god respons blant 48