BEVEGELSE SNUDD PÅ HODET BEVEGELSE SNUDD PÅ HODET

Skribent:

Einar Steinbakke Gilje

Bachelorstudent i sosialantropologi ved Universitetet i Bergen

Jeg elsker å bevege meg. Uansett hvordan. Enten det er å løpe, hoppe, eller å danse. Bevegelse for meg er lek. Det er nysgjerrighet, utforsking, prøving og feiling, og viktigst av alt så er det glede. Livet er bevegelse. Det leves ikke statisk. Vi puster, vokser, og endrer oss. Alt er bevegelse. Alle lever i en kropp, eller kanskje snarere som en kropp. Det er derfor viktig å være bevisst over de forestillinger som ligger til grunn for hvordan vi beveger oss. Vi beveger oss ikke i et vakuum. Vi lever i relasjon til våre omgivelser. Og vi påvirkes av de kulturelle verdiene som råder ellers i samfunnet. Kropp er kultur. Måten vi beveger oss på er uttrykk for den kulturelle konteksten vi lever i. Selv om vår kroppslige eksistens er påvirket av samfunnet rundt oss, har vi alle innenfor vår fysiske kapasitet, friheten til å bevege oss akkurat slik vi måtte ønske. Denne teksten er derfor skrevet som en oppfordring til å tenke utenfor boksen. Jeg håper den kan sette i gang tankeprosesser som går utenfor det konvensjonelle. Og viktigst av alt, at disse tankeprosessene kan bli omgjort til praksis.

Kropp som kultur

Hvordan vi forholder oss til kroppene våre, og også hvordan vi snakker om bevegelse, er påvirket av det samfunnet vi lever i. Kultur sitter i kroppen. Det kroppsliggjøres og uttrykkes gjennom vår eksistens i omgivelsene våre. Marcel Mauss er en av de som argumenterer for at kroppslig praksis er sosialt opplært, og viser til en rekke eksempler for å belyse dette. Blant annet peker han på hvordan det å sitte er en aktivitet som varierer stort kulturelt.

Mens de fleste fra vestlige land sitter på stoler, finnes det mange samfunn hvor det er vanligere å heller sitte i en dyp squat. Forskjellen på folk som slapper av sittende på stoler, og folk som slapper av i squatposisjon, er eksempler som illustrerer kroppslig praksis som kulturelt betinget. (Mauss, 1973[1935], s. 61) Kroppene våre er altså ikke passive, men aktive uttrykk for det samfunnet vi er en del av. Bevissthet rundt hvilke verdier som ligger til grunn for hvordan vi beveger oss, kan derfor åpne opp for nye forståelser av bevegelse.

Move! More!

Dette er mantraet til israelske Ido Portal, en mann som er interessert i det større bildet bak bevegelse. Etter å ha studert hos læremestre i alle mulige disipliner, innså han at det er bevegelse i seg selv han elsker. Portal, u.å.b)

Selv om Ido Portal er et ukjent navn for mange, har ideene hans nådd ut til, og påvirket menneskers forhold til kropp og bevegelse. Gjennom sosiale media, og ved å arrangere workshops verden over, har millioner verden over endret måten de beveger seg på (The school of greatness hall of fame). «Movementkulturen» Ido har skapt, representerer ifølge han selv, et paradigmeskifte innen fysikalitet (Portal, u.å.b). Å skulle redusere idéene til Ido til en enkelt definisjon, er å gå imot hele hans filosofi. For å tydeliggjøre hva den kan innebære, vil jeg likevel forsøke å trekke fram noen sentrale aspekter.

Kultur sitter i kroppen. Det kroppsliggjøres og uttrykkes gjennom vår eksistens i omgivelsene våre.

Ido sin praksis er holistisk, da den tar sikte på å utvikle en balansert og helhetlig forståelse av kropp og sinn. I stedet for å spesialisere seg i ulike disipliner eller øvelser, ønsker Ido å utforske bevegelse på en generalistisk måte. Derfor utforskes alle mulige aspekter ved bevegelse. Rytme, presisjon, styrke, eksplosivitet, fleksibilitet og balanse er kun et par eksempler på konsepter som kan utforskes innen Idos praksis.

Dette vil da føre til stor allsidighet og kompleksitet. For å belyse hvorfor det er nyttig å ikke spesialisere seg for mye i en øvelse, forklarer Ido at jo bedre man blir på en øvelse, jo mindre læringsutbytte har man ved å utføre øvelsen. Han utdyper at det selvsagt kan være vakkert å bli ordentlig god i en øvelse, og at det kan gi stor glede. Likevel mener han at det er viktig å ikke stå fast på en øvelse bare fordi man er god på den. Det er nettopp når man har blitt god i en øvelse, at det ifølge han er viktig å utforske andre aspekter (London Real, 2019, 29:17). Ido er ikke interessert i estetikken ved trening. Han er interessert i funksjonaliteten, og på hvor mange ulike måter man kan bevege seg (The Strength Project, 2015, 0:10).

Innenfor boksen

Ido sitt syn er et motsvar til den moderne vestlige treningskulturen. Det er viktig å poengtere at det i denne sammenheng er snakk om en helt spesifikk type treningskultur. Den treningskulturen Ido Portal kritiserer, er en fitnesskultur hvor spesialisering i ulike disipliner eller øvelser står sentralt, og som i stor grad er resultatorientert. (London Real, 2019, 21:23) Forskjellen på begrepene bevegelse og trening er også helt sentral. Bevegelse er altomfattende. Trening viser derimot til en avgrenset aktivitet hvor kroppen trenes. Dette skillet mellom trening og ikke-trening, er ifølge Ido problematisk. Han mener at dette skillet fører til at man ikke er i konstant kontakt med sin egen kropp, men i stedet kun mens man trener (The School of Greatness Hall of Fame, 2019, 44:45).

Forskjellen på begrepene bevegelse og trening er også helt sentral. Bevegelse er altomfattende. Trening viser derimor til en avgrenset akivitet hvor kroppen trenes.

I stedet for å virkelig kjenne på, og å være tilstede i den følelsen det å være i bevegelse gir, har trening for veldig mange blitt et abstrakt konsept, styrt av tall og maskiner.

Måten store deler av befolkningen i vestlige land trener, er i direkte sammenheng med de dominante kulturelle verdiene som omgir oss. På treningssentre, bruker de fleste apparater, hvor de står eller sitter i en statisk posisjon, mens de trener isolerte deler av kroppen. Denne formen for trening er et moderne fenomen, og jeg velger å se den i sammenheng med kapitalistiske krefter. Med metoder, øvelser, og repetisjoner, følger treningen idealer om blant annet rasjonalitet og effektivitet. Tenk også bare på det engelske ordet for trening, workout. Frank Forencich peker på hvordan dette ordet gir assosiasjoner til industrielle verdier som effektivitet og produktivitet (Forencich, 2006, s. 264). Antropologen Michael Jackson kritiserer hvordan det verbale ofte tillegges større verdi enn det sanselige i sammenheng med kropp (Jackson, 1983). Dette er treffende for den vestlige treningskulturen Ido kritiserer. I stedet for å virkelig kjenne på, og å være tilstede i den følelsen det å være i bevegelse gir, har trening for veldig mange blitt et abstrakt konsept, styrt av tall og maskiner. Da er det kanskje ikke så rart at mange sliter med å motivere seg til å dra på treningssenteret. Det er derfor min oppfatning at det er viktig å gå forbi trening som en adskilt aktivitet, og heller finne tilbake til en helhetlig tilnærming til bevegelse drevet fram av nysgjerrighet og lek.

Kroppene våre er altså ikke passive, men aktive uttrykk for det samfunnet vi er en del av. Bevissthet rundt hvilke verdier som ligger til grunn for hvordan vi beveger oss, kan derfor åpne opp for nye forståelser av bevegelse.

Bevegelsesfrihet

Ved å lytte til Idos tanker og ideer, har jeg personlig fått et helt nytt forhold til bevegelse. Jeg har innsett at det ikke handler om å bli best i en spesifikk sport eller øvelse. Det handler om å innse hvilken utrolig evne vi mennesker har til å bevege oss på komplekse måter. Det ville derfor vært synd å ikke nyte dette privilegiet til det fulle. Med glede og nysgjerrighet, håper jeg at alle som leser dette vil løpe ut, og bevege seg til livets rytme. Som Ido sier:

Live life dynamically. Move. More... If you don`t... one day you may not able to.

(Portal, U.Å.A.)

Bildet, tatt av Jon Heli, viser Alexander Jomisko, snudd på hodet. Han er pådriveren for Movement Oslo, og er en av de mest kjente aktørene innen dette miljøet. Jomiskos praksis er inspirert av både dagligdagse og komplekse bevegelsesmønstre.