GRØNNVASKET

Fokuset på miljø og bærekraft har blitt et stort tema de siste årene. Det har skapt et stort press på selskaper til å bli “grønnere”, og har bidratt til utviklingen av organisasjoner og selskaper som spesifikt går ut etter å «redde verden» med egen fortjeneste. Utnytter organisasjoner og selskaper det grønne stempelet for å tjene mer? Er det mulig å “redde verden” med et ideologisk system som baserer seg på utnyttelse og gevinst?

GRØNN KAPITALISME

Utviklingen av kapitalismen har skapt et skille mellom mennesket og naturen gjennom dikotomiene “menneskelig” og “ikke-menneskelig”. Et slikt skille har ført til en tilnærming av naturen som en utømmelig kilde med ressurser og mulighet til nye investeringer (Fraser og Jaeggi, 2018, s. 35 og 36). Sian Sullivan forklarer dette i sin artikkel «Green capitalism, and the cultural poverty of constructing nature as service provider», hvor hun tar for seg den grønne industriens muligheter for kapitalistisk investering i miljøkrisen. Her påpeker hun kapitalismens evne til å utnytte kriser, noe den har gjort i møte med miljøkrisen. Dette har ledet til utviklingen av såkalt grønn kapitalisme (2009, s. 18). Under en liste for grønnkapitalistiske organisasjoner og selskaper trekker Sullivan inn blant annet WWF, UNESCO og REDD (2009, s. 21). Selskapene og organisasjonene bak disse akronymene påberoper seg evnen til å betale tilbake skadene mennesket har gjort på naturen, og jobber for bevaring av natur, kultur og samfunn. Dette gjør de ved å skape nye “miljøprodukter” basert på miljøhelse og nedbryting, som skal lede til en vinn-vinn-situasjon for både industrien og miljøet (2009, 18). Likevel er det viktig å være oppmerksom på at kapitalismen ikke går bort fra sine grunnverdier om høy effektiv gevinst for lav kostnad (Sullivan, 2009, s. 23; Fraser og Jaeggi, 2018, s. 99). Det er et uunngåelig faktum at den kapitalistiske ideologien er en stor årsak til det voksende skillet mellom fattig og rik, og at det globale miljøet er på vei mot et kritisk punkt (Fraser og Jaeggi, 2018, s. 3 og 28). Den grønne kapitalismen benytter seg av miljøbevegelsen ved å utvikle et nytt behov for “miljøprodukter” (for eksempel karbonhandel), som på en og samme tid skal bevare miljøet og bidra til økonomisk vekst (Sullivan, 2009, s. 18 og 19). I den sammenhengen er det viktig å poengtere at den akkumulerte kapitalen fra disse miljøvennlige produktene hovedsakelig går til produsentene, og ikke nødvendigvis til miljøet selv. Logikken går ut på at den akkumulerte kapitalen vil bli behandlet som en kompensasjon for økonomiske kostnader «to conserve ecosystem services» (Sullivan, 2009, s. 20). Med dette skapes det en logikk om at naturen er «a provider of services for humans» (Sullivan, 2009, s. 19). Å sette verdi på miljøvennlige handlinger fører også til en forestilling om at positive handlinger gjør opp for de negative: «as if everyday actions made up a zero-sum game» (Dalsgaard, 2013, s. 83). Ideen om et grønt marked bidrar ikke nødvendigvis til en mer bærekraftig verden, men «merely recycles the problem» (Dalsgaard, 2013, s. 86).

På denne måten settes det en verdi på såkalte miljøvennlige handlinger, noe som spiller til vår menneskelige moralske verdi. Denne verdisettingen skapes også gjennom karbonhandelen hvor selskaper har muligheter til å kjøpe seg større utslippsrettigheter fra selskaper som slipper ut mindre (Dalsgaard, 2013, s. 84). Dette bygger også på den moralske grensen om hva som anses som miljøvennlig (Dalsgaard, 2013, s. 89). På samme måte som det moraliserende «zero-sum game», får selskaper et maksimalt nivå for hvor mye forurensende gasser de kan slippe ut innenfor miljøbevaringens grenser (Dalsgaard, 2013, s. 83). I lys av dette argumenterer Sullivan for at det å sette en verdi på noe, ikke er det samme som å verdsette det (Sullivan, 2009, s. 26).

VERDIEN AV ET GODT MILJØ

Å sette verdi på miljøet, blant annet gjennom karbonhandel, bidrar til å øke skillet mellom mennesket og naturen (Dalsgaard, 2013, s. 94). Karbon, som vi alle har erfart, har blitt objektivert og stemplet som skurken bak global oppvarming. Det

blir generelt kun assosiert som en samling av alle kjemiske forbindelser og drivhusgassutslipp (Dalsgaard, 2013, s. 82-83). Karbon er i utgangspunktet et naturlig grunnstoff (Dalsgaard, 2013, s. 82), men har fått all skylden for det som i realiteten er et resultat av våre egne handlinger. Romain Felli argumenterer også for at de internasjonale utslippsrettighetene ikke nødvendigvis handler om akkumulering, men om globale sosiale ulikheter (2014, s. 262). Gjennom internasjonal lov har storforurensende land fått større rettigheter til å slippe ut mer klimagasser enn utviklingsland, som ikke har kommet like langt, industrielt sett. Dette reguleres av blant annet Kyotoprotokollen, som utgjør rammeverket for å minke global oppvarming ved å redusere klimagassutslipp (Dalsgaard, 2013, s. 83). Kyotoprotokollen lar rikere land ha et høyere nivå av (blant annet) karbonutslipp, grunnet deres allerede høye utgangspunkt. På denne måten har de industrielle landene mulighet til å ha mer forurensende utslipp innenfor en miljøbevarende grønn grense (Felli, 2014, 262).

I lys av dette trekker Sullivan inn et eksempel med Damara-folket som lever i nordvestlige Namibia. De har av gammel kultur et liv tettere på den ikke-menneskelige verdenen, det “vi” kaller naturen. Eksempler på dette er deres samtaler og ofringer av gaver til forfedre, og andre ikke-menneskelige tilstedeværende som befolker naturen. Dette kaller de aoxu, og er viktig for dem for å kunne ferdes trygt når de sanker mat eller har behov for andre substanser. Gjennom sitt feltarbeid sammen med Damarafolket lærte Sullivan «that it is possible for human beings to embody an implicit ethos of reciprocity in relationship with the other sentient beings» som utgjør det “vi” kaller biologisk mangfold. Dette handlet ikke kun om noe som skal konsumeres, men også returneres tilbake til den ikke-menneskelige verden (Sullivan, 2009, s. 24-25). Gjennom sin respekt for naturen og deres kultur for å leve med naturen tilegner de seg viktig kunnskap om det biologiske mangfoldet de lever med.

I nyere tid har dette blitt vanskeligere med turisme og industrialisering. Den vestlige verdenes fetisjering av handel, privatisering og konkurranse truer det kulturelle mangfoldet som i høyeste grad verdsetter den ikke-menneskelige verdenen, og antagelig har en dypere kunnskap om hva som må til for å oppnå en bærekraftig verden. Gjennom global innblanding prøver ulike aktører, enten ved å sette opp restriksjoner for hvordan lokalbefolkningen må forholde seg til naturen eller ved utbygging av industriområder, å endre samfunnsstrukturen og kulturen til de lokale borgerne. Noen av disse samfunnene ønsker ikke å samarbeide med organisasjoner som REDD nettopp fordi det tar vekk deres frihet til å velge hva som er best for dem selv; «also because they are not a real solution to the climate change problem, on the contrary, they only make it worse» (Sullivan, 2008, s. 25-26). De lokale plasseres som underlegne for de globale aktørene, ofte uten mulighet til å utrykke sin kunnskap om naturen, som de har opparbeidet seg gjennom århundre.

KONKLUSJON

Gjennom denne artikkelen argumenterer jeg for at det finnes to sider ved de nye grønne selskapene og organisasjonene som opprettes. På grunn av det grønne skiftet, hvor folk har en generell større omtanke for miljøet, legger dette også press på den kapitalistiske industrien. For å henge med er også de nødt til å forme seg etter folkets ønske, og utvikle dette. Noe som den kapitalistiske ideologien flere ganger har vist at den er i stand til. Det er derfor viktig å være kritisk til hva man støtter, og ikke nødvendigvis ha full tro til det grønne stempelet på selskaper og organisasjoner. For å oppnå en bærekraftig verden er det også viktig å holde på et kulturelt mangfold, noe disse organisasjonene kan trampe over dersom det ikke blir krevd.

Illustrasjon: Håkon Asheim