Kula Kula 2010 #2

KULA KULA

Antropologisk tidsskrift, november 2010

The Game Foto fra felt Critical Interventions Portrettintervju med Andrew Lattas

Redaksjonelt

Bak f.v.: Camilla Aasmundsen Jensen, Silje Fjærstad Tollefsen, Anne Lapin Gundersen Midten f.v.: Osmund Grøholt, Maria Sørlie Berntsen, Hildur Thorarensen Foran f.v.: Solveig Stornes, Jonatan Lohne Anabalón

Med hele fem nye redaksjonsmedlemmer er vi stolte av å kunne gi ut den femte utgaven av Kula Kula. Vi er veldig glade for å ha fått med stadig flere bachelorstudenter, og håper enda flere blir med i redaksjonen neste semester. Da drar nemlig store deler av de nåværende kulaistene på utveksling eller feltarbeid, men vi håper Kula Kula kan overleve dette. Derfor oppfordrer vi alle foto- og skriveglade antropologistudenter til å ta kontakt med oss!

I denne utgaven av Kula Kula kan du finne ut hvorfor den gresk-australske antropologen Andrew Lattas kom til Bergen, og hvilken mat han ikke savner fra feltarbeid i selve kulaens hjemland, Papa Ny Guinea. Vi har fått et bidrag fra tidligere kulaist Martin som for tiden er praktikant ved UNESCO-kontoret i Bangkok. Vi har snakket med ansatte på instituttet som er med på den internasjonale bokserien Critical Intervetions, og vi har intervjuet Sandra Janzsó som har gjort feltarbeid blant sjekkeguruer i Oslo. Siden vi etter hvert er blitt så heldige å kunne publisere hele tidsskriftet i farger har vi laget en helt ny bildesak med fotografier fra masterstudenters feltarbeid i Malawi, USA, Vanuatu og Bangladesh.

Alt dette og enda litt til du kan kose deg med i dette rykende ferske nummeret av Kula Kula - tidsskrift skrevet av antropologistudenter ved Universitetet i Bergen, for deg som er interessert i antropologi, mennesker og verden rundt deg.

- Redaksjonen

Forsidefoto: Maria Sørlie Berntsen

2

Critical Interventions

Critical Interventions

Social Scientist on Camel Foto: U.S. Army web site: http://humanterrainsystem.army.mil

Kortfattet og konsist trigger essayene i denne bokserien til debatt på aktuelle saker i global sammenheng.

Bokseriens ellevte utgave er redigert av John-Andrew McNeish og Jon Harald Sande Lie, begge tilknyttet UiB. Critical Interventions er navnet på en bokserie utgitt av Berghahn Books.

Bøkene utgis i et lite, hendig format og består av flere essay som setter søkelys på tidsrelevante spørsmål og oppmuntrer til debatt på globalt aktuelle saker. Essayene belyser kortfattet og konsist dagsaktuelle og politiske temaer fra et kritisk standpunkt. Formålet med bøkene er å vekke oppmerksomhet og pirre til diskusjon. Tekstene er ikke rent antropologiske, men appellerer derimot til et bredere publikum.

Dermed kan de være nyttige og interessante å lese for enhver samfunnsengasjert sjel. Bøkene er heller ikke avgrenset til enkelte regionale områder, men retter søkelys på forskjellige temaer som påvirker menneskers hverdagsliv i en rekke ulike situasjoner, uavhengig av land og område.

Hver artikkel har sitt eget faglige uttrykk, og er basert på empiriske studier. Ved å vende snuten mot Critical Interventions vil leseren finne alternativ informasjon til den man får gjennom andre medier, og informasjon som av ulike grunner kan være vanskelig å skaffe seg på

egenhånd.

-Bøkene kan være svært aktuelle for masterstudenter, også for de på bachelornivå, ettersom de kan gi inspirasjon til relevante forskningstemaer, sier en engasjert Lie som har stilt opp på telefonintervju.

Critical Interventions kan sees som en ny måte å bruke antropologi på, og bøkene er på sett og vis et forsøk på å gjennomføre en mer offentlig antropologi. Viktige antropologiske temaer som makt og kultur blir gjenstand for debatt, og en kan se hvordan de kritiske potensialene i faget kommer til utrykk. Temaer som tidligere har vært fokus i Critical Intervention er globalisering, nasjonalisme, stat, makt, vold, og utvikling. Neste utgave er i trykk og forhåpentligvis tilgjengelig i løpet av november.

Tema for den ellevte utgaven, som nå er i trykkeriene, er Security and Development.

-Idéen bak boken kom fra observasjonen av at tematikk rundt sikkerhet i økende grad blir

koblet opp til utviklingsspørsmål.

Utviklingsspørsmål og sikkerhetsperspektivet har tidligere vært ganske adskilte felt, men nå fungerer de i økende grad sammen og jeg er interessert i å se hva de nye sikkerhetsdiskursene og det økende fokus på sikkerhet gjør med utviklingsfeltet. Boken vi redigerer har et kritisk perspektiv til det å blande utviklings- og sikkerhetsdiskurser, og vi ser empirisk på hva som skjer når de to ”smelter” sammen, forklarer Lie. I tiden etter 9/11 har sikkerhet fått en helt ny betydning, ikke bare i USA, men i hele verden. Sikkerhet er blitt et globalt fenomen og de nye sikkerhetsdiskursene har vært fokusert på mange ulike felt, ikke bare det rent militære. Staters sikkerhetsdiskurs brer seg over stadig større deler av menneskers sosiale rom. Dette har blant annet ført til at rollene mellom sikkerhet og utviklingsarbeid i stor grad har smeltet sammen, hvilket er blitt fremstilt som uproblematisk av internasjonale institusjoner, NGO-

3

Critical Interventions er og nordiske regjeringer.

Temaet for denne utgaven av Critical Interventions er nettopp disse nye sikkerhetsutviklingene.

I essayene blir disse temaene problematisert og gitt nye innfallsvinkler. De presenterer forsøk på å forstå logikken til ulike institusjoner som driver med sikkerhetsarbeid. Det belyses også ulike problemer og situasjoner som oppstår ved at utviklingsarbeidere blir seende mer og mer ut som militære, og ved at militæret tar på seg oppgaver som kan virke utenfor deres (naturlige) tradisjonelle felt.

Dette var også tema for filmen Human Terrain (USA, 2010) som ble vist under årets BIFF (Bergen Internasjonale Film Festival).

Filmen tar i korte trekk for seg det amerikanske militærets nye strategier for ”å vinne over hjertene og tankene” til Afghanere og Irakere og dermed gjennomføre demokrati i landene.

Filmen problematiserer tilfeller hvor krig blir akademisk og viser det amerikanske militærets nye strategi omkring kulturell bevissthet. Hvor akademikere blir en del av kampstyrkene og krigen en del av universitetene.

Mange spørsmål er blitt stilt ved en slik bruk av akademikere og metoden har måtte tåle mye kritikk. Militæret er ikke lenger bare krigere, de er nasjonsbyggere, i alle fall er det slik de ønsker å

Jon Harald Sande Lie

4

fremstå. Filmen viser oss altså bilder av situasjoner mange ikke har sett tidligere, og gir oss innsikt i hva som skjer, som andre, mer kommersielle medier ikke viser.

Det samme gjelder for Critical Interventions, og det er nettopp det som er så spennende med bokserien. Men hvordan ble temaet for denne utgaven bestemt, og hvordan kom boken i gang?

Det hele startet for en del år tilbake, på Institutt for sosialantropologi.

Jon Harald møtte JohnAndrew som henholdsvis doktorgradstudent og post-doktor ved institutt for sosialantropologi ved UiB,og det ble tidlig klart at de to delte samme interessefelt.

John-Andrew McNeish er sosialantropolog og seniorforsker med over 10 års erfaring fra forskning, undervisning og konsultasjonsarbeid. Han har forsket på en rekke ulike tematikker og er regionalt tilknyttet Latin Amerika. Jon Harald Sande Lie er doktorgradsstipendiat ved instituttet, men jobber også som forsker ved Norsk Utenrikspolitisk institutt, NUPI. Doktorgradsavhandlingen fokuserer på giver-mottakerrelasjoner mellom Verdensbanken og Uganda.

-Jeg ble introdusert for Critical Intervention av Bruce Kapferer, forklarer Jon Harald.

Bøkene er tilknyttet tidsskriftet Social Analysis som er et internasjonalt tidsskrift redigert fra instituttet. Bruce Kapferer, professor i sosialantropologi ved UiB er hovedredaktør. Tidsskriftet publiserer artikler som tar nye standpunkt og viser til alternative teorier og perspektiver på såkalte gitte sannheter. I tidsskriftet finner en artikler som har en kritisk og teoretisk forståelse av kulturelle, politiske og sosiale prosesser.

Det viktigste for tidsskriftet er å publisere tekster som er kritiske til de krefter som skaper menneskelig lidelse, fordommer, fattigdom, krig og vold. Flere andre antropologer

Bjørn Enge Bertelsen

fra instituttet er også medvirkende redaktører, deriblant Olaf H. Smedal og Bjørn Enge Bertelsen.

Vi i Kula Kula har hatt en liten prat med Bjørn Enge Bertelsen som har bidratt med kapittelet: “Securitization of the Social and Transformations of the State from Iraq to Mozambique”.

-Jeg ble spurt av McNeish og Lie i 2008 om å bidra til den boken som kommer nå. Så ideen til kapittelet har vært der en god stund, sier Bertelsen.

Kapittelet tar for seg hvordan sikkerhet har fått en helt ny betydning det siste tiåret. Dette har ført til implikasjoner for verdens stater, som i større grad kontrollerer og beskytter sine grenser i frykt for blant annet terrorisme. Bertelsen sammenligner ”community police”, lokale politistyrker i Mosambik, med såkalte ”human terrain systems”, et militært program USA har tatt i bruk i sin krigføring mot Irak og Afghanistan. Kontekstene skiller seg fra hverandre på områder som statsformasjon, politisk dynamikk og sosiale strukturer. Bertelsen argumenterer likevel for at disse

Critical Interventions CI McNeish Lie.qxd:Layout 1

gode og interessante bokserien.

CRITICAL INTERVENTIONS – A Forumav for Social Analysis Faktum er at ingen oss i Kula Kula hverken hadde hørt snakk om eller sett disse små, hendige SECURITYfør AND DEVELOPMENT bøkene vi mottok et tips fra instituttet. Etterhvert som vi fikk satt oss inn i hva av artikler som publiseres gjennom bokserien og hva formålet er, ble det klarere og klarere at dette var noe vi måtte formidle.

General Editor: Bruce Kapferer

Short and succinct, the essays presented in these volumes excite debate on issues of global moment that impact on everday lives in diverse regional areas and expose readers to information that is not widely available in the media.

Edited by John-Andrew McNeish and Jon Harald Sande Lie

Since 9/11 ideas of security have focused in part on the development of ungovernable spaces. Important debates are now being had over the nature, impacts, and outcomes of the numerous policy statements made by northern governments, NGOs, and international institutions that view the merging of security with development as both unproblematic and progressive. This volume addresses this new security–development nexus and investigates internal institutional logics, as well as the operation of policy, its dangers, resistances and complicity with other local and national social processes. Drawing on detailed ethnography, the contributors offer new vantage points to understand the workings of multiple, intersecting, and conflicting power structures, which whilst local, are tied to non-local systems and operate across time. This volume is a necessary critique and extension of key themes integral to the security– development nexus debate, highlighting the importance of a situated and substantive understanding of human security.

Hvor får en så tak i disse dagsaktuelle bøkene? Vi har vært på jakt og kommet frem til at bøkene kan kjøpes via internett, på Studia (krever bestilling) og ved å abonnere på Social Berghahn Books Analysis.

Det er også mulig å få bla i de av utgavene som finnes i 8. etasje, ved å ta kontakt med Line Fjeldhaug.

John-Andrew McNeish is a Senior Researcher at Chr Michelsens Institute (CMI) and Associate Professor at the Norwegian University of Environmental and Biological Life Sciences (UMB).

Jon Harald Sande Lie is a research fellow at the Norwegian Institute of International Affairs (NUPI) and a PhD candidate at the Department of Social Anthropology, University of Bergen, Norway.

NEW YORK . OXFORD

www.berghahnbooks.com

CRITICAL INTERVENTIONS

Det er dessverre slik at Critical Intervention ikke er allmennkjent, ei heller for antropologistudenter.

Særlig siden et av formålene til bokserien er å publisere artikler som kan leses av flertallet av befolkningen (og da i særlig grad antropologistudenter og andre samfunnsengasjerte borgere), er vi i Kula Kula opptatt av å formidle det vi har av kunnskap om denne

Page 1

Security and Development Edited by John-Andrew McNeish and Jon Harald Sande Lie

Security and Development

-Bøkene kan ses på som et forsøk på offentlig antropologi, å nå ut til en videre krets. Levende antropologi, sier Bertelsen og smiler fornøyd.

2:35 PM

Edited by John-Andrew McNeish and Jon Harald Sande Lie

kontekstene kan linkes sammen gjennom hva han referer til som ”securitization of the social”, en statlig inntrenging i og tentativ kontroll av det sosiale rom.

Fokuset på sikkerhet innebærer dermed en gradvis transformasjon av både statlige praksiser og det sosiale rom.

10/28/10

Tekst: Camilla Aa. Jensen Silje F. Tollefsen og Foto: Silje F. Tollefsen

CRITICAL INTERVENTIONS A Forum for Social Analysis . Volume 11

Forside til den kommende utgaven av Critical Interventions.

TRENGER DU OPPGAVETIPS? VI TILBYR * * * * *

HJELP TIL PROSJEKTIDEER KJELDER RETTLEIING MOGLEG PUBLISERING PROSJEKT- OG MUSEUMSTILKNYTTING/TILHØYRSLE

KUNNSKAP OG FORTELJING PROSJEKTET LIGG UNDER FELLESKONSERVATORTENESTA TENEASTA ER KNYTT TIL MUSEUMSSENTERET I HORDALAND. FØREMÅLET MED PROSJEKTET ER «Å SIKRE OG FORMIDLE KUNNSKAPEN INNANFOR TEKNISKE OG INDUSTRIELLE KULTURMINNE I BERGEN» FOKUS PÅ * MENNESKER * ARBEIDSLIVSKULTUR * MEDISINSK ANTROPOLOGI * MAKT * SOSIALE RELASJONER * MATERIELLE VILKÅR * REGIONALISERING * KJØNN * STED * RELIGION

KONTAKT OSS PÅ: MKA@MUHO.NO * WWW.MUHO.NO * WWW.KUNNSKAPOGFORTELJING.BLOGSPOT.COM

5

Bachelorstudenter

Ønsker en større helhet i faget Kula Kula har tidligere skrevet om det nye bachelorprogrammet på sosialantropologi. Som en oppfølging av dette har vi intervjuet en del av studentene som tar innføringsemnet SANT 100 denne høsten. Vi ønsket å finne ut hvorfor de valgte sosialantropologi, hvilke forventninger de hadde til faget og i hvilken grad disse har blitt innfridd.

Studentenes førsteinntrykk På SANT 100 er det mange som føler de har blitt kastet inn i noe de ikke var klare for. Faget inneholder et kort feltarbeid, og det er ulike erfaringer med dette. Enkelte studenter forteller at de føler de ble kastet inn i et feltarbeid, men ikke visste hva de skulle se etter.

Samtidig er det andre som mener det var ganske lærerikt med en slik pangstart. Mange mener imidlertid det blir feil å kalle faget innføring i sosialantropologi.

- Pensum handler masse om ulike småkulturelle samfunn, men det er bare en del av noe mye større.

Hvordan henger det sammen? Jeg ønsker å se mer helhet, sier en av førsteårsstudentene Kula Kula har

snakket med.

Noe for meg?

De senere år har det blitt vanligere å ha sosialantropologi som valgfag på videregående skole. En av de vi snakket med hadde tatt dette og syntes det var et spennende fag.

Derfor valgte hun å studere dette videre. Hun synes SANT 100 er en fin innføring, og at det å bli kastet rett ut i feltarbeid er litt både og.

Hun forteller at det er litt tidlig å si om forventningene blir innfridd.

Til tross for en del usikkerhet blant førsteårsstudentene, løfter flere fram en engasjerende foreleser som en viktig faktor for videre studier og mange skryter av seminarlederne.

Etterlyser en mer yrkesorientert utdanning Kommentarer om at faget ikke er nok yrkesorientert var en gjenganger blant studentene. Flere kunne også fortelle at de hadde vært til karriereveiledning, og også der var det usikkerhet om hva man kunne bruke en bachelor i sosialantropologi til.

- Det er greit som et innføringsfag,

da de fleste innføringsfag spennende, men jeg syns det rart at man kan sitte igjen med bachelor uten noen ting, svarte av studentene.

er er en en

Kula Kula tok derfor kontakt med Kathinka Frøystad, som er en av foreleserne på SV 100. Hun nevner blant annet det offentlige som en av hovedarbeidsgiverne for antropologer, men også at det finnes mange muligheter innenfor det kommunale og i organisasjonslivet.

Dersom du kunne tenke deg å jobbe i Utlendingsdirektoratet, NORAD eller Norsk Folkehjelp er altså antropologi en nyttig fagbakgrunn.

Videre sier Frøystad at tanken har vært at man må kjenne faget godt før man kan anvende det, og at dette er noe av grunnen til at de bruker mye tid på å introdusere studentene til sentrale antropologiske problemstillinger og perspektiver.

Tekst: Anne Lapin Gundersen og Solveig Stornes

Betwixt & Between

Betwixt & Between er sosialantropologistudentenes årlige artikkelsamling. Den blir utgitt av Oslostudentene og har redaksjon ved Sosialantropologisk institutt ved Universitetet i Oslo. Artikkelsamlingen blir likevel skrevet av høyeregradsstudenter over hele landet.

Betwixt & Between ble utgitt for første gang i 1987 og i 2005 vant tidsskriftet prisen for årets enkelttiltak blant frivillige studentaktiviteter ved Universitetet i Oslo.

Hvert år kåres “årets artikkel” av Norsk Antropologisk Forening. De velger hvert år ut en artikkel fra Betwixt & Between som vil komme på trykk i Norsk Antropologisk Tidsskrift.

Vil du kjøpe en utgave? Send mail til betwixtbetween2011@gmail.com

6

Bachelorstudenter

Feltarbeid på bachelornivå Feltarbeidmetoden er kanskje det som skiller antropologi mest fra de andre samfunnsvitenskapene, og det er nettopp dette mange ser frem til når de begynner på studiet. Men hvilken mulighet har bachelorstudenter for å gjennomføre feltarbeid på studiet i Bergen, og er det andre muligheter for praksis under utdanningen?

Mini-feltarbeid på innføringskurs Institutt for sosialantropologi ved UiB har forstått viktigheten av å gi studentene en smak av felten, og har derfor innført muligheten til å gjennomføre et mini-feltarbeid på innføringskurset SANT100. Dette skal hjelpe studentene å se at man kan gjøre mer enn å telle og intervjue folk, samt at man må planlegge når man skal ut i ”felten”.

Erfaringen med feltarbeid på bachelornivå kan være med på å motivere studenter, samt gi verdifulle erfaringer som kan være godt å ha med seg videre i en mastergrad. I tillegg til feltarbeidet på innføringskurset, tilbyr Institutt for Sosialantropologi i dag to utvekslingsprogram hvor feltarbeid er en del av studiet. Det ene programmet er basert i Kunming, Kina, mens det andre er basert i La Paz, Bolivia.

Feltdestinasjoner: Kina og Bolivia ”Kina-programmet” ved UiB har vært i gang siden høsten 2006. Det ble startet av Professor Emeritus Gunnar Håland og ledes i dag av av Professor Leif Manger. I samarbeid med Yunnan Nationalitites University tilbys det et bredt faglig program med forelesninger, både av norske og kinesiske forelesere.

Undervisningsspråket er engelsk, og hver norske student har en kinesisk motpart som er med på å gi et spennende innblikk i kinesisk kultur.

Det andre alternativet man har for feltarbeid på utveksling er i La Paz, Bolivia. Kurset har vokst frem fra et tverrfaglig- og internasjonalt forskningsprogram, og har fokus på utviklingsproblematikk og naturforvaltning i Andes-regionen.

Her er undervisningen delvis på engelsk og delvis på spansk, men det gis alltid engelsk oversettelse.

Lengden på feltarbeidet i Bolivia er avhengig av antall studenter som deltar fra UiB og hvilket fokus som er gitt for semesteret kurset går.

Begge utvekslingsprogrammene går på høsten og er forhåndsgodkjent av UiB. Det har vært varierende oppslutning om kursene siden de startet, men tilbakemeldingene har vært gode og de praktiske erfaringene man har opparbeidet seg kommer godt med i studiet.

Fremtidige muligheter for praksis i arbeidslivet på bachelor?

Det har kommet Kula Kula for øret at det nå luftes ideer på SV-fakultetet om å videreføre praksisfag, som er et pilotprosjekt på Institutt for

Sammenlignende Politikk, til de andre samfunnsfagene også. En slik utveksling gir studentene ett innblikk i arbeidslivet og de kan samtidig opparbeide seg praktisk arbeidserfaring.

Gjennom dette styrker man både bachelorgradens profil og øker studiekvaliteten.

Ifølge førsteamanuensis Olaf Smedal, visedekan på universitetet, er det et spørsmål om ressurser og koordineringsarbeid på fakultetsnivå for at noe tilsvarende skal bli etablert på sosialantropologi. Dermed kan det virke som det enda er et stykke frem i tid før denne ordningen ser dagens lys på sosialantropologi.

Dersom du ønsker mer informasjon om disse programmene kan du kontakte; ilde Rognås, Førstekonsulent, H Institutt for Sosialantropologi. E-post; hilde.rognas@svfa.uib.no Frode F. Jacobsen, Forskningsleder, Senter for Omsorgsforskning- Vest.

E-post; ffj@hib.no Tekst og foto: Solveig Stornes

7

Fire i felt

Mona Maria Nyberg, UiB

Anna Kristine Anderaa Løymen, UiB

Hvor er du på feltarbeid og hva gjør du?

Spør du en politisk engasjert kurder, er jeg i byen Amed, i Nord-Kurdistan, men spør du en tyrkisk nasjonalist er jeg i Diyarbakır i sør-østlige Tyrkia.

Hvor er du på feltarbeid og hva gjør du?

Jeg er på feltarbeid i Nanning i Guang Xi-regionen i Sør-Kina. Opprinnelig var planen å se på fortellinger og deres betydning for identitet og meningsdanning.

Det ser imidlertid ut til at fokuset mitt er i ferd med å endre seg til å dreie seg mer om språklige fenomener; symbolbruk, ordtak, henvisninger til fortellinger/ felles historie og skrifttegnenes betydning.

Temaet mitt er dans som inntak til sosial endring.

Jeg er interessert i dansen i seg selv, før og nå, og ser på dansens betydning blant unge i dag. Hvordan folkedans blir brukt i politiske sammenhenger og hvordan opplæring i folkedans inngår i politiske prosjekter. I praksis observerer og deltar jeg på dansekurs, bryllup, konserter og politiske arrangementer.

Hva er de største utfordringene på feltarbeidet ditt?

Noe av det vanskeligste er når ingenting skjer, når man ikke får tilgang til feltet, og når det man skal undersøke ikke praktiseres så mye man skulle ønske.

En annen utfordring er språkene.

Hva kommer du til å savne mest fra feltarbeidet?

Jeg kommer utvilsomt til å savne de gode vennene jeg har fått, dansingen, den gode maten og å praktisere tyrkisk og kurdisk.

Har du noen tips til andre som skal ut i felt?

Til alle med «flink-pike-syndromet»; å få dårlig samvittighet hjelper lite. Noen ganger skjer det mye, andre ganger er det ingenting som skjer, uansett hvor mye man leter. Det er informantene som har kontrollen. Forsøk å fokusere på det du har oppnådd.

Tenk også på at det kan være mange ting du har observert som du ikke vil se nytten av før du har kommet hjem. Det er ikke meningen at man skal forstå alt med en gang.

8

Hva er de største utfordringene på feltarbeidet ditt?

De største utfordringene på mitt feltarbeid har handlet om relasjoner og språk. Jeg kunne litt kinesisk fra før, men ikke nok til å kunne foreta samtaler og intervjuer på egenhånd. I tillegg har det vært vanskelig å skape gode og nære relasjoner. Mange av dem jeg har vært i kontakt med har det ganske travelt, og det har vært utfordrende å komme tett nok opp i folk til å få ”backstage”-informasjon.

Hva kommer du til å savne mest fra feltarbeidet ditt?

Morsomt nok er det mest utfordrende, nemlig språket, også det jeg kommer til å savne mest. Jeg synes det er utrolig gøy å lære kinesisk, og det har vært veldig spennende å oppdage hvor mye man kan lære om et samfunn bare ved å studere språket og øve seg i å snakke med folk. I tillegg vil jeg savne det å kunne kjøpe superbillige, gode grønnsaker og frukter på markedet.

Har du noen tips til andre som skal ut i felt?

Det er vanskelig å gi råd om feltarbeid, for jeg tror at hvert feltarbeid er helt unikt, men ut fra min opplevelse så kan jeg i alle fall si at jeg tror det er veldig viktig å gjøre en innsats for å lære hjertespråket til informantene. Det er lettere å få dem til å åpne seg og snakke om viktige ting på kinesisk. Dessuten skjuler det seg masse viktig informasjon som jeg tror vi som antropologer trenger å få tak i.

Fire i felt

Mona Melvik. UiB Hvor har du vært på feltarbeid og hva har du gjort?

Jeg gjorde mitt feltarbeid på et tatoveringsstudio i Norge, der jeg snakket med tatovørene og kundene deres. Jeg deltok i alle gjøremål i studioet jeg kunne; vasket, ryddet, handlet, hjalp kundene og steriliserte utstyr. Mye av tiden på studioet tilbrakte jeg sammen med tatovørene i den prosessen det er å klargjøre tatoveringene til kundene. Når tatoveringene ble tatt var det kundene jeg snakket med. Jeg observerte også forholdet mellom kunde og tatovør samt miljøet på studioet.

Hva var de største utfordringene på feltarbeidet ditt?

Den største utfordringen for meg på feltarbeidet var å gå inn i et miljø som var helt ukjent for meg og i en rolle som forsker. Bare det å kalle seg for forsker var en munnfull i denne perioden. Jeg hadde bare akademisk kunnskap om tatoveringsmiljøet før jeg begynte og var bekymret for å fremstå som uvitende.

Jeg bestemte meg for å bruke denne uvitenheten til min fordel og si det til dem som jobbet der – dette har jeg ikke greie på, dette kan dere mye bedre enn meg og jeg er her for å lære av dere. Det fungerte utrolig bra for meg og førte til at jeg fikk den hjelpen jeg trengte og svar på alle mine ”dumme” spørsmål.

Hva savner du mest fra feltarbeidet?

Det må uten tvil være de fantastiske menneskene jeg ble kjent med. Studioet jeg var på hadde et utrolig godt miljø som var inkluderende og som jeg følte meg velkommen i. Jeg savner også selve prosessen i det å forske på noe som jeg synes er interessant og lærerikt.

Har du noen tips til andre som skal ut i felt?

Jeg vil oppfordre andre som skal ut i felt til å lese om metode før feltarbeidet begynner. Ellers vil jeg anbefale å være seg selv, delta i det du kan, og ikke sitte med notatblokken i fanget. Ingen jobb er for liten, for dum eller for skitten. Det er bare å hoppe i det og bidra så godt du kan. Ha respekt for andres kunnskap selv om den ikke er lik din egen og lær så mye du kan.

Mats Solberg, UiB Hvor er du på feltarbeid og hva gjør du?

Jeg befinner meg i Shouf-fjellene i Libanon for å studere naturforvaltning.

Hva er de største utfordringene på feltarbeidet ditt?

Språk og geografi. Det er utfordrende og slitsomt, men fenomenalt interessant å lære et nytt språk - her snakker de en variant av arabisk. Heldigvis er de fleste stødige i fransk og engelsk i tillegg. Jeg har på forhånd studert litt moderne standard arabisk, men libanesisk har trekk fra arameisk og gammelsyrisk, og man må derfor bli kjent med en annen syntaks og liknende.

I tillegg befinner jeg meg i et fjellområde der man er avhengig av bil for å komme seg rundt. Uten sertifikat er jeg derfor avhengig av gode venner som kan frakte meg hit og dit. Like greit siden trafikken her nede er like sjarmerende og festlig som et tannlegebesøk.

Hva kommer du til å savne mest fra feltarbeidet?

Gode venner og laaange libanesiske måltider (med tilhørende arak).

Har du noen tips til andre som skal ut i felt?

Bestem deg tidlig for et område du vil besøke og les godt om det på forhånd. Folk setter pris på om du kan litt av historien deres. Lær deg noe av språket før du setter av gårde - bruk tid på dette. Gjør det så klart som mulig hva du skal finne ut av, med tanke på problemstillinger og slikt. Har aldri hørt om noen som har vært FOR godt forberedt til et feltarbeid.

Samtidig, vær fleksibel.

9

Portrettet

Name: Andrew Lattas Date of birth: January 24, 1956 Occupation at UiB: Professor, Social Anthropology Marital status: Married, two daughters

10

Portrettet

A Man of Many Masks Andrew Lattas is known by most students for his lectures on anthropological theory. But what does he do when he is not working? And how did he end up in Bergen?

It is on a rainy October afternoon that we meet Professor Andrew Lattas in his office at the Department of Social Anthropology in Bergen. But he doesn’t mind the rain, he tells us.

- I like Bergen, even though it rains a lot here. Many people complain about this, but I don’t mind it, really.

“

I’m quite puzzled by the Norwegians, they’re an enigma.

Andrew Lattas comes from a family of Greek peasant background. He was born and raised in Australia, and has done extensive fieldwork in Papua New Guinea (PNG). Lattas was appointed to the University of Bergen three years ago, and was recently promoted to Professor.

Lattas is a highly productive anthropologist, and his career includes two sole authored books, three edited collections, about 40 refereed articles and an awardwinning anthropological film Koriam’s Law and the Dead who Govern. His most recent book, Dreams, Madness, and Fairy Tales in New Britain, was published earlier this year. He is a cheery contribution to the Anthropology department, his catching laughter often resonating through the halls of the 8th floor. But how did he end up in Bergen?

- I came here through being told about a new vacancy by my old professor, Bruce Kapferer, who had already been at the department for some years. He supervised my PhD. thesis back in Australia. I had also visited Bergen a couple of times as a visiting researcher before I took up the position three years ago.

- The University of Bergen is a very good place to do research, which was the main attraction for coming here, he tells us. - The intellectual scene in Australia was quite good perhaps ten years ago, but this has changed in that the workload has become much less centred on doing research and now involves a very heavy teaching load.

And Lattas likes doing research, we learn. He has done extensive anthropological work on various subjects in Papua New Guinea.

He is especially known for his work on cargo cults – millenarian movements that focus on obtaining the material wealth (the “cargo”) of more technologically advanced cultures through magic, rituals and religious practices. He has focused on their experiments with new technologies for governing and transforming people. But Lattas has done research in Australia as well; - Actually I have done about the same amount of research work on Australian society as on PNG. I have always combined the study of different fields in my research.

I find it more productive to work on different topics at the same time. In that way you get a better perspective on things, and you don’t get bored with what you’re doing. You can only work so many hours on one particular topic before you become exhausted or unproductive. I find that if you combine the subjects you study you can work much longer and more effectively.

- Do you do the same thing here, then; study the Norwegians?

- Oh, I’m quite puzzled by the Norwegians, they’re an enigma, Lattas laughs. But then he gets more serious. - The strong egalitarianism of Norwegian society is very interesting and actually quite different from Australian egalitarianism. I’m still trying to figure this out. I would like to do some research on Norwegian society eventually if I get the time and if I find the right project.

“

I’m tired of taro!

This is one of the reasons why Lattas will be teaching an urban anthropology course with a section on Scandinavian society next year in autumn. This semester he is teaching classes both for Bachelor students as well as the Master students’ theoretical course.

11

Portrettet

Lattas’ initial interest in anthropology goes all the way back to his teenage years in Adelaide, Australia. When we ask him how he got into Anthropology, he laughs;

at some pictures hanging on his wall; of his beautiful garden back in Australia. The garden is surrounded by a magnificent stone wall built of large stones he has cut and shaped himself.

fruit in PNG though, the fruit there is fantastic; fresh mangoes and papayas…

- When I was in High School I had a girlfriend who studied Anthropology at the University, and I would follow her around, even to class. Bruce Kapferer was lecturing at the time, and he was a very charismatic lecturer. I wouldn’t take any notes, just sit there and listen, but afterwards I would remember everything.

I found the subject really interesting from the start, and automatically began studying it when I started University a few years later.

- And I love cooking. When I’m with my family back in Australia I do most of the cooking. Here, where I live in Bergen, I meet all these PhD.-students from around

- An upcoming project of mine concerns the Australian welfare state’s approach to aborigines. The state has recently developed much more coercive policies towards aborigines than it ever would be possible towards whites in Australia.

Lattas recently published an article where he criticized the Australian state’s interventions in remote rural communities, and is still actively writing about these things.

In addition, Lattas explains, being raised in an urban Australian environment, by parents from rural Greece, made him sympathetic to the fact that different bodies of knowledge could exist side by side, and he grew up with a sympathetic understanding of various social logic.

“

I find it important to be a political intellectual.

- What do you do when you’re not working?

- Well, I like doing manual work. I spend so much time thinking and writing that I like to do something completely different sometimes.

When I’m in Australia I especially like to work in my garden. I also like to do stone work, cutting out stones. It is dusty, hard work, but I really enjoy it, he says, pointing

12

- Do you have any upcoming fieldworks in the years to come?

the world, and I like learning new ways to cook; Indian, Nepalese or Iranian for example. I find cooking to be a nice way of relaxation too. And I especially like cooking Greek food.

When we ask him if he likes cooking Papua New Guinean food, Lattas shakes his head and exclaims in Tok-Pisin (a PNG pidgin-language); - Ah no, mi les long hem! (“No, I’m tired of that”).

- They eat so much taro cooked in coconut milk...and rice! I miss the

- I find it very important to be a political intellectual, to be active outside the academic circle, he tells us. - If you publish only for anthropologists, not as many people are going to read it. It makes more sense to publish for a broader audience.

Working with cargo cults, for example, it is impossible to avoid themes such as race; re-invention of race; ways of being white or of being Melanesian. It is also important to be able to explain practices that may appear strange to outsiders; to give justice to people’s thinking.

- What do you think you would have done, career-wise, if you had not gotten into anthropology?

- You know, reading only anthropology can be very boring, he says with a smile. – So I like to combine reading anthropology with other subjects. If I hadn’t gone into an academic career in anthropology I probably would

Portrettet

have chosen history.

In fact, Lattas’ PhD. thesis was quite historically oriented, concentrating on Australian newspapers between 1803 and 1830, when Australia was founded as a convict colony.

- But it wasn’t seen to be “real” anthropology since it didn’t involve fieldwork, he tells us. - So then I decided to do traditional fieldwork and go abroad. Within Australian anthropology, there is a long tradition in studying PNG, so going there became a quite natural choice. But I had also a great interest in masks, and how they are related to deception as a social order. Once getting into this culture of deceiving and hiding, I noticed other aspects; people would conceal things from others; especially from whites and the middle class. And they would

think that whites were hiding secrets about Christianity, for example. This is how I got into cargo cults.

“

Reading only Anthropology can be very boring.

Lattas shows us several pictures from his fieldworks, and tells us about some of the different cargo cults he has studied, including localized forms of Christianity, believing in re-incarnations of the Black Jesus, rituals of feeding dead ancestors and glass-jars called televisions where one puts money to repay one’s sins.

We almost lose track of time listening to Lattas’ fascinating

recounts of Melanesian cargo cult rituals, and it is soon time for us to leave and let this busy man get back to his work. But before we go we have one last question; what about the anthropologist’s own rituals? Kula Kula has heard rumours that Lattas has a secret ritual that includes going to the Student Centre every week.

Lattas laughs; - Yeah, I go swimming up there, but only when Bruce [Kapferer] is here as well. I find it a very good way to relax and release stress after sitting in front of the computer all day.

Tekst: Hildur Thorarensen og Osmund Grøholt Foto: Osmund Grøholt

Kula Kula søker nye redaksjonsmedlemmer!

Vil du være med i Bergens beste antropologiavis? Kula Kula søker nye journalister og fotografer. Ingen erfaring nødvendig, bare antropolgisk interesse og engasjement.

Vi ønsker også bidrag i form av essay, artikler og bok-eller filmanmeldelser. Dette er en unik mulighet til å få publisert noe du er interessert i, og som du kanskje vil at andre skal få vite om.

Terskelen er lav og døren vid!

Send oss en mail: kulakula@sv.uib.no

Besøk oss gjerne på http://kulakula.org/ 13

The Game

Strukturert sjekking -Et intervju med Sandra Janzó.

Det er ikke nødvendigvis slik at man trenger å reise til Papua Ny Guinea for å gjøre antropologisk feltarbeid. Vi har et kildevell av kreative impulser, ritualer og andre menneskelige merkverdigheter her hjemme også. Sandra Janzsó fra Universitet i Oslo er en av dem som har valgt å gjøre feltarbeidet sitt i Norge. Hun har studert et sosialt miljø som dreier seg rundt det hun kaller “strukturert sjekking”. Altså å gå målrettet til verks for å mestre forføringskunstene. Dette innebærer etter hvert et verdensomspennende fora der alt fra nattlige bragder og miskalkulasjoner såfremt som kroppsspråk, klær og nettverksbygging diskuteres. En undergrunnskultur hovedsakelig bestående av menn som sjekker opp kvinner uten at de vet det, og en voksende industri av etablerte sjekkeartister som selger kurs og coachingtimer for tusenvis av kroner. Kula Kula har intervjuet Janzsó om oppgaven og utfordringene rundt den.

- Hva fikk deg til å skrive om dette?

- Jeg har en bachelorgrad i tverrfaglig kjønnsforskning, og leste boka The Game ved en tilfeldighet i 2006.

“

Dette er jo helt sykt! tenkte jeg. Dette må jeg jo gjøre noe antropologisk på!

Boken The Game (se bilde) omtales ofte som en slags bibel i sjekkemiljøet. Her deler forfatteren Neil Strauss generøst fra sitt møte med sjekkeartistenes verden, og beskriver sin egen forvandling fra å ha minimal suksess hos damene, til å bli en av verdens beste forførere.

- Dette er jo helt sykt, tenkte jeg.

14

Dette må jeg jo gjøre noe antropologisk på! Jeg ble utrolig nysgjerrig på disse menneskene som forsøkte å gjøre kjønn på en for dem helt ny måte. Er de virkelige? Finnes de i Norge? Slike spørsmål stilte jeg meg, og det skulle vise seg at “pickup artist-fenomenet” i aller høyeste grad fantes i Norge.

- Hva er problemstillingen din og hvilke metoder brukte du?

- Jeg har følgende overordnet problemstilling: “Hvordan påvirker interessen for strukturert sjekking livsorganiseringen til aktørene involvert?” Jeg har foretatt to uformelle intervjuer, hvor jeg benyttet diktafon, og ellers i utstrakt grad gjennom deltagende observasjon hatt det Wadel kaller feltsamtaler. For å finne informanter har jeg tatt kontakt med dem via internettfora og gjennom snøballmetoden idet jeg rekrutterte flere og flere.

- Fikk du noen problemer underveis? Hva var mest utfordrende?

- På et tidspunkt var jeg utrolig frustrert, fordi jeg opplevde at jeg ikke fikk være med på så mange av bootcampene (3-dagers intensive sjekkekurs som koster fra 600018000 kr) som jeg hadde planlagt.

Men så slo det meg at det jo er det hverdagslige og nære jeg ønsket å undersøke, og det å delta på en bootcamp er i aller høyeste grad en aktivitet utenfor normalen. Idet jeg innså dette, begynte jeg å sette mer pris på all den tiden jeg faktisk tilbragte ved kjøkkenbordene til guttene, i vaskekjellere, eller på Kiwi.

- Hvordan var det å være kvinne i en intern kultur overrepresentert av menn? Ga dette utfordringer for feltarbeidet?

- Jeg opplevde som sagt å ikke få delta på alle bootcampene som fant sted i Oslo i løpet av feltarbeidsperioden. Dette var fordi instruktørene (informantene mine) var redde for at kursdeltakerne ville føle seg hemmet av at jeg var tilstede. Jeg merker jo selv at dynamikken i venninnegjengen min endrer seg idet en mann dukker opp, og er ikke mer naiv enn at jeg antar at det sikkert er ting mine informanter i første omgang ikke ville snakket om i nærheten av meg. Etter å ha vært sammen med dem i svært mange ulike situasjoner, og gjennom uendelig mange samtaler i løpet av nærmere 10 mnd, føler jeg uansett at validiteten i funnene mine er gode.

Om man leser i kommentarfeltet under nettartikler og på forum angående strukturert sjekking, finner man som regel et bredt spenn av reaksjoner. På den ene siden er det de som mener det handler om å utvikle seg, og bli en så sosial, selvrealisert og lykkelig person som overhodet mulig. På den andre siden trekkes det frem tvil om det i hele tatt fungerer utover det

The Game

intuitive, om det egentlig handler om å utnytte “sosiale avvikere” for tusenvis av kroner, eller få seg så mange ligg som mulig ved å late som man er en annen person.

- Er dette noe jenter burde “passe seg” for? Snakker en her om menn som går strukturert til verks for å “lure” jenter i sengs?

- De som hevder at jenter må passe seg for sjekkeartister, overvurderer det disse guttene faktisk driver med, og ikke minst effekten av det.

Samtidig som de er sjåvinistiske og svært nedlatende overfor jentenes evne til å selv gjøre et selvstendig valg om hvem de ønsker å kle seg nakne sammen med. Majoriteten av disse guttene gjør en voldsom innsats for å bli en “bedre” utgave av seg selv, og å bli attraktiv og interessant både for gutter og jenter.

De kyniske drittsekkene finnes overalt, uansett om de har lest litt pickup-teori eller ikke.

“

Noen gutter pugger manus før de går på byen

- Kan man snakke om opportunister som lokker “sosiale avvikere” inn i dyre sjekkekurs for billige løsninger?

- Det eksisterer et voldsomt krav til demokratisering av kunnskap innad i pickupmiljøet. Så fort du

begynner å bli flink til noe, er det nærmest forventet at du begynner å lære fra deg det du kan.

Dersom du er usedvanlig flink til å sjekke damer, er det etter hvert helt legitimt å ta betalt for å holde seminarer, og etter hvert også instruere andre på en tidligere nevnt bootcamp. Selv om det selvsagt er misfornøyde kunder og varierende kvalitet på instruktørene, er grunnen til at de fortsatt kan tilby kursing, at kundene al mas er fornøyde. Det er også veldig mange dyktige instruktører i Norge, selv om jeg må innrømme at en del av dem som opererte som “coacher” eller pickup-instruktører mens jeg var på feltarbeid, lot til å kun være interessert i penger og den tvilsomme statusen de fikk innad i miljøet. At alle som deltar på sjekkekurs eller er aktive i pickup-miljøet skulle være bærere av sosiale avvik, er et uttrykk for fordommer.

- Så et banalt spørsmål helt til slutt; fungerer det i det hele tatt?

Har jenter visse knapper man kan trykke på for å få dem interessert?

- Det går ikke an å stille et slikt spørsmål, da det forutsetter at samtlige av aktørene i miljøet har samme målsetning, og ikke minst ønsker å lære og benytte seg av akkurat samme teknikkene for å få det til. Det stemmer ikke. Hva er det du mener med dette “det”?

Nettopp det udefinerbart attraktive ved en fyr er det guttene i miljøet ønsker å fange og benytte seg av. Noen gutter pugger manus før de går på byen, men dette er

veldig utdatert og blir ansett for å være “støttehjul” man kun benytter seg av dersom man er svært fersk og usikker. Alle må finne ut hvordan de sjøl er mest komfortable under interaksjon med jenter, og dermed hvordan de på best mulig måte kan formidle dette på en attraktiv og selvsikker måte.

Når det gjelder jenters preferanser, er det selvsagt ulikt fra individ til individ, men visse punkter vil etter min erfaring alltid være viktig å huske på for en gutt som vil framstå som attraktiv for en jente.

Hvilke punkter det her er snakk om, diskuteres uendelig innad i miljøet, og er fundamentet for hele pickupindustrien.

“

De kyniske drittsekkene finnes overalt, uansett om de har lest litt pickup-teori eller ikke.

Sandra Janzsó har vært aktiv i media, og har tidligere blitt intervjuet av blant annet Aftenposten og NRK. Hun blogger om feltarbeidet på sandyeyecandy.wordpress. com. Vi i Kula Kula gleder oss til å lese hva mer Sandra fikk ut av de 10 månedene hun tilbragte i sjekkemiljøet.

Tekst: Jonatan Lohne Anabalón

15

Foto fra felt

Foto fra felt

Tekst: Maria Sørlie Berntsen, Foto: Privat

Hvert år reiser en rekke masterstudenter av gårde på feltarbeid; usikre og spente setter de kursen mot et sted de i forkant har pekt seg ut som spesielt interessant, ut i det ukjente. Et feltarbeid på Danmarksplass, i Oslo eller i Tromsø kan by på like store overraskelser som et semester med datainnsamling på Vanuatu. Og alle vender de tilbake til hverdagen, overveldet av inntrykk og lurer på hvordan i alle dager de skal sette ord på alt sammen. Det vil si, ryktene skal ha det til at noen aldri kom hjem fra sine feltarbeid. Et eller annet sted ute i verden sitter de kanskje og skriver feltnotater fremdeles?

Et bilde sier mer enn tusen ord, sies det, og noen av instituttets nylig hjemvendte andreårstudenter har gått med på å dele noe av det de har opplevd på feltarbeid gjennom et utvalg av sine fotografier.

Velbekomme!

MALAWI

Mette Ommundsen var på feltarbeid på landsbygda sør i Malawi hvor hun så på vaksinedekning av barn.

“

Det øverste bildet er et resultat av at nabobarna leker med fotoapparatet mitt.

Jenta som poserer jobbet som hushjelp der jeg bodde. Hun laget mat, vasket og hentet vann mot kost og losji. Dette gjorde hun fordi hun kom fra en stor familie som hadde dårlig råd.

Hun gikk også på skole i landsbyen.

”

Bildet av meg er tatt under en feltpause ved Malawisjøen, der jeg prøver å få litt faglig utbytte ved å lese boken Vaccine Anxiety.

16

Foto fra felt

Mari Garaas Løchen har vært i

TEXAS, USA

hvor hun har sett på utøvende latinamerikansk kultur

“ Ved første øyekast er ikke Austin den mest Latinameri-

kanske byen i Texas. Med beliggenhet rundt 32 mil fra grensa til Mexico, og en lavere befolkningsandel Latinos enn andre byer i staten, er det lett å overse de meksikanske påvirkningene i gatebildet når man ferdes i downtown Austin. Men beveger man seg litt bort fra kontorene til IT-selskapene i sentrum, så er de der likevel.

La Virgen de Guadalupe

er den katolske jomfru Maria og de meksikanske innfødtes gudinne i samme skikkelse. Jomfruen, kalt Tonantzin på Aztek-språket Nahuatl, figurerer i gatekunstversjon flere steder i byen. Her beskytter hun bakeriet som selger ferske tortilla-lefser, og har åpent 24 timer i døgnet.

Juan in a Million: Restauranten som disker opp med meksikan-

ske retter og Austins særegne spesialitet, frokost-tacos. Med egg, ost og bønner gjør man seg klar til å starte dagen. Hvert år arrangeres golfturneringen “Hole in Juan”, til inntekt for den lokale katolske skolen. Utenfor står bokser med gratisaviser - både på spansk og engelsk.

Torchy's Tacos selger mat rett fra campingvogna som er bygd om

til et kjøkken. Der møtes texansk og meksikansk mat, her representert ved grillpølse-taco. Cheddarost, sterk salsa, rømme, koriander, biff, pølsebiter og barbeque-saus. Det beste fra to kulinariske verdener.

-Eller er det egentlig to verdener vi snakker om?

” 17

Foto fra felt

VANUATU

Hildur Thorarensen har vært på feltarbeid i Vanuatu, en liten øystat i det sørvestlige Stillehavet. Under feltarbeidet bodde hun for det meste på en liten øy kalt Nguna, halvannen time fra hovedstaden Port Vila.

Nguna er omringet av et korallrev. Når det er lavvann går folk på revet og sanker små blekkspruter, krabber, skjell og sjøsnegler for å spise eller for å selge på markedet i Port Vila.

Da misjonærene kom til Stillehavet på 1800-tallet ville de at lokale kvinner skulle kle seg mer anstendig, og innførte såkalte “Mother Hubbard”-kjoler. I Vanuatu kalles kjolene også “Island Dresses”, og brukes fremdeles av mange kvinner.

18

Tidligere holdt man kontakt med slektninger på andre øyer ved hjelp av beskjeder annonsert på radioen, men de siste par årene har det blitt stadig vanligere å ha mobiltelefon i tillegg.

Foto fra felt

Maria Sørlie Berntsen har vært i

“

DHAKA,

BANGLADESH

Det kan på mange måter være utfordrende å gjøre feltarbeid i en gigantisk by som Dhaka. Ikke minst er det imidlertid utrolig spennende, og blir nesten aldri kjedelig.

Hovedstaden i Bangladesh har et enormt kulturelt mangfold, og det er bestandig noe som skjer og nye hjørner av byen å utforske. Blant annet var jeg med å feire en rekke festivaler i løpet av tiden jeg var i Dhaka. Vi feiret det Bengalske språkets dag, en viktig nasjonal markør i landet, som bare har vært selvstendig siden 1971. Vi feiret vårens ankomst, som samtidig markerer begynnelsen på det nye året i den bengalske kalenderen. Min favoritt var allikevel utvilsomt dragefestivalen, Ghuri Utshob.

Lek og konkurranser med drager har en lang tradisjon over store deler av Asia. I Dhaka var det 14. januar som var den store dagen, da millioner av silkedrager suste avsted over hustakene. Store og små, unge og gamle – alle var de med på begivenheten. Festen varte til langt på natt og ble avsluttet med fyrverkeri, flammeblåsing og diskotek på noen av takene i den gamle bydelen av Dhaka.

”

19

Antropolog i arbeidslivet

Interning at UNESCO Bangkok Martin Ølander did his fielwork among the Karen-people in Thailand in 2009. He finished his Master’s degree at the University of Bergen in June this year.

I arrived in Thailand in the end of July eager to start my adventures within the UN system after graduating in social anthropology from the University of Bergen. Although I have lived and worked in Thailand previously, this would be my first experience of the bigcity Bangkok life.

I started my internship for UNESCO Bangkok the first of September and was assigned to the HIV Coordination, Adolescent Reproductive and School Health (HARSH) unit. The core mandate of the unit is to assess and work on policies regarding the education sectors response to the HIV/AIDS epidemic in the region. As a part of this, the unit involves itself in issues of health, sexuality and preventative strategies in the school system; formal as well as informal.

The school system is recognized as having major potential in both impeding the epidemic and dealing with associated problems such as social stigma and discrimination. However, the somber reality is that preconceived ideas and misconceptions of HIV and sexual health remain obstacles for effective outreach to young people and adolescents across the Asian and Pacific expanse.

The HIV epidemic is without doubt a substantial driving force in the effort of improving and refining the education on health in the school system. Contribution from larger donor organization and government collaborations is often aimed directly at HIV programs. Although the benefits and disadvantages of such concentrated approach can be discussed at

20

length, the resources invested in HIV prevention schemes do allow units like HARSH to gain a fairly accurate idea of the situation regarding other health issues. While I do not under any circumstances suggest a scaling down of direct HIV efforts, the threat of the virus

Photo: Sitthidet Sirisabsopon

is far too ominous, more attention could be aimed at elevating general health education in the school system, at all levels. Sexual health including issues of gender and sexual orientation, basic hygiene and nutritional education is just some of the topics that would induce a knowledgeable growingup generation.

An ongoing project regarding sexual health education, that HARSH unit is immensely proud of, is the exhibition; Healthy Sexuality, the Story of Love. The grand opening held 10th of August this year at the National Science Museum of Thailand (NSM) marked the end of a three year long planning period and the beginning of a new exciting project with numerous possibilities. Philip Bergstrom, ad-

visor on Adolescent Reproductive and Sexual Health in HARSH unit and one of the main drivers of the project, stated that although the planning phase proved somewhat cumbersome in the beginning concerning funding, the pieces started to fall in place as the project gained momentum. The collaboration with NSM proved to be most fruitful. While NSM was primarily in charge of fabrication and hard-science components, UNESCO managed the HIV &STI content and the social science contents like love, relationship and communication. The National Science Museum lacked experience in putting on their own exhibitions, so collaboration with UNESCO proved beneficial for both parties and they were able to work together, although with different responsibilities, to attract funds and develop ideas.

The main object of the exhibition is to approach adolescents with sexuality health education in an allinclusive and interactive way. The exhibition covers issues of sexual orientation, relationship & communication, sexual violence, safe sex practice, pregnancy & childbirth and HIV/AIDS. Bergstrom claims that the way it is presented approaches the audience with a less intrusive way of learning about sexuality. While methods based on ‘should and should not’ dictation from educators to students tend to fall on deaf ears, this approach invites the audience themselves to pursue their interests. Walking through the exhibition, one can notice a certain lack of lab-coats and teachers telling about the dangers of sex. They have all been replaced

Antropolog i arbeidslivet

by teenage manga (Originally Japan based cartoon-art) characters and inviting designs. Bergstrom underlines that the word ‘should’ is nowhere to be found in the exhibition.

Bergstrom suggests that this exhibition is necessary as “[…] although prevention campaigns have been particularly successful in Thailand, they have not been successful enough among certain at-risk groups. Teenagers in general are an at-risk group where rates (of HIV, STIs and unplanned pregnancies) are going up”.

Schools and other educational institution are encouraged to plan trips to the exhibition, but it is of course open to the wider public as well. An average of 5000 visitors stops by the museum every day, so the enormous outreach potential of such an exhibition is obvious.

While preventative strategies often take precedence in policy making, HARSH unit stretches beyond that to address the situation of people living with HIV (PLHIV) and population groups considered to be engaged in behavior that puts them at high risk of infection; such as MSMs (Official term used

by UN: Men who have Sex with Men), TGs (Official term used by UN: Trans Gender), sex workers and drug injectors. This work is not constrained to the educational system, but transcends all age and social groups. The main work on this area consists of advocacy for these groups’ rights and informational campaigns on how they can protect themselves against HIV. HARSH unit have for some time worked closely with the Purple Sky Network (PSN) in a collaborative effort to exchange expertise and information. The PSN is a regional network of focal points that aims at improving the situation of MSMs and TGs through sharing expertise and information.

Photo: Amanda Paust

My work in the office varies. It can range from reviewing and transcribing interviews to interesting desktop-studies, testing both my research and writing skills. And I do of course take the occasional assignments of moving boxes and carrying the flip-over board. Although I advance on every new task with the inquisitive nature of a social anthropologist, I admit that some of the assignment sparks my personal interest more than others.

At the moment my office desk is cluttered with reports, notes and articles on the school health situation in the region. Trying to make sense of it all and connecting all the dots seems like a task of enormous proportions. It occurs to me how well the long hours at the Institute in Bergen prepared me for this, and how I enjoy the prospect of figuring it out.

The benefits of working for an international organization are many.

Firstly, an international working place provides you with a learning environment that constantly train you in mitigating cultural and social differences. In my unit alone, five nations are represented. As there are many more units and numerous more nations represented in the building, transcending our

small differences is important. In my view this is essential for successful teamwork and a healthy work atmosphere. Furthermore, for non-native English speakers, this is a great opportunity to fine tune the language skills as well as increasing the vocabulary. Learning the inns and outs of the organizational milieu is a significant experience to gain for those interested in working either in large multilateral organizations or in grass root level NGOs. Networking, diplomacy and tactical planning is just some of the skills that I learn and constantly augment through my work with UNESCO, undeniable due to patient and knowledgeable supervisors.

It is not a simple task to pack up and leave for a distant country to embark on new adventures, but it is great fun. There are many UN interns working in Bangkok, either directly in UN or in UN agencies such as UNESCO. Dinner gettogethers and adventurous urban expeditions are some of the ‘extracurricular’ activities that make Bangkok such an enjoyable place to live and work.

Text: Martin Ølander

21

Anmeldelser

Rane Willerslev (2007): Soul Hunters: Hunting, Animism, and Personhood among the Siberian Yukaghirs Den danske sosialantropologen Rane Willerslev har skrevet denne boken med utgangspunkt i et 18 måneder langt feltarbeid hos Yukaghir-folket i Sibir. Yukaghirfolket livnærer seg hovedsakelig av jakt.

Forfatteren tar utgangspunkt i hvordan Yukaghir-folket manip-

David MacDougall (2008): Ghandi´ s Children “The greatest lesson in life, if we would but stop and humble ourselves, we would learn… from the so-called ignorant children” Mahatma Ghandi, 1931

I filmen Ghandi´ s Children skildrer antropolog og filmskaper David MacDougall hverdagen på Prayas Children, -et senter som fungerer som hjem til 350 unge gutter i en av Ny Dehlis fattigste bydeler.

Omtrent halvparten av guttene er foreldreløse, har rømt hjemmefra, eller har omsorgspersoner som ikke kan ta vare på dem, mens resten av dem oppholder seg på sen-

22

ulerer sjelelige aspekter ved verden gjennom jakt, og ritualer knyttet til jakt. Tre viktige begreper i boken er animisme, mimesis og perspektivisme. Willerslev skriver om hvordan disse aspektene kommer til uttrykk gjennom jakt - de er kontekstuelt avhengige. Animisme er et gammelt sosialantropologisk uttrykk. Tradisjonelt betegner animisme idéen om at objekter, dyr og planter blir tilegnet menneskelige egenskaper som emosjoner og intensjoner. Willerslev kritiserer denne bruken av animisme-begrepet. Han mener vi må forsøke å se animisme på samme måte som de innfødte selv ser det. Det innebærer å gå vekk fra å se på animisme som det å tilegne dyr menneskelige egenskaper. Gjennom å etterligne og mimere elgene de jakter på går Yukaghir jegerne inn i en tilstand mellom jeger og elg.

Det innebærer to måter å være i verden på som møter hverandre.

Willerslev beskriver dette som å være «ikke meg, men ikke ikke meg». I dette mellomstadium kan jegerne manipulere elgens intensjoner. Animisme kommer dermed til uttrykk gjennom mimesis under jakt - mimesis er en jaktteknikk.

teret som straff for ulike kriminelle handlinger. I tillegg ankommer nærmere 200 nye gutter i løpet av filmen. Disse har blitt plukket opp av politiet i myndighetenes forsøk på å motkjempe barnearbeid, og legger ytterligere press på institusjonen.

ghet og et mangfold av erfaringer på en grundig, oppmerksom og nyansert måte – noe etnografisk film er spesielt godt egnet til. Samtidig beviser MacDougall at en tre timer lang film på ingen måte behøver å være trettende.

MacDougall tilnærmer seg hverdagen på Prayas Children på en langsom og ettertenksom måte.

Filmen begynner i de tidlige morgentimer, hvor byen og barna gradvis våkner til liv, og setter i gang med sine daglige gjøremål.

Det er til tider en svært brutal virkelighet vi blir vitne til, gjennom de mange intime møtene mellom barna og filmkamera. Like fullt får vi imidlertid også innblikk i nære vennskapsrelasjoner og rørende samhandlings-scener, kjærlighet, håp, glede, -og ikke minst beundringsverdige mengder motstandskraft og overlevelsesevne.

I Ghandi´s Children portretteres en komplekst sammensatt virkeli-

Beskrivelsene av jegernes hverdag er underholdene og gir leseren lyst til å lese mer. Samtidig er den teoretiske diskusjonen passende hvis en er i det mer filosofiske lynne. Sentralt står blant annet Willerslevs kritikk av Descartes, hans skille mellom kropp og sjel og hvordan det har påvirket sosialantropologi.

Spesielt interessant finner undertegnede kapittelet om sjamanisme.

Da med tanke på hvordan den Sovjetiske staten og bestanden av elg har endret bruken og graden av sjamanistisk praksis.

Tekst: Osmund Grøholt

Til tross for MacDougalls nokså ydmyke tilnærming, og de på alle måter berikende møtene med barna på Prayas Children, er det et representasjonsmessig spørsmål det gjenstår å stille seg. For hva skjer egentlig med informantenes rett til beskyttelse når feltarbeidet gjøres visuelt? I denne filmen tilhører ansiktene vi får bli kjent med barn, om enn aldri så livserfarne, og i tillegg er barna i en ekstremt sårbar situasjon. Det er en type film det ville vært strenge restriksjoner mot å skape i et “vestlig” land, sannsynligvis av gode grunner.

I alle tilfeller er det ingen tvil om at vi har mye å lære av barna på Prayas Children!

Tekst: Maria Sørlie Berntsen

Fire på Høyden

Fire på Høyden Spørsmål: 1.

Hvilke temaer tror du sosialantropologer jobber med?

2.

Kjenner du til noen sosialantropologer som deltar i den offentlige debatten?

Navn: Eivor Bø Alder: 20 Student, geografi 1. Jeg tenker på samfunn og globalisering i områdene Afrika og Sør-Amerika.

2. Var det en antropolog med i Hjernevask? Jeg husker ikke hva han heter.

Navn: Marianne Sørensen Alder: 26 Klatreinstruktør 1. Mennesker og kultur. Det kan være så mangt. Alt fra surfing til subkulturer på Jamaica.

2. Harald Eia. Er ikke han sosialantropolog?

Navn: Torgeir Blesvik Alder: 22 Student, metrologi og oseanografi 1. Kulturer og folkegrupper, eldre historie. Også er det noe religion med i bildet.

2. Jeg kommer ikke på noen, men vet jeg har lest om sosialantropologer som har uttalt seg.

Navn: Jørund Waag Alder: 22 Student, førskolelærer 1. Jobber ikke de med menneskers adferd? Tror en av de jeg bor med studerer det.

2. Nei.

Tekst: Silje Fjærestad Tollefsen og Osmund Grøholt Foto: Osmund Grøholt

Vil du jobbe i fagutvalget?

Fagutvalget for Sosialantropologi jobber nå med å arrangere en studietur i 2011. Målet vårt er å kunne tilby studentene ved antropologisk institutt et faglig og sosialt supplement til lesesalen og forelesninger.

Vi har satt ned en arbeidsgruppe, men siden det er mye som eventuelt må på plass trenger vi flere interesserte til å jobbe med dette. Vi trenger også innspill og forslag til spørsmål som: Hvor kan man reise? Forslag til faglige tema? Interessante steder, mennesker og institusjoner å oppsøke? Sosialt?

Bli med! Send en mail til Alf Helge på st07330@student.uib.no

23

Atingtings tanker Det er mye en får med seg som flue på veggen - eller atingting i gangen. Dere legger ikke lenger merke til meg her jeg står utenfor heisen. Jeg har nesten blitt som en del av veggen, men jeg hører fortsatt hva dere sier.

For en stund siden ville jeg bare vekk herfra! Likte ikke Bergen. Jeg skjønte meg ikke på dere. Det resonerte i heissjakten når dere snakket. Jeg ble syk av å høre om alle antropologene som snakket om feltarbeid i varme land og til mitt Vanuatu! Der min form ble skjært ut, der livet gir umiddelbar mening. Det ligger langt vekk herifra: ca. 9 tidssoner til høyre.

Følelsen av å være fremmed er ikke lett.

Men etter en periode med frustrasjon har jeg begynt å skjønne meg på dere. Det tok sin tid! Noe som før fremstod som eksotisk for meg var fotballaget Brann.

Først visste jeg ikke en gang hva fotball var. Etter hvert skjønte jeg at det var en fysisk aktivitet som får menn til å gråte og kvinner til å banne.

Brann har mye å si for dere Bergensere. «Så du kampen i går eller?» resonerer det fra heissjakten, «ja, vi var nok litt for defensive» svarer en annen. Virker som det er noe alle deler med hverandre, noe alle samler seg rundt. Spesielt ivrige er de som skarrer på r-ene. Når Brann taper virker det som alt går opp i røyk for dem. Huff.

Det er lettere å stå her nå, når jeg skjønner meg litt mer på dere. Dog er det noe som fortsatt virker fremmed og mystisk for meg: buekorps. De dukker opp hver vår når antropologene ikke lenger har vintersko på seg. Lyden deres høres helt opp hit til 8. etasje, men jeg skjønner ikke deres klang! Jeg er faktisk selv en tromme, men deres logikk er uforståelig for meg.

Hvis noen skjønner hva disse buekorpstrommene prøver å si så gi meg en forklaring!

- Atingting

24