Ida Marie Aakerholt: tredjeårsstudent på bachelorprogrammet i sosialantropologi ved .UiB.
GRØNNVASKET Fokuset på miljø og bærekraft har blitt et stort tema de siste årene. Det har skapt et stort press på selskaper til å bli “grønnere”, og har bidratt til utviklingen av organisasjoner og selskaper som spesifikt går ut etter å «redde verden» med egen fortjeneste. Utnytter organisasjoner og selskaper det grønne stempelet for å tjene mer? Er det mulig å “redde verden” med et ideologisk system som baserer seg på utnyttelse og gevinst? GRØNN KAPITALISME Utviklingen av kapitalismen har skapt et skille mellom mennesket og naturen gjennom dikotomiene “menneskelig” og “ikke-menneskelig”. Et slikt skille har ført til en tilnærming av naturen som en utømmelig kilde med ressurser og mulighet til nye investeringer (Fraser og Jaeggi, 2018, s. 35 og 36). Sian Sullivan forklarer dette i sin artikkel «Green capitalism, and the cultural poverty of constructing nature as service provider», hvor hun tar for seg den grønne industriens muligheter for kapitalistisk investering i miljøkrisen. Her påpeker hun kapitalismens evne til å utnytte kriser, noe den har gjort i møte med miljøkrisen. Dette har ledet til utviklingen av såkalt grønn kapitalisme (2009, s. 18). Under en liste for grønnkapitalistiske organisasjoner og selskaper trekker Sullivan inn blant annet WWF, UNESCO og REDD (2009, s. 21). Selskapene og organisasjonene bak disse akronymene påberoper seg evnen til å betale tilbake skadene mennesket har gjort på naturen, og jobber for bevaring av natur, kultur og samfunn. Dette gjør de ved å skape nye “miljøprodukter” basert på miljøhelse og nedbryting, som skal lede til en vinn-vinn-situasjon for både industrien og miljøet (2009, 18). Likevel er det viktig å være oppmerksom på at kapitalismen ikke går bort fra sine grunnverdier om høy effektiv gevinst for lav kostnad (Sullivan, 2009, s. 23; Fraser og Jaeggi, 2018, s. 99). Det er et uunngåelig faktum at den kapitalistiske ideologien er en stor årsak til det voksende skillet mellom fattig og rik, og at det globale miljøet er på vei mot et kritisk punkt (Fraser og Jaeggi, 2018, s. 3 og 28).
Den grønne kapitalismen benytter seg av miljøbevegelsen ved å utvikle et nytt behov for “miljøprodukter” (for eksempel karbonhandel), som på en og samme tid skal bevare miljøet og bidra til økonomisk vekst (Sullivan, 2009, s. 18 og 19). I den sammenhengen er det viktig å poengtere at den akkumulerte kapitalen fra disse miljøvennlige produktene hovedsakelig går til produsentene, og ikke nødvendigvis til miljøet selv. Logikken går ut på at den akkumulerte kapitalen vil bli behandlet som en kompensasjon for økonomiske kostnader «to conserve ecosystem services» (Sullivan, 2009, s. 20). Med dette skapes det en logikk om at naturen er «a provider of services for humans» (Sullivan, 2009, s. 19). Å sette verdi på miljøvennlige handlinger fører også til en forestilling om at positive handlinger gjør opp for de negative: «as if everyday actions made up a zero-sum game» (Dalsgaard, 2013, s. 83). Ideen om et grønt marked bidrar ikke nødvendigvis til en mer bærekraftig verden, men «merely recycles the problem» (Dalsgaard, 2013, s. 86). På denne måten settes det en verdi på såkalte miljøvennlige handlinger, noe som spiller til vår menneskelige moralske verdi. Denne verdisettingen skapes også gjennom karbonhandelen hvor selskaper har muligheter til å kjøpe seg større utslippsrettigheter fra selskaper som slipper ut mindre (Dalsgaard, 2013, s. 84). Dette bygger også på den moralske grensen om hva som anses som miljøvennlig (Dalsgaard, 2013, s. 89). På samme måte som det moraliserende «zero-sum game», får selskaper et maksimalt nivå for hvor mye forurensende gasser de kan slippe ut innenfor miljøbevaringens grenser (Dalsgaard, 2013, s. 83). I lys av dette argumenterer Sullivan for at det å sette en verdi på noe, ikke er det samme som å verdsette det (Sullivan, 2009, s. 26). VERDIEN AV ET GODT MILJØ Å sette verdi på miljøet, blant annet gjennom karbonhandel, bidrar til å øke skillet mellom mennesket og naturen (Dalsgaard, 2013, s. 94). Karbon, som vi alle har erfart, har blitt objektivert og stemplet som skurken bak global oppvarming. Det
9
