BLÅ SOM FRIHETEN

Skribent: Harald Bratland Carlsen

Vandringsmann og fotoforteller

Kula Kula har denne våren med en pilegrimsartikkel skrevet av Harald Bratland Carlsen. Her presenterer han erfaringer fra en pilegrimsvandring han selv gjennomførte. Teksten er interessant antropologisk, da den belyser temaet bevegelse fra et erfaringsbasert perspektiv. Som Carlsen viser kan en vandring, der man er i konstant bevegelse, gi fine og gode refleksjoner rundt temaet.

Harald Bratland Carlsen (født i 1965) er en naturreligiøs vandringsmann og fotoforteller. Han har blant annet studert geografi, friluftsliv og journalistikk, og han har – av alle ting – hoppet av studier i antropologi etter bare noen uker i 1987. Heldigvis studerer hans datter sosialantropologi i dag. Han har lang yrkeserfaring som journalist og som selger innenfor etisk varehandel, og han har ledet en mengde turer for Den norske turistforening. Gjennom foretaket Carlsens Naturtro driver han nå nettstedet imagofotovandring.no som byr på fotografier, vandringer og teksttjenester.

INTO THE BLUE-prosjektet.

I perioden 20.august-14.oktober 2022 gikk Harald Bratland Carlsen til fots fra Oslo til Tyskland og deretter tilbake til Danmark. I løpet av 56 dager gikk han totalt 1021 kilometer. På 36 forflytningsetapper gikk han 871 kilometer, et dagsgjennomsnitt på 24,2 kilometer. Da Harald returnerte til Oslo hadde han delt 48 innlegg på Facebook. De inneholder til sammen 2774 fotografier (og filmsnutter) og er fortsatt tilgjengelige på kontoen hans. Den som vil oppleve vandringa i eget tempo, kan her søke opp «INTO THE BLUE, veien til Europa»

I nesten 20 år hadde jeg hatt en romantisk drøm om å krysse et kontinent til fots, på lykke og fromme. Men jeg hadde nølt; det hadde alltid kommet noe i veien. Siden 2019 hadde jeg likevel hatt en stadig sterkere idé om at jeg i alle fall kunne starte å gå mot kontinentet, før jeg ble for gammel. Ville «luftslottet» punktere og noe nytt oppstå?

Prolog

Min fremste vandringsinspirator, amerikanske Rebecca Solnit, skriver i boka A field guide to - vakkert om blåfargen og nødvendigheten av å gå seg vill; «The world is blue at its edges and in its depths. This blue is the light that got lost. Light at the blue end of the spectrum does not travel the whole distance from the sun to us. It disperses among the molecules of the air, it scatters in water (...) The sky is blue for the same reason, but the blue at the horizon (...) is a deeper, dreamier, melancholy blue, the blue at the farthest reaches of the places where you see for miles, the blue of distance. This light that does not touch us, does not travel the whole distance, the light that gets lost, gives us the beauty of the world, so much of which is in the color blue.» (Solnit, 2006, s. 29).

OSLO-LARVIK (uke 1)

20. august 2022 tok jeg steget ut av Oslo i retning Larvik, og satte meg på ferga til Hirtshals. Derfra skulle veien bli til mens jeg brukte Hærvejen som hovedspor sørover Jylland. Jeg hadde ingen oppskrift på hvordan dette skulle gjøres – selv om jeg er vant til å gå med sekk i norske skoger og fjell – annet enn at jeg skulle bestemme farten, stoppestedene og omveiene på egen hånd. Jeg mente det ville gi meg rammer som var nødvendige for å kunne vandre i en følelse av frihet.

Folk hadde på forhånd spurt om målet mitt, om tidshorisonten, og om grunner til å krysse et kontinent til fots. Jo nærmere avgangsdagen kom, jo vanskeligere hadde jeg for å svare presist. Jeg endte til slutt opp med å antyde en tidshorisont på cirka seks måneder, mens resten fikk stå ubesvart. For de nysgjerrige syntes å fiske etter ulike svar alle sammen, og selv var jeg slett ikke bestemt på å ha et geografisk mål.

Jeg hilste på slekt og gamle venner underveis, og i Larvik trengte jeg å pleie gnagsår under føttene i noen dager. Der fant jeg også en tremenning jeg ikke hadde sett siden vi var barn på 1970-tallet. Eva og hennes samboer inviterte meg blant venner til en årviss volleyballfest i Evas hage, og kostyme-temaet var «Jungelboken». Jeg fikk låne et grønt frynseskjørt og en BH av fargerike plastblomster - og ble utvilsomt en fristelse for slanger og tigre.

HIRTSHALS-FJERRITSLEV (uke 2)

Etter fergeturen kjøpte jeg meg et par joggesko for å avlaste beina halvveis på hver dagsetappe. Så fulgte jeg i all hovedsak stranda i Jammerbugten sørvestover i fire-fem dager, helt til pilegrimsleden langs Hærvejen pekte meg rett sørover ved Svinkløv, bort fra havet og mot Fjerritslev.

Høydepunktet denne uka var møtet med Peter ved Fjerritslev Idrætscenter. Den første natta ga han meg et såkalt luksusrom til prisen av et ordinært rom.

Han bød på gratis overnatting i en gymsal den andre natta, og dagen imellom tok han meg med på biltur til Bulbjerg og viste meg fantastisk utsikt og spennende krigsminner – og han serverte historien om da John Lennon og Yoko Ono forsøkte å gjemme seg i ukesvis på en gård i nærheten.

Siden inviterte Peter meg til vandreguide-samarbeid ved Jammerbugten i framtida dersom jeg kunne tenke meg noe slikt. Og det kan jeg.

Foto: Harald Bratland Carlsen

FJERRITSLEV-VIBORG (uke 3)

Det var blitt tidlig september, og selv om de fleste av vandreetappene kunne gjennomføres i shorts og t-skjorte, ble det lengre mellom menneskene. Sommeren var definitivt på hell, og jeg syntes å være den eneste på langvandring.

Men jeg kjente at jeg gleda meg hver kveld til å redigere fotografier, og til å forme en tekst til Facebook-sida mi under neste dags frokost før jeg vandra videre. Det var etter hvert en del som fulgte meg på skjermene sine, og kontakten var inspirerende. Drømmeslottet mitt var fremdeles skinnende.

Langs langstrakte grusveier og stier passerte jeg vindmøller og maisåkre, westernlandsbyer og lyngkledde heder. Detaljer langs leden fant i hopetall veien inn i fotoapparatet mitt, og de stille stundene ga rom for undring.

Jeg trivdes egentlig godt med å være nesten alene på stien, men ved Aggersborg ble jeg bedre kjent med Harald Blåtand, vikingkongen som regjerte i 30 år på slutten av 900-tallet. Spor etter ringborgene hans er å finne flere plasser i Danmark og Sverige, og jeg kjente meg trukket mot Blåtand-plassene Jelling og Hedeby nærmere kontinentet, for å lære mer. Ikke bare delte vi fornavn, men også fascinasjonen for sirkler.

Viborg – med de vakre historiske gatene og den tronende domkirka – ble ukas høydepunkt, solid understreka av et glass Smoking Black Jesus hos mikrobryggeriet Ølluminati den siste kvelden.

Foto: Harald Bratland Carlsen

VIBORG-JELLING (uke 4)

Jeg hadde en forestilling om at de kuperte Dollerup Bakker ville bli den største opplevelsen i dagene etter Viborg-oppholdet, men så kom jeg først til hovedgården ved Hald Sø. Her la skog og innsjø til rette for en unik tåkemystikk omkransa av en lekker solnedgang og en enda flottere soloppgang, godt krydra med massivt fugleliv og iøynefallende høstfarger. Rusleturene ved Hald Sø vil jeg sent glemme.

Da jeg tok meg en pause i kafékroken hos nærkjøpmannen i Skelhøje, kom Bent spankulerende inn. Han titulerer seg som turistsjef i den lille landsbyen, og som ivrig pilegrimsvandrer og Hærvejen-kjenner ønsker han å håndhilse på så mange likesinnede som mulig.

Jeg ble trykket solid i høyreneven før Bent med blikket sitt styrte fingrene mine ned til en skriftlig hilsen i gjesteboka på stedet. Jeg glemmer ikke Bent så fort heller; det er i det hele tatt ikke så ofte at jeg blir befalt.

JELLING-VEJEN-KØBENHAVN (uke 5)

Monumentene i det gamle vikinghovedsetet Jelling var Danmarks første på UNESCOs verdensarvliste.

Dette er stedet der kongerekka i landet får sin begynnelse med vikingene Gorm den gamle (død i 958 e.Kr.) og sønnen Harald Blåtand (død i 987 e.Kr.).

Her rusla jeg - liten og langsom - i timevis mellom to oldtidshøyder, to runesteiner, en av Danmarks eldste steinkirker, verdens største skipssetning på 350 meter, og minnet om en imponerende fordums tømmerpalisade som i dag er markert med hvite betongstolper som rammer inn hele monumentområdet, et areal på 12 hektar.

Harald hevdet at det var han som kristna Danmark, men om han selv lot seg døpe for å blidgjøre “kollegaen” Otto i sør, eller fordi han faktisk trodde på guden som den geistlige Poppo fortalte ham om, det vites ikke. At Harald Blåtand var over gjennomsnittet god på samarbeid og kommunikasjon, er derimot hevet over enhver tvil. Han har ganske passende gitt navn til den moderne Bluetooth-teknologien.

Jeg ble trykket solid i høyreneven før Bent med blikket sitt styrte fingrene mine ned til en skriftlig hilsen i gjesteboka på stedet

Da jeg kom til småbyen Vejen, bestemte jeg meg for noen dagers pause fra langvandringa og tok toget til København. Gjensynet med min sønn Bendik på Nørrebro ble uten tvil et høydepunkt som kom til å følge meg. Når han var på jobb, rusla jeg gatelangs. Og når kvelden kom, hygga vi oss med mat og drikke, gode samtaler og bakgateutforsking.

KØBENHAVN-VEJEN-FLENSBURG (uke 6)

For noen år siden, da barna mine var på vei ut av tenårene, lærte jeg meg måter å holde humøret oppe når vi skilte lag etter ferier og helgesamvær. Nå hadde jeg en forestilling om at den samme gode stemninga ville kunne vedlikeholdes etter København-oppholdet.

Tilbake i Vejen satte jeg kursen mot Tyskland-grensa med tremilssteg hver eneste dag. Fine gamle steinbruer og historiske sønderjyske minnesmerker suste forbi i ytre synsrand.

Vandringens viktigste møte var det jeg hadde med meg selv da jeg falt i ettermiddagsøvn i solskinnet som falt inn gjennom de høye vinduene i Kliplev kirke. Beina mine var slitne, frihetsfølelsen var dalende, og tomheten som fylte meg var stadig mer påtrengende. Jeg måtte erkjenne at det å plukke fram fotoapparatet fra sekken var blitt et lite slit; nå ble det mest knipsing med mobilkameraet.

FLENSBURG-RENDSBURG (uke 7)

I Nord-Tyskland gikk Hærvejen over i Ochsenweg, Okseveien. Fra 1350 til 1860 skal inntil 52.000 okser ha blitt drevet på denne veien hvert år – en vei som også har hjulpet soldater, handelsreisende og pilegrimer som meg fram i nesten 4000 år.

Forholdene for vandrere syntes å være dårligere her enn i Danmark, i og med at asfaltveier dominerer over grusveier og stier, og de rimelige herbergene uteblir.

Ved Hedeby er det siden 1800-tallet gjort store vikingfunn, og stedet oser av både hedensk og kristen historie. Fra rundt år 800 e.Kr. vokste Hedeby til å bli den største byen i Nord-Europa, et handelsknutepunkt for vikingene. For å beskytte byen ved fjorden, opprettet man en vold som igjen hang sammen med Danevirke, et gedigent forsvarsverk som strekker seg vestover mot Hollingstedt, mellom Østersjøen og Nordsjøen.

Foto: Harald Bratland Carlsen

Da jeg passerte forsvarsvoldene ved Dannevirke, der Harald Blåtand også bidro med byggingen av sin vold Kovirke, følte jeg at jeg var kommet til selve kontinentet.

Skulle jeg fortsette å tråkke i Haralds fotspor? Kunne det være tilfelle, slik noen hevder, at han ikke ligger begravet i Roskilde i Danmark, men i Polen?

RENDSBURG-SØNDERBORG-OSLO (uke 8)

Jeg spiste valmuefrøkake på Café Ach i Rendsburg og spurte meg selv: Hvorfor går jeg til fots til Europa? Jeg kunne svare: For fred og grensesetting; for lek, nysgjerrighet og læring; for å smake på det ukjente; for enkelhet, langsomhet og sansing.

Men den siste tida hadde vært urytmisk, og jeg var blitt den eneste vandreren med sekk på et diffust spor av en vikingkonge. Jeg visste nå hva som mangla: tilhørighet. Uten en viss følelse av tilhørighet vil mennesket som oftest mistrives og i verste fall gå til grunne.

Taket hadde blåst av luftslottet mitt, og det ristet i grunnvollene.

Facebook-følgerne mine viste empati da jeg ytret om dette, og jeg kjente at jeg ville snu. Jeg ville hvile og bearbeide inntrykk fra reisen, møte familie og venner, og hygge meg med kjæresten min. Jeg ville plukke traktkantarell i Oslomarka og strekke ut noen rettesnorer for framtida.

Så jeg bestilte en togbillett til København, der bussen skulle ta meg hjem til Oslo. Men togene i Nord-Tyskland slet etter et brudd på en kommunikasjonskabel, og i grensebyen Flensburg var det full stopp utpå ettermiddagen. Hundrevis av andre reisende kjempet om seter i to busser som etter hvert dukka opp. Jeg tok det som et tegn på at jeg skulle bremse. Med ryggen vendt mot kaoset ruslet jeg mot Flensburg sentrum og nærmeste hostel. Det var jo tross alt ingen hast.

Siden krysset jeg grensa nord for Flensburg til fots, og fortsatte på Gendarmstien i Sønderjylland. I flere dager gikk jeg østover langs den blå fjorden, via det prangende slottet i Gråsten, smukke strender ved Broagerlandet, og den stolte vindmøllen på Dybbøl. Det hele ble som en langsom æresrunde, en seiersvandring, en bekreftelse på at det viktigste var å være på vei, men ikke nødvendigvis mot et Soria Moria-slott.

I Sønderborg hvilte jeg en dag, og lot den endelige avgjørelsen synke inn. Så kjøpte jeg en ny togbillett til København, og en bussbillett videre til Oslo. Anger ligger ikke for meg, om du spør.

Epilog

I boka The Power of Meaning av Emily Esfahani Smith har jeg lært at det er fire søyler du som menneske egentlig står på, enten du vandrer alene over Jylland eller går arm i arm med noen i Oslo: tilhørighet, formål, spiritualitet og historien om deg selv. Vi kan leve relativt godt selv om ikke alle søylene er like solide, men jeg tror vi gjør klokt i å vedlikeholde alle fire jevnlig (Smith, 2017).

Jeg tror frihet er å flyte med livet, og å stå i hverdagens kontraster, en indre tilstand uavhengig av geografien. Jeg tror frihet er å dele med andre, og det å dele denne historien gir meg vekst og ny tilhørighet. Frihet uten ansvar og selvdisiplin finnes nok ikke.

Jeg fortsetter gjerne videre sørover på det europeiske kontinentet en vakker dag. Men drømmen om å krysse kontinentet på én vandringstur finnes ikke mer. Det holder med sju uker av gangen

Fargen blå rører forresten fremdeles ved meg. Måtte jeg aldri nå helt fram, men alltid være i bevegelse mot horisonten!