TEKNOLOGISK MAKT

Verden og samfunnet i dag preges i større grad av nye teknologier og digitaliseringsprosesser. Apper, nettsider, tekniske systemer og andre konkrete teknologier som smarttelefoner og datamaskiner ser ut til å overta stadig mer av hverdagen til folk flest, enten det er på arbeidsplasser, skoler, eller når man kun er alene. Dette påvirker ikke bare hvordan vi beveger oss rundt i verden, men også det vi gjør og måten vi forholder oss til hverandre.

Foto: Taylor Vick

Verden og samfunnet i dag preges i større grad av nye teknologier og digitaliseringsprosesser. Apper, nettsider, tekniske systemer og andre konkrete teknologier som smarttelefoner og datamaskiner ser ut til å overta stadig mer av hverdagen til folk flest, enten det er på arbeidsplasser, skoler, eller når man kun er alene. Dette påvirker ikke bare hvordan vi beveger oss rundt i verden, men også det vi gjør og måten vi forholder oss til hverandre.

Samtidig som denne utviklingen skjer, binder vi oss stadig nærmere en avhengighet til teknologien og den logikken den bringer med seg, ved at vi gir fra oss en del av kontrollen. Tapet av denne kontrollen arter seg latent, ved at prosessene vi er vant til blir plassert inn i svarte bokser og gjøres utilgjengelig for oss. Risikoen dette løper, er at vi distanseres fra det vi tidligere hadde et forhold til, og tvinges til å håndtere problemer artikulert på teknologiens bestemte prinsipper.

Mitt argument for at dette lar seg skje, er at vi forholder oss til teknologien som noe nøytralt og instrumentelt, og ikke som en utgjørende faktor når vi står i situasjoner som er forårsaket av den. For mange opptrer teknologien som nøytral, ved å bli fremstilt som objektiv og holdningsløs i seg selv. Det vil si at teknologien først blir meningsfylt når den blir tatt i bruk, men kun som et middel for å nå et mål. Spørsmålet om teknologien gjør noe med oss blir dermed et spørsmål om hvilke mål og motivasjoner som ligger hos brukerne, og hvilke konsekvenser målene har (Røyrvik J., 2012, ss. 182-183). Argumentet som våpen-lobbyen i USA trekker på når man har diskutert innstramming av våpenlovene: «Guns don’t kill, people kill people» får derfor legitimitet innen et slikt perspektiv (Murphie & Potts, 2003, ss. 26-27). En slik forståelse av teknologien hindrer oss i å stille oss kritiske til hva teknologien faktisk gjør og betyr for oss.

Det jeg ønsker å formidle i denne artikkelen er hvordan teknologiens erobrende vesen og logikk utfordrer og påvirker det som regnes som menneskets domene. Definisjonsmakt og vurderingsevne er noe av det vi overlater til maskinene og teknologiene i større grad. Det vil ikke si at all teknologi i dag er skapt med tvilsomme eller onde intensjoner om å overta oss. Men teknologien som vi omgir oss med virker likevel til å ta bort noe av makten vår, uten at vi helt tydelig kan se hvor den blir omplassert.

MEN HVA ER EGENTLIG TEKNOLOGI?

Ordet teknologi stammer fra det greske ordet Techne, som betyr teknikk eller evne (Alnes, 2019). Altså en måte å utføre eller skape noe. Martin Heidegger (1953) forstår Techne som en måte å bringe frem, eller å åpenbare noe. På denne måten forstår han også teknologi ved at den åpenbarer nye forståelser av omverdenen, og mulighetene som skjuler seg der (Heidegger, 1977, ss. 12-13). Heidegger bruker vannkraftverket i Rhinen som eksempel på hvordan teknikken åpenbarer naturen som ressurser for oss.

«The Hydroelectric plant is not built into the Rihne river, as was the old wooden bridge that joined bank with bank for hundredes of years, Rather the river is dammed up into the power plant, What the river is now, namely, a water power supplier, derives from out of the essence of the power station». (Heidegger, 1977, s. 16)

Rhinen er ikke lengre en del av landskapet når den kobler seg til vannkraftverket. Den blir kun en del av den større energiproduksjonen ved at den stiller seg som en vannressurs og drivkraft for å få vannturbinene til å dreie rundt. På denne måten åpenbarer naturen seg for oss som en ressurs ved at vi utfordrer den til å ta ny form som lar oss maksimere det vi kan få ut av den. Overskuddet av ressursene vi henter ut, lagrer vi så i reservoarer1 som står til vår disposisjon når vi måtte trenge det (Heidegger, 1977, ss. 16-19). På samme måte som matvarene på butikkhylla alltids står klare til å bli plukket, venne-kontaktene våre på Facebook alltids kan nås med en melding, eller appene på mobilen til enhver tid er tilgjengelig for oss, føyer disse seg også inn i de stående reservene av ressurser til vårt behov.

Når skogen ikke lenger er trær, men potensiell treindustri, eller når Hardangervidda ikke lenger er et landskap, men ubrukt hyttetomt, fremstilles naturen, eller jorden, som en ressurs for oss til å bruke, hvor vi abstraherer relasjonen vår til den gjennom å objektivere den, hvorav mennesket heller ikke slipper unna (Heidegger, 1977, s. 26). Slik som Rhinen ikke lenger er en elv i et landskap, men en del av produksjonen av vannkraft, er også mennesket føyet inn som en bestanddel av maskineriet. Heidegger

1. Heidegger kaller dette «Bestand, men er på engelsk oversatt til «the standing reserve».

mener at mennesket også er en del av innrammingen av teknologien, men uten at vi selv er klar over det.

Man stands so decisively in attendance on the challenging-forth of Enframing that does not apprehend Enframing as a claim, that he fails to see himself as the one spoken to, and hence also fails in every way to hear in what respect he ek-sists, from out of his essence, in the realm of an exhortation or address, and thus can never encounter only himself. (Heidegger, 1977, s. 27).

Mennesket er så oppslukt i teknologien at vi ikke lenger klarer å skille oss selv fra teknikkens logikk. Teknologien endrer med andre ord vårt forhold til oss selv, ved at vi stiller oss som ressurser til teknologien. På samme måte som Rhinen blir vannressurs til kraftverket, er mennesket også innvevd i maskinen som vedlikeholder og «operatør» av selve maskineriet. Vi står kanskje som herre over teknologien, men vi er like mye en del av den som vi er avhengig av den. Således blir vi også henstilt til teknologiens egne premisser. Når vi derfor legger oss under dens premisser, slutter dermed også teknologien å være noe nøytralt. Mulighetene vi omfavner oss med blir fremstilt innen den teknologiske logikken for korrekt handling. Selv om mennesket fortsatt er den som kontrollerer og utføre handlinger ut ifra egne motivasjoner, er handlingene som presenteres for oss, gitt av teknologiens logikk (Murphie & Potts, 2003, ss. 22-23).

Foto: Prateek Srivastava

«TALLENE LYVER IKKE»

I en artikkel fra Aftenposten kunne man lese om hvordan personlighetstester i større grad blir brukt hos arbeidssøkere for å sile ut aktuelle kandidater fra søknadsbunken (Lunde, 2020). Saken omtaler bruken av en personlighetstest til en stilling på Meny som søkerne må igjennom før de blir bedt på intervju. Personlighetstesten forsøker å måle personlige egenskaper og evner som er i bedriftens interesser ved å se på nevrotisisme, planmessighet og omgjengelighet. «Har du mye vondt i magen?» eller «Har du sett noe som få andre har sett?» er blant noen av spørsmålene som stilles. Ifølge tes-

tutviklerne skal man gjennom personlighetstesten sikrer en objektiv og standardisert metode for å vurdere kandidatene likt, slik at ytre faktorer som kjønn, etnisitet, eller om du har tatoveringer eller piercing ikke spiller inn på vurderingen av kandidaten.

Slike tester er både effektive for arbeidsgiver, og kan fungere positivt for arbeidssøkere for å unngå å bli dømt gjennom førsteinntrykk. Likevel forsvinner noe av den menneskelige vurderingen i søknadsprosessen når den blir overført til det teknologiske. Hva som avgjør om du får jobben, er nå overført til personlighetstest-programmets indikatorer og analyser av testsvarene. Slik ser vi at det som før var en vurdering basert på relasjonen mellom mennesker, nå blir «blackbokset» og avgjort av teknologien.

Evner som testen her forsøker å måle, er subjektive og abstrakte, men blir igjennom testen gjort til objektive målenheter som vi igjen kan behandle som sammenlignbare entiteter. Slik kan vi også se samtiden vår som dominert av økt kvantifisering, objektivering og ting-dannelse ifølge Tord Larsen (2017). Det mentale innholdet vårt blir gjort tilgjengelig for så å bli reifisert til tydelige entiteter som vi kan konkret behandle og måle opp mot det vi ønsker (Larsen, 2017, ss. 280 - 281). Egenskapene som du og jeg innehar lar seg i en teknologisk tilværelse bli isolert og målt opp mot det det vi måtte ønske.

I et annet lignende tilfelle hos Statoil (nå Equinor) ble det igangsatt en 360-graders vurdering av de ansatte hvor kunder, kollegaer og de nærmeste sjefene skulle gi de ansatte karakter mellom 1-6 på arbeidsprestasjon, etterlevelse av bedriftens verdier og adferd. Den totale vurderingen basert på dette ble i tillegg utslagsgivende for lønnen til den ansatte, hvor en snittkarakter over 3,3 kunne resultere i lønnsøkning, eller motsatt om man scoret lavere (Fyhn, Røyrvik, & Almklov, 2020, ss. 11-14) (Røyrvik E. A., 2017, ss. 37-39). Evalueringen av de ansatte blir, i samme grad som i personlighetstesten nevnt over, også gjort til en objektiv vurdering av personer. Mennesker blir igjennom de objektiverte og standardiserte vurderingene omgjort fra subjekter til objekter som inngår i det større maskineriet som en ressurs. Slik som Rhinen er distansert fra sin opprinnelse, risikerer mennesket også det samme.

Uttrykket om at «tallene lyver ikke» kan i denne sammenhengen gjøre seg gjeldende. Karakteren man setter på den ansatte er det som avgjør hva han eller hun får i lønn, og blir slik en produsert objektiv sannhet om den ansatte (Røyrvik E. A., 2017, s. 39). Scorer man høyt på nevrotisisme, eller får en toer på karakterkortet, er det dermed også blitt en objektiv forklaring av personen som bestemmer hvilke muligheter og begrensninger han eller hun møter. Tallene lyver kanskje ikke, men er de således i stand til å fortelle oss hvem vi er?

TEKNOLOGISK EROBRING

Teknologisk erobring vekker kanskje assosiasjoner til fantastiske roboter og AI-systemer som søker å ta kontroll over menneskeheten. Erobringen som teknologien fører med seg, bør heller forstås gjennom hvordan teknologien gjør oss i stand til å kunne kontrollere det vi har rundt oss som potensielle ressurser. Altså i åpenbaringen av det kjente og ukjente. Slik som Heidegger forklarer, blir vi gjennom teknologiens verdensbilde i stand til å kunne transformere verden slik den fremtrer for oss, til håndterbare objektive størrelser som vi kan utnytte og transformere i det uendelige (Heidegger, 1977, s. 16). Det vi opplever som noe nært og som en del av en helhet, må adskilles og omdannes til objektiverte «ting» for å kunne bli kvantifisert, målt, skalert og standardisert.

Den teknologiske erobringen kjenner ingen grenser, og mennesket er intet unntak fra teknologiens ekspansive natur, hvor vi blir omgjort til fragmenterte, objektiverte entiteter, adskilt fra oss selv. Personlighet, intelligens og prestasjon er noe av det som lar seg omfatte av teknologiens målinger og standarder i form av IQ- og personlighetstester eller skolekarakterer. Disse delene kan bli omformet til data som lar oss se mennesket på nye måter til nytte for eksempelvis forskning eller algoritmer. Svarene fra flere IQ-tester kan f.eks. brukes til å åpenbare tingene rundt oss som IQ-nivåer for bydeler, aldersgrupper eller kjønn. Videre kan vi også sammenligne IQ-nivåene til de forskjellige grupperingene av landet og danne statistikk basert på disse resultatene. Igjennom en slik prosess skiller vi dermed ut det subjektive og omdanner det til noe objektivt som vi kan måle og sammenligne med ut i det uendelige.

Det erobrende ved teknologien er nettopp at den overtar vår vurderingsevne gjennom å objektivere og entifisere tingene rundt oss og oss selv, til kalkulerte og standardiserte former. Teknologien henter også sin legitimitet og makt i kraft av å bli oppfattet som objektiv og velfundert. Det faller seg så naturlig å eksistere innenfor teknologiens rammebetingelser, slik at problemløsningene vi står ovenfor blir løst ved å gå på akkord med den.

“Som forståelsesform og premiss er teknologikken blitt så dominerende at den tillates å virke overalt uten at vi ser nevneverdig motstand. Mennesket protesterer mot konkrete teknologier, men teknologikken selv unndrar seg motstand.” (Fyhn, Røyrvik, & Almklov, 2020, s. 14)

Teknologien er i dag overalt og styrer oss uten at vi kanskje er klar over det, eller helt vet hvordan. Alt fra registreringssystemer og forskningsmetoder til mobiltelefoner og biler er bundet i teknologikkens verdensbilde. Men siden selve teknologikken ikke er like konkret eller håndgripelig, lar vi den teknologiske erobringen fortsette.

KONKLUSJON

Jeg har i denne artikkelen forsøkt å forklare hvordan teknologiens vesen og verdensbilde gir oss både muligheter og begrensinger gjennom å omdanne naturen og mennesket til objektive entiteter som fremstiller seg som ressurser. Teknologien viser seg verken utelukkende instrumentell eller nøytral, ved at den stiller seg som premissleverandør for de valgene vi tar, og i måten den omformer oss til å passe inn i dens rigide system. Den teknologiske logikken (teknologikken) omfatter oss i de systemene og teknologiene vi benytter oss av, men fordi den ikke fremtrer tydelig for oss idet den er gjemt i teknologi, lar vi den eksistere og ekspandere uten kritikk eller motstand.

Illustrasjon: Tonje Gray

KONKLUSJON PROSOPOPEIA

Jeg har i denne artikkelen forsøkt å forklare hvordan teknologiens vesen og verdensbilde gir oss både muligheter og begrensinger gjennom å omdanne naturen og mennesket til objektive entiteter som fremstiller seg som ressurser. Teknologien viser seg verken utelukkende instrumentell eller nøytral, ved at den stiller seg som premissleverandør for de valgene vi tar, og i måten den omformer oss til å passe inn i dens rigide system. Den teknologiske logikken (teknologikken) omfatter oss i de systemene og teknologiene vi benytter oss av, men fordi den ikke fremtrer tydelig for oss idet den er gjemt i teknologi, lar vi den eksistere og ekspandere uten kritikk eller motstand.

BEGEISTRING