LARS HELLE
PLUTSELIG VAR DET
INGEN DRØMMER
IGJEN
«Har skrudd opp tempoet, llerister deg og tar pusten fra deg.» Simen Ingemundsen, Randaberg24.
LARS HELLE
PLUTSELIG VAR
DET INGEN
DRØMMER IGJEN
©Liv Forlag / Forlagshuset i Vestfold 2024
Trykk: Scandbook
Papir: Munken print cream 70
Sats: Garamond Pro 11.5/15 pkt.
Grafisk utforming: Terje Nielsen
ISBN: 978 82 8330 431 2
Persongalleri
Kurt Stille: Krimforfatter
Liz Krogh: Kurts samboer
Christian Stille: Kurts far
Mads Lystad: Dataekspert
Hilde Haugen: Tidligere kollega av Kurt
Olav Moe: Lensmann i Fardal
Gabriel Moe: Olavs sønn
Harald Moe: Olavs bror
William Moe: Haralds sønn
Margit Bruflot: Haralds tidligere kone
Rune Rolfsen: Gabriels venn
Camilla Øvregård: Gabriels kjæreste
Solveig Hornes: Venninne av Camilla
Unni Amundsen: Venninne av Camilla
Cato Iversen: Fardals sorte får
Viggo Svendsen: Venn av Cato Iversen
Lillian Slåttholm: Svendsens tidligere kjæreste
Ivar Larsen: Norsklærer
Asbjørn Halvorsen: Kripos-etterforsker
Gunnar Holt: Privatetterforsker
Prolog
Mandag 23. juni 1997
Gabriel Moe gråt. Likevel sprang han videre. Hodet suste. Han løp sjanglete. Alkoholen fikk gallen til å stå i halsen. Han svelget og tørket tårene. Bak ham raslet det i blader.
Lyden kom stadig nærmere. En bølge av angst skyllet over ham. Jeg må klare det, tenkte han og økte farten. Da han passerte den gamle eika, søkte blikket automatisk én av inskripsjonene:
C + G.
Nok en gang ble øynene fuktige, men han stanset ikke, bare sprang videre. Han fortsatte forbi den gamle låven og løp videre innover i skogen. Blodsmaken sto i kjeften. Innerst inne visste han at han løp for livet. Fortere, stadig fortere. Han sprang helt til han ikke hørte annet enn en svak hvisken fra trærne. Fullstendig utslitt sank han ned på en stein.
Camilla var død. Og hans eget liv var slutt.
Plutselig var det ingen drømmer igjen.
Fardal
Fredag 10. juni 2016
Da jeg begynte på stigningen opp mot hytta, hadde jeg en vemmelig klump i magen. Bakken var lang og svingete. Midtveis var det en krapp sving med en fjellvegg til venstre og et bratt stup til høyre, på folkemunne ble den kalt Dødssvingen. Jeg strammet grepet om rattet da jeg registrerte at autovernet var ødelagt. På toppen fortsatte jeg noen hundre meter før jeg svingte inn foran en gulmalt hytte omgitt av noen store furuer. I øst var det et lite tjern hvor vi i sin tid hadde fått mye fisk. Wikipedia hadde fortalt at Fardal ikke hadde forandret seg stort. Bygda lå sørøst i Rogaland, omtrent ved fylkesgrensen til Agder. For noen år siden hadde stedet flommet over av skiturister, men snømangelen hadde ført til at de fleste nå trakk opp i høyden mot Sirdal. Et par gode fiskevann gjorde at det om sommeren fortsatt kom nokså mange campinggjester hit. Egentlig var det et forholdsvis idyllisk sted. Drøye tusen innbyggere. En elv som gikk rett gjennom sentrum. På begge sider hadde de anlagt en koselig park. Midt i sto en statue av Ingvar Moe, grunnleggeren av Fardals hjørnesteinsbedrift.
I sentrum lå en Rema-butikk, to skoler, et temmelig nytt kulturhus, et eldre hotell og en slags restaurant som het Bobs kro. For første gang på nesten førti år skulle jeg tilbringe sommeren her.
Jeg låste meg inn. Her var det meste som det hadde vært. En hard og ukomfortabel sofa ved et salongbord i teak. Et trehvitt spisebord omkranset av fire høyryggede stoler. En flatskjerm på et lite bord ved vinduet. Hytta hadde tilhørt familien i over femti år. Egentlig var det morfar som bygde den, men mor og far hadde feriert her siden de ble kjærester i 1958, og siden mor var enebarn overtok de ansvaret da besteforeldrene mine ikke orket vedlikeholdet lenger. Vi hadde dratt hit hver sommer gjennom hele barndommen min. Dessuten hadde far med jevne mellomrom reist opp hit på egen hånd for å lese og fiske. Men da mor døde i 76, var det slutt. Bortsett fra to korte turer like etterpå, hadde gamlingen nektet å sette sin fot her. «For mange minner, Kurt, for mange minner.»
«Pleier ikke du å si at det å stenge for minnene kan føre til hodepine.»
Han hadde trukket på skuldrene. «Én ting er hva jeg sier til pasientene mine, én ganske annen er hva jeg sier til meg selv.»
«Hvorfor leier du ut? Kan du ikke bare selge? Hvis det er så smertefullt, mener jeg.»
«Jeg ser på den som en hodepinetablett. Blir smertene for ille, drar jeg kanskje tilbake for å rydde i hodet.»
Jeg ristet oppgitt på hodet. Jeg kunne vært i Roma. Jeg kunne vært i Paris. Men jeg var her. I Fardal.
I mai hadde jeg vært på forlagets hagefest. Normalt pleier jeg å si nei til slike arrangementer, men denne gangen hadde redaktøren min vært urokkelig. «Det er på tide du stepper opp, Kurt. Boksalget stuper. Kulturjournalistene er mer opptatt av realitydeltakernes underliv enn litteratur, men dette er fortsatt ett av de få stedene hvor vi kan etablere en relasjon til dem.»
Festen hadde blitt mer interessant enn fryktet. Mye takket være en ung lyriker som jeg ble sittende ved siden av mens vi spiste. Jeg kjente Adrian Langset så vidt av omtale, men hadde aldri møtt ham før. Han var i midten av trettiårene, med langt, krøllete hår og frodig fullskjegg. Da den første diktsamlingen hans kom ut rundt årtusenskiftet, ble han belønnet med en prestisjetung debutantpris. Merkelig nok ga han aldri intervjuer. «Å være tilbaketrukket skaper mer salg i mine kretser enn klikkhoreri», flirte han. Under desserten lente han seg framover og nærmest hvisket: «Jeg har en historie som du kanskje kan ha interesse av å høre. Dere hadde hytte i Fardal, ikke sant?»
Det viste seg at lyrikeren kom fra Lund. En gang på nittitallet ble det begått et bestialsk drap i nabokommunen Fardal, fortalte han. En atten år gammel jente ble voldtatt og drept på en sankthansfest.
«Den saken husker jeg, men ble ikke den oppklart ganske fort?»
Adrian strøk seg over skjegget. «Jo, den gjorde det. To venner av offeret, Gabriel Moe og Rune Rolfsen, ble ettersøkt over hele Europa, men de ble aldri funnet. Politiet
antok at de hadde kommet seg til kontinentet med danskebåten.»
«Stemmer! Jeg mener at jeg reagerte på at de hadde vært to.»
Han samlet håret i en løs hestehale. «Det samme gjorde jeg.» Han tok en kort pause. «En annen interessant ting er at den antatte gjerningsmannens onkel eier nesten hele bygda, og faren hans er lensmann.»
Jeg rynket brynene. «Antyder du at de fikk hjelp til å komme seg unna?»
Adrian heiste på skuldrene. «Jeg antyder egentlig ingenting, jeg synes bare hele greia er rar. Du skjønner, Gabriel og jeg spilte på kretslaget sammen, og jeg har alltid hatt vondt for å tro at han var en drapsmann.»
Da jeg kom hjem den kvelden, kjente jeg at jeg var blitt nysgjerrig. Jeg trengte noe å skrive om, og dette var et like godt utgangspunkt som noe annet. Dessuten passet en hytteferie som hånd i hanske. Samboeren min, artisten Liz Krogh, var på turne, og ville ikke komme tilbake før i august, men vi hadde avtalt å treffes når hun hadde en kort pause i slutten av juni. Ungene våre var spredt over halve kloden på noe de kalte dannelsesreiser. Det eneste som måtte endres var en avtale med far som bodde i København. Han hadde lovet å besøke meg om ikke så lenge. Da jeg fortalte gamlingen om turen til Fardal, ble han helt stille. Jeg gjentok det jeg hadde sagt. Han svelget. To–tre hjerteslag senere sa han: «Far… Fardal, sier du? Kanskje jeg skal komme dit. Jeg har hatt en del hodepine i det siste, så en hodepinetablett kan muligens hjelpe.»
Gabriel
Onsdag 18. juni 1997
Gabriel Moe gikk forbi Stille-hytta og svingte inn i skogen. Snart passerte han den gamle eika. Han smilte da han så alle hjertene som var risset inn i barken. Øynene hans søkte det ferskeste.
C + G.
Det var hans eget verk. Ved tjernet løftet han fiskestangen og slengte snøret uti. Luften var frisk og kjølig. Han kjente seg lettet. Russetid og eksamen var over. Gabriel var skråsikker på at det hadde gått bra. Spørsmålet var hva han skulle gjøre til høsten. Onkel Harald hadde foreslått Handelshøyskolen, mens faren ville at han skulle begynne på Politihøgskolen og med det følge i hans egne fotspor. Han visste godt hvordan pappa så for seg alderdommen. Gabriel skulle gifte seg med Camilla. Sammen skulle de bygge hus på farens eiendom og få en haug med unger som han skulle være bestefar for. Dessverre for faren var det bare ett punkt som var forenelig med Gabriels egne planer, og det var Camilla. Han hadde kikket på henne så lenge han kunne huske, og for tre måneder siden ble de endelig sammen, og det var de fineste månedene han hadde opplevd. Riktignok kunne Camilla være litt underlig til tider. Det var akkurat som om hun trakk seg inn i seg selv
og bare forsvant. Men det varte aldri lenge før hun ble den gode, gamle igjen.
Forholdet deres fikk ham til å glede seg til å stå opp hver eneste morgen. Så ja, han ville veldig gjerne gifte seg med henne, men ikke pokker om de skulle bo i Fardal. Det var to slags mennesker som vokste opp her: De som ble og de som dro. Gabriel visste at han tilhørte de sistnevnte, og dermed torpederte han i samme slengen onkel Haralds drømmer om at han skulle jobbe for ham. Onkelen sysselsatte nærmest halve bygda gjennom kunstgjødselfabrikken FarMoe A/S, og han trengte en kronprins. Hans egen sønn, William, passet dessverre ikke helt til det. På norskeksamen hadde søskenbarnet levert etter en halvtime.
Gabriel planla å reise. Han hadde arvet en god del etter morfaren. Riktignok sto pengene på sperret konto ett år til, men han regnet med å få låne det han trengte av onkel Harald. Planen var å dra til Italia. Der kunne han finne en jobb mens han på fritiden oppsøkte de stedene han hadde lest så mye om. Det var historie som var Gabriels fag – ikke matematikk, bedriftsøkonomi, psykologi eller kriminologi. Han håpet faren ville forstå. Han måtte bare vente litt med å fortelle ham det. De siste ukene hadde faren virket så tungsindig. Siden moren døde av kreft for seks år siden, hadde det bare vært de to. På mange måter hadde forholdet mellom dem alltid vært distansert. Det var mamma som representerte omsorgen i deres familie. Etter at hun ble borte, hadde faren gjort som fedre bør, fulgt opp leksene, stilt på skoleavslutninger og fotballkamper, men for Gabriel hadde det virket som om han gjorde det uten glede. Dersom han
reiste sin vei, ville faren bli alene igjen. Riktignok hadde han onkel Harald, men ham var det liten hjelp i. Gabriel mente at han bare hadde to følelser i repertoaret sitt: sinne og irritasjon. Forleden hadde faren hatt besøk av storebroren. Ut over ettermiddagen ble de gradvis mer høyrøstede. Han hadde hørt onkelen rope noe, men ikke hva. Da Harald gikk, hadde Gabriel gått inn i stuen. Faren satt med ansiktet i hendene. Skuldrene hadde ristet. Da han løftet hodet, kunne Gabriel se at han hadde grått.
«Har du kranglet med onkel Harald igjen?»
Faren hadde ristet på hodet. «Det er bare de helvetets voldtektssakene. Jeg blir så fortvilet over at noe slikt kan skje i min bygd, og at ikke jeg klarer å løse det. Beklager.»
Før Gabriel rakk å finne noen trøstende ord, hadde faren gått ut på badet. Der ble han helt til Gabriel måtte gå på trening.
«Hallo!» lød det fra sted bak ryggen hans. Gabriel snudde seg. William smilte bredt og klasket ham kameratslig på skulderen.
«Fikk du tak i noe?» spurte Gabriel. Den tettbygde fetteren flirte og trakk opp en halvfull vodkaflaske. «Rappet den av far. Rune kommer med én til.»
Ikke lenge etter kom Unni gående, kledd i olabukser og en brun genser som virket altfor varm. Hun hilste forsiktig og satte seg ved siden av dem.
Bare minuttet etterpå hørte de lyden av skritt. Guttene reiste seg. Ut fra skogbrynet kom Camilla. Vinden fikk
den blomstrete kjolen til å krølle seg langs de solbrune lårene.
Gabriel spratt opp. «Hei!»
«Hei», smilte Camilla og ga ham et lett kyss. Fra en skulderveske trakk hun opp en pose. «Nybakte muffins.»
Hun kastet én til hver av dem. «Har Solveig kommet?»
«Nei», svarte William og reiste seg for å gi henne en klem.
Gabriel likte ikke at han strøk Camilla over rumpa.
Fardal sentrum
Fredag 10. juni 2016
I riksavisene fant jeg ikke annet enn det jeg visste fra før, så jeg bestemte meg for å ta en tur til kulturhuset. Selv om lokalavisen ble lagt ned for fem år siden, regnet jeg med at de utgavene jeg hadde behov for befant seg på biblioteket. Egentlig burde jeg tatt beina fatt, men en gammel fotballskade gjorde kneet mitt såpass kranglete at jeg som oftest valgte bilen.
Kulturhuset var en firkantet betongkoloss som inneholdt både svømmehall, bibliotek og kino. I inngangspartiet passerte jeg en liten, herjet kvinne med rødlig hår og et ansikt fullt av alkoholiserte porer. Ved siden av henne sto en skranglete sykkel.
«Ikke se på meg, din kødd», snerret hun da jeg passerte. Dialekten røpet at hun kom fra Nord-Norge et sted.
Jeg hevet øyenbrynene og fortsatte uten å svare. Biblioteket var nærmest folketomt. En oppslagstavle fortalte om et arrangement som skulle gå av stabelen lørdagen etter sankthans. Trekkplasteret var Idol-Solveig, som for første gang skulle opptre i hjembygda. Jeg gikk bort til en lav disk der en bibliotekar satt med nesen i en bok. Hun hadde musebrunt hår i hestehale og et ansikt det ville være
lett å glemme. Neglene var kortklippede og flisete. Navnelappen på den grå blusen fortalte at hun het Unni. Jeg kremtet forsiktig.
Hun skvatt. «Å, herrefred! Beklager, men jeg så deg ikke.» Hun tok av seg de halvmåneformede brillene. «Si meg, er ikke du Kurt Stille?»
«Stemmer.»
«Men hva i alle dager gjør du her?»
«Besøker gamle jaktmarker. Vi ferierte her da jeg var barn. Familien min har hatt hytte her i mange år, men i det siste har den vært utleid, så nå har jeg ikke vært her på lenge.»
Unni smilte svakt. «Det visste jeg jo faktisk. Men hva kan jeg hjelpe deg med?»
Jeg nølte et sekund eller to. «Jeg skulle gjerne kikket på lokalavisene for sommeren 1997.»
Hun trakk pusten i et kort, hardt gisp. «Skal du skrive om Camilla-saken?»
Av en eller annen grunn bestemte jeg meg for å omgå sannheten. «Planen min er å ha ferie. Men jeg er en nysgjerrig sjel, og fikk plutselig lyst til å finne ut mer om det som hendte den gangen.»
«Sånn å forstå», sa hun usikkert. «Bare vent litt, jeg kommer med avisene hvert øyeblikk.»
Hun kom snart tilbake med fire digre A3-permer. «Beklager, men den er ikke digitalisert, så du får nøye deg med papirformatet.»
«Ingenting er bedre.»
«Eh, kan jeg få spørre deg om noe?»
«Selvfølgelig.»
Hun kikket bort på plakaten. «Dette er sikkert frekt av meg altså, men … men jeg sitter i arrangementskomiteen for festen på fotballbanen. Du vet, der Solveig skal synge.»
Hun tok sats. «Kunne du tenkt deg å bli bokbadet? Du skjønner, jeg har lest bøkene dine, og tror folk ville synes det var kjempespennende å møte en så profilert forfatter.»
Jeg tenkte meg om. I bakhodet lå redaktørens ord om det synkende boksalget. Dessuten kunne det være lurt å opparbeide seg litt godvilje hos lokalbefolkningen i tilfelle jeg skulle bestemme meg for å gjøre noe mer ut av dette. Jeg stakk til henne et visittkort.
«Selvsagt. Vi kan ta detaljene senere. Du treffer meg på dette nummeret.»
«Tusen, tusen takk. Men nå skal jeg la deg få jobbe i fred.»
Jeg fant meg en plass ved vinduet. Det varte ikke lenge før jeg hadde dannet meg en brukbar oversikt over hendelsesforløpet. Atten år gamle Camilla Øvregård ble funnet voldtatt og drept ved bredden av det tjernet vi i sin tid hadde fisket i. Hytta vår var det eneste huset i nærheten. Avisen fortalte at den da var leid ut til et ungt samboerpar som verken hadde sett eller hørt noe. Nesten alle avisene brukte samme bilde av Camilla. En middels høy og søt jente med dype smilehull. På fotografiet hadde hun på seg et kort skjørt og en singlet som ikke gjorde noe for å skjule den velformede kroppen.
Hendelsene var lette å rekonstruere. Mens resten av bygda var på et fellesarrangement på fotballbanen, hadde
en ungdomsgjeng feiret sankthans ved tjernet. De hadde badet, grillet og drukket. Ifølge én av festdeltakerne, William Moe, hadde alt gått rolig for seg. Han og to av jentene hadde brutt opp rundt midnatt. Bare Camilla og bestekameratene Gabriel Moe og Rune Rolfsen ble igjen. William fortalte videre at stemningen hadde vært god, men Gabriel hadde vært svært beruset.
Liket ble funnet av en campinggjest morgenen etter.
Camilla lå delvis avkledd på et svaberg. Blusen var borte, og trusen trukket ned. Ikke så langt unna fant politiet et hjerte formet av utbrente kubbelys. Da alarmen gikk, var både Rune og Gabriel forsvunnet. Bevisene var overveldende. Gabriels DNA ble funnet på steinen hun var slått i hjel med og på store deler av kroppen hennes. Teknikerne hadde ikke oppdaget spor etter sæd, men undersøkelsene viste at hun hadde hatt samleie like før hun døde, trolig ufrivillig.
Jeg strøk meg tankefullt over haken. Ville Gabriel virkelig vært så skjødesløs? Legge igjen DNA over hele jenta for så å bli så forsiktig at han nærmest i blodtåka tok på seg et kondom. Det rimte ikke.
Jeg leste videre. I nærheten hadde politiet funnet en gullring. Hovedhypotesen deres var at Gabriel hadde bedt
Camilla om å forlove seg med ham og fått nei. Da hadde han gått i svart og voldtatt henne. En ting som forstyrret bildet var at området rundt Fardal var overrepresentert når det gjaldt voldtekter. De siste årene hadde det i gjennomsnitt vært ett tilfelle hver eneste sommer. Men det året Camilla ble drept, hadde det tatt fullstendig av. Fire
stykker det siste halvåret. Den siste skjedde en drøy måned før drapet. Da hadde en klassevenninne av Camilla, Anne-May Mjelde, blitt voldtatt mens hun var på joggetur like i nærheten av åstedet. Jeg søkte henne opp. Det eneste jeg fant var en dødsannonse som fortalte at hun hadde valgt å forlate verden i 2001.
De tre andre ofrene var campingturister som hadde tatt seg en kveldstur i skogen. Fortellingene deres var relativt samstemte. De hadde blitt grepet bakfra og fått en kniv presset mot strupen. En mann kommanderte dem til å legge seg på bakken og ta av seg trusene. Så hadde han lagt noe over ansiktene deres og fullbyrdet voldtekten. Noe presist signalement kunne ingen av dem gi. Men i sidesynet hadde en av dem sett en hatt som han måtte ha lagt fra seg på bakken. Hun mente også at han ikke var helt ung og ganske høy og tynn.
Etter funnet av Camilla ble både Gabriels og Runes alibi sjekket opp mot de andre overgrepene. Men mistanken ble lagt vekk da man fant ut at begge guttene hadde vært på et russetreff i Stavanger ved den andre voldtekten. Ingen av sakene ble oppklart, men overgrepene opphørte. Rune og Gabriel ble aldri funnet.
Etter to timer smalt jeg permene sammen og bestemte meg for å oppsøke lensmannen. Siden bibliotekaren ikke satt på plassen sin, la jeg avisene på disken og gikk ut. Jeg ruslet gjennom parken. Til høyre lå et høydedrag, til venstre et rekkehusfelt. Jeg hadde forstått på avisene at alle som deltok på festen, bortsett fra William, hadde bodd
der. På toppen av åsen lå et gigantisk murhus. Husket jeg rett, var det der Harald Moe bodde, FarMoe A/S sin direktør, lensmannens bror og Gabriels onkel.
Jeg kviet meg en anelse. For et knapt år siden hadde jeg vært innblandet i en guffen sak i en bygd ikke så langt unna. Lensmannen der hadde ikke vært av det velvillige slaget. Riktignok kjente jeg henne godt. Jeg hadde jobbet med Hilde Haugen da jeg var ansatt i politiet. I begynnelsen var vi gode venner, men en ubehagelig episode gjorde oss dessverre til bitre uvenner. Jeg regnet med at jeg ville bli kjølig mottatt her også. Indirekte sa jeg jo at politiets arbeid ikke var bra nok.
Lensmannskontoret var lite og puslete. En skranke, en korridor med tre dører og en tilårskommen kaffemaskin.
Det luktet støv og svette. Bak skranken sto en ung mann med månefjes. Jeg spurte etter lensmannen. Betjenten svarte at han var ute en tur. Jeg hentet fram det mest sjarmerende smilet jeg hadde. «Jeg heter Kurt Stille og …»
«Jeg vet hvem du er. Du skriver … skriver bøker.»
«Det stemmer, men akkurat nå er jeg på ferie. Men siden jeg i ungdommen tilbrakte somrene her oppe, har jeg blitt nysgjerrig på Camilla-saken. Tror du jeg kunne få låne de dokumentene dere har?»
Han sperret opp øynene. «Eh, det vet jeg ikke om du har lov til.»
Jeg lagde jugekors bak ryggen. «Å, kom igjen! Jeg har aldri opplevd at noen har nektet meg det.»
Han løftet telefonen. «Vent litt, jeg må sjekke med sjefen.»
«Selvsagt. Men jeg håper han har tid til å svare. Det haster litt, skjønner du.»
Han trykket på en tast og holdt mobilen lenge mot øret. Etter en stund så han molefonkent på meg. «Moe tar den ikke.»
«Han er sikkert opptatt. Kanskje du ikke bør forstyrre ham med en slik bagatell.»
Det hjalp ikke. Betjenten så fremdeles like motvillig ut. «Jeg vet ikke.»
Jeg spilte ut det siste kortet jeg hadde. «Jeg trenger det bare et par timer.»
Han trakk pusten dypt. «Ok, da. Jeg går av vakt klokken fem, og da må de være tilbake.»
Jeg kikket på armbåndsuret. Det ga meg to timer. «Flott.»
Betjenten nikket, mest til seg selv, og forsvant ned en trapp bak skranken. Ti minutter senere var han tilbake. I hånden holdt han en slunken saksmappe.
Jeg tok den med meg til Bobs kro. Kroa hadde nesten ikke forandret seg på de førti årene som hadde gått siden jeg var der sist. Bordene var fortsatt av massivt tre, og på veggene hang nøyaktig de samme seilskutene. Et nostalgisk slør la seg foran øynene mine. Mor som bestilte wienerschnitzel. Far som alltid spiste kjøttkaker og surkål, og min egen hamburgertallerken. Vi hadde ledd mye. I dag var det brune lokalet halvfullt. Ved en bardisk var innehaveren, en eldre, fetladen mann i olabukse og fettflekket forkle, travelt opptatt med å skjenke øl. Bob, som ikke hadde forandret
seg stort, smilte kort til meg, mens de fleste gjestene betraktet meg misbilligende. Det var kanskje ikke så rart. På slike steder spredte ryktene seg fort. De antok nok at jeg hadde kommet for å grave i fortiden deres, rote i sorger og hendelser som de hadde brukt lang tid på å prøve å glemme.
Jeg fant meg et bord i et avlukke, bestilte en kopp kaffe og fordypet meg i dokumentene jeg hadde løyet til meg. Mens jeg satt der, traff den dårlige samvittigheten meg med full kraft. Et par år tidligere hadde en gisselsituasjon i Rogaland teater nesten kostet Liz og meg livet. Etterpå hadde jeg sverget på at jeg aldri skulle etterforske igjen. Men så slo det meg at jeg etterforsket jo egentlig ikke – jeg drev researcharbeid, og det var vel noe ganske annet, var det ikke? Jeg konstaterte at jeg hadde beseiret meg selv på knockout, og bøyde meg over papirbunken igjen. Arbeidet hadde blitt ledet av en Stavanger-etterforsker som het Jone Bergersen. Jeg kjente ham så vidt av omtale, Bergersen var en eldre mann som jeg trodde var død nå. Ryktene fortalte at han ikke akkurat var noen Sherlock Holmes.
Det er noe trist med gamle politirapporter. Inni de stive pappomslagene befinner menneskene seg, dekket av stikkord og upersonlige observasjoner. Men jeg fant det jeg lette etter. Den livsglade og vakre Camilla. Den skoleflinke og populære Gabriel. Den trauste og trofaste Rune. Vitnemålene fra vennene deres fortalte ikke annet enn jeg visste fra før. De hadde forlatt tjernet rundt midnatt.
«William fikk litt mye å drikke», fortalte Solveig Hornes. «Jeg ble trøtt og ville hjem», sa William Moe. «Det så ut
som om Gabriel ville at vi skulle gå», spekulerte Unni Amundsen, jeg gjettet at det var bibliotekaren og lovet meg selv å ta en prat med henne om ikke så altfor lenge.
Vitnene var enige om det meste: Gabriel var full og ukonsentrert og Camilla unormalt taus. «De hadde kranglet, jeg tror Camilla vurderte å gjøre det slutt», foreslo William. «Jeg antar at Gabriel var lei seg fordi de skulle reise hver til sitt», sa Solveig. «Camilla var ikke seg selv den siste tiden, og jeg tror det gjorde Gabriel engstelig», mente Unni.
I begynnelsen hadde politiet hatt en hypotese om at også Gabriel og Rune var blitt drept. Men før de kom i gang med et skikkelig søk, dukket det opp et kornete bilde fra ferjen til Hirtshals. Det forestilte en ung gutt som kunne minne om Gabriel. Med andre ord virket saken klar som glass. Guttene ble ettersøkt gjennom Interpol, uten at det hadde gitt noen resultater. Til tross for det syntes jeg politiarbeidet virket usedvanlig sloppy. Etter at fotografiet dukket opp, ble ingen andre muligheter enn Gabriel og Rune vurdert.
Etter to kopper kaffe gikk jeg tilbake til lensmannskontoret. Den unge betjenten virket lettet over å få sakspapirene tilbake. Han takket meg overstrømmende og sprang lettbeint ned trappen.
Jeg ble stående en stund før jeg besluttet å ta en titt på åstedet.
Vil du lese resten?
«Plutselig var det ingen drømmer igjen» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.forlagshusetivestfold.no
«Lars Helle har åpenbart en naturlig innebygd evne til å skape spenning, ta opp dagsaktuelle temaer og viser samtidig at han har god innsikt i mellommenneskelige relasjoner.» Ernst Stenberg, Krimlitteratur.com
Sankthansaften 1997 ville seks ungdommer feire at skolegangen var over, voksenlivet skulle ta til og drømmer realiseres. Bare tre av dem kom tilbake.
Nesten tjue år senere blir Kurt Stille utfordret til å ta en kikk på hva som skjedde. Siden familien hans en gang hadde hytte i Fardal, bestemmer han seg for å se om den gamle saken kan være noe å skrive om, og det varer ikke lenge før han har revet opp en rekke smertefulle sår.
Samtidig som en rekke merkelige ting utspiller seg i Fardal, sitter det en sadistisk voldtektsforbryter i et dansk høyrisikofengsel og drømmer om hevn.