FELTRAPPORT HONG KONG

Du burde gå rundt og få en følelse av hvordan byen er”, oppfordrer en av mine informanter meg. Et sunt råd; mye har skjedd her siden sist jeg var her. Etter et halvt år med protester etterfulgt av ett år med pandemi, føles ting stille. Nesten unormalt stille.

Skygger av demonstrasjonene er å finne overalt i nabolaget. Nå bor jeg på (et av byens mange) campus, så jeg skal ikke bygge opp bilder av hvordan hele Hong Kong er, men skyggene er der. Da demonstrasjonene herjet i 2019 var det universitetene som tok smellen. Noe som først begynte som relativt fredelige demonstrasjoner, der opptil 1 million mennesker tok til gatene for å protestere mot en foreslått utleveringslov som ville inkludert en avtale med Fastlandskina, eskalerte fort til vold og ødeleggelse (Tandstad, 2019). Bilder fra beleiringene ved det kinesiske universitetet i Hong Kong, og deretter det polytekniske, fanget internasjonale medieoppslag fra NRK til The New York Times (Tandstad, 2019; Hernández & Yu, 2019). Og det ikke uten grunn; hva elsker vi ikke mer enn en god kamp om frihet; en David-og-Goliath-historie der du kan følge med på hva som skjer på frontlinjen fra tryggheten av din iPhone på Løkka? Noe som nå begynner å høres ut som enda en resirkulert histo-

Foto: Chiara Pecorari

rie om Øst mot Vest, der verdier tilknyttet Liberté, Égalité og Fraternité står på spill ble igjen til nyhetsverdens lørdagsgodt. Vesten var oppslukt av Hong Kong i de 4-5 månedene da ting blåste opp, og så sluttet rapportene å nå oss hjemme i Norge.

Greit nok, ting roet seg litt over julen, og så kom covid og vi vet alle hva som skjedde etter det; verdenssamfunnet fikk panikk og løp rundt som hodeløse høns. Noe som for så vidt skjer enda.

Utenom her.

Her kunne myndighetene vunnet OL i vaksinering, og i samme slengen fått bronsemedalje for å ha fått bukt med kjipe politiske opptøyer. Følelsen jeg får av å gå rundt i byen er rar; unheimlich som Freud ville ordlagt det. Det føles som å være hjemme, men det er noe som ikke er helt riktig. For å komme meg til campus må jeg forbi en av de store veiene, hvor man fortsatt kan se det er gjort forsøk på å male over tagging fra Bevegelsen. Over en strekning på et par hundre meter var betongen som skilte feltene en gang dekorert med slagord på både engelsk og kinesisk, og et par griser innimellom. Grisene, som en informant senere forklarer, var opprinnelig logoen til forumet LIHKG, Hong Kongs versjon av Jodel eller Reddit, men som etter hvert ble gjort om til et symbol for pro-demokratibevegelsen. Hvorfor og hvordan den ble et symbol, eller hvis det finnes noen underliggende mening bak det har jeg enda ikke forstått, men spørsmålet er notert i arkene jeg har med meg til møtet.

Litt lenger opp i gaten kan jeg skimte at noen har skrevet “All we have is blood”, som jeg i ettertid, da jeg skriver ferdig denne teksten, kan kjenne igjen i mye av det informantene mine forteller meg. For et par av informantene mine handler kampen om liv og død, frihet eller konsentrasjonsleirer. Når ting er så svart-hvit, så gir man alt.

Enkelte steder har ikke taggingen blitt malt over skikkelig, og man kan fortsatt skimte hva som står bak. Jeg lurer på om dette er en form for stille, hverdagslig motstand fra de som ble gitt jobben å male over dem?

En av de større endringene når jeg skal inn på selve campus er de store veggene av bølgeblikk som omringer eiendommen. Etter masseødeleggelser av lokalene i 2019 opprettet de inngangsporter som kun personer med adgang til campus kan komme gjennom. Dette er altså, uten unntak, studenter og ansatte med ID kort, og forhåndsregistrerte besøkende som får tilsendt en QR-kode på epost dagen før. Ved inngangen står det nå vakter som holder kontroll på hvem som kommer inn og ut til enhver tid. Da jeg sist var her, var verken vakter eller de store veggene av bølgeblikk til stede. Hvis høyere utdanning hadde en ånd av elitisme før, så blir det ikke bedre av å visuelt kopiere estetikken til såkalte «gated communities».

Hovedpoenget er å holde trøbbel utenfor, men med økt vakthold blir det også et spørsmål om å passe på det som er på innsiden. Under den nasjonale sikkerhetsloven (NSL) som ble innstilt i juli 2020 forventes borgere å rapportere inn ulovlige hendelser til politiet. Dette inkluderer alt som for eksempel kan tolkes som oppfordring til demokratikampen, demonstrasjoner og uro, og separatisme. Så når informanten jeg skal treffe vil sitte lengst vekk fra døren og lengst unna konferansetelefonen som ligger på bordet, er det tydelig at også den usikkerheten er å kjenne på kroppen. Som jeg senere oppdager er ikke alle like bekymret for å snakke om ulovligheter med en så godt som fremmed person. Flere ganger i løpet av de første intervjuene—som jeg takk og lov glemte å ta opp—blir jeg sjokkert av hvor åpne de er med meg. Tre uker og syv intervjuer senere innser jeg at dette er normen og at dette sjokket bare kom fra å være en over-stressa white girl. Informantene mine er åpne, stoler på meg, og snakker fritt om ting som kunne gitt dem en kraftig bot. Hvis de snakker om disse tingene seg imellom, hva er det jeg egentlig skal være sjokkert over? Jeg tenker tilbake til samtalene vi hadde i løpet av høsten om forskningsetikk før vi ble sendt ut i den store vide verden, som fint kan oppsummeres i «du finner ut av det mens du er der!»

«Jo, takk» og «hvorfor i all verden valgte jeg ikke å gjøre masterfeltarbeidet på oppdrett av shetlandsponnier?» er alt jeg klarer å tenke på til svar mens jeg får en gjennomgang av hva informanten min mener om fremtiden sin her.

Går man opp hovedveien som ligger parallelt med campus, kommer man til slutt til et veikryss. Tar man til venstre og går noen meter til, ender du opp der det tredje bildet her er tatt. I en tidligere utgave av Kula Kula fra høsten 2019 finner du et fotografi tatt her, under demonstrasjonene, der rare stonehengelignende konstruksjoner laget av teglstein blokkerer veien. Verken konstruksjonene eller teglsteinene står der lenger, men de ble heller ikke satt tilbake der de kom fra. Hullene som ble igjen på fortauene der de ble dratt ut er i dag fylt av sement. De sporadisk sementerte hullene

minner om hva som skjedde langs veien, og opp mot studentboligene som ligger rett ved siden av. De er som arr i en ellers ryddig og fin bydel, der alt vanligvis fikses raskt og ting ser ordentlig ut.

I løpet av måneden jeg har vært her har et nytt valgsystem blitt innført (BBC, 2021). Med en bestemmelse fra «ovenfra» (les: Beijing), er det nå bare «patrioter» som har gjennomgått grundige bakgrunns- og sikkerhetssjekker som kan stille til valg i Hong Kongs lovgivende forsamling. Plakater som er satt opp rundt om i byen informerer om endringen med en formulering som vektlegger behovet for å bevare prinsippet om «Ett land, to systemer». Dette prinsippet, som var avtalt da Hong Kong ble levert tilbake fra Storbritannia til Kina i 1997, var ment å vare i 50 år. Perioden skulle fungere som en overgangsfase mellom de to nasjonene og styresettene, og i denne perioden skulle Hong Kong være mer eller mindre selvstyrt. Siden 2012, og spesielt etter det som på norsk kan oversettes som «Paraply revolusjonen» (engelsk: Umbrella revolution) i 2014 har en politisk ideologi som setter fokus på «lokalisme» og, til dels, frigjøring og suverenitet fra Kina, vokst (Kaeding, 2017). De politiske partiene som har frontet denne type ideologi er i dag «a matter of the past» og er per definisjon i strid med den nasjonale sikkerhetsloven (Lok-Kei, 2020). Rollen disse partiene spilte i det politiske landskapet, til tross for at de var minoritetspartier ledet av ungdom selv, var merkbar. Ideologien ble sådd i begynnelsen av 2010-tallet, og disse partiene tok de videre og testet grensene for hvilken plass de kunne ta i det offentlige politiske rom. Det som er den merkbare forandringen, slik informantene mine forteller meg, er hvordan idéene om separatisme og nasjonsidentitet spredte som flammer i tørt gress under og etter 2019 (bruken slagordet «Liberate Hong Kong, Revolution of our times» er det beste og tydeligste beviset for dette). Den «politiske oppvåkningen» mange, men særlig ungdom, gikk gjennom kombinert med forståelsen som ble konsolidert kring en Hong Kong identitet, og frykten for Kina, satte hele bevegelsen i full fart. Helt plutselig hørte man separatistiske slagord i demonstrasjoner, skrevet online og tagget på vegger.

Så, da det nye valgsystemet ble innført var det også lett å forstå hvorfor; staten trenger å styrke andelen politikere som forstår begrepet «patriot» i relasjonen til Kina, og ikke til Hong Kong som en separat nasjon. Stabilitet, velstand og bevarelsen at «Ett land, to systemer» er ting som for

Foto: Chiara Pecorari

Foto: Chiara Pecorari

staten bare kan oppnås ved å sitte stille i båten.

Det siste bildet her er fra en bro som går over togsporene til tunnelbanestoppet i nærheten av der jeg bor. Da jeg var her sist sommeren 2019 var det verken gitter i vinduene, eller merker på gulvet og veggene. Gitteret ble trolig satt opp for å forhindre at ting ble kastet ned på sporene da demonstrasjonene sto på som verst. På veggene og gulvet så man ikke overmalt tagging eller merker fra pålimte plakater; veggene var malt hvite og gulvet var pent helgrått. Det man derimot så, var at folk hadde begynt å henge post-it lapper med oppmuntrende ord og slagord; det var en såkalt pro-demokratisk «Lennon wall». Slike vegger fant man overalt i Hong Kong frem til da NSL ble innført, men ut av frykt for at det som sto på lappene ville stride mot den, ble de som sto på privat eiendom tatt ned på eget initiativ (Lee, 2020). De som sto på offentlig eiendom ble tatt ned av kommunen, og trolig turte folk ikke å sette dem opp igjen.

Langs denne broen går det trolig tusenvis av mennesker hver dag, og jeg undrer meg over hvorfor den ikke har blitt vasket ordentlig og malt over enda.

I en by der alt er så utrolig effektivt og ting skjer raskt, står sementerte «øyer» i fortauet, stygge veiskiller og denne broen ut. «Noen kunne ha fikset dette kjemperaskt» tenker jeg. Dette er tross alt samme område som i midten av april, 2021 har åpnet opp for at alle under 30 kan få vaksinen (Cheung & Lee, 2021). Effektivitet er mellomnavnet til Hong Kong.

Disse «ufiksede» tingene er arkitektoniske arr etter måneder av opprør, og midt i stillheten jeg snakket om innledningsvis, er de hverdagslige påminnelsene om at noe faktisk har skjedd. Selv om mye er blitt gjort i det politiske og rettslige systemet for å undertrykke politisk motstand som truer status-quo, er det fortsatt en stor andel av befolkningen som trolig ikke har endret sin politiske mening siden høsten 2019. Fra det jeg leser, hører og ser, har ungdommens tiltro til demokratibevegelsen både blitt svekket og styrket av disse endringene. Selvfølgelig er det et problem, og det setter begrensninger for hva de snakker om. Det setter kjepper i hjulene og de føler seg håpløse overfor fremtiden i byen, men det svekker ikke troen de har til demokratibevegelsen. Den er der enda, og de er der enda. Som en informant formulerte det: «We just need to stay alive».

Vi får bare vente og se hva som skjer fremover.

Foto: Chiara Pecorari