Adams tredje øye

Petter Fergestad

©Liv Forlag / Forlagshuset i Vestfold 2025

Trykk: LivoniaPrint, Latvia

Papir: Holmen Book Cream 1.6 70 g

Sats: Garamond Pro 11.5/15 pkt.

Grafisk utforming: Terje Nielsen

ISBN: 978 82 8330 444 2

«Vi er langsomme bølger av lyd og lys, et vandrende knippe av frekvenser, avstemt til musikken fra kosmos, vi er sjeler kledt i hellige, biokjemiske drakter, og våre kropper er instrumentene sjelene våre bruker til å spille sin musikk.» (Albert Einstein)

«Yesterday upon the stair, I met a man who wasn’t there. He wasn’t there again today, I wish, I wish he’d go away.»

(William Hughes Mearns)

Søndag kveld, 18. mai 2025, sluttet Adam Bugges hjerte å slå. Et par timer tidligere hadde det banket varmt og sterkt, mens han satt med lukkete øyne, gjennomstrømmet av Arabesk i C-dur. Som alltid når han hørte Schumanns musikk, følte han på et fellesskap med den geniale komponisten. Kanskje var det Schumanns ustø balansegang på slak line mellom geni og galskap som skapte fellesskapsfølelsen.

Da Schumann var nitten år, skrev han i dagboken sin: «Jeg drømte at jeg druknet i Rhinen.» Drøye tjue år senere holdt drømmen på å bli sann. Da hadde han en stund forgjeves forsøkt å bli kvitt en vedvarende A-tone, i tillegg hadde han besøk av engler og demoner i hodet. Han ble reddet opp fra Rhinen, men endte sitt jordiske liv på en psykiatrisk institusjon.

Adam hadde begynt å frykte en lignende skjebne, det foregikk ting i hans hode også, som han ikke gjerne snakket om. Og han hadde en tilbakevendende drøm om at han druknet i Drammensfjorden.

Hadde han hatt valget, ville han gladelig ha gitt avkall på den ekstreme begavelsen sin og alt den førte med seg. Det hendte han tenkte på begavelsen som sin egen klare

A-tone i hodet. Den fortrengte tøysete tanker, slik andre gutter hadde, men den fortrengte også muligheten til fellesskap med dem, den fikk ham til å føle seg isolert og fremmed. Hudfargen hans understreket annerledesheten.

Nesten alt han leste og opplevde kvernet uavlatelig rundt i hjernen hans, også en betenkelig mengde ting han ikke visste hvor kom fra. I gamle dager boret leger hull i kraniet til pasienter for å slippe ut tunge tanker og demoner. Hadde det bare vært så enkelt.

Musikken tok slutt, han åpnet øynene og kom tilbake til verden. Kveldsmørket sto tett mot vinduet i rommet hans. Et ansikt med mørk hud så inn på ham. Gutten der ute hadde svart hår som krøllet seg i alle retninger under hodetelefonene. Ansiktet hadde nette, nesten jenteaktige trekk, det var øynene som fanget oppmerksomheten. De var mørkebrune og dype, mye eldre enn resten av ham.

Adam skakket på hodet, han der ute gjorde det samme. Hvem gjorde det først? Hvem var den virkelige? Adam var ubehagelig klar over at ingen av dem var virkelig, han visste at bildet av den unge gutten foran ham var en illusjon skapt i hjernen. I realiteten var alt tomrom, men et tomrom som likevel rommet vårt og alle tings innerste vesen: elektromagnetiske bølger. Einstein hadde sagt det poetisk: «Vi er et vandrende knippe av frekvenser, avstemt til musikken fra kosmos.» Et slikt verdensbilde var både fascinerende og skremmende.

Adam måtte ha formulert tankene, for han der ute beveget leppene. Automatisk tok Adam av seg hodetelefonene for å høre hva han sa.

Den absurde dialogen ble avbrutt ved at en spinkel arm dukket opp bak personen der ute. Mellom tommel og pekefinger dinglet en bilnøkkel. Adam snudde seg, storebror Viktor slentret inn og slengte seg på den sirlig oppredde senga.

– Hva sier du til en kjøretur, unge mann? sa han.

Adam ristet på hodet.

– Sist jeg sjekket, må man være atten for å kjøre bil, sa han. – Lovlig, la han til. – Kom tilbake om et par måneder. Eller enda bedre, om fem år, da kan jeg ta med deg.

Han tok opp øretelefonene og snudde seg mot PC-skjermen.

Viktor overså hintet.

– Faderen og moderen er i selskap, og har av forståelige grunner valgt å kjøre drosje. Når faderen så lar bilnøklene ligge på bordet i hallen, mener jeg det praktisk talt er det samme som å stille bilen til vår disposisjon. Den har for øvrig ikke godt av å stå for lenge i garasjen uten å bli kjørt. Elektronikken tapper etter hvert batteriet.

– Det er vel egentlig ikke ditt ansvar? mumlet Adam distré.

Viktor trakk på skuldrene.

– Om to måneder skal jeg uansett ta lappen, jeg kan ha godt av litt solo-trening før jeg kjører opp. Sånn som med flysertifikat.

Adam så opp.

– Hvis jeg er med, blir det vel ikke solo?

Viktor trakk på skuldrene og reiste seg.

– Det var bare et tilbud, jeg kjører like gjerne alene,

men jeg trodde du kanskje ville sette pris på å bonde litt med storebror. Det er ikke ofte du får den sjansen.

Adam strøk fingrene gjennom krøllene.

– Hvor hadde du tenkt å kjøre, i så fall?

– Jeg har ikke akkurat tenkt å delta i Rally MonteCarlo, sa Viktor. – Bare en tur ned til byen og utover Lierstranda. Til Gullaug og tilbake, for eksempel. Mindre enn en mil, reduserte fartsgrenser hele veien.

Adam nølte, men la fra seg øretelefonene.

– Jeg vet ikke riktig …

Viktor ristet oppgitt på hodet.

– La meg komme med en observasjon, lillebror. Du kommer til å avslutte videregående når du er tretten, og har sikkert minst én doktorgrad før du er på min alder.

Men det koster, du er i ferd med å bli en kjedelig nerd. Ikke uvanlig for eksepsjonelt begavete mennesker, dessverre. Dere får sjelden både i pose og sekk.

Han bøyde seg fram og banket med pekefingeren på pannen til Adam.

– Innenfor kraniet ditt gnistrer det av trippelintegraler, partiell derivasjon, Maxwells ligninger, kvantemekanikk og Gud må vite hva annet eksotisk. Men hva skal du med slikt i den virkelige verdenen sammen med virkelige mennesker?

– Verden er ikke virkelig, mumlet Adam.

Viktor fortsatte uanfektet.

– Vidunderbarn som deg omgir seg med en aura som for oss vanlige dødelige er like tiltrekkende som om de har spist hvitløk og gammelost til frokost. Som livserfaren

storebror, føler jeg et ansvar for å gjøre noe med det. Da jeg var på din alder, hadde jeg for lengst tatt noen flyturer ut fra det idylliske redet vårt. Jeg kan rapportere at livet der ute flommer over av spennende tilbud.

– Som å bli bedt med på ulovlige kjøreturer i fars BMW?

Viktor viftet det vekk.

– Det gjelder å gripe sjanser som byr seg. Uten å bekymre seg for riper i lakken, for å si det sånn.

Han lo av sin egen morsomhet og dinglet med bilnøkkelen foran Adam igjen.

Adam sukket og reiste seg.

– Ok, da. Jeg blir med som en observatør, for å forsikre meg om at du ikke forsvinner ut i cyberspace. Det er ikke trivielt å vite hvor noe er når det ikke observeres. Det slår kvantemekanikken fast. Fins ting når ingen ser på dem?

Det lurte Bohr på.

Viktor ristet på hodet.

– Et lite tips, Adam: Bruk færre laud-ord, og snakk så vanlig folk forstår deg.

Smått skeptisk fulgte Adam med på Viktors bevegelser da han rygget ut av garasjen, kjørte nedover Tord Pedersens gate og videre mot bysentrum. Det hadde begynt å regne, lysene fra byen glitret under dem, og Drammensfjorden lenger ute var som et svart hull i universet. Inne i den luksuriøse kupeen var de i sin egen intime boble. Det luktet nytt skinntrekk, radioen spilte dempet jazz-musikk. Viktor kjørte trygt og sakte, Adam mistenkte ham for å demonstrere.

– Jeg vet du har tatt slike turer før, sa Adam. Viktor smilte.

– Ingen kommentar, sa han uten å ta øynene fra veien.

– Og jeg vet du har hatt selskap av Yasmin. Nå tok Viktor øynene fra veien. Han rynket brynene og så på Adam. Det var bekymring i blikket.

– Jeg håper du ikke har sagt noe om at jeg og Yasmin –? Han tidde da Adam pekte framover. Det var på høy tid, forhjulene var på vei utenfor asfaltkanten.

– Jeg er ikke idiot, sa Adam. – Og bare så det er sagt, du skal være forsiktig med å lokke en jente fra den kulturen til å være sammen med en hvit, norsk gutt. Til og med en som har rykte for å være noe av en skjørtejeger.

– Hva vet du om sånt, lillebror? Er du blitt spesialist på tverrkulturelle kjæresteforhold også nå, plutselig? Jeg trodde ikke Maxwell og Schrödinger hadde særlig fokus på slikt?

– Hva vet du om det? Det har kanskje ikke falt deg inn at jeg leser annet enn faglitteratur.

– Egentlig ikke, når sant skal sies. Men ingenting forbauser meg med deg.

De kjørte en stund i taushet, Adam fulgte med på speedometeret, nålen begynte å bevege seg en del forbi tillatt hastighet.

– Kjenner du Heisenbergs usikkerhetsprinsipp i kvantemekanikken? spurte han.

– Det er jeg litt usikker på, sa Viktor og lo.

Adam nikket.

– Det slår fast at du ikke samtidig kan kjenne både en partikkels posisjon og dens hastighet nøyaktig. Den ene kan du måle så nøyaktig du bare vil, men da blir den andre tilsvarende usikker. Og omvendt.

– Og dette forteller du fordi –?

– Fordi jeg vil gi deg et eksempel på at kvantemekanikk ikke bare er teori, den kan ha praktisk anvendelse.

Han pekte på speedometeret, og fortsatte.

– En kvantefysiker ble stoppet i fartskontroll.

«Jeg har nettopp målt farten din til å være i høyeste laget», sa politimannen.

«Ja vel, men vet du hvor jeg er?» svarte fysikeren.

«Selvfølgelig vet jeg det.»

«Da kan du ikke vite hvor fort jeg kjørte», svarte fysikeren.

Viktor lo.

– Ikke fortell slike nerdete vitser til jenter, hvis du mot formodning en gang skulle få deg en date.

– Si ikke det, sa Adam. – Yasmin lo av den.

Viktor så forbløffet på Adam.

– Jeg visste ikke at dere har snakket sammen?

– Det er mye du ikke vet, storebror.

Viktor ristet på hodet og senket farten.

– Kanskje vi skulle bli flinkere til å fortelle hverandre ting, sa han. – Jeg kan foregå med et godt eksempel og betro deg at jeg er bekymret for Yasmin. Jeg har ikke hørt fra henne på en evighet. Ikke har hun vært på skolen heller.

– Kanskje foreldrene hennes har funnet ut at hun er sammen med deg, og så har de sendt henne til hjemlandet for å bli giftet bort til en fetter eller noe sånt, mumlet Adam.

– Ikke Yasmin. Aldri i verden om hun ville la seg lure med på noe sånt. Jeg kjører forbi huset deres, så kan du speide litt for meg.

– Jeg vil ikke blandes inn i kjærlighetsaffærene dine, Viktor. Jeg blir ikke med hvis du kjører dit.

Viktor lo.

– Vi skal bare kjøre forbi huset, det er vel ikke å bli blandet inn. Jeg hadde selvfølgelig ikke tenkt å be deg å ringe på og spørre etter henne.

Han gløttet på Adam.

– Når jeg tenker etter, kunne det faktisk vært en idé.

Ingen i familien hennes kjenner deg, du kunne bare si at du, på vegne av vennene hennes, lurer på om alt er bra

med henne. Ingen vil mistenke en trettenåring for å ha skumle hensikter med en syttenåring.

Adam studerte Viktor en stund.

– Var dette planen hele tiden? spurte han. – Var alt det med bonding og sånn bare et påskudd?

– Påskudd og påskudd, det kan vel være begge deler?

– Vel, det kommer ikke til å skje. Kjør forbi huset hennes da, men jeg nekter å være med på noe mer.

Det gikk ikke helt som planlagt. Da de passerte huset der Yasmin og familien bodde, var det folk på gårdsplassen, og det sto en hvit VW Transporter der. En av karene så opp og mønstret BMW-en som kjørte langsomt forbi. Adam huket seg ned og så ikke mer.

– Det der likte jeg dårlig, sa han. – Kjør videre, Viktor.

– Det ser du vel jeg gjør. Den varebilen har jeg ikke sett før, kanskje de har besøk.

– Du skal se at det er den afghanske fetteren, ertet Adam. Viktor bare fnøs, men han hadde en rynke i pannen.

Like før rundkjøringen ved Gullaug skjente den hvite varebilen inn bak dem fra en sidevei. Den kjørte helt opp i støtfangeren på BMW-en, Adam kjente et støt og hørte det smalt, BMW-en skjente mot asfaltkanten.

– Hva i svarte! ropte Viktor og kjempet med rattet for ikke å bli presset av veien.

Han gasset på inn i rundkjøringen og tok veien utover mot Engersand. Adam kikket i sidespeilet, varebilen kom etter. Han kjente han ble tørr i munnen.

– Hvor tenker du å kjøre? sa han tamt. Og ganske overflødig.

– Vi kjører utover langs fjorden, den kjerra klarer ikke å henge på oss gjennom svingene der. Vi kjører ikke hjem før vi har ristet dem av, ellers ser de hvor vi bor.

– Det er jeg redd de vet allerede, sa Adam.

Varebilen hang forbausende godt med, selv om Viktor kjørte halsbrekkende fort. Adam skimtet den fra tid til annen i speilet. Viktor tok til høyre i rundkjøringa ved Engersand og fulgte Grimsrudveien langs fjorden.

– Hvorfor kjører du den veien? sa Adam. – Der kommer du ikke langt. Hva tror du de tenker å gjøre hvis de tar oss igjen?

Viktor var konsentrert om kjøringen og svarte ikke. Det hvinte i dekkene i hver sving, Adam ble presset fra side til side, han overdrev litt for å markere at dette var ugreit. Han ville imidlertid ikke være den feige lillebroren, så han sa ingenting. Og Viktor så ut til å ha kontroll.

Det regnet kraftigere, Viktor satte opp farten på vinduspusserne. Den våte asfalten slukte lyset fra frontlyktene, betongklossene som markerte veikantene var flimrende grå skygger. De passerte nedkjøringen til Lahellholmen, veien gikk høyt oppe i en fjellskråning over Drammensfjorden. Varebilen hang ubehagelig bra på.

– Ta fram mobilen min, sa Viktor. – Den ligger i jakken i baksetet. Så kan du ta video av disse gærningene. Politiet kan være interessert.

Adam nikket, lettet for å få et påskudd til å ta oppmerksomheten vekk fra veien. Han fikk et øyeblikk den absurde forestillingen at det ikke var noe fare på ferde hvis han ikke så på den ville ferden. Han løsnet setebeltet og

strakte seg bakover mellom setene, huket tak i jakken og løftet den til seg.

I det samme raste de inn i en høyresving, Adam slapp taket i jakken og tok tak i seteryggen for ikke å velte inn over Viktor. Jakken fløy fram over dashbordet og sperret delvis for utsikten, Viktor ropte ut og forsøkte å føyse den unna. Adam spente føttene mot golvet – som om det kunne gjøre noen forskjell – da neste sving kom rusende mot dem. Distrahert av jakken, reagerte Viktor for sent. Det hvinte av dekk mot våt asfalt, bilen skrenset og dundret sidelengs inn i sementlamellene i veikanten. I stedet for å hindre bilen i å kjøre utfor, vippet de den rundt, og bilen fløy utfor stupet. Dørene spratt opp i sammenstøtet, og Adam ble kastet ut.

Tiden sakket ned. Han forlot den jordiske tilværelsen, som en ørn på tyste vinger seilte han ut over sjøen. Han følte at han hang helt stille, og han rakk å tenke: Er jeg død? Er jeg en engel? Så kom vannspeilet rusende mot ham. Han lukket øynene og åpnet munnen for å skrike, drømmen der han druknet i Drammensfjorden raste gjennom hodet hans. Et knusende slag mot tinningen stoppet alt. Det stoppet tiden. Det stoppet hjertet. Det stoppet pusten.

Stillheten som fulgte, ble langsomt fylt av en klar tone. Tonen vokste og delte seg, ble til musikk som omsluttet ham, løftet ham og førte ham mot et sted som var over alt og ingensteds. Musikken bølget og bruste i ham og rundt ham. Han var uten frykt, uten smerte, uten kropp, fylt av glede. Foran ham flimret det av vage former som gikk opp

i hverandre, men som samtidig var atskilt. Uten at han kunne si hvor han hadde det fra, visste han at formene hadde vært mennesker på jorden. Han visste også hvem de hadde vært, men der de nå var, fantes det ikke noe hadde vært. Der fantes ikke tiden, der bare var de.

Han selv var ikke helt del av dette rommet uten tid og grenser. Han var mer som en fremmed på vei inn til de andre der inne. Men noe holdt ham tilbake. Han strittet imot, og grepet ble gradvis svakere.

Politiførstebetjent Kristian Krohn ankom ulykkesstedet samtidig med ambulansen, brannvesenet kom like etter. Det gikk en privatvei ned til noen hytter i nærheten, så de kunne kjøre nesten helt bort til bilvraket. Krohn tok inn den tragiske scenen. I flomålet, halvveis ute i vannet, lå en ung gutt, kroppen duvet i de langsomme dønningene.

Ulykkesbilen var totalhavarert, en person satt fastklemt under det innslåtte taket. Ambulansepersonellet løp bort til gutten i fjæra, løftet ham opp på en båre og bar ham mot ambulansen.

Krohn kikket opp mot Grimsrudveien, tjue meter oppe i fjellskråningen. Han trakk pusten dypt et par ganger før han gikk bort til ambulansen for å danne seg en oppfatning av tilstanden til gutten. Han grøsset ved synet.

Gutten var livløs, gjennom et hull i kraniet kunne Krohn se rett inn på grå hjernemasse. Legen og han vekslet blikk, legen ristet svakt på hodet, satte seg inn til den skadde og lukket døren bak seg. Krohn sto et øyeblikk og så etter ambulansen, som forsvant opp privatveien. Da den nådde Grimsrudveien, kom sirenene på. Lyden ble raskt svakere. Synet av gutten med hodeskade gjorde ekstra inntrykk,

fordi Krohn kjente ham igjen. Det var Adam Bugge, en høyst uvanlig gutt med et enestående intellekt. Han hadde mer enn én gang vært i media, og var visstnok, mye tidligere enn normalt, i diskusjon med utenlandske toppuniversiteter om å bli tatt opp til studier. Det var skyhøye forventninger til den videre akademiske karrieren hans. Men så skulle det altså ende slik. Krohn sukket og gikk bort til bilvraket. Personen der inne hang urørlig i setebeltet, brannvesenet strevde med å skjære ham løs. En eldre kar sto tafatt et stykke unna og så på. Han var våt og forkommen i regnet. Krohn gikk bort til ham.

– Var det du som ringte oss om ulykken? sa han.

Mannen snudde seg og nikket.

– Er de døde begge to? spurte han og strøk regnvannet vekk fra øynene.

Krohn svarte ikke på det.

– Så du hvordan det gikk til? spurte han. – Og hvordan har det seg at du er her?

– Jeg var ute med båten og fisket, da jeg jeg hørte noen galninger som kappkjørte oppe på veien. Det hvinte av dekk der oppe. Plutselig så jeg en bil skjære ut av veien og styrte utfor fjellsiden her, den virvlet rundt i lufta, og en gutt ble slengt ut. Jeg ringte nødetatene og kjørte bort til ulykkesstedet.

Han pekte på en liten plastbåt med påhengsmotor som lå fortøyd i fjæra.

– Gutten som ble slengt ut, landet i sjøen og lå med hodet under vann, fortsatte han. – Jeg slepte ham opp, så han i hvert fall ikke druknet, men han var vel allerede

død. Det var én til inni bilen, så jeg, men han satt fast, jeg kunne ikke gjøre noe for ham.

Krohn fikk navn og mobilnummer på mannen og ba ham bli der foreløpig. Så gikk han bort til bilvraket og fulgte med på brannvesenets anstrengelser for å få løs gutten som satt fastklemt. Bilen lå halvveis ute i vannet, på passasjersiden var taket slått helt ned til kupégulvet. Hvis det var der gutten i fjæra hadde sittet, kunne han ikke hatt setebeltet på, det hadde paradoksalt nok reddet livet hans i første omgang. Men dessverre kom han vel fra asken til ilden.

Det var minimalt med plass mellom tak og gulv på førersiden også, gutten som satt fastklemt der viste ingen livstegn. Han hadde så vidt hodet over vannet, og hadde bilen havnet bare en halv meter lenger ut, ville gutten for lengst ha druknet. Krohn noterte seg registreringsnummeret og sjekket hvem som eide bilen. Eieren var lektor Johan Bugge, Adams far. Krohn ringte ham, og hans første reaksjon var:

– Hvordan gikk det med Adam? Og bilen? Og Viktor?

Vil du lese resten?

«Adams tredje øye» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.forlagshusetivestfold.no

Hjerneforskeren Ola Linge og hans kjæreste og kollega, Amelda Kirogwe, får inn en hjerneskadet pasient til klinikken sin i Drammen. Kombinasjonen av skade og behandling gir tilsynelatende pasienten overnaturlige evner. Eller kanskje noe langt mørkere?

Pasienten knyttes til to mordsaker, og Ola og Amelda bistår politietterforskerne Krohn og Munthe i forsøket deres på å løse mysteriet og hindre at flere liv går tapt. Samtidig deltar

Ola Linges klinikk i forskningsprosjektet «Superhuman», drevet av det internasjonale legemiddelfirmaet KnoWare. Bakteppet er at kunstig intelligens snart vil overgå oss, noe som kan bli starten på slutten for menneskeheten.

I et kappløp med tiden prøver KnoWare å frigjøre slumrende superegenskaper i mennesket, som kunstig intelligens aldri vil kunne matche.

Noe de anser som så viktig at enkeltskjebner blir uvesentlige ...

Adams tredje øye er en spenningsroman fra forfatterens hjemmebane, i gråsonen mellom myter og virkelighet.