ATINGTING

TROM TROMTROM TROMMELOM - ATINGTING TROMMER

Som talerør for studentene har det å gjennomføre min viktigste oppgave - å luske rundt på campus og samle sladder - vært relativt begrenset dette semesteret. Med gjentatte nedstenginger og lite fysisk undervisning har de fleste av dere vært gjemt bort fra universitetet. Hjemmeundervisning har vært realiteten vi aldri hadde sett komme og studentene har brukt utallige timer på tunge, digitale forelesninger - gjerne i pysj - med gjentatte tekniske problemer og innimellom lite engasjement fra studentenes side. Det har føltes som en hel evighet, men det finnes lys i enden av tunnelen! Tallene på vaksinerte stiger sakte, men sikkert, og det går rykter om håp om et normalt liv om ikke så altfor lenge.

Kanskje er tiden snart inne for å gå på etterlengtede fysiske forelesninger, uten å måtte dobbeltsjekke om den faktisk er fysisk. Kanskje, om ikke så altfor lenge, slipper dere stresset rundt å sitte med bustete hår i sengen idet foreleseren ber alle ta på kamera, og ikke minst, det mange av dere gleder dere aller mest til - å slippe å delta i breakoutrooms på slutten av forelesningen. Kanskje kan dere tillate dere selv å drømme om en tid hvor dere kan ta plass fremst i forelesningssalen og delta i diskusjoner uten å uheldigvis avbryte fem stykker samtidig, fordi internettet henger litt etter. Eventuelt snorke litt på bakerste rad og prøve å unngå alle spørsmål, for de som foretrekker det.

Atingting trommer videre .... tromtrom trommelom

En vesentlig del av studiehverdagen er det sosiale - jo, de større arrangementene også, men minst like viktig er de små gledene dere får av å studere og spise lunsj sammen med medstudenter. Dere er jo tross alt sosialantropologi studenter. Det har det vært full stopp for. Dere har til og med i perioder mistet muligheten til å mingle med medstudenter, både kjente og ukjente, over en øl eller to. Eller flere, om du har er en ekstra god dag. Til tross for alt universet kaster mot dere studenter, har dere stått på for å gjøre hverdagen så bra som mulig. Det er blitt arrangert utallige digitale arrangementer, med stor suksess, og det har blitt konsumert mengder kaffe, te og vin over både mer formelle møter og uformelle vennekvelder på zoom.

Dette året har dere studenter vist mer enn før hvor sterke og sta dere er. Dere har kjempet dere gjennom utallige digitale forelesninger med dårlig internett. Dere har skrevet essayer og eksamener som aldri før og dere har engasjert dere i alle mulige organisasjoner. Og så er det selvfølgelig mye vi hadde klart oss foruten. Men, vi prøver å ikke tenke på det. Vi har alle mye å være stolt av dette året. Stå på videre! Nå står vi forhåpentligvis foran siste innspurt. Jeg står støtt i 8. etasje og venter på å ønske dere velkommen tilbake.