Å STÅ STILLE I EN VERDEN I KONSTANT BEVEGELSE

Thor Heyerdahl hadde en gang en drøm. En drøm om å knuse klokken og ta en pause fra den vestlige verdens materialistiske utvikling (Heyerdahl, 2002 [1974]).

Var det noe i det?

Skribent:

Pauline Alette Apollonia Tarberg

Bachelorstudent i sosialantropologi ved

Universitetet i Bergen

Konstant bevegelse

Vi lever i et samfunn i stadig bevegelse. Vi beveger oss - på vei til og fra - hele tiden. Vi smykker oss med en reprodusert norm fra tidligere generasjoner om å stadig være opptatt med noe; vi bærer det usynlige hedersmerket som business gir - når det gjelder sosial anerkjennelse fra andre - der vi går med hodet hevet og føler oss produktive som fy fra alle ballene vi har luften (Gershuny, 2005). Vi hyller kaffe for å holde oss energiske, kvikke og opplagte som om det var selve livets eliksir - når vi egentlig heller kunne trengt å få nok søvn og hvile. Vi scroller gjennom nyheter i aviser og i sosiale medier. Vi sveiper til høyre og til venstre på Tinder. Vi forsvinner ned i kaninhull på internett, og plutselig ble det lille kvarteret vi mentalt noterte oss selv til rådighet til en time. Eller to? Eller mer?

Akk, vi sukker og ser på klokken som tikker fra oss. Klokken tikker i vei. Tikk, takk.

Tiden vi har til rådighet

Hvordan vi forholder oss i praksis til den tiden vi har til rådighet, er kulturelt betinget.

Antropologen Edward T. Hall, beskrev i The Silent Language, tid som et sosialt konstruert fenomen, og hvordan måten vi forholder oss til tid i seg selv varierer fra kultur til kultur (Hall, 1981[1959]). I sin kulturteori, viste Hall til at hvordan man praktiserer tidsdimensjonen bærer preg av om man er fra en monokronisk eller polykronisk kultur (Kyprianou, 2022). Mennesker fra en monokronisk kultur, som er vanlig for Nord-Europa og USA, konsentrerer seg som regel om én oppgave om gangen og følger et fastspikret tidsskjema. Et stort fremtidsfokus er kjennetegn her, i tillegg til at man anser det å være for sen som uhøflig (Kyprianou, 2022).

Mennesker fra en polykronisk kultur, som ifølge Hall finnes i Midtøsten, Latin-Amerika og i Middelhavet – gjør flere oppgaver samtidig og praktiserer en mer avslappet tilnærming til tid. I polykroniske kulturer er også relasjoner, og det å være og snakke sammen, mer verdsatt. Dette blir det også brukt mye tid på i det daglige, for slike kulturer. Og dette, sammen med at de ser på tid som noe formbart og fleksibelt, kan man i motsetning til i den monokroniske kulturen her tillate seg å være for sen - uten at det settes spørsmålstegn ved sådan (Kyprianou, 2022). Et eksempel på en slik avslappet måte å forholde seg til tid på som man kan se hos polykroniske kulturer, er blant annet hvordan mennesker på Fiji lever etter såkalt Fiji-time…

Og hva angår tid, argumenterer Oliver Burkeman (2022) for at hvordan vi bruker tiden vår her på kloden bør være alles viktigste bekymring. For å sette ting i perspektiv, viser Burkeman til at dersom du lever til du er 80 år, så er dette “røfflig” estimert til rundt 4,000 uker. Er du heldig, og lever til du er 90 år, har du ca. 4,700 uker å leve. En norsk studie på skjermtid blant norske studenter viser at studenter i gjennomsnitt bruker 7 timer på mobilene sine hver dag (Krøvel & Moen, 2022). Omregnet til hva tallet på skjermtid pr. uke er, så er dette totalt 49 timer. Tar man dette tallet og ganger det med hvor mange uker det er i et år, så blir dette 2 548 timer, som er 15 uker av året, foran en skjerm. Av omtrent de 4000 ukene vi gjennomsnittlig har tilgjengelig i livet, betyr det at man kan bruke 1440 uker av dem foran en skjerm.

La disse tallene synke inn. Tiden går. Tikk, takk…

For å sette ting i perspektiv, viser Burkeman til at dersom du lever til du er 80 år, så er dette "røfflig" estimert til rundt 4,000 uker

Distraksjonens svimlende runddans

Friedrich Nietzsche tok tempen på kulturen i sin samtid, og det følgende sitatet kan sies å være like relevant nå som da, 136 år senere:

One thinks with a watch in one's hand, even as one eats one's midday meal while reading the latest news on the stock market; one lives as if one always `might miss out on something`. - Nietzsche, The Gay Science (1974 [1887])

Edward T. Hall mente at vi er en monokronisk kultur som konsentrerer seg om bare én oppgave og ikke tolererer så mye forstyrrelser, men man kan si at dette har endret seg. Men fører alltid endring til noe bedre? Nei, ikke nødvendigvis. Vi har blitt en kultur som distraherer oss selv fra å være til stede her og nå. Så selv om vi i utgangspunktet står stille fysisk, så beveger vi oss konstant mentalt. Vi er “pålogget” til alle døgnets timer og dermed tilgjengelige hele tiden. Vi lytter til podkaster, samtidig som vi har en samtale gående på Snapchat - når vi står og tar oppvasken eller lager middag. Vi svarer på meldinger, spiser middag og ser på TV samtidig. Vi skriver på PC-en samtidig som vi hører på musikk og avbryter oss selv med å sjekke varsler, scrolle på sosiale medier og andre distraksjoner. Vi multitasker så det synger, og synes det er merkverdig at vi ikke har like godt fokus nå som vi hadde for knapt noen år siden.

Multitasking viser seg å være skadelig for vår evne til å holde fokus og vår kognitive prestasjonsevne (Stanford University, 2021). Vi tror selv at vi blir mer effektive og produktive av å gjøre to-tre ting samtidig. Men sannheten er; vi blir desto mindre produktive og effektive, og kvaliteten på det vi leverer er mye dårligere.

Sammen med økende bruk av sosiale medier og apper som TikTok som viser innhold i bare noen sekunder, er dette en negativ påkjenning for hjernen vår, fordi den klarer ikke å prosessere alt – som kan føre til digital overload (NPR, 2010).

Heldigvis er multitasking sin skadelige påvirkning reverserbart og ikke nødvendigvis permanent skadelig i det lange løp, dersom man klarer å snu og endre vanene sine. Arbeidet til Cal Newport med boken Deep Work, går nærmere inn på denne tematikken, og hvordan man kan reversere dette og lære seg å holde fokus over lengre tid (Newport, 2016). Noe av det Newport anbefaler er såkalt time blocking og digital minimalism, som er verdt å sette seg inn i.

Selv om mange av våre distraherende vaner går på autopilot hos oss, så er vi ikke ignorante over distraksjonenes påvirkning på våre liv. Vi ser hva vi driver med, og innerst inne skjønner vi at noe ikke er som det skal. Men det kan virke som at vi både individuelt og kollektivt sliter med å gjøre noe med det. Under et foredrag i Bergen om boken sin Stolen Focus, snakket forfatteren Johann Hari om hvor ironisk det er at skaperne av sosiale medier foreslår for eksempel meditasjon og mindfulness som løsning på å være mindre på telefonene våre. Og i boken hans, sier han følgende:

The truth is that you are living in a system that is pouring acid on your attention every day, and then you are being told to blame yourself and to fiddle with your own habits while the world's attention burns. - Johann Hari, Stolen Focus: Why You Can't Pay Attention - and How to Think Deeply Again

Hari er her inne på noe vesentlig, nemlig at det ikke er vi som forbrukere av deres tjenester som er skyld i at vi er blitt avhengige – når selve appene er designet for å gjøre oss avhengige. Han oppfordrer alle til å ta de grep man kan selv, gjennom å bruke tidsbegrensende apper som Freedom som blokkerer tilgang til de appene og nettsidene man vil, i et gitt tidsrom. Et annet alternativ Hari selv sverger ved, er et slags mobilfengsel med lås og timer man stiller inn, som da låser boksen til tiden har gått ut. Han sverger ved slike hjelpemidler, da det frigjør tid; ved å ta vekk muligheten for å gi etter for trangen til å være på mobilen. Det bidrar til å ta eierskap over sitt eget fokus og eget liv igjen. I tillegg oppfordrer han til en mobilisering og en bevisstgjøring blant folk, for å kreve endring i strukturene som omgir digitale plattformer som sosiale medier.

Teknologien som brukes av oss som konsumenter bør også fungere for oss. Dessuten bør den ikke være skadelig eller gå på bekostning av vår helse eller fremtidige generasjoners helse, vel? Det virker heldigvis som at det i de senere år har blitt større og større bevissthet rundt dette.

Tar man et dypdykk ned i den globale topplisten over selvhjelpslitteratur innenfor for eksempel produktivitet og selvutvikling – ser man bøker som Deep Work av Cal Newport (2016), Indistractable av Nir Eyal (2019), 10 Arguments For Deleting Your Social Media Accounts av Jaron Lanier (2018), og Stolen Focus av Johann Hari (2022) - for å nevne noen. Disse, med flere, gir uttrykk for en voksende bevisstgjøring og en motstandskultur mot oppmerksomhetsøkonomien vi uvitende har blitt slaver for.

Samtidig, gir de oss også konkrete verktøy for å ta vår egen tid, frihet og kontroll over egne liv tilbake.

Selv om et liv uten hverken klokke, mobiltelefon eller internett kan virke forlokkende for noen, så er det derimot noe som skal sies med det gode som internett har og by på også - nemlig informasjon og kunnskap.

Å leve uten skjermer, sosiale plattformer og duppedingser er i dag kanskje å anse som en luksus forunt svært få i verden. Og selv om et liv uten hverken klokke, mobiltelefon eller internett kan virke forlokkende for noen, så er det derimot noe som skal sies med det gode som internett har og by på også - nemlig informasjon og kunnskap. Derfor trenger man ikke nødvendigvis avstå helt eller nekte seg selv bruk av hverken sosiale medier, mobiltelefon eller internett. Som Ramnefjell (2023) sier, så handler det mer om å få til og regulere vår egen bruk. Å gjøre dette på en slik måte at det blir vellykket og fungerer for oss, og at det ikke tar over våre liv.

Og som Burkeman (2022) sier, at vi bruker våre 4,000 uker på det som betyr noe for hver enkelt - for om man gjenoppdager hvile, realistiske målsettinger for seg selv og en generell aksept over at man ikke vil kunne gjøre alt, er mulighetene i de ukene endeløse. Det handler om å velge, samtidig som det handler om å velge bort.

...for om man gjenoppdager hvile, realistiske målsettinger for seg selv og en generell aksept over at man ikke vil kunne gjøre alt, er mulighetene i de ukene endeløse. Det handler om å velge, samtidig som det handler om å velge bort.

(Puste)rommet som oppstår

Men, hvordan kan man løsrive seg og bruke disse ukene på det man faktisk vil? Jo, det starter med å løsrive seg fra distraksjonens klamme hånd og finne tilbake til seg selv igjen – uten distraksjoner, fra tid til annen. Det er så lett å bli revet med på den evige karusellen med varsler, reklamer du aldri ba om å se og intervju med influensere du verken kjenner eller egentlig har så mye til overs for, men nysgjerrigheten gets the best of you anyway. Du må velge å stoppe opp og stå stille i en verden i konstant bevegelse.

It's easy to be seduced by the small amounts of profit offered by the latest app or service, but then forget its cost in terms of the most important resource we possess: the minutes of our life. - Cal Newport, Digital Minimalism: Choosing a Focused Life in a Noisy World

Å stå stille kan gjøres på mange måter; stoppe opp ved å logge av og koble ut. Løft blikket og bli bevisst hvor du er, her og nå. Gå en tur uten å hverken lytte til noe, eller se på mobilen en eneste gang. Observer naturen rundt deg. Kjenn at du beveger deg – nei, faktisk kjenn at du går. Kom deg ut av ditt eget hode så ofte som du kan, når det ikke trenger å brukes. Vår fantastiske hjerne er et verktøy, ikke et tilholdssted. Kanskje får du andre tanker, om livet ditt, hvor du er på vei og hva du faktisk har lyst til - når du er helt alene med dine egne tanker og følelser, uten påvirkning utenfra? Kanskje opplever du at skuldrene faller 10 hakk, og du oppdager at du for første gang på lenge puster med magen - sånn på ekte?

I samfunnet vi lever i, er det bare du selv som kan gi deg tillatelse til det. Husk det

Så - ta en Thor Heyerdahl og “knus det uret” innimellom - ikke vend tilbake til naturen, men vend tilbake til deg selv. Ta et steg utenfor dagliglivets mas og jag, varsler her og der, press med å levere og å møte alles forventninger - inkludert dine egne. I samfunnet vi lever i, er det bare du selv som kan gi deg tillatelse til det. Husk det. Ta deg en pause så ofte som du kan og bare vær. Legg vekk telefonen. Finn en benk du kan sette deg ned på, på en solskinnsdag, og trekk pusten helt ned i magen.

Kjenn solen varme mot huden. Stopp opp og lukt på rosene. Kultiver kunsten og gi litt mer faen.

En ny meg, en ny deg

Skrevet av Tea Skartlien

En ny meg

Jeg er konstant i bevegelse

Hodet mitt jobber, kroppen min endres

Sinnet mitt vokser

Et lite sted er jeg fra, og preget av det

Siden barndommen har fremmed blitt stemplet som farlig

Familien min er hjemkjær, trives best hvor de kan gå blindt

Mitt hjemsted var meg, nå er jeg ny

Åpnet opp for en ny by, ny kultur, ett nytt hjem

Blitt et utskudd i min familie

Hodet mitt samler på alle inntrykk, åpner og utvikler seg

Tankene blir malt av nye mennesker, fremmede tanker, spennende smaker

Bevegelse endrer meg, jeg er i konstant vandring

Jeg liker den nye meg, så åpen, så klar

For alt som treffer meg, alt det nye og fremmede

Søkende, spørrende oppsøkes det ukjente

Til hjembygda fraktes livets oppdateringer

Tar sjansen, forteller om det nydelige nye

Tilbake overrekkes erklæringer om stolthet og nysgjerrighet

Kanskje er min rytme

Inspirasjon til deres dansing

Inn i det ukjente, steget ut av tryggheten, til å vokse

De er nå også i bevegelse

Hodene deres jobber, kroppene deres endres

Sinnet deres vokser

En ny deg