TIL ETTERTANKE

På vei hjem fra en venninne går Sarah Everard gjennom et område som, ifølge britisk presse, kan omtales som både godt opplyst og folksomt. Det er ikke en bakgate med ødelagte gatelys, ei heller folketomt. Drapet på Sarah Everard den 3. mars, har skapt sterke reaksjoner verden over. En politimann ved London Metropolitan Police er nå siktet for å ha bortført og drept Sarah Everard (Porterfield, 2021). Hendelsen har sparket i gang en storm på sosiale medier, der kvinner deler sine opplevelser med alt fra seksuell trakassering og voldtekt, til frykt for egen sikkerhet, og kaster lys over måten kvinners bevegelsesfrihet begrenses.

Blant annet ble følgende tweet publisert i kjølvann av drapet: «Sarah Everard’s story is so upsetting. Women have had to cross roads, fake phone calls, run, smile carry a weapon for protection just to avoid being targeted. This isn’t right» (@Olonibaby, 2021). En annen bruker publiserte følgende: «I kept my keys laced between my fingers. I stayed on the phone with my boyfriend at the time. I did everything right. And I was still harassed and assaulted. Thankfully I did not end up raped or murdered that night. But I was extremely shaken up.» (Smith [@_hollyannesmith], 2021).

Bevegelsen ble etter kort tid møtt med motsvar fra en gruppe som, under hashtaggen NotAllMen, ønsket å flytte fokuset over på at ikke alle menn er voldtektsmenn (Curtin, 2021). Dette forsøket på å vende fokuset vekk fra problematikken ble møtt med både sinne og frustrasjon.

En studie fra 2007 (Condon, Lieber og Maillochon), basert på intervjuer med kvinner i Frankrike, kan bidra til å belyse måten kvinners bevegelsesfrihet blir begrenset. Blant kvinnene i studiet var det først og fremst de unge og single som var mest ute alene på nattestid, hvorav litt over halvparten hevdet at de ikke var redde for å være bevege seg ute på natten (2007, 109-110). Til tross for at mange ikke var eksplisitte om frykten for vold, argumenterer Condon, Lieber og Maillochon for at frykten avsløres gjennom kvinnenes handlinger.

Kvinnene i studiet brukte bestemte taktikker for å unngå det de anså som farlig når de beveget seg ute på nattestid (2007, 114). Taktikkene inkluderte alt fra å tilpasse ruten hjem for å unngå bestemte områder, å ta taxi fremfor kollektivtransport eller å sove over hos en venn. «It is in this way that women’s freedom of circulation comes to be reduced, limited. There is no outright prohibition against entering public places, rather a kind of delimitation, and even reduction, of possible space.» (Condon, Lieber og Maillochon, 2007, 116). Å slå følge med en venn var også en utbredt taktikk. Rachel Pain (1997) påpekte at det er høyst usannsynlig at frykten for vold stopper en kvinne fra å gå ut i det hele tatt, men det bidro til at tredjedel av kvinnene i studiet hennes ikke gikk ut alene (2007, 112). Til felles har disse taktikkene at de avdekker en sterk mental årvåkenhet blant kvinnene (Condon, Lieber, Maillochon).

Hva forteller dette oss om kvinners bevegelsesfrihet i dag? Opplevelsene kvinner har delt i sosiale medier etter drapet på Sarah Everard samsvarer med det som ble funnet i studiet fra Frankrike. Kvinner bruker en rekke ulike taktikker for å sørge for sin egen sikkerhet når de beveger seg ute, særlig om natten. Det er ytterst få som tror eller hevder at «alle menn» er voldtektsmenn, men hvordan skal man vite hvem man kan stole på og ikke? Vissheten om at det kan skje, at man er uheldig og er på feil sted til feil tid, er det som setter begrensninger for kvinners bevegelsesfrihet. Og når alt kommer til alt: «Going out feeling scared already represents a major restriction» (Condon, Lieber og Maillochon, 2007, 114).

Foto: Ehimetalor Akhere Unuabona. Demonstrant under protestene i London etter mordet på Sarah Everard