V 2021

KULA KULA ANTROPOLOGISK BLIKK PÅ FRIHET

Sosialantropologisk tidsskrift Vår 2021

2

LEDER Det siste årets kamp mot Korona-pandemien har medført begrensninger i menneskers frihet verden over. Menneskers behov for bevegelse og muligheten til å bestemme over eget liv har derfor blitt brakt inn i medienes søkelys. I større eller mindre grad har vi alle fått kjenne på kroppen hvordan det er når noe vi vanligvis tar så forgitt blir tatt fra oss. Uansett hvordan du har opplevd det siste året har du nok gjort deg opp noen tanker rundt begrepet frihet og hva det egentlig innebærer. Med dette som utgangspunkt, har vi i Kula Kula dette semesteret tatt et dypdykk ned i, nettopp, frihet. Denne utgavens tekster tar opp spørsmål som; Hva skjer når friheten vi vanligvis tar for gitt blir truet? Er frihet noe alle har, og oppleves det likt for alle? Hvor langt bør kritisk tenkning og tankefrihet gå? Og er frihet i det hele tatt noe en bør strebe etter? Dette semesterets utgave av Kula Kula tilbyr med dette en bred forståelse av temaet, og tar for seg alt fra hvordan frihet skapes og oppleves, til hvordan det utfordres og begrenses.

Vi i Kula Kula redaksjonen ønsker dere en god lesing, og håper semesterets utgave kan bidra til en bredere forståelse av friheten vi alle er så avhengig av.

Hjertelig hilsen fra redaktør Ida Marie Aakerholt og resten av Kula Kulas redaksjon.

Illustrasjon: Håkon Asheim

3

REDAKSJONEN

Bak fra venstre: Astri Nyaas, Maren Rygg Brekke, Helle Moen Larsen Midt fra venstre: Amalie Sørum, Gabriela Leifsen Foran fra venstre: Maria Aasmul, Ida M. Aakerholt, Rebekka Obrestad Ikke tilstede: Synne Kaisdatter Krogstad 4 TANKENES FRIHET I (MIS)INFORMASJONS SAMFUNNET 9

GRØNNVASKET

11

VISUELL ANTROPOLOGI

16

FELTRAPPORT HONG KONG

21 RETTEN TIL Å BESTEMME HVEM SOM SKAL DØ 24

VIL DU VÆRE MED?

25

MEETINGS IN MOTION

30

FOTOKONKURRANSE

36

TIL ETTERTANKE

38

DO YOU WANT FREEDOM?

42

TEKNOLOGISK MAKT

48

LITTERATURLISTE

50

ATINGTING

51

VERV OG KONTAKT

4

Jon Heli: masterstudent i sosialantropologi ved UiB, og skriver oppgave om de Olympiske leker og byplanlegging i Tokyo.

TANKENES FRIHET I (MIS)INFORMASJONSSAMFUNNET Den 10. april 2021, ble Svein Østvik, også kjent som “Charter-Svein”, sett utenfor Stortinget brenne munnbind under en demonstrasjon mot myndighetenes koronarestriksjoner. “[Korona]restriksjonene oser av skjult agenda”, skal Østvik ha uttalt (Drængi, 2020).

Denne demonstrasjonen føyer seg inn med en rekke andre markeringer. Disse kommer som en respons på myndighetenes massive sosiale og økonomiske restriksjoner i sitt forsøk å håndtere spredningen av et mikroskopisk virus. I en appell på Eidsvolls plass ble det hevdet at koronatiltakene har vært planlagt i flere hundre år, av den samme gruppen som iscenesatte den russiske revolusjon, massemord på kristne russere, samt drevet en omfattende hatkampanje mot kristendommen. En annen appell hevdet at utbyggingen av femte generasjons mobilnettverk (5G) skaper den virkelige sykdommen (Vege, 2021).

Ifølge Mill er friheten i samfunnet avhengig av at det er lov å være uenig. Evnen til å tenke fritt, kritisk og selvstendig, med muligheten til å ytre disse tankene fritt i offentligheten blir med andre ord ansett som et samfunnsgode. Men, finnes det en grense for hvor kritisk vi kan være til etablerte sannheter? I dette essayet vil jeg diskutere hvordan konspirasjonsteorier knyttet til koronapandemien valideres ved å se på hvordan utsagn spres i samtidens informasjons-infrastruktur.

Friheten til å ytre sine tanker og ideer har lenge blitt høyt verdsatt i Norge. I forberedelsene til min konfirmasjon lærte klassen og jeg en sang som heter “Din tanke er fri”, en hyllest til ytrings- og tankefriheten.

Mange i Norge har blitt oppfordret til å tenke selvstendig og kritisk gjennom oppdragelse og utdanningsløp. Etablerte sannheter må nyanseres, drøftes og settes på prøve for at ideer og sosiale praksiser kan forbedres. En av vestens store frihetstenkere, John Stuart Mill, hevdet at individer og deres meninger må være beskyttet fra tyranniets og flertallets meninger:

Et fellestrekk for konspirasjonsteorier er ifølge Asbjørn Dyrendal og Terje Emberland forklaringer på hvorfor ting går galt (2019, s. 15). Ofte handler konspirasjonsteorier om tapet av frihet og at noen, som regel en kult eller en elite, står bak denne frihetsberøvelsen. Teoriene beskriver sammensvergelser, der enkeltpersoner eller grupper inngår hemmelige avtaler for en gevinst på bekostning av andre. Det som skiller konspirasjonsteorier fra gravende journalistikk, dokumentariske fremstillinger o.l. er at i en konspirasjonsteori stilles det ikke krav til systematisk bevisføring eller empiri. Å påpeke politisk korrupsjon, økonomisk kriminalitet eller mediemanipulasjon trenger derfor ikke å være konspirasjonsteorier hvis det presenteres adekvat bevisføring for påstandene (Dyrendal og Emberland, 2019, s. 17).

Bevisene i en konspirasjonsteori kan man ofte ikke finne, fordi eliten har makten til å skjule sine spor.

“Hvis hele menneskeheten minus én var av én oppfatning og bare én person mente det motsatte ville ikke menneskeheten ha noe større rett til å tvinge menneskeheten til det samme hvis han hadde hatt mulighet til det” (Mill, 2010, s. 26).

Det er viktig å påpeke at alle korona-demonstrasjonsdeltakere ikke nødvendigvis tror på konspirasjonsteoriene rundt pandemien, men det er interessant at demonstrasjonene har blitt en plattform for flere konspirasjonsteorier. Fra et antropologisk perspektiv er det ikke så interessant å bekrefte eller avkrefte

kyo.

5

T Illustrasjon: Mila Elisabeth Larvoll

konspirasjonsteoriers sannhetsgehalt. I stedet kan man tilnærme seg spredningen, sammenhengen og helhetstenkingen bak disse resonnementene for å forstå deres appell. Konspirasjonsteorier blir ofte latterliggjort eller fordømt for deres fantasifulle fortolkninger om hvordan verden “egentlig henger sammen”. Man fremhever de irrasjonelle elementene ved slik tenkning istedenfor å undersøke de bakenforliggende årsakene til hvorfor tenkningen overbeviser. Antropologer har arbeidet med uvanlige historier mens de har vært i felten, som for eksempel “sladder” og “skrøner” i mindre samfunn. Til sammenligning med studiet av sladder i småsamfunn, mener Didier Fassin (2011) at forskning på konspirasjonsnarrativ kan belyse kritiske samfunnsproblem og bidra til forståelse om hvordan disse narrativ sprer seg. Det forteller oss noe om enkeltes politiske bekymringer, og hva folk tror har skjedd.

For å skjønne seg på hvordan folk kan tro forskjellige ting, kan Michel Foucaults begrep om utsagn være nyttig. Et utsagn kan forstås som ytringer uttrykt med ord, gjennom tekst, tale og handlinger.

Sannheten, ifølge han, baserer seg på utsagn og dens relasjoner til andre utsagn i et nettverk av institusjoner, praksiser og andre utsagn, som kan bekrefte eller avkrefte utsagnet. Utsagnets “gyldighet” får større spillerom hvis det kommer fra etablerte

institusjoner og innflytelsesrike personer. For personer som ikke har opparbeidet seg institusjonell tyngde, kommer utsagnets gyldighet under tvil.

Her kan utsagnets gyldighet bero på samsvar med gyldige institusjoner, praksiser og andre utsagn.

Utsagnenes sannhetsvurdering forsterkes ved at de kan spille på en rekke institusjoner, andre utsagn og innflytelsesrike personligheter som allerede er validert. Med andre ord, “sannheten” skapes i relasjonene den operer i (Schaaning, 1997, s. 185187). Hvordan fungerer dette sannhetsbegrepet når man grunnleggende tviler på hva myndigheter og massemedier forteller deg? Det korte svaret er at det spiller på andre utsagn som er gyldige i enkelte konspirasjonsmiljøer. Appellen utenfor Stortinget som satte kristne i en historisk offerrolle spiller på liknende tankegods hentet fra “Sions vise protokoller”, en bok utgitt på russisk i 1903. Boken handler om hemmelige møter mellom frimurere og jøder, hvor planer om verdens herredømme og ødeleggelsen av kristen kultur ble skissert. Til tross for at møtet har vist seg å være oppdiktet, har boken hatt sterk og bred innflytelse, særlig etter første verdenskrig i Nazi-Tyskland (Simonsen 2020).

For å orientere oss i verden, trenger vi å systematisere informasjonen som kommer i vår retning. I konspirasjonsteorier ligger det noe som ligner på hvordan alle tenker, kategoriserer og gir mening i sitt liv.

Ifølge Dyrendal og Emberland er konspirasjonstenkning normalt fordi det kan være evolusjonsmessig fordelaktig å kunne se tegn og sammenhenger der farer kan skjule seg (2019, s. 41-43). Hvis vi skulle komme i konflikt med andre, kan man være tjent med å skjønne at motstanderen skjuler noe. Yuval Noah Harari, forfatteren av Sapiens (2015), understreker dette poenget. Han tar utgangspunkt i at mennesket er et historiefortellende vesen. Evnen til å tro på fiktive fortellinger har vært grunnlaget for vår evne til å samarbeide i grupper på stor skala. Dette har gitt oss fortrinn mot andre arter og konkurrerende sosiale grupper. Religion, penger, politiske ideologier og nasjonalstater er, ifølge Harari, eksempler på fiktive fortellinger. De mest troverdige fiksjonene er utsagn som bekreftes av andre utsagn institusjoner og praksiser. Men disse fiktive fortellingene, har likevel voldsomme og reelle effekter på verden.

Kriger og sivilisasjonsdannelser er kanskje de tydeligste manifestasjonene av fiksjonens reelle konsekvenser. Evnen til å mobilisere endring hviler på evnen til å appellere, engasjere og spille på eksisterende institusjoner, praksiser og utsagn som er gyldige. Konspirasjonsteorier spiller på spennende fortellinger, som plasserer forteller og publi-

6

Jon Heli

kum i konfliktens fokalpunkt. Kampen om å avsløre elitenes hemmelige agenda, føles som essensielt arbeid, og kan derfor gi livet en dypere mening.

Det kan føles meningsfullt å diskutere, fortelle og lære om spennende fortellinger som avslører det hemmelige maktmisbruket vi alle er utsatte for. Konspirasjonsteorienes fortellinger deles gjennom ulike medium; magasiner, bøker, og filmer i populærkulturen. I det 21ste århundret har det vokst frem en ny informasjons-infrastruktur som dominerer fortellingskulturen vår. Tannhjulene i dette maskineriet baserer seg på hyperraske internettforbindelser som dekker nesten hele kloden, en overflod av smarttelefoner og utviklingen av avhengighetsskapende sosiale medier. Nettsidene man surfer på samler på søkerhistorikken din, som skreddersyr og tilbyr linker man håper brukeren vil klikke på (reklamer, artikler eller videoer). Dette styres av algoritmer, ett sett med matematiske operasjoner som gir ett bestemt resultat. I sosiale medier for eksempel, følger de bestemte oppgaver for å gi innhold som kan interessere brukeren. Tsunamien av artikler algoritmene tror du vil klikke på gir deg hva du vil ha, ikke det du trenger (Herbjørnsrud og Eriksen 2020, s. 220).

I denne infrastrukturen har det aldri vært enklere å kunne nå ut til mange mennesker på kort tid med de samme meningene og interessene. Digitaliseringen av informasjon har skapt forum der kritiske ideer til de etablerte sannhetene deles og hvor nye koblinger kan dannes. Marginale og allment uakseptable tanker og ideer kan spres og få medhold i såkalte “ekkokammere”, der ytringer og ideer ikke nødvendigvis blir utfordret. Man kan søke opp andre folk som finner de samme meningsfylte svarene i vår stadig de-territorialeste og uoversiktlige verden. Det er som Thomas Hylland Eriksen sier, man er “på letning etter enkle svar på kompliserte spørsmål, for å få hode og hale på denne kaotiske verden,” (Herbjørnsrud og Eriksen, 2020, s. 162).

Informasjonen oppsøker oss, og den føles endeløs.

Videoene på YouTube, artiklene på Facebook, postene på Reddit og snuttene på TikTok spiller på utsagn som baserer seg på andre utsagn. Om man har sett noe i en video som virket troverdig, leser om noe lignende i en artikkel som fremstår pålitelig, vil de forskjellige plattformene foreslå lignende artikler og filmer. Man danner seg assosiasjoner, og kan finne folk som har dannet seg liknende virkelighetsoppfatninger, uten å konfrontere andre med ulik oppfatning. I forumene kan utsagnene møte lite friksjon, og selv de mest fantasifulle fortolkningene kan bekreftes i systemer av andre utsagn. Det er

slik bekymringer om massevaksineringsprogram, kunstig intelligens og dannelsen av verdensregjeringen finner grobunn blant mennesker som tar disse truslene på alvor. Det første steget mot friheten og ut av krisen blir å fortelle verden om disse truslene.

Menneskers møte med politiske kriser, som koronapandemien, kan forstås i lys av Victor Turners begrep “sosiale drama” (2018, s. 38). Begrepet analyserer hvordan hendelser og historiske øyeblikk kan representere et brudd som avsløre splittelser og motsetninger i samfunnet. Koronavirusets inntog i Norge, representerer et slikt brudd. Misnøyen og mistenksomheten til myndigheter og media kommer frem. Ifølge Fassin er konspirasjonsteorier et brudd på en “kognitiv konsensus” (2011, s. 40). Under normale og stabile omstendigheter, går fellesskapets virkelighetsoppfattelser overens med hverandre. En politisk krise vil derimot være urolig og bryte opp denne konsensusen. Uenigheter kan virke truende.

Det tilrettelegger for mot-fortellinger og forklaringer om en bakenforliggende ondskapsfull agens som handler imot felleskapets interesser. Konspirasjonsteorier tilbyr en alternativ ontologi, en grunnleggende annerledes verdensforståelse (Fassin, 2011, s.

40), men samtidens dominerende informasjons-infrastruktur tilbyr friksjonsfri orientering. Den grunnleggende mistanken man har forsterkes i denne flyten av informasjon, fordi man bare leser ting man er enig i. Hvis man tror noen har planlagt, konstruert og forårsaket dine lidelser, kan det være vanskelig å akseptere at noen andre mener noe annet.

For konspirasjonsnarrativ er det liten plass for tilfeldighetene når tragedien inntreffer. Både HIV/ AIDS- og koronapandemien har fremprovosert alternative forklaringer på deres opphav. Noen mente at HIV-viruset ble produsert i et laboratorium og spredt gjennom vaksinasjonsprogrammet mot kopper i Afrika på 1970-tallet. Den “egentlige” hensikten var å utslette “uønskede elementer” i samfunnet, som svarte og homoseksuelle grupper (Fassin, 2011, s. 39). Mer spesifikt for Sør-Afrika, hevdet noen at Wouter Basson, en kardiolog og leder for apartheidregimets hemmelige kjemiske og biologiske våpenprogram, hadde produsert AIDS for å redusere den svarte befolkningen i landet. Andre hevdet at HIV-viruset var innvevd i kondomene som sørafrikanske myndigheter delte ut (Niehaus, 2013, s. 35).

Noen hevder også at koronaviruset ikke er et uhell.

Våren 2020, stilte konspirasjonsteoretikeren David Icke i ett intervju hvor han delte sine tanker rundt den “faktiske” faren ved koronaviruset. Den virkelige

7

Foto: Tom Carnegie. demonstrant under anti-maske protester i Ottawa, Canada.

faren, i følge Icke, er ikke sykdommen i seg selv, men hvordan responsen til viruset iverksetter en akkumulasjon av makt til en gruppe han kaller “kulten.”

Denne gruppen er en hemmelig og ufattelig rik elite som orkestrer katastrofer og teknologiske fremskritt i jakten etter mer makt. På tidspunktet for intervjuet dødsratene lave. Ifølge han var frykten for viruset hauset opp i “mainstream” media, og brukt som påskudd til å skremme folk inn i sine boliger. Myndighetene påtvinger folket lockdown og tilrettelegger for utbyggingen 5G-master, som til syvende og sist arrangeres av kulten. Som de afrikanske vaksinasjonsprogrammene for kopper på 1970-tallet, eller kondomene fra Sør-Afrika, blir 5G beskyldt for å være en trojansk hest. 5G fremstilles som en gave, men i skjul ligger det en ny og sofistikert overvåkningsteknologi som vil bety slutten på vår frihet. Det nye nettverket er en sentral strategi for å tilkoble menneskeheten til et nettverk av kunstig intelligens, slik at

vi alle blir kultens marionett. Det nye symptombildet forårsakes av et møte mellom den nye virusvarianten og en svekkelse av immunforsvaret forårsaket av 5G-stråling. Icke trekker paralleller mellom koronaviruset og klimaendringer, økonomiske kriser, vaksinasjonsprogram, elektroniske penger og teknologisk utvikling. Slik han ser det, er ikke dette tilfeldige katastrofer eller teknologisk fremskritt, men planlagte og konstruerte hendelsesforløp der menneskeheten gjennom frykt eller naivitet overgir sin frihet til kulten. Sluttresultatet er dannelsen av et teknokratisk diktatursamfunn, der denne eliten dominerer planeten og har sikret seg total kontroll over jordas ressurser og våres liv (Icke og Icke, 2020).

David Icke spiller på andre utsagn om teknologi-pessimisme, klimaskepsis, ekstreme sosiale ulikheter for å forklare koronarestriksjonenes frihetsinnskrenkning. Ifølge han er alle disse faktorene en del av en

8

Jon Heli

større helhet som peker tilbake til en fortelling om kultens umettelig sult etter makt. I tillegg legger han til en temporal dimensjon i dette sosiale dramaet han ser utspille seg. Med sine gode fortelleregenskaper, fremlegger han med en (selv)overbevisning at noe haster, og at det han forteller er viktig. I de siste 30 årene har Icke sitt prosjekt vært å avsløre kulten. På et appellerende vis klarer han å fortelle hvordan korona-politikken som føres er en av de siste brikkene i et komplisert puslespill om det verdensomspennende teknokratiske diktaturet som snart realiserer sin visjon (Icke og Icke 2020). I en verden hvor privilegier er skjevt fordelt, makt blir misbrukt, katastrofer og kriser inntreffer, kan man kjenne seg truet og uten kontroll over eget liv. Søken etter mening og forklaringer i denne elendigheten kan virke som den eneste utvei for å ta tilbake friheten sin.

KONKLUSJON I dette essayet har jeg forsøkt å se på hvordan konspirasjonsteorier kan forstås i lys av samtidens informasjons-infrastruktur og hvordan mennesker danner seg en virkelighetsoppfatning. Til tross for David Icke’s teknologi-pessimistiske perspektiv, har flere av hans ideer fått en bred appell ved å

Foto: Jonathan Harrison. Demonstranter ved bank station London.

operere i denne høyteknologiske infrastrukturen.

Korte video-snutter av hans resonnement, gjennom algoritmens kraft, er i stand til å finne de som kanskje allerede er enige i de andre utsagnene som hans fortellinger spiller på. Gjennom Foucault sitt begrep om utsagn, så kan man argumentere for at Icke sin hjemmeside, bøker og videoer fremtrer som institusjoner, praksiser og utsagn som spiller på hverandre, men også andre utsagn som kan bekrefte Ickes gyldighet. Med koronakrisens sosiale drama blir kampen om sannheten enda viktigere, fordi dette haster. Dette gjør kanskje fortellingen mer engasjerende, som kan mobilisere og kanskje antagonisere folk med ulike oppfatninger, fordi konsensus har opplevd ett brudd. Dette engasjementet kan føles mer meningsfylt hvis man blir gitt innsikt i hva som har forårsaket politiske og personlige problemer. Slik Mill ser det har retten til å ha egne meninger uavhengig av hva som er konsensus eller sant, har vært en samfunnsressurs for å beskytte individets rettigheter. Men med tanke på informasjons-infrastrukturen, er denne ideen om individets frie tanker utdatert? Blir friheten til å tenke og danne egne meninger undergravd av algoritmene? Hva er uenighetssamfunnets fremtid?

Ida Marie Aakerholt: tredjeårsstudent på bachelorprogrammet i sosialantropologi ved .UiB.

GRØNNVASKET Fokuset på miljø og bærekraft har blitt et stort tema de siste årene. Det har skapt et stort press på selskaper til å bli “grønnere”, og har bidratt til utviklingen av organisasjoner og selskaper som spesifikt går ut etter å «redde verden» med egen fortjeneste. Utnytter organisasjoner og selskaper det grønne stempelet for å tjene mer? Er det mulig å “redde verden” med et ideologisk system som baserer seg på utnyttelse og gevinst?

GRØNN KAPITALISME Utviklingen av kapitalismen har skapt et skille mellom mennesket og naturen gjennom dikotomiene “menneskelig” og “ikke-menneskelig”. Et slikt skille har ført til en tilnærming av naturen som en utømmelig kilde med ressurser og mulighet til nye investeringer (Fraser og Jaeggi, 2018, s. 35 og 36).

Sian Sullivan forklarer dette i sin artikkel «Green capitalism, and the cultural poverty of constructing nature as service provider», hvor hun tar for seg den grønne industriens muligheter for kapitalistisk investering i miljøkrisen. Her påpeker hun kapitalismens evne til å utnytte kriser, noe den har gjort i møte med miljøkrisen. Dette har ledet til utviklingen av såkalt grønn kapitalisme (2009, s. 18). Under en liste for grønnkapitalistiske organisasjoner og selskaper trekker Sullivan inn blant annet WWF, UNESCO og REDD (2009, s. 21). Selskapene og organisasjonene bak disse akronymene påberoper seg evnen til å betale tilbake skadene mennesket har gjort på naturen, og jobber for bevaring av natur, kultur og samfunn. Dette gjør de ved å skape nye “miljøprodukter” basert på miljøhelse og nedbryting, som skal lede til en vinn-vinn-situasjon for både industrien og miljøet (2009, 18). Likevel er det viktig å være oppmerksom på at kapitalismen ikke går bort fra sine grunnverdier om høy effektiv gevinst for lav kostnad (Sullivan, 2009, s.

23; Fraser og Jaeggi, 2018, s. 99). Det er et uunngåelig faktum at den kapitalistiske ideologien er en stor årsak til det voksende skillet mellom fattig og rik, og at det globale miljøet er på vei mot et kritisk punkt (Fraser og Jaeggi, 2018, s. 3 og 28).

Den grønne kapitalismen benytter seg av miljøbevegelsen ved å utvikle et nytt behov for “miljøprodukter” (for eksempel karbonhandel), som på en og samme tid skal bevare miljøet og bidra til økonomisk vekst (Sullivan, 2009, s. 18 og 19). I den sammenhengen er det viktig å poengtere at den akkumulerte kapitalen fra disse miljøvennlige produktene hovedsakelig går til produsentene, og ikke nødvendigvis til miljøet selv. Logikken går ut på at den akkumulerte kapitalen vil bli behandlet som en kompensasjon for økonomiske kostnader «to conserve ecosystem services» (Sullivan, 2009, s. 20).

Med dette skapes det en logikk om at naturen er «a provider of services for humans» (Sullivan, 2009, s.

19). Å sette verdi på miljøvennlige handlinger fører også til en forestilling om at positive handlinger gjør opp for de negative: «as if everyday actions made up a zero-sum game» (Dalsgaard, 2013, s.

83). Ideen om et grønt marked bidrar ikke nødvendigvis til en mer bærekraftig verden, men «merely recycles the problem» (Dalsgaard, 2013, s. 86).

På denne måten settes det en verdi på såkalte miljøvennlige handlinger, noe som spiller til vår menneskelige moralske verdi. Denne verdisettingen skapes også gjennom karbonhandelen hvor selskaper har muligheter til å kjøpe seg større utslippsrettigheter fra selskaper som slipper ut mindre (Dalsgaard, 2013, s. 84). Dette bygger også på den moralske grensen om hva som anses som miljøvennlig (Dalsgaard, 2013, s. 89). På samme måte som det moraliserende «zero-sum game», får selskaper et maksimalt nivå for hvor mye forurensende gasser de kan slippe ut innenfor miljøbevaringens grenser (Dalsgaard, 2013, s. 83). I lys av dette argumenterer Sullivan for at det å sette en verdi på noe, ikke er det samme som å verdsette det (Sullivan, 2009, s. 26).

VERDIEN AV ET GODT MILJØ Å sette verdi på miljøet, blant annet gjennom karbonhandel, bidrar til å øke skillet mellom mennesket og naturen (Dalsgaard, 2013, s. 94). Karbon, som vi alle har erfart, har blitt objektivert og stemplet som skurken bak global oppvarming. Det

9

10

Ida Marie Aakerholt

blir generelt kun assosiert som en samling av alle kjemiske forbindelser og drivhusgassutslipp (Dalsgaard, 2013, s. 82-83). Karbon er i utgangspunktet et naturlig grunnstoff (Dalsgaard, 2013, s. 82), men har fått all skylden for det som i realiteten er et resultat av våre egne handlinger. Romain Felli argumenterer også for at de internasjonale utslippsrettighetene ikke nødvendigvis handler om akkumulering, men om globale sosiale ulikheter (2014, s. 262).

Gjennom internasjonal lov har storforurensende land fått større rettigheter til å slippe ut mer klimagasser enn utviklingsland, som ikke har kommet like langt, industrielt sett. Dette reguleres av blant annet Kyotoprotokollen, som utgjør rammeverket for å minke global oppvarming ved å redusere klimagassutslipp (Dalsgaard, 2013, s. 83). Kyotoprotokollen lar rikere land ha et høyere nivå av (blant annet) karbonutslipp, grunnet deres allerede høye utgangspunkt. På denne måten har de industrielle landene mulighet til å ha mer forurensende utslipp innenfor en miljøbevarende grønn grense (Felli, 2014, 262).

I lys av dette trekker Sullivan inn et eksempel med Damara-folket som lever i nordvestlige Namibia.

De har av gammel kultur et liv tettere på den ikke-menneskelige verdenen, det “vi” kaller naturen.

Eksempler på dette er deres samtaler og ofringer av gaver til forfedre, og andre ikke-menneskelige tilstedeværende som befolker naturen. Dette kaller de aoxu, og er viktig for dem for å kunne ferdes trygt når de sanker mat eller har behov for andre substanser. Gjennom sitt feltarbeid sammen med Damarafolket lærte Sullivan «that it is possible for human beings to embody an implicit ethos of reciprocity in relationship with the other sentient beings» som utgjør det “vi” kaller biologisk mangfold.

Dette handlet ikke kun om noe som skal konsumeres, men også returneres tilbake til den ikke-menneskelige verden (Sullivan, 2009, s. 24-25). Gjennom sin respekt for naturen og deres kultur for å leve med naturen tilegner de seg viktig kunnskap om det biologiske mangfoldet de lever med.

I nyere tid har dette blitt vanskeligere med turisme og industrialisering. Den vestlige verdenes fetisjering av handel, privatisering og konkurranse truer det kulturelle mangfoldet som i høyeste grad verdsetter den ikke-menneskelige verdenen, og antagelig har en dypere kunnskap om hva som må til for å oppnå en bærekraftig verden. Gjennom global innblanding prøver ulike aktører, enten ved å sette opp restriksjoner for hvordan lokalbefolkningen må forholde seg til naturen eller ved utbygging av industriområder, å endre samfunnsstrukturen og kulturen

til de lokale borgerne. Noen av disse samfunnene ønsker ikke å samarbeide med organisasjoner som REDD nettopp fordi det tar vekk deres frihet til å velge hva som er best for dem selv; «also because they are not a real solution to the climate change problem, on the contrary, they only make it worse» (Sullivan, 2008, s. 25-26). De lokale plasseres som underlegne for de globale aktørene, ofte uten mulighet til å utrykke sin kunnskap om naturen, som de har opparbeidet seg gjennom århundre.

KONKLUSJON Gjennom denne artikkelen argumenterer jeg for at det finnes to sider ved de nye grønne selskapene og organisasjonene som opprettes. På grunn av det grønne skiftet, hvor folk har en generell større omtanke for miljøet, legger dette også press på den kapitalistiske industrien. For å henge med er også de nødt til å forme seg etter folkets ønske, og utvikle dette. Noe som den kapitalistiske ideologien flere ganger har vist at den er i stand til.

Det er derfor viktig å være kritisk til hva man støtter, og ikke nødvendigvis ha full tro til det grønne stempelet på selskaper og organisasjoner. For å oppnå en bærekraftig verden er det også viktig å holde på et kulturelt mangfold, noe disse organisasjonene kan trampe over dersom det ikke blir krevd.

Illustrasjon: Håkon Asheim

VI PO AN w PO AN SU PO AN SU PO AN VI PO AN VI PO AN v PO AN SU PO AN SU PO AN SU PO AN SU PO AN SU PO AN SU AN S PO AN S PO AN SU

VISUELLANTROPOLOGIVISUELLANTROPOLOGIVISUELLANTROPOLOGIVISUELL ANTROPOLOGIVISUELLANTROPOLOGI VIwSUELLANTROPOLOGIVISUELLANTROPOPLOGIVISUELLANTROPOLOGIVISUELL ANTROPOLOGIVISUELLANTROPOLOGI VISUELL ANTROPOLOGIVISUELLANTROPOLOGI VISUELLANTROPOLOGI VISUELL ANTROPOLOGIVISUELL ANTROPOLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VISUELL ANTROPOPLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VISUELL ANTROPOPLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VI v VISUELL ANTROPOLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VISUELL ANTROOda Eiken Maraires prosjekt fokuserer på byutvikling i POPLOGIstorbyen VISUELL VISUELL JohannesburgANTROPOLOGI i Sør-Afrika. Hun er interessert i innbyggeres og utbyggeres forestillinger om hjem og ANTROPOLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VIeiendom, med særlig blikk på velstående nabolag.

For å SUELL ANTROPOLOGI VISUELL ANTRObedre forstå urbaniseringsprosesser og strukturer setter POLOGI hun VISUELL ANTROPOLOGI VISUELL fokus på hvordan mennesker og det materielle påANTROPOLOGI ANTROPOLOGI VIvirker hverandreVISUELL i en by i endring. Oda var på feltarbeid SUELL ANTROPOLOGI ANTROfra august 2019 til juli 2020. Les mer omVISUELL prosjektet hennes bloggen: https://feltbloggfrajohannesburg.w.uib.no/ POPLOGIpå VISUELL ANTROPOLOGI VISUELL . Odas prosjekt VISUELL er del av forskningsprosjektet «EnclavANTROPOLOGI ANTROPOLOGI VIing: Patterns of global futures in three African cities» SUELL ANTROPOLOGI VISUELL ANTRO(UrbanEnclavingFutures) som utforsker bystrukturer POLOGI ogVISUELL ANTROPOLOGI VISUELL byutvikling tre afrikanske storbyer – Accra i Ghana, ANTROPOLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VIMaputo i Mosambik og Johannesburg i Sør-Afrika. Ved å sammenligne materiale fra de tre VISUELL byene skal prosSUELL ANTROPOLOGI ANTROjektet bidra til å finne løsninger på to hovedutfordringPOPLOGIer VISUELL ANTROPOLOGI VISUELL for afrikansk byutvikling: ulikhet og boligutvikling.

ANTROPOLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VISUELL VISUELL ANTROPOLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VISUELLANTROPOLOGIVISUELLANTROPOLOGIVISUELLANTROPOLOGIVISUELL ANTROPOPLOGIVISUELLANTROPOLOGI VISUELLANTROPOLOGIVISUELLANTROPOLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VISUELL ANTROOda Eiken Maraire: stipendiat ved institutt for sosialantropologi.

VISUELL ANTROPOLOGI Fotograf: Oda Eiken Maraire. Feltarbeid: Johannesburg, Sør-Afrika 2019-2020

11

SUELL ANTROPOLOGI VISUELL ANTRO-VI POLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VISUELLPO ANTROPOLOGI VISUELL ANTROPOLOGIAN VISUELL ANTROPOLOGI VISUELL ANTRO-SU POPLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VI-PO SUELL ANTROPOLOGI VISUELL ANTRO-AN POLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VISUELLSU ANTROPOLOGI VISUELL ANTROPOLOGIPO VISUELL ANTROPOLOGI VISUELL ANTRO-AN POLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VISUELLSU ANTROPOPLOGI VISUELL ANTROPOLOGIPO VISUELL ANTROPOLOGI VISUELL ANTRO-AN POLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VISUELLSU ANTROPOLOGI VISUELL ANTROPOLOGIPO VISUELL ANTROPOLOGI VISUELL ANTRO-AN POLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VISUELLSU ANTROPOPLOGI VISUELL ANTROPOLOGIVI VISUELL ANTROPOLOGI VISUELL ANTRO-PO POLOGI VISUELL VISUELL ANTROPOLOGIAN VISUELL ANTROPOLOGI VISUELL ANTRO-SU POLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VISUELLPO ANTROPOLOGI VISUELL ANTROPOLOGIAN VISUELL ANTROPOPLOGI VISUELL AN-SU TROPOLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VI-PO SUELL ANTROPOLOGI VISUELL ANTRO-AN POLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VISUELLSU ANTROPOLOGI VISUELL ANTROPOLOGIPO VISUELL ANTROPOLOGI VISUELL ANTRO-AN POLOGI VISUELL ANTROPOPLOGI VI-SU SUELL ANTROPOLOGI VISUELL ANTRO-PO POLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VISUELLAN ANTROPOLOGI VISUELL ANTROPOLOGISU VISUELL ANTROPOLOGI VISUELL ANTRO-PO POLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VISUELLTR ANTROPOLOGI VISUELL ANTROPOPLOGIVI VISUELL ANTROPOLOGI VISUELL ANTRO-PO POLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VISUELLAN VISUELL ANTROPOLOGI VISUELL ANTRO-SU POLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VISUELLPO ANTROPOLOGI VISUELL ANTROPOLOGIAN VISUELL ANTROPOLOGI VISUELL ANTRO-SU POPLOGI VISUELLANTROPOLOGIVISUELLPO ANTROPOLOGI VISUELL ANTROPOLOGIAN VISUELL ANTROPOLOGI VISUELL ANTRO-SU PO VI

12

AUGUST 2019

JULI 2020

ANTROPOLOGI VISUELL ANTRO O-VISUELL VISUELL ANTROPOLOGI VISUELL LLPOLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VI GIANTROPOLOGI ANTROPOLOGI VISUELL ANTRO O-SUELL VISUELL ANTROPOLOGI VISUELL VI-POPLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VI O-ANTROPOLOGI ANTROPOLOGI VISUELL ANTRO LLSUELL VISUELL ANTROPOLOGI VISUELL GIPOLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VI O-ANTROPOLOGI ANTROPOLOGI VISUELL ANTRO LLSUELL VISUELL ANTROPOLOGI VISUELL GIPOPLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VI O-ANTROPOLOGI ANTROPOLOGI VISUELL ANTRO LLSUELL VISUELL ANTROPOLOGI VISUELL GIPOLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VI O-ANTROPOLOGI ANTROPOLVISUELL ANTROPOLOG LLSUELL Det urbane landskapet i Johannesburg er alltid i enANTROPOLOGI VISUELLANTRO dring.

Da jeg ankom Johannesburg i august 2019 GIVISUELL POLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VISUELL kjørte jeg rundt og tok bilder av bylandskapet.

Jeg O-ANTROPOLOGI la merke til et stort forlatt industribygg som folk hadVISUELL ANTROPOLOGI VI GISUELL ANTROPOPLOGI de tatt seg frihet til å okkupere. Uformelle bosetVISUELL ANTRO O-POLOGIVISUELL tinger som denne erANTROPOLOGI et vanlig syn. Folk hadde satt VISUELL LLANTROPOLOGI sammen små boliger av metallplater, plastikk og treVI planker både i VISUELL og rundt det forlatte ANTROPOLOGI bygget. Og der GISUELL ANTROPOLOGI VISUELL ANTRO det er folk finnes det også økonomiske muligheter N-POLOGI VISUELL – slik som etableringen av en liten frisørsalong. Før ANTROPOLOGI VISUELL VI-ANTROPOLOGI jeg reiste tilbake til Bergen elleve måneder seneVISUELL ANTROPOLOGI VI O-SUELL ANTROPOPLOGI re kjørte jeg igjen rundt i byen og tokVISUELL bilder. Livet ANTRO LLPOLOGI VISUELL rundt det okkuperte bygget hadde ekspandert – VISUELL flere blikk-bygg, flereANTROPOLOGI folk og de hadde fått toaletter.

GIANTROPOLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VI En fordel med lange feltarbeid er muligheten til å se O-SUELL ANTROPOLOGI endringene som skjer over tid. Det kan gi en dypere VISUELL ANTRO VI-POLOGI VISUELL forståelse av byens ANTROPOLOGI rytme, struktur og drømmer.

VISUELL O-ANTROPOLOGI VISUELL ANTROPOLVI LLSUELL ANTROPOLOGI VISUELL ANTRO GIPOLOGI VISUELLANTROPOLOVISUELL AN O-TROPOLOGI VISUELL ANTROPOLOG LLVISUELL ANTROPOLOGI VISUELL ANTRO GIPOPLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VISUELL O-ANTROPOLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VI LLSUELL ANTROPOLOGI VISUELL ANTRO O-POLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VISUELL LLANTROPOLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VI GISUELL ANTROPOLOGI VISUELL ANTRO O-POPLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VISUELL LLANTROPOLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VI GISUELL ANTROPOLOGI VISUELL ANTRO O-POLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VISUELL 13

VISUELL ANTROPOLOGI VISUELL ANTROPOL TROPOLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VISUELL VISUELL ANTROPOLOGI VISUELL ANTROPOL TROPOLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VISUEL VISUELL ANTROPOLOGI VISUELL ANTROPOLO TROPOLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VISUEL VISUELL ANTROPOLOGI VISUELL ANTROPOL TROPOLOGI VISUELL ANTROPOLVISUELL AN SUELL ANTROPOLOGI VISUELL ANTROPOLO TROPOLOGI VISUELL ANTROPOPLOGI VISUEL VISUELL ANTROPOLOGI VISUELL ANTROPOL TROPOLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VISUEL VISUELL ANTROPOPLOGI VISUELL ANTROPOL TROPOLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VISUEL VISUELL ANTROPOLOGI VISUELL ANTROPOL POLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VISUELL AN SUELL ANTROPOLOGI VISUELL ANTROPOLO TROPOLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VISUEL VISUELL ANTROPOLOGI VISUELL ANTROPOL TROPOLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VISUELL VISUELL ANTROPOLOGI VISUELL ANTROPOL TROPOLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VISUEL VISUELL ANTROPOLVISUELL ANTROPOLOGI POLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VISUELL AN SUELL ANTROPOPLOGI VISUELL ANTROPOLO TROPOLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VISUEL VISUELL ANTROPOLOGI VISUELL ANTROPOL ARKITEKTUR OG ULIKHET TROPOPLOGI VISUELL VISUEL Da raseskillepolitikken var gjeldende (førANTROPOLOGI Sør-Afrikas første demokratiske valg VISUELL ANTROPOLOGI VISUELL ANTROPOL i 1994) ble byens ikke-hvite innbyggere plassert i bestemte områder vekk fra den hvite eliten, men eliten ønsketANTROPOLOGI allikevel enkel tilgang på arbeidskTROPOLOGI VISUELL VISUEL raft.

Leilighetskomplekser ble derfor bygget med små rom til hushjelpene på SUELL ANTROPOLOGI VISUELL ANTROPOLO toppen av byggene.

Hushjelpene har i utgangspunktet den beste utsikten, TROPOLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VISUELL men som bildet viser er vinduene små og plassert opp mot taket. Dette er VISUELL ANTROPOLOGI VISUELL ANTROPOL mest sannsynlig et bevisst grep og viser hvor omfattende diskrimineringen TROPOLOGI VISUEL og rasepolitikken VISUELL var. Mange av disseANTROPOLOGI rommene brukes fremdeles som bolig for mange av hushjelpene som jobber for Johannesburgs middelklasse.

De VISUELL ANTROPOLOGI VISUELL ANTROPOPL fleste nye boligprosjekter bygger ikke lenger egne rom for hushjelp, men TROPOLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VISUEL der de blir inkludert er rommene nå flyttet ned til kjelleren på samme nivå VISUELL ANTROPOLOGI VISUELL ANTROPOL som parkeringen og toppetasjene blir penthouse-leiligheter og takterrasser.

TROPOLVISUELLANTROPOLOGI VISUELL AN SUELL ANTROPOLOGI VISUELL ANTROPOLO POPLOGIVISUELL ANTROPOLOGI VISUELL VISUELL ANTROPOLOGI VISUELL ANTROPOL TROPOLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VISUELL VISUELL ANTROPOLOGI VISUELL ANTROPOL TROPOLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VISUEL 14

POLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VISUELL ANUELL ANTROPOLOGI VISUELL ANTROPOPLOGI POLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VISUELL ANUELL ANTROPOLOGI VISUELL ANTROPOLOGI OLOGI VISUELL ANTROPOPLOGI VISUELL ANUELL ANTROPOLOGI VISUELL ANTROPOLOGI POLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VISUELL ANL ANTROPOLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VIOLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VISUELL ANUELL ANTROPOLOGI VISUELL ANTROPOLOGI POLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VISUELL ANUELL ANTROPOLOGI VISUELL ANTROPOLOGI POLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VISUELL ANUELL ANTROPOLOGI VISUELL ANTROPOLOGI POLOGI VISUELL ANTROPOLVISUELL ANTROL ANTROPOLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VIOLOGI VISUELL ANTROPOPLOGI VISUELL ANUELL ANTROPOLOGI VISUELL ANTROPOLOGI POLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VISUELL ANUELL ANTROPOPLOGI VISUELL ANTROPOLOGI POLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VISUELL ANUELL ANTROPOLOGI VISUELL ANTROPOLOGI OGI VISUELL ANTROPOLOGI VISUELL ANTROL ANTROPOLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VIPOLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VISUELL ANUELL ANTROPOLOGI VISUELL ANTROPOLOGI POLOGIFRIHET VISUELL ANTROPOLOGI VISUELL ANTIL Å VELGE? UELL ANTROPOLOGI Dette er inngangen til Steyn City,VISUELL en privat by underANTROPOLOGI utvikling i JohannesPOLOGIburg.

VISUELL ANTROPOLOGI ANInnenfor murene til dette mega-prosjektet bygges VISUELL det også butikker, kontorer, skoler, golfbane, parker og altANTROPOLOGI annet du trenger for å leve UELL ANTROPOLVISUELL VIluksuriøst og trygt.

Frykten for kriminalitet er høy i Johannesburg (og i OLOGI resten VISUELL ANTROPOLOGI VISUELL ANav landet) og denne gigantiske porten manifesterer denne engsUELL ANTROPOPLOGI VISUELL ANTROPOLOGI telsen for noe ubestemt, men farlig, i det ellers åpne landskapet. InnenPOLOGIforVISUELL ANTROPOLOGI ANmurene er man, ifølge Steyn Citys egen nettside, friVISUELL til å «leve det UELL ANTROPOLOGI ANTROPOLOGI livet du alltid har drømt om». VISUELL Selv om utbyggerne promoterer Steyn CityVISUELL med boliger som ANTROPOLOGI passer alle er det bare en liten del av befolkninOPLOGI VISUELL ANgen som faktisk har økonomisk VISUELL frihet til å velge Steyn City som sitt hjem.

UELL ANTROPOLOGI ANTROPOLOGI POLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VISUELL ANANTROPOLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VIOLOGIVISUELLANTROPOLOGIVISUELLANTROLL ANTROPOLOGI VISUELL ANTROPOLOGI POLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VISUELL ANUELL ANTROPOLOGI VISUELL ANTROPOPLOGI POLOGI VISUELL ANTROPOLOGI VISUELL ANUELL ANTROPOLOGI VISUELL ANTROPOLOGI 15

16

Chiara Pecorari: førsteårsstudent på masterprogrammet i sosialantropologi ved UiB.

FELTRAPPORT: HONG KONG Du burde gå rundt og få en følelse av hvordan byen er”, oppfordrer en av mine informanter meg. Et sunt råd; mye har skjedd her siden sist jeg var her. Etter et halvt år med protester etterfulgt av ett år med pandemi, føles ting stille. Nesten unormalt stille.

Skygger av demonstrasjonene er å finne overalt i nabolaget. Nå bor jeg på (et av byens mange) campus, så jeg skal ikke bygge opp bilder av hvordan hele Hong Kong er, men skyggene er der. Da demonstrasjonene herjet i 2019 var det universitetene som tok smellen. Noe som først begynte som relativt fredelige demonstrasjoner, der opptil 1 mil-

Foto: Chiara Pecorari

lion mennesker tok til gatene for å protestere mot en foreslått utleveringslov som ville inkludert en avtale med Fastlandskina, eskalerte fort til vold og ødeleggelse (Tandstad, 2019). Bilder fra beleiringene ved det kinesiske universitetet i Hong Kong, og deretter det polytekniske, fanget internasjonale medieoppslag fra NRK til The New York Times (Tandstad, 2019; Hernández & Yu, 2019). Og det ikke uten grunn; hva elsker vi ikke mer enn en god kamp om frihet; en David-og-Goliath-historie der du kan følge med på hva som skjer på frontlinjen fra tryggheten av din iPhone på Løkka? Noe som nå begynner å høres ut som enda en resirkulert histo-

17

rie om Øst mot Vest, der verdier tilknyttet Liberté, Égalité og Fraternité står på spill ble igjen til nyhetsverdens lørdagsgodt. Vesten var oppslukt av Hong Kong i de 4-5 månedene da ting blåste opp, og så sluttet rapportene å nå oss hjemme i Norge.

Greit nok, ting roet seg litt over julen, og så kom covid og vi vet alle hva som skjedde etter det; verdenssamfunnet fikk panikk og løp rundt som hodeløse høns. Noe som for så vidt skjer enda.

Utenom her.

Her kunne myndighetene vunnet OL i vaksinering, og i samme slengen fått bronsemedalje for å ha fått bukt med kjipe politiske opptøyer. Følelsen jeg får av å gå rundt i byen er rar; unheimlich som Freud ville ordlagt det. Det føles som å være hjemme, men det er noe som ikke er helt riktig. For å komme meg til campus må jeg forbi en av de store veiene, hvor man fortsatt kan se det er gjort forsøk på å male over tagging fra Bevegelsen. Over en strekning på et par hundre meter var betongen som skilte feltene en gang dekorert med slagord på både engelsk og kinesisk, og et par griser innimellom. Grisene, som en informant senere forklarer, var opprinnelig logoen til forumet LIHKG, Hong Kongs versjon av Jodel eller Reddit, men som etter hvert ble gjort om til et symbol for pro-demokratibevegelsen. Hvorfor og hvordan den ble et symbol, eller hvis det finnes noen underliggende mening bak det har jeg enda ikke forstått, men spørsmålet er notert i arkene jeg har med meg til møtet.

Litt lenger opp i gaten kan jeg skimte at noen har skrevet “All we have is blood”, som jeg i ettertid, da jeg skriver ferdig denne teksten, kan kjenne igjen i mye av det informantene mine forteller meg. For et par av informantene mine handler kampen om liv og død, frihet eller konsentrasjonsleirer. Når ting er så svart-hvit, så gir man alt.

Enkelte steder har ikke taggingen blitt malt over skikkelig, og man kan fortsatt skimte hva som står bak.

Jeg lurer på om dette er en form for stille, hverdagslig motstand fra de som ble gitt jobben å male over dem?

En av de større endringene når jeg skal inn på selve campus er de store veggene av bølgeblikk som omringer eiendommen. Etter masseødeleggelser av lokalene i 2019 opprettet de inngangsporter som kun personer med adgang til campus kan komme gjennom. Dette er altså, uten unntak, studenter og ansatte med ID kort, og forhåndsregis-

trerte besøkende som får tilsendt en QR-kode på epost dagen før. Ved inngangen står det nå vakter som holder kontroll på hvem som kommer inn og ut til enhver tid. Da jeg sist var her, var verken vakter eller de store veggene av bølgeblikk til stede. Hvis høyere utdanning hadde en ånd av elitisme før, så blir det ikke bedre av å visuelt kopiere estetikken til såkalte «gated communities».

Hovedpoenget er å holde trøbbel utenfor, men med økt vakthold blir det også et spørsmål om å passe på det som er på innsiden. Under den nasjonale sikkerhetsloven (NSL) som ble innstilt i juli 2020 forventes borgere å rapportere inn ulovlige hendelser til politiet. Dette inkluderer alt som for eksempel kan tolkes som oppfordring til demokratikampen, demonstrasjoner og uro, og separatisme. Så når informanten jeg skal treffe vil sitte lengst vekk fra døren og lengst unna konferansetelefonen som ligger på bordet, er det tydelig at også den usikkerheten er å kjenne på kroppen. Som jeg senere oppdager er ikke alle like bekymret for å snakke om ulovligheter med en så godt som fremmed person. Flere ganger i løpet av de første intervjuene—som jeg takk og lov glemte å ta opp—blir jeg sjokkert av hvor åpne de er med meg. Tre uker og syv intervjuer senere innser jeg at dette er normen og at dette sjokket bare kom fra å være en over-stressa white girl. Informantene mine er åpne, stoler på meg, og snakker fritt om ting som kunne gitt dem en kraftig bot. Hvis de snakker om disse tingene seg imellom, hva er det jeg egentlig skal være sjokkert over? Jeg tenker tilbake til samtalene vi hadde i løpet av høsten om forskningsetikk før vi ble sendt ut i den store vide verden, som fint kan oppsummeres i «du finner ut av det mens du er der!»

«Jo, takk» og «hvorfor i all verden valgte jeg ikke å gjøre masterfeltarbeidet på oppdrett av shetlandsponnier?» er alt jeg klarer å tenke på til svar mens jeg får en gjennomgang av hva informanten min mener om fremtiden sin her.

Går man opp hovedveien som ligger parallelt med campus, kommer man til slutt til et veikryss.

Tar man til venstre og går noen meter til, ender du opp der det tredje bildet her er tatt. I en tidligere utgave av Kula Kula fra høsten 2019 finner du et fotografi tatt her, under demonstrasjonene, der rare stonehengelignende konstruksjoner laget av teglstein blokkerer veien. Verken konstruksjonene eller teglsteinene står der lenger, men de ble heller ikke satt tilbake der de kom fra. Hullene som ble igjen på fortauene der de ble dratt ut er i dag fylt av sement. De sporadisk sementerte hullene

18

Chiara Pecorari

minner om hva som skjedde langs veien, og opp mot studentboligene som ligger rett ved siden av.

De er som arr i en ellers ryddig og fin bydel, der alt vanligvis fikses raskt og ting ser ordentlig ut.

I løpet av måneden jeg har vært her har et nytt valgsystem blitt innført (BBC, 2021). Med en bestemmelse fra «ovenfra» (les: Beijing), er det nå bare «patrioter» som har gjennomgått grundige bakgrunns- og sikkerhetssjekker som kan stille til valg i Hong Kongs lovgivende forsamling. Plakater som er satt opp rundt om i byen informerer om endringen med en formulering som vektlegger behovet for å bevare prinsippet om «Ett land, to systemer». Dette prinsippet, som var avtalt da Hong Kong ble levert tilbake fra Storbritannia til Kina i 1997, var ment å vare i 50 år. Perioden skulle fungere som en overgangsfase mellom de to nasjonene og styresettene, og i denne perioden skulle Hong Kong være mer eller mindre selvstyrt. Siden 2012, og spesielt etter det som på norsk kan oversettes som «Paraply revolusjonen» (engelsk: Umbrella revolution) i 2014 har en politisk ideologi som setter fokus på «lokalisme» og, til dels, frigjøring og suverenitet fra Kina, vokst (Kaeding, 2017). De politiske partiene som har frontet denne type ideologi er i dag «a matter of the past»

Foto: Chiara Pecorari

og er per definisjon i strid med den nasjonale sikkerhetsloven (Lok-Kei, 2020). Rollen disse partiene spilte i det politiske landskapet, til tross for at de var minoritetspartier ledet av ungdom selv, var merkbar.

Ideologien ble sådd i begynnelsen av 2010-tallet, og disse partiene tok de videre og testet grensene for hvilken plass de kunne ta i det offentlige politiske rom. Det som er den merkbare forandringen, slik informantene mine forteller meg, er hvordan idéene om separatisme og nasjonsidentitet spredte som flammer i tørt gress under og etter 2019 (bruken slagordet «Liberate Hong Kong, Revolution of our times» er det beste og tydeligste beviset for dette).

Den «politiske oppvåkningen» mange, men særlig ungdom, gikk gjennom kombinert med forståelsen som ble konsolidert kring en Hong Kong identitet, og frykten for Kina, satte hele bevegelsen i full fart. Helt plutselig hørte man separatistiske slagord i demonstrasjoner, skrevet online og tagget på vegger.

Så, da det nye valgsystemet ble innført var det også lett å forstå hvorfor; staten trenger å styrke andelen politikere som forstår begrepet «patriot» i relasjonen til Kina, og ikke til Hong Kong som en separat nasjon. Stabilitet, velstand og bevarelsen at «Ett land, to systemer» er ting som for

19

Foto: Chiara Pecorari

staten bare kan oppnås ved å sitte stille i båten.

Det siste bildet her er fra en bro som går over togsporene til tunnelbanestoppet i nærheten av der jeg bor. Da jeg var her sist sommeren 2019 var det verken gitter i vinduene, eller merker på gulvet og veggene.

Gitteret ble trolig satt opp for å forhindre at ting ble kastet ned på sporene da demonstrasjonene sto på som verst. På veggene og gulvet så man ikke overmalt tagging eller merker fra pålimte plakater; veggene var malt hvite og gulvet var pent helgrått. Det man derimot så, var at folk hadde begynt å henge

post-it lapper med oppmuntrende ord og slagord; det var en såkalt pro-demokratisk «Lennon wall».

Slike vegger fant man overalt i Hong Kong frem til da NSL ble innført, men ut av frykt for at det som sto på lappene ville stride mot den, ble de som sto på privat eiendom tatt ned på eget initiativ (Lee, 2020).

De som sto på offentlig eiendom ble tatt ned av kommunen, og trolig turte folk ikke å sette dem opp igjen.

Langs denne broen går det trolig tusenvis av mennesker hver dag, og jeg undrer meg over hvorfor den ikke har blitt vasket ordentlig og malt over enda.

20

Chiara Pecorari

I en by der alt er så utrolig effektivt og ting skjer raskt, står sementerte «øyer» i fortauet, stygge veiskiller og denne broen ut. «Noen kunne ha fikset dette kjemperaskt» tenker jeg. Dette er tross alt samme område som i midten av april, 2021 har åpnet opp for at alle under 30 kan få vaksinen (Cheung & Lee, 2021). Effektivitet er mellomnavnet til Hong Kong.

Disse «ufiksede» tingene er arkitektoniske arr etter måneder av opprør, og midt i stillheten jeg snakket om innledningsvis, er de hverdagslige påminnelsene om at noe faktisk har skjedd. Selv om mye er blitt gjort i det politiske og rettslige systemet for å undertrykke politisk motstand som truer status-quo,

Foto: Chiara Pecorari

er det fortsatt en stor andel av befolkningen som trolig ikke har endret sin politiske mening siden høsten 2019. Fra det jeg leser, hører og ser, har ungdommens tiltro til demokratibevegelsen både blitt svekket og styrket av disse endringene. Selvfølgelig er det et problem, og det setter begrensninger for hva de snakker om. Det setter kjepper i hjulene og de føler seg håpløse overfor fremtiden i byen, men det svekker ikke troen de har til demokratibevegelsen.

Den er der enda, og de er der enda. Som en informant formulerte det: «We just need to stay alive».

Vi får bare vente og se hva som skjer fremover.

Ida Marie Aakerholt: tredjeårsstudent på bachelorprogrammet i sosialantropologi ved UiB.

RETTEN TIL Å BESTEMME HVEM SOM SKAL DØ Tiden vi står ovenfor har belyst en rekke etiske dilemmaer som enkelte land ikke har måttet tatt hensyn til på en stund. Grunnet utbruddet av korona pandemien har både statlige ledere og ledere i verdensorganisasjoner blitt tildelt en tydelig nekropolitisk makt. De står nå med friheten og makten til å bestemme hvem som skal få leve gjennom valg av restriksjoner og fordelingen av de etterlengtede vaksinene. De er med dette tilegnet «the power and the capacity to dictate who may live and who must die» (Mbembe, 2003, s. 11). Gjennom denne artikkelen skal jeg vise til tidligere situasjoner hvor Michel Foucaults biopower (biomakt) og Achille Mbembes necropolitics (nekropolitikk) har blitt utøvd, og sette dette opp imot den dagsaktuelle situasjonen vi står ovenfor med korona-viruset.

MAKTEN OVER ANDRES LIV Ifølge filosofen Heidegger er menneskets største frihet makten til å bestemme ens egen død (Mbembe, 2003, s. 38). Dette valget blir derimot revet vekk fra individet i møte med biomakt og necropolitikk. Denne formen for suveren makt er noe som har eksistert over århundre gjennom eksempler som: kolonitiden, andre verdenskrigs Holocaust og apartheid i Sør-Afrika. Disse eksemplene trekker Achille Mbembe (2003) frem, gjennom sin videreutvikling av Foucaults begrep om biomakt. Her argumenterer Mbembe for at det moderne samfunnet har gitt rom for ulike former for suverenitet, og derfor også banet vei for biomakt (Mbembe, 2003, s. 13) og den nekropolitiske makten. Nekropolitikk er, som vist ovenfor, enklest relatert til krigføring hvor makter tar på seg ansvaret med å bestemme hvem som skal få leve. Et tydelige eksempel på dette er som nevnt nazismens bruk av denne suverene makten (Mbembe, 2003, s. 17). Gjennom Holocaust tok de på seg ansvaret med å fordele befolkningen inn i hvem som var verdige til å leve og hvem som falt utenfor, og måtte dø. Å sammenlikne situasjonen vi står ovenfor i dag med Holocaust blir i det ekstreme laget, men nasjonale og globale/trans-

nasjonale/multinasjonale lederes makt til å ta valg på bekostning av innbyggere har likevel likheter når man ser det fra et nekropolitisk perspektiv.

MAKTEN TIL Å NEGLISJERE SULT I dagens situasjon står staten ovenfor dilemma når det kommer til valget mellom økonomisk vekst versus folks helse. Nancy Scheper-Hughes (1992) viser i sin bok “Death without weeping” og kapitelet “Nevroso: Medicine, Sickness, and Human Needs” følgene av den brasilianske statens økonomiske prioritering, fremfor å sikre mat til borgerne (1992, s. 169).

Blant de fattige borgerne sprer det seg en dødelig folkesykdom, som de lokalt kaller nevroso. Enkelt forklart er sykdommen en sjokktilstand kroppen går inn i ved mangel på næring. Selv ser ikke borgerne sammenhengen mellom sulten og de nervøse anfallene, for symptomene utvikler seg ikke fra magen, men fra hodet, hjertet og muskulaturen (1992, s.

178). Istedenfor å gi de hungersnødende borgerne mat blir de tildelt sterke medisiner for å ordne opp i de ulike symptomene de opplever. For å ikke gi “the impression of a conspiratorial plot by doctors and pharmacists to lure poor and nervoushungry people into a dysfunctional dependency on injections and drugs and into a form of selfdelusion and alienation” (1992, s. 199) understreker Scheper-Hughes at borgerne selv ønsker og krever disse medisinene, fordi de oppriktig tror at sterke medisiner er løsningen på alle problemene deres (1992, s. 201).

Gjennom sitt empiriske materiale fra Bom Jesus, Brasil argumenterer Scheper-Hughes for at sykdommen nevroso er kroppens motstand til den strukturelle volden som oppleves (1992, s. 214).

Selv om byen har mulighet til å produsere egen mat ønsker staten å fokusere på de industrielle sukkerplantasjene for å øke velstanden i landet. Dette medfører at befolkningens eneste tilgangen til mat er importert og overpriset, og derfor nærmest uoppnåelig for de fattige å kunne anskaffe seg (1992, s. 75). Følgen av dette er som tidligere nevnt op-

21

22

Ida Marie Aakerholt

pnåelsen av en så ekstrem sult at det ikke lengre blir sett i sammenheng med matmangel: «Hunger and other unmet and basic human needs are isolated by a process that excludes them by redefining them as something other than what they are» (1992, s. 199).

PÅ BEKOSTNING AV FOLKEIMMUNITET Et dagsaktuelt eksempel på denne formen for suveren maktutøvelse er dilemmaet i-land sto ovenfor i møte med korona-viruset. De enkelte landene ble nødt til å finne en balanse mellom behovet for å opprettholde næringsvirksomhetene og samtidig minske kontakt mellom folket for å hindre smittespredning. Her tok Sverige en uventet retning hvor de ønsket å eksponere hele befolkningen for det dødelige viruset for å på denne måten oppnå folkeimmunitet (Veum m.f., 2020). Eksemplet fra Brasil viser en relativt ulik situasjon, men likevel argumenterer jeg her for tydelige fellestrekk når det gjelder statlig prioritering og borgernes tillit til dette: I starten av korona-pandemien ønsket Sverige å oppnå en normal hverdag på raskest mulig måte uten å tape økonomisk vekst; i Brasil ønsket staten å raskest mulig øke landets velstand ved å prioritere den største inntektskilden de hadde. Begge disse valgene gikk på bekostning av den svakere stilte gruppene i landene: I Brasil spredde det seg en sultsykdom blant de fattigste som tok mange liv; i Sverige har landet (i skrivende stund) nådd over

13 600 dødsfall, sammenlignet med Norges 684 (WHO, 2021). Etter å ha sett hvordan deres eksponeringsprosjekt har ført til mange dødsfall, har Sveriges ledere endret retning mot restriksjonene og nærmet seg nedstenging, påbud og restriksjoner flere andre land har gjennomført (Hirsti, 2020).

PRIORITERING AV I-LAND VERSUS U-LAND Et nytt prioriteringsvalg oppsto for verdenslederne når de etterlengtede vaksinene skulle distribueres. Befolkningen i u-land er i høyere grad utsatt for korona-viruset på grunn av andre utfordringene de står ovenfor, som blant annet sult, andre sykdommer og mangel på nødvendige ressurser (Skjeseth, 2020). Etter flere måneder med utvikling av ulike typer vaksiner har disse blitt distribuert på en måte som har sikret rike verdensledende land en majoritet av beholdningen (Sterri og Stein, 2021). Er dette et resultat av verdensøkonomisk prioritering fremfor etisk vurdering? Hvem har rett til å få mest: vi rike friske eller de fattige som ellers ikke bidrar stort til verdensutviklingen?

FRIHETSFRARØVELSEN TIL Å STYRE EGET LIV Disse to spørsmålene er satt på spissen av fordommer og vurderinger hele verdens befolkning står ovenfor i dag. Likevel er det et faktum at verden ikke er et demokrati og at ikke alle har

23

rett til å styre sitt eget liv. Og til oss som tror vi har en hørt mening i det demokratiske samfunnet burde minne oss på Mbembes argument om at vi kun lever etter den statlige skapte streben «to become a fully moral agent» (Mbembe, 2003, s. 13).

I dag står hele verdenssamfunnet under en ag-

gressiv utviklende pandemi hvor retten til å leve må fordeles til en brøkdel av borgerne. Hvem som skal få leve og hvem som faller utenfor ligger nå i hendene på kapitalistiske verdensledere.

Dersom du hadde hatt denne makten, hvem ville du ha reddet og hvem hadde du sendt til å dø?

Illustrasjon: Håkon Asheim

24

VIL DU VÆRE MED? VED INSTITUTT FOR SOSIALANTROPOLOGI ER DET FLERE SPENNENDE ARENAER HVOR STUDENTER KAN ENGASJERE SEG! TA KONTAKT HVIS DU VITE MER OM HVA DU KAN BIDRA MED

KULA KULA Kula Kula er det sosialantropologiske tidsskriftet her ved UiB. Det drives av studenter med mål om å engasjere leserne i antropologiske spørsmål. Mot slutten av hvert semester publiserer vi en ny utgave, og nå ser vi etter deg som vil være med i vårens redaksjon!

Redaksjonen trenger skribenter, illustratører og fotografer, og det er flere redaksjonelle verv som må fylles. Lurer du på noe, eller har du bidrag du vil dele, kan du kontakte oss på kulakula.uib@gmail.com, eller på våre sosiale medier.

Facebook: @kulakulatidsskrift Instagram: kulakula_official Nettside: kulakula.no

FAGUTVALGET Fagutvalget ønsker å være et talerør for studentene og et bindeledd til instituttet. Har du for eksempel ros eller kritikk til et fag, men ikke har lyst til å ta det opp med fagansvarlig kan vi gjøre det for deg, helt anonymt. Vi planlegger også en rekke arrangementer, alt fra fester og quiz til fagkritisk dag. Det er en kjempefin mulighet, både for å bli kjent med medstudenter på tvers av kullene, og å komme nærmere instituttet. Infomøte og konstituerende møte skjer i starten av hvert semester som vil si at i august blir det nye muligheter for å melde seg inn. Du vil også få en attest for eventuelle verv som ser veldig bra ut på en CV. Så om du ønsker å bidra til å gjøre en forskjell på instituttet og samtidig bli med i et hyggelig sosialt miljø er du hjertelig velkommen!

Dersom du har noe du vil ta opp, hva enn det skulle være, ikke nøl med å sende oss en mail på fagutvalg@sosantr.uib.no

Ilakkiya Mariya Simon: tredjeårsstudent på bachelorprogrammet i sosialantropologi ved UiB.

MEETINGS IN MOTION a journey through Parkour

LATIMER ROAD STATION One by one, we jumped over the fence from the playground and rolled onto the grass on the other side. We were all in dark clothes, with light foot wear, small bags on our backs; with only bottles in them. In front of me was Adam, behind was Graham. Before him, was Sebastien. We breathed the crisp October air into our lungs and ran in line, like a centipede, deeper into the dark, concrete urban jungle. The tall lamp posts cast lights over the maze of brick walls. Surrounding the walls were bushes and trees, like silent shadows in the background.

Our formation changed as we moved along the paths, each finding our own way to overcome the obstacles; walls with rough textures, the narrow edges on the flower beds, and the slippery surface of the rubbish bin. The railings created for the pedestrian´s safety, became a test of balance and concentration. We moved over, under, and between; weaving ourselves in and out, like a thread, between the obstacles and the empty spaces.

Against the concrete, our bodies orchestrated an improvisation of rhythms; jumps and landings let out tic´s and tac´s; gliding down the slanted wall said ‘shhh’ ‘shhhh’ ‘shhhhh’, subtle like the slow brushes on cymbals. Leaves were crackling as we moved on the narrow edges of the beds of bushes and flowers. In-between were the sounds of silence; the moments when our feet were off the ground; a moment defying gravity.

We were on the threshold of being human; in a betwixt and between of human and animal. Our attentions were sharp, concentration crystalized as we

tracked back to something long forgotten, something ancient and primal, but that would always be deeply ingrained in our DNA. Blood and bruises would become imprints on our bodies. We moved, as if we were hunting or being hunted, following invisible concrete trails. Our pace slowed down as we came out of Waynflete Square panting, and onto Bramley Road, crossing the road to Latimer Road Station, where it all had begun. We said our goodbyes and went our separate ways; back to our lives, only to meet again the same day and hour, the week after.

Photo: Caroline Urbancic. Group picture after a Wednesday session. From the left: Adam, Ivan, Ilakkiya, Sebastien and Graham

25

26

Ilakkiya Mariya Simon

CONCRETE CONVERSATIONS

“Parkour was never invented by anyone, it’s always been there.”

(Foucan, 2008) The first time I met Sebastien Foucan was on a mild day in the middle of September 2014. Foucan is one of the French forebears of Guadeloupean origin and a pioneer of Parkour. He was the main character who brought Parkour into the mainstream U. K´s public eye with the documentary “Jump London” (Christie, 2003) showcasing Sebastien and a couple of other parkour practitioners. What caught the global public eye was the spectacular performance of Foucan as the villain, Mollaka, who appeared in the opening sequence of James Bond, Casino Royale (2006). The scene shows Mollaka (Foucan) being chased by Bond (Craig) through the streets of Madagascar. At one point in the scene, they end up climbing cranes, jumping from one crane to another, that would make one’s skin crawl.

Yet it was not the crane jumping villain Mollaka I was about to meet, but a humble master of movement, with vertigo. In 2013 I stumbled upon Foucan´s (2008) book, Freerunning. Find Your Way. The book is Sebastien´s philosophical reflection on movement and life, in which he emphasizes Parkour being a journey. Parkour/Freerunning was not about throwing oneself recklessly from building to building, hoping one would make it; but it was about knowing one’s capability and deliberately working step by step to master one´s body in relation to the environment.

Parkour, Freerunning or l´art du deplacement are used interchangeably when discussing the discipline. Some purists and “old schoolers” might argue that there is a clear distinction between the terms. However, when observing the movements, it would be hard to tell the difference. Whether it is called Parkour, Freerunning or l´art du deplacement, all have in them the basic movements that inform the practice; climbing, jumping, running, leaping, rolling, balancing, traversing, swinging and other creative movements. Parkour is commonly defined as the art of getting from point A-B in a creative way, using one´s body. It is a discipline and an art of expressing oneself in one’s environment, embracing the individual’s personal journey; physically and spiritually. Foucan (2008) stressed the importance of cultivating the right mentality and practice to find a way to overcome obstacles that were ahead of you. His approach was

playful, giving importance to the “child play” and how we must “relearn” as we entered adulthood.

Sebastien and I were at the center of an urban residential area in West- London, surrounded by tall buildings. There were concrete pathways, grass spots with benches, a small playground, and flower and bush beds with brick borders. Sebastien pointed to the walls; they were everywhere. He commented on how they had great grip. “You don’t need a gym. Just step outside and look at the environment around us,” he said and waved his arms around, pleased with the abundance of walls. “When you practice Parkour, you see the world through a ‘a parkour vision’. It starts as a child play based on natural instincts of exploring the environment around you. But as a society, we are conditioned from our primary school to just sit down for hours and study. We become so conditioned; we become less spontaneous, and forget our natural instincts to explore and move. Our ancestors were better movers than us. We have a lot to learn from our past.”

For the hunter- gatherers’, the most important skill was freedom of movement. The nomadic way of life required them to adapt and move around in tune with the seasonal changes. In discussing “the original affluent societies” in Stone Age Economics, cultural anthropologist Marshall Sahlins (2004; 1972) turns the tables around, reflecting on the notion of “wealth”, highlighting that the accumulation of material wealth (an attitude dominating the capitalist west; his emphasis) would be a burden for the nomadic hunter. It would prevent them from moving efficiently in the natural terrain. It was fundamental to be in tune with the rhythm of the natural environment, in order to hunt and gather. For the modern urban person, Parkour offered a medium through which we could translate our natural instincts to move into the urban environment.

Like an animal, Sebastien went down on all fours onto the concrete ground. He introduced the quadrupedal movement, one of the basic conditioning exercises in parkour which engaged your core, strengthened the joints, and improved the armlegs coordination. We did quadrupedal movements forwards, backwards, and sideways on the concrete pathway in silence. Even if I was new to the practice of Parkour, it felt strangely familiar being on the ground, getting the hands dirty.

“Alors! Let’s find a precision jump for you.” He had the same scouting expression on his face I had

27

seen earlier. We found two low walls that stood a couple of feet apart from each other. Sebastien and I went on top of one wall; lifting both his arms, he took off and jumped, landing lightly like a cat. A precision jump can be performed standing or running, but the most crucial part (to prevent injury) is a good landing; on the balls of your feet, bending the knees as you land, absorbing the impact. I did not jump.

Registering my hesitation, he said: “Just imagine how effortlessly and quietly a cat lands”. Moving like a cat was obviously what we were striving for.

In the beginning, Parkour was for me a lot about imitation; imitating Sebastien and my fellow practitioners. I paid attention to the ways they vaulted, the placement of their hands and feet on the wall, the sound of their landings. I learned by observing. In writing about the acquisition of knowledge through bodily imitation, existential anthropologist, Michael Jackson (2013), draws from his fieldwork experience among the Kuranko in Sierra Leone. In the village he lived in he had to build fire to boil water for drinking and cleaning. At first, he disregarded this mundane activity, and was careless of how much wood he wasted. One time, by coincidence, he observed the way the women in the village built a fire: “their technique, which involved careful placement of the firestones, never using more than three lengths of split wood at one time, laying each piece carefully between the firestones, and gently pushing them into the fire as the ends burned away” (Jackson, 2013, p. 69). After observing how the women would make a fire, he started them: “it made me realize the close kinship between economy of effort and grace of movement”. Through observing and imitating, I too had gained knowledge of the body in relation to the environment.

One does not have to look too far back to our distant ancestors to be reminded of our natural way of moving. Sebastien often referred to children and animals to describe the spontaneous quality in their movements. While Parkour challenged the way I perceived and interacted with the environment, it also became a medium through which I rediscovered the possibilities it had silently offered us. The rediscovery threw me back to the time me and my brother would always sprint, jump, roll, climb over the stone walls of the cemetery; always in movement; preoccupied with innocent child play, shaking out our restlessness. The muscle memories brought back the sensations of freedom of movement, the urge to explore, and keep moving. When and why do we lose these qualities from childhood?

Photo: Caroline Ubancic. Me performing a wall run (passe muraille) under the guidance of Sebastien. London, UK.

BROKEN JUMPS There is a phrase in Parkour, “breaking a jump”. It describes the process in which a parkour practitioner at some point in his practice comes across a jump which he has never done, and is most likely afraid of doing. Practitioners often refer to such a jump that one is “called” to do. A fundamental element in the practice is working with and overcoming your fear. The practitioner stands before the obstacle he has to overcome. A jump that is to be broken is highly personal, and the process of overcoming it often leads to personal growth and gain.

For some time, Adam had looked at a jump that had “called” to him. It was from a platform surrounded by a low wall. On the platform stood two large vertical green pipes. The aim was to cat pass (take off from the ground and push with your hands over

28

Ilakkiya Mariya Simon

the wall) over the low wall and onto the black pipe that was attached to the wall on the other side. Between the platform and the wall was the pedestrian pathway. Adam looked at the jump, took note of the distance, and visualized the movement as he walked the run up. He gestured the motions with the hands and assessed the surface of the wall: getting familiar with its texture against his skin.

As a fellow practitioner and parkour companion, you do all you can to support him, to be there for him, and to offer advice and encouraging words. However, you also make sure to know when to be quiet and let him have the conversation with fear alone; a paradox of parkour is that it is a discipline of interdependence. As much as one is together in practice and play, when the jump calls; it is between you and it. It made me think that it is a great metaphor for life; as Michael Jackson said, “(…) humanity is at once shared and singular (…), human beings seek individuation and autonomy as much as they seek union and connection with others.” (Jackson, 2013, p. 6) Then opened the window of opportunity, a silence when the mind was clear of all noises and thoughts.

He went running between the two green pipes, towards the wall, going into a cat-like posture as he pushed himself over it and extended his body. For a moment he flew in the air like a bird, before he approached the wall with both feet “tac!” and caught

Photo: Me. Adam in the process of visualizing the jump. London, UK

firmly onto the pipeline. Adam turned his body around and leaped back to the wall he had taken off from and stepped onto the platform. He took to his knees and breathed and laughed, with the adrenalin and the joy that had come with overcoming the fear.

In Parkour “Breaking jumps” is a disruption of “habitus”, a popular term that was coined by sociologist Pierre Bourdieu (1967). Habitus is the bodily patterns in one´s everyday mundane life, that are mostly unconscious. The disruption of these habitual patterns opens up possibilities for change in behavior.

The process of ´breaking the jump´, offers possibilities to break away from not only the habitual bodily patterns of everyday life, but as well, our habitual thought patterns, paving new pathways of possibilities in our minds. Parkour as a whole offers the spontaneous quality in our everyday mundane life.

MEETINGS IN MOTION The quality of spontaneity has been concerned by artists and practitioners across creative practices and crafts. In a conversation with his brother, the great jazz pianist and musician, Bill Evans reflected on jazz being a creative process that has the quality of spontaneity. Evans concerned himself with students who came to him for advice, noting that they “tend to approximate the product” and were too preoccupied with style from the be-

29

ginning. In other words, they wanted to take the shortcuts to jazz. He stressed the importance of mastering the fundamentals, and “attacking it in a realistic way, step by step and enjoy the process.”

Jazz, for Evans, was in a way a resurrection of the creative process as opposed to composing. Although people would come to associate jazz as a stylistic form of music, for Evans, it was a “process of making music”; in the here and now, allowing improvisation and spontaneity (Cavrell, 1966).

This somehow rang true in the parkour practice. It is fundamental to learn and repeat the basic steps of parkour movements until we have a good grip on them. We can then go on to refine the quality of each movement, simultaneously getting familiar with the various textures, shapes, and qualities of

objects. The embodied knowledge of each movement, would enable one to put them together, allowing space for an improvisational conversation or dance with the environment; listening to the rhythm of the movements, being sensitive to the timing of the spaces in-between; and all together, they would make up the flow of it as a whole.

It starts on the ground. Before we can even think of the concept of “parkour”, it starts from child play, and then continues to the deliberate practice of awareness and attentiveness to oneself, to others and the environment that we inhabit together. The practice offers a dynamic and intimate relationship that contests our sense of belonging; offering concrete platforms for urban dwelling. It is a journey of moving with our bodies and our minds, with others in our environment, as well as a resurrection of natural human movement. It is a way to keep our minds and body in motion in the meeting with the obstacles in our environment and in our lives.

Illustrasjon: Oddbjørn Rovde

FOTOKONKURRANSEFOTOKONKURRANS RANSEFOTOKONKURRANSEFOTOKON RANSEFOTOKONKURRANSEFOTOKONKUR TOKONKURRANSEFOTOKONKURRANSEFO FOTOKOFOTOKONKURRANSE FOTOKONKUR FOTOKONKURRAFOTOKONKURRANSE FOTOK RANSE FOTOKONKURRAFOTOKONKURRAN RANSE FOTOKONKURRANSEFOTOKOFOTOKO KULA KULA RANSE FOTOKONKURRANSEFOTOKONKURRA GRATULERER NKURRANSEFOTOKONKURRANSEFOTOKONKURRAFOTO RANSE FOTOKONKURRANSE FOTOKOFOTO KAMILLA KILLINGBERG NKURRANSEFOTOKONKURRANSEFO T O K O N K U R R A NSOM S EVINNER F O T AV OKONKURRANS TOKONKURRANSEFOTOKONKURRANSEFOTO FOTOKONKURRANSEN RANSEFOTOKOFOTOKONKURRANSE FOTOKONKURRANSEFOTOKONKURRAFOTOK NÆRHET RANSE FTOKONKURANSEFOTOKONKURRAF FOTOKONKURRANSEFOTOKONKURRANSEFO FOTOKONKURRANSEFOTOKONKURRANSEF TOKOFOTOKONKURRANSEFOTOKONKURRA TOKONKURRAFOTOKONKURRANSEFOTOKON FOTOKONKURRAFOTOKONKURRANSEFOTO TOKONKURRANSE FOTOKOFOTOKONKURRA

ANSEFOTOKOFOTOKONKURRANSEFOTOK ONKURRANSEFOTOKONKURRAFOTOK KURRANSEFTOKOTKURANSEFOTOKONKU FOTOKOFOTOKONKURRANSEFOTOKONKU KAMILLA KILLINGBERG KURRANSE FOTOKONKURRANSE FOTOKONK TOKONKURRANSE FOTOKONKURRANSE FOTO RANSEFOTOKONKURRANSE FOTOKOFOTO OKONKURRANSEFOTOKONKURRANSE FOTO RRAFOTOKONKURRANSE FOTOKONKURRANSE FOTOKONKURRANSEFOTOKONKURRANSEFOTOKOFOT OTOKONKURRANSE FOTOKONKURRANSE EFOTOKONKURRAFOTOKONKURRA NSEFOTOKONKURRANSEFOTOKONKU OTOKO,FOTOKONKURRANSE OTOKO FOTOKONKURRANSE FOTO SEFOTKONKURRANSEFOTOKONKUR TOKONKURRANSE FOTOKONKURRANSE FOTO RAFOTOKONKURRANSEFOTOKONKURRANSE EFOTOKOFOTOKONKURRANSEFOTOKONKU SEFOFOTOKONKURRANSEFOTOKONKURR RRANSEFOTOKONKURRANSEFOTOKONKURR KONKURRANSEFOTOKONKURRANSEFTOKONK OTOKONKURRANSEFOTOKOFOTOKONKURR RRANSE FOTOKONKURRANSE FOTOKONK Dette bildet symboliserer «nærheten» jeg har kunnet hatt med min 94 år gamle farmor, Ågot Killingberg, gjennom pandemien. I sitt store hus har hun trasket rundt alene i over et år. Hun har ikke kunne hatt den nærheten til oss slik hun pleide, og da pandemien kom følte farmor på at friheten hun hadde hatt hele livet ble tatt bort fra henne. Den store, mørke ytterdøren skilte henne nå fra en skummel verden utenfor, som alltid hadde føltes så trygg. En verden som vanligvis er fylt med nærhet og kjærlighet. I stedet skilte døren henne nå fra en verden med et ukjent virus og skummel usikkerhet. Men den skilte henne også fra familien sin. Den lille nærheten og frihetsfølelsen hun fikk sjansen til å føle på nå var gjennom våre korte besøk i døråpningen.Hun prøver likevel alltid å holde motet opp, fordi hun vet at den store, mørke ytterdøra skal beskytte henne frem til nærheten og frihetsfølelsen vil komme tilbake. Når pandemien er over kan hun endelig komme ned de korte trappetrinnene og gi oss en klem. Da skal hun få føle nærhet igjen.

FOTOKONKURRANSEFOTOKONKURRANSE TOKONKURRANSEFOTOKONKURRANSEFOTO FOTOKONKURRANSEFTOKOTKURANSEFOTO TONJE GRAY FOTOKOFOTOKONKURRANSEFOTOKONKURR FOTOKONKURRANSEFOTOKONKURRANSE FO FOTOKONKURRANSE FOTOKONKURRANSE FO FOTOKOFOTOKONKURRANSE FOTOKONKUR FOTOKONKURRANSEFOTOKONKURRANSEFOTOK NKURRANSEFOTOKONKURRANSEFOTOKONK FOTOKONKURRANSEFOTOKONKURRANSEFO NKURRANSEFOTOKONKURRANSEFOTOKONKU TOKONKURRANSEFOTOKONKURRANSEFOTOK TOKO,FOTOKONKURRANSE TOKO FOTOKONKURRANSE FOTOKONKURRAN TOKONKURRANSE FOTOKONKURRANSEFOTO FOTOKONKURRANSE FTOKONKURANSEFOTO FOTOKOFOTOKONKURRANSEFOTOKONKURR FOTOKONKURRANSEFOTOKONKURRANSEFOF TOKONKURRANSEFOTOKONKURRANSEFOTOK RAFOTOKONKURRANSEFOTOKONKURRANSEF FOTOKONKURRANSEFOTOKONKURRANSEFOT TOKONKURRANSEFOTOKONKURRANSEFOTOK FOTOKONKURRANSEFTOKOTKURANSEFOTOK To mennesker uttrykker kjærlighet og nærhet på en utflukt til en strand i utkanten av Barcelona et sted.

NSEFOTOKOFOTOKONKURRANSEFOTOKON OTOKONKURRAFOTOKONKURRANSEFOTOK OTOKONKURRAFOTOKONKURRANSEFOTOK JON HELI URRANSEFOTOKOFOTOKONKURRANSEFOTO FOTOKONKURRAFOTOKONKURRANSE FOTO E FOTOKONKURRAFOTOKONKURRANSEFOTO KURRANSEFOTOKOFOTOKONKURRANSEFOTO TOKONKURRAFOTOKONKURRANSEFOTOKONKU ONKURRAFOTOKONKURRANSEFOTOKONKUR EFOTOKOFOTOKONKURRANSEFOTOKONKUR NKURRAFOTOKONKURRANSEFOTOKONKURR TOKONKURRAFOTOKONKURRANSEFOTOKON RANSEFOTOKOFOTOKONKURRANSEFOTKON OTOKONKURRAFOTOKONKURRANSE FOTOKO OTOKONKURRAFOTOKONKURRANSEFOTOKO URRANSEFOTOKOFOTOKONKURRANSEFOTOK FOFOTOKONKURRANSEFOTOKONKURRANSE TOKONKURRANSEFOTOKONKURRANSEFOTO NSEFOTOKONKURRANSEFTOKONKURANSEFO FOTOKOFOTOKONKURRANSEFOTOKONKURR TOKONKURRAFOTOKONKURRANSEFOTOKON TOKONKURRAFOTOKONKURRANSEFOTOKON Dette bildet viser en gravplass i Tokyo. Gravplasser er steder der man drar for å minnes bortgangen av sine kjære. Det er også et sted familien gjenforenes under samme gravsten. Selv om familiemedlemmet eller vennen din har forlatt deg, er disse stedene til for å hedre minnene om personen. Minnene om de gode øyeblikkene. En nærhet til de sine kjære i tankene.

FOTOKONKURRANSEFOTOKONKURRAN TOKONKURRANSEFOTOKONKURRANSEF FOTOKONKURRANSEFTOKOTKURANSEFO TONJE JUVIK FOTOKOFOTOKONKURRANSEFOTOKONKU FOTOKONKURRANSEFOTOKONKURRANSEFO TOKONKURRANSEFOTOKONKURRANSEFOTO TOKOFOTOKONKURRANSEFOTOKONKURRAN TOKONKURRANSE FOTOKONKURRANSEFOTO NKURRANSE FOTOKONKURRANSEFOTOKO FOTOKONKURRANSE FOTOKONKURRANS NKURRANSEFOTOKONKURRANSEFOTOKONK RANSEFOTOKONKURRANSEFOTOKONKURRA ONKURRANSE FOTOKONKURRANSEFOTOKOF FOTOKONKURRANSEFOTOKONKURRAFOTOK FTOKONKURANSEFOTOKONKURRAFOTOKON RANSEFOTOKONKURRANSEFOTOKOFOTOKO OKONKURRANSEFOFOTOKONKURRANSEFOT RANSEFOTOKONKURRANSEFOTOKONKURRA RANSEFOTOKONKURRANSEFTOKONKURANSE TOKONKURRANSEFOTOKOFOTOKONKURRAN RANSEFOTOKONKURRAFOTOKONKURRANSE FOTOKONKURRAFOTOKONKURRANSEFOTOK RANSE FOTOKOFOTOKONKURRANSE FOTOKO Som student og mor, er det hektiske dager. Men med slike øyeblikk, hvor en kommer tett på, og gjør noe av det mest naturlige i verden, det å amme sitt barn, det har et helt eget bånd og nærhet som nesten ikke kan beskrives. Med dette bildet, som er et ømt øyeblikk fanget for alltid, håper jeg også å kunne bidra med å normalisere amming.

For det er så mye mer enn bare mat, det er kos, det skaper bånd, det er nærhet.

ANSEFOTOKOFOTOKONKURRANSEFOT SEFOTOKONKURRAFOTOKONKURRANSEF EFOTOKONKURRAFOTOKONKURRANSEF TONJE GRAY NKURRANSEFOTOKOFOTOKONKURRANSE EFOTOKONKURRAFOTOKONKURRANSEFOTOK OTOKONKURRAFOTOKONKURRANSEFOTOKO RANSEFOTOKOFOTOKONKURRANSEFOTOKO OTOKONKURRAFOTOKONKURRANSE FOTOK OKONKURRAFOTOKONKURRANSEFOTOKONK ANSEFOTOKOFOTOKONKURRANSEFOTOKON ONKURRAFOTOKONKURRANSEFOTOKONKUR RRAFOTOKONKURRANSEFOTOKONKURRANSE KOFOTOKONKURRANSEFOTKONKURRANSEF TOKONKURRANSE FOTOKONKURRANSE FOTO KONKURRANSEFOTOKONKURRANSEFOTOKOF OKONKURRANSEFOTOKONKURRANSEFOTOKO FOTOKONKURRANSEFOTOKOFOTOKONKURR RRANSEFOTOKONKURRAFOTOKONKURRANSE ANSEFOTOKONKURRAFOTOKONKURRANFOTO RANSEFOTOKONKURRANSEFOTOKONKURRA NSEFOTOKONKURRANSEFOTOKONKURRANSE TOKONKURRANSEFOTOKOFOTOKONKURRAN OKONKURRANSE FOTOKONKURRANSE FOTO Bildet er tatt av tre venner på tur i Lugano helt nord i Italia. Bildet viser både nærhet mellom venner, så vel som nærhet med det flotte italienske fjellandskapet.

36

Helle Moen Larsen: tredjeårsstudent på bachelorprogrammet i sosialantropologi ved UiB.

TIL ETTERTANKE På vei hjem fra en venninne går Sarah Everard gjennom et område som, ifølge britisk presse, kan omtales som både godt opplyst og folksomt.

Det er ikke en bakgate med ødelagte gatelys, ei heller folketomt. Drapet på Sarah Everard den 3. mars, har skapt sterke reaksjoner verden over.

En politimann ved London Metropolitan Police er nå siktet for å ha bortført og drept Sarah Everard (Porterfield, 2021). Hendelsen har sparket i gang en storm på sosiale medier, der kvinner deler sine opplevelser med alt fra seksuell trakassering og voldtekt, til frykt for egen sikkerhet, og kaster lys over måten kvinners bevegelsesfrihet begrenses.

Blant annet ble følgende tweet publisert i kjølvann av drapet: «Sarah Everard’s story is so upsetting.

Women have had to cross roads, fake phone calls, run, smile carry a weapon for protection just to avoid being targeted. This isn’t right» (@Olonibaby, 2021). En annen bruker publiserte følgende: «I kept my keys laced between my fingers.

I stayed on the phone with my boyfriend at the time. I did everything right. And I was still harassed and assaulted. Thankfully I did not end up raped or murdered that night. But I was extremely shaken up.» (Smith [@_hollyannesmith], 2021).

Bevegelsen ble etter kort tid møtt med motsvar fra en gruppe som, under hashtaggen NotAllMen, ønsket å flytte fokuset over på at ikke alle menn er voldtektsmenn (Curtin, 2021). Dette forsøket på å vende fokuset vekk fra problematikken ble møtt med både sinne og frustrasjon.

En studie fra 2007 (Condon, Lieber og Maillochon), basert på intervjuer med kvinner i Frankrike, kan bidra til å belyse måten kvinners bevegelsesfrihet blir begrenset. Blant kvinnene i studiet var det først og fremst de unge og single som var mest ute alene på nattestid, hvorav litt over halvparten hevdet at de ikke var redde for å være bevege seg ute på natten (2007, 109-110). Til tross for at mange ikke var eksplisitte om frykten for vold, argumenterer Condon, Lieber og Maillochon for at

frykten avsløres gjennom kvinnenes handlinger.

Kvinnene i studiet brukte bestemte taktikker for å unngå det de anså som farlig når de beveget seg ute på nattestid (2007, 114). Taktikkene inkluderte alt fra å tilpasse ruten hjem for å unngå bestemte områder, å ta taxi fremfor kollektivtransport eller å sove over hos en venn. «It is in this way that women’s freedom of circulation comes to be reduced, limited. There is no outright prohibition against entering public places, rather a kind of delimitation, and even reduction, of possible space.» (Condon, Lieber og Maillochon, 2007, 116). Å slå følge med en venn var også en utbredt taktikk. Rachel Pain (1997) påpekte at det er høyst usannsynlig at frykten for vold stopper en kvinne fra å gå ut i det hele tatt, men det bidro til at tredjedel av kvinnene i studiet hennes ikke gikk ut alene (2007, 112). Til felles har disse taktikkene at de avdekker en sterk mental årvåkenhet blant kvinnene (Condon, Lieber, Maillochon).

Hva forteller dette oss om kvinners bevegelsesfrihet i dag? Opplevelsene kvinner har delt i sosiale medier etter drapet på Sarah Everard samsvarer med det som ble funnet i studiet fra Frankrike. Kvinner bruker en rekke ulike taktikker for å sørge for sin egen sikkerhet når de beveger seg ute, særlig om natten.

Det er ytterst få som tror eller hevder at «alle menn» er voldtektsmenn, men hvordan skal man vite hvem man kan stole på og ikke? Vissheten om at det kan skje, at man er uheldig og er på feil sted til feil tid, er det som setter begrensninger for kvinners bevegelsesfrihet. Og når alt kommer til alt: «Going out feeling scared already represents a major restriction» (Condon, Lieber og Maillochon, 2007, 114).

37

Foto: Ehimetalor Akhere Unuabona. Demonstrant under protestene i London etter mordet på Sarah Everard

38

Robin Thorén: andreårsstudent på masterprogrammet i sosialantropologi ved UiB.

DO YOU WANT FREEDOM? “[…] if freedom is doing what I want, well that means I gotta know what is, not just what it isn’t.” – Pat the Bunny (2014) How much time have you spent thinking about freedom? I have spent the most of my adult life thinking and trying to pursue what I have identified as freedom and like the retired punk musician Pat, I too find it difficult to know what that is. According to the Merriam Webster Dictionary being free is not being coerced or constrained in choice or action (2021).

I believe that most individuals would like to not be blatantly coerced in their choices and actions and yet most individuals are coerced into working for money in order not to be evicted from their homes.

If someone were exercise their individual freedom to not participate in this system of coercion the consequences could be disastrous, but maybe that is what freedom is?

“Freedom is beautiful and terrible, it’s nothing soft and sweet” – Pat the Bunny (2014) What if freedom is beautiful and terrible at the same time? If that is the case then maybe individuals are content with having choices instead of freedom?

Some of the street kids in Cape Verde (Bordonaro, 2012) and the street punks in Indonesia (Martin-Iverson, 2021; Moog, 2020) exemplify the autonomy of individuals who live in ways that they have chosen and consider beautiful, but this way of life might be considered terrible form an outside perspective. They tap into a type of autonomy that is not accepted by the normative society. According

to a VICE news report some of the individuals within the street punk scene were orphans prior to joining the community, but many had freely chosen to live on the streets (Larsson, 2016). A life that could be considered both terrible and beautiful at the same time.

In Does Choice Mean Freedom and Well-Being? the authors at one point refer to how F.D. Roosevelt saw four freedoms: “freedom from want, freedom from fear, freedom of worship, and freedom to express oneself” (Markus, Schwartz, & Deighton, 2010, s.

345). These freedoms (or liberties) are a mix of both negative and positive freedoms, where freedom from fear and want are negative while freedom of worship and expressions are positive. A negative freedom is in other words a freedom from manmade obstacles or constraints in your way to fulfill your desires, and a positive freedom is having the ability to live life according to one’s own values (Svendsen, 2014). These concepts of freedom and liberty could be shaped to “work” within a state system but could you as an individual be considered free if you still are constrained by the laws and norms espoused by the state or (mass)society? If you made an honest and free choice to be a part of a state system to limit your previous freedom in exchange for some of its services, it could be argued that you maintained your freedom up until that point, and that you are now negotiating what constraints you are willing to accept. However, most often individuals are not asked for consent before they are integrated into a state system.

If we consider the anarchists, the “true” advocates of unbridled freedom, we might get different answers. In the short essay, Freedom (Libertad) by French anarchist Albert Libertad who published the infamous anarchist journal L’Anarchie in the early 1900’s, a forceful version of freedom is described:

39

“Freedom is a force that one must know how to develop within the individual; no one can grant it.” – Albert Libertad (2016) Libertad, the name that Joseph Albert took for himself, did not see how any government or similar institutions could give the individual any freedom; freedom was something you had to take or do yourself.

Much like the street punks in Indonesia with their DIY-ethic, an ethic that is a core principle among many punks and anarchists. There are different implementations of this ethic. In some cases, DIY is a hobby. In other cases, it is more like a necessity. In Under the Radar, Steve Moog tells us about how the popular anarcho-punk band Marjinal from Jakarta Illustrasjon: Elise Johansen

that taught homeless street kids how to play instruments which would make it possible for the kids to provide for themselves through busking on the streets (Moog, 2020, s. 18).

“It’s you not me or your parents. Just you, just you, just you, fuck you!

Your innervoice. And your life in the world Do it yourself against capitalism culture!!” – Marjinal (2005)

40

Illustrasjon: Elise Johansen

Robin Thorén

The late David Graeber wrote about the method of direct action, a method where the individual acts unmediated. Graeber conducted fieldwork among activist-oriented groups (2009) but a direct action could be interpreted as an action you make without any sort of mediation, and not necessarily activistic. One could argue that these individuals that are practicing direct action as a method, take back their agency and their freedom in a similar way that that Libertad suggested. What happens if you follow this logic further? Does it mean that freedom, and let us say, democracy is incompatible?

If democracy is a system in which we vote for representatives to represent our interests, one could argue that we are free to vote for the person or party that align well with your own interests. As you cast your vote you could be considered to be free, but if your side loses the election, you and the minority that you are now a part of, becomes politically powerless (Thoreau, 2020, s. 311; 317).

To become politically powerless in a democracy is to lose part of one’s agency; the illusion of becoming powerless makes us believe in the power of a phantasm rather than our own inherent power.

A phantasm is a transcendental idea that dominate one’s thoughts and guides one’s actions through norms if it is not in service of self-interest. Democracy (or other forms of governing) could be seen as a phantasm, and only has the power that we as individuals decide (or are fooled) to give it. The term phantasm (or spook as in the original edition) was popularized by the German philosopher Max Stirner in his anti-authoritarian magnus opus, Der Einzige und sein Eigentum (Stirner & Landstreicher, 2017).

In The Art of Not Being Governed, Scott conducted fieldwork in Southeast Asia among people who had resisted being incorporated into a larger society, and as this incorporation happened Scott observed how their autonomy and freedom diminished (2009, s. 188). He connects certain food production (and/ or gathering) techniques to attain freedom from the state structures (2009, s. 191); these people did not give up their own power and therefore refused the state phantasm the power it needs to gain more power.

Even if life in the hills was tougher, it allowed the ones who chose to flee there a more autonomous life free from state constraints like taxes and forced conscriptions. Scott connected the autonomy in the hills in Zomia to what was embodied in the Great

41

Dismal swamp in North America. In the Great Dismal swamp draft dodgers, deserters, runaway slaves, and outlaws sought freedom from state for a multiplicity of reasons, and in the swamp, they found it. The swamp, like the hills, proved too difficult for the state to control, and in the eyes of the state it allowed “the ‘lowest sort’ of people to find freedom and independence” (2009, s. 171). The state apparatus in North America expressed a desire to drain the Great Dismal swamp to prevent free and independent individuals (ibid.), and in contemporary times individuals like Trump popularized that saying to discredit people who did not believe the state narrative (Business Insider, 2016).

With this in mind, let us return to the question, is democracy (or any other form of governing) and freedom incompatible? Yes and no.

No, they are not incompatible. If an individual, free of coercion, makes a choice to join a democratic and accept some constraints to their freedoms, I would argue that the individual is still free if they can leave society at their own will.

Yes, they are incompatible. If an individual is forced into to the same democratic society without their consent and an inability to voluntary disassociate with that said society, one could therefore argue that democracy and freedom are incompatible.

This leads us back to the main question of this essay; do you want freedom? I will try to answer this way in the only way I can, with the help of autoethnography. My own desire for unbridled freedom burns with a mellow flame nowadays which means that I am willing to make compromises to be able to make a life for myself within the imagined society, even though I still dream about the terrible and beautiful idea of freedom. I can only answer for myself, but what about you? Do you want freedom?

42

TEKNOLOGISK MAKT Verden og samfunnet i dag preges i større grad av nye teknologier og digitaliseringsprosesser. Apper, nettsider, tekniske systemer og andre konkrete teknologier som smarttelefoner og datamaskiner ser ut til å overta stadig mer av hverdagen til folk flest, enten det er på arbeidsplasser, skoler, eller når man kun er alene. Dette påvirker ikke bare hvordan vi beveger oss rundt i verden, men også det vi gjør og måten vi forholder oss til hverandre.

Foto: Taylor Vick

Joakim Sæthre: tredjeårsstudent på sosialantropologi ved NTNU i Trondheim.

Verden og samfunnet i dag preges i større grad av nye teknologier og digitaliseringsprosesser. Apper, nettsider, tekniske systemer og andre konkrete teknologier som smarttelefoner og datamaskiner ser ut til å overta stadig mer av hverdagen til folk flest, enten det er på arbeidsplasser, skoler, eller når man kun er alene. Dette påvirker ikke bare hvordan vi beveger oss rundt i verden, men også det vi gjør og måten vi forholder oss til hverandre.

Samtidig som denne utviklingen skjer, binder vi oss stadig nærmere en avhengighet til teknologien og den logikken den bringer med seg, ved at vi gir fra oss en del av kontrollen. Tapet av denne kontrollen arter seg latent, ved at prosessene vi er vant til blir plassert inn i svarte bokser og gjøres utilgjengelig for oss. Risikoen dette løper, er at vi distanseres fra det vi tidligere hadde et forhold til, og tvinges til å håndtere problemer artikulert på teknologiens bestemte prinsipper.

Mitt argument for at dette lar seg skje, er at vi forholder oss til teknologien som noe nøytralt og instrumentelt, og ikke som en utgjørende faktor når vi står i situasjoner som er forårsaket av den. For mange opptrer teknologien som nøytral, ved å bli fremstilt som objektiv og holdningsløs i seg selv.

Det vil si at teknologien først blir meningsfylt når den blir tatt i bruk, men kun som et middel for å nå et mål. Spørsmålet om teknologien gjør noe med oss blir dermed et spørsmål om hvilke mål og motivasjoner som ligger hos brukerne, og hvilke konsekvenser målene har (Røyrvik J., 2012, ss.

182-183). Argumentet som våpen-lobbyen i USA trekker på når man har diskutert innstramming av våpenlovene: «Guns don’t kill, people kill people» får derfor legitimitet innen et slikt perspektiv (Murphie & Potts, 2003, ss. 26-27). En slik forståelse av teknologien hindrer oss i å stille oss kritiske til hva teknologien faktisk gjør og betyr for oss.

Det jeg ønsker å formidle i denne artikkelen er hvordan teknologiens erobrende vesen og logikk utfordrer og påvirker det som regnes som menneskets domene. Definisjonsmakt og vurderingsevne er noe av det vi overlater til maskinene og teknologiene i større grad. Det vil ikke si at all teknologi i dag er skapt med tvilsomme eller onde intensjoner om å overta oss. Men teknologien som vi omgir oss med virker likevel til å ta bort noe av makten vår, uten at vi helt tydelig kan se hvor den blir omplassert.

MEN HVA ER EGENTLIG TEKNOLOGI? Ordet teknologi stammer fra det greske ordet Techne, som betyr teknikk eller evne (Alnes, 2019). Altså en måte å utføre eller skape noe. Martin Heidegger (1953) forstår Techne som en måte å bringe frem, eller å åpenbare noe. På denne måten forstår han også teknologi ved at den åpenbarer nye forståelser av omverdenen, og mulighetene som skjuler seg der (Heidegger, 1977, ss. 12-13). Heidegger bruker vannkraftverket i Rhinen som eksempel på hvordan teknikken åpenbarer naturen som ressurser for oss.

«The Hydroelectric plant is not built into the Rihne river, as was the old wooden bridge that joined bank with bank for hundredes of years, Rather the river is dammed up into the power plant, What the river is now, namely, a water power supplier, derives from out of the essence of the power station». (Heidegger, 1977, s. 16) Rhinen er ikke lengre en del av landskapet når den kobler seg til vannkraftverket. Den blir kun en del av den større energiproduksjonen ved at den stiller seg som en vannressurs og drivkraft for å få vannturbinene til å dreie rundt. På denne måten åpenbarer naturen seg for oss som en ressurs ved at vi utfordrer den til å ta ny form som lar oss maksimere det vi kan få ut av den. Overskuddet av ressursene vi henter ut, lagrer vi så i reservoarer1 som står til vår disposisjon når vi måtte trenge det (Heidegger, 1977, ss. 16-19). På samme måte som matvarene på butikkhylla alltids står klare til å bli plukket, venne-kontaktene våre på Facebook alltids kan nås med en melding, eller appene på mobilen til enhver tid er tilgjengelig for oss, føyer disse seg også inn i de stående reservene av ressurser til vårt behov.

Når skogen ikke lenger er trær, men potensiell treindustri, eller når Hardangervidda ikke lenger er et landskap, men ubrukt hyttetomt, fremstilles naturen, eller jorden, som en ressurs for oss til å bruke, hvor vi abstraherer relasjonen vår til den gjennom å objektivere den, hvorav mennesket heller ikke slipper unna (Heidegger, 1977, s. 26). Slik som Rhinen ikke lenger er en elv i et landskap, men en del av produksjonen av vannkraft, er også mennesket føyet inn som en bestanddel av maskineriet. Heidegger 1. Heidegger kaller dette «Bestand, men er på engelsk oversatt til «the standing reserve».

43

44

Joakim Sæthre

Foto: Prateek Srivastava

mener at mennesket også er en del av innrammingen av teknologien, men uten at vi selv er klar over det.

Man stands so decisively in attendance on the challenging-forth of Enframing that does not apprehend Enframing as a claim, that he fails to see himself as the one spoken to, and hence also fails in every way to hear in what respect he ek-sists, from out of his essence, in the realm of an exhortation or address, and thus can never encounter only himself. (Heidegger, 1977, s. 27).

Mennesket er så oppslukt i teknologien at vi ikke lenger klarer å skille oss selv fra teknikkens logikk.

Teknologien endrer med andre ord vårt forhold til oss selv, ved at vi stiller oss som ressurser til teknologien. På samme måte som Rhinen blir vannressurs til kraftverket, er mennesket også innvevd i maskinen som vedlikeholder og «operatør» av selve maskineriet. Vi står kanskje som herre over

teknologien, men vi er like mye en del av den som vi er avhengig av den. Således blir vi også henstilt til teknologiens egne premisser. Når vi derfor legger oss under dens premisser, slutter dermed også teknologien å være noe nøytralt. Mulighetene vi omfavner oss med blir fremstilt innen den teknologiske logikken for korrekt handling. Selv om mennesket fortsatt er den som kontrollerer og utføre handlinger ut ifra egne motivasjoner, er handlingene som presenteres for oss, gitt av teknologiens logikk (Murphie & Potts, 2003, ss. 22-23).

«TALLENE LYVER IKKE» I en artikkel fra Aftenposten kunne man lese om hvordan personlighetstester i større grad blir brukt hos arbeidssøkere for å sile ut aktuelle kandidater fra søknadsbunken (Lunde, 2020). Saken omtaler bruken av en personlighetstest til en stilling på Meny som søkerne må igjennom før de blir bedt på intervju. Personlighetstesten forsøker å måle personlige egenskaper og evner som er i bedriftens interesser ved å se på nevrotisisme, planmessighet og omgjengelighet. «Har du mye vondt i magen?» eller «Har du sett noe som få andre har sett?» er blant noen av spørsmålene som stilles. Ifølge tes-

45

tutviklerne skal man gjennom personlighetstesten sikrer en objektiv og standardisert metode for å vurdere kandidatene likt, slik at ytre faktorer som kjønn, etnisitet, eller om du har tatoveringer eller piercing ikke spiller inn på vurderingen av kandidaten.

Slike tester er både effektive for arbeidsgiver, og kan fungere positivt for arbeidssøkere for å unngå å bli dømt gjennom førsteinntrykk. Likevel forsvinner noe av den menneskelige vurderingen i søknadsprosessen når den blir overført til det teknologiske.

Hva som avgjør om du får jobben, er nå overført til personlighetstest-programmets indikatorer og analyser av testsvarene. Slik ser vi at det som før var en vurdering basert på relasjonen mellom mennesker, nå blir «blackbokset» og avgjort av teknologien.

Evner som testen her forsøker å måle, er subjektive og abstrakte, men blir igjennom testen gjort til objektive målenheter som vi igjen kan behandle som sammenlignbare entiteter. Slik kan vi også se samtiden vår som dominert av økt kvantifisering, objektivering og ting-dannelse ifølge Tord Larsen (2017).

Det mentale innholdet vårt blir gjort tilgjengelig for så å bli reifisert til tydelige entiteter som vi kan konkret behandle og måle opp mot det vi ønsker (Larsen, 2017, ss. 280 - 281). Egenskapene som du og jeg innehar lar seg i en teknologisk tilværelse bli isolert og målt opp mot det det vi måtte ønske.

I et annet lignende tilfelle hos Statoil (nå Equinor) ble det igangsatt en 360-graders vurdering av de ansatte hvor kunder, kollegaer og de nærmeste sjefene skulle gi de ansatte karakter mellom 1-6 på arbeidsprestasjon, etterlevelse av bedriftens verdier og adferd. Den totale vurderingen basert på dette ble i tillegg utslagsgivende for lønnen til den ansatte, hvor en snittkarakter over 3,3 kunne resultere i lønnsøkning, eller motsatt om man scoret lavere (Fyhn, Røyrvik, & Almklov, 2020, ss. 11-14) (Røyrvik E. A., 2017, ss. 37-39). Evalueringen av de ansatte blir, i samme grad som i personlighetstesten nevnt over, også gjort til en objektiv vurdering av personer. Mennesker blir igjennom de objektiverte og standardiserte vurderingene omgjort fra subjekter til objekter som inngår i det større maskineriet som en ressurs. Slik som Rhinen er distansert fra sin opprinnelse, risikerer mennesket også det samme.

Uttrykket om at «tallene lyver ikke» kan i denne sammenhengen gjøre seg gjeldende. Karakteren man setter på den ansatte er det som avgjør hva han eller hun får i lønn, og blir slik en produsert objektiv sannhet om den ansatte (Røyrvik E. A.,

2017, s. 39). Scorer man høyt på nevrotisisme, eller får en toer på karakterkortet, er det dermed også blitt en objektiv forklaring av personen som bestemmer hvilke muligheter og begrensninger han eller hun møter. Tallene lyver kanskje ikke, men er de således i stand til å fortelle oss hvem vi er?

TEKNOLOGISK EROBRING Teknologisk erobring vekker kanskje assosiasjoner til fantastiske roboter og AI-systemer som søker å ta kontroll over menneskeheten. Erobringen som teknologien fører med seg, bør heller forstås gjennom hvordan teknologien gjør oss i stand til å kunne kontrollere det vi har rundt oss som potensielle ressurser. Altså i åpenbaringen av det kjente og ukjente.

Slik som Heidegger forklarer, blir vi gjennom teknologiens verdensbilde i stand til å kunne transformere verden slik den fremtrer for oss, til håndterbare objektive størrelser som vi kan utnytte og transformere i det uendelige (Heidegger, 1977, s. 16). Det vi opplever som noe nært og som en del av en helhet, må adskilles og omdannes til objektiverte «ting» for å kunne bli kvantifisert, målt, skalert og standardisert.

Den teknologiske erobringen kjenner ingen grenser, og mennesket er intet unntak fra teknologiens ekspansive natur, hvor vi blir omgjort til fragmenterte, objektiverte entiteter, adskilt fra oss selv. Personlighet, intelligens og prestasjon er noe av det som lar seg omfatte av teknologiens målinger og standarder i form av IQ- og personlighetstester eller skolekarakterer. Disse delene kan bli omformet til data som lar oss se mennesket på nye måter til nytte for eksempelvis forskning eller algoritmer. Svarene fra flere IQ-tester kan f.eks. brukes til å åpenbare tingene rundt oss som IQ-nivåer for bydeler, aldersgrupper eller kjønn. Videre kan vi også sammenligne IQ-nivåene til de forskjellige grupperingene av landet og danne statistikk basert på disse resultatene. Igjennom en slik prosess skiller vi dermed ut det subjektive og omdanner det til noe objektivt som vi kan måle og sammenligne med ut i det uendelige.

Det erobrende ved teknologien er nettopp at den overtar vår vurderingsevne gjennom å objektivere og entifisere tingene rundt oss og oss selv, til kalkulerte og standardiserte former. Teknologien henter også sin legitimitet og makt i kraft av å bli oppfattet som objektiv og velfundert. Det faller seg så naturlig å eksistere innenfor teknologiens rammebetingelser, slik at problemløsningene vi står ovenfor blir løst ved å gå på akkord med den.

46

Joakim Sæthre

“Som forståelsesform og premiss er teknologikken blitt så dominerende at den tillates å virke overalt uten at vi ser nevneverdig motstand. Mennesket protesterer mot konkrete teknologier, men teknologikken selv unndrar seg motstand.” (Fyhn, Røyrvik, & Almklov, 2020, s. 14) Teknologien er i dag overalt og styrer oss uten at vi kanskje er klar over det, eller helt vet hvordan. Alt fra registreringssystemer og forskningsmetoder til mobiltelefoner og biler er bundet i teknologikkens verdensbilde. Men siden selve teknologikken ikke er like konkret eller håndgripelig, lar vi den teknologiske erobringen fortsette.

KONKLUSJON Jeg har i denne artikkelen forsøkt å forklare hvordan teknologiens vesen og verdensbilde gir oss både muligheter og begrensinger gjennom å omdanne naturen og mennesket til objektive entiteter som fremstiller seg som ressurser. Teknologien viser seg verken utelukkende instrumentell eller nøytral, ved at den stiller seg som premissleverandør for de valgene vi tar, og i måten den omformer oss til å passe inn i dens rigide system. Den teknologiske logikken (teknologikken) omfatter oss i de systemene og teknologiene vi benytter oss av, men fordi den ikke fremtrer tydelig for oss idet den er gjemt i teknologi, lar vi den eksistere og ekspandere uten kritikk eller motstand.

Illustrasjon: Tonje Gray

NR. 1-2 2021 47

PROSOPOPEIA KONKLUSJON

Jeg har i denne artikkelen forsøkt å forklare hvordan teknologiens vesen og verdensbilde gir oss både muligheter og begrensinger gjennom å omdanne naturen og mennesket til objektive entiteter som fremstiller seg som ressurser. Teknologien viser seg verken utelukkende instrumentell eller nøytral, ved at den stiller seg som premissleverandør for de valgene vi tar, og i måten den omformer oss til å passe inn i dens rigide system. Den teknologiske logikken (teknologikken) omfatter oss i de systemene og teknologiene vi benytter oss av, men fordi den ikke fremtrer tydelig for oss idet den er gjemt i teknologi, lar vi den eksistere og ekspandere uten kritikk eller motstand.

BEGEISTRING SLIPPES JUNI 2021

48

LITTERATUR TANKENES FRIHET I (MIS)INFORMASJONSSAMFUNNET

FELTRAPPORT FRA HONG KONG

Icke, D. og Icke, G. (2020, 31. desember). Icke/Rose 1 – The Truth Behind the Coronavirus Pandemic, Covid 19 Lockdown & Economic Collapse. [Video] https://davidicke.com/2020/12/31/ the-london-real-collection/

BBC, (2021, 11 Mars). Hong Kong. China approves ‘patriotic’ plan to control elections. BBC. https://www.bbc.com/news/ world-asia-china-56356046

Fassin, D. (2011) The Politics of Conspiracy Theories: On AIDS in South Africa and a Few Other Global Plots. The Brown Journal of World Affairs. 17(2), 39-50.

Dyrendal, A. og Emberland, T. (2019). Hva Er Konspirasjonsteorier. Universitetsforlaget.

Drængi, E. (2021, 12. april). «Charter-Svein» angrer ikke på å brenne munnbind foran stortinget - Aldri følt jeg har gjort noe viktigere. MSN nyheter. https://www.msn.com/nb-no/nyheter/ norge/charter-svein-angrer-ikke-p%C3%A5-%C3%A5-brennemunnbind-foran-stortinget-aldri-f%C3%B8lt-jeg-har-gjort-noeviktigere/ar-BB1fzf0L?MSCC=1598445675 Harari, Y. N. (2015). Sapiens: A Brief History of Humankind.

Harper.

Herbjørnsrud, D. og Eriksen T. H. (2020). Gå Inn I Din Tid: Thomas Hylland Eriksen I Samtale Med Dag Herbjørnsrud. Res Publica.

Niehaus, I. (2013). Kuru, AIDS, and Witchcraft: Reconfiguring Culpability in Melanesia and Africa. Social Analysis: The International Journal of Social and Cultural Practice. 57(3), 25-41.

Mill, J. S. (2010). Om friheten. Vidarforlaget.

Schaaning, E. (1997) Diskrusens materialitet. Fra Foucault til Latour. I Vitenskap som skapt viten. Foucault og historisk praksis. Spartacus.

Simonsen, K. B. (2020) Sions vises protokoller. Store norske leksikon. Hentet 2. mai 2021 fra https://snl.no/Sions_vises_protokoller Turner, V. (2018). Dramas, Fields, and Metaphors: Symbolic Action in Human Society. Symbol, Myth and Ritual. Cornell University Press.

Vege, H. H. (2021, 20. mars). Koronademonstrasjoner flere steder i landet. Nettavisen. https://www.nettavisen. no/nyheter/koronademonstrasjoner-flere-steder-i-landet/s/12-95-3424104707 GRØNNVASKET Dalsgaard, S. (2013) The commensurability of carbon: Making value and money of climate change, HAU: Journal of Ethnographic Theory, 2013 (1), s. 80-98.

Felli, R. (2014) On Climate Rent, Historical Materialism, 2014 (3-4), s. 251-280.

Fraser, N og Jaeggi, R (2018) Capitalism: A Conversation in Critical Theory. Newark: Polity Press.

Sullivan, S. (2009) Green capitalism, and the cultural poverty of constructing nature as service provider, in Radical Anthropology, 2009, s. 18-27.

Cheung, E. & Lee, D. (2021, 15 April). Hong Kong expands coronavirus vaccination orogramme to those aged under 30; BioNTech shots to close in September. South China Morning Post. https://www.scmp.com/news/hong-kong/health-environment/article/3129620/hong-kong-expand-coronavirus-vaccination-program Tandstad, B. (2019, 10 Juni). Store protestar i Hongkong – fryktar utelveringsavtale med Beijing. NRK. https://www.nrk.no/urix/ store-protestar-i-hongkong---fryktar-utleveringsavtale-med-beijing-1.14582246 Hernández, J. C. & Yu, E. (2019, 1 Juli). Hong Kong Protest, Largest in Weeks, Stretches Several Miles. The New York Times. https://www.nytimes.com/2019/12/07/world/asia/hong-kong-protests-us-chamber-commerce.html Kaeding, M.P. (2017). The Rise of “Localism” in Hong Kong. Journal of Democracy 28(1), 157-171. doi:10.1353/ jod.2017.0013 Lee, Z. (2020, 8 Juli). Hong Kong national security law leaves ’Lennon Walls’ in restaurants blank, protest posters out.

South China Moring Post. https://www.scmp.com/video/hongkong/3092389/hong-kong-national-security-law-leaves-lennonwalls-restaurants-blank Lok-kei, S. (2020, 30 Juni). Hong Kong national security law: future of city’s localist movement hangs in balance as groups disband, activists quit or flee city. South China Morning Post. https://www.scmp.com/news/hong-kong/politics/ article/3091183/hong-kong-national-security-law-future-citys-localist RETTEN TIL Å BESTEMME HVEM SOM SKAL DØ

Hirsti, K. (2020) Foreslår «pandemilov» i Sverige. Tilgjengelig fra: https://www.nrk.no/urix/foreslar-_pandemilov_-i-sverige-1.15305184 (Hentet: 13.04.2021) Hjellen, B. og Kristensen, M. (2020) Over 4000 døde i Sverige - Tegnells forgjenger kritiserer Sveriges strategi. Tilgjengelig fra: https://www.nrk.no/urix/antall-dode-av-covid-19-i-sverige-harpassert-4000-1.15028566 (Hentet: 13.04.2021) Mbembe, A. (2003) Necropolitics, Public Culture. 15(1), s.

11–40. Durham, NC: Duke University Press.

Scheper-Hughes, N. (1992) Death without weeping. California: University of California Press s. 167-215.

Skjeseth, H. K. (2020) Smitten sprer seg i Afrika: Over 1000 døde av covid-19. Tilgjengelig fra: https://www.nrk.no/urix/smitten-sprer-seg-i-afrika_-over-1000-dode-av-covid-19-1.14987139 (Hentet: 13.04.2021) Sterri, A. B. og Stein, S. (2021) Vanvittig vaksinefordeling.

Tilgjengelig fra: https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/ gWL8vJ/vanvittig-vaksinefordeling (Hentet: 13.04.2021) Veum, E., Tandstad, B. og Solvang, F. (2020) Tegnell: – Det

49

kan bli flokkimmunitet i Stockholm i mai. Tilgjengelig fra: https:// www.nrk.no/urix/tegnell_-_-det-kan-bli-flokkimmunitet-i-stockholm-i-mai-1.14984679 (Hentet: 13.04.2021) World Health Organisation (2021) WHO Coronavirus (COVID-19) Dashboard. Tilgjenglig fra: WHO Coronavirus (COVID-19) Dashboard | WHO Coronavirus (COVID-19) Dashboard With Vaccination Data (Hentet: 13.04.2021) MEETINGS IN MOTION Bourdieu, P. (1967). Systems of education and systems of thought, Social Science Information, 14: 338–358.

Christie, M. (2003). “Jump London”. Channel 4, Optomen Television, Channel 4, September, UK https://vimeo.com/17189047.

Foucan, Sebastien. (2008) Freerunning: Find Your Way. London: Micahel O´Mara Booka, Limited Jackson, M. (83). “Knowledge of the Body”. Man. New Series: 18 (2), pp. 327-345 https://www.jstor.org/stable/pdf/2801438.pdf Jackson, M. (2013). Lifeworlds. Essays in Existential Anthropology. Chicago: The University of Chicago Press Louis, Cavrell. (1966). Universal Mind of Bill Evans Martin Campbell (2006). Casino Royale. EON Productions.

Sahlins, M. (2004, 1972). Stone Age Economics. London; New York: Routledge TIL ETTERTANKE

Condon, S., Lieber, M. og Maillochon, F. (2007). Feeling Unsafe in Public Places: Understanding Women’s Fears. Association Revue Française de Sociologie. 48, 101-128. https:// www.jstor.org/stable/pdf/40217706.pdf?refreqid=excelsior%3A61b9a44084bebaebf8706e89d3f9648b Curtin, A. (2021, 11. mars). Sarah Everard: Women dispair that #NotAllMen has been trending on Twitter. MyLondon https:// www.mylondon.news/news/south-london-news/sarah-everard-women-despair-notallmen-20064706 Olonibaby [@Olonibaby]. (2021, 11. mars). Sarah Everard’s story is so upsetting.[Twitter-post]. Twitter. https://twitter.com/ oloni/status/1369966329919377410 Porterfield, C. (2021, 12. mars) How Sarah Everard’s Disappearance Sparked A Social Media Movement». Forbes. https:// www.forbes.com/sites/carlieporterfield/2021/03/11/how-sarah-everards-disappearance-sparked-a-social-media-movement/?sh=2716ca7c2a1d Smith, H. A. [@_hollyannesmith]. (2021, 12. mars). I kept my keys laced between my fingers.[Twitter-post]. Twitter. https:// twitter.com/_hollyannesmith/status/1370166148491177984 DO YOU WANT FREEDOM? Bordonaro, L. I. (2012). Agency does not mean freedom. Cape Verdean street children and the politics of children’s agency.

Children’s geographies, 413-426.

Business Insider. (2016, 11 12). Here’s what Trump means when he says ‘drain the swamp’ — even though it’s not an accurate metaphor. From Business Insider: https://www.businessinsider.com/what-does-drain-the-swamp-mean-was-dc-builton-a-swamp-2016-11?r=US&IR=T Graeber, D. (2009). Direct action: an ethnography. Edinburgh: AK Press Larsson, M. (2016, 11 28). We Meet the Punks of Aceh. From

VICE: https://www.vice.com/en/article/jpxbp3/punk-rock-vs-sharia-law Libertad, A. (2016). Freedom. In Killing King Abucus Anthology - A collection of writings for relations without measure (pp. 6972). Regina, SK, Canda: Changing Suns Press.

Marjinal. (2005). Do It Yourself. Predator. Taringbabi.

Markus, H. R., Schwartz, B., & Deighton, J. (. (2010). Does Choice Mean Freedom and Well‐Being? Journal of Consumer Research, 344-355.

Martin-Iverson, S. (2021). The value of the underground: punk, politics, and creative urbanism in Bandung, Indonesia. Cultural studies, 110-135.

Merriam-Webster. (2021, 3 15). From https://www.merriam-webster.com/dictionary/freedom Moog, S. (2020). Under the Radar: The Everyday Resistance of Anarchist Punks in Bandung, Indonesia. ProQuest Dissertations Publishing.

Pat The Bunny. (2014). Song for a Stray Cat on the Fence. The Volatile Utopian Real Estate Market. Savage Wasteland Music Collective.

Pat The Bunny. (2014). We Are All Compost In Training. The Volatile Utopian Real Estate Market. Savage Wasteland Music Collective.

Scott, J. C. (2009). The Art of Not Being Governed: an anarchist history of upland Southeast Asia. New Have: Yale University Press.

Stirner, M., & Landstreicher, W. (. (2017). The Unique and Its Property.

Baltimore: Underworld Amusements.

Svendsen, L. (2014). Positive and Negative Freedom. In L. Svendsen, A Philosophy of Freedom (pp. 101-119). London: Reaktion Books Ltd. Thoreau, H. D. (2020). Walden, and on the Duty of Civil Disobedience. Minneapolis: Lerner Publishing Group.

TEKNOLOGISK MAKT Alnes, J. H. (2019, Hentet 22. mars 2021 fra). Store Norske Leksikon snl.no. Hentet fra Techne: https://snl.no/techne Heidegger, M. (1977). The Question Concerning Technology.

New York: Harperperennial & Modernthought.

Larsen, T. (2017). Når virkeligheten flytter på seg. I T. Larsen, & E. A. Røyrvik, Trangen til å telle (ss. 265-308). Oslo: Scandinavian Academic Press.

Murphie, A., & Potts, J. (2003). Culture and Technology. New York: P grave Macmillan.

Pfaffenberger, B. (1988, Jun. Man). Objects and Humanised Nature: Towards an Anthropology of Technology. Royal Anthropological Institute of Great Britain and Ireland, ss. 236-252.

Røyrvik, E. A. (2017). Sosialitet i målstyringens tid. I T. Larsen, & E. A. Røyrvik, Trangen til å telle (ss. 25-). Oslo: Scandinavian Academic Press.

Røyrvik, J. (2012). Værvinudet. Avhandling. I K. 7, Værvinudet. (ss. (s.175-201) og 11 (311-334)). Trondheim: Sosialantropologisk institutt, NTNU.

50

Maren Rygg Brekke: andreårsstudent på bachelorprogrammet i sosialantropologi ved UiB

ATINGTING TROM TROMTROM TROMMELOM - ATINGTING TROMMER Som talerør for studentene har det å gjennomføre min viktigste oppgave - å luske rundt på campus og samle sladder - vært relativt begrenset dette semesteret. Med gjentatte nedstenginger og lite fysisk undervisning har de fleste av dere vært gjemt bort fra universitetet. Hjemmeundervisning har vært realiteten vi aldri hadde sett komme og stu-

dentene har brukt utallige timer på tunge, digitale forelesninger - gjerne i pysj - med gjentatte tekniske problemer og innimellom lite engasjement fra studentenes side. Det har føltes som en hel evighet, men det finnes lys i enden av tunnelen! Tallene på vaksinerte stiger sakte, men sikkert, og det går rykter om håp om et normalt liv om ikke så altfor lenge.

Kanskje er tiden snart inne for å gå på etterlengtede fysiske forelesninger, uten å måtte dobbeltsjekke om den faktisk er fysisk. Kanskje, om ikke så altfor lenge, slipper dere stresset rundt å sitte med bustete hår i sengen idet foreleseren ber alle ta på kamera, og ikke minst, det mange av dere gleder dere aller mest til - å slippe å delta i breakoutrooms på slutten av forelesningen. Kanskje kan dere tillate dere selv å drømme om en tid hvor dere kan ta plass fremst i forelesningssalen og delta i diskusjoner uten å uheldigvis avbryte fem stykker samtidig, fordi internettet henger litt etter. Eventuelt snorke litt på bakerste rad og prøve å unngå alle spørsmål, for de som foretrekker det.

Atingting trommer videre .... tromtrom trommelom En vesentlig del av studiehverdagen er det sosiale - jo, de større arrangementene også, men minst like viktig er de små gledene dere får av å studere og spise lunsj sammen med medstudenter. Dere er jo tross alt sosialantropologi student-

er. Det har det vært full stopp for. Dere har til og med i perioder mistet muligheten til å mingle med medstudenter, både kjente og ukjente, over en øl eller to. Eller flere, om du har er en ekstra god dag.

Til tross for alt universet kaster mot dere studenter, har dere stått på for å gjøre hverdagen så bra som mulig. Det er blitt arrangert utallige digitale arrangementer, med stor suksess, og det har blitt konsumert mengder kaffe, te og vin over både mer formelle møter og uformelle vennekvelder på zoom.

Dette året har dere studenter vist mer enn før hvor sterke og sta dere er. Dere har kjempet dere gjennom utallige digitale forelesninger med dårlig internett. Dere har skrevet essayer og eksamener som aldri før og dere har engasjert dere i alle mulige organisasjoner. Og så er det selvfølgelig mye vi hadde klart oss foruten. Men, vi prøver å ikke tenke på det. Vi har alle mye å være stolt av dette året. Stå på videre! Nå står vi forhåpentligvis foran siste innspurt. Jeg står støtt i 8. etasje og venter på å ønske dere velkommen tilbake.

51

KONTAKT Kula Kula Institutt for sosialantropologi Postboks 7800 5020 Bergen Epost: kulakula.uib@gmail.com Facebook: @kulakulatidsskrift Instagram: @kulakula_official

Redaktør: Ida Marie Aakerholt Økonomiansvarlig: Rebekka Obrestad Kommunikasjonsansvarlig: Helle Moen Larsen, Synne Kaisdatter Krogstad og Maria Aasmul Slippfestansvarlig: Maria Aasmul og Amalie Sørum Grafisk: Maria Aasmul og Astri Nyaas Illustratører: Mila Elisabeth Larvoll, Håkon Asheim, Elise Johansen, Tonje Gray og Oddbjørn Rovde

TAKK TIL

Sosialkomité: Maria Aasmul, Amalie Sørum og Synne Kaisdatter Krogstad Tekstansvarlige: Helle Moen Larsen, Amalie Sørum, Synne Kaisdatter Krogstad og Maren Rygg Brekke Debattkomité: Maren Rygg Brekke, Gabriela Leifsen og Chiara Pecorari Skribenter: Jon Heli, Joakim Sæthre, Robin Thorén, Helle Moen Marsen, Ida Marie Aakerholt, Ilakkiya Mariya Simon, Oda Eiken Maraire, Chiara Pecorari og Maren Rygg Brekke

KULA KULA sosialantropologisk tidsskrift vår 2021

Facebook: @kulakulatidsskrift Instagram: @kulakula_official Nettside: kulakula.no