TANKENES FRIHET I (MIS)INFORMASJONS SAMFUNNET

Den 10. april 2021, ble Svein Østvik, også kjent som “Charter-Svein”, sett utenfor Stortinget brenne munnbind under en demonstrasjon mot myndighetenes koronarestriksjoner. “[Korona]restriksjonene oser av skjult agenda”, skal Østvik ha uttalt (Drængi, 2020). Denne demonstrasjonen føyer seg inn med en rekke andre markeringer. Disse kommer som en respons på myndighetenes massive sosiale og økonomiske restriksjoner i sitt forsøk å håndtere spredningen av et mikroskopisk virus. I en appell på Eidsvolls plass ble det hevdet at koronatiltakene har vært planlagt i flere hundre år, av den samme gruppen som iscenesatte den russiske revolusjon, massemord på kristne russere, samt drevet en omfattende hatkampanje mot kristendommen. En annen appell hevdet at utbyggingen av femte generasjons mobilnettverk (5G) skaper den virkelige sykdommen (Vege, 2021).

Friheten til å ytre sine tanker og ideer har lenge blitt høyt verdsatt i Norge. I forberedelsene til min konfirmasjon lærte klassen og jeg en sang som heter “Din tanke er fri”, en hyllest til ytrings- og tankefriheten. Mange i Norge har blitt oppfordret til å tenke selvstendig og kritisk gjennom oppdragelse og utdanningsløp. Etablerte sannheter må nyanseres, drøftes og settes på prøve for at ideer og sosiale praksiser kan forbedres. En av vestens store frihetstenkere, John Stuart Mill, hevdet at individer og deres meninger må være beskyttet fra tyranniets og flertallets meninger:

TANKENES FRIHET I (MIS)INFORMASJONSSAMFUNNET

“Hvis hele menneskeheten minus én var av én oppfatning og bare én person mente det motsatte ville ikke menneskeheten ha noe større rett til å tvinge menneskeheten til det samme hvis han hadde hatt mulighet til det” (Mill, 2010, s. 26).

Ifølge Mill er friheten i samfunnet avhengig av at det er lov å være uenig. Evnen til å tenke fritt, kritisk og selvstendig, med muligheten til å ytre disse tankene fritt i offentligheten blir med andre ord ansett som et samfunnsgode. Men, finnes det en grense for hvor kritisk vi kan være til etablerte sannheter? I dette essayet vil jeg diskutere hvordan konspirasjonsteorier knyttet til koronapandemien valideres ved å se på hvordan utsagn spres i samtidens informasjons-infrastruktur.

Et fellestrekk for konspirasjonsteorier er ifølge Asbjørn Dyrendal og Terje Emberland forklaringer på hvorfor ting går galt (2019, s. 15). Ofte handler konspirasjonsteorier om tapet av frihet og at noen, som regel en kult eller en elite, står bak denne frihetsberøvelsen. Teoriene beskriver sammensvergelser, der enkeltpersoner eller grupper inngår hemmelige avtaler for en gevinst på bekostning av andre. Det som skiller konspirasjonsteorier fra gravende journalistikk, dokumentariske fremstillinger o.l. er at i en konspirasjonsteori stilles det ikke krav til systematisk bevisføring eller empiri. Å påpeke politisk korrupsjon, økonomisk kriminalitet eller mediemanipulasjon trenger derfor ikke å være konspirasjonsteorier hvis det presenteres adekvat bevisføring for påstandene (Dyrendal og Emberland, 2019, s. 17). Bevisene i en konspirasjonsteori kan man ofte ikke finne, fordi eliten har makten til å skjule sine spor.

Det er viktig å påpeke at alle korona-demonstrasjonsdeltakere ikke nødvendigvis tror på konspirasjonsteoriene rundt pandemien, men det er interessant at demonstrasjonene har blitt en plattform for flere konspirasjonsteorier. Fra et antropologisk perspektiv er det ikke så interessant å bekrefte eller avkrefte

Illustrasjon: Mila Elisabeth Larvoll

konspirasjonsteoriers sannhetsgehalt. I stedet kan man tilnærme seg spredningen, sammenhengen og helhetstenkingen bak disse resonnementene for å forstå deres appell. Konspirasjonsteorier blir ofte latterliggjort eller fordømt for deres fantasifulle fortolkninger om hvordan verden “egentlig henger sammen”. Man fremhever de irrasjonelle elementene ved slik tenkning istedenfor å undersøke de bakenforliggende årsakene til hvorfor tenkningen overbeviser. Antropologer har arbeidet med uvanlige historier mens de har vært i felten, som for eksempel “sladder” og “skrøner” i mindre samfunn. Til sammenligning med studiet av sladder i småsamfunn, mener Didier Fassin (2011) at forskning på konspirasjonsnarrativ kan belyse kritiske samfunnsproblem og bidra til forståelse om hvordan disse narrativ sprer seg. Det forteller oss noe om enkeltes politiske bekymringer, og hva folk tror har skjedd.

For å skjønne seg på hvordan folk kan tro forskjellige ting, kan Michel Foucaults begrep om utsagn være nyttig. Et utsagn kan forstås som ytringer uttrykt med ord, gjennom tekst, tale og handlinger. Sannheten, ifølge han, baserer seg på utsagn og dens relasjoner til andre utsagn i et nettverk av institusjoner, praksiser og andre utsagn, som kan bekrefte eller avkrefte utsagnet. Utsagnets “gyldighet” får større spillerom hvis det kommer fra etablerte institusjoner og innflytelsesrike personer. For personer som ikke har opparbeidet seg institusjonell tyngde, kommer utsagnets gyldighet under tvil. Her kan utsagnets gyldighet bero på samsvar med gyldige institusjoner, praksiser og andre utsagn. Utsagnenes sannhetsvurdering forsterkes ved at de kan spille på en rekke institusjoner, andre utsagn og innflytelsesrike personligheter som allerede er validert. Med andre ord, “sannheten” skapes i relasjonene den operer i (Schaaning, 1997, s. 185187). Hvordan fungerer dette sannhetsbegrepet når man grunnleggende tviler på hva myndigheter og massemedier forteller deg? Det korte svaret er at det spiller på andre utsagn som er gyldige i enkelte konspirasjonsmiljøer. Appellen utenfor Stortinget som satte kristne i en historisk offerrolle spiller på liknende tankegods hentet fra “Sions vise protokoller”, en bok utgitt på russisk i 1903. Boken handler om hemmelige møter mellom frimurere og jøder, hvor planer om verdens herredømme og ødeleggelsen av kristen kultur ble skissert. Til tross for at møtet har vist seg å være oppdiktet, har boken hatt sterk og bred innflytelse, særlig etter første verdenskrig i Nazi-Tyskland (Simonsen 2020).

For å orientere oss i verden, trenger vi å systematisere informasjonen som kommer i vår retning. I konspirasjonsteorier ligger det noe som ligner på hvordan alle tenker, kategoriserer og gir mening i sitt liv. Ifølge Dyrendal og Emberland er konspirasjonstenkning normalt fordi det kan være evolusjonsmessig fordelaktig å kunne se tegn og sammenhenger der farer kan skjule seg (2019, s. 41-43). Hvis vi skulle komme i konflikt med andre, kan man være tjent med å skjønne at motstanderen skjuler noe. Yuval Noah Harari, forfatteren av Sapiens (2015), understreker dette poenget. Han tar utgangspunkt i at mennesket er et historiefortellende vesen. Evnen til å tro på fiktive fortellinger har vært grunnlaget for vår evne til å samarbeide i grupper på stor skala. Dette har gitt oss fortrinn mot andre arter og konkurrerende sosiale grupper. Religion, penger, politiske ideologier og nasjonalstater er, ifølge Harari, eksempler på fiktive fortellinger. De mest troverdige fiksjonene er utsagn som bekreftes av andre utsagn institusjoner og praksiser. Men disse fiktive fortellingene, har likevel voldsomme og reelle effekter på verden. Kriger og sivilisasjonsdannelser er kanskje de tydeligste manifestasjonene av fiksjonens reelle konsekvenser. Evnen til å mobilisere endring hviler på evnen til å appellere, engasjere og spille på eksisterende institusjoner, praksiser og utsagn som er gyldige. Konspirasjonsteorier spiller på spennende fortellinger, som plasserer forteller og publi-

kum i konfliktens fokalpunkt. Kampen om å avsløre elitenes hemmelige agenda, føles som essensielt arbeid, og kan derfor gi livet en dypere mening.

Det kan føles meningsfullt å diskutere, fortelle og lære om spennende fortellinger som avslører det hemmelige maktmisbruket vi alle er utsatte for. Konspirasjonsteorienes fortellinger deles gjennom ulike medium; magasiner, bøker, og filmer i populærkulturen. I det 21ste århundret har det vokst frem en ny informasjons-infrastruktur som dominerer fortellingskulturen vår. Tannhjulene i dette maskineriet baserer seg på hyperraske internettforbindelser som dekker nesten hele kloden, en overflod av smarttelefoner og utviklingen av avhengighetsskapende sosiale medier. Nettsidene man surfer på samler på søkerhistorikken din, som skreddersyr og tilbyr linker man håper brukeren vil klikke på (reklamer, artikler eller videoer). Dette styres av algoritmer, ett sett med matematiske operasjoner som gir ett bestemt resultat. I sosiale medier for eksempel, følger de bestemte oppgaver for å gi innhold som kan interessere brukeren. Tsunamien av artikler algoritmene tror du vil klikke på gir deg hva du vil ha, ikke det du trenger (Herbjørnsrud og Eriksen 2020, s. 220).

I denne infrastrukturen har det aldri vært enklere å kunne nå ut til mange mennesker på kort tid med de samme meningene og interessene. Digitaliseringen av informasjon har skapt forum der kritiske ideer til de etablerte sannhetene deles og hvor nye koblinger kan dannes. Marginale og allment uakseptable tanker og ideer kan spres og få medhold i såkalte “ekkokammere”, der ytringer og ideer ikke nødvendigvis blir utfordret. Man kan søke opp andre folk som finner de samme meningsfylte svarene i vår stadig de-territorialeste og uoversiktlige verden. Det er som Thomas Hylland Eriksen sier, man er “på letning etter enkle svar på kompliserte spørsmål, for å få hode og hale på denne kaotiske verden,” (Herbjørnsrud og Eriksen, 2020, s. 162). Informasjonen oppsøker oss, og den føles endeløs. Videoene på YouTube, artiklene på Facebook, postene på Reddit og snuttene på TikTok spiller på utsagn som baserer seg på andre utsagn. Om man har sett noe i en video som virket troverdig, leser om noe lignende i en artikkel som fremstår pålitelig, vil de forskjellige plattformene foreslå lignende artikler og filmer. Man danner seg assosiasjoner, og kan finne folk som har dannet seg liknende virkelighetsoppfatninger, uten å konfrontere andre med ulik oppfatning. I forumene kan utsagnene møte lite friksjon, og selv de mest fantasifulle fortolkningene kan bekreftes i systemer av andre utsagn. Det er slik bekymringer om massevaksineringsprogram, kunstig intelligens og dannelsen av verdensregjeringen finner grobunn blant mennesker som tar disse truslene på alvor. Det første steget mot friheten og ut av krisen blir å fortelle verden om disse truslene.

Menneskers møte med politiske kriser, som koronapandemien, kan forstås i lys av Victor Turners begrep “sosiale drama” (2018, s. 38). Begrepet analyserer hvordan hendelser og historiske øyeblikk kan representere et brudd som avsløre splittelser og motsetninger i samfunnet. Koronavirusets inntog i Norge, representerer et slikt brudd. Misnøyen og mistenksomheten til myndigheter og media kommer frem. Ifølge Fassin er konspirasjonsteorier et brudd på en “kognitiv konsensus” (2011, s. 40). Under normale og stabile omstendigheter, går fellesskapets virkelighetsoppfattelser overens med hverandre. En politisk krise vil derimot være urolig og bryte opp denne konsensusen. Uenigheter kan virke truende. Det tilrettelegger for mot-fortellinger og forklaringer om en bakenforliggende ondskapsfull agens som handler imot felleskapets interesser. Konspirasjonsteorier tilbyr en alternativ ontologi, en grunnleggende annerledes verdensforståelse (Fassin, 2011, s. 40), men samtidens dominerende informasjons-infrastruktur tilbyr friksjonsfri orientering. Den grunnleggende mistanken man har forsterkes i denne flyten av informasjon, fordi man bare leser ting man er enig i. Hvis man tror noen har planlagt, konstruert og forårsaket dine lidelser, kan det være vanskelig å akseptere at noen andre mener noe annet.

For konspirasjonsnarrativ er det liten plass for tilfeldighetene når tragedien inntreffer. Både HIV/ AIDS- og koronapandemien har fremprovosert alternative forklaringer på deres opphav. Noen mente at HIV-viruset ble produsert i et laboratorium og spredt gjennom vaksinasjonsprogrammet mot kopper i Afrika på 1970-tallet. Den “egentlige” hensikten var å utslette “uønskede elementer” i samfunnet, som svarte og homoseksuelle grupper (Fassin, 2011, s. 39). Mer spesifikt for Sør-Afrika, hevdet noen at Wouter Basson, en kardiolog og leder for apartheidregimets hemmelige kjemiske og biologiske våpenprogram, hadde produsert AIDS for å redusere den svarte befolkningen i landet. Andre hevdet at HIV-viruset var innvevd i kondomene som sørafrikanske myndigheter delte ut (Niehaus, 2013, s. 35).

Noen hevder også at koronaviruset ikke er et uhell. Våren 2020, stilte konspirasjonsteoretikeren David Icke i ett intervju hvor han delte sine tanker rundt den “faktiske” faren ved koronaviruset. Den virkelige

Foto: Tom Carnegie. demonstrant under anti-maske protester i Ottawa, Canada.

faren, i følge Icke, er ikke sykdommen i seg selv, men hvordan responsen til viruset iverksetter en akkumulasjon av makt til en gruppe han kaller “kulten.” Denne gruppen er en hemmelig og ufattelig rik elite som orkestrer katastrofer og teknologiske fremskritt i jakten etter mer makt. På tidspunktet for intervjuet dødsratene lave. Ifølge han var frykten for viruset hauset opp i “mainstream” media, og brukt som påskudd til å skremme folk inn i sine boliger. Myndighetene påtvinger folket lockdown og tilrettelegger for utbyggingen 5G-master, som til syvende og sist arrangeres av kulten. Som de afrikanske vaksinasjonsprogrammene for kopper på 1970-tallet, eller kondomene fra Sør-Afrika, blir 5G beskyldt for å være en trojansk hest. 5G fremstilles som en gave, men i skjul ligger det en ny og sofistikert overvåkningsteknologi som vil bety slutten på vår frihet. Det nye nettverket er en sentral strategi for å tilkoble menneskeheten til et nettverk av kunstig intelligens, slik at vi alle blir kultens marionett. Det nye symptombildet forårsakes av et møte mellom den nye virusvarianten og en svekkelse av immunforsvaret forårsaket av 5G-stråling. Icke trekker paralleller mellom koronaviruset og klimaendringer, økonomiske kriser, vaksinasjonsprogram, elektroniske penger og teknologisk utvikling. Slik han ser det, er ikke dette tilfeldige katastrofer eller teknologisk fremskritt, men planlagte og konstruerte hendelsesforløp der menneskeheten gjennom frykt eller naivitet overgir sin frihet til kulten. Sluttresultatet er dannelsen av et teknokratisk diktatursamfunn, der denne eliten dominerer planeten og har sikret seg total kontroll over jordas ressurser og våres liv (Icke og Icke, 2020).

David Icke spiller på andre utsagn om teknologi-pessimisme, klimaskepsis, ekstreme sosiale ulikheter for å forklare koronarestriksjonenes frihetsinnskrenkning. Ifølge han er alle disse faktorene en del av en

større helhet som peker tilbake til en fortelling om kultens umettelig sult etter makt. I tillegg legger han til en temporal dimensjon i dette sosiale dramaet han ser utspille seg. Med sine gode fortelleregenskaper, fremlegger han med en (selv)overbevisning at noe haster, og at det han forteller er viktig. I de siste 30 årene har Icke sitt prosjekt vært å avsløre kulten. På et appellerende vis klarer han å fortelle hvordan korona-politikken som føres er en av de siste brikkene i et komplisert puslespill om det verdensomspennende teknokratiske diktaturet som snart realiserer sin visjon (Icke og Icke 2020). I en verden hvor privilegier er skjevt fordelt, makt blir misbrukt, katastrofer og kriser inntreffer, kan man kjenne seg truet og uten kontroll over eget liv. Søken etter mening og forklaringer i denne elendigheten kan virke som den eneste utvei for å ta tilbake friheten sin.

KONKLUSJON

I dette essayet har jeg forsøkt å se på hvordan konspirasjonsteorier kan forstås i lys av samtidens informasjons-infrastruktur og hvordan mennesker danner seg en virkelighetsoppfatning. Til tross for David Icke’s teknologi-pessimistiske perspektiv, har flere av hans ideer fått en bred appell ved å operere i denne høyteknologiske infrastrukturen. Korte video-snutter av hans resonnement, gjennom algoritmens kraft, er i stand til å finne de som kanskje allerede er enige i de andre utsagnene som hans fortellinger spiller på. Gjennom Foucault sitt begrep om utsagn, så kan man argumentere for at Icke sin hjemmeside, bøker og videoer fremtrer som institusjoner, praksiser og utsagn som spiller på hverandre, men også andre utsagn som kan bekrefte Ickes gyldighet. Med koronakrisens sosiale drama blir kampen om sannheten enda viktigere, fordi dette haster. Dette gjør kanskje fortellingen mer engasjerende, som kan mobilisere og kanskje antagonisere folk med ulike oppfatninger, fordi konsensus har opplevd ett brudd. Dette engasjementet kan føles mer meningsfylt hvis man blir gitt innsikt i hva som har forårsaket politiske og personlige problemer. Slik Mill ser det har retten til å ha egne meninger uavhengig av hva som er konsensus eller sant, har vært en samfunnsressurs for å beskytte individets rettigheter. Men med tanke på informasjons-infrastrukturen, er denne ideen om individets frie tanker utdatert? Blir friheten til å tenke og danne egne meninger undergravd av algoritmene? Hva er uenighetssamfunnets fremtid?

Foto: Jonathan Harrison. Demonstranter ved bank station London.