KULA KULA Sosialantropologisk tidsskrift
vĂĽr 2020
Muligheter
L E D E R KULA KULA Kula Kula er tilbake, denne gangen i en mini-utgave. Lite visste vi i redaksjonen, da vi bestemte oss for å ha «utfordringer» som tema i forrige utgave, hva som ville skje bare noen måneder senere. Hva det «sosiale» er har man måttet finne ut av på ny; hvordan samfunn passer på de sårbare og vanskeligstilte har kommet under søkelyset; enda en gang har vi fått se makten og kraften til sosiale medier. I Norge har vi fått se hvor viktige hyttene våre virkelig er, i Kina har vi sett effektiviteten til autoritære regimer. Nordkorea har tilsynelatende demonstrert hvorfor stengte samfunn er en positiv ting. Jokes aside, det har vært en vanskelig periode. Med «muligheter» som tema har vårens redaksjon valgt å se på den andre siden av mynten. Bladet inneholder fire tekster som byr på perspektiver på samtidens tilstand, hva den gjør med oss, og hva vi gjør med den. De tar opp temaer om selvmord, det avbrutte feltarbeidet, en samfunnsøkonomi som må endres, og hva livet on-line kan gjøre i pandemitider. Selv om samfunnet nå begynner å lette på restriksjonene, vil denne utgaven bare være tilgjengelig på nett. Vi i redaksjonen håper at dere finner innholdet interessant, og at dere som lesere ikke sukker over enda mer korona-materiale. God lesing!
Sosialantropologisk tidsskrift #1 2020 ISSN (trykt utg.): 1893-4633 ISSN (elektronisk utg.): 1893-4641 Kontakt: Kula Kula Institutt for sosialantropologi Postboks 7800 5020 Bergen Ansvarlig redaktør: Chiara Pecorari Grafisk utforming og setting: Vida Boogh og Helle Moen Larsen Økonomi: Yngvild Beathe Olsen Slippfest: Synne Kaisdatter Krogstad Fotoansvarlig: Marte Haugen Moe Kommunikasjonsansvarlig: Ida Marie Aakerholt Takk til: alle skribenter , fotografer og bidragsytere.
Chiara Pecorari, ansvarlig redaktør
UTGITT MED STØTTE FRA:
KULA KULA SØKER NYE MEDLEMMER! Bli med i redaksjonen eller bidra med artikler og bilder til kulakula@sv.uib.no. Det er bare å ta kontakt hvis du lurer på noe. Alle er velkomne til uforpliktende informasjonsmøte til høsten.
REDAKSJONEN
Bak fra venstre: Chiara Pecorari, Helle Moen Larsen Midten fra venstre: Synne Kaisdatter Krogstad, Ida Marie Aakerholt Foran fra venstre: Marte Haugen Moe, Vida Boogh Ikke til stede: Yngvild Beathe Olsen
En mulighet til ĂĽ slippe unna
4-6
15 - 19
Det har aldri dødd en drittsekk
Intervju: feltarbeid, pandemi og lockdown
7 - 10
20 - 22
Veien mot et langtidsrettet samfunn
Fototkonkurranse
11 - 14
23 - 24
Litteraturliste
kulakula@sv.uib.no
www.facebook.com/kulakulatidsskrift
insta: @kulakulayey
ARTIKKEL
Av Ida M. Aakerholt
EN MULIGHET TIL Å SLIPPE UNNA
I 2010 ga antropolog Alex Golub ut en artikkel om online gaming, der han argumenterer for at virkeligheten som eksisterer innenfor dette må bli tatt seriøst. Online gaming har fått mye hets og blitt assosiert med isolasjon og et «usunt liv». I nyere tid har store medier som NRK, Dagbladet og andre nyhetskanaler gitt ut artikler som bekrefter Golubs påstand med seriøsiteten over spillingen. Hvordan kan noe som er assosiert med ”fast-food”, latskap og ensomhet være godt for oss? I dag byr gaming-verden på karrieremuligheter innen e-sport og anerkjennes som sted der individer kan etablere egenskaper som gir fordeler innen andre yrker. Gaming kan være en rømningsvei til et annet liv, et fristed hvor alle blir godtatt. Kan gaming brukes som et hjelpemiddel innenfor situasjonen vi er i nå, med covid-19?
3
Noe skremmende og ukjent Gaming er et større problem enn rus (Sandmo, Toftaker og Johansen/Elgåen, 2017), Skjermbruk kan hemme barnas hjerneutvikling (Ness og Toftaker, 2019) og Søvnekspert: Nytt spill kan gi søvnproblemer og prestasjonsangst (Hagen og Pettersen 2019) er noen få eksempler på avisartikler som skremmer foreldre, og viser til hvordan gaming gir usunne vaner og ødelegger liv. Artiklene viser til noe den eldre generasjonen spesielt ikke kjenner noe til. Dette er noe blant annet far Robert Steen angret på etter sønnens død (Schaubert/ Eriksen, 2019). Gaming verdenen er noe mer enn avhengighet og isolasjon, det er en verden man kan flykte til og finne tilhørighet i.
Rømningsmekanisme I starten av 2020 brøt coronaviruset ut og skapte mye belastning på hele verdenssamfunnet. Viruset spredde seg raskt fra Kina og utover hele verden, og førte til at de fleste land innførte karanteneregler, isolasjon av flest mulig. På bakgrunn av artikler fra nettaviser og antropologiske fagartikler, argumenterer jeg for at gaming kan brukes som et positivt virkemiddel under covid-19 utbruddet. Gaming gir folk en alternativ verden i en ellers ubehagelig hverdag. Under dagens situasjon nå har mange et ekstra behov får å få en pause og det er akkurat dette den virtuelle verdenen har teknologi til. Med en oppslukende og sansbar verden er den virtuelle verdenen et frigjørende rom der spillerne kan frigjøre seg fra den knusende anomien som preger det moderne livet (Golub, 2010 s. 22). Iblant trenger folk å glemme hvor de er og hva som skjer. Ikke bare nå under en truende pandemi, men også i generelle hverdagslige situasjoner. Eventuelle muligheter flere benytter seg av er blant annet å lese bøker, eller følge med på sosiale medier. På sosiale medier dikter vi opp en verden basert på vår egne. Gjennom streng sensur velger vi øyeblikk fra vår egen hverdag og deler det som vil representere oss positivt. Som med gaming-verden skaper vi en egn karakter som vi vil skal representere oss. Vi vel-
ger også å følge de som har et liv vi ønsker, så vi kan drømme oss vekk i noen andres liv og gi oss håp om at vi også kan få et lignede liv som dem. Et annet tilfelle hvor mennesker føler et behov for å trekke seg unna den «virkelige verden» viser antropolog Natasha Dow Schull i sin artikkel Escape Mechanism: Women, Caretaking, and Compulsive Machine Gambling fra 2002. Schull tar for seg kvinners behov for gambling, og hvordan de bruker gambling som et virkemiddel til å slippe unna ansvar for andre. Hovedsakelig er empirien basert på den gjennomsnittlige kvinnelige gambleren: rundt 35 år med barn og jobb innenfor serviceyrket (Schull, 2002 s. 4). Schull trekker frem Hochschilds teori om at kvinner er naturlig lært opp til å takle serviceyrker bedre, på grunn av ansvaret de har hjemmefra med barn (Schull, 2002 s. 4 og 10). Likevel kan det se ut til at kvinner ikke takler alt ansvaret de blir pålagt. Presset av å måtte ta vare på andre både innenfor jobb og hjemme, mister kvinnene mulighet til å ta vare på seg selv. Dette resulterer i at kvinnene blir avhengige etter å finne en rømmingsmetode fra hverdagen, noe spillmaskinene gir dem: «For a woman it’s wanting to get away from a home situation, or the kids, or the stress, or the job, or whatever it may be» (Schull, 2002 s. 7). I følge Schull kan en se at noen kan føle på et større behov for å unnslippe til en annen tilstand eller verden, men ifølge Golub er ikke dette hovedpoenget for gamere. Gaming krever en tilstedeværelse (Golub, 2010 s. 23), istedenfor fraværet de kvinnelige gamblerne oppsøker. Dette minner mer om relasjonsskapelsen og spenningen de mannlige gamblerne prøver å oppnå (Schull, 2002 s. 8). Det er forholdet, ikke realismen, som er det sentrale i fremtidig teknologi (Golub, 2010 s. 21). ”Raiders” forplikter seg til et kollektivt prosjekt om ”raiding”. Denne strukturen av hensyn fører til en økning av sosiotekniske systemer som bryter ned den grafiske realismen av spillet, og etablerer en form for kunnskap hos spillerne (Golub, 2010, s. 19).
4
Disse etablerte ferdighetene om samarbeid og taktikktenking som Golub viser til, er noe arbeidsgivere i dag ser etter.
En mulighet til felleskap Hamill presenterer en verden uten fordommer, hvor alle har en betydning i samspill og felleskapet. Dette gjelder for alle, uansett hvilken legning, funksjonalitet og utseende de har: «Gamere er sosiale vesener» (Hamill/ Berge, 2019). Selv var Hamill i den samme gruppen som den funksjonshemmede Mats Steen var en del av. Mats Steen var født med sykdommen Duchennes muskeldystrofi som fører til muskelsvinn hos gutter (Schaubert/ Eriksen, 2019). Dette førte til at han tilbrakte største delen av det korte livet sitt i en stol, og da normalt får et mer redusert liv som er avhengig av tilrettelegging. Foreldrene fryktet han ville få et ensomt og lite innholdsrikt liv, men dette ble ikke tilfellet. På grunn av den virtuelle verdenen i multiplayer online spillet World of Warcraft, fikk Mats et nytt liv som «Ibelin; adelsmann av byrd, kvinneforfører og detektiv» (Schaubert/ Eriksen, 2019). Mats sine foreldre var ikke klar over hvilket nettverk han hadde etablert seg før etter hans død, hvor flere fra hans spillmiljø over hele verdenen møtte opp i begravelsen. Deriblant Hamill. Selv beskrev Mats sine avatarer som utgaver av han selv. Det er hans handlinger og personlighet som gjenspeiler seg i avatarenes liv, og det var dette hans nye venner i den andre verdenen verdsatte. Denne fellesskapsfølelsen og tilhørigheten var noe Golub også fant i det hans informanter fortalte. Innledningsvis siterer han HolyHealz: «it really became about when you achieve common goals, as a group you really build strong camaraderie and strong connections» (Golub, 2010 s. 18).
Gaming i yrkeslivet Denne evnen til å arbeide målrettet og med godt samarbeid er noe som i senere tider har blitt anerkjent som ver-
5
difullt, spesielt for dets overførbarhet til andre domener som i arbeidslivet. I en artikkel i VG fra 2018 sier rekrutteringskonsulenten for bemanningsbyrået Manpower, Emilia Styka, at det er flere sider ved gaming-verdenen som kan brukes i jobbsammenheng (Thanem/ Steiro, 2018). Eksempler på ulike egenskaper en skaffer gjennom gaming er blant annet samarbeid, planlegging og organisering. Dette er noe også Golub trekker frem som essensielle sider ved gaming. Innledningsvis nevner han at: «their commitment to the game leads them to engage in knowledge making activities outside of it» (Golub, 2010 s. 17). Også i en kronikk fra NRK skriver bedriftspsykolog og gamer, Anne Hamill, om hvordan kunnskaper etablert fra gaming kan brukes innen arbeidslivet: «du lærer å motivere folk og å spille på lag» (Hamill/ Berge, 2019). Hun trekker frem eksempler fra egen og barnas erfaring med gaming. Blant annet nevner hun hvordan sønnen klarer effektivt å dirigere sine medspillere rundt til arbeidsoppgaver, og hvordan datteren styrer menn i et mannsdominerende miljø «med glans». Hamill legger frem gaming-verdenen som en gylden mulighet til å skaffe seg kontakter, lære seg ledelse og etablere en velfungerende kompetanse innenfor internasjonale språk og teknologi. I tillegg til dette skaper man seg et miljø med venner som en ellers antagelig aldri hadde møtt.
En annen verden, en annen mulighet Den virtuelle verdenen har en sensorisk realisme som gir et likt sanseinntrykk som den virkelige verden (Golub, 2010 s. 17 og 19). Denne følelsen kan ha en gripende effekt på folk som ikke føler tilhørighet i den ”virkelige verdenen”. Dette kan skape både en utopisk og dystopisk følelse. Om avhengigheten blir for fengslende, så det går ut over helsen til individet, kan spillet bli et dystopia hvor ikke individet lengre har kontroll over eget liv (Golub, 2010 s. 22). Likevel trekker førsteamanuensis, Rune Mentzoni ved Institutt for samfunnspsykologi ved Universitetet i Bergen, frem at gaming over flere timer ikke nødvendigvis
er usunt (Thonhaugen/ Jacobsen, 2018). Spillavhengighet handler ikke om timer bak skjermen, men hvordan individet har kontroll over egne grenser. E-sport går under samme idrettskategori som sjakk, og krever derfor også mye øving dersom en skal bli god. Likevel er kroppen avhengig av fysisk aktivitet. Hvilken kontroll en har over kroppens behov, sier hvor avhengig individet er av spillverden. På samme måte som at kroppen er avhengig av fysisk aktivitet, er vi avhengige av tilhørighet og kontakt med andre individer. Dette er, som tidligere nevnt, noe gaming kan gi oss. Nå, i starten av år 2020, har mennesket et ekstra behov for å få kontakt med andre, og en mulighet til å slippe unna det skumle som skjer rundt oss. På grunn av covid-19 er store deler av befolkningen i verden isolert i egne hjem, uten mulighet til møte andre. Noen er låst inne med familiemedlemmer eller egne tanker, som kan være skadeligere på individet enn viruset i seg selv (Fonn/ Eilertsen, 2020). Det er i sånne tilfeller den virtuelle verden kan bidra med sin utopiske virkelighet, som leder individene inn mot en tilhørighet, en rømningsmetode og en måte til å få et nytt liv. Likt som de kvinnelige gamblerne trenger et pusterom fra den krevende hverdagen, trenger vi nå i dag et pusterom fra en skremmende, uvanlig hverdag og covid-19.
ensomt, åpner den utopiske virkeligheten for et nytt liv i en ny verden uten nødvendige livstruende konsekvenser. Den virtuelle verdenen er en mulighet til å være sosial innenfor ens egne fire vegger, uten å utsette seg slev eller andre for smitte og sykdom. Det er en mulighet til å flykte fra en skummel hverdag eller eget hode, i en tid som kan være skremmende og ensom for mange.
Konklusjon På samme måte som de kvinnelige gamblerne ble sett ned på, ble også gamermiljøet dømt som usunt og dårlig. Gaming kan ha en positiv innvirkning i folks liv, hvor man kan få mulighet til å etablere nyttige egenskaper og en form for tilhørighet. Så lenge individene er klare over egne behov, gir den virtuelle verden er mulighet mange ellers ikke kunne få oppleve. Enten om det er fysiske eller psykiske begrensninger som skaper hinder i den virkelige verden, åpner den virtuelle en mulighet for en ny sjanse hvor den største konsekvensen er et «game over» og man må starte på nytt. I en tid hvor alt kan virke klaustrofobisk, håpløst og
6
INTERVJU
Tekst: Synne Kaisdatter Krogstad Foto: Mina Kjeldsen
FELTARBEID, PANDEMI OG LOCKDOWN
EN MASTERSTUDENTS UFORUTSETTE UTFORDRINGER I FELTEN Som resten av verden har også årets masterstudenter på feltarbeid fått kjenne på ulike konsekvenser av Covid-19-pandemien. Mens de fleste av oss studenter (forhåpentligvis) har kommet oss gjennom dette ganske annerledes semesteret med forelesninger på nett og hjemmeeksamen, har situasjonen vært noe ulik for de som hadde planlagt å tilbringe semesteret utenlands. Hvordan blir det for de som hadde på agendaen å bruke vårhalvåret på å gjøre feltarbeid og skape nære relasjoner til nye og avgjørende informanter, når akkurat disse informantene underveis i prosessen får beskjed fra myndighetene om å isolere seg fra resten av omverdenen? Vi i Kula Kula har snakket med masterstudent Mina Kjeldsen som er en av
7
de som har stått ovenfor akkurat denne utfordringen. Den 1. februar reiste Kjeldsen til Brighton i England for å gjennomføre feltarbeidet sitt. Et feltarbeid som i utgangspunktet skulle vare i fem måneder, altså frem til 1. juli, men som på grunn av Covid-19-pandemien i stedet endte med at Kjeldsen den 29. mars valgte å pakke kofferten og reise tilbake til Norge igjen. Hvilke tanker er det som først inntreffer når en slik situasjon oppstår? Hvordan håndterer man en slik endring i omstendigheter, og er det i det hele tatt mulig å fortsette et så vidt påbegynt feltarbeid fra et helt annet land enn der en startet? Dette er spørsmål som Mina Kjeldsen gir oss svar på med de erfaringene hun har gjort seg dette semesteret.
”
I starten av Covid-19 så jeg vel egentlig på situasjonen som en mulighet til å utfolde prosjektet mitt på en ny måte
Først og fremst, hva er det som har vært fokusområdet i masterarbeidet ditt? I arbeidet mitt ønsket jeg å studere ensomhet i Brighton fra et antropologisk perspektiv. Altså utforske hvordan for eksempel samfunnsstrukturer og institusjonelle diskurser påvirker hvordan vi forstår, opplever og forebygger ensomhet. Hva var dine første tanker da Covid-19 kom til Europa og på hvilken måte trodde du det ville ha konsekvenser for deg og ditt arbeid? Jeg hadde vel et litt blandet forhold til Covid-19 da det først kom til Europa. England var mye senere til å reagere med tiltak enn andre europeiske land, så det var veldig rart å kunne fortsette mitt vanlige liv i Brighton mens jeg så andre land i Europa lukke helt ned, som for eksempel Norge. I starten av Covid-19 så jeg vel egentlig på situasjonen som en mulighet til å utfolde prosjektet mitt på en ny måte. Plutselig ble alle strukturene enda mer tydelig og
8
(...) jeg følte at det var viktig å skape relasjoner basert på trygghet før jeg gikk ordentlig i gang med å samle inn data om temaet. Dette fikk jeg derfor dessverre aldri mulighet til.
”
jeg så enda klarere hvilken viktighet ulike relasjoner hadde for de menneskene jeg var rundt. Ensomhet ble plutselig også en tematikk som ble snakket om mye mer og en studie på ensomhet føltes i alle høyeste grad relevant.
eldre, og i faresonen hvis de ble smittet. Jeg så derfor på det som etisk galt å fortsette å oppfordre dem til å møtes da jeg visste at de hadde fått beskjed av myndighetene om å holde seg hjemme og isolere seg.
På hvilket tidspunkt forsto du at du måtte reise tilbake til Norge og hva var det som gjorde at du innså det akkurat da? Jeg forsto vel at jeg måtte tilbake til Norge når alle restauranter og barer ble beordret til å stenge. Dette var 20. mars. Da mistet jeg min siste mulighet til å møte og snakke med mulige informanter og å gjøre deltagende observasjon. De stedene der jeg hadde jobbet som frivillig hadde allerede stengt ned. Mange av de jeg omgikk var
Hvor godt kom du i gang med feltarbeidet i Brighton før du reiste hjem igjen? Jeg syntes dessverre ikke jeg kom særlig godt i gang. Jeg hadde brukt minst halvannen måned der på å bli kjent med byen, bli trygg de stedene jeg jobbet frivillig og skape mine første bekjentskap. Jeg har lært mye om byen og de ulike gruppene og blitt kjent med mange ulike mennesker. Men jeg hadde dessverre ikke begynt å dykke ordentlig ned i tematikken min enda. Ensomhet er jo fremdeles et tabu og jeg følte at det var viktig å skape relasjoner basert på trygghet før jeg gikk ordentlig i gang med å samle inn data om temaet. Dette fikk jeg derfor dessverre aldri mulighet til. Fikk du mulighet til å forberede deg på hjemreise eller kom det brått på? Jeg var jo ikke særlig langt hjemmefra så følte ikke at det var så nødvendig å forbedre seg alt for mye før jeg hadde bestemt meg for om jeg ble eller reiste
hjem. Jeg fulgte hele tiden med på om det var flybilletter til Norge og hvordan prisene utviklet seg. Da jeg bestemte meg for å reise hjem gikk det derfor heldigvis greit å finne billetter og komme seg hjem, med kun et flybytte i Oslo. Hvordan har det da vært for deg å fortsette arbeidet ditt i Norge? Det har gått greit, men jeg føler jo selvfølgelig ikke helt at motivasjonen er på topp. Jeg har syntes at det å skrive feltrapport har vært vanskelig da jeg i utgangspunktet hadde planer om å skrive den etter at jeg hadde vært en måned til i feltet. Jeg har snakket litt på telefon og på meldinger med de jeg ble kjent med i England, men har bestemt meg for å legge det feltarbeidet jeg gjorde i England litt til side nå. I stedet vil jeg prøve å fokusere på hvordan jeg eventuelt kan omforme oppgaven og feltarbeidet mitt til å studere ensomhet her i Bergen. Da vil nok det jeg fikk samlet inn av data i England bli brukt i et kapittel, men ikke som hovedfokus i masteren min. Tror du denne pandemien vil ha noen påvirkning på ditt arbeid og din endelige masteroppgave? Den kommer jo til å påvirke arbeidet mitt i stor grad et-
tersom jeg nå vurderer å omforme hele oppgaven slik at hovedfokuset blir på ensomhet i Bergen og ikke i Brighton. Det vil si at jeg må ut i et nytt fem måneders langt feltarbeid i Bergen til høsten. Samtidig håper jeg jo også at den til en viss grad vil bidra til å støtte opp om arbeidet mitt med tanke på at pandemien har gjort underliggende strukturer mye mer tydelig. Jeg tror pandemien har gjort det mye tydeligere hvordan enkeltindivider skaper mening av sine relasjoner og sitt forhold til ulike institusjoner og organisasjoner. Dersom du på forhånd, før utreise, hadde visst om pandemiens utvikling, ville du ha gjort noe annerledes? Det er vanskelig å svare på, men jeg tror nok det uansett hadde blitt vanskelig å utføre studiet mitt på ensomhet i Brighton, selv om jeg hadde visst om pandemiens utvikling. Hele England er jo i lockdown og jeg er usikker på om det kommer til å forandre seg med det første. Hvis jeg visste om pandemiens utvikling hadde jeg vel kanskje heller valgt å gjøre feltarbeidet mitt her i Bergen da det i mye større grad har vært mulig å bevege seg rundt og møte eventuelle informanter her.
10
FOTOKON KURRAN SE tEMA: LYKKE
BILDE OVENFOR AV YLVA BORDSENIUS
#2 BILDE TIL VENSTRE AV MADELON VARBEEK Once in a while, a group of my old friends get together. We talk about the things that happened in the time we didn’t see each other and make a bonfire in the fields close to the woods of our hometown. We eat, drink, dance and talk deep into the night. This is a picture that is made on one of those nights, capturing the sense of carelessness and how it feels like everything is the way it used to be again, for a night.
12
#1 av sarah-christin aga Bildet ble tatt ikke langt fra Cox’s Bazar i Bangladesh våren 2020. Jeg var der i forbindelse med en studietur som gikk til flyktningleiren der Rohingyane bor. Kvinnen traff jeg et roligere sted like ved. Hun het Aadya og var hindu. Siden jeg nettopp hadde vært i India utvekslet vi noen fraser på hindi. Hun sa at hun var på vei til et tempel, men måtte ta en pause i solen for å spise en is!
13
#3 av tonje juvik Slapper av og nyter solnedgangen langs Playa Tortuga pĂĽ Santa Cruz, GalĂĄpagos Islands.
ARTIKKEL
Av Ulrikke Ulriksen og Helle Moen Larsen
Det har aldri dødd en drittsekk
Omtale av selvmord i medier: et kollektivt problem
Jeg var 16 år første gang min far forsøkte å ta sitt liv. Jeg gråt først, siden ble jeg sint. Jeg var 19 år andre gang. Deretter kom to forsøk til, men detaljene rundt disse fikk jeg aldri vite. Da han kom hjem fra sykehuset kjeftet jeg. “Du må aldri gjøre det igjen” sa jeg. Familien ba meg aldri fortelle det til noen. Dermed ble selvmordsforsøkene og hans psykiske lidelser gjemt i familien. Hvorfor fikk jeg aldri vite?
15
Selvmord er et utbredt, komplekst og lite utforsket fenomen. Likevel rapporterer Folkehelseinstituttet (FHI) 500-600 tilfeller hvert år. For hvert selvmord anslår FHI 10 etterlatte og/eller berørte nærstående (Folkehelseinstituttet, 2020). Med litt kjapp hoderegning utgjør dette 5000-6000 mennesker hvert eneste år. Likevel er selvmord noe som snakkes lite om. Så kom nyheten første juledag: Ari Behn - en kjent, norsk medieprofil - hadde tatt sitt eget liv. Selvmord var i med(ie)vinden, bar frem overskrift etter overskrift, og kommentarfeltene kokte. Reaksjonene derimot var alt annet enn hva som er forventet av et kommentarfelt: nemlig opplyst, rørende, fylt av fine ord, tanker og minner. Ari Behn var en flott mann - dette skal ikke settes spørsmålstegn ved, heller ikke her. Men for hver overskrift vokste en klump i magen min. For hver appell om å hjelpe til og gjøre litt mer for hverandre vokste klumpen. Hvorfor ble jeg så sint? Hadde kanskje ikke jeg gjort nok for min far? I en samtale vi - vi som i vi som skriver dette - hadde kom sitatet “Det har aldri dødd en drittsekk” frem. Vi har lett, men vet ikke hvor sitatet kommer fra (om noen vet, ta kontakt!). I ettermælet av et selvmord glemmes alt; mediene maler rosenrøde bilder og man glemmer at selvmord er en tragedie - både for personen som følte livet ikke var verdt å leve, og for de etterlatte. På den ene siden er det fint med åpenhet, men hvorfor skal det romantiseres? Og hvis ikke, hvorfor skal man legge føringer for måten man snakker om selvmord? Selvmord i antropologien Selvmord er et sårt og vanskelig tema både for individer, medier og akademia. En av de som derimot har skrevet mye om selvmord, og som fremdeles står igjen som den mest sentrale skikkelsen innenfor sitt felt er Emile Durkheim. Durkheim understreket viktigheten av å studere selvmord på kollektivt, fremfor individuelt nivå; altså fra et sosiologisk fremfor et individualistisk perspektiv. Durkheim definerte selvmord slik:
“Suicide is applied to every case of death which results directly or indirectly from a positive or negative act, carried out by the victim himself, knowing that it will produce this result” (Thompson, 2004, s. 68). Durkheim fokuserte på selvmordsrater og hvordan de i ethvert samfunn i ulike perioder opplever relativ stabilitet, men kan endres i takt med store samfunnsendringer. Han presenterte fire kategorier for selvmord ordnet etter grad av integrering og regulering - altså kollektive fenomen: egoistisk, altruistisk, anomisk og fatalistisk selvmord. Egoistisk selvmord handler om mangel på integrering, altså det grunnleggende behovet for å være del av et fellesskap. Altruistisk selvmord er et resultat av for mye integrering og forekommer blant annet i samfunn hvor det kollektive står sterkt. Den tredje typen - anomisk selvmord - kjennetegnes av mangel på regulering. Det gjelder samfunn som endrer seg drastisk. Endringen kan være både positiv og negativ, men resultatet er - uavhengig av endringens karakter - at individets behov ikke lenger er i overensstemmelse med hans midler (Thompson, 2004, s. 79). Den siste kategorien er fatalistisk selvmord, og handler om for mye regulering. I studiet av selvmord tok ikke Durkheim for seg medieomtale og bruken av internett relatert til selvmord, naturlig nok for noen som levde på 1800-tallet. I dag har sosiale medier og internett på mange måter blitt et eget samfunn som sosialantropologer må vie oppmerksomhet til og behandle som et felt i seg selv. Ved å se på medier som et sosialt rom, og ved hjelp av Durkheims arbeid, hvordan kan vi forstå forholdsreglene mediene tar for å unngå å trigge selvmord, og hvordan kan internett fungere som et redskap for å sikre vår mentale helse? Den beryktede smitteeffekten i tradisjonell mediedekning Når det gjelder mediedekning av selvmord er den store
16
stygge ulven smitteeffekten, altså den sosiale overførbarheten som hører ved selvmord. Hvordan selvmord kan smitte fra en til en annen som et virus er ikke noe Durkheim tok for seg og svarer verken til regulering eller integrering. Det debatten om smitteeffekten og Durkheim derimot har til felles er at de flytter fokuset fra selvmord som et individuelt til et kollektivt fenomen. Debatten rundt mediedekning av selvmord er ikke ny. Allerede i første utgave av Vær Varsom-plakaten fra 1936 nevnes selvmord (Norsk Redaktørforening, 2019). Ettersom debatten utviklet seg har dette blitt revidert flere ganger. I utgangspunktet sto det at selvmord, selvmordsforsøk og lignende kun skulle dekkes i ekstraordinære tilfeller. Hva som defineres som «ekstraordinære tilfeller» er ikke presisert. I dag sier Vær Varsom-plakaten:
«Vær varsom med omtale av selvmord og selvmordsforsøk. Unngå omtale som ikke er nødvendig for å oppfylle allmenne informasjonsbehov. Unngå beskrivelse av metode eller andre forhold som kan bidra til å utløse flere selvmordshandlinger» (Norsk redaktørforening 2019) Smitteeffekten er ikke noe å stikke under en stol; enkelte selvmord kan utløses av at man hører om andres selvmord, særlig gjelder dette mennesker som allerede sliter (Helsedirektoratet, 2017). Dette gjør smitteeffekten til et kollektivt fenomen som kan ses i sammenheng med Durkheims arbeid. Når slike hendelser dekkes må informasjonsbehovet veies opp mot både personvern og smitteeffekten. Men problemet er ikke informasjonsbehovet. Faktisk er det ikke rapportert særlige endringer i selvmordsraten ved nøytral dekning hvor selvmord presenteres som et problem og ikke en løsning (Helsedirektoratet, 2017). Problemet er romantiseringen.
17
Ari Behn var en kjent norsk profil – dette rettferdiggjør det allmenne informasjonsbehovet i mediedekningen som fulgte hans selvmord, men ikke hvorfor mediestormen fortsatte utover det rent informative. Dette var bakgrunnen for at selvmordsforsker Fredrik Walby stilte seg kritisk til mediedekningen av Behns død; «Det er det ensidige, hyllende bildet hvor man bare fokuserer på personens sterke sider. Dette blir et vakuum, og man lurer på hva som egentlig skjedde» (Krantz og Edvardsen, 2020). Det er når narrativet flyttes til å omtale selvmord som løsning heller enn et problem, og det gis beskrivelse av metoder, tid og sted, at selve mediedekningen kan utløse en smitteeffekt. Det blir et vakuum av hyllest og vakre ord hvor selvmord romantiseres og hele situasjonen anses som protagonistens tapte kamp mot ytre årsaker, i stedet for et større samfunnsproblem som må løses. De som står igjen anses derfor som del av disse ytre årsakene, får oppfordringer om å gjøre mer, og blir en del av selve problemet. Det er dette narrativet som utløser reaksjoner. Sosiale medier og internett - en redning i krisesituasjoner? På den andre siden kan vi snakke om åpenhet. Så lenge mediene viser varsomhet i omtale av selvmord kan åpenhet rundt temaet fungere som en viktig informasjonskilde og bidragsyter i forebyggingsarbeid. Her er det en viktig forskjell mellom tradisjonelle og nye, sosiale medier. Hvor tradisjonelle medier følger retningslinjer er sosiale medier en plattform hvor tanker deles fritt. Dermed er det nærmest umulig å beskytte verden mot selvmord “bare” gjennom tiltak som Vær Varsom-plakaten. Dette kan forklare hvorfor mediestormen etter Behns selvmord ikke stoppet opp, men fortsatte i kommentarfeltene, der det er vanskeligere å kontrollere hva som blir skrevet. Fordi kommunikasjonen flyter fritt er smittefaren potensielt større.
Men internett og medier er ikke bare en eneste stor smittefare, men et tveegget sverd. På den ene siden kan det føre til smitteeffekten. På den andre kan det tilby tjenester, åpenhet og være en nyttig kilde til støtte og hjelp, noe som under den pågående pandemien har blitt svært tydelig. Korona-krisen har snudd om på samfunnsstrukturer verden over og ført til en mangel på både regulering og integrering, noe vi kjenner igjen som pådrivere til det Durkheim kalte anomisk og egoistisk selvmord.
met chattetjenester og hjelpetelefoner; tilbud som allerede har vist seg å være effektive i forebygging av selvmord. Fagansvarlig i Kirkens SOS, Lene Hopland Bergset forteller blant annet at hun har observert stor økning av samtaler om selvmord, og at samtalene faktisk har gjort at “folk har holdt seg i denne tiden litt til” (Asbjørnsen, 2020). På en måte har nye medier nærmest blitt vår “redning”.
Anomisk selvmord, som resultat av mangel på regulering, har tidligere vist seg å være gjeldende. For eksempel sammenlignet Universitetet i Oxford selvmordstall i USA, Canada og Europa før 2007 med tall fra finanskrisen i 2008 og utover (Haiken, 2014). Resultatene viste over 10.000 selvmord tilknyttet finanskrisen. Samtidig viste det seg at selvmordsraten forble stabil i Sverige og Østerrike. En del av forklaringen ligger i at disse landene kunne tilby befolkningen økonomisk hjelp. I dag står vi overfor en situasjon hvor krisetiltakene iverksatt for å bremse smitten av Covid-19 medfører at mange midlertidig har mistet arbeidsplassen, inntekt og struktur i hverdagen. I slike tilfeller er det derfor viktig å finne gode løsninger.
Tre ting er sikkert: selvmord er et sårt og vanskelig tema, både for medier, individer og akademia; om det er sant at det aldri har dødd en drittsekk vet vi ikke, og det vil vi nok heller aldri vite; og uansett årsak - om det var mangel på regulering, integrering eller hva som helst - vil det ikke hjelpe sorgen av å miste noen man var glad i.
Et annet aspekt er at korona-krisen fører til mangel på integrering, noe som igjen kan føre til det Durkheim kalte egoistisk selvmord. På grunn av sosial distansering har vi mistet den sosiale stimulien vi vanligvis får i møte med andre. Dette kan være stor utfordring for oss alle, og særlig stor blir den for de som allerede sliter psykisk. Bare i påsken har andelen telefoner Kirkens SOS har fått som omhandler selvmord nesten doblet seg sammenlignet med tallene fra 2019 (Asbjørnsen, 2020).
Så, hva kan vi gjøre?
Selvmord er - til en viss grad - mulig å forebygge. Durkheims studie av selvmord som et kollektivt fenomen gjør det lettere å se de store linjene, og tilrettelegge for forebyggende arbeid når situasjoner som vi vet har en tendens til å føre til økning i selvmordsrater oppstår. På den måten er det forståelig at tradisjonelle medier tar forholdsregler, men også at internett kan være redskap for å sikre mental helse. Smitteeffekten er reell og må tas seriøst. Det må også være lov å romantisere og huske fine ting ved den man har mistet, men dette bør ikke være medias rolle. Men det viktigste er likevel at vi vet hvor det finnes hjelp og at vi er klar over hvordan medier formidler informasjon.
Selvfølgelig har mennesker overlevd pandemier uten internett før, men nye medier åpner en mulighet som ikke var der på Durkheims tid - en mulighet til å kompensere for mangelen på integrering. Det har aldri vært så enkelt å holde kontakt eller “omgås” andre. I tillegg har det kom-
18
LITT TALL OG INFO FRA FOLKEHELSEINSTITUTTET Folkehelseinstituttet henter datagrunnlaget sitt fra dødsårsaksregisteret. Det må derfor presiseres at det er noe usikkerhet i tallene ettersom selvmord kodes som angitt og/eller sannsynlig selvmord. I tillegg dekker ikke disse tallene selvmordsforsøk - et fenomen som, av åpenbare grunner, det ikke finnes mye data på. Selvmordsraten er definert som antall selvmord per 100 000 mennesker, dette for å ta hensyn til endringer i folketallet. • Hvert år begår omlag 500-600 personer selvmord i Norge. • To av tre som tar selvmord er menn. Selvmordsraten generelt er høyere for menn i alle aldersgrupper. • For hvert selvmord regnes det med omlag 10 etterlatte og/eller berørte nærstående. • Forekomsten av selvmord er omtrent lik i Norge, Europa, Nord-Amerika og Australia. • I 2018 ble det registrert 671 selvmord i Norge. 469 blant menn, 2020 blant kvinner. Dette er en økning sammenlignet med de seneste årene, men det er vanskelig å si om det er en begynnende negativ trend eller enkeltstående år med høyere selvmordstall. • Medianalderen for selvmord i 2016 var 47 år.
TRENGER DU NOEN Å SNAKKE MED? (HENTET FRA VG.NO) Mental Helse kan nås på 116 123. Kirkens SOS kan nås på 22 40 00 40. Røde Kors samtaletilbud «Kors på halsen» er en tjeneste for barn og unge opp til 18 år, og kan nås på 800 33 321. Tjenesten er åpen mandag - fredag kl. 14 - 22. Mental Helse chat: sidetmedord.no. Åpningstider: Mandag 20.00–23.00. Tirsdag 12.00–14.00. Onsdag 12.00–14.00 og 20.00–23.00. Torsdag 12.00–14.00. Kirkens SOS: soschat.no. Åpningstider: Hver dag 18.30-22.30 og hver fredag frem til 01.30. Alarmtelefonen for barn og unge: 116 111. SnakkOmPsyken.no: Anonym chat-tjeneste for barn og unge (søndag-torsdag kl 15.00–21.00).
19
ARTIKKEL Av Lene Mortensen
Veien mot et langtidsrettet samfunn Den flytende moderniteten
Ifølge Bauman har det skjedd en endring i samfunnsstrukturene vi befinner oss i, og vi har bevegd oss fra et system av fast- til
Under koronakrisen har vi sett stater, bedrifter og individer ta inngripende og ellers ukonvensjonelle tiltak for å stoppe smitten av viruset. Forskjellige former for borgerlønn er blitt midlertidig iverksatt i Spania, USA, Danmark, Frankrike og Hong Kong (Ward, 2020). Gin-produsenter endrer produksjonen sin til å lage håndsprit, støvsugerprodusenter leverer ventilatorer, og japanske elektronikkgiganter lager ansiktsmasker for å hjelpe stater og sykehus under krisen (Miller, 2020). Her i Norge står dugnadsånden sterkt, og folk holder seg i stor grad inne. Det er spennende å se den kollektive responsen på koronakrisen fordi den viser at vi kan stille opp når det står på som verst. Samtidig som koronakrisen herjer, gjemmer det seg en klimakrise som vi fortsatt må ta stilling til. De løsningene som kreves her er imidlertid forskjellig fra det som kreves under koronakrisen. Det kan virke som om de samfunnsstrukturene som er til stede i dag ikke er rustet for å senke utslipp og holde temperaturøkningen nede. Det som må gjøres under koronakrisen er derfor å tenke over hvordan økonomi og vår egen rolle må endres for at vi skal greie å overkomme klimakrisen som kommer etterpå.
flytende modernitet (Bauman, Liquid Modernity, 2000). Med fast modernitet menes et langtidsrettet samfunn hvor makt utøves ved å begrense og kontrollere muligheter, og individets frihet minskes til fordel for forutsigbarhet og sikkerhet (Bauman & Haugaard, 2008). Dette vil si et samfunn hvor makten til å lage spilleregler ligger hos stater, mens produsenten har makt over arbeidstagere og deres produksjon. De kaotiske elementene ved menneskelivet ble kontrollert, noe som gjorde at det ukjente fremstod som kjent. Rundt midten av det 20. århundre endret dette seg i takt med økt fokus på vekst og konsumerisme. Med et ønske om høyere individuell frihet byttet man ut individuell sikkerhet med frihet til å konsumere det man ønsker. Som følge av et behov for konstante muligheter for finansiering av bedrifter ble maktsentrene gradvis flyttet over til verden av finans. Denne desentraliseringen av makt innebar derfor at den opplevde kontrollen som var til stede under den faste moderniteten forsvant, og gikk over til usikkerhet i den kortsiktige, flytende moderniteten. Usikkerhet har derfor blitt manifestert i aspekter vi ikke har noe kontroll over - og som vi ikke vet konkret hva er - som svingninger i
20
markedet og i de mest ekstreme tilfellene, finanskrakk. Eller
man påpeker. Sett opp mot klimakrisen vil dette også føre til
som Bauman forklarer: “Living under liquid modern conditions
at de mest sårbare i samfunnet må ta støyten, og koronakrisen
can be compared to walking in a minefield: Everyone knows an ex-
viser hvor svakt finansinstitusjonene våre er.
plosion might happen at any moment and in any place, but no one knows when the moment will come and where the place will be.”
Our house is on fire
(Bauman, Liquid Modernity, 2000).
Det er fortrinnsvis interessant å merke seg hvorfor samfunnet reagerer sterkere på koronakrisen enn på klimakrisen her i
Den usikkerheten som Bauman beskriver, får vi virkelig kjen-
Norge. Det som driver krisene, kan tenkes på som usynlige – vi
ne på kroppen i disse tider. Koronakrisen har vist hvor skjør
kan ikke se hverken viruset eller utslippene. Begge har merk-
friheten vi som individer nyter på daglig basis i et åpent sam-
bare konsekvenser som enten oppleves eller leses om i nyhe-
funn, så vel som de moderne finanssystemene som skal verne
tene, så vel som uante effekter vi ikke har avdekket enda. Det
om den, er. Den liberalistiske verdenseliten ønsker regjeringer
kan tenkes at forskjellen ligger i samfunnets kortsiktighet som
som ikke intervenerer i markedet og som fjerner reguleringer
følge av den flytende moderniteten. Kortsiktigheten i det poli-
som kan sakke ned vekst. Samtidig ber bedrifter om krisepak-
tiske og økonomiske rammeverket smitter over på oss, og gjør
ker for å unngå konkurs, begrunnet med at disse er «too big
at tidsrammene som brukes for hva som er viktig og nødvendig
to fail» og at vi ikke kan risikere tapet av disse bedriftene. Fra
er reduserte. Et klart symptom på dette er hyperkonsumeris-
dette vokser det derfor frem en sprø dissonans i retorikken de-
men som påvirker store deler av livene våre.
res som kan knyttes opp mot kjente utsagn som «sosialisme til
Kan det være vår egen og virusets tidsmessige nærhet til døden
de rike, kapitalisme til de fattige». I denne krisen er ikke bare
som gjør at individer bidrar så mye i forhold til i klimakrisen?
den økonomiske risikoen havnet hos arbeidstakere i form av
Vi har i stor grad fjernet oss fra døden i Norge, og det oppstår
usikkerhet rundt lønn, men også den helsemessige risiko som
ofte et ubehag når vi må snakke om den. Det er selvsagt bra at
faller på helsearbeidere, lagermedarbeidere og andre essensiel-
vi har et helsevesen som tar vare på oss, og bidrar til at vi lever
le arbeidstagere over hele verden.
lenge og har lav barnedødelighet. Dødsangsten kommer på den andre siden ikke frem før det brenner mest, og før det skjer
21
Det er også viktig å huske på at den klare skjevheten i distribus-
har vi ikke tatt stilling til dette ubehaget. Når koronaviruset da
jon av rikdom som har oppstått som følge av desentraliseringen
presser på, og det meldes om høye dødstall tenkes det selvføl-
av makt, har ført til en disproporsjonal risiko for de som ikke
gelig på de nærmeste og hvordan vi kan unngå å bli smittet. Og
har muligheten til å isolere seg selv: enten det er mennesker
det skal man selvsagt gjøre – per nå har eksempelvis sosial dis-
som må dra på jobb for å tjene nok penger til livets opphold,
tansering fungert godt i Norge. Men skadene som følger med
eller om det er mennesker som bor i tettbefolkede flyktning-
klimakrisen blir ikke mindre av at de oppleves som lengre borte
leirer. Sett utenifra, virker det absurd å heller bruke penger på
tidsmessig. Vi tenderer til å tro på det som samkjører med vår
å redde en bedrift fra konkurs, enn å potensielt bidra til at en
egeninteresse (Muthukrishna, 2020), noe som i et korttidsper-
gruppe mennesker kan overleve denne krisen. Dette er selv-
spektiv gjør det enklere å avskrive det som kan oppleves som
følgelig satt på spissen av det som kan diskuteres er innenfor
inngripende i hverdagen. Dette, sammen med kortsiktigheten i
rammene til hvert lands regjering å ta stilling til, siden det er
den flytende moderniteten, senker evnen vår til å bearbeide og
snakk om lokale arbeidsplasser og arbeidsledighet. Her også
ta stilling til problemstillingene rundt klimaendringene. Det er
faller risikoen på vanlige folk, og bedriftene må reddes for å
mye enklere å forestille seg de menneskene som sitter på gam-
unngå mer kaos og usikkerhet. Det er derimot akkurat denne
lehjemmet når man besøker bestemor enn de mer abstrakte
frykten som hører med den flytende moderniteten som Bau-
kommende generasjonene. Men det hjelper ikke å være bevisst
de spesifikke tiltak som kan fremme et langtidsperspektiv i fi-
på vår egen bias, det trengs også konkrete endringer i de øko-
nans. Tiltakene inkluderer å lage bærekraftsmål i kredittvurde-
nomiske systemene for å endre tankegangen i samfunnet fra
ringen av bedrifter og etableringen av harmoniserte metoder
korttid til langtids.
for bærekraftige referanseindekser. Et annet forslag til å endre
Konkrete politiske og økonomiske tiltak for et langtidsrettet samfunn
strukturene innenfor finans er at flere bedrifter kan gå fra å ha investorer, til at arbeiderne selv sitter som aksjonærer i sin egen bedrift – også kjent som Employee Stock Ownership Plan
Det har kommet flere forslag til hvordan man kan bruke ko-
(ESOP-bedrifter). I en artikkel fra Harvard Business Review
ronakrisen som en plattform til å endre strukturer så man
ble ESOP-bedrifter kalt «radikalt demokratisk» og viste til
kan bukte med klimaendringene. Et av forslagene til økonom
at de vokste fortere enn vanlige bedrifter, og at arbeidstaker-
Mariana Mazzucato er å strukturere vilkårene til krisehjelpen
ne hadde mer innflytelse på bedriften gjorde at de og bedrif-
bedrifter får så de legger føringen for de nye økonomiske sys-
ten presterte bedre (Rosen & Quarrey, 1987). Etter tidligere
temene som må komme når pandemien er over (Mazzucato,
resesjoner, inkludert finanskrisen i 2008, ble det også vist at
2020). Dette kan være i form av et økt fokus på å senke kar-
ESOP-bedrifter er mer motstandsdyktige med tanke på mar-
bonutslipp og investeringer i arbeideres tilpasningsevner.
kedssvingninger (Ashoka, 2020). Dersom flere bedrifter går
Mazzucato påpeker blant annet at det ikke er entreprenørskap
over til en slik modell, vil man trekke maktsentrene tilbake til
i det frie markedet som bidrar til den mest banebrytende inn-
bedriftenes arbeidstakere, noe som vil igjen styrke demokratiet
ovasjonen. Gjennombrudd innenfor bransjer som IT, luftfart,
på arbeidsplassen.
nano- og bioteknologi har heller vært grunnet offentlige beslutningstageres investeringer, og derav høy risikotaking, som
Hvilken større fortelling lever du i?
har bidratt til en kumulativ utvikling av teknologi og banet vei
For å endre vår egen kortsiktige tankegang (og kanskje bear-
for bedrifter som Google, Facebook og Tesla. Myndighetene
beide litt dødsangst) foreslår Joel Halldorf at man spør seg selv:
bør derfor bevege seg fra å være et apparat i økonomien som
hvilke ideal er du beredt for å dø for, og hvilken større fortelling
rent pragmatisk retter opp i markedsfeil, til å kontinuerlig
du lever i (Halldorf, 2020)? Dersom man ser på vår samtid, er
samarbeide med markedet for å drive det i en grønn retning
vi tilsynelatende den siste generasjonen som har muligheten
(Mazzucato & McPherson, The Green New Deal: A bold mis-
til å endre kursen klimaendringene har satt. Om du tenker at
sion-oriented approach, 2018). Andre tiltak innebærer EUs
å være del av den endringen er den større fortellingen du lever
nye planer for overgangen til sirkulærøkonomi. Her legger de
i, kan det lettere føre til å ta langsiktige beslutninger. Dette er
føringer for hvordan man kan forlenge levetiden til materialer
ikke for å si at alle skal arbeide med klima – da ville ikke sam-
dramatisk (European Commission, 2020). I Amsterdam plan-
funnet gått rundt. Dersom vi kunne skapt en forståelse av det
legger nederlandske politikere å ta i bruk alternative økono-
felles målet vi må kjempe for, kunne det ha virket positivt for
miske modeller som setter menneskerettighetene til grunn og
de endringene og ofrene som må bli gjort for at vi skal greie å
la økonomien eksistere innenfor rammene til det «økologiske
senke utslippene. Det er demotiverende å lese om og tenke på
taket» til jordkloden (Boffey, 2020).
klimaendringene, men det er inkrementelle fremskritt enkel-
Et av tiltakene Mazzucato foreslår er å omstrukturere finans-
tindivider tar i samspill med politiske endringer som til slutt
markedet fra å være orientert rundt korttidsproduksjon- og
kan føre til en større forandring.
utbytte, til langsiktig og strategisk finans. Fra Europakommisjonens aksjonsplan for å finansiere bærekraftig vekst anbefaler
22
LITTERATURLISTE: En mulighet til å slippe unna
23
Fonn, M. K. (2020) Vårofferet ingen ønsket, Aftenposten, 11. apr. 2020. Tilgjenglig med abonoment fra: https:// www.aftenposten.no/kultur/i/xPk53G/vaarofferet-ingenoensket-maria-kjos-fonn (hentet 11. apr. 2020) Golub A. (2010) Being in the World (of Warcraft): Raid ing, Realism, and Knowledge Production in a Massively Multiplayer Online Game. Anthropological Quarterly. 83(1), 17–45. Hagen, K. Ø. og Pettersen, P. (2019) Eksepert: Nytt spill kan gi søvnproblemer og prestasjonsangst, NRK, 3. jun. 2019. Tilgjengelig fra: https://www.nrk.no/kultur/ sovnekspert_-nytt-spill-kan-gi-sovnproblemer-og-prestasjonsangst-1.14574248 (Hentet: 11. apr. 2020) Hamill, A. (2019) Gamere er morgendagens ledere, NRK, 2. feb. 2019. Tilgjengelig fra: https://www.nrk.no/ ytring/gamere-er-morgendagens-ledere-1.14410507 (Hentet: 09. apr. 2020). Ness, K. K. og Toftaker, J. (2019) Skjermbruk kan hemme barns hjerneutvikling, NRK, 13. nov. 2019. Tilgjengelig fra: https://www.nrk.no/viten/ny-forskningfra-ntnu-og-usa-viser-at-skjermbruk-kan-hemme-barnskognitive-og-sosiale-evner-1.14768801 (Hentet: 11. apr. 2020) Schaubert, V. (2019) Først da Mats var død, forsto foreldrene verdien av gamingen hans, NRK, 27. jan. 2019. Tilgjengelig fra: https://www.nrk.no/dokumentar/xl/ forst-da-mats-var-dod_-forsto-foreldrene-verdien-av-gamingen-hans-1.14197198#authors--expand (Hentet: 09. apr. 2020) Sandmo, E., Toftaker, J. og Johannesen, B. (2017) Gaming er et større problem enn rus, NRK, 14. mar. 2017. Tilgjengelig fra: https://www.nrk.no/trondelag/ville-heller-spille-enn-a-ga-pa-skole-1.13424921 (Hentet: 11. apr. 2020)
Schull ND. (2002) Escape Mechanism: Women, Caretaking, and Compulsive Machine Gambling. Working Paper No. 41. Center for Working Families, University of California, Berkeley Thanem, T. (2018) Ber unge føre opp dataspill på CV-en, VG, 03.sep. 2018. Tilgjengelig fra: https://www. vg.no/i/9mAPnp?utm_source=kopierlink&utm_content=deleknapp&utm_campaign=bunn (Hentet: 09. apr. 2020). Thonhaugen, M. (2018) Forsker: -Verdt å ta diskusjonen om barnet vil droppe ut av skolen og satse på gaming, NRK, 8. sep. 2018. Tilgjengelig fra: https:// www.nrk.no/nordland/forsker_-_-verdt-a-ta-diskusjonen-om-barnet-vil-droppe-ut-av-skolen-og-satse-pa-gaming-1.14198548 (Hentet: 11. apr. 2020) Vigsnæs, M. K., Blomkvist, L. og Roalsø, M. (2020) Slik kan karantenetiden påvirke deg psykisk, NRK, 17. mar. 2020. Tilgjengelig fra: https://www.nrk.no/norge/ slik-kan-karantenetiden-pavirke-deg-psykisk-1.14946033 (Hentet: 11. apr. 2020) Det har aldri dødd en drittsekk Omtale av selvmord i medier: et kollektivt problem Asbjørnsen, M. (2020, 14. april) Kirkens SOS: Ser betydelig mye mer angst, uro og bekymring knyttet til corona. VG. Hentet fra https://www.vg.no/ nyheter/innenriks/i/70OMaW/kirkens-sos-ser-betydelig-mye-mer-angst-uro-og-bekymring-knyttet-til-corona?fbclid=IwAR359pHuJSGix51qaBUaINzjiO5Av5WuxN2ya7HdkbWaVrVoiWWUjheFo18 Durkheim, Émile. (1897). Le suicide: étude de sociologie. I Thompson, K og Thompson P. (Red.), Readings from Emile Durkheim (s. 65-83). Routledge.
Edvardsen, I. og Krantz, A. (2020, 4. januar). Selvmordsforsker kritisk til pressens dekning av Ari Behns død. NRK. Hentet fra https://www.nrk.no/norge/selvmordsforsker-kritisk-til-pressens-dekning-av-ari-behnsdod-1.14845987 Flaarønning, G. (2018, 21. desember). Selvmord: Mediene må tåle å skrive om det som er ubehagelig. Journalisten. Hentet fra https://journalisten.no/hege-lamarknrk-per-arne-kalbakk/selvmord--mediene-ma-tale-a-skrive-om-det-som-er-ubehagelig/343984 Folkehelseinstituttet. (2020, 8. januar). Selvmord i Norge. Hentet fra https://www.fhi.no/nettpub/hin/psykisk-helse/selvmord-i-norge/ Haiken, M. (2014, 12. juni). More Than 10,000 Suicides Tied To Economic Crisis, Study Says. Forbes. Hentet fra https://www.forbes.com/sites/melaniehaiken/2014/06/12/more-than-10000-suicides-tied-to-economic-crisis-study-says/#460132e57ae2 Helsedirektoratet. (2017, 11. juli). Sosial overførbarhet/ smitte. https://www.helsedirektoratet.no/faglige-rad/ selvskading-og-selvmord-veiledende-materiell-for-kommunene-om-forebygging/fakta-om-selvskading-selvmordsforsok-og-sosial-overforbarhet-smitte/sosial-overforbarhet-smitte Norsk redaktørforening. (2019, 6. november). Dette sier Vær Varsom-plakaten. Hentet fra https://www. nored.no/NR-dokumentasjon/Rapporter-og-veiledere/ Slik-omtaler-du-selvmord/Dette-sier-Vaer-Varsom-plakaten Veien mot et langtidsrettet samfunn Ashoka. (2020, Mars 27). We Must Flatten The Curve For Small Businesses Too. Hentet fra Forbes.com: https://www.forbes.com/sites/ashoka/2020/03/27/ we-must-flatten-the-curve-for-small-businessestoo/#108d695020db Bauman, Z. (2000). Liquid Modernity. Cambridge, Storbritannia: Polity Press. Bauman, Z., & Haugaard, M. (2008). Liquid modernity and power: A dialogue with Zygmunt Bauman. University of Leeds, Department of Sociology; National University of Ireland, Galway, Department of Political Science and Sociology . Boffey, D. (2020, April 8). Amsterdam to embrace ‘doughnut’ model to mend post-coronavirus econo-
my. Hentet fra Theguardian.com: https://www. theguardian.com/world/2020/apr/08/amsterdam-doughnut-model-mend-post-coronavirus-economy European Commission. (2020, Mars 25). EU Circular Economy Action Plan. Hentet fra Ec.europa.eu: https://ec.europa.eu/environment/circular-economy/ Halldorf, J. (2020, april 4). Det finnes ting som er verre enn å dø. Hentet fra VG.no: https://www.vg.no/ nyheter/meninger/i/wPGrKL/det-finnes-tingsom-er-verre-enn-aa-doe Mazzucato, M. (2020, Mars 18). The Covid-19 crisis is a chance to do capitalism differently. Hentet fra Theguardian.com: https://www.theguardian.com/ commentisfree/2020/mar/18/the-covid-19-crisisis-a-chance-to-do-capitalism-differently Mazzucato, M., & McPherson, M. (2018, Desember). The Green New Deal: A bold mission-oriented approach. Hentet fra Ucl.ac.uk: https:// www.ucl.ac.uk/bartlett/public-purpose/sites/ public-purpose/files/iipp-pb-04-the-green-newdeal-17-12-2018_0.pdf Miller, N. (2020, April 13). How factories change production to quickly fight coronavirus. Hentet fra BBC.com: https://www.bbc.com/worklife/ article/20200413-how-factories-change-production-to-quickly-fight-coronavirus Muthukrishna, M. (2020, April 22). Long read: Cultural evolution, Covid-19, and preparing for what’s next. Hentet fra blogs.lse.ac.uk: https://blogs.lse.ac.uk/ businessreview/2020/04/22/long-read-culturalevolution-covid-19-and-preparing-for-whatsnext/ Rosen, C., & Quarrey, M. (1987, September). How Well Is Employee Ownership Working? Hentet fra Hbr. org: https://hbr.org/1987/09/how-well-is-employee-ownership-working Ward, M. (2020, Mai 5). Scotland is considering a universal basic income. Here’s why countries are putting cash directly in the hands of workers as the pandemic continues. Hentet fra Businessinsider.com: https://www.businessinsider.com/scotland-government-to-seriously-consider-universal-basic-income-2020-5?r=US&IR=T
24