RETTEN TIL Å BESTEMME HVEM SOM SKAL DØ

Tiden vi står ovenfor har belyst en rekke etiske dilemmaer som enkelte land ikke har måttet tatt hensyn til på en stund. Grunnet utbruddet av korona pandemien har både statlige ledere og ledere i verdensorganisasjoner blitt tildelt en tydelig nekropolitisk makt. De står nå med friheten og makten til å bestemme hvem som skal få leve gjennom valg av restriksjoner og fordelingen av de etterlengtede vaksinene. De er med dette tilegnet «the power and the capacity to dictate who may live and who must die» (Mbembe, 2003, s. 11). Gjennom denne artikkelen skal jeg vise til tidligere situasjoner hvor Michel Foucaults biopower (biomakt) og Achille Mbembes necropolitics (nekropolitikk) har blitt utøvd, og sette dette opp imot den dagsaktuelle situasjonen vi står ovenfor med korona-viruset.

MAKTEN OVER ANDRES LIV

Ifølge filosofen Heidegger er menneskets største frihet makten til å bestemme ens egen død (Mbembe, 2003, s. 38). Dette valget blir derimot revet vekk fra individet i møte med biomakt og necropolitikk. Denne formen for suveren makt er noe som har eksistert over århundre gjennom eksempler som: kolonitiden, andre verdenskrigs Holocaust og apartheid i Sør-Afrika. Disse eksemplene trekker Achille Mbembe (2003) frem, gjennom sin videreutvikling av Foucaults begrep om biomakt. Her argumenterer Mbembe for at det moderne samfunnet har gitt rom for ulike former for suverenitet, og derfor også banet vei for biomakt (Mbembe, 2003, s. 13) og den nekropolitiske makten. Nekropolitikk er, som vist ovenfor, enklest relatert til krigføring hvor makter tar på seg ansvaret med å bestemme hvem som skal få leve. Et tydelige eksempel på dette er som nevnt nazismens bruk av denne suverene makten (Mbembe, 2003, s. 17). Gjennom Holocaust tok de på seg ansvaret med å fordele befolkningen inn i hvem som var verdige til å leve og hvem som falt utenfor, og måtte dø. Å sammenlikne situasjonen vi står ovenfor i dag med Holocaust blir i det ekstreme laget, men nasjonale og globale/transnasjonale/multinasjonale lederes makt til å ta valg på bekostning av innbyggere har likevel likheter når man ser det fra et nekropolitisk perspektiv.

MAKTEN TIL Å NEGLISJERE SULT

I dagens situasjon står staten ovenfor dilemma når det kommer til valget mellom økonomisk vekst versus folks helse. Nancy Scheper-Hughes (1992) viser i sin bok “Death without weeping” og kapitelet “Nevroso: Medicine, Sickness, and Human Needs” følgene av den brasilianske statens økonomiske prioritering, fremfor å sikre mat til borgerne (1992, s. 169). Blant de fattige borgerne sprer det seg en dødelig folkesykdom, som de lokalt kaller nevroso. Enkelt forklart er sykdommen en sjokktilstand kroppen går inn i ved mangel på næring. Selv ser ikke borgerne sammenhengen mellom sulten og de nervøse anfallene, for symptomene utvikler seg ikke fra magen, men fra hodet, hjertet og muskulaturen (1992, s. 178). Istedenfor å gi de hungersnødende borgerne mat blir de tildelt sterke medisiner for å ordne opp i de ulike symptomene de opplever. For å ikke gi “the impression of a conspiratorial plot by doctors and pharmacists to lure poor and nervoushungry people into a dysfunctional dependency on injections and drugs and into a form of selfdelusion and alienation” (1992, s. 199) understreker Scheper-Hughes at borgerne selv ønsker og krever disse medisinene, fordi de oppriktig tror at sterke medisiner er løsningen på alle problemene deres (1992, s. 201).

Gjennom sitt empiriske materiale fra Bom Jesus, Brasil argumenterer Scheper-Hughes for at sykdommen nevroso er kroppens motstand til den strukturelle volden som oppleves (1992, s. 214). Selv om byen har mulighet til å produsere egen mat ønsker staten å fokusere på de industrielle sukkerplantasjene for å øke velstanden i landet. Dette medfører at befolkningens eneste tilgangen til mat er importert og overpriset, og derfor nærmest uoppnåelig for de fattige å kunne anskaffe seg (1992, s. 75). Følgen av dette er som tidligere nevnt op-

pnåelsen av en så ekstrem sult at det ikke lengre blir sett i sammenheng med matmangel: «Hunger and other unmet and basic human needs are isolated by a process that excludes them by redefining them as something other than what they are» (1992, s. 199).

PÅ BEKOSTNING AV FOLKEIMMUNITET

Et dagsaktuelt eksempel på denne formen for suveren maktutøvelse er dilemmaet i-land sto ovenfor i møte med korona-viruset. De enkelte landene ble nødt til å finne en balanse mellom behovet for å opprettholde næringsvirksomhetene og samtidig minske kontakt mellom folket for å hindre smittespredning. Her tok Sverige en uventet retning hvor de ønsket å eksponere hele befolkningen for det dødelige viruset for å på denne måten oppnå folkeimmunitet (Veum m.f., 2020). Eksemplet fra Brasil viser en relativt ulik situasjon, men likevel argumenterer jeg her for tydelige fellestrekk når det gjelder statlig prioritering og borgernes tillit til dette: I starten av korona-pandemien ønsket Sverige å oppnå en normal hverdag på raskest mulig måte uten å tape økonomisk vekst; i Brasil ønsket staten å raskest mulig øke landets velstand ved å prioritere den største inntektskilden de hadde. Begge disse valgene gikk på bekostning av den svakere stilte gruppene i landene: I Brasil spredde det seg en sultsykdom blant de fattigste som tok mange liv; i Sverige har landet (i skrivende stund) nådd over 13 600 dødsfall, sammenlignet med Norges 684 (WHO, 2021). Etter å ha sett hvordan deres eksponeringsprosjekt har ført til mange dødsfall, har Sveriges ledere endret retning mot restriksjonene og nærmet seg nedstenging, påbud og restriksjoner flere andre land har gjennomført (Hirsti, 2020).

PRIORITERING AV I-LAND VERSUS U-LAND

Et nytt prioriteringsvalg oppsto for verdenslederne når de etterlengtede vaksinene skulle distribueres. Befolkningen i u-land er i høyere grad utsatt for korona-viruset på grunn av andre utfordringene de står ovenfor, som blant annet sult, andre sykdommer og mangel på nødvendige ressurser (Skjeseth, 2020). Etter flere måneder med utvikling av ulike typer vaksiner har disse blitt distribuert på en måte som har sikret rike verdensledende land en majoritet av beholdningen (Sterri og Stein, 2021). Er dette et resultat av verdensøkonomisk prioritering fremfor etisk vurdering? Hvem har rett til å få mest: vi rike friske eller de fattige som ellers ikke bidrar stort til verdensutviklingen?

FRIHETSFRARØVELSEN TIL Å STYRE EGET LIV

Disse to spørsmålene er satt på spissen av fordommer og vurderinger hele verdens befolkning står ovenfor i dag. Likevel er det et faktum at verden ikke er et demokrati og at ikke alle har

rett til å styre sitt eget liv. Og til oss som tror vi har en hørt mening i det demokratiske samfunnet burde minne oss på Mbembes argument om at vi kun lever etter den statlige skapte streben «to become a fully moral agent» (Mbembe, 2003, s. 13).

I dag står hele verdenssamfunnet under en aggressiv utviklende pandemi hvor retten til å leve må fordeles til en brøkdel av borgerne. Hvem som skal få leve og hvem som faller utenfor ligger nå i hendene på kapitalistiske verdensledere. Dersom du hadde hatt denne makten, hvem ville du ha reddet og hvem hadde du sendt til å dø?