KULA KULA 2023 Nr. 1

Page 34

ANTROPOLOGISK TIDSSKRIFT NR 1. 2023

LEDER

Vårens tema bevegelse har åpnet opp for et bredt spekter av tekster. Verden er i konstant bevegelse. Folk forflytter seg, og kulturer endrer seg. Som mennesker beveger vi oss også i ulike fysiske aktiviteter. Mens noen tilsynelatende står stille, beveger andre seg i en enorm hastighet. Måten vi beveger oss på, varierer fra sted til sted. Det er kulturelt betinget, og kan materialiseres gjennom kroppsliggjorte praksiser. Historien er full av sosiale bevegelser, som har påvirket den verden vi lever i. Vi ønsker at dette tidsskriftet skal skape mer refleksjoner og bevissthet rundt bevegelse.

Denne utgaven byr på en artikkel om movement-bevegelsen, der forståelsen av bevegelse er snudd på hodet. En skribent tar også for seg dansens mytologi og hvor viktig bevegelsesmønstre kan være i kultur. Et annet tema som blir utforsket er viktigheten av å stoppe opp og puste i en verden som beveger seg fort. Og hvorfor det kan være godt å tenke over hvordan vi bruker tiden vi har til rådighet. Tidsskriftet inneholder også et rykende ferskt dikt om endring og utflytting, skrevet spesielt for denne utgaven av Kula Kula. En artikkelforfatter beskriver hvordan incel-bevegelsen ser ut til å ha blitt et internasjonalt samfunnsproblem. Erfaringer og opplevelser fra å krysse et kontinent blir skildret av en pilegrimsvandrer. Om hvordan han fant fargen blå! Den faste spalten til Atingting kan du også glede deg til, det har blitt observert litt av hvert denne våren.

Vi i Kula Kula håper at du som leser reflekterer rundt de mangfoldige bevegelsene i samfunnet, både nært og langt unna. Bevegelser endrer historien og enkeltpersoners tankegang. God lesning og godt tankekjør!

Vennlig hilsen

Ansvarlig redaktør Naomi Ellinor Kvalstad-Lurås og nestredaktør Åsne Kristine Lindegaard

1
2 INNHOLD 01 Leder 03 Redaksjonen 04 Hva er egentlig antropologi og hvem er Kula Kula? 05 Bevgelse snudd på hodet 09 Bali: Island of the gods 13 Fotokonkurransen 19 Å stå stille i en verden i konstant bevegelse 25 En ny meg, en ny deg 27 Incel-bevegelsen – fra internettfenomen til samfunnsproblem 33 Blå som friheten 39 Atingting 40 Antrokryssord 41 Til ettertanke 43 Litteraturliste 46 Takk til

Redaktør:

Naomi Ellinor Kvalstad-Lurås

Nestredaktør:

Åsne Kristine Lindegaard

Økonomiansvarlige:

Einar Steinbakke Gilje (vervansvarlig) og Synnøve Vasstein Carlsen

Tekstansvarlige:

Pauline Alette Apollonia

Tarberg (vervansvarlig) og

Naomi Ellinor Kvalstad-Lurås

Soialkomité:

Solveig Skjerden (vervansvarlig), Amila Seferović, Embla

Selnes, Hedda Seglsten, Snorri

Bjarnason og Tea Skartlien

Kommunikasjonsansvarlig:

Pauline Alette Apollonia

Tarberg

Grafisk:

Haakon Simonsen Hellesø

Kjelbergnes (vervansvarlig) og

Cesar Alejandro Sojo Andrade

Korrekturlesere:

Amila Seferović, Naomi Ellinor

Kvalstad-Lurås, Pauline Alette

Apollonia Tarberg, Solveig

Skjerden, Tea Skartlien og Åsne

Kristine Lindegaard

Skribenter:

César Alejandro Sojo Andrade, Einar Steinbakke Gilje, Harald Carlsen, Naomi Ellinor

Kvalstad-Lurås, Pauline Alette

Apollonia, Silje Brundstad

Paulsen, Tea Skartlien og Åsne

Kristine Lindegaard

REDAKSJONEN

Ikke

3
Øverst fra venstre: Snorri Bjarnson, César Alejandro Sojo Andrade, Åsne Kristine Lindegaard, Einar Steinbakke Gilje og Synnøve Vasstein Carlsen Nederst fra venstre: Pauline Aletto Apollonia Tarberg, Amila Seferovic,, Solveig Skjerden, Naomi E. Kvalstad-Lurås, Hedda Seglsten og Embla Selnes fotografert: Haakon Simonsen Hellesø Kjelbergnes

HVA ER EGENTLIG ANTROPOLOGI?

Sosialantropologi er et studieområde som faller under paraplybegrepet antropologi. Antropologiens ambisjon er å redegjøre for sosiale og kulturelle variasjoner rundt om i verden. Det er mennesket som er i fokus, og antropologer ser dermed på den menneskelige tilværelse, dets ulike aspekter, og sammenhengen mellom disse.

Disiplinen prøver å oppnå en helhetsforståelse av menneskets komplekse relasjonsnett. Antropologi handler kort sagt om læren om mennesket. Disiplinen søker etter en dyp forståelse av mennesket og dets omgivelse.

OG HVEM ER KULA KULA?

Kula Kula er et tidsskrift hovedsakelig laget av sosialantropologistudenter. Vi gir engasjerte studenter muligheten til å publisere tekster og bilder i tidsskriftet som blir publisert en gang hvert semester.

Tidsskriftet sikter mot å bedre studentmiljøet på faget, samtidig å fremme viktige antropologiske samtidsdebatter. Tidsskriftet består av nyhetssaker, kronikker og faste spalter og portretter som hovedsakelig har til hensikt a tiltale alle med interesse innen sosialantropologi.

Du finner oss her:

Facebook: @kulakulatidsskrift

Instagram: @kulakula_official

4

BEVEGELSE SNUDD PÅ HODET BEVEGELSE SNUDD PÅ HODET

Skribent:

Einar Steinbakke Gilje

Bachelorstudent i sosialantropologi ved Universitetet i Bergen

Jeg elsker å bevege meg. Uansett hvordan. Enten det er å løpe, hoppe, eller å danse. Bevegelse for meg er lek. Det er nysgjerrighet, utforsking, prøving og feiling, og viktigst av alt så er det glede. Livet er bevegelse. Det leves ikke statisk. Vi puster, vokser, og endrer oss. Alt er bevegelse. Alle lever i en kropp, eller kanskje snarere som en kropp. Det er derfor viktig å være bevisst over de forestillinger som ligger til grunn for hvordan vi beveger oss. Vi beveger oss ikke i et vakuum. Vi lever i relasjon til våre omgivelser. Og vi påvirkes av de kulturelle verdiene som råder ellers i samfunnet. Kropp er kultur. Måten vi beveger oss på er uttrykk for den kulturelle konteksten vi lever i. Selv om vår kroppslige eksistens er påvirket av samfunnet rundt oss, har vi alle innenfor vår fysiske kapasitet, friheten til å bevege oss akkurat slik vi måtte ønske. Denne teksten er derfor skrevet som en oppfordring til å tenke utenfor boksen. Jeg håper den kan sette i gang tankeprosesser som går utenfor det konvensjonelle. Og viktigst av alt, at disse tankeprosessene kan bli omgjort til praksis.

Kropp som kultur

Hvordan vi forholder oss til kroppene våre, og også hvordan vi snakker om bevegelse, er påvirket av det samfunnet vi lever i. Kultur sitter i kroppen. Det kroppsliggjøres og uttrykkes gjennom vår eksistens i omgivelsene våre. Marcel Mauss er en av de som argumenterer for at kroppslig praksis er sosialt opplært, og viser til en rekke eksempler for å belyse dette. Blant annet peker han på hvordan det å sitte er en aktivitet som varierer stort kulturelt.

Mens de fleste fra vestlige land sitter på stoler, finnes det mange samfunn hvor det er vanligere å heller sitte i en dyp squat. Forskjellen på folk som slapper av sittende på stoler, og folk som slapper av i squatposisjon, er eksempler som illustrerer kroppslig praksis som kulturelt betinget. (Mauss, 1973[1935], s. 61) Kroppene våre er altså ikke passive, men aktive uttrykk for det samfunnet vi er en del av. Bevissthet rundt hvilke verdier som ligger til grunn for hvordan vi beveger oss, kan derfor åpne opp for nye forståelser av bevegelse.

Move! More!

Dette er mantraet til israelske Ido Portal, en mann som er interessert i det større bildet bak bevegelse. Etter å ha studert hos læremestre i alle mulige disipliner, innså han at det er bevegelse i seg selv han elsker. Portal, u.å.b)

Selv om Ido Portal er et ukjent navn for mange, har ideene hans nådd ut til, og påvirket menneskers forhold til kropp og bevegelse. Gjennom sosiale media, og ved å arrangere workshops verden over, har millioner verden over endret måten de beveger seg på (The school of greatness hall of fame). «Movementkulturen» Ido har skapt, representerer ifølge han selv, et paradigmeskifte innen fysikalitet (Portal, u.å.b). Å skulle redusere idéene til Ido til en enkelt definisjon, er å gå imot hele hans filosofi. For å tydeliggjøre hva den kan innebære, vil jeg likevel forsøke å trekke fram noen sentrale aspekter.

Ido sin praksis er holistisk, da den tar sikte på å utvikle en balansert og helhetlig forståelse av kropp og sinn. I stedet for å spesialisere seg i ulike disipliner eller øvelser, ønsker Ido å utforske bevegelse på en generalistisk måte. Derfor utforskes alle mulige aspekter ved bevegelse. Rytme, presisjon, styrke, eksplosivitet, fleksibilitet og balanse er kun et par eksempler på konsepter som kan utforskes innen Idos praksis.

6
Foto: Ammy Carlsen
Kultur sitter i kroppen. Det kroppsliggjøres og uttrykkes
gjennom vår eksistens i omgivelsene våre.

Dette vil da føre til stor allsidighet og kompleksitet. For å belyse hvorfor det er nyttig å ikke spesialisere seg for mye i en øvelse, forklarer Ido at jo bedre man blir på en øvelse, jo mindre læringsutbytte har man ved å utføre øvelsen. Han utdyper at det selvsagt kan være vakkert å bli ordentlig god i en øvelse, og at det kan gi stor glede. Likevel mener han at det er viktig å ikke stå fast på en øvelse bare fordi man er god på den. Det er nettopp når man har blitt god i en øvelse, at det ifølge han er viktig å utforske andre aspekter (London Real, 2019, 29:17). Ido er ikke interessert i estetikken ved trening. Han er interessert i funksjonaliteten, og på hvor mange ulike måter man kan bevege seg (The Strength Project, 2015, 0:10).

Innenfor boksen

Ido sitt syn er et motsvar til den moderne vestlige treningskulturen. Det er viktig å poengtere at det i denne sammenheng er snakk om en helt spesifikk type treningskultur. Den treningskulturen Ido Portal kritiserer, er en fitnesskultur hvor spesialisering i ulike disipliner eller øvelser står sentralt, og som i stor grad er resultatorientert. (London Real, 2019, 21:23) Forskjellen på begrepene bevegelse og trening er også helt sentral. Bevegelse er altomfattende. Trening viser derimot til en avgrenset aktivitet hvor kroppen trenes. Dette skillet mellom trening og ikke-trening, er ifølge Ido problematisk. Han mener at dette skillet fører til at man ikke er i konstant kontakt med sin egen kropp, men i stedet kun mens man trener (The School of Greatness Hall of Fame, 2019, 44:45).

Måten store deler av befolkningen i vestlige land trener, er i direkte sammenheng med de dominante kulturelle verdiene som omgir oss. På treningssentre, bruker de fleste apparater, hvor de står eller sitter i en statisk posisjon, mens de trener isolerte deler av kroppen. Denne formen for trening er et moderne fenomen, og jeg velger å se den i sammenheng med kapitalistiske krefter. Med metoder, øvelser, og repetisjoner, følger treningen idealer om blant annet rasjonalitet og effektivitet. Tenk også bare på det engelske ordet for trening, workout. Frank Forencich peker på hvordan dette ordet gir assosiasjoner til industrielle

7
I stedet for å virkelig kjenne på, og å være tilstede i den følelsen det å være i bevegelse gir, har trening for veldig mange blitt et abstrakt konsept, styrt av tall og maskiner.
Forskjellen på begrepene bevegelse og trening er også helt sentral. Bevegelse er altomfattende. Trening viser derimot til en avgrenset aktivitet hvor kroppen trenes.
Foto: Ammy Carlsen

verdier som effektivitet og produktivitet (Forencich, 2006, s. 264). Antropologen Michael Jackson kritiserer hvordan det verbale ofte tillegges større verdi enn det sanselige i sammenheng med kropp (Jackson, 1983). Dette er treffende for den vestlige treningskulturen Ido kritiserer. I stedet for å virkelig kjenne på, og å være tilstede i den følelsen det å være i bevegelse gir, har trening for veldig mange blitt et abstrakt konsept, styrt av tall og maskiner. Da er det kanskje ikke så rart at mange sliter med å motivere seg til å dra på treningssenteret. Det er derfor min oppfatning at det er viktig å gå forbi trening som en adskilt aktivitet, og heller finne tilbake til en helhetlig tilnærming til bevegelse drevet fram av nysgjerrighet og lek.

Bevegelsesfrihet

Ved å lytte til Idos tanker og ideer, har jeg personlig fått et helt nytt forhold til bevegelse. Jeg har innsett at det ikke handler om å bli best i en spesifikk sport eller øvelse. Det handler om å innse hvilken utrolig evne vi mennesker har til å bevege oss på komplekse måter. Det ville derfor vært synd å ikke nyte dette privilegiet til det fulle. Med glede og nysgjerrighet, håper jeg at alle som leser dette vil løpe ut, og bevege seg til livets rytme. Som Ido sier:

Bildet, tatt av Jon Heli, viser Alexander Jomisko, snudd på hodet. Han er pådriveren for Movement Oslo, og er en av de mest kjente aktørene innen dette miljøet. Jomiskos praksis er inspirert av både dagligdagse og komplekse bevegelsesmønstre.

8
Kroppene våre er altså ikke passive, men aktive uttrykk for det samfunnet vi er en del av. Bevissthet rundt hvilke verdier som ligger til grunn for hvordan vi beveger oss, kan derfor åpne opp for nye forståelser av bevegelse.
«Live life dynamically. Move. More…If you don’t…one day you may not be able to. »
(Portal, u.å.a)
Foto: Jon Heli

BALI: ISLAND OF THE GODS

Skribent:

César Alejandro Sojo Andrade

Bachelorstudent i sosialantropologi ved

Universitetet i Bergen

Dancing in Bali

The Balinese call their home the island of the Gods (Pulau Dewata) (Dawkins, 1993, 32:35). It is often said that “all the land in Bali belongs to the gods and that a man only is privileged to work the lands during his lifetime.” (Belo, 1949, s. 7).

The Island of Bali stands at the eastern tip of Java, a bead in the necklace of 17,000 islands across the Indonesian Archipelago (SEAFDEC, 2022). Perhaps most people know Bali for the glittering waters of Jimbaran Bay, the rice paddies of Tegalalang and the ancient temples of Besakih and Tanah Lot. However at the core of Balinese culture lies the art of dance.

Art as Worship

The people of Bali have been dancing for over a thousand years. Whether under the rule of the Majapahit, Japanese or Dutch, the Balinese character never seems to yield to foreign empires. Under Dutch rule during the early 20th century, they passed laws prohibiting traditional Balinese dance as they perceived it to be “uncivilized”. However, the Balinese never ceased expressing themselves through dance, doing it in secrecy when necessary (Larasati, 2013, s. 82). In Bali, dancing is not restricted to a source of entertainment, through movement they attune to the spiritual world. The spirits use the dancer’s body as a vessel (Belo, 1960, s. 3).

Sekala and niskala are in constant interplay complementing each other (Barth, 1992, s. 192). Through dance, Balinese people bridge the gap between the spiritual and material worlds, melding spiritual and earthly planes (Dawkins, 1993).

The Balinese religion, is a blend of Hindu Dharma and indigenous animism, positing that everything, from humans to animals, and plants, are imbued with a spiritual essence (Belo, 1949, s.7). The cosmology in Bali believes there are two dimensions to reality: the visible world (sekala) and the invisible world (niskala).

One of the most eminent dance rituals in Bali is the dance of the Rangda and Barong which symbolizes the eternal struggle between the forces of good and evil. Rangda is the queen of the witches, known for her hideous features: bulging eyes, long unkempt hair, and also adorning herself with human skulls. Drowning in terror anyone that lays their gaze upon her. Rangda’s counterpart, the Barong, is the king of the spirits. Often depicted as a lofty and majestic creature in lion-like form, symbolizing protection and good fortune (Belo, 1949, s. 18).

Traditionally the Rangda and Barong dances should be performed in the late hours of the night. Below the rays of the afternoon sun, humans carry their shadows like anchors, forever tethered to them, barricading them from the rest of nature. But when the sky falls and moonlight begins to rustle between the ash-gray tree branches, the ridges between the visible and invisible worlds dissolve into each other. In the experience of Hildred Geertz, at night the ceremony is seen “in all its terrifying mystery” (Geertz, 1976, 725:726). In the darkness everything becomes amplified. With the uncertainty of what hides in the dark, Rangda and Barong leap and vault at each other in sequences of movements. As the battle unfolds, Barong outmaneuvers Rangda and takes the upper hand.

10
Foto: Hari Ramana
“There is no life in bali without religion, and there is no religion in bali without art”
(Dawkins, 1993, 02:34).
Through dance, Balinese people bridge the gap between the spiritual and material worlds, melding spiritual and earthly planes.

While ultimately on every occasion the Barong defeats his counterpart in war, the Queen of darkness never meets a fate of death, the two forces eternally locked in confrontation (Belo, 1949, s. 19).

In anthropological documentaries about this dancing one can observe dancers that dress in intricate costumes of gentle silks and cotton threads which are layered in hues of scarlet reds, earthly browns, and radiant golds. Those among them representing Rangda wear a wooden mask with bulging bloodshot eyes, thorn-sharp teeth, and high arching eyebrows grooved into the face of the mask. The mask of the Barong has large expressive eyes, a short nose like a shell, and the widest grin spreading from each corner of his face. Both masks glimmer like pearls at the strike of light (Bateson and Mead, 1951; Dawkins, 1993; Haley, 1995; Yans-McLaughlin and Seidman, 1996).

The accompanying music is the thread that holds the tapestry together; which is played by a traditional Balinese gamelan ensemble, using a myriad of metallophones, gongs, and drums, pulsing life into the story (Haley, 1995, 18:58).

The Cultural Body

Dancers perform with the precision of a sculptor, delicately chiseling detailed groves into marble stones. From the twist of a wrist above the head to the widening of the eyes under the brows, all movement is done with unwavering confidence and control of the body. In the eyes of Milton H. Erickson, dance in Bali flows effortlessly. Nothing is forced or exerted (Haley, 1995, 30:27). While watching them, one could imagine that the performer strives for harmony in every gist and inflection of the arms, hands, and fingers. The feet bear the weight of the body, and with every step, the soles pivot and slide gracefully across the earth (Bateson and Mead, 1951; Dawkins, 1993; Haley, 1995; Yans-McLaughlin and Seidman, 1996).

11
In the eyes of Milton H. Erickson, dance in Bali flows effortlessly. Nothing is forced or exerted

However, while experienced dancers never go stiff or put forward an awkward step, these skills are not innate. Young students of these arts must engage in years of practice and observation; every movement becomes carefully learned. With diligence children are taught every choreography (Bourdieu, 1977, s. 87-88). In the same way novice students of capoeira learn to internalize techniques through imitation of their teachers (Downey, 2008), the children in Bali learn to dance through observation. As expressed by Margaret Mead during her fieldwork in Bali, “The teacher molds the student’s body” (Yans-McLaughlin and Seidman, 1996, 41:17). Historically, dance and music were not written down, but rather transmitted through physical expression and memorization. This emphasizes the critical need to learn every note and dance movement with precision (Dawkins, 1993, 10:16).

No matter how eloquently her interlocutors expressed themselves, there will always be a canyon-sized gap between their words and their profound lived experiences (Myerhoff, 1978).

Conclusion

The Mystery of Trance

A common experience for dancers is going into trance, entering altered states of consciousness (Belo, 1960). In the cultural context amidst Balinese temples, what exactly does it mean to be under trance during dance? What does it feel like to perceive a spirit taking over your anatomy and mediate itself through you? While it is possible to talk in great detail with dancers who have been in such states of trance, it is futile trying to convey the full richness of these experiences. Barbara Myerhoffs articulates this sentiment flawlessly. How using words can only hint at the experience of mystery, but will never reveal its full depth. During her ethnographic research among elderly Jewish communities in Los Angeles, California, she came to notice how her interlocutors repeatedly struggled trying to articulate what they felt into words.

Balinese dance encompasses religious practices, artistic expression, and education. The people of Bali have been dancing for over a millennium across generations. For them dance is a medium through which to attune to the invisible world (niskala). Through performance they knit together the physical and metaphysical. The Rangda and Barong dance represents the never-ending struggle between good and evil. The dance itself requires paper-sharp precision and control. Students begin practicing from a young age. While performing, dancers often experience trancing and connect with the spiritual world.

The Balinese, in their understanding of the body, teach us a valuable lesson. They do not commit the Cartesian fallacy of separating the body and soul. Taking a non-western approach, the mind, body, and the spiritual world are ever bound to each other.

12
What does it feel like to perceive a spirit taking over your anatomy and mediate itself through you?
Foto: Wiaskara

KULA’S FOTOKONKURRANSE VINNERBILDE

Bildet er tatt på Jernbanetorget i Oslo. Jeg har hentet inspirasjon fra Alexey Titarenkos verk under oppløsningen av Sovjetunionen i 1989-1992.

Det er mye prat om “rotteracet” blant unge i dag. Folk fremstiller livet i en 9-17-jobb som et mareritt, og at å leve som en vanlig person i arbeiderklassen er et bortkastet liv. Den eneste måten å leve et lykkelig liv på er å bli økonomisk uavhengig, ikke gjennom utdanning, men gjennom å starte egen business, og å bli mangemillionær. De som virkelig tror på dette, vil kanskje tolke bildet mitt som en illustrasjon på denne følelsen.

For min del er det nok omvendt. Jeg er ikke redd for en 9-17-jobb. Tvert imot, vil jeg mye heller jobbe 9-17 i et yrke jeg har det gøy i, og tjene en helt gjennomsnittlig lønn, enn å prøve alt jeg kan å bli økonomisk uavhengig i en alder av 30, og så bruke resten av livet mitt på å underholde meg selv med pengebruk.

Foto: Adam Reis

13
14

Romero Antonio

I et mørkt rom skapes det musikk, et resultat av lydbølger i bevegelse. Ikke bare har de evnen til å reise over strekninger, de har også evnen til å skape bevegelse i ossbevegelser som kan være både fysiske og psykiske.

15

Dina Callaghan

The photo was taken at a “kollektiv” in Bergen that hosts a party every shift of season. This party had the theme “Spring” or “we have survived the winter”. The photo was taken in a euphoric moment when my Norah found Hannah’s candy tray in her room. We are all very close friends and this was a night with lots of joy.

16

Tonje Sophie Olsen Gray

Høsten 2016 bodde jeg i Barcelona. Jeg hadde fri de første ukene, så mye av tiden gikk til å vandre rundt i de forskjellige delene av gamlebyen. Jeg likte spesielt godt bydelen Raval, i nærheten av MACBA (Museu d’Art Contemporani de Barcelona). Her var det alltid noe som foregikk og plassen myldret av mennesker i bevegelse. Som regel besto disse av forbipasserende, av skatere og dansere, og av mennesker som satt i grupper og spilte musikk. Kvinnen på bildet drev med en eller annen form for akrobatikk foran det kjente kunstverket til Keith Haring, og representerte én av de mange bevegelige kompontentene som prydet området.

17

Mathias Hope

Bildet fanger en fargerik bølge av dans. Jeg tenker at vi som mennesker danser oss gjennom livet på godt og vondt. Dansen tar oss med på en reise, en reise der vi beveger oss gjennom livets forskjellige faser, og vi lærer å omfavne både lyset og skyggene som følger med. Det er gjennom denne bølgen vi kan uttrykke vår indre styrke, sårbarhet, kjærlighet og frykt. Så la oss fortsette å danse gjennom livet og la musikken og bevegelsene ta oss med på en uforglemmelig reise som bringer oss nærmere hverandre og vårt innerste selv.

18

STÅ STILLE I EN VERDEN I KONSTANT BEVEGELSE

Thor Heyerdahl hadde en gang en drøm. En drøm om å knuse klokken og ta en pause fra den vestlige verdens materialistiske utvikling (Heyerdahl, 2002 [1974]).

Var det noe i det?

Skribent:

Pauline Alette Apollonia Tarberg

Bachelorstudent i sosialantropologi ved Universitetet i Bergen

Å

Konstant bevegelse

Vi lever i et samfunn i stadig bevegelse. Vi beveger oss - på vei til og fra - hele tiden. Vi smykker oss med en reprodusert norm fra tidligere generasjoner om å stadig være opptatt med noe; vi bærer det usynlige hedersmerket som business gir - når det gjelder sosial anerkjennelse fra andre - der vi går med hodet hevet og føler oss produktive som fy fra alle ballene vi har luften (Gershuny, 2005). Vi hyller kaffe for å holde oss energiske, kvikke og opplagte som om det var selve livets eliksir - når vi egentlig heller kunne trengt å få nok søvn og hvile. Vi scroller gjennom nyheter i aviser og i sosiale medier. Vi sveiper til høyre og til venstre på Tinder. Vi forsvinner ned i kaninhull på internett, og plutselig ble det lille kvarteret vi mentalt noterte oss selv til rådighet til en time. Eller to? Eller mer?

Akk, vi sukker og ser på klokken som tikker fra oss.

Klokken tikker i vei. Tikk, takk.

Akk, vi sukker og ser på klokken som tikker fra oss. Klokken tikker i vei. Tikk, takk.

Tiden vi har til rådighet

Hvordan vi forholder oss i praksis til den tiden vi har til rådighet, er kulturelt betinget.

Antropologen Edward T. Hall, beskrev i The Silent Language, tid som et sosialt konstruert fenomen, og hvordan måten vi forholder oss til tid i seg selv varierer fra kultur til kultur (Hall, 1981[1959]). I sin kulturteori, viste Hall til at hvordan man praktiserer tidsdimensjonen bærer preg av om man er fra en monokronisk eller polykronisk kultur (Kyprianou, 2022).

Mennesker fra en monokronisk kultur, som er vanlig for Nord-Europa og USA, konsentrerer seg som regel om én oppgave om gangen og følger et fastspikret tidsskjema. Et stort fremtidsfokus er kjennetegn her, i tillegg til at man anser det å være for sen som uhøflig (Kyprianou, 2022).

Mennesker fra en polykronisk kultur, som ifølge Hall finnes i Midtøsten, Latin-Amerika og i Middelhavet – gjør flere oppgaver samtidig og praktiserer en mer avslappet tilnærming til tid. I polykroniske kulturer er også relasjoner, og det å være og snakke sammen, mer verdsatt. Dette blir det også brukt mye tid på i det daglige, for slike kulturer. Og dette, sammen med at de ser på tid som noe formbart og fleksibelt, kan man i motsetning til i den monokroniske kulturen her tillate seg å være for sen - uten at det settes spørsmålstegn ved sådan (Kyprianou, 2022). Et eksempel på en slik avslappet måte å forholde seg til tid på som man kan se hos polykroniske kulturer, er blant annet hvordan mennesker på Fiji lever etter såkalt Fiji-time…

Og hva angår tid, argumenterer Oliver Burkeman (2022) for at hvordan vi bruker tiden vår her på kloden bør være alles viktigste bekymring. For å sette ting i perspektiv, viser Burkeman til at dersom du lever til du er 80 år, så er dette “røfflig” estimert til rundt 4,000 uker. Er du heldig, og lever til du er 90 år, har du ca. 4,700 uker å leve. En norsk studie på skjermtid blant norske studenter viser at studenter i gjennomsnitt bruker 7 timer på mobilene sine hver dag (Krøvel & Moen, 2022). Omregnet til hva tallet på skjermtid pr. uke er, så er dette totalt 49 timer. Tar man dette tallet og ganger det med hvor mange uker det er i et år, så blir dette 2 548 timer, som er 15 uker av året, foran en skjerm. Av omtrent de 4000 ukene vi gjennomsnittlig har tilgjengelig i livet, betyr det at man kan bruke 1440 uker av dem foran en skjerm.

La disse tallene synke inn.

Tiden går. Tikk, takk…

4,000 uker

20
For å sette ting i perspektiv, viser Burkeman til at dersom du lever til du er 80 år, så er dette “røfflig” estimert til rundt
Foto: Anna Marinicheva

Distraksjonens svimlende runddans

Friedrich Nietzsche tok tempen på kulturen i sin samtid, og det følgende sitatet kan sies å være like relevant nå som da, 136 år senere:

(1974 [1887])

Edward T. Hall mente at vi er en monokronisk kultur som konsentrerer seg om bare én oppgave og ikke tolererer så mye forstyrrelser, men man kan si at dette har endret seg. Men fører alltid endring til noe bedre? Nei, ikke nødvendigvis. Vi har blitt en kultur som distraherer oss selv fra å være til stede her og nå. Så selv om vi i utgangspunktet står stille fysisk, så beveger vi oss konstant mentalt. Vi er “pålogget” til alle døgnets timer og dermed tilgjengelige hele tiden. Vi lytter til podkaster, samtidig som vi har en samtale gående på Snapchat - når vi står og tar oppvasken eller lager middag. Vi svarer på meldinger, spiser middag og ser på TV samtidig. Vi skriver på PC-en samtidig som vi hører på musikk og avbryter oss selv med å sjekke varsler, scrolle på sosiale medier og andre distraksjoner. Vi multitasker så det synger, og synes det er merkverdig at vi ikke har like godt fokus nå som vi hadde for knapt noen år siden.

Multitasking viser seg å være skadelig for vår evne til å holde fokus og vår kognitive prestasjonsevne (Stanford University, 2021). Vi tror selv at vi blir mer effektive og produktive av å gjøre to-tre ting samtidig. Men sannheten er; vi blir desto mindre produktive og effektive, og kvaliteten på det vi leverer er mye dårligere.

Sammen med økende bruk av sosiale medier og apper som TikTok som viser innhold i bare noen sekunder, er dette en negativ påkjenning for hjernen vår, fordi den klarer ikke å prosessere alt – som kan føre til digital overload (NPR, 2010).

Heldigvis er multitasking sin skadelige påvirkning reverserbart og ikke nødvendigvis permanent skadelig i det lange løp, dersom man klarer å snu og endre vanene sine. Arbeidet til Cal Newport med boken Deep Work, går nærmere inn på denne tematikken, og hvordan man kan reversere dette og lære seg å holde fokus over lengre tid (Newport, 2016). Noe av det Newport anbefaler er såkalt time blocking og digital minimalism, som er verdt å sette seg inn i.

Selv om mange av våre distraherende vaner går på autopilot hos oss, så er vi ikke ignorante over distraksjonenes påvirkning på våre liv. Vi ser hva vi driver med, og innerst inne skjønner vi at noe ikke er som det skal. Men det kan virke som at vi både individuelt og kollektivt sliter med å gjøre noe med det. Under et foredrag i Bergen om boken sin Stolen Focus, snakket forfatteren Johann Hari om hvor ironisk det er at skaperne av sosiale medier foreslår for eksempel meditasjon og mindfulness som løsning på å være mindre på telefonene våre. Og i boken hans, sier han følgende:

21
“One thinks with a watch in one’s hand, even as one eats one’s midday meal while reading the latest news on the stock market; one lives as if one always ‘might miss out on something.”
- Nietzsche, The Gay Science
“The truth is that you are living in a system that is pouring acid on your attention every day, and then you are being told to blame yourself and to fiddle with your own habits while the world’s attention burns.”
- Johann Hari, Stolen Focus: Why You Can’t Pay Attentionand How to Think Deeply Again

Hari er her inne på noe vesentlig, nemlig at det ikke er vi som forbrukere av deres tjenester som er skyld i at vi er blitt avhengige – når selve appene er designet for å gjøre oss avhengige. Han oppfordrer alle til å ta de grep man kan selv, gjennom å bruke tidsbegrensende apper som Freedom som blokkerer tilgang til de appene og nettsidene man vil, i et gitt tidsrom. Et annet alternativ Hari selv sverger ved, er et slags mobilfengsel med lås og timer man stiller inn, som da låser boksen til tiden har gått ut. Han sverger ved slike hjelpemidler, da det frigjør tid; ved å ta vekk muligheten for å gi etter for trangen til å være på mobilen. Det bidrar til å ta eierskap over sitt eget fokus og eget liv igjen. I tillegg oppfordrer han til en mobilisering og en bevisstgjøring blant folk, for å kreve endring i strukturene som omgir digitale plattformer som sosiale medier.

Teknologien som brukes av oss som konsumenter bør også fungere for oss. Dessuten bør den ikke være skadelig eller gå på bekostning av vår helse eller fremtidige generasjoners helse, vel? Det virker heldigvis som at det i de senere år har blitt større og større bevissthet rundt dette.

Tar man et dypdykk ned i den globale topplisten over selvhjelpslitteratur innenfor for eksempel produktivitet og selvutvikling – ser man bøker som Deep Work av Cal Newport (2016), Indistractable av Nir Eyal (2019), 10 Arguments For Deleting Your Social Media Accounts av Jaron Lanier (2018), og Stolen Focus av Johann Hari (2022) - for å nevne noen. Disse, med flere, gir uttrykk for en voksende bevisstgjøring og en motstandskultur mot oppmerksomhetsøkonomien vi uvitende har blitt slaver for.

Samtidig, gir de oss også konkrete verktøy for å ta vår egen tid, frihet og kontroll over egne liv tilbake.

22
Selv om et liv uten hverken klokke, mobiltelefon eller internett kan virke forlokkende for noen, så er det derimot noe som skal sies med det gode som internett har og by på også - nemlig informasjon og kunnskap.
Foto: Aurora Fisketjøn Otterå

Å leve uten skjermer, sosiale plattformer og duppedingser er i dag kanskje å anse som en luksus forunt svært få i verden. Og selv om et liv uten hverken klokke, mobiltelefon eller internett kan virke forlokkende for noen, så er det derimot noe som skal sies med det gode som internett har og by på også - nemlig informasjon og kunnskap. Derfor trenger man ikke nødvendigvis avstå helt eller nekte seg selv bruk av hverken sosiale medier, mobiltelefon eller internett. Som Ramnefjell (2023) sier, så handler det mer om å få til og regulere vår egen bruk. Å gjøre dette på en slik måte at det blir vellykket og fungerer for oss, og at det ikke tar over våre liv.

Og som Burkeman (2022) sier, at vi bruker våre 4,000 uker på det som betyr noe for hver enkelt - for om man gjenoppdager hvile, realistiske målsettinger for seg selv og en generell aksept over at man ikke vil kunne gjøre alt, er mulighetene i de ukene endeløse. Det handler om å velge, samtidig som det handler om å velge bort.

23
...for om man gjenoppdager hvile, realistiske målsettinger for seg selv og en generell aksept over at man ikke vil kunne gjøre alt, er mulighetene i de ukene endeløse. Det handler om å velge, samtidig som det handler om å velge bort.
Foto: Haakon S. H. Kjelbergnes

(Puste)rommet som oppstår

Men, hvordan kan man løsrive seg og bruke disse ukene på det man faktisk vil? Jo, det starter med å løsrive seg fra distraksjonens klamme hånd og finne tilbake til seg selv igjen – uten distraksjoner, fra tid til annen. Det er så lett å bli revet med på den evige karusellen med varsler, reklamer du aldri ba om å se og intervju med influensere du verken kjenner eller egentlig har så mye til overs for, men nysgjerrigheten gets the best of you anyway. Du må velge å stoppe opp og stå stille i en verden i konstant bevegelse.

Så - ta en Thor Heyerdahl og “knus det uret” innimellom - ikke vend tilbake til naturen, men vend tilbake til deg selv. Ta et steg utenfor dagliglivets mas og jag, varsler her og der, press med å levere og å møte alles forventninger - inkludert dine egne. I samfunnet vi lever i, er det bare du selv som kan gi deg tillatelse til det. Husk det. Ta deg en pause så ofte som du kan og bare vær. Legg vekk telefonen. Finn en benk du kan sette deg ned på, på en solskinnsdag, og trekk pusten helt ned i magen. Kjenn solen varme mot huden. Stopp opp og lukt på rosene. Kultiver kunsten og gi litt mer faen.

Å stå stille kan gjøres på mange måter; stoppe opp ved å logge av og koble ut. Løft blikket og bli bevisst hvor du er, her og nå. Gå en tur uten å hverken lytte til noe, eller se på mobilen en eneste gang. Observer naturen rundt deg. Kjenn at du beveger deg – nei, faktisk kjenn at du går. Kom deg ut av ditt eget hode så ofte som du kan, når det ikke trenger å brukes. Vår fantastiske hjerne er et verktøy, ikke et tilholdssted. Kanskje får du andre tanker, om livet ditt, hvor du er på vei og hva du faktisk har lyst til - når du er helt alene med dine egne tanker og følelser, uten påvirkning utenfra?

Kanskje opplever du at skuldrene faller 10 hakk, og du oppdager at du for første gang på lenge puster med magen - sånn på ekte?

24
“It’s easy to be seduced by the small amounts of profit offered by the latest app or service, but then forget its cost in terms of the most important resource we possess: the minutes of our life.”
- Cal Newport, Digital Minimalism: Choosing a Focused Life in a Noisy World
I samfunnet vi lever i, er det bare du selv som kan gi deg tillatelse til det. Husk det.

En ny meg, en ny deg

Skrevet av Tea Skartlien

En ny meg

Jeg er konstant i bevegelse

Hodet mitt jobber, kroppen min endres

Sinnet mitt vokser

Et lite sted er jeg fra, og preget av det

Siden barndommen har fremmed blitt stemplet som farlig

Familien min er hjemkjær, trives best hvor de kan gå blindt

Mitt hjemsted var meg, nå er jeg ny

Åpnet opp for en ny by, ny kultur, ett nytt hjem

Blitt et utskudd i min familie

Hodet mitt samler på alle inntrykk, åpner og utvikler seg

Tankene blir malt av nye mennesker, fremmede tanker, spennende smaker

Bevegelse endrer meg, jeg er i konstant vandring

Illustrasjon: Haakon S. H. Kjelbergnes

25

Jeg liker den nye meg, så åpen, så klar

For alt som treffer meg, alt det nye og fremmede

Søkende, spørrende oppsøkes det ukjente

Til hjembygda fraktes livets oppdateringer

Tar sjansen, forteller om det nydelige nye

Tilbake overrekkes erklæringer om stolthet og nysgjerrighet

Kanskje er min rytme

Inspirasjon til deres dansing

Inn i det ukjente, steget ut av tryggheten, til å vokse

De er nå også i bevegelse

Hodene deres jobber, kroppene deres endres

Sinnet deres vokser

En ny deg

26

INCEL-BEVEGELSEN – FRA INTERNETTFENOMEN TIL SAMFUNNSPROBLEM

Skribent: Silje Brunstad Paulsen

Bachelorstudent i sosialantropologi ved Universitetet i Bergen

Begrepet ‘incel’ (eller ‘Involuntary Celibates’) ble først brukt på 90-tallet av en ung canadisk kvinne kjent som Alana. Hun dannet en støttegruppe online, i form av en nettside, for alle som følte seg ensom grunnet at de ikke kunne danne seksuelle eller romantiske relasjoner (Mahdawi, 2020). På denne tiden var definisjonen av hvem som kunne kalle seg en ‘incel’ vag, og flere kvinner og LHBT-personer var aktive brukere av Alana sin nettside. Etter en brå endring av forumene med radikale holdninger fra heterofile menn, stengte Alana ned nettsiden og disse mennene emigrerte videre til nettsider som 4chan og Reddit. I dag er ‘incel’-bevegelsen, samt lignende bevegelser slik som MGTOW (Men going their own way), del av det som er kjent som ‘the manosphere’. De viktigste fellestrekkene mellom bevegelsene ligger i at de primært eksisterer gjennom digitale forum og at de er sterkt anti-feministiske (Preston et al., 2021, s. 825-6).

Hovedfilosofien til dagens incels er at kvinner og samfunnet nekter dem seksuelle og romantiske relasjoner, og at datingmarkedet i dag gir kvinner mye mer frihet til å bestemme seg for egne seksuelle partnere. Kvinner blir også ansett til å utføre såkalt ‘hypergamy’, bruk av sex for å oppnå høy status. Dette går, ifølge incels, på bekostning av dem og mange hevder at i dagens samfunn:

«80 percent of women want to date only the ‘top’ 20 percent of available men, lavishing their attention on only the best-looking and richest men, leaving the remaining 80 percent of men (including incels) without a potential partner» (ADL, 2022).

I en studie gjort av Preston og kollegaer fant de ut at incels ser på sosiale medier og datingapper som en negativ utvikling av ‘hypergami’. De mener også at fremsteg i likestilling og seksuell frigjøring, i kombinasjon med teknologisk utvikling, er grunnen til at de ikke får seksuelle eller romantiske partnere. Incels ser derfor til en ideell forestilling om at kvinner bør være objekter, og de bruker dehumaniserende språk om kvinner som har høye standarder for menn på dating apper (Preston et al, 2021, s. 829-30). Videre, så mener de at kvinner skaper et hierarki basert på fysisk utseende, der såkalte ‘chads’ er på toppen av rangstigen og har mulighet til å få alle kvinner de ønsker. På bunnen av rangstigen befinner incels seg. De mener at siden de ligger på bunnen, er deres tilgang til kvinner uproporsjonalt dårlig fordi ‘chads’ tar alle kvinnene for seg selv. Incels ser derfor på seg selv som offer for en urettferdig samfunnsstruktur og skylder på dette systemet for deres isolasjon og aggresjon (Preston et al, 2021, s. 831-2).

Incelkultur har derfor gått gjennom en interessant utvikling i forskjellige sosiale medier. Fra å være en rent internettbasert bevegelse for alle individer som føler de mangler noe i hverdagen sin, romantisk og/eller seksuelt, har det nå blitt en bevegelse av primært hvite, heterofile, unge menn; med svært negative og farlige holdninger mot kvinner. Hva jeg nå ønsker å se videre på,

28
Fra å være en rent internettbasert bevegelse for alle individer som føler de mangler noe i hverdagen sin, romantisk og/ eller seksuelt, har det nå blitt en bevegelse av primært hvite, heterofile, unge menn; med svært negative og farlige holdninger mot kvinner.
Foto: Damien Checoury

er å se hvordan denne bevegelsen har blitt til et større samfunnsproblem. Jeg mener at selv om incels sprer holdninger og vold som de fleste vil si er moralsk feil og gammeldags, er det faktorer som har bidratt til at ideologien deres blir mer og mer normalisert, som har gjort det lettere å sympatisere med bevegelsen og gjerne og å ta aktiv del i den.

Fra internettfenomen til samfunnsproblem ADL estimerer at det er 47 stykker i USA som har blitt drept, på grunn av vold utført av menn aktive i incel-forum siden 2014. De første seks av dem er utført av Elliot Rodger, som oppnådde heltestatus i incel-forum. I tillegg lister ADL opp flere andre voldshandlinger som har oppstått i Storbritannia og Canada (ADL, 2022). Det er derfor høyst sannsynlig at det har oppstått langt flere drap enn disse tallene tilsier. Man kan regne med at flere drap skjer utenfor disse områdene, og at man ikke har nok kunnskap til å avgjøre om motivasjonene er de samme. Den økende ensomheten knyttet til ‘hypergami’ og sosiale medier, som Preston med kolleger diskuterer ovenfor, kan være en av mange forklaringer på slik vold og aggresjon.

Flere incels melder om at de er ensomme og hjelpeløse, og mange føler at de mangler evne til å skape gode sosiale relasjoner. På denne måten blir nettforum for incels en plass der de kan få utslipp for mye aggresjon, men også få oppleve et fellesskap

Noe å ha i mente er uansett de psykologiske faktorene, som har vist seg fremtredende og virker gjennomgående for mange. Flere incels melder om at de er ensomme og hjelpeløse,

og mange føler at de mangler evne til å skape gode sosiale relasjoner. På denne måten blir nettforum for incels en plass der de kan få utslipp for mye aggresjon, men også få oppleve et fellesskap (Prøitz et al, 2022, s. 8). Fortsatt er det mye bekymring blant ulike ekstremismeforskere, om at disse anonyme foraene kan føre til økt risiko for radikalisering blant unge menn. Særlig når man ser hvordan retorikken har endret seg i disse foraene de siste par årene (Prøitz et al, 2022, s. 9). På begynnelsen av 2000-tallet, var mye av den kvinnefiendtlige retorikken basert på vold mot kvinner. De siste årene har språket som brukes endret seg; det er nå tydeligere oppfordringer til vold og oppfordringer til å ta til handling på den urettferdigheten incels opplever i samfunnet (Prøitz et al, 2022, s. 5). Elliot Rodgers kan ha vært en start på dette, men jeg vil argumentere for at i løpet av de siste par årene har det spesielt vært flere aktører som har eskalert bevegelsen.

Intellektuelle idoler

Over de siste årene har den kanadiske psykologiprofessoren, Jordan Peterson, fått mye oppmerksomhet og oppnådd heltestatus blant menn med antifeministiske synspunkter. Han har over årene økt i popularitet, for hans psykologiske og biologiske tilnærming til blant annet hierarkier og anti-kulturmarxisme (van de Ven, van Gemert, 2022, s. 294). Han deler mange av de samme synspunktene med dem som har en tendens til å holde til i incelforum. Filterbobler og algoritmer bidrar til at brukere på nettsider som YouTube, ofte får individuelt tilpasset innhold rettet mot brukeren. Dette fører til at brukeren får ensidig informasjon som speiler deres verdensbilde.

Filterbobler og algoritmer

bidrar til at brukere på nettsider som YouTube, ofte får individuelt tilpasset innhold rettet mot brukeren

29 29

Peterson utnytter denne funksjonen for at foredragene og debattene hans skal nå et stort publikum som innehar de samme meningene som han selv (van de Ven, van Gemert, 2022, s. 290). Samtidig er informasjonen og påstandene hans fylt med biologisk og psykologisk feilinformasjon. Her spiller retorikken hans en viktig rolle i å oppnå sin fanskare (van de Ven, van Gemert, 2022, s. 295).

Gjennom argumenter som går imot status quo og bruk av retorikk som virker overbevisende, skaper han legitimitet for de skadelige holdningene han har overfor kvinner. Han bruker enkelt språk, men også kompliserte ord for å forklare ideene sine, samt kompliserte modeller for å utdype poengene sine. Et godt eksempel på dette er at han bruker mytologiske metaforer der kaos er representert som feminint og orden som maskulint. For å oppnå orden oppfordrer han til å ‘slay the dragon of chaos’, som symboliserer sexistiske verdier (Beck, 2022). Han bruker klassisk bruk av strukturfunksjonalistisk dikotomisering, ikke ulikt tidligere antropologiske teorier av blant annet Levi-Strauss, men også Malinowski. Spesielt med bruk av dikotomier som kaos vs. orden, og kvinne vs. mann, så bruker han disse mytene som en refleksjon av hvordan vi bør se verden i dag. Slike teorier er som regel regnet som utdaterte, ikke bare i antropologi, men også i hans eget felt innen psykologi.

I vår tid med sosiale medier og algoritmer er ikke bare ‘intellektuelle’, som Jordan Peterson, viktige for å legitimere kvinnefiendtlige synspunkter. Statusfigurer slik som Andrew Tate, har også spilt en stor rolle i å påvirke unge menn. I likhet med Jordan Peterson, har retorikken til Andrew Tate en stor påvirkningskraft. Han fremmer seg selv som ‘the King of Toxic Masculinity’, og han fremmer et ekstremt objektiverende syn på kvinner (Morris, 2023). I tillegg publiserer han mye videoer, som sirkulerer i sosiale medier. Videoene er av han selv, sammen med dyre biler der han ofte viser frem sine store muskler. For mange unge menn som har vokst opp i det vestlige samfunn, er dette ofte et idealbilde på hvordan maskulinitet skal se ut, og de ser derfor opp til Andrew Tate som en mal på hvordan de ønsker å være (Iqbal, 2022).

Karismatiske ledere

Men hvordan får menn som Peterson og Tate virkninger på samfunnet i dag? Når jeg tidligere har diskutert incel-bevegelsen, er det tydelig at store - nærmest ikoner - innen bevegelsen (som Elliot Rodgers, med sine handlinger og ord) har hatt en merkbar effekt på andre incels, og deres handlinger senere. Når andre figurer som allerede er kjent, om det er på grunn av deres status som akademiker eller tidligere reality- og MMA-stjerner, også slenger seg med på samme tankegang og retorikk - kan man tenke seg at disse idéene blir enda mer spredt og anerkjent.

Max Weber karakteriserer tre typer ledere; den tradisjonelle, den rasjonelle og den karismatiske. En karismatisk leder har ofte gitte evner som inspirerer andre og lederen har stor innflytelse.

30
Tate og Peterson blir idolisert i bevegelsen, og deres meninger gjenspeiler seg i diskurs rundt antifeminisme.
Foto: Bilde 1 (Peterson, 1999: 310).

Makten til den karismatiske lederen er legitimert gjennom hens personlige egenskaper og kunnskaper, og har gjennom dette mulighet til å danne en skare av lojale tilhengere (Tucker, 1968, s. 735). Karismatiske ledere er ofte sentrale innen politiske og sosiale bevegelser. Både Andrew Tate og Jordan Peterson kan bli karakterisert som karismatiske ledere innen manosphere-bevegelser, uten at de direkte har tilknytning til noen grupper eller utfører lederskap. De har derimot stor innflytelse som påvirker disse gruppene, og som har bidratt til en videre sosial bevegelse; som spiller seg ut på nett av kvinnehatende, unge menn. Tate og Peterson blir idolisert i bevegelsen, og deres meninger gjenspeiler seg i diskurs rundt antifeminisme. De uttrykker begge ideer om at kvinner bør underordnes menn og at det eksisterer et hierarki av menn basert på fysiske trekk. I tillegg, mener de at kvinners evne til å velge hvem de vil ha seksuelle relasjoner med har gått for langt. Med deres innflytelse, spres den klassiske incel-ideologien ut fra foraene. Ifølge en studie fra august 2022 vises det til at unge europeiske menn har blitt mer imot likestilling de siste årene. Unge menn opplever at kvinnekamp har gått for langt, og at kvinner blir stilt foran menn i samfunnet.

Dette er en mening som bærer spesielt frem blant unge menn, som allerede har mistro til institusjoner, og som opplever mer likestilling som en trussel (Amundsen, 2022). Jordan Peterson står frem som en karismatisk leder for dem som føler på denne trusselen. I en nyere episode fra hans podcast, The Jordan B. Pederson Podcast, fra 13. februar 2023 med forfatter Louise Perry, argumenterer hun for at en positiv side ved den seksuelle revolusjonen var at voldtekt ble sett på som mindre av et lovbrudd mot eiendeler, men heller et lovbrudd mot kvinnen som ble voldtatt. Peterson argumenterer imot dette ved å hevde at om man skal mer effektivt unngå at menn voldtar kvinner, må man se på det som et lovbrudd mot hennes ‘male protectors’ (Peterson, 2023). Dermed totalt ignorere kvinnens situasjon og heller se på skaden som blir gjort overfor mennene som beskytter, eller ‘eier’ henne.

Som nevnt ovenfor, er mange av Peterson sine ideer utdaterte. Ideene hans blir også latterliggjort av flere, blant annet på forum nettsiden Reddit. I parodiforum som r/ToiletPaperUSA og r/EnoughPetersonSpam, refereres det til Peterson som ‘Dr. Lobster’, ‘Lobster Daddy’ og ‘Lobster Man’, som er et spark mot hans kjente teori om at sosiale hierarkier er naturlig, fordi hummere utøver det (Peterson, 2018, s. 26-7).

Men selv om disse teoriene virker absurde og ulogiske, har hans karismatiske evner som et ‘intellektuelt fenomen’ (Peterson, 2019), en effekt på offentlig diskurs rundt likestilling.

Det er ikke lenge siden jeg personlig hadde en samtale med noen som virket overbevist om at sosiale hierarkier må være noe naturlig fordi hummere gjør det. Og det er ikke sjelden jeg ser kommentarfelt som ukritisk siterer Peterson direkte, i saker rundt likestilling mellom kjønnene. Denne ukritiske holdningen til en taler, er essensielt i Weber sin teori om den karismatiske lederen

31
Foto: Bilde 2 (Peterson, 1999: 183).

Man trenger ikke være enig i det lederen sier, og det lederen sier, trenger nødvendigvis ikke å stemme. Så lenge lederen har evnen til å overbevise, og å drive en bevegelse om endring fremad med sine ekstraordinære evner, er lederen en dominant karismatisk leder (Tucker, 1968, s. 736-7). Selv om han selv ikke anerkjenner seg selv som en form for leder, hevder Peterson at han har ekstraordinære evner og kunnskaper (van de Ven, van Gemert, 2022, s. 300). Han går imot en populær diskurs om at kvinner bør være likestilt med menn gjennom sine retoriske evner, og etablerer en ny diskurs - som driver frem en holdningsendring i samfunnet rundt likestilling. På denne måten kan Peterson bli sett på som incel-bevegelsen sin karismatiske leder.

Så lenge lederen har evnen til å overbevise, og å drive en bevegelse om endring fremad med sine ekstraordinære evner, er lederen en dominant karismatisk leder

Konklusjon – hvordan forske på incels videre?

Det er ingen tvil om at det mangler mye etnografisk forskning på incelbevegelsen. Det er og tydelig at det er nødvendig å peile antropologisk forskning inn mot denne bevegelsen. Det trengs mer forskning på hvem det er som faller inn i ‘pipelinen’ til å bli en incel, og ikke minst; hva som gjør at han til slutt utfører vold. Jeg mener at slik forskning er viktigere nå enn noen gang før. Man ser gjennom forskning, og gjennom sosiale medier, at unge menn er lettere påvirket av incel-ideologi. Dette kvinnehatet er ikke bare et internettfenomen lenger, slik det i stor grad var før 2015. Store figurer med stor innflytelse har fått mer rom til å ytre sine meninger, og nå ut til unge menn. Algoritmer gjør det lettere for disse ytringene å nå dem som er mest sårbare for dem. De store figurenes retorikk og handlinger skaper en naturalisering av deres synspunkt,

som fører disse sårbare mennene til å internalisere disse synspunktene, og til slutt; se verden slik de gjør.

Det er allikevel viktig å understreke at man ikke kan utstøte de unge mennene som faller for retorikken og synspunktene innenfor ‘the manosphere’. De fleste er unge, gjerne nede i tenåringsalder. Det er gutter som gjerne ikke forstår hvor farlig eller hvor ulogisk meningene deres er. Om man da fullstendig utstøter dem, uten å kritisere meningene deres på en måte som viser at man forstår dem, bidrar man til å føre dem videre nedover den onde sirkelen. Det kan i verste fall føre til at de blir enda mer radikalisert.

Så hva kan man gjøre for å forhindre at flere unge menn ender opp som incels? Det er både psykologiske og sosiale faktorer som spiller inn, samt skjer det en forsterkelse av disse faktorene fra sosiale medier som påvirker til mer isolasjon og hat. Man trenger å se på et samspill mellom alle disse faktorene for å forstå hvordan og hvorfor dette skjer, og slik få en forståelse av hvordan man kan hjelpe unge menn til å finne et sunnere fellesskap som ikke bidrar til hat. Man må også skape en bedre forståelse av hvordan ‘karismatiske ledere’ som Jordan Peterson og Andrew Tate når ut til unge, sårbare menn. Som et samfunn er vi nødt til å prøve å ta et kritisk blikk på slike figurer, og lære oss selv og unge menn i livene våre, de negative konsekvensene av kvinnefiendtlige holdninger som de fremmer.

32
3wy6/informative_diagram/)

BLÅ SOM FRIHETEN

Skribent: Harald Bratland Carlsen

Vandringsmann og fotoforteller

Kula Kula har denne våren med en pilegrimsartikkel skrevet av Harald Bratland Carlsen. Her presenterer han erfaringer fra en pilegrimsvandring han selv gjennomførte. Teksten er interessant antropologisk, da den belyser temaet bevegelse fra et erfaringsbasert perspektiv. Som Carlsen viser kan en vandring, der man er i konstant bevegelse, gi fine og gode refleksjoner rundt temaet.

Harald Bratland Carlsen (født i 1965) er en naturreligiøs vandringsmann og fotoforteller. Han har blant annet studert geografi, friluftsliv og journalistikk, og han har – av alle ting – hoppet av studier i antropologi etter bare noen uker i 1987. Heldigvis studerer hans datter sosialantropologi i dag. Han har lang yrkeserfaring som journalist og som selger innenfor etisk varehandel, og han har ledet en mengde turer for Den norske turistforening. Gjennom foretaket Carlsens Naturtro driver han nå nettstedet imagofotovandring.no som byr på fotografier, vandringer og teksttjenester.

INTO THE BLUE-prosjektet.

I perioden 20.august-14.oktober 2022 gikk Harald Bratland

Carlsen til fots fra Oslo til Tyskland og deretter tilbake til Danmark. I løpet av 56 dager gikk han totalt 1021 kilometer. På 36 forflytningsetapper gikk han 871 kilometer, et dagsgjennomsnitt på 24,2 kilometer. Da Harald returnerte til Oslo hadde han delt 48 innlegg på Facebook. De inneholder til sammen 2774 fotografier (og filmsnutter) og er fortsatt tilgjengelige på kontoen hans. Den som vil oppleve vandringa i eget tempo, kan her søke opp «INTO THE BLUE, veien til Europa»

I nesten 20 år hadde jeg hatt en romantisk drøm om å krysse et kontinent til fots, på lykke og fromme. Men jeg hadde nølt; det hadde alltid kommet noe i veien. Siden 2019 hadde jeg likevel hatt en stadig sterkere idé om at jeg i alle fall kunne starte å gå mot kontinentet, før jeg ble for gammel. Ville «luftslottet» punktere og noe nytt oppstå?

Min fremste vandringsinspirator, amerikanske Rebecca Solnit, skriver i boka A field guide to - vakkert om blåfargen og nødvendigheten av å gå seg vill; «The world is blue at its edges and in its depths. This blue is the light that got lost. Light at the blue end of the spectrum does not travel the whole distance from the sun to us. It disperses among the molecules of the air, it scatters in water (...) The sky is blue for the same reason, but the blue at the horizon (...) is a deeper, dreamier, melancholy blue, the blue at the farthest reaches of the places where you see for miles, the blue of distance. This light that does not touch us, does not travel the whole distance, the light that gets lost, gives us the beauty of the world, so much of which is in the color blue.» (Solnit, 2006, s. 29).

OSLO-LARVIK (uke 1)

20. august 2022 tok jeg steget ut av Oslo i retning Larvik, og satte meg på ferga til Hirtshals. Derfra skulle veien bli til mens jeg brukte Hærvejen som hovedspor sørover Jylland. Jeg hadde ingen oppskrift på hvordan dette skulle gjøres – selv om jeg er vant til å gå med sekk i norske skoger og fjell – annet enn at jeg skulle bestemme farten, stoppestedene og omveiene på egen hånd. Jeg mente det ville gi meg rammer som var nødvendige for å kunne vandre i

Folk hadde på forhånd spurt om målet mitt, om tidshorisonten, og om grunner til å krysse et kontinent til fots. Jo nærmere avgangsdagen kom, jo vanskeligere hadde jeg for å svare presist. Jeg endte til slutt opp med å antyde en tidshorisont på cirka seks måneder, mens resten fikk stå ubesvart. For de nysgjerrige syntes å fiske etter ulike svar alle sammen, og selv var jeg slett ikke bestemt på å ha et geografisk mål.

Jeg hilste på slekt og gamle venner underveis, og i Larvik trengte jeg å pleie gnagsår under føttene i noen dager. Der fant jeg også en tremenning jeg ikke hadde sett siden vi var barn på 1970-tallet. Eva og hennes samboer inviterte meg blant venner til en årviss volleyballfest i Evas hage, og kostyme-temaet var «Jungelboken». Jeg fikk låne et grønt frynseskjørt og en BH av fargerike plastblomster - og ble utvilsomt en fristelse for slanger og tigre.

HIRTSHALS-FJERRITSLEV (uke 2)

Etter fergeturen kjøpte jeg meg et par joggesko for å avlaste beina halvveis på hver dagsetappe. Så fulgte jeg i all hovedsak stranda i Jammerbugten sørvestover i fire-fem dager, helt til pilegrimsleden langs Hærvejen pekte meg rett sørover ved Svinkløv, bort fra havet og mot Fjerritslev.

34
Jeg hadde ingen oppskrift på hvordan dette skulle gjøres – selv om jeg er vant til å gå med sekk i norske skoger og fjell – annet enn at jeg skulle bestemme farten, stoppestedene og omveiene på egen hånd.

Høydepunktet denne uka var møtet med Peter ved Fjerritslev Idrætscenter. Den første natta ga han meg et såkalt luksusrom til prisen av et ordinært rom.

FJERRITSLEV-VIBORG (uke 3)

Det var blitt tidlig september, og selv om de fleste av vandreetappene kunne gjennomføres i shorts og t-skjorte, ble det lengre mellom menneskene. Sommeren var definitivt på hell, og jeg syntes å være den eneste på langvandring.

Men jeg kjente at jeg gleda meg hver kveld til å redigere fotografier, og til å forme en tekst til Facebook-sida mi under neste dags frokost før jeg vandra videre. Det var etter hvert en del som fulgte meg på skjermene sine, og kontakten var inspirerende. Drømmeslottet mitt var fremdeles skinnende.

Han bød på gratis overnatting i en gymsal den andre natta, og dagen imellom tok han meg med på biltur til Bulbjerg og viste meg fantastisk utsikt og spennende krigsminner – og han serverte historien om da John Lennon og Yoko Ono forsøkte å gjemme seg i ukesvis på en gård i nærheten.

Siden inviterte Peter meg til vandreguide-samarbeid ved Jammerbugten i framtida dersom jeg kunne tenke meg noe slikt. Og det kan jeg.

Langs langstrakte grusveier og stier passerte jeg vindmøller og maisåkre, westernlandsbyer og lyngkledde heder. Detaljer langs leden fant i hopetall veien inn i fotoapparatet mitt, og de stille stundene ga rom for undring.

Jeg trivdes egentlig godt med å være nesten alene på stien, men ved Aggersborg ble jeg bedre kjent med Harald Blåtand, vikingkongen som regjerte i 30 år på slutten av 900-tallet. Spor etter ringborgene hans er å finne flere plasser i Danmark og Sverige, og jeg kjente meg trukket mot Blåtand-plassene Jelling og Hedeby nærmere kontinentet, for å lære mer. Ikke bare delte vi fornavn, men også fascinasjonen for sirkler.

Viborg – med de vakre historiske gatene og den tronende domkirka – ble ukas høydepunkt, solid understreka av et glass Smoking Black Jesus hos mikrobryggeriet Ølluminati den siste kvelden.

35
Folk hadde på forhånd spurt om målet mitt, om tidshorisonten, og om grunner til å krysse et kontinent til fots. Jo nærmere avgangsdagen kom, jo vanskeligere hadde jeg for å svare presist.
Blåtand
Jeg trivdes egentlig godt med å være nesten alene på stien, men ved Aggersborg ble jeg bedre kjent med Harald
Foto: Harald Bratland Carlsen

VIBORG-JELLING (uke 4)

Jeg hadde en forestilling om at de kuperte

Dollerup Bakker ville bli den største opplevelsen i dagene etter Viborg-oppholdet, men så kom jeg først til hovedgården ved Hald Sø. Her la skog og innsjø til rette for en unik tåkemystikk omkransa av en lekker solnedgang og en enda flottere soloppgang, godt krydra med massivt fugleliv og iøynefallende høstfarger. Rusleturene ved Hald Sø vil jeg sent glemme.

Da jeg tok meg en pause i kafékroken hos nærkjøpmannen i Skelhøje, kom Bent spankulerende inn. Han titulerer seg som turistsjef i den lille landsbyen, og som ivrig pilegrimsvandrer og Hærvejen-kjenner ønsker han å håndhilse på så mange likesinnede som mulig.

Jeg ble trykket solid i høyreneven før Bent med blikket sitt styrte fingrene mine ned til en skriftlig hilsen i gjesteboka på stedet. Jeg glemmer ikke Bent så fort heller; det er i det hele tatt ikke så ofte at jeg blir befalt.

JELLING-VEJEN-KØBENHAVN (uke 5)

Monumentene i det gamle vikinghovedsetet

Jelling var Danmarks første på UNESCOs verdensarvliste.

Dette er stedet der kongerekka i landet får sin begynnelse med vikingene Gorm den gamle (død i 958 e.Kr.) og sønnen Harald Blåtand (død i 987 e.Kr.).

Her rusla jeg - liten og langsom - i timevis mellom to oldtidshøyder, to runesteiner, en av Danmarks eldste steinkirker, verdens største skipssetning på 350 meter, og minnet om en imponerende fordums tømmerpalisade som i dag er markert med hvite betongstolper som rammer inn hele monumentområdet, et areal på 12 hektar.

Harald hevdet at det var han som kristna Danmark, men om han selv lot seg døpe for å blidgjøre “kollegaen” Otto i sør, eller fordi han faktisk trodde på guden som den geistlige Poppo fortalte ham om, det vites ikke. At Harald Blåtand var over gjennomsnittet god på samarbeid og kommunikasjon, er derimot hevet over enhver tvil. Han har ganske passende gitt navn til den moderne Bluetooth-teknologien.

Jeg ble trykket solid i høyreneven før Bent med blikket sitt styrte fingrene mine ned til en skriftlig hilsen i gjesteboka på stedet

Da jeg kom til småbyen Vejen, bestemte jeg meg for noen dagers pause fra langvandringa og tok toget til København. Gjensynet med min sønn Bendik på Nørrebro ble uten tvil et høydepunkt som kom til å følge meg. Når han var på jobb, rusla jeg gatelangs. Og når kvelden kom, hygga vi oss med mat og drikke, gode samtaler og bakgateutforsking.

36
Foto: Harald Bratland Carlsen

KØBENHAVN-VEJEN-FLENSBURG (uke

6)

For noen år siden, da barna mine var på vei ut av tenårene, lærte jeg meg måter å holde humøret oppe når vi skilte lag etter ferier og helgesamvær. Nå hadde jeg en forestilling om at den samme gode stemninga ville kunne vedlikeholdes etter København-oppholdet.

Tilbake i Vejen satte jeg kursen mot Tyskland-grensa med tremilssteg hver eneste dag. Fine gamle steinbruer og historiske sønderjyske minnesmerker suste forbi i ytre synsrand.

Vandringens viktigste møte var det jeg hadde med meg selv da jeg falt i ettermiddagsøvn i solskinnet som falt inn gjennom de høye vinduene i Kliplev kirke. Beina mine var slitne, frihetsfølelsen var dalende, og tomheten som fylte meg var stadig mer påtrengende. Jeg måtte erkjenne at det å plukke fram fotoapparatet fra sekken var blitt et lite slit; nå ble det mest knipsing med mobilkameraet.

FLENSBURG-RENDSBURG (uke 7)

I Nord-Tyskland gikk Hærvejen over i Ochsenweg, Okseveien. Fra 1350 til 1860 skal inntil 52.000 okser ha blitt drevet på denne veien hvert år – en vei som også har hjulpet soldater, handelsreisende og pilegrimer som meg fram i nesten 4000 år.

Forholdene for vandrere syntes å være dårligere her enn i Danmark, i og med at asfaltveier dominerer over grusveier og stier, og de rimelige herbergene uteblir.

Ved Hedeby er det siden 1800-tallet gjort store vikingfunn, og stedet oser av både hedensk og kristen historie. Fra rundt år 800 e.Kr. vokste Hedeby til å bli den største byen i Nord-Europa, et handelsknutepunkt for vikingene. For å beskytte byen ved fjorden, opprettet man en vold som igjen hang sammen med Danevirke, et gedigent forsvarsverk som strekker seg vestover mot Hollingstedt, mellom Østersjøen og Nordsjøen.

Da jeg passerte forsvarsvoldene ved Dannevirke, der Harald Blåtand også bidro med byggingen av sin vold Kovirke, følte jeg at jeg var kommet til selve kontinentet.

Skulle jeg fortsette å tråkke i Haralds fotspor? Kunne det være tilfelle, slik noen hevder, at han ikke ligger begravet i Roskilde i Danmark, men i Polen?

RENDSBURG-SØNDERBORG-OSLO (uke 8)

Jeg spiste valmuefrøkake på Café Ach i Rendsburg og spurte meg selv: Hvorfor går jeg til fots til Europa? Jeg kunne svare: For fred og grensesetting; for lek, nysgjerrighet og læring; for å smake på det ukjente; for enkelhet, langsomhet og sansing.

37
Vandringens viktigste møte var det jeg hadde med meg selv da jeg falt i ettermiddagsøvn i solskinnet som falt inn gjennom de høye vinduene i Kliplev kirke.
Foto: Harald Bratland Carlsen

Men den siste tida hadde vært urytmisk, og jeg var blitt den eneste vandreren med sekk på et diffust spor av en vikingkonge. Jeg visste nå hva som mangla: tilhørighet. Uten en viss følelse av tilhørighet vil mennesket som oftest mistrives og i verste fall gå til grunne.

Taket hadde blåst av luftslottet mitt, og det ristet i grunnvollene.

Facebook-følgerne mine viste empati da jeg ytret om dette, og jeg kjente at jeg ville snu. Jeg ville hvile og bearbeide inntrykk fra reisen, møte familie og venner, og hygge meg med kjæresten min. Jeg ville plukke traktkantarell i Oslomarka og strekke ut noen rettesnorer for framtida.

Så jeg bestilte en togbillett til København, der bussen skulle ta meg hjem til Oslo. Men togene i Nord-Tyskland slet etter et brudd på en kommunikasjonskabel, og i grensebyen Flensburg var det full stopp utpå ettermiddagen. Hundrevis av andre reisende kjempet om seter i to busser som etter hvert dukka opp. Jeg tok det som et tegn på at jeg skulle bremse. Med ryggen vendt mot kaoset ruslet jeg mot Flensburg sentrum og nærmeste hostel. Det var jo tross alt ingen hast.

Siden krysset jeg grensa nord for Flensburg til fots, og fortsatte på Gendarmstien i Sønderjylland. I flere dager gikk jeg østover langs den blå fjorden, via det prangende slottet i Gråsten, smukke strender ved Broagerlandet, og den stolte vindmøllen på Dybbøl. Det hele ble som en langsom æresrunde, en seiersvandring, en bekreftelse på at det viktigste var å være på vei, men ikke nødvendigvis mot et Soria Moria-slott.

I Sønderborg hvilte jeg en dag, og lot den endelige avgjørelsen synke inn. Så kjøpte jeg en ny togbillett til København, og en bussbillett videre til Oslo. Anger ligger ikke for meg, om du spør.

EPILOG

I boka The Power of Meaning av Emily Esfahani Smith har jeg lært at det er fire søyler du som menneske egentlig står på, enten du vandrer alene over Jylland eller går arm i arm med noen i Oslo: tilhørighet, formål, spiritualitet og historien om deg selv. Vi kan leve relativt godt selv om ikke alle søylene er like solide, men jeg tror vi gjør klokt i å vedlikeholde alle fire jevnlig (Smith, 2017).

Jeg tror frihet er å flyte med livet, og å stå i hverdagens kontraster, en indre tilstand uavhengig av geografien. Jeg tror frihet er å dele med andre, og det å dele denne historien gir meg vekst og ny tilhørighet. Frihet uten ansvar og selvdisiplin finnes nok ikke.

Jeg fortsetter gjerne videre sørover på det europeiske kontinentet en vakker dag. Men drømmen om å krysse kontinentet på én vandringstur finnes ikke mer. Det holder med sju uker av gangen

Fargen blå rører forresten fremdeles ved meg. Måtte jeg aldri nå helt fram, men alltid være i bevegelse mot horisonten!

38
Foto: Harald Bratland Carlsen

ATINGTING

TROM TROM TROM TROMMELOM - ATINGTING TROMMER

På instituttet var juleferien en ensom affære, men da alle uthvilte studenter strømmet tilbake for et nytt semester, ble stemningen lysere. Det hviskes om at semesterstarten i år var ekstra hyggelig. En tidlig januarmorgen, fylt med trøtthet, kulde og mangel på D-vitamin, møtte studentene opp til forelesning i SANT102. Der ble de møtt av en varm sjel ved navn Annelin. I en gest av gavmildhet og trøst, hadde hun med seg kaffe og kjeks til studentene i de tre første forelesningene. Dette ble høyt verdsatt, og jeg hører fortsatt lovord om det i korridorene.

Atingting trommer videre…

Våren kom med et sus ned fra åttende etasje, og antropologene ble sendt på selvforsvarskurs. Den kritiske dagen “Ta plass din jævla antropolog” knuste noen drømmer om arbeid utenfor akademia... Men det var et bra initiativ <3 Likevel, klarte den nye foreleseren i SANT103, OJ, raskt å vinne gunst hos førstekull-studentene. Annelins ånd lever videre, ritualet er etablert. Han delte ut sjokolade i store mengder (i gavens ånd?). Han hørte studentenes bønn om å slippe unna Ulrikkes aula. Juss-fakultetet møtte dem med kulde. Vest og strikkegenser passet ikke inn.

Tromtrom trommelom…

Som alltid hviskes det mye i korridorene, og jeg får med meg det meste, faktisk alt! Stefan har fått et nytt kontor og har skilt seg fra Tonje... Drama! Jeg er også veldig imponert over Camilla denne våren. Hun som balanserer nesten alle arbeidsgruppene til førstekull-studentene, de som har noe slapp energi til tider. Det blir også sagt at vår kjære hawaiiskjorte-kledde eks-australske kollega er den morsomste på hele instituttet, ifølge min gode venn Tone. Atingting humrer og er enig. Han har i det minste en smittende latter! En annen morsomhet som har nådd mine ører, er at noen på instituttet tidligere har sendt inn et musikalsk bidrag til Melodi Grand Prix. Til vedkommende, du vet hvem du skal kontakte hvis du trenger en trommeslager, kompis.

Vent litt, hvor er vår kjære Nina? Det har nådd meg at tidligere medlem av Kula Kula og ansatt ved instituttet har sluttet. Det var trist å høre. Atingting trommer for Ninas reise videre, og trommer en velkomst til hennes etterfølger Sigrid!

10.05.2022, 19:55 Atingting-kopi.png
39

ANTROKRYSSORD

40

Gjennomlesningen av vårens tidsskrift har for oss satt i gang mange refleksjoner, et stort tankekjør, rett og slett. Bevegelsers påvirkning i dagliglivet er ikke noe man nødvendigvis reflekterer så mye over, men det kan likevel gi stor betydning for samfunnsstrukturer. Både på et større kollektivt plan og på individers levemåte, gjennom mentale prosesser og i det kroppslige. Kanskje du selv har kjent på noe av det som adresseres i vårens tidsskrift?

Et

Hvordan beveger kultur seg? Og hvordan fungerer en kultur når den er samlende, i motsetning til mer splittet. Religiøs arv kan skape begrensninger, men det er også noe vakkert i det vi har arvet. Blant annet det kunstneriske i dans, det skaper noe, og kan vise til en mellommenneskelig verden. Så hvorfor danser vi ikke mer? På Bali har man danset i over et millennium. Gjennom slikt perspektiv skulle vi vært flinkere til å twerke og twiste mer, og på den måten levd i en mer rytmisk hverdag. Dans for vår kultur er mer avgrenset til bestemte steder og situasjoner. Hvilke dansemoves ville du utført akkurat nå, hvis ingen så deg? For mange forbindes bevegelighet med den vestlige treningskulturen. Det virker som bevegelsen har vært meningsløs med mindre vi har kommet oss inn på treningssenteret eller tatt steget ut på kunstgresset. Forstår vi ikke lenger hva kroppen har rådighet til? Skal vi tørre å gi litt mer “faen” og ikke la oss begrense av de sosiale konstruerte måtene å bevege seg på i våre samfunn?

Hvilke dansemoves ville du utført akkurat nå, hvis ingen så deg?

I en verden full av bevegelse må vi kanskje stoppe mer opp. Kanskje du, som oss, burde ta et litt dypere magedrag? Og prøve så godt du kan å faktisk puste helt ned i magen, sånn på ekte. Hvilke samfunnsbevegelser har ført til at vi er såpass mange timer på en skjerm i løpet av livet. Hadde det gjort noe om vi som enkeltindivider slettet apper som Snapchat, eller ville denne bevegelsen fortsatt i en ny form?

Hva er så ille med gode ferdigheter i multitasking. Det er jo også klare fordeler ved at ting går raskere. Om dette er en såkalt “god”-utvikling er et annet spørsmål. Noe alle kanskje bør tenke litt over er hvordan man selv forholder seg til denne utviklingen. Pilegrimsvandringen kan gi oss refleksjoner rundt relasjoner. Hvordan er det å føle tilhørighet digitalt versus fysisk nærhet. Teknologi gjør det mulig å opprettholde en slags nærhet til mennesker som fysisk er langt unna. Og det er vel en bra ting? Men har det en pris ved at det står i veien for tilstedeværelse i nuet, der du faktisk er?

Men har det en pris, ved at det står i veien for tilstedeværelse i nuet, der du faktisk er?

Et enkelt menneskes valg kan påvirke og bevege så mye for så mange rundt seg. I vårens dikt videreføres det nydelige nye, spennende smaker og nye impulser til de der hjemme. Det skapes noe mer enn det som var. Muligens skapes også mindre fordommer mot det ukjente.

41
TIL ETTERTANKE
stort tankekjør, rett og slett.

Men er alltid det nye en bra ting? Ønske om å rive ned fordommer er vel noe de fleste vil støtte. Vil ikke dette på sikt gi en mer omsorgsfull verden, som godtar mer og ikke har samme nivå av fremmedfrykt? Men det er likevel mange som helst holder tak i det “gamle” og kjære, da man kanskje frykter å miste gjenkjennelige verdier på veien.

Vi har reflektert rundt incel-bevegelsens påvirkningskraft, som kan være skremmende og gir oss frysninger. Bevegelser som ikke foregår rett foran deg, er ikke så lett å få med seg og forholde seg til. Periodevis er det derfor temaer som får større oppmerksomhet, samt ryster verden i det enkelte øyeblikket, ofte skapt av vår tids virkelige effektive maktmiddel, algoritmer. Plutselig oppdager man hvordan ideer og bevegelser, som i en periode opptok bevisstheten, ikke lenger fanger oppmerksomheten vår.

Er objektifiseringen av kvinner så pågående at selvstendigheten forsvinner mer og mer?

Incels-bevegelsen kan fort fange blikket ditt, spesielt om man oppholder seg i de “riktige” algoritmene. Denne bevegelsen viser et voksende bilde på et mer tradisjonelt kvinnesyn, som skaper ulike spørsmål; Er kvinner mer selvstendige nå enn før, eller er det bare en fasade? Er objektifiseringen av kvinner så pågående at selvstendigheten forsvinner mer og mer? Den siste tidens opprør i Iran kan også plasseres på mange måter midt i dette, både med tanke på distansering og objektifisering.

Her kan man se at kvinner ønsker endring. Det er motstand mot at staten skal definere hva det vil si å være kvinne. En kan med slike tilbakeblikk, tenke over hvorfor det virker til å tilsynelatende gå utover “det andre kjønn”, kvinnen. Bli mer bevisst på kjønnsulikheter i bevegelser.

Vi må ikke være redde for å skape, delta og fremme bevegelse. Bevegelser som betyr noe for oss! Ikke ta alt for gitt. Ha kritiske spørsmål i bakhodet, men la det ikke ødelegge for nysgjerrigheten og lekenheten. Slipp til de vakre nye impulsene som oppstår. Skribentene har åpnet opp horisonten for årets tema, og vi håper det har satt i gang et refleksjonskjør, på lik linje med det vi har opplevd. Tanker om bevegelser som var, har blitt glemt, og som foregår hos dem rundt deg, og ikke minst i deg selv. Vi har i hvert fall konkludert med å fortsette å bevege oss, både ved å la kroppene sprette og tankekjøret flyte! Men nå skal vi ut å danse, blir du med?

Skribent:

Kvalstad-Lurås

42
og
Åsne Krisitne Lindegaard
“Nothing happens until something moves”
(Albert Einstein)

LITTERATURLISTE

Bevegelse snudd på hodet Forencich, F. (2006). Exuberant Animal – The Power of Health, Play, and Joyful Movement. AuthorHouse.

Howes, L. (Programleder). (2019, 6. oktober). The Power of Movement with Ido Portal. [Audio Podkast episode]. The School of Greatness Hall of Fame. Spotify. The Power of Movement with Ido Portal - The School of Greatness Hall of Fame | Podcast on Spotify.

Jackson, M. (1983). Knowledge of the Body. Man. 18(2), 327-345.

London Real. (2019, 3. juni). IDO PORTAL–Just Move – FULL MOVIE – London Real. [Video]. YouTube. (19) IDO PORTAL - Just Move - FULL MOVIE - London Real - YouTube.

Mauss, M. (1973). Techniques of the body. Economy and Society. 2(1), 50-69. (Opprinnelig utgitt 1935).

Portal, I. (u.å.a). Culture. Hentet 23. april 2023 fra. Ido Portal | Movement Culture | Culture.

Portal, I. (u.å.b). Home. Hentet. 27. april 2023 fra. Ido Portal | Movement Culture | Home.

The Strength Project. (2015, 12. januar). The Movement! Ido Portal. [Video]. YouTube. (19) THE MOVEMENT! Ido Portal - YouTube.

Bali: Island og gods

Barth, F. (1993). Balinese Worlds. The University of Chicago Press.

Bateson, G., & Mead, M. (Directors). (1951). Trance and Dance in Bali [Film]. Self-released. Belo, J. (1949). Rangda and Barong. University of Washington Press.

Belo, J. (1960). Trance in Bali. Columbia University Press.

Berliner, A. (Director). (1996). Margaret Mead: An Observer Observed [Film]. Written by Yans-McLaughlin, V. & Seidman, R. Filmakers Library.

Bourdieu, P. (1977). Outline of a Theory of Practice. (R. Nice, Trans.). Cambridge University Press.

Dawkins, J. (Director). (1993). Bali: Beyond the Postcard [Film]. Filmakers Library.

Downey, G. (2008). Scaffolding imitation in capoeira: Physical education and enculturation in an Afro-Brazilian art. American Anthropologist, 110(2), 204-213.

Geertz, H. (1976). Audiovisuals Reviews. American Anthropologist, 42(2), 519-752. Haley, J., & Richeport-Haley, M. (Directors). (1995). Dance and Trance of Balinese Children [Film]. Triangle Productions.

Larasati, R. D. (2013). The Dance That Makes You Vanish: Cultural Reconstruction in Post-Genocide Indonesia. University of Minnesota Press.

Myerhoff, B. (1978). Number Our Days: A Triumph of Continuity and Culture Among Jewish Old People in an Urban Ghetto. Simon and Schuster.

43

Southeast Asian Fisheries Development Center. (2022). Fisheries Country Profile: Indonesia. Fisheries Country Profile. Retrieved May 2. 2023. http://www.seafdec.org/fisheries-country-profile-indonesia-2022/#:~:text=Indonesia%20is%20the%20largest%20archipelagic,area%20of%201%2C922%2C570%20 km2.

Bilder: PL 05 SIGIT. (2015). Barong bali [Photograph]. https://commons.wikimedia.org/wiki/ File:Barong_bali.jpg.

Ramana, Hari. (2021). Balinese Traditional Dance [Photograph]. https://unsplash.com/ photos/eq9LpRZl_j4.

Wiaskara. (2019). Tari rangda [Photograph]. https://commons.wikimedia.org/wiki/ File:Tari_rangda.jpg.

Å stå stille i en verden i konstat bevegelse Burkeman, O. (2022). Four Thousand Weeks: time management for mortals. Penguin Random House UK.

Gershuny, J. (2005). Busyness as the Badge of Honor for the New Superordinate Working Class. Social Research, 72(2), 287-314.

Hall, E. T. (1981). The Silent Language. Anchor Books.

Heyerdahl, T. (1974). Fatuhiva: tilbake til naturen. Gyldendal Norsk Forlag AS.

Institute, W. T. (2021, 10. mai). Stanford University. Why multitasking does more harm than good. https://neuroscience.stanford.edu/ news/why-multitasking-does-more-harmgood.

Krøvel, V., & Moen, M. B. (2022, 30. september). Universitas.no. Studenter og deres syv skjermtimer. Hentet 10. april 2023 fra. https:// www.universitas.no/helse-mobilbruk-psykisk-helse/studenter-og-deres-syv-skjermtimer/359098.

Kyprianou, A. (2022, 2. november). Preply business. Unlocking Hall’s cultural dimensions: the secret to opportunity abroad. Hentet 28. april 2023 fra. https://preply.com/en/blog/ b2b-hall-cultural-dimensions/.

Newport, C. (2016). Deep Focus. Grand Central Publishing.

Nietzsche, F. (1974). The Gay Science. Vintage. (Opprinnelig utgitt 1887).

NPR. (2010, 24. august). Digital Overload: Your Brain On Gadgets. Hentet 14. mars 2023 fra. https://www.npr. org/2010/08/24/129384107/digital-overloadyour-brain-on-gadgets.

Ramnefjell, G. (2023, 26. januar). Dagbladet. En tredjedel av min våkne tid på mobilen. Hentet 28. mars 2023 fra. https://www.dagbladet.no/meninger/en-tredjedel-av-min-vaknetid-pa-mobilen/78331377.

Incel-bevegelse- fra internettfenomen til samfunnsproblem

ADL (2022, 29. august). Incels (Involuntary celibates). Adl.org. https://www.adl.org/resources/backgrounder/incels-involuntary-celibates.

Amundsen, B. (2022, 1. oktober). Unge menn mest imot likestilling. Forskning. https://forskning.no/kjonn-og-samfunn/unge-menn-mest-imot-likestilling/2084805.

44

BBC World News (2018, 26. april). Elliot Rodger: How misogynist killer became ‘incel hero’. https://www.bbc.com/news/ world-us-canada-43892189.

Beck, R. (2022, 3. april). Maps of Meaning with Jordan Peterson: Part 10, On Dragons and Gender. Experimental Theology. http:// experimentaltheology.blogspot.com/2022/03/ maps-of-meaning-with-jordan- peterson. html.

Iqbal, Z. (2022, 2. september). Why do so many western Muslim men love Andrew Tate? Middle East Eye. https://www.middleeasteye. net/news/why-do-so-many-western- muslimmen-love-andrew-tate.

Preston, K., Halpin, M., Maguire, F. (2021). The Black Pill: New Technology and the Male Supremacy of Involuntary Celibate Men. Men and Masculinities. 24(5), 823-841.

Preston, K., Halpin, M., Maguire, F. (2021). The Black Pill: New Technology and the Male Supremacy of Involuntary Celibate Men. Men and Masculinities. 24(5), 823-841.

Prøitz, L., Langeland, F., Steinnes, K. K., Mainsah, H. (2022). Hybride maskuliniteter og hatideologi på nett: en litteraturgjennomgang om incels i et feministisk medievitenskapelig perspektiv. Norsk Medietidsskrift. 29(2), 1-15.

Mahdawi, A. (2022, 19. februar). Why do we only care about incels when they are men? The Guardian. https://www.theguardian.com/commentisfree/2020/feb/19/why-only-careincels-men-involuntary-celibacy.

[MidnightMemer]. (2020, 6. april). Informative Diagram [Online forum post]. Hentet 26. April 2023.

https://www.reddit.com/r/enoughpetersonspam/comments/fw3wy6/informative diagram/.

Morris, S. (2023, 19. januar). Andrew Tate and online misogyny: What is an incel? Evening Standard. https://www.standard.co.uk/news/ world/andrew-tate-online-misogyny- incelb1054003.html.

Peterson, J. B. (1999). Maps of Meaning: The Architecture of Belief. Routledge.

Peterson, J. B. (2018). 12 Rules For Life: An Antidote To Chaos. Penguin Books LTD.

Peterson, J. B. (2023, 13. februar). The Case Against the Sexual Revolution | Louise Perry. The Jordan B. Peterson Podcast. 1:25:501:28:00 [Audio podkast episode].

https://www.youtube.com/watch?v=rGsZ HI q1M&ab channel=JordanBPeterson.

Tucker, R. C. (1968). The Theory of Charismatic Leadership. Daedalus. 97(3), 731-756.

Van de Ven, I., van Gemert, T. (2022). Filter bubbles and guru effects: Jordan B. Peterson as a public intellectual in the attention economy. Celebrity Studies. 13(3), 289-307.

Weatherbed, J. (2023, 11. januar). Court upholds arrest of Andrew Tate. The Verge. https://www.theverge. com/2023/1/11/23549816/andrew-tate-arrest-human- trafficking-investigation-romania.

Bilder: Peterson, J. (1999). Maps of Meaning: The Architecture of Belief. Taylor & Francis Ltd.

MidnightMemer. (2020). Informative Diagram.r/enoughpetersonspam. Hentet 15. mai 2023 fra. https://www.reddit.com/r/enoughpetersonspam/comments/fw3wy6/informative_diagram/.

Blå som friheten Smith, E. E. (2017). The Power of Meaning:The true route to happiness. Penguin Rider House.

Solnit, R. (2006). A field guide to getting lost. Canongate Books.

45

TAKK TIL

Fasit til kryssordet

46

Facebook: @kulakulatidsskrift

Instagram: @kulakula_official

KULA KULA ANTROPOLOGISK TIDSSKRIFT NR 1. 2023

Turn static files into dynamic content formats.

Create a flipbook
Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.