Ida Marie Aakerholt: tredjeårsstudent på bachelorprogrammet i sosialantropologi ved UiB.
RETTEN TIL Å BESTEMME HVEM SOM SKAL DØ Tiden vi står ovenfor har belyst en rekke etiske dilemmaer som enkelte land ikke har måttet tatt hensyn til på en stund. Grunnet utbruddet av korona pandemien har både statlige ledere og ledere i verdensorganisasjoner blitt tildelt en tydelig nekropolitisk makt. De står nå med friheten og makten til å bestemme hvem som skal få leve gjennom valg av restriksjoner og fordelingen av de etterlengtede vaksinene. De er med dette tilegnet «the power and the capacity to dictate who may live and who must die» (Mbembe, 2003, s. 11). Gjennom denne artikkelen skal jeg vise til tidligere situasjoner hvor Michel Foucaults biopower (biomakt) og Achille Mbembes necropolitics (nekropolitikk) har blitt utøvd, og sette dette opp imot den dagsaktuelle situasjonen vi står ovenfor med korona-viruset. MAKTEN OVER ANDRES LIV Ifølge filosofen Heidegger er menneskets største frihet makten til å bestemme ens egen død (Mbembe, 2003, s. 38). Dette valget blir derimot revet vekk fra individet i møte med biomakt og necropolitikk. Denne formen for suveren makt er noe som har eksistert over århundre gjennom eksempler som: kolonitiden, andre verdenskrigs Holocaust og apartheid i Sør-Afrika. Disse eksemplene trekker Achille Mbembe (2003) frem, gjennom sin videreutvikling av Foucaults begrep om biomakt. Her argumenterer Mbembe for at det moderne samfunnet har gitt rom for ulike former for suverenitet, og derfor også banet vei for biomakt (Mbembe, 2003, s. 13) og den nekropolitiske makten. Nekropolitikk er, som vist ovenfor, enklest relatert til krigføring hvor makter tar på seg ansvaret med å bestemme hvem som skal få leve. Et tydelige eksempel på dette er som nevnt nazismens bruk av denne suverene makten (Mbembe, 2003, s. 17). Gjennom Holocaust tok de på seg ansvaret med å fordele befolkningen inn i hvem som var verdige til å leve og hvem som falt utenfor, og måtte dø. Å sammenlikne situasjonen vi står ovenfor i dag med Holocaust blir i det ekstreme laget, men nasjonale og globale/trans-
nasjonale/multinasjonale lederes makt til å ta valg på bekostning av innbyggere har likevel likheter når man ser det fra et nekropolitisk perspektiv. MAKTEN TIL Å NEGLISJERE SULT I dagens situasjon står staten ovenfor dilemma når det kommer til valget mellom økonomisk vekst versus folks helse. Nancy Scheper-Hughes (1992) viser i sin bok “Death without weeping” og kapitelet “Nevroso: Medicine, Sickness, and Human Needs” følgene av den brasilianske statens økonomiske prioritering, fremfor å sikre mat til borgerne (1992, s. 169). Blant de fattige borgerne sprer det seg en dødelig folkesykdom, som de lokalt kaller nevroso. Enkelt forklart er sykdommen en sjokktilstand kroppen går inn i ved mangel på næring. Selv ser ikke borgerne sammenhengen mellom sulten og de nervøse anfallene, for symptomene utvikler seg ikke fra magen, men fra hodet, hjertet og muskulaturen (1992, s. 178). Istedenfor å gi de hungersnødende borgerne mat blir de tildelt sterke medisiner for å ordne opp i de ulike symptomene de opplever. For å ikke gi “the impression of a conspiratorial plot by doctors and pharmacists to lure poor and nervoushungry people into a dysfunctional dependency on injections and drugs and into a form of selfdelusion and alienation” (1992, s. 199) understreker Scheper-Hughes at borgerne selv ønsker og krever disse medisinene, fordi de oppriktig tror at sterke medisiner er løsningen på alle problemene deres (1992, s. 201). Gjennom sitt empiriske materiale fra Bom Jesus, Brasil argumenterer Scheper-Hughes for at sykdommen nevroso er kroppens motstand til den strukturelle volden som oppleves (1992, s. 214). Selv om byen har mulighet til å produsere egen mat ønsker staten å fokusere på de industrielle sukkerplantasjene for å øke velstanden i landet. Dette medfører at befolkningens eneste tilgangen til mat er importert og overpriset, og derfor nærmest uoppnåelig for de fattige å kunne anskaffe seg (1992, s. 75). Følgen av dette er som tidligere nevnt op-
21
