Fjordenes Tidende - Jula 2014

Del 2, mandag 22. desember 2014

Ein globetrotter tek turen heim SIDE 30, 31 OG 32

Jaktar på store opplevingar SIDE 4 OG 5

Finn mange sunnheitsteikn

SIDE 20 OG 21

Så levde de lykkelig...

SIDE 9, 10, 11, 12, 13, 14 OG 15

Vet det meste om hvor skoen trykker

SIDE 22 OG 23

Leverer eit forrykande show SIDE 2 OG 3

Leitar etter godt «liggeunderlag» SIDE 24 OG 25

4

2

7

7

Trim for dei små grå 5

9

3

8

3

5

9

2

2

1

7

4

9

8

6

SIDE 16, 17, 24 OG 25

3

4

7

2

Iskald aktivitet

SIDE 18 OG 19

 JULA 2014 FJORDENES TIDENDE

Kledd for show: Fiskå-jenta Meriam Grace Deguia Worren viser at Las Vegas-faktoren så absolutt er til stades på Wallmans Salonger i Oslo. Tidlegare i haust gje skal gå fram til våren og 29-åringen stortrivast i jobben. – Det er ein super arbeidsplass, og vi tar godt vare på kvarandre, fortel ho. FOTO: ODD INGE RAND

Livet er ein dans for van Publikum på Wallmans Salonger i Oslo kan sjå ei dansande energibombe frå Fiskå i førestellinga «Miracles» denne sesongen.

• Odd Inge Rand fjt@fjt.no

Det er ei travel, men smilande jente som møter meg ved inn­ gangen til Wallmans langs Akerselva i Oslo.

Den halvt filippinske Meriam Grace Deguia Worren har sin ar­ beidsplass på salongen som i ei

årrekkje har fostra mange dan­ sande og syngjande artistar.

Der er 29­åringen ei av dei som underheld Wallmans­publi­ kummet fleire gongar i veka.

Bårdar og MTV

Fleire av artistane på Wallmans kjem frå Bårdar­akademiet, lan­ dets fremste utdanningstilbod for dans­ og musikkteater.

– Eg gjekk danselinja på Bård­ ar, og før der igjen gjekk eg på musikk, dans og drama på Fa­ gerlia vidaregåande skule i Åle­ sund, fortel ho.

Men den fyrste skulen var rett og slett å sitje å sjå på påkosta videoar med mykje glitter, stas og koreografert dans på MTV.

– Eg kopierte ting og laga ko­ reografiar sjølv med inspirasjon frå dei største artistane eg såg på MTV, ler Meriam som hadde ein definitiv favoritt.

– Den største for meg var Ja­ net Jackson. Ho var den store helten min då eg var mindre.

Frykta songen

Meriam gjekk ut av Bårdar i 2009, og jobba i mange år før ho endeleg møtte opp på audi­ tion på Wallmans.

– Frykta var at eg måtte synge.

Det var skummelt, men eg klar­ te å gutse på. Heldigvis gjekk det bra, smiler Fiskå­jenta.

Ho er veldig glad for å vere ein del av Wallmans­teamet.

– Det er ein super arbeids­ plass, og vi tar godt vare på kvarandre. Det er hektisk, men ein gløymer det når ein har det så kjekt som vi har det, seier ho.

Travel førjulstid

November og desember er hek­ tiske månader med julebord og fest i hovudstaden.

– Då er det show fem­seks da­ gar i veka og full trøkk.

Og på Wallmans er ikkje artis­ tane berre på scena. Etter sho­ wet skal ein nemleg servere publikum mat og drikke.

– Då får ein alltid umiddelbare tilbakemeldingar på showet, noko som er veldig kjekt, seier den smilande dansarinna.

FJORDENES TIDENDE JULA 2014 

Kan vise til ein innhaldsrik og spennande CV med kjende namn Queen, Michael Jackson og Calvin Harris: Merittlista til Meriam Grace Deguia Worren er lang og full av kjende referansar frå musikkhistoria.

– Det har blitt nokre show.

Blant anna Michael Jacksonoppsetjinga The Thrill Of Mic­ hael Jackson og Åge Sten Nilsens Queen-show The Show Must Go On, fortel vanylvsjenta.

I tillegg har ho dansa til alt frå Grease til Migrapolis på TV. Og internasjonale artistar har

også nytta seg av Meriam, deriblant verdskjende Calvin Harris som blant anna skreiv Rihanna-hiten We Found Love.

– Eg dansa i videoen til I'm Not Alone, fortel ho.

Det har vore mykje popmusikk og kommersiell dans, men Meriam har likevel breidde i CV-en sin.

– Eg har også dansa i Operaen til stykket Salome, smiler ho.

Opptredde for 50.000 tilskodarar i Afrika

Meriam Grace Deguia Worren har ikkje berre dansa på norske scener.

Faktisk så har ho dansa mykje på det afrikanske kontinentet.

I regi av Norsk kulturskoleråd har Meriam vore instruktør og dansar for Umoja-prosjektet som involverer ei rekkje norske kulturskular.

Dei øver inn danseførestellingar som dei reiser til det afrikanske kontinentet med.

Der har dei opptredd på forskjellige arrangement, frå mindre innandørsscener til store festivalar med rundt 50.000 besøkjande.

– Vi reiste mykje opp og ned i

tre sesongar mellom 2011 og 2013, då eg var danseleiar for dette prosjektet, fortel 29-åringen frå Fiskå.

Det er to såkalla «Cultural carpets», eller rett oversett «teppe», i prosjektet. Det er delt inn i Øst- og Sør-teppet, og har ulikt innhald.

– Øst-teppet er eit samarbeid med Musikkhøgskolen der vi laga eit show heilt frå byrjinga av med ganske frie tøylar. Her har vi tatt med oss profesjonelle dansarar nedover, og laga eit proft show, seier Meriam.

Sør-teppet er samarbeid med kulturskular i landet.

– Der er det forskjellige kulturskular i Norge frå år til år som har vore med, fortel ho.

ekk teppet opp for «Miracles» der Meriam er ein av til saman ti dansarar. Førestellinga

nylvsjenta Meriam

Arbeidsplassen: Meriam har hatt show på Wallmans salonger opp til seks gongar i veka i førjulsstria. – Det er hektisk, men ein gløymer det når ein har det så kjekt som vi har det, seier ho. FOTO: ODD INGE RAND

Miracles: Det er ti dansarar på scena under årets show, og her ser vi Meriam i front under eit av fleire nummer med heftig dansing. Etter showet må dansarane servere publikum mat og drikke. FOTO: PRIVAT

 JULA 2014 FJORDENES TIDENDE

Fjellsau: Dette er eitt av fleire dyr som Audun jaktar på.

Langturar: Det lengste Audun har vore på jakt og sove i telt er 45 dagar.

Skiglede: Sonen til Audun, Ari, ser ut til å ha arva faren si skiglede. Her kryssar han ulvespor i nærleiken av hytta til familien.

Lever draumen i Alaska

Villmarksliv: Audun Endestad (61) drøymde som seksåring å ha eit liv i Alaska fylt med jakt og fiske. – Eg har gjort dra Heartland Adventures der han tar med jegerar ut på jakt etter brunbjørn, grizzly, fjellsau og elg. – Jakta eg driv med ba

Som seksåring drøym­ de Audun Endestad om villmarka i Nord­ Amerika. I dag har han gjort levebrød av jakt­ og fiskeinteressa.

med det han elskar: guiding, jakt og fiske i den nordamerikanske villmarka. Saman med kona Sally driv han firmaet Alaska Heartland Adventures der han saman med tilreisande jegerar jaktar elg, grizzly, brunbjørn, fjellsau og fisk.

• Janne Weltzien Listhaug

Det amerikanske eventyret starta etter militæret i 1974. Då fekk Endestad seg jobb som skiinstruktør i Mammoth Lakes i California. Skigleda førte han snart til det amerikanske skilandslaget der han hadde fast plass i elleve år.

– Første året eg var med på landslaget, var i 1982 i VM i Oslo. Eg fekk noko og tjuande plass, og på 15 kilometer var eg litt i underkant av 2 minutt bak

janne@fjt.no

– Då eg var 6–7 år så sa eg til far min at når eg blir stor skal eg flytte til Alaska, bygge ei hytte og drive med jakt og fiske, seier Audun Endestad.

61-åringen kjem opphavleg frå Rimstaddalen i Vågsøy kommune, men vende nasen mot Amerika på 1970-talet. I Fairbanks i Alaska driv han

Minutt bak Oddvar Brå

Oddvar Brå. Det trur eg nok er det beste resultatet eg har hatt i VM, seier Endestad, som også var med på OL-troppen til Sarajevo to år seinare.

Etter fem år på sørlege breiddegrader, kom han til Alaska.

– Når ein har vakse opp i Norge og har vore interessert i jakt og fiske, så er det den store draumen å kome til Alaska med villmarksliv, jakt og fiske, seier Audun.

Grizzly utanfor teltduken

Jakt på bjørn går føre seg på vårparten, medan jakt på elg og fjellsau er på hausten. Om sommaren er det kano og fisking i innlandet. Audun innrømmer at det kan vere skummelt med ein bjørn på nokre hundre kilo luskande

FJORDENES TIDENDE JULA 2014 5

Jaktfølgje: Audun tar med seg jegerar på jakt etter mellom anna grizzly. Han fortel at det kan bli skummelt når dei luskar utanfor teltveggen.

Natur: Audun har også guida turar til fleire delar av Alaska.

aumen verkeleg, seier Audun som flytta frå Bryggja i Vågsøy kommune i 1979. I Fairbanks, Alaska driv han Alaska baserer eg på at folk er i god form, fortel Audun, her med ein brunbjørn. ALLE FOTO: PRIVAT

utanfor teltduken.

– Vi har hatt nærkontakt med bamsane, der dei har vore inn i teltet og fått i seg litt av maten vår. Men vi har vore heldige og har ikkje hatt bjørn som har gått til angrep, fortel Audun og legg til at det er spesielt på øya Kodiak det er mykje bjørn.

– Der høyrer ein bamsane gå forbi teltet. Det er ikkje heilt ufarleg.

Ofte søv guidar og jegerar i hytter og telt forskansa med elektriske gjerde. Endestad har ikkje brukt gjerde endå.

– Eg har ikkje hatt problem med å ligge i telt, men det kan vere litt skummelt når ein høy­ rer bamsane rusle utanfor.

Den norske innstillinga

Audun likar spesielt godt kun­



Eg har gjort draumen min verkeleg.

Audun Endestad (61) Opphavleg frå Bryggja

dane frå moderlandet, og har også hatt kundar frå Nordfjord.

– Dei er i god form og kvir seg ikkje på å ta i eit tak. God fysisk form er ein veldig fordel når det gjeld friluftsliv. Om ein får ein elgokse på 300 kilo, så er det mange vende å bere med kjøt og dei norske er svæ­ re på det. Mange amerikanarar vil ikkje bere tilbake kjøtet.

Og medan han må vekke amerikanarane om morgonen

så er det gjerne nordmennene som vekker guiden, klare til å gå på jakt.

– Det er den norske innstillin­ ga. seier han og legg til at nord­ menn er mest interessert i elgjakt, medan det elles går mykje i bjørnejakt.

– Vi brukar fly ute i terrenget.

Så går ein og ligg i telt i fem­ seks dagar, før ein ber kjøt til­ bake til flystripa. I vår hadde eg jegerar ute i terrenget i 14 da­ gar, dei hadde aldri campa så lenge før. Det lønte seg då dei begge fekk to store bjørnar, fortel han.

I sommar var han heime i Rimstaddalen, og tanken på å flytte heim har streifa han.

– Men eg er såpass etablert i Alaska. Eg har gjort draumen min verkeleg, smiler Endestad.

Grizzly: Det er enorme dyr Audun jaktar på.

Elg: Her har jaktlaget tatt eit imponerande eksemplar av skogens konge.

fakta Audun Endestad (61) • Kjem opphavleg frå Bryggja i Vågsøy, men bur i Fairbanks, Alaska, saman med kona Sally og barna Anja og Ari. • Saman med Sally driv han Alaska Heartland Adventures og tar med jegerar ut i villmarka i Alaska på jakt etter grizzlybjørn, brunbjørn, innlandsbjørn, elg, fjellsau og fisk. På vinteren underviser han i ski på universitetet.

6 JULA 2014 FJORDENES TIDENDE

nokon å glede

Prøver å leve den tiden han har Svein Ove Falkeviks skjebne var avgjort da han fikk diagnosen. – Det er ikke så enkelt å tenke langt fram, sier 56-åringen.

•

Svanhild Breidalen svanhild@fjt.no En dag var det plutselig tyngre å gå opp trappa på jobb. Seks måneder senere fikk Falkevik dommen – ALS. Den uhelbredelige sykdommen ødelegger de motoriske nervecellene i ryggmarg, hjernestamme og hjernebark, og bryter ham gradvis ned.

– Verden raser sammen, sier Svein Ove, om øyeblikket da han fikk den knusende beskjeden.

– Jeg hadde sett reportasjer på TV. Jeg visste jo hva dette var.

De små gledene

I 34 år stod Falkevik bak disken på Brio Lekeland i Måløy. Så var det brått slutt. Sykdommen gjor-

de at den blide butikkmannen måtte slutte i jobben han elsker.

Siden har erkjennelsen om at sykdommen en dag skal ta livet av ham kommet. At det er uvisst hvor lenge han vil få følge barna sine videre i livet. Det er en stor sorg. Men her og nå forsøker han å fokusere mer på det han har enn de t han skal miste.

– Jeg prøver så godt jeg kan, for en må jo bare. Jeg tar med meg de små gledene. Det som før var ubetydelig, har blitt viktig. Men det er også mange tunge stunder.

56-åringen fra Deknepollen har valgt å være åpen om alt.

– Det er tøft for hele familien at jeg fikk denne sykdommen, men vi må leve videre, sier han.

Kona Randi (52), og barna Ro-



Ingen andre vet noe om morgendagen heller.

Svein Ove Falkevik (56) Deknepollen

bert (25) og Marte (21) er til uvurderlig støtte, og han setter stor pris på alle som tenker på ham.

At han får julestjerne av Fjordenes Tidende synes han er sterkt.

– Jeg blir rørt over at folk tenker på meg og foreslår navnet mitt. Kanskje jeg på en eller annen måte har satt noen spor etter meg. Så jeg vil gjerne benytte denne anledningen til å hilse tilbake og takke alle sammen.

FJORDENES TIDENDE JULA 2014 

Jobben er et stort savn Bortsett fra en liten tur innom Måløy Sildoljefabrikk og noen måneder på Sunnmøre, har Svein Ove Falkevik hatt hele sitt arbeidsliv ved Brio Måløy.

– Jeg kom meg fort hjem igjen, og fikk med meg kona fra Vanylven, smiler Svein, som har trivdes på jobb i alle år.

– Det er en kjempearbeidsplass med fantastiske kolleger. Jeg har trivdes hver dag. Det er kjekt å møte kunder, både unge og eldre.

Jobben er et sårt savn.

Han har fulgt generasjoner vågsøyværinger fra bak butikkdisken.

– Det er alltid kjekt når unger og voksne sier «Hei, Svein!», når de treffer meg. At folk husker meg varmer hjertet mitt. Og jeg har alltid følt at det er like viktig å lytte til ungene som til de voksne.

Daglig leder Amund Gotteberg startet selv som ekstrahjelp i familiebedriften nettopp på Lekeland hos Svein Ove. – Svein hadde en energi og en stå-påvilje som mange kan misunne ham. Jeg har aldri sett ham uvirksom. Han hadde et svært personlig forhold til jobben, og nå når han ikke er der lenger, er vi mange som savner ham. Kundene spør stadig etter ham og lurer på hvordan han har det. Svein har uten tvil betydd veldig mye for veldig mange, sier Gotteberg.

Tar en dag av gangen: Svein Ove Falkevik (56) gleder seg til jul. – For meg er det en høytid som handler om å samle familien. Vi har lagd våre egne tradisjoner etter mange år sammen, sier Svein Ove, som ønsker venner, familie og bekjente en riktig god jul og godt nyttår. FOTO: SVANHILD

BREIDALEN

Elsket fjellturer

Falkevik merket de første tegnene rundt påsketider i fjor.

– Det var noe som skjedde i kroppen. Jeg ble dårlig. Fikk problemer med pusten. Trappa opp på jobb var plutselig tung.

Han gikk til legen som sendte ham videre til Førde for grundigere undersøkelser. Diagnosen kom 13. september i fjor.

Livet har blitt forandret fort.

Fra å være en ivrig turgåer sitter han nå i rullestol. Han har lite smerter, men førligheten i armer og bein svinner hen, og han har vansker med pust og tale.

– Vi elsket å gå på fjellet. Jeg og Randi gikk på Tjæretoppane, Skadebakken, Veten, overalt. Å nå toppen, drikke litt vann, ta

seg en appelsin. Og bare nyte det. Det savner jeg utrolig mye.

Nå skal han bo fast på Kulatoppen omsorgssenter, men være så mye hjemme som han bare kan.

– Broren min henter meg klokka halv fem, så jeg kan tilbringe kvelden hjemme med fruen. Det gleder jeg meg til hver dag! sier Svein Ove, som forteller at vennskapet med broren betyr mye.

Det finnes ingen kur. Behandlingen består av medisiner som skal forsinke sykdomsforløpet.

Det er fast trening hver morgen, og fysioterapeut tre ganger i uka.

– Jeg øver meg også på å kommunisere med øynene via data – selv om jeg ikke har lyst. Men talen vil jo etter hvert forsvinne.

Vil være positiv

Falkevik føler seg godt ivaretatt av helsevesenet. Et eget ALSteam i Førde følger ham opp, og det har også blitt opprettet et team i Vågsøy.

– Og de ansatte på Kulatoppen fortjener all mulig honnør. De vet ikke hva godt de skal gjøre for meg, roser Svein Ove. Han velger å fokusere lite på veien som ligger foran ham.

– Det er alt etter dagsformen.

Men ingen andre vet noe om morgendagen heller. Jeg prøver å smile. Og heldigvis ligger det litt naturlig for meg, sier Svein Ove – og trekker på smilebåndet.

LES VIDERE NESTE SIDE

fakta Amyotrofisk lateralsklerose (ALS) • ALS fører til muskelsvinn fordi nervecellene som sender signaler fra hjernen til musklene blir ødelagt.

• Sykdommen er uhelbredelig.

Behandlingen handler om å redusere symptomer og plager.

• Gjennomsnittlig levetid etter diagnose er 2-5 år. Rundt 10-15 prosent av tilfellene er arvelige.

• I Norge forårsaker ALS drøyt 100 dødsfall årlig, og cirka 300-400 mennesker har sykdommen.

8 JULA 2014 FJORDENES TIDENDE sprer mye glede, er i godt humør og Fjordenes Tidende er flink å oppmuntre, skriver Liv Hopland. har fått inn mange Lars Kjølen, Måløy tips om personer – Han har vært Natteravn fredager og lørdager i mange år og gjør også frivilog organisasjoner lige arbeid som datalærer i Seniornett. Han gjør mye bra for som er til hjelp og lokalsamfunnet, skriver Ingri Føleide. glede for andre Gunnhild Eliassen, Evja nokon å i hverdagen.

– Hun har gjort glede en fantastisk Vi har trukjobb som bibliotekar i Vågsøy i ket ut noen mange år. Hun er alltid hjelpav gledessom med å skaffe bøkene som kunsprederne dene ønsker og gjør alt til kundens som får hver beste. Jeg ønsker henne mange gode år som pensjosin julestjerne. nist, skriver Ingri Føleide.

Regine Weltzien, Blålida Oddrun Lunde og Jorunn Starheim Hatlenes, Selje – De er to hjelpsomme damer på alle måter som stiller opp for grendahuset og alle som trenger en hjelpende hånd, skriver Oddfrid Jørgensen.

Mannskapet på ekspressbåtene

– Jeg ønsker at alle skiftene på ekspressbåtene mellom Selje og Bergen skal få en julestjerne. Jeg reiser ofte med båtene og samtlige skift er svært hjelpsomme og alltid i godt humør, skriver en anonym innsender.

Solbjørg A. Lid, Almenning

– Hun er med og hjelper til på Fjordly når det trengs. Serverer, vasker kopper og kar. Alt er gratisarbeid og selv om det er travelt er hun alltid rask, skriver Aslaug Gillesdal.

Berit Visnes, Almenning

– I mange år har hun vært medhjelper på Fjordly. Hun dekker bord og pynter med blomster hun finner i hagen sin eller kjøper for egne penger. Særlig er pensjonistdagene en dag i måneden som står hennes hjerte nær, skriver Aslaug Gillesdal.

– Regine har hatt et tøft år bak seg og har tatt fram en styrke og positivitet som ingen kan tenke seg. Hun har vist en kapasitet til å yte mer enn hva vi trodde var mulig, skriver Ingrid Weltzien.

Kjell Aasebø, Måløy

– Jeg ønsker at han får en hyggelig blomsterhilsen for sin daglige omsorg for sin gamle mor. Han viser en innsats langt utover det en kan forvente, skriver Magnar Aasebø.

Dagrun Nilsen, Måløy

– Dagrun er så omsorgsfull og så villig. Og hun kjører og hjelper så mange, skriver en venninne.

Inge Visnes, Måløy

– Jeg mener Inge bør få en julestjerne for sitt mangeårige og store arbeid i Almenning idrettslag. Han har trent fram utøvere som har hevdet seg på høyt nivå og reist Norge rundt med utøverne sine, skriver Jon Sivert Thue.

– Hun er en fin og gavmild dame som

Morten Silden, Silda

Karstein Bakke, Davik

– Jeg var innom Skaretun på Raudeberg en tur og der holdt Morten Silden på å lage pepperkaker med beboerne. Han har også tatt dem med på biltur. Det er sikkert mange i denne etaten som hadde fortjent en oppmerksomheten, men denne dagen var det Morten, skriver Anne Berit Refvik.

Oskar Hopland, Osmundsvåg

– Oskar er en ildsjel på Kulatoppen omsorgssenter. I mange år har han hver onsdag møtt opp og spilt piano når vi i besøkstjenesten møter for å underholde beboerne, skriver Magne Sætren.

Ståle Åhjem, Selje

– Seljes store gledesspreder er en fantastisk kar. Han er alltid i godt humør og alltid hjelpsom, skriver en anonym innsender.

– Vi forstår ikke hvordan de klarer å gjøre jobben de gjør. Tenk på hvilken rute de har. De ble flyttet til Rugsund og må reise dit og videre ut til Årbråten, Svelgen, Bremanger, Kalvåg, Berle og alle småplassene. De kjører mye og har lange dager, skriver «tante Anna».

Gunn S. Husevåg, Deknepollen

– Min gode svigerinne og superkakebaker Gunn Solheim Husevåg fortjener en førjulshilsen fra meg i form av en julestjerne. Hun inviterer og disker opp med kjempegod mat og kaker til alle bursdager. Vi gleder oss allerede til neste kalas, skriver Sigrid Husevåg Edler.

Anita Storøy Bortne og Irene Storøy, Rugsund – Etter flere år med sykdom av forskjellig art har Anita og Irene vært vår gode støtte i det daglige og i «den offentlige jungelen», skriver Birgit og Olav Bortne.

– Arve Per stiller alltid opp – på jobb og når han har fri. Han har ofte ganske så kloke ord å gi. Han har stadig verdens tørreste vits på lur, sprer mye humør og er aldri sur (så lenge du ikke har bulket bilen). Han er klar i sin tale når dette må til og det er ingen bønn hvis man ikke er snill. Han fikser og ordner til alle døgnets timer.

Snekrer, skrur, maler og limer. Når han deretter jogger på Veten er han lett på tærne. Det er ingen tvil om hvem som bør få en julestjerne, mener «vi på Sjøly».

Laila Sunde Kolset, Endal

Ildsjel: Sammen med Hans Ole Thomsen har Inge Visnes gjort mye for å vekke friidretten i Vågsøy til live.

– Han tok over Joker-butikken og har klart det med glans sammen med «damene sine». Vi er svært glade for at vi fikk beholde butikken og dette har vi han å takke for. Han gjør også en god innsats for Davik Musikklag og er en person som vi i bygda har mye å takke for, skriver Beate Ann Lien.

Postbudene i Bremanger

Arve Per Kvalheim, Måløy

Marit Øvrebotten

Aslaug K. Gillesdal, Ervik

– Dette er en flott gjeng som er dyktige, omsorgsfulle, hjelpsomme og alltid effektive. Jeg har hatt behov for hjelp av dem i fire år og synes de fortjener anerkjennelse for den jobben de utfører i vanskelige situasjoner. Jeg synes det alltid er trygt og godt når de kommer, skriver Marie Gangsøy.

– Hun kunne gjerne få en hilsen og takk for god hjelp og godt naboskap.

Sier aldri nei når jeg ber om hjelp, skriver Karen Hals.

– Fra tidlig morgen til sein ettermiddag er Bjørg på Svelgen oppvekst. På ettermiddag, lørdager og søndager er hun på Svelgen samfunnshus. Sove kan en gjøre når en blir gamle, gamle ja. Den spreke og samvittighetsfulle personen er bare 58 år. Hun har en arbeidskapasitet og en fart som kan ta pusten fra noen hver. På fritiden gjør hun en fantastisk jobb for Svelgen-samfunnet. Samfunnshuset har under hennes ledelse blitt «shinet» opp. Hun er bare fantastisk. Hun vasker, rydder, pynter til jul, leser bingo om det er nødvendig, lager popkorn til kinoforestilling og søker penger der det er mulig. Det er ikke den ting hun ikke får gjort, skriver Kåre Myklebust.

Ambulansetjenesten i Vågsøy

– For noen år siden ble Morten med som speiderleder i Raudeberg KFUK/ KFUM-speiderne og han kom som et friskt pust til to slitne ledere og sørget for gnist og glød i troppen med nye tanker og ideer. Troppen har blomstret etter dette, skriver Guttorm og Petter Lillestøl.

Tanya Kråkenes, Halsør

Bjørg H. Didriksen, Svelgen

– Jeg vil at Marit skal få en julestjerne.

Hun er alltid blid og hjelpsom for dem som trenger det, skriver Helene Eikeland Sørbotten.

Morten Barmen, Raudeberg

– I Endal bor en dame som jeg synes fortjener en julestjerne. I 17 år har hun hatt juleverksted hos seg hvor en har laget flott julepynt, vært sosial og fått servert god mat. Denne dama heter Laila Sunde Kolset og er en ildsjel som mange har glede av, skriver Jenny Steinholm.

Blid: Ståle Åhjem er «Seljes store gledesspreder», mener FJT-leseren som unner Åhjem en julestjerne.

Evy Lillerovde

– Jeg vil gi en julestjerne til Evy som arbeider på Spar Håvardstun i Bremanger. Hun er utrolig i sitt arbeid på butikken. Hjelpsom og ordner ut med alle ting. Spesielt nå når vi feiret mor sin 90-årsdag den 25. november. Hun fortjener virkelig en stor takk, skriver Nelly Varpe Ryland.

Elin Kråkenes, Måløy

– Jeg ønsker å foreslå den alltid like hjelpsomme, hyggelige og blide butikkekspeditøren Elin Kråkenes som jobber på Rema 1000 på Måløy Brygge. Egentlig fortjener alle de ansatte der en oppmerksomhet, men jeg synes at Elin utmerker seg spesielt. Hun har mange års erfaring i serviceyrker, der god kundebehandling og «det å se kunden» faktisk kan gjøre forskjellen på om det blir en god eller en dårlig dag for mange mennesker. Spesielt for dem som ikke nødvendigvis har et så stort sosialt nettverk rundt seg til dagen. Jeg har hørt mange som sier det samme: at det å handle med Elin og slå av en prat om løst og fast der nede på butikken betyr en hel del, skriver Elisabeth Heimsæter.

Sjåførene på rutene Terdal

– Sjåførene på rutene Terdal i Bremanger er alltid hjelpsomme og alltid villige. Jeg bruker mye buss med rullator, men de er alltid like blide når jeg kommer. Alle bussjåførene, uten unntak, er like greie, skriver «tante Anna».

FJORDENES TIDENDE JULA 2014 9

I gode og onde dager

FOTO: LINDA NYGARD-STURE

Roald og Greta, har vært gift i 60 år. Monica og Oliver hoppet i det i sommer, mens Grete og Trond trives best uten giftering. Vi har snakket med tre par om hvordan de får kjærligheten til å vare.

ERE LES VID

 JULA 2014 FJORDENES TIDENDE

Står like nær etter 60 år sammen Greta og Roald husker bryllupet for 60 år siden som det var i går. – Hun var så strålende vakker, sier Roald kjærlig om sin kone Greta.

•

Siv K. Berg siv@fjt.no 2. oktober 1954 var den store dagen. Greta, iført den hvite brudekjolen, var klar til å gå opp kirkegulvet i følge med sin far. Roald og Greta Skram hadde kjent hverandre siden de var små. Da tiden med dans i Turnhallen kom, ble det fort til at Roald fulgte Greta hjem.

– Klart jeg sa ja!

De to som var gode venner i så mange år, følte plutselig at det var mer enn bare vennskap mellom dem.

– Det er ikke ofte to får være sammen så lenge, sier Greta, mens Roald sier seg enig.

Roald (86) og Greta (85) kom-

mer fra Måløy, men bor nå på Østlandet. Det er riktignok noen år siden følelsene først oppsto, men minnene fra tiden som nyforelsket, forlovelsen og bryllupsdagen sitter fortsatt nært hjertet.

– Vi forlovet oss i Måløy på nyttårsaften i 1952. Jeg sa ja med en gang, klart det. Og siden har vi vært sammen i 60 år, har barn, barnebarn og oldebarn, sier Greta med stor entusiasme.

Bryllupet ble satt til 2. oktober 1954, en varm høstdag i Sør-Vågsøy kirke.

– Hun var jo strålende vakker i brudekjolen og brudepynten.

Det var en stor dag for meg, og det tror jeg det var for Greta også, forteller Roald idet Greta

tar over.

– Ja, og så sto det en fin løytnant oppe ved presten og tok imot meg. En 26 år gammel løytnant. Det husker jeg godt.

Vi hadde et fint bryllup.

Etter kirka var det middag på Hagens Hotell, og deretter dans der brudeparet og gjestene danset til de tidlige morgentimer. Siden har Roald og Greta vært gift i over 60 år.

Går ikke lei av hverandre

Både Roald og Greta mener det ikke er en selvfølge å være gift i så mange år.

– Det er ikke ofte to får være sammen så lenge, gjentar Greta, og tilføyer at de ser på seg selv som heldige.

De finner glede i å være

FJORDENES TIDENDE JULA 2014 11

1

2

3

4

sammen med barn, barnebarn, oldebarn og venner, samt sommerne på hytta i Stavern og den aktive pensjonisttilværelsen.

Men når det kommer til ekteskapet mener de det handler om å være fleksibel.

– Og overbærende når det butter litt. Om en bruker sunn fornuft, er føyelige og glade i hverandre, så går det som regel bra, mener Roald, men understreker at ethvert ekteskap har både gode og dårlige dager.

– Det beste er jo å være sammen. Vi kan diskutere alt mulig. Greta og jeg kan være så uenige, men til slutt blir vi som regel enige om at én har mer rett enn den andre, sier Roald og ler godt.

– Og det er viktig å respektere

hverandre og være fornuftige.

Respekt er alfa omega i et ekteskap. Men gode råd er vanskelig å gi, for det finnes ingen fasit på et lykkelig ekteskap, legger Greta til.

Over seksti år har gått siden Greta og Roald giftet seg. I år ble diamantbryllupet feiret, og får ekteparet det som de ønsker, blir det jernbryllup om ti år.

– Hva er det du liker best med Greta, Roald?

– Det beste? Jeg synes Greta er ei «knakande» kjekk jente. Hun var strålende vakker i sin ungdom, og er fremdeles like vakker i alderdommen, sier Roald.

– Joda, han er ikke så aller verst, du, legger Greta til og ler.

– Vi liker oss godt i lag og har det ikke kjedelig, slår hun fast.

fakta Roald og Greta Skram • Har kjent hverandre siden de var unge.

• Greta og Roald kommer fra Måløy, men bor nå på Østlandet.

• Ekteparet er pensjonister, men er aktive med deltakelse i blant annet Rotary (Luftforsvarets pensjonistforening på Kjeller), Pensjonistuniversitetet i Skedsmo, Kjeller flyhistoriske forening, regelmessig trening og ukentlig svømming.

1) Diamantbryllup: Greta (85) og Roald Skram (86) fra Måløy har vært gift i over 60 år.

2) I godt selskap: – Det beste er jo å være sammen. Vi har det så fint sammen og vi kan diskutere alt mulig. Greta og jeg kan være så uenige, men til slutt blir vi som regel enige om at én har mer rett enn den andre, sier Roald og ler.

3) Bryllupsdagen: Greta og Roald giftet seg 2. oktober 1954 i Sør-Vågsøy kirke.

4) Gode råd: Ekteparet mener respekt er alfa og omega i et ekteskap. ALLE FOTO: PRIVAT

 JULA 2014 FJORDENES TIDENDE

Færre gifter seg

Tallene på skilsmisse synker

Det ble inngått 900 færre ekteskap i 2013 enn året før, men det er fortsatt svært mange som velger å gifte seg, viser tall fra Statistisk sentralbyrå. Det ble i 2013 inngått 23.400 ekteskap, og gjennomsnittsalderen for kvinner og menn er 31,4 år og 34,2 år. Tall fra SSB viser også at det er flere som velger å gifte seg mer enn én gang.

Det blir stadig færre som skiller og separerer seg.

Tallene synker jevnlig, og fra 2005 har nedgangen i tallet på skilsmisser vært på 12 prosent, viser statistikk fra Statistisk sentralbyrå (SSB). For dem som skilte seg, hadde ekteskapet vart i gjennomsnitt 12,9 år, viser tallene fra SSB. I 2013 ble det oppløst 200 færre ekteskap ved skilsmisse og samtidig ble det tatt ut 200 færre separasjoner enn i 2012. I 2013 ble det inngått 23.400 ekteskap. Av disse tok 10.900 par ut separasjon og 9.700 ble skilte.

• Siv K. Berg siv@fjt.no

21. juni i år sto Monica Mule­ lid­Tynes klar til å si ja til mannen i sitt liv – Oliver Mu­ lelid­Tynes. At det skulle bli dem to lå ikke i kortene da de møttes for første gang.

Det – Jeg synes han var litt teit lå ikke et og høy på seg bryllup i luften da selv. Og han mente jeg Monica og Oliver Mu­ var overle­ lelid­Tynes møttes for gen, sier Mo­ nica og ler. første gang. Men så

skjedde det noe.

Fort forelsket

De møttes på et treningssenter i Ber­ gen der Oliver var in­ struktør. Selv om romantiske følelser ikke akkurat var til stede i starten, er de nå lyk­ kelig nygift.

– Da vi ble sammen føltes det som om vi hadde vært sammen mye lengre enn det som var tilfelle. Oliver var vel et godt hestehode foran meg i begynnelsen. Men jeg had­ de veldig lite «commitment issues» for å være meg – i hvert fall ifølge de som kjen­ ner oss, sier Monica.

– Det føles som vi har kjent hverandre i veldig mange fle­ re år enn det vi faktisk har, legger Oliver til.

Det er som en klisjé. Alt bare fungerte, det gikk så en­ kelt. Nesten for enkelt.

– Det gikk faktisk så bra en periode at jeg tenkte at noe var galt. Det er alltid noe som skjer. Men det gjorde ikke det her, forklarer Oliver.

Etter en måned sammen introduserte han Monica for en kompis – og forsnakket seg noe.

Fra gammelt til nytt

Ordet bryllup har sin opprinnelse i brudens ferd fra sitt gamle til sitt nye hjem, ifølge Det store norske leksikon.

Dette ble også kalt brudeferd med fester som var knyttet til disse for å gjøre ekteskapets inngåelse vitterlig for alle. Å drikke bryllup er fra gammelt av et vanlig uttrykk for å holde bryllup.

Tradisjon: Bryllup betydde å følge bruden fra sitt gamle til sitt nye hjem.

ILLUSTRASJONSFOTO

– Da presterte jeg å si at dette er henne jeg skal gifte meg med. Underbevissthe­ ten min skjønte det veldig tidlig, forteller han.

Egen identitet er viktig

Bryllupsstresset har roet seg og ekteparet er tilbake i hver­ dagen. For å holde sammen livet ut tror de nyforelskede at egen identitet er viktig.

– Vi er ganske heldige som begge elsker å drive med samme type trening der vi pusher hverandre og lærer hverandre. Det blir en form for kvalitetstid og fort et sam­ taletema hjemme, forteller Monica.

Men selv om de trives godt i hverandres selskap passer de på også å ha helt separate hobbyer som de kan drive med når de trenger tid for seg selv eller vil være med venner.

– Når en er nyforelsket, kan en fort komme i en boble der en glemmer alt det andre.

Det er viktig å finne sin egen identitet når en kommer ut av boblen.



Jeg synes han var litt teit og høy på seg selv. Og han mente jeg var overlegen.

Monica Mulelid-Tynes om det første møtet med ektemannen Oliver

Bryllup: Det var ikke akkurat kjærlighet ved første blikk da Oliver og Monica Mulelid-Tyn

Ingen kjærlighet

FJORDENES TIDENDE JULA 2014 

Dette er alle bryllupsdagene 1 år: Papirbryllup 2 år: Bomull 3 år: Lær 4 år: Blomster/lin 5 år: Tre 6 år: Sukker 7 år: Ull 8 år: Bronse 9 år: Pil/keramikk 10 år: Tinn

11 år: Stål 12 år: Silke 13 år: Knipling 14 år: Elfenbein 15 år: Krystall 20 år: Porselen 25 år: Sølv 30 år: Perle 35 år: Korall 40 år: Rubin

nes møttes for første gang. Men så ble det bryllup på dem likevel. BEGGE FOTO: PRIVAT

Gave: En feirer papirbryllup etter ett år som gift.

45 år: Safir 50 år: Gull 55 år: Smaragd 60 år: Diamant 65 år: Krondiamant 70 år: Jern 75 år: Atom 80 år: Platina 90 år: Granitt

Kilde: Store norske leksikon

Løser konflikter med stein, saks, papir Til og med bestevenner kan krangle iblant.

– Om ti år, når nyforelskelsen har lagt seg, så er hun fortsatt den samme i mine øyne. Hun er min aller beste venn, mener Oliver, men innrømmer at krangler kan skje fra tid til annen.

Krangler og uenigheter kan oppstå, men paret har funnet sin måte å løse konflikter på.

– Det høres kanskje rart ut, men vi kjører på med stein, saks og papir. Det er veldig greit, flirer de.

Men som regel løser de konflikter ved at de får viljen sin på hver sine områder, alt ettersom hvem det er viktigst for.

– Oliver har funnet en skikkelig sleip teknikk der han bare får meg til å skrattle så mye at jeg enten sier ja eller bare glemmer hele greia. Det pleier å fungere bra. Heldigvis kan jeg bare si vær så snill nok ganger, og legge på noen komplimenter, så får jeg det samme tilbake.

Konflikter: Humor er en del av hverdagslivet til paret og Oliver får fort Monica til å skrattle. Noe som bedrer på stemningen om en krangel først skulle oppstå.

t ved første blikk

 JULA 2014 FJORDENES TIDENDE

Flere og flere blir samboere

Store variasjoner

En økende andel velger å bo sammen uten å inngå ekteskap, viser tall fra Statistisk sentralbyrå. I 2013 utgjorde samboerpar 25 prosent av alle par, en økning på hele 11 prosent fra 1990.

Flertallet er nå samboere med barn, i motsetning til tidligere hvor de ofte var barnløse, melder Statistisk sentralbyrå i sin årsrapport for 2013.

I løpet av de siste to tiårene har samlivsformen fått en større utbredelse. Blant de unge under 30 år er det mer vanlig å være samboere enn å gifte seg, viser tallene.

Ifølge Statistisk sentralbyrå er det store geografiske variasjoner i utbredelsen av samboerskap i Norge. Det er vanligst å være samboer i Nord-Norge, der hele 35 prosent er samboere. I Agder-fylkene og Rogaland er det derimot mindre vanlig å inngå samboerskap, skriver Statistisk sentralbyrå på sin nettside.

• Siv K. Berg siv@fjt.no

– Det begynte en litt mystisk, mørk, gal mann i bassrekka.

Men jeg var ikke så imponert i starten, sier Grete Berntzen humoristisk om parets før­ ste møte i koret Scho­ la Cantorum ved Hold Universitetet i Oslo. tilbake «kjer­ Men så ble ringkjeften» og gi det de to li­ kevel. Året rom for individualis­ var 2000 og me, råder samboerpa­ byen var Oslo. 14 år se­ ret Trond Strand og nere bor de i Grete Berntzen.

Kalvåg i Brem­ anger med barna Selma (7) og Sigurd (6). Trond som norsklæ­ rer, bibliotekar, dirigent, mu­ siker, fiskerbonde og vinkursholder. Grete som rektor i kulturskolen.

– Unngå katastrofealarm

Hva som skal til for å holde sammen livet ut, vet ikke Trond og Grete helt ennå.

– Men jeg tror vi utfyller hverandre godt, slår de fast.

Etter 14 år sammen ser de selvironi som en viktig brik­ ke for å få forholdet til å vare.

– Og evnen til ikke å slå ka­ tastrofealarm om den andre skulle kritisere deg for noe, poengterer de.

I starten av forholdet bruk­ te de hver fredag til å si én positiv og én negativ ting til hverandre, noe de innrøm­ mer var både ubehagelig og lærerikt. I tillegg råder både Trond og Grete å holde igjen «kjerringkjeften», som de selv beskriver det.

– La være å hakke på hver­ andres små feil i hverdagen.

Og la den andre få rom for

Opphevet i 1972

Ugift samliv var tidligere forbudt ved lov. Dette var under konkubinatparagrafen. Det var ikke før i 1972 at loven om samboerskap ble opphevet og det ble formelt lovlig å bo sammen uten å være gift, ifølge Regjeringen sin hjemmeside. Argumentene for å oppheve loven var at den berørte områder som hørte privatlivet til.

Ulovlig: Fram til 1972 var det per lov ikke tillatt med ugifte samliv.

ILLUSTRASJONSFOTO

litt individualisme og selvrea­ lisering.

Plutselig ni villsauer

14 år har gått siden de ble et par, men Grete og Trond øns­ ker verken ring eller bryllup.

– Vi har vel en slags angst for ansvar og binding. Vi har ikke kjøpt oss hus heller. Vi føler ikke behov for ofsielle, ytre bånd mellom oss, sier hun, men legger til at de har skrevet samboerkontrakt.

Og når de først er uenige snakker Grete helt til Trond blir lei og hun tenker for seg selv at da blir det slik hun hadde tenkt. Helt til Trond kommer tilbake, to dager se­ nere, med gode argument og får det som han vil.

– En påske bestemte vi oss for ikke å skafe oss sauer. Jeg var ganske lettet, jeg skålte til og med for meg selv. Noen uker senere hadde vi ni vill­ sauer. Vi kunne jo bare prøve litt, forteller Grete.

Og med årene har det blitt flere sauer, mer hummer i teinene, mer vin i kjelleren, mer musikk og mer dyrking av egne og felles interesser.



La den and­ re få rom for litt individua­ lisme og selv­ realisering.

Grete Berntzen

Samboerpar: Grete Berntzen og Trond Strand er ikke helt sikre på hva som skal til for å

Gir hverandre ro

FJORDENES TIDENDE JULA 2014 15

Anbefaler å skrive samboeravtale Samboerskap er ikke regulert i en egen lov, til forskjell fra ekteskap.

Derfor kan det være lurt å skrive en samboeravtale for å forebygge uenighet og rettslige konflikter dersom samboerskapet tar slutt, ifølge Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (bufdir).

Samboeravtalen skal avklare eierforhold, gjeldsforpliktelser, forpliktelser overfor hverandre og hvordan det økonomiske oppgjøret skal skje ved et eventuelt samlivsbrudd.

Avtalen skal også vise eierforhold for bolig, biler, innbo eller andre eiendeler, samt

Kontrakt: Flere anbefaler å skrive samboerkontrakt når en flytter sammen.

gjøre rede for bankinnskudd.

Avtalen bør også si noe om hvem som har ansvaret for gjeld og andre utgifter knyttet til eiendelene, opplyser Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet på sin nettside.

– Viktig å le sammen Grete med positiv holdning og Trond med skeptisk holdning. De er kanskje ikke like, men har i det minste de samme grunnverdiene.

– Grete er solen min. Hun er flink med folk, en god problemløser og en menneskekjenner, beskriver Trond, som mener det er herlig å leve med en som bare sprer god stemning.

– Og Trond er rolig, har lave skuldre og kaver seg aldri opp over uviktige ting. Han ser det store perspektivet. Det er ting som jeg liker med Trond, og som gjør meg godt, legger Grete til.

Hun avslører at hun falt for motsetningene i ham i starten.

– I det ene øyeblikket satt han på en trendy kaffebar med cortado og Morgenbladet. I det andre brøt han håndbak og drakk hjemmebrent på bygdefest, sier Grete og utdyper: – Begge deler er like naturlig for Trond. Og om det regnet, gikk han med de gigantiske fiskerstøvlene sine, selv om vi skulle på fin restaurant. Han er seg selv.

Trond på sin side mener en av Gretes største fordeler er at hun er flink til å dra det beste ut av folk.

– Jeg liker at hun har stor omsorg for sine medmennesker og er opptatt av å skape gode opplevelser for dem. Grete er også ganske så flink til å «galne seg», noe hun kanskje ikke viser så ofte i hverdagen.

Men vi ler mye sammen, og det er viktig!

holde sammen livet ut. – Men vi utfyller hverandre godt, slår de fast. FOTO: PRIVAT

om til å vokse

16 JULA 2014 FJORDENES TIDENDE

FJORDENES TIDENDE JULA 2014 

jule-

kryssord

Finn orda i dei farga gatene og bli med i trekninga av fem Fjordenes Tidende-krus.

Send løysingsorda til fjt@fjt.no eller heile kryssordet til: Fjordenes Tidende, boks 55, 6701 Måløy innan 5. januar 2015.

Namn:

Adresse:

18 JULA 2014 FJORDENES TIDENDE

Klar for eit vinterbad? Dei tøfaste damene på Eid hiv seg i fjorden enten det er sommar eller vinter.

Bade­ nymfer let ikkje tempen styre

• Ingebjørg N. Stokkenes fjt@fjt.no

– Vi er ei hard lita kjerne på sju damer som er aktive badarar, og nokon er med av og til, for­ tel Merete Melheim, som had­ de ideen om bading heile året.

– Det var så fin sommar, og vi hadde bada både i august og september. Eg var med på test­ bading med ei venninne i Stryn. Det funka der, så der­ med lodda eg stemninga her.

Etter det har det balla på seg, smiler Merete.

Ull og dun

Då trappa på moloen vart tatt inn for vinteren, vart badinga flytta til Osvika.

– Vi må ha ein plass ein en­ kelt kjem seg opp igjen frå vat­ net, innrømmer dei. Denne dagen er det sju grader i fjor­ den og minus to på land. Hav­ fruene ikler seg ullundertøy og strikkelue før dei jumpar ut i fjorden.

– Uhhh, det var friskt i dag, konstaterer dei, før dei kavar seg til land igjen. Her ligg hand­ kle, sko, ullundertøy, dunjak­ ker, vottar og luer klart.

– Absolutt alt det våte må vrengast av, og så må vi raskt ha på oss tre­fire lag tørre kle.

Sjokk for kroppen

– Bading gjer godt for kropp og sjel. Når ein entrar det kalde vatnet, kjenner ein at ein fram­ leis lever i beste velgåande, meiner Inger­Lise Strand.

Ifølgje forskarar får kroppen eit sjokk når den møter det kal­

de vatnet, og går difor over i forsvarsmodus. Blodkar trekk seg saman og kroppen pumpar ut endorfin og adrenalin. Etter­ på føler du deg både oppkvik­ ka og avslappa.

– Dette var herleg, synest An­ nie Kristine Hellebust.

– Det var ikkje så gale, mei­ ner Bente­Anita Hellebust.

– Berre å hive seg rundt

Og det er nettopp kjensla etter vinterbada dei gler seg til.

– Når blodet brusar er det herleg. Vi får ein enorm varme i kroppen ei stund etter å ha bada, fortel havfruene.

Dei ser gjerne at fleire tøfe damer blir med.

– Det er berre å hive seg rundt. Vi hadde faste tids­ punkt, men no tilpassar vi litt etter mørket, og så er vi oppte­ kne av flo og fjære, fortel dei.

– Her i Osvika er det så lang­ grunt. Når det er fjære så rekk vatnet berre opp til dåsa, så vi vil ha ein mellomting mellom flo og fjære, seier Merete.

– Ho er så lita at det når forta­ re opp til dåsa på henne enn andre, gliser dei andre.

Aldri åleine

Dei fryktar ikkje kuldegrader og islagt fjord.

– Då må vi til med øks og mo­ torsag, for bade skal vi, påpei­ kar Merete, som akkurat denne dagen må stå over badinga for­ di ho er forkjølt.

Merete er jordmor til vanleg, og med lege Siri Sandvik med på badelaget, er den medisins­ ke kompetansen sikra om no­

FJORDENES TIDENDE JULA 2014 19

2

3

isbadartips Her er nokre tips om du er klar for ein iskald dupp: • Senk kroppen gradvis ned i vatnet – ikkje hopp.

• Bad alltid saman med nokon andre. kon får hjertestans. Ingen skal frykte vinterbading.

Namnet på badeklubben var dei ikkje i tvil om.

– I Stryn kallar dei seg Stavenes pingvinar, men vi er no ikkje nokon pingvinar. Havfruer er derimot na­ turleg, gliser dei.

Damegjengen frå Eid har vore på ei rekkje ekskur­ sjonar. Både Selje, Ulsteinvik, Grotli og elva på Høv­ ringen har vore prøvd ut av medlemmene.

– Men målet er å bade nærast mogleg, så flest kan vere med. Ein overordna paragraf er «bad aldri ålei­ ne». Den regelen er vi trufaste mot. Den som bryt den blir sparka ut av klubben, fastslår dei.

Dei har heller ikkje plass til karar.

– Karane får lage sin eigen klubb. Vi vrengjer av oss kleda, når alt vått må av, og då skal havfruene føle seg trygge, seier Merete.

• Ha med varme kle og sko.

• Kombiner gjerne isbadinga med eit påfølgjande badstubesøk.

1) Ikkje for pyser: Havfruenes badeklubb på Nordfjordeid har tøffe damer som kvar veke badar i fjorden. – Vi held trufast på regelen om aldri å bade åleine, fortel badedamene på veg ut i vatnet i Osvika. F.v.

Anne-Kirsti Noste, Bente-Anita Hellebust, Malene Lindmo og Annie Kristine Hellebust.

2) Initiativ: Merete Melheim hadde ideen til vinterbading for eidadamer. Her måler ho temperaturen til sju grader.

3) Kvar veke: – Uhhh, det var friskt, hutrar vinterbadarane.

F.v. Anne-Kirsti Noste, BenteAnita Hellebust, Malene Lindmo og Annie Kristine Hellebust. Av dei faste badarane manglar Inger-Lise Strand, Sissel Ommedal, Gerd Kroken og Siri Sandvik. ALLE FOTO: INGEBJØRG NILSEN STOKKENES

 JULA 2014 FJORDENES TIDENDE

Hobby: Amanda held seg oppdatert på helsefronten og er glad i å skrive. Sida blir oppdatert fleire gongar i veka.

• Janne W. Listhaug janne@fjt.no

– Eg er veldig oppteken av helse og interessert i ernæ­ ring, fysisk aktivitet og enkle grep som ein kan gjere for få betre helse, fortel Amanda Strømmen Nygård.

23­åringen frå Med Bremanger star­ ta nyleg opp si nystarta Helse i alt, ei nettside vil Aman­ nettside med sunne da Strømmen Nygård oppskrifter, gjere det enklare for trenings­ og kvardagstips. folk å vere sunne i

kvardagen.

Enkelt

I ein jungel av bloggar, kosthalds­ råd og treningstips er tanken at dette skal vere ei side med enkle råd og opp­ skrifter.

– Det er mange som skriv om helse, men dette er for­ ståeleg og ein kombinasjon av oppskrifter og råd. Tan­ ken er å komme med inspira­ sjon til sunne oppskrifter som er enkle å lage. Ingredi­ ensane eg brukar kan ein handle i ein vanleg daglegva­ rebutikk. Og så prøver eg å bruke mest muleg frukt og grønsaker, fortel Amanda.

Ho studerer folkehelse ved Høgskulen i Bergen og er klar med bachelorgraden sin til sommaren.

– Eg tenker helse i det mes­ te eg gjer, men det er ikkje alle som har den interessa eller veit kva ein skal gjere for å leve sunt. Som å halde seg aktiv, ete sunt og gjere ting som gir deg ei betre hel­ se, seier 23­åringen.

Nettsida blir oppdatert flei­ re gongar i veka og kvar mån­ dag kjem det også ein

Trening: Amanda har teke kurs som personleg trenar, og meiner at ein bør hugse på å bevege seg meir i kvardagen.

Med ein ven: Am ein ven. Sjølv lika

instruksjonsvideo. I tillegg opplyser ho om næringsstoff og helsemessige fordelar av å ete dei ulike ingrediensane.

– Eg er glad i å lage mat og har lært ein god del på studi­ et, og så likar eg å eksperi­ mentere litt sjølv med å gjere maten sunnare, seier ho.

Folkehelsearbeid

Amanda hadde ruga på tan­ ken om nettsida lenge før den blei verkelegheit, men målet er ikkje at den må bli kjempestor.

– Det hadde vore kjekt. Det er jo helse eg vil jobbe med når eg er ferdig utdanna, sei­ er Amanda, og legg til at mu­ legheitene er mange.

– Ein kan jobbe innanfor skule, som folkehelsekoordi­ nator, på frisklivssentralar.

Det eg tenker er at eg vil ha mulegheita til å hjelpe folk.

Eg vil jobbe med menneske og vere minst muleg bak ein dataskjerm, seier Amanda, som ikkje ser vekk ifrå at ho flyttar heim om nokre år.

– Eg elskar jo Bremanger!

Det er ein fantastisk plass, men det spørst på jobb.



Eg tenker helse i det mes­ te eg gjer, men det er ikkje alle som har den interessa.

Amanda S. Nygård Folkehelsestudent

Frukt og grønt: Amanda Strømmen Nygård frå Bremanger har starta opp nettsida Hels

Vil inspirere fleir

manda anbefaler å trene saman med ar ho å trene på treningssenter.

FJORDENES TIDENDE JULA 2014 

Ute: Amanda har gått eit år på Haugetun folkehøyskolen, der aktivitet og trening var i fokus.

se i alt, der ho legg ut enkle og sunne oppskrifter, samt tips til ein sunnare kvardag. ALLE FOTO: PRIVAT

Bali: Amanda har budd fleire plassar etter at ho flytta frå Bremanger. Og Bali i Indonesia er ein av stadene.

Amandas beste tips Et meir frukt og grønt, tenk moderasjon og flett fysisk aktivitet inn i kvardagen er Amanda sine beste tips.

– Frukt og grønt kan brukast til det meste, og er proppfulle av viktige næringsstoff! Strø litt friske bær eller frukt over frukostgrauten, lag wraps fylt med grønt til lunsj, steik, kok, mos eller bak grønsaker til middagen, lag ein fruktsalat eller bak frukt til kvelds. Det er også fint å få inn frukt og grønt i mellommåltida. Lag ein smoothie, et dei heile eller kutt opp frukt og grønt – gjerne med dip ved sidan av dersom du ikkje er så glad i rå frukt og grønsaker, tipsar Amanda.

Moderasjon og variasjon er viktige nøkkelord når det kjem til kost.

– Det er heilt lov å kose seg innimellom, men det er ikkje meininga at ein skal ete seg kvalm på godsakene.

Når det gjeld trening trur ho at mange tenker at ein må gå på eit treningssenter for å trene.

– Men det handlar om å halde seg i bevegelse i kvardagen. Ta trappa i staden for heisen, gå til butikken, ta med ein venn på spasertur, sykle eller gå til jobben, parker bilen eit stykke unna døra når du skal på handle. Husarbeid, hagearbeid og snømåking er ypparleg aktivitet for kroppen din, seier ho og legg til: – Ta eit steg om gongen. Det er ikkje meininga at du over natta skal revolusjonere kosthalds- og aktivitetsvanane dine. Små endringar kan gje gode resultat.

re til sunne val

 JULA 2014 FJORDENES TIDENDE

Miljø: Duften av nye sko møter deg når du entrer designstudioet til Fluevog Shoes i Vancouver. Studioet ligger i andre etasje i hovedkvarteret og huser også hovedbutikken og selskapets administrasjon.

Kvalitetsstempel: John Fluevog satset fra første dag på kvalitet som gjør at Fluevog-sko varer mer enn en sesong. Filosofien bak hans design er «Unique soles for unique souls».

Plan: John Fluevog er eneste uavhengige skodesigner og -selger i Canada.

– Selskapet er ikke av de største i bransjen, men jeg har hele veien vært selvfinansiert og legger vekt på at vi skal fortsette som selvstendig aktør.

John er skodd for suksess

Styrer det meste: Norsk-kanadiske John Fluevog har gjort suksess i skobransjen i Nord-Amerika i snart 40 år. Helt f eier fortsatt alle aksjene i selskapet og er i dag en slags konsernsjef med ansvar for alt – fra design av sko til led lengst av alle og jeg akter å holde på helt til jeg enten ikke ser eller tenker klart, sier 66-åringen med aner fra Stadland

Kanadiske John Fluevog hadde besteforeldre fra Stadlandet og Vanylven. Og på kundelisten har han superkjendiser som Madonna, Jack White og Alice Cooper.

• Svein Helge Falstad fjt@fjt.no

Norges ukjente skokonge har designet sko i high end-segmentet siden 1970. Det startet med rock and roll-design, og skoene har fortsatt en helt egenartet design som skiller seg ut blant skotrendene som

rir bransjen.

– Mottoet er at absolutt alle skal finne sine Fluevog-sko uansett hva slags smak en har, forklarer John Fluevog.

– Har tatt litt av

Fluevog Shoes satser på kvalitetssko for damer og herrer som er slitesterke og som varer mer enn én sesong. Fluevogbutikker er i dag godt innarbeidet 19 steder i Canada og USA inkludert New York, Washington DC, Montreal og Boston. I 2013 omsatte firmaet for for 30 millioner dollar, tilsvarende 190 millioner kroner.

– Det har tatt litt av, og bedriften har siden 1970 levd godt i takt med en bransje som jevnlig går opp og ned, sier Fluevog.

Forleden tikket det blant annet inn en bestilling på spesialdesignede uniformsko til samtlige kabinansatte i Air Canada Rouge, ett av verdens raskest voksende flyselskap. I tillegg går altså en rekke stjernenavn rundt med Fluevog Shoes på bena.

– Fluevog Shoes skal være kvalitet og luksus de fleste skal ha råd til, sier Fluevog som henter 25-30 prosent av inntektene fra salg over internett.

Kundene befinner seg i alle deler av verden, også i Norge, men her hjemme er imidlertid kanadieren med norske aner ukjent for de aller fleste.

Har en drøm

Kort oppsummert er John Fluevog tredjegenerasjons norsk-

FJORDENES TIDENDE JULA 2014 

Old friends are good friends: Fluevog Shoes har signatur i sålen, med et velment ord fra designeren.

Kommer på slektstreffet – Jeg gleder meg allerede, sier John Fluevog om den planlagte slektstreffet på Stadlandet.

fra starten har han vært opptatt av å være en uavhengig aktør, både som designer, økonomisk og i eierskap. Han delse av ansatte, butikkplanlegging, markedsføring og strategisk planlegging. – Jeg har hørt at nordmenn lever det og Vanylven. ALLE FOTO: SVEIN HELGE FALSTAD

kanadier.

Besteforeldrene, Gina Johanne Tomina Honningsvåg fra Stadlandet i Sogn og Fjordane og Nikolai Tobias Mathias Fluevåg fra Fluevågen i Vanylven kommune i Møre og Romsdal, utvandret fra Norge rundt 1910.

Men Fluevog skulle gjerne visst mer om Norge og sin norske bakgrunn. Han har reist mye i sin karriere, men det har nesten alltid vært hektiske forretningsreiser, og Norge er så langt aldri blitt prioritert.

– Dessverre har jeg ikke fått anledning til å lære så mye om mitt norske opphav som jeg gjerne skulle gjort. Men det er jo aldri for sent, smiler 66-åringen Han avslører samtidig noe han har drømt om lenge:



Å besøke Fluevågen på Sunnmøre er noe jeg har på listen.

John Fluevog Eier av Fluevog Shoes

– Å besøke Fluevågen på Sunnmøre er noe jeg har på listen over ting jeg ønsker å gjøre før jeg dør.

Ble partner

John Fluevog vokste opp i en iskremdrive-in, som hans foreldre drev i Vancouver etter siste verdenskrig. At han endte i skobransjen, og ikke overtok iskremsuksessen, forklarer

66-åringen med at han er dyslektisk og aldri var såkalt skoleflink.

– Redningen ble jobb i en skobutikk.

For å gjøre en lang historie kort. Den daglige lederen i skobutikken, som var venn av Johns far, ville starte for seg selv. Han fikk låne penger av Johns far under forutsetning av at John ble medeier i bedriften med 50 prosent.

– Så i en alder av 21 ble jeg plutselig partner i en nyetablert skobutikk. Jeg hadde i realiteten ingen anelse om hva jeg gikk til, smiler designeren Etter ti år som partner kjøpte John ut sin gode venn og ble eneeier. Han endret navnet på butikken og skoene fra Fox & Fluevog til Fluevog Shoes.

Det var ikke bare Gina Johanne Tomina Honningsvåg fra Stadlandet og Nikolai Tobias Mathias Nilsen Fluevåg fra Vanylven som utvandret til Nord-Amerika for over 100 år siden. Også to av Tominas søsken, Anna og Johan, dro over. I dag er derfor Honningsvåg-slekta i Canada og USA stor.

I tillegg bosatte en av deres nevøer, Petter Nikolaison Honningsvåg (1900-1935), seg på Island, hvor han fikk fem døtre.

Dermed har honningsvågarane stor slekt også på Sagaøya.

Slektsgreinene i Canada og USA har i snart fire tiår arrangert familietreff hvert tredje år. Under årets treff i Canada ble nordmennene som deltok utfordret på å arrangere slekstreff på Stadlandet i 2020. Dit vil også slektas islendinger inviteres.

– Det slektstreffet skal jeg være med på. Helt garantert, sier John Fluevog.

Han er spent på å møte både Stadlandet og Vanylven og er mektig stolt over endelig å ha funnet Fluevåg på Google maps. For med bokstaven o istedet for å, slik hans farfar innførte i skrivemåten, fant han aldri annet enn i sine egne butikker i Amerika.

Bredt utvalg: Designspekteret går fra det stilige og linjelekre til mer røft og samtidig sofistikert.

Stort utvalg: Det er stor bredde på John Fluevogs design, og alle skoene har sine særegne detaljer.

fakta John Fluevog (66) • Eier og driver selskapet Fluevog Shoes.

• Bosatt i Vancouver i Canada, gift og har tre voksne barn.

• Tredjegenerasjons norsk-canadier med røtter til Stadlandet og Vanylven.

• Hedret med utstillingen «Fox, Fluevog, and Friends: Historien bak skoene» ved the Museum of Vancouver.

 JULA 2014 FJORDENES TIDENDE

Sudoku uten bokser

Varianten Sudoku uten bokser kan ved første øyekast fortone seg som en “håpløs” oppgave, men den er egentlig ikke verre enn en standard Sudoku. Her er de tradisjonelle 3x3-ruters boksene tatt bort og man står igjen med et rutenett med like tykke linjer.

julesudoku Sum-sudoku

Diagonal sudoku

Sitte godt i det

I denne varianten skal også de to diagonalene inneholde tallene 1-9 i tillegg til at alle rader og kolonner, samt hver 3x3boks, skal inneholde tallene 1-9.

Ordsudoku

Brettet er bygget opp ved å benytte bokstavene i et forutbestemt ord.

Alle ordets bokstaver er representert som startbokstaver i brettet og løser man oppgaven riktig vil man til slutt se et “skjult” ord dukke opp - vannrett, loddrett eller diagonalt.

Irregulær sudoku

Denne varianten har ikke starttall, men konseptet er det samme - det gjelder å fylle inn tallene 1-9 på ordinær måte. Brettet består av blokker (fra 1 - 5 ruter i samme blokk), og i hver blokk står det et tall en sum. Dette tallet er summen av tallene som skal inn i hver blokk. For å komme frem til tallene som skal fylles inn i brettet må man ofte kalkulere seg frem til hvilke tall som skal plasseres hvor ut fra de ulike blokkenes sum. Ikke for nybegynnere.

I en klassisk Sudoku er brettet delt opp i like kvadrater, men i en sudoku med irregulære bokser er det litt annerledes.

Selv om ordinære sudokuregler gjelder kan oppgavene se litt snodige ut siden man ikke har de tradisjonelle formene å forholde seg til.

Megasudoku

FOTO: JO CARLSON

Pusle-sudoku

Denne er klippet opp i ni deler. Tre ligger fast, de andre pusles på plass slik at de stemmer med naboboksene.

Mega-sudoku spilles etter ordinære sudokuregler. Oppgaven kan bestå av en kombinasjon av tall og bokstaver (tallene 0-9 og bokstavene A-F.)

FJORDENES TIDENDE JULA 2014 25

I 1951 drog Alf Prøysen krakken bortåt glaset for å sjå etter julestjerna. Det var etter at han hadde vaska gølvet og børi ved. På den tida var krakk eit sittemøbel. I dag står vi berre på krakken, ein gong i året, for å skifte batteri i røykvarslaren. Når vi skal sitte, vil vi ha ein stressless, eller recliner, som det heiter, med armlene, nakkestøtte, øyrelappar og motorisert fotskammel, alt i «lettstelt skinn som eldes pent» om ein steller desse sitteapparata med Colourlock Leather Care.

Ungar vil kanskje ha hoppeslott, men vaksne vil sitte godt. I 1978 såg eg min første toppkamp, HamKam-Viking, på ei søkkvåt ståtribune. I dag kan vi sitte godt og sjå Skavøypoll i fjerde divisjon. Manglande sitteplassar er den største grunnen til at torget i Måløy er eit mislykka prosjekt. Når vi skal sitte verkeleg godt, vil vi forresten ikkje sitte, men ligge. Før sat vi i sofaen. No ligg vi på den. På kontoret har vi stolar som

kan bikkast tilbake, slik at vi får lagt føtene på bordet. I tannlegestolen må vi straks legge oss flate. Den elektriske stolen er snart den einaste vi sit i, men det er berre fordi vi blir spent fast med reimar.

Friskt i minnet har ein òg rettssaka mot Moland og French i Kongo. Den gjekk føre seg på kvite campingstolar. Men men. Alt dette er gammalt nytt. Sør-Sudan og Kongo blir ikkje betre stader om vi sender tusen godstolar dit. Og eg vil ikkje stå i skammekroken berre fordi eg er rik og makeleg. I høgda kan eg sitte der. Dessutan er eg sjølv misunneleg på dei som sit godt på første klasse på fly. Og når ein er misunneleg på andre, er det lettare å takle at andre er misunneleg på meg.

Sjølv har eg enno til gode å finne ein god stol som passar til kroppen min. Oftast er det føtene som er for korte. Mine, altså, ikkje stolbeina. Men ein kan ha det makeleg nok i førjula med å ligge på sofaen og høyre på styggevêret ute. For å sleppe å gå ut og hente julegran, kan ein pynte seg sjølv med glitter (sjå foto) og vere sitt eige juletre. Stemninga blir omtrent den same.

Tilsett gjerne litt marsipan. Men så har ein altså lagt seg til ein uvane med å sjå innom Urix på tv. Ein kveld kom eit innslag frå Sør-Sudan, der ein tidlegare barnesoldat har blitt skulelærar for ein heil bråte med ungdommar. Einaste møbel i klasserommet er ei svart tavle. Elevane sit på kvar sin blikkboks. Læraren skriv kvite ord på tavla.

Ungane har ikkje noko å skrive med eller på, men syng orda i kor.

Ja ja. No har eg for lengst gløymt kva eg ville med alt dette stolpratet. Men eg synest det er mykje kjekkare å gå i butikkar og prøve stolar enn å prøve klede. Og så synest eg det er jålete å sitte i ein recliner og håpe på å bli lottomillionær. Elles vil eg berre ønske alle: God stol!

Arnfinn Kolerud

Sudoku 4

2

7

7 8 5

6

3

8

7

5

9

2

2

1

7

4

9

8

6

3

3

1

1 5

6

3

3 7

9

1

2

1

4

4

7

8

9

2

5 5 Lett

9

9

4

2

6

4

1

1

3

4

2

7

4

6 7

1

5

3

8

2

8

5 1

2

9 6

6

7

9

4

3

2

9

6

2 3

8 3

8 9

9

5

3

5

8

Middels

9

7

9

8 2 3

7 6

4

9 5

5

2 8 1

2

7 7

4

2

6 9

1 8

Vanskelig

Løsningen finner du i del 1 av avisen.

3

4 6

9 8

7

9

4

2 5

6

2

6

6

4 Meget vanskelig

26 JULA 2014 FJORDENES TIDENDE

KariAnn ser lyst på å jobbe i operaen

TVteknikar Kari-Ann Sande (22) frå Stadlandet trivst mellom kamera, kablar, projektorar og store dataskjermar.

•

Odd Inge Rand fjt@fjt.no På arbeidsplassen, Den norske Opera & Ballett i Oslo, er KariAnn Skårbø Sande enten å finne på redigeringsrommet, eller bak eit kamera ein plass på bygget.

– Her gjer eg alt frå å filme, redigere og lage trailerar for førestellingar, eller eg filmar noko som skal projekterast på storskjerm under førestelling, fortel Kari-Ann, som også har vore innom Operaen som frilansar tidlegare.

Eksamen frå Lillehammer

For folk flest er jobben og faget til Kari-Ann litt difust.

– Eg får ein del spørsmål. Når eg seier at eg driv med fleirkameraproduksjon, så har eg blant anna blitt spurt om eg lagar kamera. Det er nesten slik at min eigen familie ikkje heilt veit kva eg driv med eingong, smiler 22-åringen.

Ho tok sin siste eksamen som TV-teknikar på Høgskulen i Lillehammer i vår, og sidan i sommar har ho jobba på den prestisjefylte arbeidsplassen i Bjørvika.

– Dragning mot lysfaget

Kvardagane no er varierte, men det er lyssetting som har fengd Kari-Ann mest den siste tida, noko som også prega hennar siste år på skulen.

– Eg fekk ei dragning mot lysfaget då eg fyrst forsto kor mykje lys har å seie for ein fleirkameraproduksjon.

Bacheloroppgåva besto av fleire delar, blant anna ein del om lyssetting. Oppgåvene blei stort sett gjort i Oslo.

Mange om beinet

Det er populært å jobbe med TV, og det er mange om beinet.

Som 22-åring har Kari-Ann fleire gode namn på CV-en sin, blant anna NRK i tillegg til Den Norske Opera.

– Det er nok ikkje så mange som kjem rett frå høgskulen til vikariat eller faste stillingar i 100 prosent, seier ho, og legg til: – Men Høgskolen i Lillehammer samarbeider godt med bransjen, som kan skafe studentane gode kontaktar gjennom studietida i forhold til framtidig frilansing.

Raskt i jobb

Jenta frå Stadlandet starta opp i Den Norske Opera berre to dagar etter fullført eksamen frå Høgskulen på Lillehammer.

Til sommaren går kontrakten ut, og då er Kari-Ann ledig på marknaden igjen.

– Eg er klar for å frilanse litt dei fyrste åra i alle fall, så får vi sjå om det blir noko fast ein plass til slutt, seier ho og redigerer vidare.

Fekk fylgje MGP

Då Kari-Ann var innom NRK i vår, fekk ho blant anna vere med på å fylgje prosessen med arbeidet rundt Melodi Grand Prix.

Ho var med NRK i Folketeateret under dei direktesendte

FJORDENES TIDENDE JULA 2014 

1

2

3

1) Arbeidsplassen: Kari-Ann Skårbø Sande (22) jobbar ved Den Norske Opera & Ballett som tv-teknikar. ALLE FOTO: ODD INGE RAND

2) Kameravant: TV-jenta frå Stadlandet er enten å sjå bak eit kamera, eller framfor eit redigeringsprogram.

3) Promofilm: Å lage filmsnuttar frå førestellingar er ein del av jobben. Snuttane blir promofilmar som skal bringe folk til Operaen.

semifinalane som gjekk av sta­ belen i mars 2014.

– Det var veldig spennande å fylgje med på korleis dette blei gjort, fortel Kari­Ann. Det er mykje jobb for at eit så stort show skal bli så spektaku­ lært som muleg i TV­ruta.

– Eg lærte mykje av å sjå des­ se folka i aksjon, seier ho.

Kan bli høg temperatur

Kari­Ann stadfestar at ein også lærer ein god del om å behalde roa og halde stressnivået nede under slike store produksjo­ nar.

– Heilt klart. Ein må halde skuldrene nede, og finne roa.

Begynner det å koke, må ein berre prioritere. Og det er slett ikkje alle som taklar å jobbe godt under sterkt press, fortel 22­åringen.

La utdanningsløpet tidleg fakta Kari-Ann Skårbø Sande bestemde seg tidleg for kva yrkeskarriere ho skulle satse på. Å ende opp med å få jobbe med TV­teknikk i ein alder av berre 22 år er resultatet av eit løp Kari­Ann la for lenge si­ dan.

– Eg var klar på at eg ville gå media heilt frå 8. klasse.

Derfor var det heilt natur­ leg å ta turen frå Stadlandet til Sandane for å studere me­ dia på Firda vidaregåande.

Etter å ha vore russ i 2011 gjekk turen til Gudbrandsdal­ en og til Høgskulen i Lille­ hammer. Dei tilbyr mellom anna praktiske produksjons­

fag på bachelornivå innan produksjon av dokumentar­ film, fleirkameraproduksjon, TV­lyd og produksjons­ og prosjektleiing.

Og der vart altså Kari­Ann ferdig utdanna TV­teknikar til sommaren i år.

– Eg gjekk TV­fag, og valde linja for fleirkamera. Det ang­ rar eg ikkje på.

Høgskulen skriv sjølv på si nettside at «Vi har et tett sa­ marbeid med de viktigste ak­ tørene i TV­bransjen. Lærerne og gjesteforeleserne er blant de beste innenfor sine fagom­ råder. Våre studentproduk­ sjoner vinner priser på festivaler og sendes på TV i beste sendetid».

Kari-Ann Skårbø Sande (22) • Kjem opprinnelig frå Stadlandet i Selje kommune, men bur i Oslo.

• Jobbar som TV-teknikar ved Den Norske Opera & Ballett i Bjørvika.

• Er utdanna ved Høgskulen i Lillehammer der ho gjekk TV-fag på linja for fleirkamera.

28 JULA 2014 FJORDENES TIDENDE

Her dyrka Trygve tobakk under krigen Ved «Lisjelada» i heimbygda gjorde Trygve Daviknes gode pengar som to­ bakksprodusent mot slutten av andre verdskrigen.

•

Kjell Askeland fjt@fjt.no I dag finst det ingen emballasje eller anna frå produksjonen som viser «Daviknes Mixture» eller «Trygves Karva Blad».

– På 70 år er alt slikt vekk. Nei, eg har ingenting som minner om det eg stelte med mot slutten av krigen, seier Trygve.

Men «Lisjelada» står på same plass. Og frå ein campingstol utanfor den gamle lada på Davik­ nes i Bremanger fortel 93­årin­ gen si spesielle historie frå krigen. Om korleis sambygdinga­ ne og andre sin nikotinabstinens gav han sjølv eit levebrød i eit nazistyrt Norge.

Fekk kunnskap

Trygve fylte 19 år i 1940, og krigs­ utbrotet bidrog til at planane for livet vart sett på vent. I 1943 reis­ te han på jordbruksskule på Mindresunde i Stryn, men under ei lækjarundersøking vart det oppdaga ein flekk på lungene.

Trygve måtte forlate skulen og deretter «kure», som var den tids metode for å stanse tuberkulo­ sen. Men før han forlet Mindre­ sunde kom han i snakk med ein hagebrukslærar som hadde greie på drivbenkar.

Han gav Trygve grunnleggjan­ de kunnskap om etablering av den vekstfremjande teknikken, og heime i Davik sette Trygve så i gang med ein «tobakksplantasje»

med små plantar i drivbenk.

Ville gjere det sjølv

Bygdefolket ville ikkje kjøpe plantar og berre lo av Trygve.

Han beit likevel i hop tennene og planta ut alt ved «Lisjelada».

– Det vart areal av dette, man­ ge plantar å passe. Frå storelva henta eg vatn til plantasjen i ei sirupstønne på over 200 liter som eg køyrde med hestekjerre, minnast 93­åringen.

Då garva nikotinavhengige såg at plantane voks seg store, ville dei kjøpe og dyrke vidare. Men Trygve hadde bestemt seg for å avle og hauste sjølv.

Det var to sortar heimavla to­ bakk; Havanna og Bondetobakk.

FJORDENES TIDENDE JULA 2014 29

Inntektskjelde: Trygve Daviknes starta opp sin eigen tobakksplantasje under andre verdskrigen, både her ved «Lisjelada» og på Klokkargarden heime i Davik. Det gav god avkasting, men i dag er det berre minna att av den vesle verksemda.

FOTO: RUNE DAVIKNES

Den siste var grove greier, så Trygve heldt seg til Havanna.

– Blada vart store, og måtte tørke. Før det måtte bladnerva­ ne knusast ved kjevling for å gjere prosessen raskare. Dette tok bror min, Inge, seg av.

Tobakk mot dress

Deretter vart blada hengde til tørk. Bunkar med tørka to­ bakksblad vart så sendt til ein fabrikk i Stavanger som vidare­ foredla vara, og leverte den at­ tende i tobakksøskjer.

Resultatet var profesjonelt, og salet gjekk strykande. Pri­ sen var også god, så den vesle verksemda kasta godt av seg, Og med tobakksøskjer fulle

fakta Tobakk under krigen • Då krigen kom stoppa all tilførsel av ønska kvalitet til tobakksfabrikkane.

• Frå 1941 blei mangelen merkbar og rasjonering blei innført 1. juni 1942.

• Heimeavla tobakk bidrog til å avhjelpe situasjonen, og frå 1943 bisto fabrikkane publikum med å bearbeide heimeavla tobakk.

KILDE: NORSKFOLKEMUSEUM.NO

av høgt etterspurd mangelva­ re, hadde Trygve også eit ut­ merkt forhandlingskort når bytehandel skulle gjerast.

– I Bergen kjøpte eg tilvising på ny dress for 30 øskjer to­ bakk. Ingen problem.

Flytta austover

Så enda krigen og tobakkspro­ duksjonen tok slutt, Trygve forlet Davik, slo seg ned i Oslo og seinare i Tønsberg.

– Eg fekk arbeid i Statens Plantevern etter krigen. Min jobb var å utprøve alle kjemi­ kaliane til bruk i landbruket.

Bladan og DDT er vel det mest kjende. Eg skulle vore daud mange gonger etter min om­

gang med det, slik den seinare er klassifisert.

Dette var fyrst i 50­åra. Sei­ nare vart han tilsett ved Sta­ tens Planteinspeksjon, med kontrollarbeid for landbruket.

Der var hovudvekta på plante­ sjukdomar, både ved import og eksport.

– Frukt og grønsaker, og plantar. I den stillinga var eg bort i det meste, med fylka på Austlandet som distrikt.

Så godt som kvar sommar har han vore heimom Davik.

Om det blir i 2015 er usikkert.

– Helsa er ikkje som før. Eg må ha sjåfør, så eg veit ikkje.

Men det ville vore fint med ein tur til Nordfjord.

 JULA 2014 FJORDENES TIDENDE

Kilimanjaro: Her er Karoline på toppen av Afrikas høgaste fjell. Her er også storebror Rasmus (t.h.) med.

Safari: Karoline fekk sjølvsagt besøk frå Måløy medan ho budde i Tanzania. Her er ho med mor Ann-Mari Ringdal på safari i nasjonalparken Serengeti.

Kinamuren: Her er Karoline (nr. 2 f.h.) familien på besøk medan ho studerte i Kina. Storebror Rasmus (f.v.), far Rasmus, veslebror Tarjei og hans kjærast og mannen Jørgen på den kinesiske mur.

Grense­ laust nysgjerrig

Globetrotter: Karoline Myklebust Linde (30) frå Måløy har dei siste ti åra budd på tre kontinent og i fem land. Dei sist på toppen av Mount Meru med soloppgang over Kilimanjaro i bakgrunnen. ALLE FOTO: PRIVAT

Etter ti år som globe­ trotter har Karoline Myklebust Linde flytta tilbake til Norge. I alle fall for ei stund.

• Janne Weltzien Listhaug janne@fjt.no

Måløyværingen pakka i okto­ ber saman livet på landsbygda i Tanzania og flytta tilbake til gamlelandet og Stavanger.

Dei to siste åra har ho saman med mannen budd midt i den afrikanske bushen med fem ti­ mar i bil til næraste butikk. No kan dei gle seg over å bu næra­ re kjende og kjære.

– Ein av dei tinga vi hadde gleda oss mest til ved å dra

heim var å vere nærare familie og venner. No har ein muleg­ heita til å dra på helgeturar, og reise til Måløy, seier Linde.

Tre kontinent

Det austafrikanske landet er bare ei av mange adresser 30­åringen har hatt dei siste ti åra. Andre land på lista er Frankrike, Austerrike, Nepal og Kina. For Karoline var det sjølvsagt å reise utanlands då ho skulle til på studiane.

– Til meir eg har vore ute, til meir nysgjerrig blir eg, seier ho.

Utanlandseventyret starta i Frankrike med eitt års språk­ kurs i Provence.

– Så tok eg bachelorgraden min i Lyon i Frankrike, og i den var eitt år på utveksling til

Austerrike, fortel Linde.

Etter bachelorgraden bar fer­ da vidare til Nepal. Der var ho først praktikant på den Norske ambassaden i Katmandu, før ho jobba for UNICEF. Etter året i Katmandu gjekk turen tilbake til Frankrike og Paris der ho tok sin første mas­ tergrad i berekraftig utvikling.

– Og så tok eg ein mastergrad i Beijing i internasjonale rela­ sjonar. Då drog eg også tilbake til Nepal for å skrive master­ oppgåva mi, fortel ho.

Folkehelse og prosjektleiing var fag i begge mastergradene, noko ho har fått nytte av i job­ ben sin som program­ og im­ plementeringsrådgjevar i Laerdal Global Health som ho har hatt dei siste to åra.

FJORDENES TIDENDE JULA 2014 

Paris: Karoline har budd og studert mellom anna i Paris. Her under landemerket Eiffeltårnet.

I store­ bror sine fotspor

Beijing: I Kina tok ho ein mastergrad i internasjonale relasjonar.

Både Karoline og store­ bror Rasmus står på lis­ ta over presidentar for organisasjonen for norske studentar i ut­ landet, ANSA.

te to åra har ho budd i Tanzania og jobba for Laerdal Global Health. Her er ho saman med ektemannen Jørgen Linde

Skuldar på ektemannen

At Karoline enda opp i Tanza­ nia, skuldar ho på mannen Jør­ gen.

– Vi blei einige om at då eg blei ferdige med studiane i Kina, skulle vi ta to år der vi skulle bu og jobbe i eit utvik­ lingsland. Og vi blei einige om at den som fekk først jobb skul­ le få bestemme kor vi skulle dra. Eg var sikker på at eg skul­ le få jobb først, seier Karoline.

Men slik blei det ikkje. Sjuke­ huset i Stavanger søkte ein lege med spesialisering i pediatri til å forske på nyfødde i Tanzania, og ektemannen blei valt ut som den første phd­kandidaten til prosjektet, der også Karoline etter kvart fekk jobb. Å bu i ulike land og på ulike kontinent byr på rike erfarin­



Til meir eg har vore ute, til meir nysgjerrig blir eg.

Karoline Myklebust Linde

gar, også store naturopplevin­ gar. Tanzania har mellom anna Afrikas høgaste fjell og nasjo­ nalparkar som Serengeti, samt delar av Afrikas største innsjø, Victoriasjøen,

«Femårsplan»

– Vi har gjort alt! Då vi hadde besøk prøvde vi å ta oss tid til å vere med ulike stader. Vi had­ de mellom anna ein fantastisk

tur til Kilimanjaro i februar, med nysnø på toppen og vanvi­ tig utsikt!

I fjor blei den tre veker lange sommarferien brukt på å reise rundt Victoriasjøen.

– Då køyrde vi rundt sjøen gjennom Serengeti, inn i Ke­ nya, gjennom Uganda, inn i Rwanda og tilbake til Haydom i Tanzania. Det var ein tur som var heilt vanvitig. Det kan tilrå­ dast, seier ho.

Kor lenge ho no blir i Norge er vanskeleg å spå.

– Vi har vel sagt at vi mest sannsynleg blir i fem år, så får vi sjå. Eg trur ikkje det blir den siste gongen vi dreg til utlan­ det, smiler Karoline Myklebust Linde. LES VIDARE NESTE SIDE

I løpet av dei ti åra Karoline har budd i utlandet, var 2009–2010 unntaket. Då hadde ho base i Oslo, men reiste likevel verda rundt som president for organisa­ sjonen for norske studentar i utlandet.

Nokre år før var storebror Rasmus Myklebust presi­ dent. Også den yngre bro­ ren, Tarjei Ringdal Myklebust har engasjert seg i ANSA, som nestleiar for or­ ganisasjonen i USA. Association of Norwegian Students Abroad (ANSA) har over 10.000 medlemmer fordelt på 1.200 studiesta­ der i 90 land.

– Eg har alltid vore nys­ gjerrig og interessert i andre kulturar. Eg måtte studere, så kvifor ikkje dra til utlan­ det? seier Karoline Mykle­ bust Linde.

Ho er ikkje i tvil om kva både studiar og jobb i utlan­ det betyr.

– Eg trur du lærer mykje om deg sjølv når du blir «tvinga» til å vere i kulturar der du nødvendigvis ikkje er einig i alt som blir gjort, sei­ er ho.

Nepal: Karoline har jobba på ambassaden og hos UNICEF i Nepal. Her under researcharbeid.

fakta Karoline Myklebust Linde (30) frå Måløy • Jobbar som program- og implementeringsrådgjevar i Laerdal Global Health. Ein jobb som gjer at ho dei to siste åra har budd på landsbygda i Tanzania.

• Har budd, studert og jobba i Frankrike, Austerrike, Nepal og Kina. Har også all utdanninga si, som inkluderer to mastergrader, frå utlandet.

 JULA 2014 FJORDENES TIDENDE

Tanzania: Karoline Myklebust Linde (30) har dei siste to åra budd og arbeidd midt på den afrikanske landsbygda i Tanzania. Ho jobbar i Laerdal Global Health, som har eit større forskingsprosjekt på barn og mødrer mellom anna ved sjukehuset i Haydom. Det er primærsjukehus for 450.000 menneske og har 6.000 fødslar i året, det same talet som Stavanger sjukehus. Her er ho på sjukehuset i Dar es Salaam. FOTO: CANSU AKARSU

Jobbar for dei nyfødde Midt i den afrikanske landsbygda jobba Ka­ roline Myklebust Lin­ de med eit prosjekt for å redde nyfødde barn og mødrene deira.

• Janne Weltzien Listhaug janne@fjt.no

– Eg er program- og implementeringsrådgjevar i Laerdal Global Health, fortel måløyværingen Karoline Myklebust Linde, som nyleg flytta heim til Norge frå Tanzania.

Der følgde ho mellom anna opp forskingsprosjekt ved to sjukehus i Tanzania, samt prosjekt i fleire land i Afrika.

– Vi utviklar utstyr og treningsprogram som skal hjelpe jordmødrene å redde nyfødde og mødrene, fortel Linde.

Arbeidsoppgåvene var varierte, og bestod i alt frå rekneskap, til hjelpe med forsking og med fødslar. Eit ønske om å lære meir om ambulansesituasjonen i området førte til nettopp det siste.

– Vi kom til ei mor endå len-

I Malawi: Jobben tok Karoline også til land som Uganda, Malawi, Zimbabwe, Etiopia og Kenya. Ho lærte etter kvart å snakke swahili og kunne dermed kommunisere betre med folk. FOTO: SIDDHARTA JOSHI ger ut i bushen, og ho var kome så langt i fødselen at vi måtte ta i mot barnet. Mora hadde hatt vear i ti timar og det var ein tøff fødsel. Det var veldig mørkt inne, så eg måtte bruke iPhonen min som lys i eine handa, og så heldt eg intravenøs væske med den andre. Det var kjempespesielt, fortel ho.

Karoline og mannen Jørgen budde inne på sjukehuset sitt område i Haydom, fem timar frå næraste by og matbutikk.

– Vi hadde storhandel ein gong i månaden, så vi lærte å

lage mykje av maten frå grunnen av, som yoghurt og smør, seier Linde, og legg til at dei også dyrka grønsaker i hagen.

Det austafrikanske landet byr på store skilnader.

– Vold mot barn og kvinner er eit kjempestort problem og menn som drikk er eit problem. Men samtidig blir det feil å teikne eit bilde av Afrika som ein tragisk stad å vere.

Det vanskelegaste å godta var det hierarkiske systemet, og til dels eit kvinnesyn ulikt det ein er van med i Norge.

Jobb: Her er Karoline på intensiven på sjukehuset i Haydom, Tanzania. FOTO: CENK AYTEKIN – Dersom ein lege har gjort noko feil, så er det vanskeleg for jordmor å seie imot. Det var litt frustrerande for oss. Vi er vane med å kunne seie frå til sjefen om vi ikkje er einige, seier Linde.

Ho forklarar at det som blei eit slags kultursjokk er det ho saknar mest.

– Ein kommuniserer meir.

Det tok litt tid å bli van med at folk kom bort, tok deg i handa og held fast medan dei snakka, fortel ho.