KULA KULA sosialantropologisk tidsskrift
høst 2020
ANTROPOLOGISK BLIKK PÅ FNs BÆREKRAFTSMÅL
02
LEDER
Gjennom FNs 17 bærekraftsmål skal verdens land samarbeide for å oppnå et felles mål om å utjevne sosial- og økonomisk ulikhet og stanse klimaendringene innen 2030. Selv om FN reklamerer for et demokratisk og inkluderende samarbeid, har flere forskere stilt seg kritiske til premissene bak målene. Hvem har hatt definisjonsmakten til å bestemme målene? Hvilke konsekvenser følger av en slik global avgjørelse? I semestrets utgave av Kula Kula har vi valgt nettopp FNs bærekraftsmål som tema. Målet vårt har vært å utforske disse spørsmålene, og å se på målenes sosiale effekter og funksjoner både lokalt og globalt. Med det antropologiske blikket er det mulig å studere bærekraftsmålene på et holistisk vis, og uten å være motstandere av FNs mål som sådan, har vi forsøkt å problematisere og utforske samarbeidet fra forskjellige vinkler. Denne utgaven av Kula Kula byr på spennende intervjuer med ansatte og studenter fra instituttet for sosialantropologi ved UiB, inkludert antropologer som arbeider direkte med bærekraftsmålene. Vi i Kula-redaksjonen er stolte av å presentere artikler, fotografier og illustrasjoner som tar for seg målenes brede spekter, som blant annet temaer knyttet til matsvinn, kjønnsulikhet i helsesektoren, miljøpolitikk og liv i havet. Vi ønsker dere en god lesning og vi håper høstens utgave av Kula Kula bidrar til viktig innsikt og engasjement! Hjertelig hilsen, ansvarlig redaktør Tonje Sophie Gray og medredaktør Ida Marie Aakerholt
Sjekk ut vår helt nye nettside: kulakula.no
FN’S BÆREKRAFTSMÅL: 1. Utrydde fattigdom / 2. Utrydde sult / 3. God helse og livskvalitet / 4. God utdanning / 5. Likestilling mellom kjønnene / 6. Rent vann og gode sanitærforhold / 7. Ren energi til alle / 8. Anstendig arbeid og økonomisk vekst / 9. Industri, innovasjon og infrastruktur / 10. Mindre ulikhet / 11. Bærekraftige byer og lokalsamfunn / 12. Ansvarlig forbruk og produksjon / 13. Stoppe klimaendringene / 14. Liv i havet / 15. Liv på land / 16. Fred, rettferdighet og velfungerende institusjoner / 17. Samarbeid for å nå målene
03
REDAKSJONEN
Bak, fra venstre: Elise Johansen, Maren Rygge Brekke, Astri Nyaas, Synne Kaisdatter, Korgstad, Kathrine Norum Midt, fra venstre: Gabriela Leifsen, Ida M. Aakerholt, Chiara Pecorari, Helle Moen Larsen Foran, fra venstre: Kine A. Gjermstad, Elise Næsgaard, Tonje Gray, Maria Aasmul, Amalie Sørum
04
INTERVJU: UTDATERTE NORMALER OG UNDERPRIORITERT FORSKNING
07
UNIVERSELLE MÅL? - ET KRITISK INNBLIKK TIL FN’S BÆREKRAFTSMÅL
10
PORTRETTINTERVJU: JON HENRIK Z. REMME
14
HISTORIER FRA FELT: STRØNEN OG BENDIXEN
16
INTERVJU: KJØTTFRI PÅ FELT
20
PROBLEMET ”MATSVINN”
23
THE SDG’S: CONSERVING NATURE IN TANZANIA
26
FOTOKONKURRANSE
32
VIL DU VÆRE MED?
34 INTERVJU: THE AMSTERDAM CITY DOUGHNUT 37 BÆREKRAFT MOT SULT 40 AVSKOGNING OG KLIMA 44 SAMARBEID FOR Å NÅ MÅLENE: HVIDING OG BORREVIK 49 TIL ETTERTANKE 51 VERV & KONTAKT 52 LITTERATURLISTE 54 ATINGTING
04
ASTRID NYAAS
UTDATERTE NORMALER OG UNDERPRIORITERT FORSKNING: ET INTERVJU OM HELSE, KJØNN OG BEHOVET FOR ET KJØNNSPERSPEKTIV I HELSEFORSKNINGEN
Hvordan utspiller egentlig forholdet mellom helse og kjønn seg? Og har det vært for lite forskning på kvinners helse fram til nå? «Medisinsk forskning har behov for et kjønnsperspektiv» sier direktøren for Norges forskningsråd John-Arne Røttingen (Forskningsrådet, 2018). I et forsøk på å bli litt klokere på denne tematikken har jeg intervjuet sosialantropolog og PhD stipendiat Marte Emilie Sandvik Haaland, og sosialantropolog og undervisningsassistent Kaja Skoftedalen. De har begge to i sine tidligere feltarbeid vært innom tematikk hvor blant annet samspill mellom kjønn og helse ble relevant.
På hvilken måte ble tematikk rundt kjønn og helse relevant i deres tidligere eller nåværende feltarbeid? Marte: I mitt nåværende PhD-prosjekt ser jeg på abortpolitikk med Zambia. Jeg har sett på forholdet mellom lover og faktisk tilgang på abort, og jeg har blant annet vært interessert i hvorfor reproduktiv helse så ofte blir politisert. Siden reproduksjon spiller en så viktig rolle i de fleste samfunn, er det ofte reproduktiv helse som blir prioritert i land med mindre omfattende helsevesen. Dette var også tilfellet i den lille byen langt ute på landsbygda i Zambia, som hadde en klinikk hvor jeg oppholdt meg mye i løpet av feltarbeidet mitt. Denne klinikken var en viktig møteplass, stort sett det eneste stedet hvor folk møtte staten og i aller høyeste grad et «kvinnested», da det var kvinner som dro dit i forbindelse med svangerskap, fødsler og barn. Til tross for den pågående HIV- og AIDS-epidemien i disse områdene, så faller det liksom ikke menn inn at de kan gå på klinikken for å for eksempel få utdelt kondomer, fordi klinikkene er «kvinnesteder». Menns reproduktive helse blir altså ikke like tydelig satt på agendaen. Dette kan man jo tenke på i forbindelse med FN sine bærekraftsmål. Nå har disse målene riktignok blitt videreutviklet siden tusenårsmålene hvor det blant annet var et eget mål om å ivareta mødrehelse, men man ser likevel at det
er en tendens til å måle et samfunns velferd basert på mødrehelse og barnehelse, og da settes det inn mange ressurser på nettopp dette. Det er kanskje ikke meningen at menns helse ikke skal ivaretas som en konsekvens av dette, men den blir kanskje ikke prioritert like høyt. Kaja: I feltarbeidet til min master ville jeg egentlig se på om det fantes noen sammenheng mellom klimaendringer og sykdomsforståelse hos befolkingen i en landsby i Andes, Peru. Det viste seg derimot at folk ikke var så opptatt av klimaendringer. Det hadde regnet godt det året, så tørke var det ikke noen som oppfattet som et problem der og da. Derfor endte jeg i stedet opp med å tilbringe mye tid på et helsesenter, et apotek og et senter for lokale frivillige som hjalp kommunen med å gi folk helseoppfølging. Av det jeg undersøkte i mitt feltarbeid, så ble kanskje tematikk rundt helse og kjønn mest relevant i møtet mellom pasient og helsepersonell. Befolkningen i rurale strøk i Andes har flere etnomedisinske tilnærminger til sykdom, og mange av de høyt utdannede legene, utplassert fra byen, hadde veldig lite kjennskap til og forståelse for dette. En del av «bylegene» kom overveldende ofte med nedlatende kommentarer om kvinnene i landsbyen. Jeg kunne få høre at «kvinner her oppe er ikke så utdannede, så det er ikke alle som helt vet hvordan de skal passe på barna sine». Det kunne blitt sagt om menn også, men det kommer mer til utrykk rundt kvinner fordi man tenker at det er kvinner og mødre som har hovedansvaret for barn og hushold. De kunne blant annet bli kjeftet på dersom de ikke hadde tatt med barna til regelmessig helsesjekk, på tross av at livssituasjonene deres noen ganger gjorde dette vanskelig. De kunne også bli kjeftet på for at de hadde for mange barn, da gjerne av jordmoren under selve fødselen. En del legers manglende forståelse for lokale forståelser av helse, og misbruk av maktforhold, påvirket både helsehjelpen folk fikk og
INTERVJU i hvilken grad de oppsøkte helsehjelp.
Debatten rundt kjønn og helse her i Norge har blant annet vært sentrert rundt det mange mener er manglende prioritering av kvinnehelse. Har dere noen eksempler på hvordan dette kan utarte seg i praksis? M: Hjertesykdom kan kanskje være et klassisk eksempel på et område hvor kvinnehelse blir underprioritert. Menn og kvinner kan ofte oppleve ulike symptomer på hjerteinfarkt, men symptomene på hjertesykdom hos kvinner blir ofte ikke gjenkjent. Dette er fordi det stort sett er symptomene på hjerteinfarkt hos menn som dekkes av faglitteraturen. Dette kan føre til at det tar lengre tid både for kvinner selv å forstå at de trenger hjelp, og også for leger å forstå at pasienten lider av et hjerteinfarkt. Sånn sett kan det jo få rent praktiske konsekvenser for folk. K: Det er kanskje en tendens til at kvinner spesifikt blir studert fordi de er kvinner, mye i sammenheng
med reproduksjon og reproduktiv helse. Det er mitt inntrykk, uten at jeg har noen dyp kjennskap til det. Kjønnsforskning var jo lenge omtalt som «kvinnestudier», og på et tidspunkt så sa man, ja men har ikke menn også kjønn? Har dere noen tanker om hvorfor har det blitt slik at samspillet mellom kjønn og helse noen ganger slår litt skeivt ut? M: Ja, hvorfor er det for eksempel sånn at man kjenner igjen mannlige symptomer på hjerteinfarkt og ikke kvinnelige? Det er blant annet fordi mannekroppen historisk sett, lenge har gått som standardkroppen, som normalkroppen. Og hvorfor er det sånn? Det er blant annet fordi samfunnet var enda mer mannsdominert før enn det det er nå. Da man jobbet med å kartlegge menneskekroppen hadde man ikke så mye fokus på forskningsetikk, og folk tenkte ikke så mye på dette med kjønn. Dette har ført til at man har noen referanseverk i anatomibøkene som ikke helt samsvarer med verden slik vi ser den i dag. Medisinen har alltid en normal, også leter man etter avvik fra den normalen. Da er det jo viktig at man tar utgangspunkt i en kropp som ikke bare er normal for halvparten av befolkningen. K: Et klassisk feministisk poeng er gjerne at kvinnen forstås som et slags avvik. Og definisjonen av en kvinne blir satt som referanse til at hun ikke er en mann, altså en «ikke-mann».
Så kvinnen blir i denne konteksten liksom en slags sub-kategori av mennesket? K: Ja, eller dette er jo slike baner man tenkte i lenge, hvor mennesket ble betegnet som «man». Selv om man i dag har forlatt denne tankegangen, så har likevel tidlig medisinsk teori skapt et grunnlag som gjennomsyrer måten vi tenker på og måten velferdssamfunnet forholder seg til helse på.
Er det noe man kan gjøre for å utligne noen av de helserelaterte kjønnsmessige forskjellene som denne gamle og litt udaterte «normalen» er med på å skape?
Illustrasjon: Alba Falch Nesheim
M: Det er en helt konkret ting som kan gjøres, for eksempel i forbindelse med større forskningsprosjekter som samler inn folkehelsedata om folk. I slike prosjekter samler man alltid inn informasjon om personens kjønn, men når resultatene presenteres så er det ikke alltid at eventuelle ulikheter kommer fram. Dette kan man stille tydeligere krav
05
06
ASTRID NYAAS til at forskere må gjøre, da de tross alt allerede sitter med informasjonen, den må bare publiseres. Dette er et veldig enkelt grep som man kan gjøre for å få mer kjønnsperspektiv inn i helseforskningen. Da vil man kunne se nærmere på ulike sykdommer og for eksempel stille spørsmål som: Er det noen kjønnsbetingede forskjeller i hvem som rammes av denne sykdommen?
Har dere noen flere tanker om en eventuell økt tilstedeværelse av et kjønnsperspektiv innenfor helseforskning? M: Jeg er kanskje litt skeptisk til «mer kvinnehelse» som slagord, men jeg er absolutt positiv til mer kjønnsperspektiv på helse. En ting er fokus på kvinnehelse, men en annen ting er fokus på kjønn i medisinsk forskning. Hvis vi sier ja til mer kvinnehelse, så fører det fort til enda mer fokus på kvinners reproduktive og seksuelle helse, kanskje framfor fokus på hjertehelseforskning hos kvinner. Det er absolutt bra å forske på reproduktiv helse, det er jo det jeg selv forsker på, men det blir jo også fort mye man utelater å forske på, når det er der man plasserer fokuset. Dette kan kanskje også bidra til at man viderefører denne ideen om at kvinner er sårbare fordi det er de som bærer fram barn. Men jeg tenker mer og mer at vi faktisk har ganske mange sårbare menn også, både her i Norge og i resten av verden. Dette hadde kommet tydeligere fram hvis vi hadde hatt et klarere kjønnsperspektiv innenfor helseforskningen. Menn har for eksempel lavere levealder, og mental helse er et problem som også slår skeivt ut på kjønn. Det er altså noen ubevisste og litt diffuse maktstrukturer her som gjør at vi fokuserer på reproduktiv helse når vi fokuserer på «kvinnehelse», og som gjør at vi tenker på kvinner som ofre og på menn som de sterke. Også forsker vi lite på de tilfellene hvor dette ikke stemmer, hvor det er nettopp menn som ikke klarer seg så godt.
Tror dere at denne måten å se menn og kvinner på ikke bare får konsekvenser for forskning, men også for hvor stor grad menn for eksempel oppsøker helsevesen og helsetjenester? K: Idealer om menn som sterke både mentalt og fysisk kan nok være med på å forklare både måten og hyppigheten i menns besøk hos fastlegen. Dette er gjerne koblet til andre faktorer, slik som klasse, oppvekst og utdanning. Hvis en er mann og går til lege så er jo det som en anerkjennelse av at man ikke er hundre prosent på topp. Man viser seg selv som sårbar. Dersom dette ikke er kulturelt «innafor»
sine egne idealer om hva det vil si å være mann så kan det hende man kvier seg mer for å søke hjelp. En dimensjon ved hvordan man snakker om menn versus kvinner er jo at man i offentlig diskurs i dag ofte snakker om og stiller spørsmål ved «menn som kommer til kort», som er i sårbare situasjoner. Kan det være en forskjell i hvor man plasserer skyld? Kvinner som har underernærte barn i Andes anses som svake og sårbare, og man ser på familieorganisering, historiske perspektiver og politisk kontekst for å forstå deres utfordringer og situasjoner. Mens når man snakker om menn, så snakker man kanskje i større grad om menn som ofre av sine egne dårlige valg, istedenfor å se tendenser på individnivå i lys av systemer og strukturer.
Så menn blir framstilt som aktive subjekter med agens, som tar egne valg og dermed blir skyld i sine egne omstendigheter i større grad enn kvinner, som heller fremstilles som ofre? K: Det er nok en påstand verdt å undersøke. Det kan være et bakteppe som påvirker hva og hvordan ulik helseproblematikk hos kvinner og menn blir forsket på. I tillegg kan omfanget av slike fremstillinger påvirke hverdagssamtalen.
Har dere noen tanker om hva det er antropologien som fagretning kan bidra med i samtaler om denne tematikken rundt helse, kjønn, og kjønnsperspektiv? M: Jeg tenker at antropologien er godt egnet til å peke på disse overordnede narrativene som vi har snakket om nå, hvor kvinner ofte sees på som ofre og menn som med agens. Antropologene er gode til å ta noen steg tilbake, og da for eksempel se slike mønstre og deres rolle i tematikk rundt helse, som kanskje ikke leger og helsepersonell får øye på når de står midt oppi ting. K: Vi forholder oss for eksempel til forskningsdata på andre måter enn det statistikere gjør. Selv om både kvantitative og kvalitative spørsmål og data er viktige for å forstå helheter og detaljer i sammenhenger mellom kjønn og helse så har antropologien en utfyllende rolle. Det kan være nettopp ved å tenke kritisk rundt feil behandling av kvinner med hjertefeil, og igjen om hvorfor det forskes mindre på kvinner med hjertefeil enn menn. M: Vi ser etter de store historiene, og kan stille spørsmål som: Hva er diskursen her? Hvilket mønster går dette inn i? Det finnes altså mye spennende tematikk innenfor helsefeltet for kommende antropologistudenter. Her er det rett og slett mye å ta av!
GABRIELA LEIFSEN
ESSAY
UNIVERSELLE MÅL? -
ET KRITISK INNBLIKK I FNS BÆREKRAFTSMÅL
I september 2015 lanserte FN 17 mål for «bærekraftig» utvikling. Med dette ble tusenårsmålene erstattet, eller snarere sagt utvidet gjennom et forsøk på å integrere økonomi, sosiale aspekter og miljø. De 17 nye målene skisserer en handlingsplan for hvordan alle verdens land til 2030 skal sikre ivaretakelsen av nåtidige og fremtidige generasjoners behov (Salleh, 2016, s. 952). Selv om disse målene på mange måter er mer omfattende enn de forrige, er det flere som er kritiske til programmet i seg selv. Hvordan setter man universelle mål for hvordan alle land og folk skal være og handle? Hvilke har vært de dominerende stemmene når man har skapt disse målene? Hva er bærekraftig utvikling? Bør man strebe etter disse målene og denne type utvikling, eller har man behov for å finne en helt ny tilnærming? Gjennom slike spørsmål har flere samfunnsvitere stilt seg kritiske til bærekraftsmålene (Acosta et al., 2014; Esteva & Escobar, 2017; Kothari et al., 2019; Merry, 2011; Sachs, 2017). Fokuset har også blitt rettet mot behovet for å gå utover de rammene FNs prosjekt tar utgangspunkt i. I tillegg til behovet for å ta i bruk nye tilnærminger for å håndtere utfordringer som rettferdighet, miljø og bærekraft, ikke bare for å anerkjenne kompleksiteten og diversiteten i verden vi lever i, men også for å nå faktiske løsninger på disse problemene. Ideer rundt pluriversalitet og behov for en slik tilnærming, som spesielt den meksikanske aktivisten Gustavo Esteva og antropologen Arturo Escobar (2017) tar opp til diskusjon, har bidratt til ny tenkning rundt utvikling og bærekraft. Sammen med de konkrete taktikkene for å sette pluriversalitet praktisk til verks, som politikkprofessoren Kimberly Hutchings (2019) foreslår, blir det tydelig hvorfor FNs bærekraftsmål kan være problematiske. Kanskje er det ikke bærekraftig utvikling man skal strebe etter i utgangspunktet?
DE «NØYTRALE» INDIKATORENE For å forstå behovet for slike alternative tilnærminger, er det viktig å først stille seg spørsmålet om hva disse målene baserer seg på og hvem som har utformet dette grunnlaget. Både ifølge den amerikanske antropologen Sally Engle Merry, Gustavo Esteva og Arturo Escobar understøtter FNs universelle mål en hierarkisk tenkning der europeisk, «vestlig» standard ses som idealet (Esteva & Escobar, 2017; Merry, 2011). FNs mål bygger i høy grad på indikatorer som baserer seg på statistisk målbare resultater. Fordi slike resultater typisk ses på som vitenskapelige og nøytrale fakta kan FN skape noen simple definerte mål som får legitimitet gjennom å bygge på objektive kriterier (Merry, 2011, s. 87 – 89). I tillegg gjør de statistiske resultatenes enkle form at man lett kan skape seg et overblikk over «verdens tilstand». Det gir mulighet til sammenligninger i stor skala og kan bidra til å skape mer oppmerksomhet og mobilisering rundt et problem (Merry, 2011, s. 86, 89). På den andre siden, argumenterer Merry, gjør forenklinger i form av tall at kontekst flates ut og kompleksiteten bak dem blir glemt (Merry, 2011; Sachs, 2017). Man skal heller ikke glemme hvor indikatorene til de universelle målene blir definert. Det er en slående tendens til at slike indikatorer defineres i det «Globale Nord», mens dataen som de baserer seg på hovedsakelig kommer fra det «Globale Sør» (Merry, 2011, s. 89 – 90). Et annet aspekt som er verdt å merke seg i denne sammenheng er at det i utgangspunktet ikke var enighet om hvilke behov FNs mål skulle møte. De endte likevel til slutt opp med å bli definert etter en dominerende «europeisk standard» for behov (Esteva & Escobar, 2017, s. 3). Slik sett er ikke grunnlaget til FNs bærekraftsmål nødvendigvis så nøytrale som det kan se ut til. Det at det «Globale Nord» har definisjonsmakt gjør ikke bare at deres utgangspunkt ses på som idealet. Det understøtter også en idé om at det kun finnes én type sosial evolusjon; ett mål alle skal strebe
07
08
GABRIELA LEIFSEN etter og én måte alle skal være på (Kothari et al., 2019, s. xii). Dermed rangeres land hierarkisk der de vesteuropeiske landene befinner seg på toppen av rangstigen. Som en følge av dette, kan man argumentere for at det også skjer en rangering av ontologier, der den «vestlige» måten å forstå verden på ses på som den virkelige, sanne måten (Hutchings, 2019, s. 117). Ideen om utvikling som oppnås ved å oppfylle noen indikatorer som «høyere utviklede» land har definert preger dermed FNs bærekraftsmål. Dette innebærer også at de «høyt utviklede landene» blir en modell for de «mindre utviklede landene» (Kothari et al., 2019, s. xii). Slik legitimeres det Globale Nords definisjonsmakt til hva utvikling skal være, noe som ligner kolonitidens maktdynamikker (Hutchings, 2019, s. 117). Men hva skjer med denne ideen om bærekraftig utvikling når det ikke er noen land som kan oppfylle utviklingsidealet og kan være en modell for resten? Med andre ord hva skjer hvis ingen land kan kalle seg bærekraftig utviklet (Hutchings, 2019)? IDEEN OM BÆREKRAFTIG UTVIKLING Ifølge Esteva og Escobar er ideen om bærekraftig utvikling en motsigelse i seg selv, noe som innebærer at hele grunnlaget til FNs bærekraftsmål også er en motsigelse (Kothari et al., 2019, s. xii). På ett vis har det skjedd en endring i FNs utviklingsdiskurs. FNs bærekraftsmål forutser ikke lenger kun utvikling og vekst, men setter frem en slags plan for å berge det som er igjen. Dette viser til et skifte i hvordan utvikling snakkes om i dag. Det handler ikke lenger så mye om framskritt, men heller om overlevelse (Kothari et al., 2019, s. xii, xiv). Selv ikke de som har definert de universelle idealene for en bærekraftig utvikling oppfyller idealet, og ingen land kan være en modell for noen andre når det kommer til FNs bærekraftsmål. Dermed faller en av de viktigste prinsippene til utvikling, en lineær utvikling der de «utviklede» viser de «mindre utviklede» veien de skal gå, sammen (Kothari et al., 2019, s. xii). «Modellandene» har vist seg å selv være relativ destruktive når det gjelder klima og miljø, og har i stor grad skapt flere av utfordringene vi står ovenfor i dag. Paradoksalt nok er det fortsatt innenfor rammene til det Globale Nords idealer at FNs mål defineres (Kothari et al., 2019, s. xiii – xiv). Dette er en meningsløs tilnærming mener Esteva og Escobar. Man kan ikke løse de problemene man har ved hjelp av de samme praksisene som skapte dem (Esteva & Escobar, 2017, s. 11). For å finne reelle løsninger er man er nødt til å gå utover rammene som problemene er skapt innenfor. Dette innebærer å løsrive seg
fra et «vestlig», hierarkisk perspektiv og gå vekk fra ideen om en lineær utvikling, for eksempel gjennom pluriversalitet. LA VIA CAMPESINA - PLURIVERSALITET I PRAKSIS Plurivers, forklarer Esteva og Escobar (2017, s. 10), er et begrep som baserer seg på den revolusjonære urbefolkningsgruppen Zapatistas ønske om å fremme «en verden som omfavner mange verdener» [min oversettelse]. I stedet for å flate ut forskjeller og pluralitet, ved å for eksempel skape universelle mål som baserer seg på idealene til en av disse mange verdenene, ses ulikhet som en styrke fra et pluriversalistisk perspektiv (Esteva & Escobar, 2017, s. 11). En pluriversal verden fremmer en sameksistens med forskjeller. Denne typen sameksistens er ikke bare begrenset til menneskeverdener, men åpner også opp for et univers der ikke-menneskelige skapninger, økosystemer, og mennesker kan leve sammen i interrelasjoner (Esteva & Escobar, 2017, s. 11). Et plurivers omfavner altså de forskjellige måtene å eksistere på, og ser de forskjellige måtene å møte og forstå globale problemer som likeverdige (Querejazu, 2016, s. 13). Som et helt ulikt prosjekt fra utviklingsprosjektet kan pluriversalitet muliggjøre nye skritt og perspektiver på bærekraft som kan lede til en reel transformasjon av verden til noe mer bærekraftig og rettferdig en (Escobar, 2011, s. 139). Spørsmålet som da gjenstår er hvordan man kan gjøre dette i praksis uten at det bare blir gjenstående som et ideal. Den transnasjonale bondebevegelsen La Via Campesina kan være et eksempel på en tilnærming til en pluriversal verden der man kan samarbeide på tvers av forskjellige realiteter. La Via Campesina er en bondebevegelse som startet i Sør-Amerika. Den oppsto som et resultat av forverrede levekår på landet og mer autonome bondeorganisasjoner i Sør-Amerika, som mente årsaken til deres problemer skyldtes internasjonale prosesser. På 1980-tallet begynte bevegelsen å spre seg videre på en global skala, og i dag omtales La Via Campesina av mange som den viktigste transnasjonale sosiale bevegelsen i verden (Martínez-Torres & Rosset, 2010, s. 150). For å tydeliggjøre hvordan bevegelsen kan illustrere en måte å ivareta forskjellige verdener på, samtidig som man kjemper for en felles sak, kan man se den i sammenheng med Hutchings (2019, s. 121 – 124) to foreslåtte måter for pluriversalitet i praksis; dissonans og forhandling. Dissonans vil si at man er villig til å sette til side sine egne prinsipper i fordel til noen
09
andres hvis det gagner seg i den gitte situasjonen. Det betyr ikke at man gir opp egne prinsipper eller endrer dem, men bare at man velger å slutte seg til andres i en spesifikk kontekst (Hutchings, 2019, s. 121 – 122). Et eksempel på dette er da medlemmene av La Vía Campesina, som kommer fra ulike regioner i verden, fikk tilbud om å oversette navnet til hvert av deres språk, valgte de å beholde det spanske navnet som en hyllest til den rollen Latin-Amerika har spilt for bevegelsen (Martínez-Torres & Rosset, 2010, s. 157). Forhandling, på den andre siden, handler om å forhandle uenigheter politisk på hver sin måte (Hutchings, 2019, s. 122 – 124). Dette er en viktig del av hvordan La Vía Campesina arbeider. De baserer seg på en tankegang om at selv om bondeorganisasjoner verden rundt konfronterer lignende problemer, så konfronterer de dem innenfor deres lokale og nasjonale realiteter, og må handle utfra det, samtidig som de kan få styrke av at det er noen andre som kjemper en liknende kamp et annet sted (Martínez-Torres & Rosset, 2010, s. 150). Ideen er ikke å sette noens verden over en annens, finne nye prinsipp eller mål, men heller å finne nye måter å relatere seg til hverandre på i ulike situasjoner, og handle utfra den spesifikke konteksten man er i. Derfor er det heller ikke én oppskrift på hvordan man skal gå frem i en pluralistisk verden, det er noe som kun kan gjøres i praksis gjennom erfaringene slik sameksistens kan gi (Hutchings, 2019, s. 122 – 124).
Illustrasjon: Håkon Asheim
ET UDATERT PROSJEKT? Å lage en universell handlingsplan basert på en tilnærming til verden som har blitt den dominerende, slik bærekraftsmålene gjør, bringer frem flere problematiske aspekter ved selve FNs prosjekt. Ideene som målene tar utgangspunkt i er ikke nødvendigvis så allmenne og objektive slik det kan framstå ved første øyekast, men heller svært preget av maktdynamikker. Utfordringene dette bringer med seg blir ekstra tydelige når ideene om vekst, framskritt, utvikling og bærekraft blander seg sammen. Dette kan være forårsaket av at man forsøker å finne løsninger innenfor det samme rammeverket som har vist seg å være et av de mest ødeleggende i forhold til bærekraft. Så er det da bærekraftig utvikling man skal strebe etter? Ifølge Esteva og Escobar er bærekraftig utvikling en meningsløs motsigelse. De argumenterer for at hvis man faktisk skal kunne arbeide for å få reelle endringer, og ikke bare for å overleve, er man nødt til å finne nye alternativer. Dermed kan man si at en rettferdig og bærekraftig verden kaller på nye tilnærminger som kan omfavne de mange og ulike virkelighetsforståelsene som sameksisterer i verden uten å hierarkisere dem. Gjennom å oppdage nye måter å forholde oss til hverandre, både mennesker og ikke-mennesker, kan pluriversalisme være et godt utgangspunkt for å starte en ny jakt på hva vi tenker på som rettferdighet. Hva dette konkret innebærer for FNs prosjekt gjenstår å se. I mellomtiden kan man kanskje bruke noe av disse kritiske tankene til å stille seg spørsmålet: begynner selve ideen bak disse målene å bli utdatert?
10
SYNNE KAISDATTER KROGSTAD & HELLE MOEN LARSEN
PORTRETTINTERVJU:
JON HENRIK Z. REMME Førsteamanuensis Jon Henrik Z. Remme begynte i ny stilling ved instituttet for sosialantropologi ved UiB i august. I den anledning sendte vi en e-post, eller «tok turen innom» som vi kan kalle det i disse dager, for å bli bedre kjent med Remme og lære om hvordan hans arbeid kan knyttes opp til FNs bærekraftsmål som «liv under vann» og «liv på land». I følgende intervju får vi et innblikk i hans forskning på hummerfiske både langs norskekysten og i Maine, USA, og hvordan klimaendringer påvirker relasjoner mellom mennesker og marint liv.
Kan du fortelle litt om hvordan du havnet i sosialantropologi? Jeg husker jeg ble kjent med faget antropologi allerede på videregående og skjønte ganske tidlig at det var dette jeg hadde lyst til å drive med. Jeg var innom noen andre fag på veien, men det var antropologien jeg følte best tok opp spørsmål som jeg var interessert i. Da jeg skulle planlegge hvor jeg skulle gjøre feltarbeid, holdt jeg på med det som het hovedfag (tilsvarende master) […] og jeg ble så fascinert av det Marilyn Strathern skrev om divider og relasjonelle personbegrep, at jeg ville dra et sted jeg virkelig kunne få utfordret meg selv. Så var jeg plutselig på vei til feltarbeid blant Ifugaofolket på Filippinene. Etter endt hovedfag fikk jeg en stipendiatstilling ved Universitetet i Oslo, hvor jeg hadde vært student, og hvor jeg fortsatte forskningen på Ifugaofolket.
Hvordan var dine første år som nyutdannet sosialantropolog? Etter litt strøjobber innenfor og utenfor akademia en liten periode fikk jeg jobb som postdoktor ved UiO. Der ble jeg etter hvert med i et forskningsmiljø knyttet til menneske-dyrrelasjoner, og jeg skjønte at dette på mange måter bant sammen mye av det jeg hadde drevet med tidligere; forholdet mellom mennesker, dyr og ånder.
Da jeg etter hvert fikk fast stilling ved instituttet i Oslo, ønsket jeg å gjøre noe nytt samtidig som jeg dro med meg fokuset på forholdet mellom mennesker og dyr. Jeg har alltid vært fascinert av havet og sjøen, og ønsket å finne et felt som var ganske annerledes enn den høylandslandsbyen jeg hadde vært i på Filippinene. Så valget falt på hummerfiske, først i Norge, men nå etter hvert også i Maine på den amerikanske østkysten.
Kan du forklare hva det pågående forskningsprosjektet ditt går ut på? Selve forskningsprosjektet knyttet til hummerfisket i Maine handler om å se på hvilke endringer som skjer i forholdet mellom mennesker og marint liv når det skjer unormale endringer i det marine økosystemet. Mainegulfen, havbukten utenfor kysten av Maine, er et av havområdene i verden hvor havtemperaturen stiger raskest, og det har ført til en rekke utfordringer for den lokale hummerfiskeindustrien. Utfordringen akkurat nå er at den økte temperaturen skaper optimale forhold for hummerreproduksjon slik at de har fått en enorm oppblomstring av hummer. Dette skaper problemer for selve industrien; hvordan skal de bli kvitt all denne hummeren, prisen stuper jo. De har søkt nye markeder, delvis ved å satse mot et stadig mer miljøbevisst sjømatkonsum ved å markedsføre seg som bærekraftig (noe som er ganske omdiskutert), og delvis med å rette seg mot markeder i Asia. Det er mye interessant her, som å se på hva klimaendringer gjør med ressurssituasjonen der; de har rett og slett altfor mye hummer! Men det er også interessant å se på hva som skjer med de menneske-hummerrelasjonene som ikke handler så mye om ressurser, som for eksempel temporalitet og romlighet. Hvilke endringer i samfunnsrytmen skjer i disse fiskerisamfunnene når de må begynne
PORTRETTINTERVJU
Foto: Jon Henrik Z. Remme
å innrette seg etter konsummønstrene i Asia? Hummerfisket i Maine har også tradisjonelt vært veldig territorielt hvor grupperinger har hatt enerett på fiske i sine områder, men hva skjer med den romlige orienteringen når hummerne får nye bevegelsesmønstre og nye territorier som følge av temperaturendringene? Det er blant annet slike spørsmål jeg holder på med for tiden. I tillegg har prosjektet om hummerfiske i Norge beveget seg i en noe annen retning; her er jeg blitt spesielt opptatt av hummerteinene som politiske instrumenter. De er fulle av regler definert av staten og fiskeriforvaltningen og jeg er interessert i å se på fiskeutstyr som former for sosial disiplinering. Samtidig er jeg veldig fascinert av at disse teinene veldig ofte ikke gjør som de er tenkt! De forsvinner, blir tatt av havstrømmer osv. og blir til det som kalles
spøkelsesfiske, noe som er et kjempestort miljøproblem. Jeg er interessert i hvordan mennesker, dyr og materialer er tett koblet sammen, eller innvevd i hverandres eksistens, så hummerteiner på avveie er et kjempeinteressant fenomen å studere.
UiB satser stort på marin forskning, kan du fortelle litt om hvordan ditt prosjekt passer inn under dette? Forskningen min går egentlig rett inn i noen av kjernespørsmålene i UiBs satsning på marin forskning i og med at det både handler om klimaendringer og samfunns forhold til marine ressurser. Det er veldig mye spennende marin forskning ved UiB, men jeg tror kanskje også det kunne vært en enda sterkere tilstedeværelse av samfunnsvitenskapelige perspektiver i dette satsningsområdet. Jeg håper min forskning kan være med å bøte litt på dette. Jeg har troen på at det kan komme mye interessant kunn-
11
12
SYNNE KAISDATTER KROGSTAD & HELLE MOEN LARSEN
Foto: Privat. Konfiskering av ulovlige hummerteiner på feltarbeid med Kystvakten i Norge.
skap ut av å jobbe tverrfaglig innenfor dette satsningsområdet og håper å få til et tettere samarbeid med samfunnsgeografer, marinbiologer og andre havforskere.
Hvorfor ønsket du å vie din forskning til miljøspørsmål? Miljøspørsmålene har nok vært mer en slags konsekvens av at jeg har blitt opptatt av å studere mennesket i en videre kontekst, altså som én blant flere aktører av ulike arter og former som dyr og materialer. For meg har nok forskningen vært drevet primært av en interesse for menneskelig eksistensform, eller nå da, som en mer-enn-menneskelig eksistensform. Klima- og miljøspørsmål handler jo i bunn og grunn om nettopp dette, så det har liksom sneket seg inn som en uunngåelig komponent. Valget om å fokusere på marint og maritimt liv er på sett og vis også litt tilfeldig. Jeg hadde rett og slett
lyst til å jobbe i et helt annet landskap enn de fjellene jeg hadde vært i på Filippinene. Men gjennom å nå ha jobbet mye med havet i en periode har det blitt klarere for meg hvordan menneskers tette forbindelse til det marine og maritime er viktig å forstå. Det ene er jo at mye av narrativene rundt menneskets historie er på den ene siden en veldig landbasert historie; se for eksempel på betydningen av jordbruket i hvordan vi forteller vår sivilisasjonshistorie. De gangene havet og det maritime spiller en rolle i vår historiefortelling, så er det gjerne i form av hvordan vi har klart å utnytte havet og dets ressurser, hvordan vi har tatt det i bruk gjennom skipsfart og for kolonisering og handel. Alt dette er jo viktig det, men jeg savner likevel mer om kompleksiteten i relasjonene mellom mennesker, hav og marint liv. Det er nok der mitt fokus på det maritime ligger.
13
Hva tenker du antropologien kan belyse ved miljøkrisa som andre vitenskaper ikke kan? Antropologien har enormt mye å bidra med for å belyse miljøkrisa. Vi har en metodisk tilnærming som gir oss en helt spesiell tilgang: vi kan si noe om hvordan miljøkrisen faktisk oppleves for folk, både blant folk som rammes av dem på måter man ellers ikke tenker på, og blant folk som kanskje gir blaffen. Vår metode, å gå inn i sosiale kontekster, og delta og se hva som skjer, gjør at vi kan komme bakenfor alle tallene, grafene og temperaturmålene som ellers preger miljø og klimadebatten. Hvordan oppleves dette her for folk? Samtidig har faget noen analytiske tilnærminger som gir oss en bedre forståelse for kompleksiteten i krisen. Vi klarer å fange både globale systemer – som ofte er knyttet til sosial og politisk ulikhet – og de lokale, ofte veldig varierende, måtene som disse globale systemene opptrer i folks liv. Faget har også en lang tradisjon for å ikke ta noe perspektiv for gitt. Det gir oss mulighet til å vise alternative måter miljøkrisen oppleves på og andre forslag til løsninger på den. Og dette, sammen med en lang kritisk tradisjon i faget, bidrar også med nyttige kritiske perspektiver på miljø og klimadebatten. Det fint og flott med bærekraft og bærekraftsmål, men jeg tror faget kan være nyttig for å rette et kritisk blikk mot måten disse «symbolene», som de nærmest er blitt, brukes på. […] bærekraftsbegrepet blir en slags merkelapp man setter på alle mulige former for virksomheter. Bare legg merke til alle disse folkene som flyr rundt med bærekraftsmålpins på jakken sin! Én ting er hva slike symboler betyr, en annen vel så interessant ting er hva slike symboler gjør, hvilke sosiale effekter de skaper. Bærekraftsmålene har også en rekke likhetstrekk med symboler slik vi kjenner det fra Turners teorier: de er mangetydige – de kan bety alt mulig forskjellig i forskjellige situasjoner og for forskjellige folk; de har både normative og affektive sider – de sier oss noe om hvordan vi bør handle og knytter følelsesmessige aspekter til disse. Bærekraftsmålene er én ting for én som opplever at fiskeplassene sine blir fortrengt av kommersialisert tangproduksjon, og en annen ting for direktøren i tangproduksjonsselskapet som kan sette et bærekraftsstempel på produktene sine … Men det sagt, alt dette betyr ikke nødvendigvis at jeg er negativ til ideen om bærekraft og bærekraftsmål, altså!
Foto: Privat. Fra Remmes feltarbeid på Filippinene; Feltarbeid kan være hardt arbeid. Her bankes skallet av risen vi skal spise til middag.
14
ISELIN ÅSEDOTTER STRØNEN & SYNNØVE BENDIXSEN
HISTORIER FRA FELT AV: FØRSTELEKTOR ISELIN ÅSEDOTTER STRØNEN OG FØRSTEEMANUENSIS SYNNØVE BENDIXSEN
I “Historier fra felt” spør vi mastergradsstudenter og ansatte fra instituttet om å dele morsomme, interessante, spennende eller tankevekkende episoder fra feltarbeid. Denne gangen har vi fått med oss førstelektor Iselin Åsedotter Strønen og førsteamanuensis Synnøve Bendixsen. OM FATTIGDOM OG DE «USYNLIGE» KONSEKVENSENE:
ISELIN ÅSEDOTTER STRØNEN
I 2015-2018 var eg del av eit forskingsprosjekt på Angola på Chr. Michelsens Institutt (CMI). Angola er ein rik, men gjennomkorrupt oljestat, med enorme sosiale og økonomiske skilnadar. Mitt forskingsfokus var kvinner og fattigdom. Eitt av feltarbeida gjorde me i ein rural innanlandskommune. Den viktigaste nærings- og inntektskjelda var dyrking av rotknollen kassava. Offentlege tenester var mangelfulle eller fråverande. Det lokale sjukehuset var leia av eit cubansk team på tre personar, inkludert ein doktor (Cuba og Angola har tette band av historiske årsakar). Del av deira oppgåve var å oppsøkje fjerntliggande landsbyar fordi landbybebuarane ofte ikkje hadde råd til å reise inn til kommunesenteret. Besøka var likevel sjeldne då sjukehuset hadde få ressursar, og kommunen hadde over 450 landsbyar. Ein dag køyrde eg saman med dei i nærare to timar på til tider nærast uframkomelege vegar, og kom fram til ein forhutla landsby med rundt 400 innbyggjarar. Der skulle dei vaksinere småbarn, ta malaritestar og gjere konsultasjonar.
Mange leid av respiratoriske plager, muskelsmerter, og teikn på malaria eller tuberkulose. Ei kvinne hadde stygge arrdanningar i andletet etter brannskadar. Ei eldre kvinne hadde ein stor klump på halsen. Doktoren sa at ho måtte oppsøke provinssjukehuset. Ho nikka, men flakka med blikket. Doktoren fortalde meg etterpå at han trudde det var ein kreftsvulst, men at kvinna truleg ikkje ville oppsøke sjukehuset, fordi dei hadde neppe ein gong pengar til transport inn til byen. Lokalsjukehuset han leia hadde ikkje ressursar til pasienttransport eller avansert medisinsk behandling, så det einaste han kunne gjere var å gje henne smertestillande som placebo. Truleg ville ho døy innan få månadar. Dei siste femten åra har eg vore tett på mykje sosial naud gjennom feltarbeid i Venezuela og Brasil. Eg har lært at fattigdom, og det svake eller fråverande tryggleiksnettet det er kjenneteikna ved, gjer menneske særs sårbar for all slags uforutsette hendingar. Men det var første gong eg stod andlet til andlet med det faktum at fattigdom óg kan vere ein dødsdom. Tankane mine går ofte til kvinna som sosiale skilnadar og politisk vanstyre truleg hadde dømd til seigpining med berre ein pakke paracet som lindring.
HISTORIER FRA FELT OM Å MARSJERE, FOTOGRAFERE FORTELLE: SYNNØVE BENDIXSEN
OG
«Ta bilde av dette arret!» Ahmed peker vekselvis på mitt store digitale kamera og sin kropp. Han insisterer med hjelp av en oversetter at jeg må ta bilder av ham. Den afghanske migranten i 50-årene drar opp T-skjorten sin og viser hvordan en kule har gått rett gjennom magen på venstre side, og ut gjennom ryggen. Han peker deretter på kjeven sin; deler har blitt skutt bort. Han forklarer at han ble angrepet mens han arbeidet i Iran, og at han derfor umulig kan returnere til Iran, eller Afghanistan tross i norske myndigheters avslag på hans asylsøknad. Han vil at jeg skal ta bilde av alle arrene, og fortelle hans historie.
selv hvem skriver man for, og hvordan delta i den bredere offentligheten med antropologisk innsikt. Og til slutt, Ahmeds ønske om å bli fotografert var kanskje også knyttet til misforståelse av hvem jeg var og hvorfor jeg deltok på pilegrimsleden. Det handler om relasjonen mellom antropologen og informanten. Noen antropologer foreslår et krav om kontinuerlig samtykke fra informanter (se for eksempel Wax 1977). Minimum må være en uavbrutt refleksjon over etiske dilemma man stilles over, ens ståsted i feltet og mulige konsekvenser av dette. Jeg tok bilder av Ahmed sine arr, og fortalte senere hans historie i ulike fora. Forhåpentligvis bidro jeg med å belyse livssituasjonen til irregulære migranter i Norge. Kanskje førte også hendelsen til at jeg ble en bedre feltarbeider?
Hendelsen fant sted mens vi vandret pilegrimsleden St. Olavsvegene fra Oslo til Trondheim august 2011. Marsjen var arrangert av irregulære migranter (i media ofte kalt «papirløse» eller «ulovlige») fra Etiopia, Iran, Kurdistan Irak og Afghanistan, i samarbeid med Antirasistisk senter i Oslo. Håpet var at dersom de oppsøkte og snakket med lokalbefolkning og lokale aviser ville norske borgere bedre forstå det vanskelige hverdagslivet til irregulære migranter, deres mangel på helserettigheter, og opplevelsen av å få urettmessig avslag på asylsøknaden, og dermed protestere mot de norske myndigheters politikk. Jeg deltok på marsjen som del av mitt feltarbeid om irregulære migranter og politisk mobilisering i Norge. Dette ble en kritisk hendelse (se for eksempel Gluckman [1940] 1958, Mitchell 1987, og Kapferer 2010) i mitt postdoktorfeltarbeid fordi den fikk meg til å reflektere over tre sammenvevde aspekter som er relevante når man studerer sårbare mennesker. Det første er hvordan maktrelasjoner i feltet utspiller seg. Irregulære migranter ønsker ofte ikke å bli fotografert fordi deres tilværelse er knyttet opp til et behov om å forbli «usynlig». Ahmeds iver etter at jeg skal fotografere og dokumentere hans historie peker på et behov for å visuelt dokumentere smerte og skade. Slik visuell dokumentasjon har blitt en del av hvordan asylhistorien kan bekreftes og opphold legitimeres. Fotografering av voldsskader føyer seg slik inn i dagens «border spectacle». Men ønsket om å bli dokumentert henger også sammen med den makten jeg har til å dokumentere, som leder meg til mitt andre aspekt: Å observere og senere fortelle kommer med forventinger knyttet til hva som dokumenteres og hvordan det skal formidles. Refleksjon rundt hvordan vi som antropologer gir noe tilbake til feltet vi har studert inkluderer å spørre seg
Illustrasjoner: Håkon Asheim
15
16
ELISE JOHANSEN
KJØTTFRI PÅ FELT
INTERVJU: MARIANNA BETTI, NINA BERGHEIM DAHL, SUZANNE MICHELLE RØDSETH OG ROBIN THOREN
Helt siden jeg starta på sosialantropologi har jeg fundert over hvordan, eller om man kan, ha en kjøttfri diett på feltarbeid. I studiet lærer vi om deltakende observasjon hvor idealet er å leve så likt mulig som de du studerer. Vi lærer blant annet om den sosiale rollen mat kan ha i dette møtet. Å dele mat handler om mer enn å få i seg næring; det handler også om relasjonene, stemningen og tilliten det skaper mellom folk. Kan du ha en diett når du er på feltarbeid? Hva skjer om du er vegetarianer og blir tilbudt kjøtt på felt? Er det så farlig om du spiser noe annet da? Jeg inviterte fire mennesker på middag for å prate om dette: Marianna Betti, førstelektor i sosialantropologi, Nina Bergheim Dahl, studiekonsulent ved instituttet, Suzanne Michelle Rødseth, tidligere masterstudent i sosialantropologi og Robin Thoren, førsteårsstudent på master i sosialantropologi. Marianna er vegetarianer og har vært flere runder på felt i Turkana, Kenya. Der har hun bodd med pastoralister som avler kyr, sauer, geiter og kameler. Nina hadde i utgangspunktet ikke noe kjøtt-fri diett, men reiste i sitt masterprosjekt i 2013 til Punjab i Nord-India og bodde hos en baptisert sikh som verken spiste egg eller kjøtt. I 2016 var Suzanne på felt for sitt masterprosjekt på Cuba som vegetarianer i et samfunn som verdsetter kjøttbiten høyt. Robin er masterstudent nå og har ikke vært på et like langt feltopphold som de andre enda, men han har gjort et 2-ukers feltarbeid i Athen som veganer. “HER KOMMER DET EI FRA NORGE, HUN ER VANT TIL Å SPISE KJØTT OG DET MÅ HUN FÅ LOV TIL” Nina, Suzanne, Robin og jeg sitter i øverste etasje på SV-fakultetet, (Marianna kunne ikke være til stede, men svarte på spørsmål på e-post). Hver vår tallerken er fylt opp med couscous og en potetcurry varmet i mikroen i kantina. Ut av vinduet er utsikten vakre bergensbygg og trær i alle høstens farger, og
midt på det alt for store bordet står en korianderplante og en mobil som skal til å ta opp et to-timers langt middagsintervju. Jeg setter på opptaket. Etter litt kommer vi inn på hvordan opplevelsen med å være kjøttfri på felt var. Kontakten min i Bergen, hun som satte meg opp med familien sin i Punjab, hadde visst sagt til dem noe som at “her kommer det ei fra Norge, hun er vant til å spise kjøtt og det må hun få lov til”. Men for Nina var det utenkelig å skulle be om kjøtt. Nina: De sa det der også; at jeg bare måtte spise kjøtt, men det var helt fjernt for meg å skulle spise min egen mat. Jeg tror heller ikke det ville bli tatt så godt imot om jeg kom drassende med kjøtt og egg inn på kjøkkenet, ting som de ikke spiste. Jeg spør henne om det var uvant og om hun savna kjøtt. N: Det var mer uvant å spise veldig sterk mat hele tiden. Spesielt til frokost. Det var den største overgangen, og verre enn å ikke spise kjøtt. Når man skal på feltarbeid så er man veldig innstilt på å gjøre alt for å tilpasse seg, og å spise samme mat er jo en veldig viktig del av det å bli integrert. DRØMMEN OM BROKKOLI Jeg forteller dem at Marianna skrev i en e-post til meg at hun spiste kjøtt hver dag på felt i Turkana, selv om hun egentlig er vegetarianer. Marianna skriver at for turkanere er matdeling substansdeling, og om du ikke deler den samme substansen vil du aldri bli ansett som en av dem. Hun er opptatt av at når du er på felt så bør du legge dietten din til side, men hun presiserer at dette er så lenge man ikke er allergisk eller intolerant. Sistnevnte var tilfellet til Suzanne. Suzanne: Kanskje fire måneder før jeg reiste på språkstudiet på Cuba sa det stopp. Jeg klarte det
INTERVJU
Foto: Privat. Fra venstre; Suzanne Michelle Rødseth, Robin Thoren, Nina Bergheim Dahl
ikke. Jeg kjøpte en panini med salami på Seven Eleven, men så klarte jeg ikke å få den ned og måtte kaste den. Jeg ble så irritert av denne reaksjonen. Suzanne forteller at hun var vegetarianer i ett år før hun tok en pause. En dag da hun skulle spise kjøtt protesterte kroppen og ville kaste opp maten igjen. Hun ble utredet for kjøttallergi, men det var ikke det. Hun ble frustrert, for tanken hadde vært å spise det samme som de hun skulle studere, men en mental blokkering med fysiske konsekvenser hindret henne. Jeg spør henne hvordan hun håndterte dette og hvordan det ble mottatt. S: Jeg kom med en liste over masse grønnsaker på spansk. Jeg tenkte at jeg i hvert fall skulle vise hva jeg kunne spise. Det er litt komisk. Hun legger til mens hun ler, S: Grunnen til at jeg skulle forske på Cuba var jo fordi de er så gode på å gjenbruke ting, og hvorfor er de så flinke med å gjenbruke ting? Det er jo fordi det er importproblemer, ikke sant. De får jo ikke inn potet og de får heller ikke produsert noe særlig av de varene de trenger, det gjelder også mat. Så når jeg viste min vertsfamilie den lappen, så var det sånn «det har vi ikke, det har vi ikke, det har vi ikke, kanskje, det har vi!». Jeg tar opp en melding Suzanne sendte meg om at hun av og til drømte om brokkoli. S: Ja, og tenk, jeg sjekka om jeg kunne reise til et
hotell og spise brokkoli, men det kunne jeg ikke. Det finnes antakelig resorts hvor man kan finne brokkoli, men jeg hadde ikke råd til å bruke noen tusen kun for å få tak i brokkoli. Vi ler godt av drømmen om brokkoli og det blir ikke noe mindre latter av at Nina skyter inn: N: Nå følte jeg meg veldig privilegert som hadde brokkoli voksende i hagen. “NEI TAKK” Robin har så langt fått spise i fred uten noe særlig forstyrrelser, men nå spør jeg endelig. Det var vel ganske greit å finne vegetarmat i Athen? Robin: Jeg skulle gjøre en studie blant politisk radikale personer på venstresiden og det er jo [en gruppe som], i hvert fall i Skandinavia, gjerne forbindes med veganisme. Så jeg trodde at det skulle bli kjempelett i det området her, men det var litt annerledes. Der havnet kampen for dyrene lengre ned på prioriteringslista. Det var litt sånn «hei vi har viktigere saker her. Robin forteller at han gjerne måtte gå et stykke for å finne vegansk mat, og spiste altså en del måltider alene, men han presiserer: R: Det var vanskelig å spise sammen, men det var andre måter å få innpass. I Hellas er det vanlig å sitte og drikke kaffe og røyke sigaretter i timevis. Så da kunne jeg drikke kaffe og ha de samtalene som man har under måltider her i istedenfor.
17
18
ELISE JOHANSEN Etter demonstrasjonen Robin studerte var ferdig, samlet de seg for å spise typisk gresk mat, blant annet noe kjøtt på pinner. Jeg sa bare “nei takk” og så tok jeg heller noe å drikke. Det var ikke et stort problem. Jeg gjorde det ikke til en stor greie og da ble det ikke en stor greie. Det var ikke det jeg ville studere, jeg ville ikke prate om meg. Robin tror måten man sier det på og legger det frem er viktig. R: Jeg forsøkte bare å komme videre. De får spise hva de vil og så spiser jeg hva jeg vil. Jeg vil ikke propagere for mine livsvalg.
“To refuse that resource [meat] was to deny them worth and value” - Marianna Betti om feltarbeidet i Turkana
KJØTT SOM SOSIALT, POLITISK OG RELIGIØST BETINGET Vi beveger oss inn på det mer politiske og filosofiske med kjøtt og dyr. Etter en digresjon om myten om det dyrevennlige norske landbruket sier Suzanne noe jeg tror flere kan føle på: S: Jeg føler meg revet mellom å på den ene siden si at alle kulturer er gode nok og på den andre at det ikke er riktig å utnytte dyr. Robin skyter inn: R: På en måte er det jo verre å spise dyr her i Skandinavia for eksempel, hvor vi bor i byer versus om du er en pastoralist i Afrika. De har et nærmere forhold til dyret, mens vi her bare kjøper kjøttet på supermarkedet. Jeg gleder meg over at vi har klart å flette inn Mariannas tanker til tross for at hun ikke kunne komme, og forteller mer om e-posten der hun skriver om pastoralistenes respekt for dyrene: “An animal in Turkana is raised with love and respect, it will conduct a good life and yes, eventually it will be killed and slaughtered but that does not mean it has been disrespected.” Suzanne har også noen interessante refleksjoner rundt rollen til mat på sitt feltsted:
S: Under den spesielle perioden da det var sult på Cuba, skulle staten dele ut mat til folket og da hendte det noen ganger at snitzlene de delte ut ikke var kjøtt, men kun soya. Dette såret folk og de følte seg lurt. Det handler om lojaliteten til prosjektet «revolusjon», og så blir man dolket i ryggen ved å ikke få det man ble lovet. Jeg spør Suzanne om hun tror dette henger sammen med cubaneres forhold til kjøtt som en del av måltidet. S: Om jeg skal gjette så tror jeg det. Det er nesten litt sånn lovmessig at et måltid skal ha kjøtt. Det er nesten en slags rettighet. Mat kan altså være både sosialt og politisk betinget, men det kan også religiøst ladet. Jeg spør Nina om hvordan sikhene snakket om dietten sin i Punjab og om hun fikk noe inntrykk av refleksjoner rundt mat. N: Mat er ekstremt viktig – alt sosialt liv er sentrert rundt mat i India. Lokale ord på ulike retter, frukt og grønnsaker var noe av det første jeg lærte, ikke bare fordi det var et «trygt» samtaleemne, men også fordi dette var noe folk var oppriktig opptatt av. Analytisk var det også interessant å se hvem som lager og spiser ulik type mat, hvem som blir servert først og sist og sånt. Nina opplevde ikke at det var så mye snakk i hverdagen om hvorfor man spiste som man spiste, for eksempel det å spise vegetarisk, men poengterer at dette kan være fordi det ikke var hennes forskningsfokus. Men på det ideologiske plan er det annerledes. Nina forteller om sikhismens ideal om likestilling og hvordan det kommer tydeligst til uttrykk gjennom, nettopp, mat. Ethvert sikh-tempel, en gurdwara, serverer alltid vegetarmat slik at alle besøkende skal kunne spise sammen. Han som grunnla sikhismen var egentlig hindu, men han var veldig imot kastesystemet og diskriminering på bakgrunn av kaste, kjønn, religiøs tilhørighet og andre sosiale markører. Så skal det sies at det er forskjell på ideologi og hva man får til i praksis. I dagens India er det kastesystem også innad blant sikhene, men det er et viktig prinsipp at alle skal dele samme mat side om side i tempelet. I neste del av intervjuet går samtalen videre over til å handle om hva en kjøtt-fri diett innebærer for oss personlig og vi diskuterer hva et bærekraftig kosthold er. Del 2 kan du lese på nettsiden vår, kulakula. no.
19
GJERNE SMAK PÅ MATEN OM DU BLIR TILBUDT KJØTT (OM DU TÅLER DET). DU TRENGER IKKE NØDVENDIGVIS Å SPISE MYE, MEN Å SMAKE VISER RESPEKT OM DU GÅR OVER TIL Å BLI KJØTTETER PÅ FELT, BEGYNN I GOD TID FØR DU REISER MED Å VENNE KROPPEN DIN TIL DET BRUK ROLLEN SOM UTLENDING OM DU KOMMER I UBEHAGELIG SITUASJONER. DU KAN FOR EKSEMPEL SI AT DIN «NORSKE MAGE» SLITER IKKE GJØR EN STOR GREIE UT AV DIETTEN DIN, GÅ VIDERE MED NOE ANNET OM DET BLIR FOKUS PÅ DET FOKUSER PÅ Å FINNE ANDRE SOSIALE SITUASJONER OM MÅLTIDENE BLIR VANSKELIGE FOKUSER PÅ DET POSITIVE, SI HVA DU KAN SPISE PASS PÅ AT DU FÅR I DEG FULLVERDIGE MÅLTIDER. DU KAN IKKE LEVE BARE PÅ RIS TA MED VITAMINTILSKUDD FÅ STEDER I VERDEN SPISER LIKE MYE KJØTT SOM VI GJØR HER TIL LANDS, OG OFTE VIL DET VÆRE MULIG Å FINNE VEGETARISK MAT
20
MARIA AASMUL
PROBLEMET ”MATSVINN” Avfall Norge definerer at «matsvinn omfatter alle nyttbare deler av mat produsert for mennesker, men som enten kastes eller tas ut av matkjeden til andre formål enn menneskeføde, fra tidspunktet når dyr og planter er slaktet eller høstet» (2018, s. 2). FNs 12. bærekraftmål heter «ansvarlig forbruk og produksjon», og bærekraftmål 12.3 lyder mer spesifikt: «Innen 2030 halvere matsvinn per innbygger på verdensbasis, både i detaljhandelen og blant forbrukere, og redusere svinn i produksjons- og forsyningskjeden, inkludert svinn etter innhøsting» (2020). Hva er, og hvor stort er problemet med matsvinn? Hvilke konsekvenser har det? Og hva er de positive ringvirkningene ved å nå bærekraftmål 12.3? HVOR STORT ER PROBLEMET MATSVINN? «The waste of the rich is dumped on the worlds of the poor» siterer Lorenz Khazaleh (2020) fra antropolog Thomas Hylland Eriksens bok «Søppel» (2012). Dette gjenspeiles i den ekstremt skjeve fordelingen i verden i dag hvor 690 millioner personer lever i sult (World Food Programme, 2020), og det faktum at vi fortsatt kaster 1,6 milliarder tonn mat i året (Too Good To Go, 2020). Matsvinn er all spiselig mat som ikke blir spist, og i 2019 utgjorde det 427 kg per husholdning i Norge (SSB, 2019). Viktige ressurser som land, energi, jord, arbeidskraft, og hele 70% av verdens ferskvannsressurser blir brukt i matproduksjon (Matprat, 2019). Når 1/3 av mat før eller siden blir kastet, er store deler av bruken av disse ressursene bortkastet. Det enorme svinnet fører til fatale konsekvenser for klimaet gjennom både unødvendig klimagassutslipp i produksjonen av mat som ender opp som avfall, og avfallsdeponier som genererer kolossale utslipp av metangass. Ifølge To Good To Go (2018) stammer 8% av klimagassutslippene fra matsvinn. Problemet ligger ikke i at det er for lite mat, eller for mange folk. Problemet er at mat blir skjevt distribuert og at vi i vestlige samfunn kjøper mer enn vi konsumerer, noe som igjen resulterer i svinn.
I land som Norge med mye svinn, har man også sett et økende «skjønnhetspress» i matveien. Det er høye kvalitetskrav hos forbrukere når det kommer til form og størrelse av for eksempel frukt og grønnsaker. Dette fører til at frukt og grønt ofte blir kastet før det engang kommer til butikkene. I husholdningen blir det også kastet mye mat som er helt spiselig, men som kanskje ikke ser like innbydende ut som man skulle ønske. I Douglas’ bok «Purity and Danger» (1968) beskriver hun sin teori om menneskenes oppfatning av ting som rene eller urene. Disse personlige, religiøse, eller kulturelle oppfatningene har ofte i liten grad sammenheng med den reelle, objektive renheten eller spiseligheten til maten, dyret, planten eller objektet man persiperer. Douglas (1968) viser til eksempelet om hvordan den jødiske Toraen gir utrykk for at gris ikke skal spises fordi det er urent. Selv om det ikke nødvendigvis er sannhet i at gris er mer urent en andre dyr man spiser, er dette en oppfatning som blir praktisert i flere religioner i dagens samfunn. Fra Douglas’ (1968) eksempel kan en trekke linjer til utløpsdato på dagligvarer i matbutikker. Matprodukter stemplet med en utløpsdato blir i mange tilfeller kastet så snart datoen ankommer, uten nødvendigvis en sannhet i at produktet ikke lenger er spiselig (Jansson, 2013). KONSEKVENSER AV MATSVINN OG POSITIVE RINGVIRKNINGER VED Å REDUSERE MATSVINNET Avfall Norges tidligere nevnte definisjon av matsvinn er viktig sett i lys av FNs bærekraftsmål 12.3 som poengterer at målet er å redusere svinn, ikke bare i hver husstand, men også helt fra starten av produksjonsfasen. Dersom matsvinnet reduseres og FNs bærekraftsmål 12.3 om å halvere matsvinn nås, vil det kunne bidra til å også nå bærekraftmål 3; «å stoppe klimaendringer», da matsvinn representerer overflødig klimagassutslipp i hvert ledd i matverdikjeden. Avskoging, overfiske, overbruk av landareal og ferskvannsressurser er bare noen få
ESSAY
Illustrasjon: Håkon Asheim
av mange konsekvenser matsvinn har. Tallene er så høye fordi hele matkjeden danner en ond sirkel som resulterer i at mer og mer mat ender i avfallsdunkene. Når butikkene vil selge mer og forbrukerne kjøper mer, må det produseres mer. Produseres det mer må butikkene igjen selge mer som fører til mer salg gjennom kampanjer som «ta tre betal for to». Sahlins referer til «[the] uneconomic man» (1972, s.13) i det tidligere jeger- og samlersamfunn, med deres marginale behov og søken etter akkurat nok ressurser til deres overlevelse. Han stiller seg kritisk til den moderne teknologiske utvikling, og den effektive masseproduksjonen utviklingen fører til. I dagens vestlige samfunn handler det ikke lenger om overlevelse, men om å ha mest mulig, og å utnytte ressurser det til maksimale. Sahlins stiller seg kritisk til utviklingen da han trekker linjer mellom faktumet at om noen ønsker, og får mer, er det andre som får mindre. Det handler ikke lenger om hva som er nødvendig for å overleve, det handler om hva som er tilgjengelig og at mange vil ha så mye som mulig av dette. Sahlins (1972) synspunkt på nåtidens økte
tilgjengelighet og ønske om maksimal utnyttelse av det vi har tilgjengelig, sett i lys av dagens problem med matsvinn kan tenkes å fôre den onde sirkelen av mer produkjson, mer salg og mer kjøp. Om ikke sirkelen kommer til et bristepunkt forsetter tallene å stige, helt til kloden ikke tåler mer. Gunnar C. Aakvaag forklarer at kapitalismen, ifølge Marx, «er et ineffektivt økonomisk system fordi «markedets anarki» og mangelen på sentralisert styring vil føre til en rekke kriser og problemer» (2011, s. 67). Her kan man trekke linjer til hvordan problemet matsvinn er et resultat av kapitalismen og det ekstreme konsum- og forbruksbehovet i mange vestlige samfunn. Kapitalistismen går i utgangspunktet ut på at alt skal fungere raskt og effektivt, og ikke minst økonomisk vinnende. Dette kan være en av årsakene til at vi har et slikt ytterliggående konsum. Kortsiktig tjener matprodusentene mye penger på hastige utløpsdatoer, oversalg, og høyt konsum. Men, i det lange løp, tjener man egentlig på det? Selv om bedriftene har økte salgstall, blir allikevel
21
22
MARIA AASMUL verdensøkonomien hardt rammet av matsvinn, overproduksjon, og for høyt salg i forhold til konsum, da over 11 000 milliarder kroner årlig går tapt i produksjon av mat som ender opp som avfall (Too Good To Go, 2020). Dette er et resultat av den unødvendige bruken av ressurser som energi, jord, arbeidskraft, og ferskvann, da store deler av produktene blir kastet. Hva forteller dette oss om menneskenes oppfatning av verdi? I kapitalistenes styrte verden er det som nevnt å øke verdi og tjene penger så raskt og effektivt som mulig. Sett i perspektiv er det likevel slik at denne handlemåten fører til store økonomiske og miljømessige tap. I forbindelse med den økte bevisstheten rundt temaet matsvinn, blir det stadig iverksatt tiltak for å reversere de store tapene og ta nytte av ressurser og mat som ellers blir bortkastet. TILTAK SOM PRAKSIS Over de siste årene har matsvinn blitt satt mer i søkelyset i sosiale medier og nyheter, noe som har ført til at flere lokale og globale tiltak har blitt iverksatt. I Norge har vi for eksempel prosjektet «Too Good To Go» hvor man gjennom en app kan kjøpe rimeligere mat som butikker, restauranter og cafeer har til overs, som ellers blir kastet (Brune, 2020). I tillegg til dette har mange matprodukters utløpsdato, for eksempel Tine melk, blitt endret til «ikke dårlig etter» eller «Best før, ofte god etter» (Matvett, 2019). Mange matprodusenter investerer og fokuserer i økende grad på optimal emballasje som vil forlenge holdbarhet. Likevel ser man stadig vekk at varemerker utnytter situasjonen, og det at folk er mer obs på emballasje og å handle bærekraftig, uten å egentlig gjøre en forskjell for det bedre. Noen produkter blir solgt som bærekraftig, med merking eller nytt emballasjemateriell. Av disse produktene er det ikke alle som faktisk utgjør noen bærekraftig forskjell, selv om det kanskje kan se slik ut. Et eksempel på dette er den nye Sørlandschipsposen, som ser ut som den er av papir, men har et plastbelegg på innsiden. Den går altså i kategorien blandingsemballasje og må kastes i restavfall. Noen kan få en falsk oppfatning av emballasjeendringen som positivt på veien mot en mer bærekraftig matverdikjede, men realiteten er at det er en salgsstrategi som heller kan bidra til at folk resirkulerer feil (Haugdahl, 2020). Det er fortsatt flere matprodusenter, bedrifter og butikker som jobber hardt i en positiv retning mot mindre matsvinn og en mer bærekraftig verden. Vi ser i dag mindre av «ta tre betal for to», mer av salg på produkter som nærmer seg utløpsdatoen, og flere matbutikker har blant annet begynt å selge brød i mindre størrelser. FNs 12. bærekraftmål setter
også lys på matsvinn som det problemet det er, fra produksjonsfasen, til salg og kjøp, og til slutt i husholdningen. Dette økte fokuset fremmer en større bevissthet rundt temaet, og har mål om å få privatpersoner til å planlegge innkjøp og tenke to ganger før handel og før man kaster. Om erkjennelsen av temaet øker, kan dette føre til mindre kjøp og forbruk. Ved en senket etterspørsel vil en ringvirkning i produksjonsfasen være en påtvunget nedtrapping i produksjonsmasse. KONKLUSJON Matsvinn er et gigantisk tema med mange fatale konsekvenser, som klimagassutslipp, økonomisk tap og unødvendig bruk av viktige ressurser. Vi har havnet i en ond sirkel av forbrukere som krever utseendemessig innbydende mat, en kapitalistisk styrt verden som jobber hardt for mersalg, og selve matprodusentene som må produsere nok til å tilfredsstille alle forbrukerne som ønsker perfekte runde og røde epler, og som kaster det som ikke når opp til skjønnhetsidealene. Mange tiltak er iverksatt for å spare oss for matsvinn, og viktigst av alt er det satt fokus på kunnskap og økt bevissthet rundt temaet. Om den onde sirkel blir brutt og bærekraftmål 12.3 oppnås, vil vi potensielt kunne leve i en verden med mindre klimagassutslipp, bedre økonomi og mindre sult. For å nå bærekraftsmål 12.3 om å halvere matsvinn må svinnet kuttes ned på i alle ledd av matverdikjeden.
Illustrasjon: Mila Elisabeth Larvoll
AMALIE SØRUM
ESSAY
THE SUSTAINABLE DEVELOPMENT GOALS:
CONSERVING NATURE IN TANZANIA INTRODUCTION The American Wildlife Foundation (AWF) and the international program for Reducing Emissions from Deforestation and Forest Degradation (REDD) stood behind the project of conserving nature in the Kondoa district of Tanzania (Benjaminsen & Svarstad, 2017). The aim for the project was maintaining biodiversity, as well as reducing carbon emissions and poverty. Benjaminsen and Svarstad’s (2017) research revealed that the project failed on the account of reducing poverty. In this case, climate gas reduction and biodiversity maintenance were achieved at the expense of societal needs. As Brosius (1999) demonstrates in the example of deforestation in Malaysia, this can be problematic. The Sustainable Development Goals (SDG) are meant as a “universal call to action to end poverty, protect the planet and ensure that all people enjoy peace and prosperity by 2030” (Sustainable Development Goals, n.d.). The 17 goals are interconnected, meaning that an outcome in one of the goals will affect the others. Exemplified by the project in Tanzania, goals concerning Life on Land (SDG 15) can make the goal of ending poverty (SDG 1) difficult. In this regard, the essay will review goal 16.7 about implementing people in decision-making and how this could have a positive effect on compensation measures. As argued by De la Cadena (2010), politics should include local ways of understanding. TANZANIA Benjaminsen and Svarstad (2017) did research on the project of conserving land in the Kondoa district of Tanzania, which was carried out by the AWF from 2010 to 2014. The project was funded by the Royal Norwegian Embassy, as part of the international REDD program (Benjaminsen & Svarstad, 2017:151-152). It was about conserving an area that constitutes a precipitation field for the Tarangire river. This river is an important water source for the an-
imals of Tarangire national park, and conservation is meant to secure their water supply. The primary goal for AWF was securing water for wildlife, while for REDD it was about reduction in carbon emissions and poverty. The surrounding villages were affected by restrictions on grazing, gathering dry wood for cooking, felling trees for timber and producing charcoal, due to conservation of this area (Benjaminsen & Svarstad, 2017: 152). The project was going to compensate for the loss of access to the forest resources and contribute to reducing poverty. One measure was introducing “conservation agriculture” to increase crops and reduce the need for other resources. A part of this strategy was to introduce modern seeds, pesticides and fertilizers. TRADING CARBON Another compensating measure was income for the local population through sales of carbon credits. Climate trade is a concept that refers to the commodification of carbon. Areas can be conserved in order to stop emissions of carbon. The carbon that should have been emitted, can be sold as carbon credits on the market. Benjaminsen and Svarstad (2017) describe a tendency of actors in the global north buying carbon credits from the global south in order to compensate for their own carbon emissions. In the case of Tanzania, the Norwegian investment in REDD was part of a policy where climate emissions were to be reduced where it would have been cost-efficient (Benjaminsen & Svarstad, 2017: 172). The idea is as follows: actors in the global north should pay for measures that reduce emissions from forests in the global south. Not only is this trade positive for actors in the global north because reduced emissions can be bought instead of practiced, it is also meant to benefit the actors that are selling credits by increasing income (Benjaminsen
23
24
AMALIE SØRUM
Illustrasjon: Alba Falch Nesheim
& Svarstad, 2017: 157-158). Further, it is beneficial for the biodiversity of the areas that are being conserved. CONTRASTING NARRATIVES The above-mentioned project did not go as planned, according to Benjaminsen and Svarstad (2017). However, AWF and REDD presented the project as successful in the goals of reducing poverty and climate gas emissions, in addition to preserving biodiversity. The actual events in Tanzania are hidden when these actors portray their project as positive. In the case of carbon credits, we see a case commodity fetishism that occurs when the social relations producing the commodity are concealed from the buyers (Benjaminsen & Svarstad, 2017: 42). Commodity fetishism is a Marxian term that describes how the capitalist economy creates a distance between buyer and producer (Benjaminsen & Svarstad, 2017: 42). The commodity seems detached from the relations that produce it. Igoe (2010) writes about similar failing operations by the AWF in Tanzania, and how they are illustrated as good by the media. “In stark contrast to the problems and inequalities that we documented, media productions of the AWF present this part of Tanzania as a prominent success story for the organization...” (Igoe, 2010: 385). In this case, the production and dissemination of images constitutes perceptions
and can contribute to fetishization of the relations from which they are produced. The contrasting narrative presented by Benjaminsen and Svarstad (2017) indicates that the project seemed to increase poverty. Carbon credits were supposed to generate income, but AWF ended up with not getting the certification needed to proceed with these sales. Furthermore, the introduction of conservation agriculture was poorly managed, and did not fit with the local context (Benjaminsen & Svarstad, 2017: 153). Unpredictable rainfall made farmers vulnerable by making it likely that they would lose investments in fertilizers, pesticides and modern seeds. This could end in a large debt for them. In this way, the project seemed to increase poverty instead of reducing it. In terms of the other goals, such as reducing carbon emissions and maintaining biodiversity, the project succeeded. In this next section we will explore different views about prioritizing certain goals over others. Further, we will look into the possibility of implementing the goals without them contradicting each other. THE SUSTAINABLE DEVELOPMENT GOALS Brosius (1999) brings forward the problem of climate versus industry in his study on Malaysian deforestation in the early 80s. The deforestation created strong reactions from Western countries,
25
because of its contradiction to reducing climate gas emissions. He sheds light on the paradox of Western countries criticizing what they themselves have done for years, and questions who has the right to decide what can no longer be done (Brosius, 1999: 42). Industrialization can be a way of developing the economy and could help decrease poverty in Malaysia. In the example it is evident that critique from Western countries comes out of a focus towards the environment and away from industry. SDG 15 is about protecting, restoring and promoting “sustainable use of terrestrial ecosystems, sustainably manage forests, combat desertification, and halt and reverse land degradation and halt biodiversity loss” (Goal 15). In the documentary called A Life on Our Planet, David Attenborough (2020) points out that the true tragedy of our time has been the loss of the planets’ biodiversity. The documentary presents restabilizing the biodiversity as the most important focus for our future. There is a need to conserve areas to make the natural life blossom again, and also to stop deforestation. Here, environmental considerations are prioritized, but this is not without implications. It contrasts the example from Brosius (1999) where Malaysian deforestation is viewed as something good for development of the economy. As conservation of land help restore biodiversity by not interrupting its ecosystem, it contributes to SDG concerning life on land. However, it might contradict the SDG about ending poverty. Goal one is about ending all poverty in all its forms, everywhere (Goal 1). The project in Tanzania was supposed to contribute to poverty alleviation by selling carbon credits and introducing conservation agriculture. However, the project ended up contributing to poverty by restricting resource extraction without compensation. Conservation agriculture did not succeed in the societal context. The new ways of doing agriculture included more risk than the farmers could handle, because investments in modern seeds, pesticides and fertilizers could create large dept. If a debate about this compensation measure had taken place beforehand, the unforeseen consequences might have been avoided. Goal 16.7 talks about ensuring “responsive, inclusive, participatory and representative decision-making at all levels” (Goal 16, n.d.). Compensation measures might work differently if the local population are being implemented in the decision-making process. De la Cadena (2010) argues for the need for multiple perspectives in politics. She shows how the dichotomy of nature versus culture does not
fit in every locality. The divide originates from the West and is presented as universal, but it should be challenged by other understandings of reality. She claims for instance that the view of nature in Latin-America is not something opposite of humanity. Contrastingly, it is filled with human properties and has power over people. Mountains, animals and trees are described as earth beings. This way of viewing their surroundings does not fit with notions of western science and are consequently reduced to matters of faith. Because of this, earth beings do not have anything to do with politics. However, she argues that it should. This example shows that Western ideas should not dominate the political sphere. When introducing the measure of conservation agriculture, the local context was not brought into consideration and it failed. Perhaps the way to go about creating measures should be site specific and include local perspectives. If compensation measures were to work by implementing these views, the project could contribute to both goal number one and fifteen by creating positive environments for wildlife as well as reducing poverty in the area. CONCLUSION This essay has shown the importance of looking at the way the SDG goals are interconnected. The project in Tanzania was presented as a win-win case by the main actors, AWF and REDD. Argued by Igoe (2010), media can disseminate fetishized images that hide actual social relations. In this case, Goal one, about ending all forms of poverty, was overshadowed by a focus on biodiversity and climate reduction. Brosius (1999) and Attenborough (2020) show two different views about this. Environmental considerations do conflict with the need to develop the economy, exemplified by Brosius (1999). However, in stating that the true tragedy of our time has been losing the planets biodiversity, Attenborough (2020) argues for a direct focus towards bettering the environment. The SDGs are interconnected, and they affect each other. This essay has argued for the need of implementing local perspectives in decision making about compensating measures, taking De la Cadena’s (2010) plea for including different cosmologies in politics into account. Implementing local perspectives in the case of Tanzania could help tailor measures to fit within the specific context. Furthermore, had the actors achieved the goal of selling carbon credits, it would have meant increased income for the locals. This would decrease the poverty rates, as opposed to raising them.
26
LIV KULA
KULA
G R A T U L E R E R ;
INGRID EIKEVIK SOM VINNER AV F O T O K O N K U R R A N S E N !
VANN I tråd med bærekraftmål #14: Liv under vann presenterte årets redaksjon denne utfordingen: Hvordan fange samspill mellom sosialt liv og vann?
27
INGRID EIKEVIK
Bildet ble tatt fra en utstilling av en performance-gruppe på Steilneset i Vardø. Kvinnen på bildet har integrert i utstillingen et Koreansk hedringsrituale for de døde «heksene» som mistet livene sine under trolldomsprosessene i Finnmark mellom 1620-1665. Under trolldomsprosessenes vannprøve er tematikken om sosialt liv og vann særlig relevant. Prøven gikk ut på at kvinner som var mistenkt for hekseri fikk armer og ben bundet sammen og kastet i vannet. Om kvinnen sank ble hun frikjent, men om hun fløt var dette ansett som et bevis på skyld.
28
ARILD HORVEI INSTANES
”Bølgen på Bulken” Det var en dag i juli Den var våt og sosial Vi surfet og vi falt Vi lo mens det smalt Min bror er i bildet Han samtykker og bukker
29
INGFRID TØRRESDAL
Mitt bidrag er et bilde av min bror i en stokkebåt, tatt ved en aktiv jernaldergård i Danmark. Stokkebåter er 2000 (!) år gamle, og funnet gjennom arkeologiske utgravinger. Båtene er kjent som de eldste båtkonstruksjonene og er blitt gravet frem rundt om i hele verden. Vann er, som kjent, historisk viktig i handel og nettverksbygging.
30
IDA KARIN SAGVOLDEN
Bildet er tatt i Dale, vüren 2019. Mino tar seg et morgenbad i en liten dam fylt av smeltevann fra vinterens hvite teppe. Er det ikke fascinerende hvordan vann krystalliserer seg og blir til hvit, myk snø?
31
LUNA WINKELHORST
Dette bilde er tatt på Damnoen Saduak Floating Market som er det mest populære flytende markedet i Thailand. Det ble tatt i januar 2020 da jeg var på tur med folkehøgskolen min. Jeg knytter dette opp mot temaet fordi her selger de mat, håndverksprodukter og mye mer! Det er også mulig å sitte på med kanalbåtene for å se gamle bygninger og det tradisjonelle thailandske livet langs kanalen.
32
VED INSTITUTT FOR SOSIALANTROPOLOGI ER DET FLERE SEPENNENDE ARENAER HVOR STUDENTER KAN ENGASJERE SEG! TA KONTAKT HVIS DU VITE MER OM HVA DU KAN BIDRA MED.
KULA KULA SJEKK UT VÅR HELT NYE NETTSIDE: kulakula.no Kula Kula er det sosialantropologiske tidsskriftet her ved UiB. Det drives av studenter med mål om å engasjere leserne i antropologiske spørsmål. Mot slutten av hvert semester publiserer vi en ny utgave, og nå ser vi etter deg som vil være med i vårens redaksjon! Redaksjonen trenger skribenter, illustratører og fotografer, og det er flere redaksjonelle verv som må fylles. Lurer du på noe, eller har du bidrag du vil dele, kan du kontakte oss på kulakula.uib@gmail.com, eller på våre sosiale medier. Facebook: @kulakulatidsskrift Instagram: kulakula_official
Illustrasjon: Håkon Asheim
33
FAGUTVALGET Fagutvalget ønsker å være et talerør for studentene og et bindeledd til instituttet. Har du for eksempel ros eller kritikk til et fag, men ikke har lyst til å ta det opp med fagansvarlig kan vi gjøre det for deg, helt anonymt. Vi planlegger også en rekke arrangementer, alt fra fester og quiz til fagkritisk dag. Det er en kjempefin mulighet, både for å bli kjent med medstudenter på tvers av kullene, og å komme nærmere instituttet. Infomøte og konstituerende møte skjer i starten av hvert semester som vil si at i Januar blir det nye muligheter for å melde seg inn. Du vil også få en attest for eventuelle verv som ser veldig bra ut på en CV. Så om du ønsker å bidra til å gjøre en forskjell på instituttet og samtidig bli med i et hyggelig sosialt miljø er du hjertelig velkommen! Dersom du har noe du vil ta opp, hva enn det skulle være, ikke nøl med å sende oss en mail på fagutvalg@sosantr.uib.no
DEBATTKOMITÉ Dette semesteret har Fagutvalget for sosialantropologi og Kula Kula samarbeidet for å sette i gang en ny arena for sosialt engasjement og ordskifte på studiet, nemlig debatt. Ideen bak prosjektet er enkelt: vi ønsker å gjøre mer for å skape et miljø på studiet der avstanden mellom studenter på forskjellige nivå, samt studenter og ansatte ved instituttet, blir mindre. I tillegg ønsker vi å skape et rom der vi med senkede skuldre kan utforske andre sider ved antropologifaget enn det som presenteres i forelesningene. Så, med studenter fra fagutvalget og Kula Kula har vi opprettet en debattkomité som skal gjennomføre prosjektene. I løpet av høstsemesteret har debattkomiteen holdt sin første debatt om balansen mellom teori og metode på studiet. Til våren ønsker vi å starte opp for fullt, med korona-tilpassede alternativer slik at alle kan være med. Temaene vi ønsker å ta opp er alt fra studieopplevelser til faglige diskusjoner på alle nivåer. Hva er statuen til rase-begrepet anno 2020? Hvordan jobber bedrifter for å ivareta urbefolkningers rettigheter? Hva er egentlig ontologi, og hvorfor er forskere så splittet når det gjelder temaet? Har vi nok tverrfaglighet på studiet? Hvor er antropologien på vei? Vi skal ta pulsen på studiet og på fagfeltet og vi gleder oss til å ha dere med oss. Ved semesterstart i januar skal vi sette sammen en ny debattkomité og planlegge vårens debatter. Til det trenger vi deg - dine ideer, spørsmål, tanker, og engasjement. Har du spørsmål eller vil bidra? Kontakt Fagutvalget eller Kula Kula.
34
PAULA GRIMELAND RØSVIK
THE AMSTERDAM CITY DOUGHNUT
- BETWEEN AMBITION AND PRACTICALITY
This article is built on a critical conversation with Stephan Sliepenbeek - a senior urban designer at the department of sustainability, urban design and space in the Municipality of Amsterdam. The goal of this article is to shed some light on the complexity of implementing a holistic city planning model. The goal is not to criticise the idea of inclusive city planning, but rather to explore the space between ambition and practicality. The doughnut model is meant to address every part of the city’s development to make sure that it is in fact sustainable. The starting point for this article was the introduction of the Amsterdam City Doughnut Model – a tool for social transformation. For as long as I have been interested in cities, I have contested the top-down city planning that generates unsustainable and undesirable urban spaces. The Amsterdam City Doughnut Model presents itself as the perfect solution for city planning that wants to build a thriving city, both in regards to social wellbeing and the environment at large. However, as I looked closer at the model, questions of its feasibility occurred. Currently living and studying urbanity in Amsterdam I thought that this was the right time to learn more about this model. The idea of implementing this Doughnut model comes from the current sitting politicians in the Municipality of Amsterdam. It is a highly ambitious vision that might take on a little bit more than is feasible in the time period that they have set. The Model is a translation of UN sustainable Development goals (SDGs). THE AMSTERDAM CITY DOUGHNUT Before we go any further, we have to establish what The Amsterdam City Doughnut is. It is a model based on the Doughnut Economy by Kate Raworth (2017). This Doughnut is a tool meant to be used when working with contemporary environmental and social challenges. The idea is that we have an inner and outer boundary – the outer representing
Pictures from: The Amsterdam City Doughnut document (see link below
INTERVJU the planetary boundaries and the inner representing the social boundaries. For this world to be a good place for everyone, we all have to stay inside the ‘green belt’. The figure 1 show different categories connected to the inner and outer boundaries. Figure 2 shows an example of how we are currently doing. They are both collected from the Amsterdam City Doughnut document and is based on research from Amsterdam. The City of Amsterdam is to be one of the first cities to embrace this model and is to implement and work with the model to achieve the inherent goals of the doughnut and work towards a socially inclusive and environmentally sustainable city for all.
The big question; How can Amsterdam be a home to thriving people, in a thriving place, while respecting the wellbeing of all people and the health of the whole planet? This question is one of many featured in the official document called ‘The Amsterdam City Doughnut – a tool for transformative action’ (2020). AMBITION AND PRACTICALITY As the quote above suggests, the Amsterdam City Doughnut is an ambitious project. There are many categories that have to connect in order to stay inside the doughnut. Another thing is the time limit they have set for themselves – 2030. I contacted Stephan Sliepenbeek, senior urban designer at the department of sustainability, urban design and space at the Municipality of Amsterdam. The department is one of the largest working with urban design in Europe, with over 650 people working in that department alone. Given that it is run by the municipality, it is also a rich one. They make policies and plans, and perform sustainability research. They are in short quite a big team. Initially, I wanted to know how government officials worked with this model to implement it in urban development projects. I wanted to gain an understanding of how, if at all, this model is used by planners and urban designers working for the Municipality of Amsterdam. Can the model achieve the goals that it claims? Rather than explaining how this model is implemented, our conversation turned to one about the difference between ambition and practicality in urban design. My first question to Sliepenbeek would still have to be “What is the first thing that comes to mind when I mention The Amsterdam City Doughnut?”
How? It is a very ambitious project that we in many ways are proud to have. The problem is to implement this new model on top of all the things we already are doing. For instance, when we develop a new area, we have made sure that 40% of housing goes to social housing, and that 40% is for middle-income rent and then only 20% Is free. This is just one example of regulations that we follow. One could say that this would make it easier to adopt the doughnut model, and in a way that is what they are saying. However, following the “compact city thought” – a focus on transformation inside the city, they are no longer working with their own land, but land that is already rented out to private owners. The challenge then would be to get private owners on board with this model, something Sliepenbeek says will be hard to do. I am a bit unsure or confused in regards to exactly what it is that we are expected to do and how that is going to be done. This model, he underlines, is not something that the experts working at the department has initiated. The current governing power in Amsterdam is left-leaning and have ambitious and progressive ideas. This model fits well into their image. So, [it] is something they decided that we should do. One of the problems with this is that, while they plan for the next 3-4 years, we work in the long-term. The transitioning of an area can take up to 20 years. I would like to point out that Sliepenbeek is not negative to the idea. As he states himself, he is mostly confused as to how they are meant to work with this framework on top of all the other things they already do. I was curious if this is an idea he shares with his colleagues. I think that a lot of my colleagues disagree with me. I think a lot of them would say that I am too pessimistic, too practical, cynical, don’t believe in change, that I don’t see the necessity of change. Do you see the necessity of change? I see the necessity of course. During our conversation it is clear that we both agree that there are many great theories and ideas about how to do city planning better. In a way it is a philosophy (…) You cannot have it all at the same time, but in a way it works because it starts a discussion. That is the positive thing about this – people start to think about this. They start to
35
36
PAULA GRIMELAND RØSVIK talk about it. In that way this philosophy, this model, implements itself within the city and the people who work there. Have you seen similar kinds of models/philosophies being introduced that have been successful in turning this discussion into actions? Yes, it is possible and we are constantly working towards achieving the sustainability goals that we set. We are currently using a lot of resources in doing our own research in house. However, the problem when working within the Municipality is that things move so slow while sustainability and the knowledge about it moves so fast. For Sliepenbeek, The Amsterdam City Doughnut has yet to affect his day-to-day job. This does not mean that it is without potential to influence the way policy makers and planners think. In this article we offer a more critical view on such ambitious visions. It is not negative to the idea of such a model, just still searching for the answer to the big ‘how’. It is still important to note that this article could have had a different tune if I spoke to one of Sliepenbeeks more ‘positive’ colleagues. However, what I have learned is that, even though the model has a degree of fishability to it, it has still not been implemented in current city planning in Amsterdam.
INFO ABOUT THE INTERVIEW SUBJECT Stephan Sliepenbeek holds a MSc in urbanism from Academie van Bouwkunst in Amsterdam. He has worked for Gemeente Amsterdam Ruimte en Duurzaamheid for the past four years. He has also worked privately with his own firm, as well as an artist with installations. Currently Sliepenbeek is project leader for the transformation area of Amstel III in Amsterdam. I came across Sliepenbeek during ‘The Hovinby Conference’ in Oslo, October 2019. This conference was arranged by the municipality of Oslo in connection with the development of Hovinbyen – Hovinbyen in the making.
Illustrasjon: Håkon Asheim
ESSAY
IDA M. AAKERHOLT
BÆREKRAFT MOT SULT Matproduksjonen øker over store deler av verden, samtidig øker også antallet mennesker som lever under sult. Globalisering har bidratt til en kapitalistisk industri som fremprovoserer dette, i tillegg til å skape mer segregering og undertrykkelse. Dette er noe vi kan se et resultat av i Scheper-Hughes arbeid fra Brasil. Likevel viser også Malis bomullsproduksjon hvordan globaliseringen kan ha en positiv innvirkning på «utviklingsland». I bærekraftsmål 2 har FN satt seg som mål å utrydde sult, samtidig som de ønsker å fremme bærekraftig landbruk. Gjennom dette essayet legges det vekt på å belyse de strukturelle følgene av globaliseringsprosessen, og ulike konsepter som jobber for bevisstgjøring av retten til mat. Hvilke positive og negative konsekvenser følger med globalisering? Hvor bør man starte for å utrydde systematisk sult? GLOBALISERINGENS SAMFUNN
INNVIRKNINGER
PÅ
GLOBALISERINGENS POSITIVE PÅVIRKNING Globalisering skaper nettverk mellom land og kontinenter, og bidrar til et større globalt felleskap og samarbeid. Felles handel om ressurser og informasjon, som igjen kan løfte den globale befolkningen med et godt samarbeid, er et positivt resultat. Globalisering har uten tvil bidratt til å danne koblinger mellom steder og folk (Young, 2012, s. 98, 99). På denne måten kan globalisering også ha en positiv påvirkning på den globale matproduksjonen. Dette kan vi se blant annet i Mali hvor det politiske styret, påvirket av globalisering, driver en politikk som fremmer dette. Mali anses som et av verdens fattigste land (Benjaminsen og Svarstad, 2010, s. 237). Landet er en tidligere fransk koloni, og er påvirket av et fransk samfunns- og politisk system hvor det satses på sterk statlig innsasts. Eksempelvis har dette bidratt til å bygge opp landet med satsning i bomullsproduksjon. Gjennom det hovedsakelig statlige styrte bomullsselskapet CMDT (Compagnie malienne pour le développement du textile) har ikke bare bomulls-
Illustrasjon: Alba Falch Nesheim
produksjonen forbedret seg, men også «alfabetisering, opplæring av landsbykooperativer, arealplanlegging, tiltak for jordforbedring og andre former for byutvikling» (Benjaminsen og Svarstad, 2010, s. 237). Bøndenes stilling blir også styrket gjennom at de kan velge mellom produksjon av bomull for CMDT, eller om de vil satse på produksjon av mais eller hirse dersom det gir mer profitt. Gjennom bomullsproduksjonen har landet også fått ressurser og mulighet til å øke matproduksjon, både nok til å mette egne borgere samt å eksportere til nærliggende land (Benjaminsen og Svarstad, 2010, s. 239). På grunn av landets kultur for å opprettholde hellige skoger, blir næringsstoffene i jorden bevart (Benjaminsen og Svarstad, 2010, s. 243) og er med på å opprettholde den gode dyrkbare marken. GLOBALISERINGENS NEGATIVE PÅVIRKNING Selv om globalisering teoretisk sett har ført til et globalt fritt marked, hvor alle skal ha like muligheter, er ikke dette nødvendigvis tilfellet (Young, 2012, s. 101). Globaliseringen er også en gylden mulighet for ekspandering av kapitalistiske virksomheter og har siden 1980-tallet tatt en nyliberal hegemonisk retning (Young, 2012, s. 99). Sammen med inten-
37
38
IDA M. AAKERHOLT
Foto: Tonje Gray
siveringen av globaliseringen ved hjelp av store kapitalistiske selskaper som Verdensbanken og Verdens handelsorganisasjon (Young, 2012, s. 12 og 100), ser vi at det også har ført til et økt press på både det lokale og globale markedet (Benjaminsen og Svarstad, 2010, s. 239). Dette har blant annet vært med på å påvirke Brasils politikere i satsningen av sukkerplantasjer, fremfor bedring av samfunnsstruktur. I Scheper-Hughes bok «Death Without Weeping» (1992) viser hun til sitt feltarbied i Brasil, hvor hun blant annet tar for seg situasjonen i byen Bom Jesus. Her er det ekstreme skiller mellom arbeider og landeier. Arbeiderklassen behandles som pest (1992, s. 93), og lever av vann som blir brukt som overklassens avfallsplass (1992, s. 75). Den er også delt inn i graderinger av fattigdom hvor den laveste graderingen er «os pobretões, the ”truly wretched”
ones», som ifølge Scheper-Huges informanter ikke kan kalles levende, men vandrende lik (1992, s. 85). Bokens andre kapittel skriver hun spesifikt om de fattiges demonstrering mot overklassen i håp om å få det de ønsker seg, nemlig «[w]ater, land and medicines» (1992, s. 96). Byens hovedinntekt kommer fra de store sukkerplantasjene, og har medført til at staten har gjort om dyrkbar mark til industriområder. I tillegg er befolkningens eneste tilgang til mat importert og overpriset (1992, s. 75). For å opprettholde arbeidskraften har byens politikere satset på medisiner istedenfor tilgang til dyrkbar mark. Resultatet har skapt sykdommen de lokale kaller «nervos» (1992, s. 168 og 178). Sykdommen kommer av matmangel og så ekstrem sult at det ikke lengre ligner vanlige sultsymptomer. Likevel behandler leger dette med mengder av medisiner som sovepiller, antibiotika og appetittstimulerende (1992, s. 183).
39
MATSUVERENITET MOT DEN GLOBALE INDUSTRIEN Ut ifra eksemplene ovenfor ser vi at globaliseringens innvirkning på verdenssamfunnet har både hatt en positiv og en negativ effekt. I eksempelet fra Mali har Frankrikes påvirkning av landet ført til en positiv samfunnsutvikling og mindre sult med tilgang til økt matproduksjon. Likevel har en også eksemplet fra Brasil, hvor statlige ledere er mer opptatt av kapitalkonsum enn å tenke på folkets beste. Der er forskjellen mellom fattig og rik så stor at den ene siden fråtser av goder og statlig støtte, mens den andre siden knapt blir oppfattet som levende lik. Disse to vidt forskjellige utfallene bekrefter Youngs argument: at den sosialt konstruerte delen av globalismen kan lede til tilfeller med så store kontraster (Young, 2012, s. 103). Uheldigvis kan det virke som at eksemplet fra Brasil tydelig blir mer gjeldene, etter hvert som kapitalismen tar mer styring over det globale markedet. Den kapitalistiske virksomheten har sett muligheter i jordbruksmarkedet, som har resultert i at prisene har blitt presset opp og ledet til mer sult og fattigdom (Young, 2012; Edelman et al., 2014). Selv om dette kan vise mot en negativ utvikling, er konseptet matsuverenitet samtidig blitt brakt inn i debatter og sosiale bevegelser (Edelman et al., 2014, s. 914). Matsuverenitet legger vekt på hvor makten egentlig bør være: hos produsentene og forbrukerne fremfor de store selskapene. Konseptet verdsetter menneskers rettigheter, kultur og bærekraft fremfor den globale industrien (Young, 2012, s. 24). Fokuset på matsuverenitet skal bidra til å kontrollere utsalg av mat med hensyn til hva befolkningen selv behøver. Dette kan bidra til å hindre kapitalistiske selskaper fra å misbruke fattige land, men det kan også bidra til å forsømme småbrukere som dyrker eksportavlinger. De vil, på lik linje med de større bedriftene, tape store mengder inntekt dersom de må bytte til økning av basismat for det lokale markedet (Edelman et al., 2014, s. 915). Av den grunn er det vanskelig å tegne en fast linje for å skille mellom hva som er «kulturelt passende», hva som er tillatt i et matsuverenitetsparadigme og hva som ikke er det (Edelman et al., 2014, s. 916). Likevel bidrar debatten om matsuverenitet til å sette lys på kapitalistisk virksomhet og lede imot en global motstand mot dette (Edelman et al., 2014, s. 926). Young trekker frem Sens «entitlement concept» som viser til hvordan sult og matsikkerhet kan eksistere samtidig. Det vil nødvendigvis ikke hjelpe å øke den globale matproduksjonen, for selv om det
er nok mat fra et globalt og lokalt perspektiv, betyr ikke dette at det ikke finnes sult. Dette kommer an på fordelingen, og at folk ikke nødvendigvis har ressursene til å tilegne seg maten som er tilgjengelig (Young, 2012, s. 18-21). Eksempelet i Brasil viser akkurat dette, hvor maten er for dyr til at de fleste har råd til å kjøpe det. Konseptet for «entitelment» skal bidra til å endre på dette ved å bevisstgjøre alle individer og grupper på makten de har for å tilegne seg en nødvendig diett. Ved å belyse problemet og årsaken for sult vil gjøre det enklere å endre de strukturelle problemene med maktforholdet både lokalt og internasjonalt (Young, 2012, s. 22-23). På samme måte som det bidrar til å forene samarbeid globalt, vil også globalisering kunne sette lys på strukturelle feil og forhindre kapitalistiske bedrifter i å regjere fritt. Fremveksten av ansvarlige landbruksinvesteringsinitiativer kan bidra til å rette disse kapitalstrømmene mot mer utvikling og i retning av matsikkerhet, men basert på tidligere erfaring er dette lite sannsynlig (Young, 2012, s. 101). Over tid har kapitalismen satt spor og tilpasset seg det økonomiske og politiske i samfunnene for å sikre seg fast handel. På denne måten har kapitalistene skaffet seg nasjonale interesser og samarbeid som, selv i liberale demokratier, ikke vil brytes ned til gode for de marginaliserte (Young, 2012, s. 149). Det ligger i kapitalismens natur å forme seg etter de globale interessene (Young, 2012, s. 155), noe som antagelig ikke kommer til å lede til dens nedgang. Likevel kan en ikke utelukke at FNs bærekraftsmål kan bidra til å endre dette, dersom de lykkes i sitt arbeid. KONKLUSJON Young argumenterer for at det teoretisk sett skal være nok mat i verden, og at problemet ligger i fordelingen. Med tanke på dette vil jeg argumentere for at FNs hovedoppgave for å oppnå matsikkerhet, bedre ernæring og fremme bærekraftig landbruk, er å belyse de strukturelle problemene som har fulgt globaliseringsprosessen. FN er i seg selv en global organisasjon og deres arbeid kan, som tidligere nevnt, bidra til å belyse og iverksette arbeid imot dette. Sult er et globalt problem som i stor grad henger sammen med fattigdom og segregerte samfunn. Selv om den godt etablerte kapitalistiske industrien er med på å skape dette, tror jeg at bærekraftsmålene kan bidra til å opplyse dets ødeleggende tendenser. Bevisstgjøring av problemene er å ta et skritt i riktig retning imot en mer bærekraftig og rettferdig verden.
40
ANETTE GRINDHEIM
AVSKOGING OG KLIMA – FLEIRE SIDER AV SAME SAK
Sjølv om menneske står ovanfor ein pandemi, COVID-19, er det ein enda større trussel som våkar over oss, den globale oppvarminga. Dette er ikkje bere eit problem for menneske, men også for økosystema, dyra og resten av planeten. Dette er eit resultat av mange ting, men drivhusgassane menneske slepp ut, direkte eller indirekte, er med på å akselerere denne prosessen. Skog er med i drivhusgassane sitt omløp, og med det er avskoging eit fenomen som er med på å auke effekten av den globale oppvarminga. FN sine 17 mål er ein del av ein plan om å motarbeida ulikheitar og gjera slutt på klimaendringar og fattigdom innan 2030 (FN, 2020). I samband med FNs 17 berekraftsmål, vil denne teksten ta føre seg det 13. målet: å stoppe klimaendringar, i lys av avskoging.
Det blir mindre og mindre skog, mykje på grunn av avskoging. Tre er eit fleirbruksmaterial, det kan bli brukt til alt ifrå å produsera varme til konstruksjonsbygging. I følge World Wildlife Fund tar skog opp over 30% av landområda på jorda (WWF, 2020), men i takt med den voksande folkesetnaden blir det mindre og mindre av det. Skog kan vera 30% av løysinga til å halde den globale oppvarminga under to grader celsius (Global Forest Watch, 2020). Menneske med ulike interesser vil utnytta desse landområda på ulike måtar. Skogen blir hogga ned og denne nye opne plassen blir brukt til nye formål, dette kan vera plantasjar, beite for dyr eller andre infrastrukturar, til dømes. For å betre utgangspunktet, signerte 175 land Parisavtalen, i kampen mot klimaendringane.
Ein kan vurdera avskoging frå ulike perspektiv, ettersom verdssyn er ulike frå person til person. I eit globalt nord/sør perspektiv, blir rike stormaktar omtalt som «Vesten» eller «det globale nord» medan fattige land blir omtalt som «den tredje verda» eller «Sør» (Ytrehus, 2011). Denne teksten blir skrive frå eit tverrfageleg perspektiv – antropologisk og miljøvitskaplig.
I lys av den globale oppvarminga og klimaendringane har desse landa sameina seg for å betre kome til einigheit rundt temaet. I 2015 blei avtalen signert, og medlemmane forplikta seg til å redusere utsleppa av klimagassar, ha ein plan om korleis det skal gjerast, og å rapportera utsleppa kvart femte år frå og med 2023 (FN, 2020). Sjølv om dei aller fleste land er med på denne dugnaden for å redusere klimautsleppa, har ikkje alle ratifisert avtalen. Sjølv om alle land har ei forplikting til denne avtalen, bestemte USAs president D. Trump å melde seg formelt ut av avtala då den ikkje var gunstig for USA (FN, 2020). Dei siste ti åra har California paradoksalt nok hatt åtte av dei ti største brannane i statens historie (Krishnakumar & Kannan, 2020).
Tre lagrar karbon gassar. CO2 som slepp ut i atmosfæren blir tatt opp av trea og blir verande der fram til treet døyr, blir hogga ned eller brent opp. Denne gassen er med på å øydelegge ozonlaget og dermed auke drivhuseffekten. Om tre blir hogga ned blir ein viktig lagringsplass for CO2 tatt vekk, og dersom det blir brent opp, blir CO2 som var lagra sleppt ut i atmosferen igjen. Avskoging er ein prosess som består av hogst eller brenning av skog for å nytta området til andre formål. Skog blir hogga ned slik at «naturlig gjenvekst reduseres eller opphører» (Lundberg & Halleraker, 2020). Ved brann går meir skog tapt enn ved hogst og agrikultur til saman (WWF, 2020). Ein kan bruka brann som eit reiskap for skjøtsel av skog, men det kan også skje ufrivillig som resultat av ei ulykke eller ved lynnedslag.
Klima og miljø vart institusjonalisert i etterkrigsåra. Ein ny type diskurs utvikla seg, og miljø, berekraftig utvikling og «den tredje verda» blei sentrale tema. Tema som avskoging og konsekvensane av dette blei meir og meir kjende, men konsekvensane er ulike avhengig auga som ser. Sarawak ligg i Aust-Malaysia, og er ein del av øya Borneo som er halvt indonesisk, halvt malaysisk.
ESSAY Her rekna ein med at øya har mista rundt halvparten av skogen på 30 år (WWF, 2020). Sarawak har heile 26 forskjellige etniske grupper, blant anna Penan-folket, som på 1990-talet demonstrerte mot avskoging på øya (World Directory of Minorities and Indigenous People, 2018). Senator Al Gore fortalte i Earth in the Balance om urfolk som blokkerte vegar i den tropiske regnskogen, slik at hogsten ikkje skulle finne sted. Det var òg fleire som reiste til USA for å spørja om hjelp til å stoppe avskoginga (Gore, 1992, ss. 283-284). Urfolket ville ta vare på skogen og det rike dyrelivet der, den beste måten dei kunne gjera det på var å skapa merksemd rundt temaet. Dette førte til eit større fokus på urfolket sine rettighetar, enn avskoginga i seg sjølv. Den malaysiske staten såg problemet frå eit anna perspektiv, og dette gav jobbmoglegheiter til folket. «The timber industry helps hundreds of thousands of poor people in Malaysia» (Brosius, 1999, s.41). Då stormaktene i Vesten kritiserte avskoginga, svara staten med å trekkje inn arbeidsplassar og den økonomiske oppgangen avskoginga førte til. Dei la skulda på dei store, rike landa som hogsten vart eksportert til, og hevda at det var dei som ikkje betala nok for produktet dei kjøpte. Stormaktene har tendensar til å styra over andre. I konflikten mellom Malaysia og stormaktene i 1992, hevda Malaysia sin handelsminister R. Aziz at dei ikkje ville at andre skulle pålegga dei deira menneskerettsverdiar, og at dei ynskte å styre som dei sjølv ville (Schoenberger, 1992). I følge Brosius (1999) byrja malaysiarane å setja spørsmålsteikn ved fleire aspekt av diskusjonen på dette tidspunktet. «Kvifor skal det vera reguleringar for den tropiske skogen i ‘Sør’ medan det ikkje nødvendigvis er det for skogar i ‘Nord’?» var eit av desse. Dette synspunktet blei artikulert av både offisielle personar, men også
Illustrasjon: Mila Elisabeth Larvoll
aktivistar i denne debatten. I lys av dette ser ein at det er eit asymmetrisk maktsystem mellom «Nord» og «Sør», der «den tredje verda» byrjar å reflektere over deira eiga maktposisjon i forhold til «Nord» sin.
41
42
ANETTE GRINDHEIM Eit anna eksempel finn vi på Madagaskar, som ligg søraust for Afrika. I følge World Wild Life har øya berre 10% av den originale skogen igjen. Skogsområda har gått tapt grunna blant anna agrikultur, beite til storfe og hogst av ved (2020). På austsida kan ein sjå ei auking av avskoging som hovudsakleg er grunna mykje «svede» i området; eit «stykke i skogen som er rydda og kultivert med bråtebrenning», og ei auking i populasjonen (UiB og Språkrådet, 2020). Tanala-folket som brukar dette området til å kultiverer ris, treng opne landskap utan mykje skog. Både det sistnemnte og deira syn på skog har hatt ein dramatisk innverknad på landskapet. Maurice Bloch har studert Zafimaniry folket (Tanala) på Madagaskar, og gir eit godt eksempel på relasjonen mellom folket og skogen der. Han fortel om ei eldre kvinne som er glad i skogen «because you can cut it down» (Bloch, 1995, s. 95). I følge Bloch, kan Tanala-folket virka som dei har eit likegyldig syn på skog, då dei finn berre nokre få ulemper ved avskoginga som skjer i området (1995, s. 64). Dette er i opposisjon til «øko-panikken» Vesten står ovanfor (Bloch, 1995). I lys av dette ser ein korleis verdsbileta kan vera svært ulike. Dersom ein ser nærare på dette eksempelet, forstår ein betre dette perspektivet. God sikt, romslegheit (malalaka) og klarheit (mazava) i landskapet er viktig for Tanala-folket, men ettersom landskapet er prega av fjell, er det vanskeleg å sjå langt (Bloch, 1995). Klimaet er også prega av regn, skyer og tåke som legg seg i og rundt skogsområda og hindrar sikt. Ope landskap er også med på å gjere dyrking av ris mogeleg, då dette er det dei fleste lev av. Klarheit er difor ein sentral verdi her. Tanala-folket meiner at ris-dalane er «a sign of living humans having finally successfully made their mark (...) to the unchanging land» (Bloch, 1995, s. 75). I lys av dette, ser ein korleis Vesten og «den tredje verda» har ulike syn på natur og skog - for nokon er det viktig og for andre skapar skog eit problem. Vestlege land har mykje fokus på den globale oppvarminga, korleis det har oppstått, kva ein har gjort feil og kva ein eventuelt kan gjere for å betre situasjonen. Som sett i eksempelet om Sarawak, er «det globale nord» flink til å setja peikefingeren på kva andre gjer gale, og kanskje ikkje så flink til å sjå kva dei sjølve kan fiksa. I følge Earth.org er globale selskap som IKEA, Starbucks og McDonald’s nokre av selskapa som er mest ansvarleg for avskoging (Earth.org, 2020). I eksempelet om Tanala-folket er skogen eit praktisk problem, den fangar opp tåka
og skyer, og hindrar lang sikt. Desse eksempla sett lys på andre måtar ein kan sjå verda og problemet avskoging på. For nokon er skog ein resurs, for andre eit problem. FN har blitt kritisert for å ha eit vestleg verdsbilete som dei tvingar på andre, til dømes «det globale sør». Kanskje er dette sant, kanskje er det ikkje det. Det viktigaste i denne debatten er å sjå situasjonen i sin heilskap; eit komplekst tema med mange ulike perspektiv ein må ta med til vurdering.
43
Illustrasjon: HĂĽkon Asheim
44
ELISE A. NÆSGAARD & CHIARA PECORARI
SAMARBEID FOR Å NÅ MÅLENE INTERVJU; EDVARD HVIDING OG CAMILLA BORREVIK
Fokuset til SDG 17, «samarbeid for å nå målene», er ganske selvforklarende; for at alle de andre bærekraftsmålene skal kunne nås, må aktører på både nasjonalt og internasjonalt nivå samarbeide. Men litt som med all høy-nivåspolitikk, er måten man samarbeider rundt å nå målene noe av en enigma. Hva er det som faktisk skjer, og hvordan er det man samarbeider? Hvor er det man gjør dette, og hva er det som må til for at man får gjennomslag? Og ikke minst: hvordan er det antropologer arbeider i dette rommet? For å finne ut av dette trengte vi ikke å lete lenge: innenfor instituttets fire vegger stilte professor Edvard Hviding og postdoktor Camilla Borrevik opp for å svare på våre spørsmål. Med sine erfaringer fra internasjonale klimatoppmøter, samarbeid i FN, det pågående Mare Nullius-prosjektet, og ikke minst SDG Bergen Science Advice, får vi koblet ekspertene våre på zoom for å svare på våre spørsmål. Det første vi blir bevisstgjort er hvordan samarbeid fungerer annerledes i disse forskjellige arenaene. I sitt doktorgradsarbeid og nå postdoktorarbeid er Borrevik blant annet med som rådgiver for øystaten Palau sin delegasjon under klimaforhandlingene ved COP-møtene. Der, forteller hun, blir samarbeidet mellom stater påvirket av forskjellige perspektiver på hva som er verdifull kunnskap. Borrevik: Det jeg har sett i min forskning er hvordan Stillehavslandene har mobilisert seg og prøver å løfte den regionale og lokale kunnskapen om klimaendringer og hvordan det faktisk påvirker dem, inn i denne internasjonale arenaen. Her er utfordringen ofte at kunnskap på forskjellige nivåer ikke lar seg oversettes lett, eller knyttes mellom nivåer, forklarer hun. Den typen internasjonalt samarbeid som det legges til rette for gjennom multilaterale avtaler er gjerne preget av bestemte former for kunnskapsdeling. Et eksempel på det-
te er for eksempel rapporter som krever en viss type informasjon. Informasjonen som inkluderes her gir dessverre begrenset innsikt i hvordan klimaendringer faktisk påvirker menneskers sosiale og kulturelle liv. Men så er det slik at det er disse formene for kunnskapsdeling som i stor grad utgjør grunnlaget for mye internasjonalt samarbeid, spesielt innenfor klimaprosjekter og lignende. Prof. Hviding gir oss et annet perspektiv på hvordan samarbeidet i Mare Nullius har vært spesielt. Med sin «radikale tverrfaglighet», som han kaller det, bryter prosjektet ned grenser mellom både fagfelt og ulike grener av vitenskap. Hviding: Ved å koble antropologi med juss, med aksen oseanografi-meteorologi, så arbeider vi radikalt tverrfaglig. Men i tillegg har vi en tredje akse i vår tverrfaglighet, som er stillehavsfolkenes egen ekspertise og kunnskap. Den lokale vitenskapen som er utviklet av stillehavsfolk selv er observasjonsbasert og bygget opp over generasjoner. De vet alt om fiskene og været, og om havstrømmene. Og slik samarbeid forklarer han, har vært med på å skape de koblingene mellom forskjellige nivåer av kunnskap også i politiske kontekster: H: Under forhandlinger i FN har jeg vært med som rådgiver for øystatene. På et tidspunkt ble det bestilt fra oss – en variert gruppe rådgivere – en artikkel som kunne dokumentere at Stillehavets øyfolk «kan alt om hele havet». Det trengte [øystatene] fordi de prøvde å argumentere for den rollen deres egen kunnskap kunne spille for en traktat om regulering og aktivitet i det åpne hav. Et lite team av oss skrev og publiserte denne artikkelen under ledelse av en av øystatenes egne diplomater. Uten lovreguleringer for det åpne hav, fortsetter han, får fiskerbåter muligheten til å «støvsuge» all fisk, eller så kan bedrifter sende ut maskineri for å grave opp metaller fra havbunnen. Hele økosystemet kan øde-
INTERVJU legges hvis det ikke finnes et regelverk som beskytter disse områdene av havet. Hviding forteller videre: H: Øystatene kom med dette her og sa «Jammen kjære folk, vår interesse ligger langt utenfor våre territoriale og økonomiske soner—de ligger i hele Stillehavet, og vi kjenner hele havet.» Slike argument blir alltid møtt av land som Kina og USA, og til dels EU med å si at «Ja det kan dere sikkert hevde, men det er jo bare anekdoter—Where’s the evidence?» Dermed, akkurat som i klimaforhandlingene, tok disse øystatene grep og satte i gang et skriveteam som fikk beskjed om å «på et blunk» få skrevet [og publisert] en vitenskapelig artikkel om denne kunnskapen. Og det gjorde de. Det globale diplomatiet er avhengig av at det ikke bare er historiefortelling, men har grunnlag i et vitenskapelig godkjent arbeid. Så, metodene vi har i dette Mare Nullius prosjektet er så mangfoldige akkurat fordi problemene er så mangfoldige. Borrevik trekker videre på dette med eksempelet om hvordan Fiji, da de hadde presidentskapet for klimaforhandlingene i 2017, introduserte det som kalles for «Talanoa-dialogen». Hensikten var å følge opp på et av punktene fra Parisavtalen, nemlig at landene skal inngå dialog for å bli enige om klimamål og se hvor langt de har kommet i arbeidet. B: Det de gjorde da var å benytte den samme måten man bruker når man deler disse historiene fra Fiji, kalt «talanoa». «Talanoa» betyr å snakke og konversere og dele kunnskap basert på respekt, og det kan være veldig formelt. Når du snakker har du ordet, du kan få lov til å dele dine synspunkter og du skal ikke bli møtt med kritikk. Så det de gjorde var å sitte ned på bakken i en ring, i tradisjonell Fiji-stil, og blant annet å drikke en tradisjonell kava-drikk, forteller hun. Å innføre Talanoa-dialogen ble en måte å både ta eierskap over kunnskapsdelingen, men også over hele prosessen, som i utgangspunktet er tung og byråkratisk. B: Det ble i etterkant av talanoa-dialogen skrevet i aviser at «finally negotiators are talking to each other like people» - som en kommentar til den formelle og byråkratiske kommunikasjonsformen som ellers preger klimaforhandlingene. Slik, poengterer Borrevik, gjør Stillehavslandene seg bemerket internasjonalt for å være med på å forandre det multilaterale forhandlingssystemet, former for kunnskapsdeling og måten man samarbeider.
OM ANTROPOLOGI OG VITENSKAPSDIPLOMATI Som del av Universitetet i Bergens SDG-initiativ, ble SDG Bergen Science Advice (SDG BSA) opprettet. Der er begge intervjuobjektene involverte: Hviding er leder for plattformen, og Borrevik har rollen som vitenskapelig rådgiver. På universitetets nettsider kan man lese om hvordan SDG BSA driver med noe de kaller for «vitenskapsdiplomati». Vi ber Hviding om å forklare hva som menes med begrepet: H: Vitenskapsdiplomati kan være tre ting: det kan være å drive med diplomati som forsker, det kan være at selve diplomatiet informeres av vitenskapen, og så kan det bety at vitenskapen i seg selv utgjør diplomatiet mellom land. Han fortsetter med å fortelle at selve virksomheten til diplomati har blitt stadig mer basert på kunnskapen som vitenskap og forskning bidrar med. På den måten har vitenskapsdiplomatiet blitt en sentral del i både diplomati og universitetenes virksomhet utad. H: Fagmiljøene som finnes her i Bergen og driver med hav- og klimaforskning er i verdensklasse. [Kvaliteten på forskningen] har UiB tatt på alvor, og opprettet denne sentrale organisasjonsformen SDG BSA er en del av. Der har vi utviklet en del nye kommunikasjonskanaler hvor vi bringer forskerne og deres kunnskap i nærkontakt med diplomatene og beslutningstakerne, både nasjonalt og internasjonalt. Ved å kunne sette forskerne der ute, forteller han, kan man også sette nye søkelys på forskning ved UiB. H: Da er det slik at hvilken som helst forskning ved UiB kan være relevant for forskjellige aspekter av 2030-agendaen. Vår jobb [i SDG BSA] har vært å fange inn interessant forskning som er direkte relevant for bærekraftsmålene og be forskerne om å gå i dialog med [aktørene]. Kommunikasjonsarbeidet har vært helt sentralt her. Vi har kjørt en serie med konkrete hendelser i Norge, i New York og andre steder, der vi har plassert UiB-forskere i direkte dialog om vesentlige aspekter ved ett eller flere bærekraftsmål med beslutningstakere, politikere og diplomater. Og selv om det har vært i en eksperimentell fase, som Hviding sier, har det vist seg å være en stor suksess. Gjennom dette arbeidet har de kunnet vise at UiB som en forskningsinstitusjon kan være med på å informere de diplomatiske forhandlingene knyttet til bærekraftsmålene. Slik kan koblingene også lages mer direkte, og oversettelsesprobleme-
45
46
ELISE A. NÆSGAARD & CHIARA PECORARI ne kan kanskje lettere unngås.
EDVARD HVIDING OG CAMILLA BORREVIK
Tiden begynner å ta slutt, men vi stiller begge et siste spørsmål: Er det noen spesielle egenskaper eller perspektiver dere som antropologer bringer til bordet som særstiller dere under møtene?
Edvard Hviding er professor ved Institutt for sosialantropologi ved UiB. Han har siden 1986 arbeidet i Stillehavsregionen og har deltatt med rådgivningsarbeid ved internasjonale samlinger innen hav, klima og bærekraftsmålene for FN, Norge, og regionale organisasjoner i Stillehavet. Han er leder for det tverrfaglige TOPPFORSK-prosjektet «Mare Nullius? Sea Level Rise and Maritime Sovereignties in the Pacific – An Expanded Anthropology of Climate Change» som vil pågå frem til 2023. Han er også vitenskapelig leder for SDG Bergen Science Advice.
H: Ja, det må vi kunne hevde på vegne av faget vårt, konstaterer Hviding. Jeg tror at i slike møtesammenhenger så vil antropologer alltid være på utkikk etter relasjonen—hvilke former for relasjoner finnes her? Hvilke roller finnes? Og hvilke former for budskap finnes? Når det gjelder bærekraftagendaen, tror jeg at de aller fleste vil kunne se sammenhengene mellom [de forskjellige målene] og spinne videre på dem. Derfor er vi så interessert i SDG 17, for der skapes forbindelsene mellom alle de andre, og man unngår slik «silomodellen», der alle klimaforskerne og klimaaktivistene snakker om klima, men ikke om fattigdom eller kjønn. Det er ikke grenser for hvordan ulike argumenter eller tematikker kan være forbundet; her kan antropologen skape helt uventede forbindelser. Borrevik viser tilbake til utfordringene som koblinger mellom forskjellige perspektiver: B: Når det kommer til klimadiplomati så er det denne grunnleggende forståelsen og, igjen, kunnskapen som kan gjøre ting utfordrende. Hvis et land snakker om en viss type påvirkning, så er det ikke sikkert at det kan forstås i fullstendig grad av andre land fordi de slett ikke har den innsikten. Så i diplomatisk arbeid er jo antropologene veldig viktige. Vi er brobyggere, […] vi kan gjøre disse koblingene på en mer helhetlig og fullstendig måte enn det mange andre kan gjøre. Vi har også større frihet til å bevege oss og utforske hva som skjer i disse prosessene. Vi har for lengst gått over tiden vi hadde satt opp, og både Borrevik og Hviding har møter de må gå til. Over halvannen time har de vist oss hvordan arbeidet for å nå bærekraftsmål 17 skjer både på bakkeplan her hjemme, men også på Stillehavsøyene og i de internasjonale forhandlingsmøtene i FN-bygget. Hviding har med engasjement ledet oss gjennom hvordan ting har forandret seg siden han begynte å forske i regionen. Borrevik understreker at det er håp og rom for nytenking omkring samarbeidsmetodene våre. Eksemplet om Talanoa-dialogen viser til akkurat nye former for internasjonalt samarbeid og forståelse, og at det er mulig å få til. Her kan antropologer spille en viktig rolle i tiden fremover.
Camilla Borrevik er postdoktor ved Institutt for sosialantropologi ved UiB. I 2019 fullførte hun sin doktorgradsavhandling «’We started climate change.’ A Multi-level ethnography of Pacific Climate Leadership.» Hun har vært del av øystaten Palaus diplomatiske delegasjon til en rekke klimatoppmøter. I tilknytning til sitt postdoktorarbeid er hun med i Mare Nullius-prosjektet, der hun har rollen som Deputy Director. Hun er også med i SDG BSA som vitenskapelig rådgiver.
VIL DU LESE MER OM TEMAET? SE HER! Borrevik Camilla (2019) “We started climate change”. A Multi-level ethnography of Pacific Climate Leadership. PhD-avhandling, Institutt for sosialantropologi, Universitetet i Bergen. Mulalap, Clement Yow; Tekau Frere, Elise Huffer, Edvard Hviding, Kenneth Paul, Anita Smith, Marjo Vierros (2020). ‘Traditional Knowledge and the BBNJ Instrument’. Marine Policy Online.
47
�Delegates at COP22 Marrakech holding the world�
Illustrasjon: Kathrine Norum
48
Illustrasjon: Mila Elisabeth Larvoll
CHIARA PECORARI
49
TIL ETTERTANKE
Trump vinner. Sjokk, tap, tomhet, og mistro er mine første reaksjoner. Og så trekker jeg omsider pusten – på samme måte som jeg tror at mange andre gjør—og tenker: «Dette vil bli fire lange år».
Fast-forward gjennom tre og et halvt år av skandaler, en riksrettssak, innføringen av konseptet «twitter-politikk», og publiseringen av insider-bøker som bare ble drøyere og drøyere, så har jeg blitt helt flat. Jeg gidder ikke, jeg orker ikke. Ingenting blir bedre og det virker ikke som at noen som faktisk kan gjøre noe, bryr seg. Når valget til slutt begynner å nærme seg merker jeg at jeg fortsatt ikke klarer å bry meg. Valgnatten kommer og går. Det er ikke før andre dagen med opptellingen av stemmer at jeg klarer å sette fingeren på hva greia er: de siste fire årene har vært en type valgvake-tilstand. En lang unntakstilstand, der roller ble snudd på hodet; «betwixt and between the positions assigned […] by law, custom, convention, and ceremonial» for å sitere Turner (1969, p. 359). Når valgvaken faktisk kommer kjennes det ikke lenger ut som det høydepunktet det alltid har vært; det har mistet sin kraft. Det føles som det motsatte av sommerens protester, der demonstrasjoner satte rasisme på agendaen og tvang samfunnet i en ny retning. En «turn of events» som vi sier på godt norsk.
Når Biden vinner forsvinner den følelsen. Jeg føler meg lettet, og relativt tryggere. Men det føles ikke som en seier; hvorfor ikke? At han vinner føles ikke som en ny start, med nye muligheter og inspirasjonen som til vanlig medfølger en politisk seier. Dette burde være en opplevelse av å krysse en terskel inn i fremtiden; noe storslagent. Hvorfor føler jeg meg som en Formel 1-sjåfør som akkurat har tatt på setebeltet, etter å ha kjørt halvveis gjennom et løp uten? Uten noen særlig konklusjon, sitter jeg og lurer på om jeg er alene i det. USA har lenge vært splittet. Er dette den følelsen som Trump-velgerne kjente på i årene før 2016? Hva skjer når et så stort samfunn har vært i en så lang unntakstilstand? Åpenbart går man ikke videre som før. Hvordan vil vi reorientere oss tilbake inn i «the positions assigned […] by law, custom, convention, and ceremonial»? Og hvordan blir denne prosessen påvirket av de siste fire årene?
50
LITTERATUR
UNIVERSELLE MÅL? ET KRITISK INNBLIKK TIL FNS BÆREKRAFTSMÅL: Acosta, A., Demaria, F. & Kothari, A. (2014). Buen Vivir, Degrowth and Ecological Swaraj: Alternatives to Sustainable Development and the Green Economy. Development (57 3-4), s.362-375 Escobar, A. (2011). Sustainability: Design for the pluriverse. Development (54 2), s.137-140 Esteva, G. & Escobar, A. (2017). Post-Devlopment @25: on “being stuck” and moving forward, sideways, backward and otherwise. Third World Quarterly, s.1-14 Hutchings, K. (2019). Decolonizing Global Ethics: Thinking with the Pluriverse. Ethics & International Affairs (2), s.115-125 Martínez-Torres, M. E. & Rosset, P.M. (2010). La Vía Campesina: the birth and evolution of a transnational social movement. The Journal of Pesant Studies (37 1), s.149-175 Merry, S.E. (2011). Measuring the World: Indicators, Human Rights, and Global Governance. I Partridge, D.J & Welker, M. (red.) Social Life of the Corporate Form, s.83-95. The University of Chicago Press Kothari, A., Salleh, A., Escobar, Demaria, F. & Acosta, A. (2019). Pluriverse: A Post-Development Dictionary, s.xi-xli, s.71-73. New Dehli: Tulika Books Sachs, W. (2017). The Sustainable Development Goals and Laudato si’: varieties of Post-Development? Third World Quarterly (38 12), s.2573-2578 Salleh, A., (2016). Climate, Water, and Livelihood Skills: A Post-Development Reading of the SDGs. Globalizations (13 6), s. 952-959 Querejazu, A. (2016). Encountering the Pluriverse: Looking for Alternatives in Other Worlds. Revista Brasileira de Política Internacional (59 2), s. 1-16
UTDATERTE NORMALER OG UNDERPRIORITERT FORSKNING ET INTERVJU OM HELSE, KJØNN OG BEHOVET FOR ET KJØNNSPERSPEKTIV I HELSEFORSKNINGEN: Forskningsrådet (2018, 25.05). Vi vet for lite om kvinners helse. Forskningsrådet.no. https://www.forskningsradet.no/nyheter/2018/-vi-vet-for-lite-om-kvinners-helse/
PROBLEMET ”MATSVINN”:
O`Hare, P. (2019, 14. August). Waste. Anthroencyclopedia. Douglas, M. (2002) [1966]. Purity and danger. London: Routledge. SSB. (2019). Waste from households. SSB. Too good to go. (2020). Matsvinn, et globalt problem. United Nations World Food Programme. (2020). Zero Hunger. Brune, M. (2020). Sammen mot matsvinn. Too Good To Go. Haugdahl, M. (2020, 17. juni). Er dette en papirpose? Hentet fra matindustrien.no Jansson, K. (2013, 1. oktober). Maten som holder lenger enn angitt. NRK. Sahlins, M. (1972). The Original Affluent Society. Stone age economics (s. 95-137). New York: Aldine de Gruyter.
THE SUSTAINABLE DEVELOPMENT GOALS: CONSERVING NATURE IN TANZANIA: Benjaminsen, T. A., & Svarstad, H. (2017). Politisk økologi: miljø, mennesker og makt. Universitetsforlaget. Brosius, J. P. (1999). Green dots, pink hearts: displacing politics from the Malaysian rain forest. American Anthropologist, 101(1), 36-57. De la Cadena, M. (2010). Indigenous cosmopolitics in the Andes: Conceptual reflections beyond “politics”. Cultural anthropology, 25(2), 334-370. Goal 1. (n.d.). Sdgs.Un.Org. Retrieved October 27, 2020. Goal 15. (n.d.). Sdgs.Un.Org. Retrieved October 27, 2020. Goal 16. (n.d.). Sdgs.Un.Org. Retrieved October 27, 2020. Igoe, J. (2010). The spectacle of nature in the global economy of appearances: Anthropological engagements with the spectacular mediations of transnational conservation. Critique of Anthropology, 30(4), 375-397.
Aakvaag, G. C. (2017). Fremveksten av Samfunnsvitenskapelig Tenkemåte. E. Balsvik & S. M. Solli (Red.), Introduksjon til Samfunnsvitenskapene (s. 67). Oslo: Universitetsforlaget.
Sustainable Development Goals. (n.d.). UNDP. Retrieved October 27, 2020.
Avfall Norge. (2018). Nasjonal beregning av mengde matsvinn på forbrukerleddet (2018:01). Oslo: Miljødirektoratet.
TIL ETTERTANKE:
FN-sambandet. (2020, 13.08). Ansvarlig forbruk og produksjon. Khazaleh, L. (2020, 15. oktober). Overflowing landfills, unwanted humans, and a new anthropology of waste. UiO. Matprat. (2019, 4.11) 4 grunner til at matsvinn er et miljø- og klimaproblem. Matprat. Matvett. (2019). Tall og Fakta. Matvett.
Turner, V. (1969). The ritual process: Structure and anti-structure (Vol. 1966, The Lewis Henry Morgan lecture). Chicago: Aldine.
AVSKOGNING OG KLIMA - FLEIRE SIDER AV SAME SAK: Bloch, M. (1995). People into places: Zafimaniery concepts of Clairity. The anthropology of landscape: perspectives on place and space, ss. 63-77.
51
Earth.org. (2020, Oktober 15). Earth.org. Hentet fra Climate change, conservation: https://earth.org/10-major-companies-responsible-for-deforestation/ Fairhead, J., & Leach, M. (1995). False Forest History, Complicit Social Analysis: Rethinking Some West African Environmental Narratives. World Development, Vol. 23, No. 6, ss. 1023-1035. Gore, A. (1992). Earth in the Balance: Ecology and the Human Spirit. New York: Plume/ Pinguin. Krishnakumar, P., & Kannan, S. (2020, September 15). latimes.com. Hentet fra The worst fire season ever. Again.: https://www.latimes.com/projects/california-fires-damage-climate-change-analysis/
Journal of Peasant Studies, 2014 (6), s. 911-931. Scheper-Hughes, N. (1992) Death Without Weeping: The Violence of Everyday Life in Brazil. University of California Press. Young, E. M. (2012) Food and Development. Routledge
HISTORIER FRA FELT: Gluckman, M. ([1940] 1958). Analysis of a Social Situation in Modern Zululand. Bantu Studies. 14(1): 1-30
Lundberg, A., & Halleraker, J. H. (2020, April 10). www.snl.no. Hentet fra Avskoging: https://snl.no/avskoging
Kapfere, B. (2010). Introduction. In the Event—toward an Anthropology of Generic Moments. Social Analysis. 54 (3): 1–27
Schoenberger, K. (1992, Juni 15). Malaysia’s Trade Minister Exhibits a True Grit. Los Angleles Times.
Mitchell, C. J. (1987). Cities, Society and Social Perception: A Central Africa Perspective. Oxford: Clarendon
UiB og Språkrådet. (2020). ordbok.uib.no. Hentet fra Nynorskordboka: https://ordbok. uib.no/perl/ordbok.cgi?OPP=svede&ant_bokmaal=5&ant_nynorsk=5&begge+&ordbok=begge
Wax, M. L. (1977). Fieldworkers and Research Subjects: Who Needs Protection? The Hastings Center Report. 7 (4): 29-32.
World Directory of Minorities and Indigenous People. (2018, January). Minorityrights.org. Hentet fra Directory: Malaysia: https://minorityrights.org/minorities/indigenous-peoples-and-ethnic-minorities-in-sarawak/ FN. (2020, Februar 2). www.fn.no. Hentet fra Parisavtalen: https://www.fn.no/om-fn/ avtaler/miljoe-og-klima/parisavtalen FN. (2020, September 29). www.fn.no. Hentet fra Om FN: https://www.fn.no/om-fn/ fns-baerekraftsmaal Global Forest Watch. (2020, November). Globalforestwatch.org. Hentet fra Topics: Climate: http://www.globalforestwatch.org/topics/climate/#intro Global Forest Watch. (2020, November). Globalforestwatch.org. Hentet fra Topics: Fires : https://www.globalforestwatch.org/topics/fires/#slides World Wild Fund for Nature. (2020, November). www.wwf.panda.org. Hentet fra Madagascar: https://wwf.panda.org/knowledge_hub/where_we_work/madagascar/ World Wild Fund for Nature. (2020, November 3). worldwildlife.org. Hentet fra fra Causes: https://www.worldwildlife.org/threats/deforestation-and-forest-degradation World Wild Fund for Nature. (2020). wwf.panda.org. Hentet fra Borneo deforestation:: https://wwf.panda.org/our_work/our_focus/forests_practice/deforestation_fronts2/deforestation_in_borneo_and_sumatra/ Ytrehus, L. A. (2011). Et skråblikk på utviklingsbegrepets historie. I A. Tolo, & L. A. Ytrehus, Interkulturell forståelse i bistand (ss. 41-61). Berge: Vigmostad & Bjørke AS.
BÆREKRAFT MOT SULT: Benjaminsen, T. A. og Svarstad, H. (cop.2017) Politisk økologi: Miljø, mennesker og makt. Universitetsforlaget Edelman, M. m.f. (2014) Introduction: critical perspectives on food sovereignty, The
THE AMSTERDAM CITY DOUGHNUT - BETWEEN AMBITION AND PRACTICALITY: Doughnut Economics Action Lab. (2020). Amsterdam City Doughnut: A tool for tranformative action.
52
53
KONTAKT Kula Kula Institutt for sosialantropologi Postboks 7800 5020 Bergen Epost: kulakula.uib@gmail.com Facebook: @kulakulatidsskrift Instagram: @kulakula_official
VERV Ansvarlig redaktør: Tonje Sophie Gray Medredaktør: Ida Marie Aakerholt Økonomiansvarlig: Maren Rygg Brekke Kommunikasjonsansvarlig: Elise Johansen (vervansvarlig) og Ida Marie Aakerholt Slippfestansvarlig: Synne Kaisdatter Krogstad (vervansvarlig),Maria Aasmul og Amalie Sørum
TAKK TIL
Komité for fotokonkurranse: Elise Næsgaard (vervansvarlig), Chiara Pecorari, Kathrine Norum og Helle Moen Larsen Grafisk: Kathrine Norum (vervansvarlig), Vida Boogh og Helle Moen Larsen, Erika Lynn Gray (webdesign) Illustratører: Håkon Aasheim (hovedillustratør), Alba Falch Nesheim, Mila Elisabeth Larvoll, Kathrine Norum, Ida Sagvolden Sosialkomité: Maria Aasmul (vervansvarlig), Synne Kaisdatter Krogstad og Amalie Sørum Tekstansvarlige: Chiara Pecorari (vervansvarlig), Emma Jorde, Helle Moen Larsen og Synne Kaisdatter Krogstad Debattkomité: Chiara Pecorari (vervansvarlig), Elise Johansen, Gabriela Leifsen, Kine Adelin Gjermstad, Synne Kaisdatter Krogstad, Helle Moen Larsen Skribenter: Astrid Nyaas, Elise Næsgaard, Gabriela Leifsen, Maria Aasmul, Ida M. Aakerholt, Anette Grindheim, Paula Røsvik, Chiara Pecorari, Amalie Sørum, Elise Johansen, Helle Moen Larsen, Synne Kaisdatter Krogstad, Emma Jorde, Synnøve Bendixen, Iselin Strønen
54
/ 1. Utrydde fattigdom
/ 2. Utrydde sult
/ 6. Rent vann og gode sanitĂŚrforhold
/ 11. BĂŚrekraftige byer og lokalsamfunn
Ekstra illustrasjonsbidrag: Ida Sagvolden
55
ATINGTING SYNNE KAISDATTER KROGSTAD
TROM TROMTROM TROMMELOM – ATINGTING TROMMER Atingting skal være studentenes talerør; jeg skal luske rundt på campus og fange opp det studentene hvisker og tisker om og fortelle om det her. Men når campus blir nedgradert til å innebære et 10 kvm soverom er det begrenset hva jeg klarer å overhøre av deleverdig informasjon! Likevel har jeg klart å plukke opp noe – i tillegg til lyden av en slumrende alarm. Nemlig debatten om forholdet mellom teori og metode på bachelornivå. Dette er ser til å være noe som har opptatt studenter dette semesteret – også bokstavelig talt da Kula Kula & Fagutvalget arrangerte debatten «Teori VS. Metode». Har det seg slik at det er for lite metode i sosialantropologiens bachelorløp? Allerede første semester skal håpefulle og sannsynligvis svært forvirrede førsteårsstudenter ut å gjennomføre et «minifeltarbeid». Høres lurt, tenker kanskje du; kaste studentene rett ut i det så de får smaken av hva sosialantropologi går ut på. Joda, en kan jo tenke slik, men samtidig må vi ikke glemme at det faktisk er «svært forvirrede førsteårsstudenter» som sendes ut. Atingting lurer, er dette uproblematisk? Hmm. Når de kommer tilbake og beskriver at de har sett «etniske» kvinner og en mann i «stygge» klær (ja, dette er faktiske beskrivelser fra minifeltarbeidet) kan det da ha vært noen særlig lærerik øvelse? Atingting trommer videre… Selv om studentene har denne fantastiske muligheten til å gjennomføre et minifeltarbeid, er det tross alt det de må leve på de resterende to og et halvt årene
av bachelorgraden. Konklusjonen under debatten på temaet var at, jo, det er behov for mer metode på bachelornivå. Nå skal ikke jeg være vanskelig her, men dersom det er en så klar enighet mellom både studenter og ansatte om at dette er noe det er behov for, skulle en kanskje tro at det allerede ville vært mer metode på studiet? Noen vil nok argumentere for at de som observerte «etniske» kvinner har et stort forbedringspotensial. Det er jeg enig i, men hvordan kan vi gjøre det innenfor dagens rammer og begrensninger? Atingting trommer at det finnes et lys i enden av tunnelen. Jeg tror det finnes håp for at det skal kunne bli mer metode i bachelorløpet. Og jeg tror det finnes håp for alle studentene på hvert sitt 10 kvm campus.
KULA KULA sosialantropologisk tidsskrift høst 2020