© Liv Forlag / Forlagshuset i Vestfold 2024
Trykk: ScandBook Sverige
Papir: 80 g Munken print cream 1,50
Satt med: Adobe Garamond 11,5 / 15
Sats: Terje Nielsen
Omslagsdesign: Henrik Koitzsch / Koitz Animation & Graphics
ISBN: 978 82 8330 429 9
Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller inngåtte avtaler om kopiering
Tidligere utgitt:
Slakt, Kriminalroman, 2019
Blod er tykkere enn vann, Kriminalroman, 2021
Kleptokratiet, Kriminalroman, 2022
Til Vibeke, Mathea og Gustav
«Det gjelder å finne en sannhet som er sannhet for meg, å finne den ideen jeg vil leve og dø for.»
Søren Kierkegaard (1813–1855)
Sandnes gravlund Tirsdag 29. november
Grenene hang over gravstøttene som dødens beskyttere. Natten var svart, luften var rå og kjølig. Spadene skar gjennom bakken med kraft. Sand og grus skrapte på metallet. De bøyde knærne, spente armmusklene og stønnet av tyngden mellom hendene. Den fuktige jorden med gresstustene ble kastet i haugen på siden. Svette dryppet fra hodelyktene og ned på gummistøvlene. Innimellom tørket de seg i ansiktet med håndbaken.
De kunne jobbe usett. I bakgrunnen ruvet byens første høyhus, som lå for langt borte til at beboerne ville få med seg hva som foregikk. Kapellet, busker og et offentlig toalett hindret utsikten til parkområdet. Bøketrærne som hadde voktet Sandnes gravlund i mer enn hundre år, skygget for eneboligene i nærheten.
Det eneste de hørte var bruset fra Stangelandsåna og sporadisk motordur fra Jærveien flere hundre meter unna. Jobb, søvnløshet eller kriminalitet var de eneste grunnene til å være oppe tirsdag natt klokken ti over tre.
Lys fra hodelyktene jaget bakken. Frostrøyken svevde. De skvatt av et brak, etterfulgt av flaksing. En hersens fugl, kanskje en kråke, med rede over dødens plass. Uhyggen gjorde egentlig ingenting. Verden var verre. Handling var viktig. Det gjaldt liv eller død.
Det var langt å grave, rundt to meter. Prosjektet var ambisiøst med bare håndkraft, men noe annet ville vært for risikabelt. Hullet i jorden ble stadig dypere og jordhaugen høyere. En spade ga plutselig fra seg en hard, dunkel lyd. Det måtte være kisten.
Det gikk raskere nå. Hodelyktene flombelyste graven og kastet lys over natursteinen med navnene. Den blåmalte kisten fremsto massiv og påkostet. Den var misfarget av jorden, men ikke rammet av råte.
De hørte en stemme fra veien. Slo av lyktene. La seg ned på magen. Hjerteslagene overdøvde nesten elvebruset. Lyden forsvant. Det var antakelig bare noen som luftet hunden. De reiste seg, grep spaden, og fortsatte til jorden var nesten borte fra kistelokket. De la seg ned og børstet bort restene. Rikket på lokket, som var hengslet på den ene siden. Den råtne lukten fikk magesekken til å røre på seg.
En flekkete duk på størrelsen med et lommetørkle lå over den dødes ansikt. Et tynt teppe lå over kroppen. De fjernet duken og teppet. Synet var verre enn man kunne forestille seg på forhånd. Øynene var lukket. Ansiktet var oppsvulmet. Huden som ikke hadde falt av, var misfarget med grønnbrune
flekker i ulike sjatteringer. Likskjorten var gjennomtrukket av kroppsvæske.
Likposen var klar på bakken. De la seg ned på magen og pirket borti den døde kroppen. Den var slapp, som gelé, dødsstivheten hadde for lengst forsvunnet. De løftet liket ved hjelp av et pledd. Skjorten skled opp og blottet kroppen. Brystet og magen hadde et snitt som var sydd igjen.
Sandnes gravlund
Politioverbetjent Tom Grayston trakk opp glidelåsen på allværsjakken og stengte ute den sure vinden. Han rettet på sin marineblå Beanie-lue, en slik kort lue med brett som satt tett til hodet. Helskjegget med rødskjær hadde grodd ut igjen etter at han fylte førti i vår. Han trodde ikke han var i noen midtlivskrise, men hadde følt seg naken de to siste årene uten skjegg.
Blikket sveipet over eneboligene i bakgrunnen. Han kjente godt til stedet. Han hadde vokst opp i Sandnes og leide for tiden ut en leilighet i Indre Vågen. Nå bodde han i Oslo. Barna bodde fast hos Heidi, og han tilbrakte så mye tid som mulig med dem når jobben ikke kom i veien.
Sandnes gravlund var omringet av eneboliger, smågater, parkområde, industribygg og et boligområde under utvikling. Kapellet vekket minner om de utallige gudstjenestene moren hadde dratt familien til, frem til han nektet å konfirmere seg.
De harde trebenkene han ikke klarte å sitte stille på, akustikken i kirkebygget, raslingen i papirer, småhostingen og påtrengte budskap om hvordan man måtte tenke og oppføre seg.
Fuktig jord fra gravplassen klistret seg under skoene. En fugl flakset i det gamle bøketreet over graven. Klokken var fem på halv to. Det var den tiden på året man omfavnet dagslyset i noen timer før høstmørket grep deg. For øyeblikket presset noen solstråler seg gjennom grenene og lyste opp den åpne kisten. Trekket hadde avtrykk etter liket. Brune, ekle flekker.
Kistelokket hadde vært lukket da en dame passerte den åpne graven med hunden sin og ringte til politiet klokken 0713. Hun rapporterte om det hun trodde var gravskjending. Tom hadde aldri sett eller hørt om noe lignende. Det forekom at gravstøtter ble veltet eller tagget, men å grave opp et lik og stjele det? Dette var noe annet enn fyllerør eller tilfeldig påfunn.
Kripos var tilkalt, fordi det bortførte liket hadde vært konsernsjef i oljeselskapet Muskox Oil AS da mannen var i live. Helge Egeland var blitt rikskjent da Kongo-saken sprakk i media et par år tidligere. Tom hadde vært etterforskningsleder. Riksadvokaten reiste tiltale mot selskapet etter avsløringer om at datterselskapet i Kongo var involvert i korrupsjon, drap og medvirkning til forbrytelser mot menneskeheten i anledning oljeleting i regnskogen. Da Sør-Rogaland tingrett frifant Muskox Oil AS for seks uker siden, var overskriftene store og røde. Tingretten var sikker på at de grufulle handlingene i Kongo hadde skjedd, men mente det ikke var bevist at de var utført på vegne av det
norske selskapet. Dette var spissfindig og upløyd juss som de færreste forsto seg på. Kanskje heller ikke juristene. Ansvaret lå hos enkeltpersoner, som dessverre var døde. Den saken hadde irritert Tom masse. De skulle ha gjort så mye mer, men det var vanskelig å få til et samarbeid med kongoleserne som sikret tilgang til upåvirkede vitner. Riksadvokaten valgte å ikke anke, tingrettens dom ble det endelige punktumet på saken.
To dager etter frifinnelsen ble Egeland meldt savnet av pårørende. Dagen etter ble han funnet død i en grøftekant i Sirdal, ikke langt fra Tjørhom grendehus. Han hadde vært på hytten sin og ble sannsynligvis påkjørt under en joggetur langs veien. Obduksjonen avdekket kroppsskader som var forenlig med påkjørselen. Politiet fant biter av en knust frontlykt på stedet, men hadde ikke klart å spore føreren. Nå, snart seks uker senere, var liket altså gravd opp.
På den gruslagte veien som gikk gjennom gravlunden, sto Chris Møller, makkeren hans fra Kripos’ seksjon for internasjonale forbrytelser. Lys brun i huden, blank isse, skjeggstubber, skrånende øyne og bred munn som strålte når han smilte. Han trippet lett på gravlunden for å holde varmen og strøk seg over hodet. Han burde hatt lue. At han kunne løfte utallige kilo i helsestudioet gjorde ham ikke mer motstandsdyktig mot den fuktige Sandnes-luften.
Chris snakket med kriminaltekniker Arild Monsen i Kripos. I bakgrunnen arbeidet lokale kriminalteknikere. Selv om ingen var drept, var de rutinemessig kledd i kjeledressene for å ikke ødelegge åstedet. Arild hadde arbeidet med Tom i flere store saker i Kripos og distriktet, blant annet Orre-saken og Kongo-saken.
Ved siden av Chris sto politibetjent Dagny Stokka fra Sør-Vest politidistrikt, fornuftig kledd i en parkas trukket opp i halsen og med en hårflette hengende langs ryggen. Hun hadde foreløpig ansvaret for etterforskningen av gravplassen.
Tom betraktet Dagny på avstand. Hun hadde en slik utstråling av selvsikkerhet, maskulinitet og feminitet som Tom likte ved damer. Klart og fokusert blikk. Tilstedeværende i kommunikasjonen. Mild, bestemt og lyttende. Hun var hans gamle kollega fra personseksjonen i Sør-Vest politidistrikt. Hun hadde jobbet med ham på flere etterforskningsprosjekter, også etter at han flyttet fra Sandnes til Oslo for tre år siden for å bo nær barna. Hun registrerte at han så på henne og sendte ham et diskré smil.
Kollegaene utvekslet noen ord med et alvorlig drag i ansiktene. Tom hørte ikke hva de sa, men registrerte frustrasjonen i kroppsspråket. Arild pekte på grusen og ristet på hodet. Chris holdt en finger i retning graven, hvor Tom sto. Arild trakk på skuldrene. Tom delte bekymringen. De sto uten viktige kriminaltekniske spor. Nå var åstedet kontaminert av alle tjenestemennene, men lokale kriminalteknikere hadde tatt bilder og gjort undersøkelser.
Tom gikk bort til dem, prøvde å lette litt på stemningen.
«Kanskje liket er gravd opp for å bli gravd ned igjen», sa han.
«Hva faen snakker du om?» sa Arild hest.
«Jeg tenker på en artikkel jeg leste for en stund siden. Om en vietnamesisk skikk som gikk ut på å grave opp døde familiemedlemmer for å begrave dem på nytt. De gjorde dette for at sjelen ikke skulle være i åndelig fengsel.»
Arild ristet oppgitt på hodet.
Tom gliste mens han holdt pekefingeren i været. «Og hør på dette. Under ritualet renser de kjøttrester fra skjelettet før knoklene blir rullet inn i silke og lagt i en ny kiste.»
Chris ristet på hodet. «Du er syk i pæra, Tom.»
«Hva er nytt?» spurte Dagny retorisk.
«Jeg formidler bare fakta», svarte Tom.
«Så enden på historien er at du tror vietnamesere står bak?» sa Chris.
Tom humret. «Fra spøk til alvor. Er det eneste vi har fotavtrykkene fra hun som oppdaget graven i dag tidlig?»
«Jeg er redd for det», sa Arild. «Grusen er tørr og hard, og jeg tror grusen er kostet eller noe.»
«Så ingen spor etter kjøretøy», sa Tom lavmælt.
«Vanskelig å vite om noen har kjørt her», sa Arild og fikk en hostekule. «De kan ha kjørt helt inn, eller parkert i veien utenfor kirkegården.»
«Er vi enige om at flere må ha vært med på dette?»
«Ingen har vel klart å grave opp liket og flytte det helt alene», sa Dagny.
«Nei», sa Arild. «Kroppen kan ikke ha vært enkel å få opp fra kisten.»
«Hvordan da?» spurte Chris.
«Stivheten forsvinner etter et døgn. Kroppen må ha vært myk og lealaus. Vanskelig å håndtere. Jeg tipper at minst to personer må ha løftet.»
Dagny så spørrende på Tom. «Jeg håper virkelig Kripos hjelper oss med dette.»
Han var i egne tanker et øyeblikk.
«Hva tenker du på, Tom?»
«Det er begrensninger på kistegraver i Sandnes. Jorden
på gravlundene har varierende kvalitet, og det har vært utfordringer med at likene ikke blir nedbrutt.»
«Det gjelder ikke bare i Sandnes», sa Arild. «Blir man begravd i leire eller komprimert jord, slipper ikke oksygen ned i graven. Vet dere hva som skjer da?»
«Kroppen råtner ikke», sa Tom.
«Ja, fettvevet i kroppen blir til likvoks.»
«Jeg har lest avisoppslag om dette», sa Chris. «Sytti år gamle lik er blitt funnet gjenkjennelige med hår, kjøtt og klær. Og kisten har vært intakt.»
«Det er derfor dette er strengt regulert», sa Arild. «Jorden må være god, og det er forbudt med kistenedleggelse innenfor en fredningstid som er veldig lang.»
«De fleste velger urner», bemerket Dagny.
«Men ikke alle», sa Tom. «Jeg tror forresten at på denne gravlunden må man ha festeavtale for å få kistebegravelse.»
Chris pekte mot den skjendede graven. «Helge Egeland ble begravd sammen med faren sin, som hadde vært død i over førti år. Dette er sikkert en sånn festegrav.»
Dagny nikket. «Men hva tror vi, gutter? Var graven et planlagt mål, eller var det tilfeldig hvem som ble gravd opp?»
«Jeg håper selvfølgelig på det siste», sa Tom, «men så mye oppstyr som det har vært rundt denne saken, tror jeg ikke på sånne tilfeldigheter.»
«Hvordan skal vi gripe dette an?» spurte Dagny.
Chris tok ordet. «Jeg ser tre scenarioer.» Han holdt opp tre fingre. «Liket ble lempet i en bil her inne. Liket ble båret ut av gravlunden og lempet inn i en bil. Liket ble båret bort og gjemt i nærheten.»
Tom så på Dagny. «Dere har vel undersøkt nærområdet før vi kom?»
«Ja, med likhund. Vi føler oss trygge på at det ikke ligger en død kropp i en grøftekant i nærheten.»
«Det er vel mest sannsynlig at det er kjørt bort», sa Chris. «Vi må hente inn bompengepasseringene fra i natt og frem til politiet ble varslet.»
«Pluss på en halvtime for å være sikker», sa Tom.
«Men da får vi med rushtrafikken», sa Dagny.
«Det er bedre å gå for bredt ut.» Han lettet på luen og klødde seg. «Hva tror vi om gjerningstidspunktet?»
«Jeg tror ikke at dette skjedde før midnatt. Det er folk i gatene før det», sa Dagny. «Vi må ta en rundspørring med naboer.»
Tom gikk rundt sin egen akse. «Det finnes vel ingen kameraer i nærheten?»
«Nei», sa Dagny.
Tom så på Arild. «Hva gjør vi med kisten?»
«Vi gjør oss ferdig med fotograferingen og undersøkelser her.» Han så bort på krimteknikerne. «Vi tar den med til stasjonen i Stavanger. Vi er nødt til å sjekke den videre der.»
Tom nikket og sparket i grusen. «Hva faen skal de med liket?»
Onsdag 30. november
Tingrettsdommer Eva Marstein vred seg i det krøllete sengetøyet. Den ulende alarmen på mobilen vekket henne sakte. Hun strakte seg etter telefonen på nattbordet, myste mot skjermlyset og trykket flere ganger i blinde til ulyden forsvant. Som vanlig hadde hun satt vekking på kvart på syv. Hun ble liggende på ryggen i mørket, irritert på seg selv.
Kroppen var i ulage, tung og søvnig, det hadde hun seg selv å takke for. Hun hadde ikke lakenskrekk, men det var ikke langt unna, og i går hadde hun nok en gang valgt å skyve natten foran seg med en serieepisode til.
TV-tittingen var ikke den eneste grunnen til at hodet traff puten klokken halv to. Det var kjedelig og til tider smertefullt å legge seg alene i dobbeltsengen. Hun orket ikke tanken på å strekke ut en arm til den andre siden og kjenne på et kaldt laken. Ensomheten okkuperte hjertet hennes. Hun
savnet den tunge pusten hans og alle de små tingene hun hadde irritert seg grønn over om nettene. Gryntene. Smattingen. Gnissingen med tennene. Snorkingen. Mumlingen. Når hun så seg tilbake, var dette bagateller. Hun skulle gitt mye for å kjenne varmen fra kroppen hans, bli sett, kjærtegnet og elsket med. På førerkortet sto det at hun var femtifem år gammel, men det var bare på papiret. Hun ville ikke være foruten livserfaringen, og hun følte seg fremdeles ung til sinns. En klisjé, ville mange sikkert si, men ingen kunne ta fra henne følelsen. Hans Olav, mannen i hennes liv, politikeren, ble bare femtiseks år gammel. Hun mistet ham tretti år for tidlig, patologen mente det sannsynligvis skyldtes hjertesvikt.
Datteren Nina hadde flyttet hjemmefra, fått en kjæreste som Eva ikke visste hvem var. Nå bodde Eva alene i eneboligen i Sandnes sammen med dvergschnauzeren Felix. Det var et paradoks at hun som egentlig ikke ville ha hund, knyttet ham til seg som et barn. Bikkja var ikke bare kosete og et levende minne etter Hans Olav, men også en utmerket vakthund.
Utryggheten hadde kommet snikende etter den siste medieprofilerte straffesaken. Det hendte at den dumme nysgjerrigheten overtalte henne og at hun googlet seg selv. Det burde hun ikke ha gjort. Hun fant personangrep i kommentarfeltene, blant annet at verden ville blitt en tryggere plass uten henne og at hun burde blitt utryddet fra jordens overflate. Det var ubehagelig å ikke vite hvem som gjemte seg bak datamaskinene. Var det noen hun kjente? Fulgte de med på henne på nettet? Ventet de på henne etter arbeidsdagens slutt? Hun trøstet seg med at det var sjelden at dommere ble truet, men kritikk mot avgjørelser forekom
naturligvis. Folk spydde ut frustrasjonen i sosiale medier. Politikere var særlig utsatt, det hadde Hans Olav erfart. Hun hadde ikke tall på alle truslene, til tider grove drapstrusler, familien hadde mottatt.
Eva irriterte seg over at hun lot internettdritten snike seg inn under topplokket. Hun burde sikkert ha flyttet til en leilighet i en høy etasje, men orket ikke tanken på å rydde i klær og ting som hadde hopet seg opp i huset over tjue år.
I den første tiden etter Hans Olavs død tok Felix plassen i dobbeltsengen. Hun skjønte raskt at dette ikke kunne fortsette. Den firbeinte, som trengte vann om nettene, var urolig og gjorde den dårlige søvnen enda dårligere. Det var ikke bare suget i magen av å bli etterlatt til seg selv som holdt henne våken. Hun kunne også finne på å kverne på saker hun jobbet med.
Eva skrudde på radioen, NRK Rogaland Lokalen, og åpnet døren til soverommet. I stedet for å stå opp, la hun seg tilbake i sengen. Hun ropte etter Felix. Han bykset opp i sengen, stilte seg med forlabbene på brystet hennes og kilte nesetippen hennes med tungen. Hun tok seg ekstra tid til å klø ham på magen mens hun hørte dem snakke i radioen om gravskjending på Sandnes gravlund. Ungdomsstreker, tenkte Eva.
Hun så på klokken, og kunne ikke drøye morgenstunden med Felix lenger. Hun skulle ha en barnefordelingssak klokken ni, og måtte snakke med barnet i forkant. Til tider skulle man tro at hun arbeidet i en barne- og familiedomstol. Hun vasset i barnevernssaker og barnelovsaker om foreldreansvar, fast bosted og samvær. De kunne til tider tappe energien hennes og infisere det ellers gode humøret. Hun tenkte mye
på de stakkars barna som ikke bare opplevde samlivsbrudd, men som ofte ble skvist av de voksne i et høyt konfliktnivå. Det var ikke bare disse sakene som kunne tære på kreftene. Domstolene var samlebånd av tragiske hendelser – alt fra drap, voldtekt, mishandling av barn, mishandling av ektefelle eller samboer, rusmisbruk, omsorgssvikt, nabokrangler, forretningskonflikter, trusler, vold og organisert kriminalitet. Arbeidspresset ble ikke mindre av regjeringens nedskjæringer i domstolbudsjettene. Det ga færre dømmende hoder og mindre pusterom ved frontlinjen.
Etter fjorten år i gamet hadde hun lurt på hva disse sakene hadde gjort med følelseslivet hennes. Hun trodde ikke at posene under øynene og rynkene bare skyldtes alderen, lite søvn og enkestatusen. Når hun så seg tilbake, hadde noe skjedd med henne. Hun orket ikke å trene lenger. Hun unngikk de tyngste nyhetssakene, bevisst og ubevisst. Hun hadde sluttet å lese dokumentarbøker og klarte ikke alle diskusjonene i debattprogrammene på TV.
Hun hadde likevel ikke rett til å klage. Livet var ikke en dans på roser. Tross alt måtte noen ta disse sakene, og hun var ikke alene om å ha et krevende yrke. Heldigvis var dommerjobben såpass variert at hun fikk noen kjærkomne avbrekk fra familiesakene. Forrige lange avbrekk var Kongosaken, som okkuperte måneder av kalenderen til å gjennomføre rettsmøtet og skrive dom. Hun frifant Muskox Oil AS under sterk tvil, med bismak i munnen, men mente hun gjorde det rette. Saken fikk henne til å bruke mindre energi på sorgbearbeidelsen etter Hans Olav, som døde fire uker før sakens oppstart. Kollegaene i tingretten, ikke minst sorenskriveren, hadde vært oppgitt over standhaftigheten
hennes. De ville at hun skulle sykemelde seg en periode, eller i det minste bytte til en lettere sak. Eva hadde insistert på å få slippe å være hjemme alene i huset, det ville hun bare bli syk av. Den beste sorgmedisinen var å føle seg nyttig. Hun rakk ikke å tenke på Hans Olav annet enn i rettspausene og hjemme mellom rettsdagene. Da hun kledde på seg den svarte kappen, tok hun også på seg pokerfjeset. Det gjorde hun i alle sakene hun dømte i. Hun var dommeren, ikke den sørgende enken. Hun følte seg som en maskin, men på tross av livets håpløse omstendigheter, trodde hun at hun gjorde en god jobb.
Hun gikk inn på badet, og mistrivdes som vanlig med å se posene under øynene. Hun hadde farget håret brunt, men nå vokste grå hår fra hårrøttene. Hun burde gå til frisøren snart, og sikkert fornye gardeberoben, men for hvem? Hun nøyde seg med et minimum av morgenstell og fant frem sminkesakene.
Musikken på radioen skiftet til nyheter. Politikvinnen Dagny Stokka fortalte om et lik på avveie. Eva hadde hørt om mye rart, men å stjele et lik? Dette var ikke bare gravskjending, men likskjending, som strafferetten så mer alvorlig på. De døde skulle behandles med verdighet og respekt. Om handlingen ble oppklart, ville den garantert bli brakt inn for Sør-Rogaland tingrett, kanskje til og med havne på pulten hennes. Politikvinnen fortalte at de ikke ville ut med navn på den avdøde ennå av hensyn til de pårørende, men de ønsket tips fra publikum.
Eva sminket seg ferdig og gikk inn på kjøkkenet. Hun satte seg for å spise ett knekkebrød til frokost. Hun åpnet nettnyhetene og satte en smule i halsen. Hun hostet kraftig mens navnet lyste mot henne. Helge Egeland gravd opp.
Vil du lese resten?
«Svikere» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.forlagshusetivestfold.no
«En perfekt blanding av etterforskning og personlige historier gjør boken til en slukebok. For en lesefest!»
Bokblogger Tine Sundal
Kripos-etterforsker Tom Grayston er blitt tilkalt til hjemlige trakter i Sandnes og Stavanger for å bistå i en sak der liket til en avdød næringslivsleder er blitt gravd opp og forsvunnet. Han var ingen hvemsom helst, men konsernsjef i et oljeselskap som var involvert i en korrupsjons- og miljøskandale. Tom og kollegaene står overfor en intens jakt på de skyldige, som ikke skyr noen midler i gjennomføringen av sin plan for å redde verden.
SVIKERE er den fjerde kriminalromanen i serien om politimannen Tom Grayston etter Slakt (2019), Blod er tykkere enn vann (2021) og Kleptokratiet i (2022).
«Espen Skjerven er på vei til å bli en av våre fremste krimforfattere.»
Kulturjournalist Simen Ingemundsen, Randaberg24.no
www.forlagshusetivestfold.no