Rovfuglene

Kapittel 1

Birgit kikket ut av vinduet. Den lave himmelen var blygrå, og det pøsregnet. Dessuten var hun kvalm. Så innmari kvalm. Det var hun hver morgen nå. Hun svelget og svelget – men måtte til slutt gi opp og styrtet ut på toalettet og brakk seg. Faen. Kvalmen ga seg ikke. Trett var hun også. Det hadde tatt tid å sovne i natt på grunn av musikken som dunket hos ungdommene i etasjen under til utpå morgenkvisten. Nå var det stille. Hun stønnet. Ville helst gå og legge seg igjen, men joggeturen med Unni skulle gjennomføres. Det var et løfte hun måtte holde. Hun brakk seg igjen, og etter en stund ble hun sittende på badekarkanten og kaldsvette til kvalmen omsider gikk over. Hun pusset tennene og fikk raskt på seg klærne, smurte en brødskive som hun bare klarte å spise noen biter av, og var klar til å gå. Før hun strøk ut av døren, satte hun på musikk på full guffe som takk for sist til naboene i etasjen under. Hun kikket på klokken da hun var kommet et stykke på vei og innså at hun ville bli forsinket.

Unni var ikke der. Faen. Klokken var kvart over åtte. Hun var et kvarter for sen. Tankene løp rundt i hodet. Hun måtte ringe til Unni, finne ut hvor hun var. Mobilen! Hun lette i alle lommer. Ingenting. Hun hadde lagt den i gangen, det husket hun, men fikk så dårlig tid da hun skulle dra at hun åpenbart hadde gått fra den. Hun

kikket seg rundt igjen. Det regnet fremdeles. Ingen Unni, men bilen hennes stod der. En Mini Cooper. Unni hadde ofte snakket om hvor begeistret hun var for den bilmodellen. Ok, antakelig hadde hun ikke giddet å vente, men begynt å løpe uten henne og var ute i joggeløypa. Hun visste ikke hvor stort forsprang hun hadde, men hvis hun selv løp motsatt vei, regnet hun med å komme før henne i løypa og kunne bli stående og vente. Hun satte opp farten. Avtalen skulle holdes. Antakelig hadde Unni ventet en stund før hun begynte å løpe, så dette ville funke selv om hun ikke fikk gitt noen beskjed. Vannet silte ned langs halsen, og den idiotiske nye hvite lua som skulle være vanntett, gjorde bare ubehaget større. Birgit pustet tungt mens hun løp mye fortere enn vanlig. Hun gledet seg allerede til den varme dusjen og den solide biten med mørk sjokolade hun alltid belønnet seg med når hun kom hjem, men mest av alt gledet hun seg til at denne turen var over. Runden var 3,3 kilometer lang. Akkurat passe en lørdag morgen, men hun mislikte å løpe når ingen andre var ute. Heldigvis hadde kvalmen gitt seg, og tanken på barnet hun ventet, fikk henne til å smile.

Hun hadde falt hodestups for Halvor. Helt uforberedt hadde hun vært, men de var blitt så inderlig forelsket. Han var hennes mentor. Aldri før hadde hun truffet noen som ham. Bare dette siste oppdraget nå, så ventet et nytt liv på henne. Da kunne hun konsentrere seg om Halvor og barnet. Hun satte opp farten mens vannet sprutet rundt føttene. Hvis Unni hadde ventet på henne en stund og jogget rolig, burde hun være her snart. De skulle jo være to. Kanskje Unni hadde droppet joggeturen underveis? Skulle hun snu? Hun ble stående og vente, syntes hun hørte noe. Det måtte være henne. Unni kunne komme når som helst. Gjennom regnet så hun plutselig en jogger komme mot henne ut fra skogen med lua langt ned i pannen. Hun ble forvirret, kikket forundret på joggeren, som holdt noe i hånden. Det tok et øyeblikk før hun forstod situasjonen.

– Stopp! ropte hun og viftet med armene. – Stopp, for faen!

Joggeren nølte et sekund.

Så smalt det.

– Jeg må ha hjelp her. Nå. Jeg tror hun er død. Hun rører seg ikke, ropte innringeren andpusten til 113. – Det er masse blod, og hun ligger så rart, vær så snill og kom. Kvinnen skalv i stemmen og gråt.

– Selvsagt skal vi hjelpe. Hva heter du og hvor ringer du fra?

– Jeg heter Unni Vik

– Jeg ringer fra joggeløypa nederst rundt Sognsvann.

– Hvor er du?

– Over midtveis tror jeg Jeg har ikke vært her før. Altså, det regner. Det er ingen andre her så tidlig i dette været. Jeg hørte et skrik og flere smell. Da jeg kom frem, lå hun midt på stien med masse blod fra hodet.

Innringeren snakket usammenhengende.

– Kan du sjekke pulsen hennes?

– Jeg tør ikke røre henne. Det er så mye blod. Det er helt forferdelig, gråt hun.

– Kan du bli på stedet til vi kommer?

– Tenker du seriøst at jeg skal bli her alene med et lik? hulket hun.

– Det er veldig fint om du blir på stedet. Da finner vi dere. En ambulanse er allerede på vei.

– Hvis det går fort. Jeg orker ikke være her alene med henne. Skal jeg ringe politiet?

– Det tar vi oss av. Ikke tenk på det. Du er helt sikker på at hun ikke rører seg?

– Ja, hun ligger helt stille med ansiktet vridd til siden mens regnet pøser ned.

– Hold linjen til hjelp kommer. Det tar bare noen minutter.

Kapittel 2

Førstebetjent Ole Sæther gløttet ut av vinduet. Kontorlandskapet til voldsavsnittet ved Grønland politistasjon var møblert og utstyrt på typisk statlig pregløst vis med linoleum på gulvene og enkle pulter i lys bøkefiner, alle med store skjermer. Det fantes ingen tegn til at de mest bloddryppende og spennende kriminalsakene i hovedstaden faktisk ble behandlet her. Vannet rant nedover glasset og gjorde utsikten ned til Åkebergveien tåkete og fremmed.

Første lørdag i høstferien. Kona og ungene hadde reist til svigers på fjellet i pøsregnet. Hytta lå fint til, men den var liten og det ble fort tett og trangt. Stigespill og vriåtter ble gørrkjedelig i lengden, og han orket ikke at nyhetene stod på og durte hele dagen. De samme nyhetene ble sendt om og om igjen, men svigers ble visst aldri lei. Han hadde det bedre her, og de altfor mange sakene som lå og ropte på å bli behandlet, forsvant ikke av seg selv. Han tok frem et saksomslag og plasserte de lange bena på skrivebordet, lente stolen bakover til den protesterte høylytt og begynte å bla i dokumentene. Det mørke håret hadde grånet kraftig og krøpet oppover, vikene var blitt større. Kona hadde vært så vennlig å spørre om han hadde sett i speilet at han hadde en bar flekk på toppen av hodet. Det var etter at han hadde spurt om hun ønsket

seg et Grete Roede-kurs til jul. Han skammet seg ved tanken.

Han vurderte å ringe for å høre hvordan det stod til med dem da Lise Brede dukket opp ved pulten hans.

– Vi har fått en melding om et mulig drap ved Sognsvann.

Død jogger.

Han la vekk mobilen og reiste seg fra stolen.

– Ok. Kommer.

Adrenalinet begynte så smått å pumpe. Som alltid når drapsalarmen gikk. Det var forhåpentligvis noe å sette tennene i. Dette var antakelig noe annet og mer spennende enn de evinnelige drapene i nære relasjoner, sjalusidrap eller drittungene som skjøt eller stakk hverandre i hjel for et godt ord nå om dagen. De hadde mer enn nok av drapssaker å håndtere, for å si det sånn, men spennende var de ikke, bare tragiske og skremmende.

Ole Sæther visste også at det ville bety masse arbeid på toppen av en altfor anstrengt jobbsituasjon. Igjen kom han på feilen han gjorde som ung politimann. Den som hadde ledet til at en viktig sak han jobbet med, gikk galt. Han kom liksom aldri over den saken. Det var ingen tvil om at den hadde gjort ham mer forsiktig og grundig i sin tilnærming til de fleste saker enn strengt tatt nødvendig. Han hadde et intenst ønske om å være feilfri i jobben, og var klar over at han hadde en overdreven frykt for å gjøre feil. Frykten drev ham til å jobbe lange timer og ofre personlig tid, noe som igjen skapte spenning i forhold til både kolleger og ikke minst kona og ungene. Han hadde dessuten vansker med å stole på andre enn seg selv. En jævlig barndom med en fraværende far ga han skylden for det. Ikke desto mindre var det noen han samarbeidet bedre med enn andre, noen han trodde hadde motivasjonen og arbeidsmoralen i orden.

Han tenkte på Ragni Myr, krimtekniker som så det ingen andre fikk øye på, Lise Brede, en beskjeden, blond dame med god forstand som gjorde som hun ble bedt om og var god i avhør, Ben Salem, samvittighetsfull og flink, men med et stort ego og ståpåvilje, og Bente Simonsen, som hadde god fantasi og var en humørspreder. Dette var bra folk, og de ville bli en god sammensetning. Disse kom antakelig til å være med på saken helt til mål.

– Ok, det blir oss nå i hvert fall, sa han og så på dem etter tur, – så får vi se om vi trenger flere senere. La oss dra til Sognsvann, og ta på dere regntøy. Få krimteknikerne opp dit asap.

Hun lå på den klissvåte bakken, men noen hadde lagt et regnslag over henne for å beskytte henne mot regnet. Sæther dro dekket forsiktig vekk. Den tynne, hvite luen var gjennomtrukket av blod, og i bakhodet var det et stort gapende, sår. Hun var nesten ugjenkjennelig.

– Hun er skutt, truffet i hodet, nakken og ryggen. Det ser ut som en ren henrettelse, sa Ole. – Noen som vet hvor lenge hun har vært død?

– Innringeren fant henne på stien. Hun hadde ikke møtt noen andre og hadde ingen opplysninger. Det er en time siden. Hun oppga navn og mobil. Vi kontakter henne. Rigor mortis har ikke inntrådt, og hun er ikke helt kald ennå, så det dreier seg vel om maks et par timer, antakelig kortere. Rettspatologen vil gi oss et mer nøyaktig svar, svarte Lise Brede.

– Noen spor som tyder på at hun er blitt flyttet? spurte Bente.

– Nei, det ville vært godt synlig på bakken. Hun ble nok drept der hun ligger.

Ragni Myr betraktet åstedet.

Tre tomme patronhylser lå på bakken. Det så ikke ut til at de

var forsøkt fjernet, og de stemte med de tre skuddene som hadde truffet kvinnen. Vannet på stien ødela ethvert håp om å finne fotspor, og bortsett fra patronhylsene var det ingenting å se på stedet.

– Tipper det er en Ruger 9 mm som er benytta, med ekspanderende kule. Den er jævlig populær nå om dagen. Eller en SIG Sauer 9 mm, sa Ben Salem.

– Ok, hvem er hun? Sæther så på Lise.

– Ifølge lommeboka heter hun Birgit Hall.

– Noen kommer til å savne denne dama. Kontakt hun som ringte nødnummeret, sa Ole henvendt til Lise. – Vi må avhøre henne raskt, før hun får tid til å glemme eller forbedre på hukommelsen.

– Selvsagt, svarte hun.

– Sperr av området, ta bilder og registrer alle eiendeler, sa Ole henvendt til krimteknikerne, som nå var på plass. – Vi må vite sikkert hvem hun er før vi kommer videre.

Lise parkerte på en plass for handikappede og la politiskiltet i vinduet. Gården Unni bodde i, lå på Grünerløkka rett ved Sofienbergparken, som vanligvis yrte av liv, men regnværet holdt tydeligvis folk hjemme. Hun leste på skiltet utenfor porten. Unni bodde i tredje etasje. Lise ringte på, og så snart hun hadde presentert seg, surret det i dørlåsen. Det var ingen heis i gården, men Lise forserte trappene uten problemer. Hun ville ikke brukt heisen uansett. Gratis mosjon takket hun aldri nei til. Unni stod i døren og ventet på henne. Hun hadde på seg en stor, tjukk badekåpe og et håndkle surret rundt hodet. Med høyre hånd viste hun at Lise var velkommen inn.

– Jeg beklager antrekket, men jeg tok en dusj etter at jeg kom hjem. Jeg var gjennomfrossen, og etterpå har jeg ikke orket å kle

på meg noe annet.

– Det spiller ingen rolle. Jeg vil bare gjerne prate med deg.

Lise kikket på henne. Unni Vik virket nervøs og redd, men det var ikke unormalt etter den opplevelsen hun nettopp hadde hatt. Lise lot blikket gli forsiktig rundt. Leiligheten var nyoppusset og så ut som den var klar til fotografering for å legges ut på finn.no.

Alt var perfekt, sofaputer, tepper, vaser og pynt. Sofaer og stoler var hvite, og det samme var spisestuestolene. På veggene hang det store, innrammede fotografier av Audrey Hepburn og Marilyn Monroe. Ingen bokhyller. Det var ikke noe personlig å se bortsett fra et strikketøy i sofaen.

– Det var du som fant den drepte og ringte nødnummeret, begynte Lise.

Unni nikket.

– Kan du fortelle meg hva som skjedde, hvordan du fant henne?

– Jeg jogget i ganske rolig tempo, og plutselig hørte jeg et skrik etterfulgt av flere smell og skjønte at det hadde skjedd noe der jeg nettopp hadde passert. Da snudde jeg og løp tilbake. Jeg skjønte ikke hva det var, men skriket gjorde at jeg snudde. Hun ristet på hodet. – Det var antakelig helt idiotisk, for jeg risikerte vel å bli skutt, jeg også, men jeg tenkte meg ikke om.

– Så du noen andre i joggeløypa?

– Nei. Jeg hverken hørte eller så noen. Det var veldig tidlig, lørdag og drittvær.

– Vet du hvem den døde er?

Tårene steg opp i øynene på Unni.

– Det var Birgit Hall. Jeg kjente henne igjen selv om det var mye blod, og jeg ikke turte se nærmere på henne.

– Hvordan kan du være så sikker på at det var henne når det var så mye blod og du ikke så nærmere på henne?

– Fordi vi hadde en avtale om å jogge sammen, men hun kom ikke. Jeg ventet en stund og forsøkte å ringe til henne, men fikk ikke noe svar, så jeg begynte å løpe. Jeg løp mot klokken og ikke med klokken, slik Birgit pleide, og håpet at jeg ville treffe henne hvis hun bare var forsinket, men det gjorde jeg ikke. Hun må ha løpt samme vei som meg. Det var ingen andre i løypa.

– Hun ble skutt, så det må ha vært noen andre i løypa eller i skogen rett ovenfor, men du så altså ingen?

Unni ristet på hodet.

– Herregud, jeg passerte kanskje drapsmannen, sa hun og slo hendene foran ansiktet.

Lise klappet henne på armen.

– Forsøk å ikke tenke mer på det. Det gikk jo bra med deg. Men å jogge i dette været, var det noe dere pleide å gjøre?

– Birgit gjorde det hver lørdag, men det var første gang for meg. Jeg har aldri løpt rundt Sognsvann før. Birgit inviterte meg til å jogge sammen med henne. Dårlig vær er ikke noe å bry seg om, sa hun.

– Hvordan kunne du da vite at du løp den antatt motsatte veien av Birgit, altså mot klokken og ikke med klokken?

– Fordi Birgit beskrev løypa, og sa at hun alltid løp med klokken.

Lise nikket.

– Da hun kom for sent, forsøkte du å ringe henne, sier du.

– Ja, flere ganger, men hun svarte ikke.

– Har du forsøkt å ringe senere?

– Ja, men det har ikke vært noe svar.

– Vet du hvor hun bor?

– Hun jobber i UD. Jeg har aldri vært hjemme hos henne, men jeg har skjønt at hun bor i Kirkeveien.

Lise tok opp mobilen og ringte til Ole Sæther.

– Jeg er hos Unni Vik, som fant den døde joggeren. Hun bekrefter at den døde heter Birgit Hall. De skulle møtes, men Birgit kom åpenbart for sent til avtalen, og det gjorde at det ikke ble noe av at de jogget sammen. Hun svarer ikke på mobilen. Jeg sender over nummeret.

– Hvor bor hun?

– Vet ikke. Sjekk med UD, hun jobber der. Ta deg en tur hjem til henne, men ikke glem å avklare med politiadvokaten og få dommerens velsignelse.

Lise la på.

– Var det flere biler på parkeringsplassen da du ankom Sognsvann?

– Jeg møtte få biler på veien dit, det er jo lørdag, og det var så tidlig og været var forferdelig. Det stod kanskje noen personbiler der, men det jeg særlig la merke til, var en stor, mørk SUV med mørke vinduer som stod helt ute på siden med motoren i gang. Jeg reagerte på det. Det så ut som det satt noen inni den. Det var derfor jeg la merke til den.

– Hvilket merke var bilen?

– Nei, det aner jeg ikke. Jeg er ikke så bilinteressert.

– Var dere venninner, du og Birgit?

Unni nølte.

– Vi var arbeidskamerater, vil jeg heller si. Birgit jobbet som sagt i UD og jeg i Norad, men vi jobbet begge med Nansen-programmet og hjelp til Ukraina. Vi hadde felles møtepunkter på jobben, og fikk etter hvert mye med hverandre å gjøre, så vi ble vel en slags venninner også.

– Hvorfor skulle dere jogge rundt Sognsvann i dag og i dette været?

Unni smilte litt.

– Vi fant ut at vi begge jogger flere ganger i uken, og Birgit hadde som sagt den vanen å løpe rundt Sognsvann hver lørdag morgen uansett vær, og hun utfordret meg på det. Jeg tar alltid imot en utfordring og syntes det var hyggelig at vi også kunne gjøre dette sammen, selv om tidlig lørdag morgen i silregn ikke var noen ønskedrøm. Vi har ellers en del å gjøre med hverandre på jobben.

– Hvor skulle dere møtes?

– På parkeringsplassen klokken åtte.

– Men hun kom for sent. Pleide hun å være presis?

– Ja, hun var ikke av den upresise sorten. Da jeg forsøkte å ringe Birgit for å høre om hun var på vei, svarte hun ikke, som jeg sa.

– Når kom du, da?

– Jeg var presis og ventet i noen minutter, men Birgit var ikke å se. Jeg løp som sagt motsatt vei av den vi hadde avtalt og tenkte jeg ville møte henne.

– Men så fant du henne da du løp tilbake. Hva tenkte du da?

– Nei, tenkte, jeg fikk sjokk. Jeg så jo at hun var forferdelig skadet, at hun høyst sannsynlig var død. At hun var skutt. Jeg ringte 113 og ba noen komme.

– Hvordan kunne du se at hun var død?

– Det var blod fra hodet og ryggen, det var kroppsstillingen og hodet, nei, jeg vet ikke hva jeg skal si, men jeg var sikker på at hun var død. Det viste seg å være riktig også, har jeg forstått.

– Hun er ikke formelt identifisert, men jeg frykter at du har rett. Kan du fortelle meg litt om Birgit?

– Hva tenker du på?

– Hvem var hun som person, var hun gift?

– Nei, hun var ikke gift, og hun hadde ingen samboer heller, tror jeg. Altså, hun var en intelligent og flink dame. Utdannet ved

Harvard med masse internasjonal erfaring. Lett å samarbeide med og godt likt, var mitt inntrykk.

– Og jobben hennes?

– Hun var egentlig bare ansatt i et vikariat i UD i forbindelse med Nansen-programmet, som gjelder norsk bistand til Ukraina, men det vet du sikkert?

– Jo, jeg er klar over at vi gir mye bistand til Ukraina. Og Birgit?

– Ja, hun jobbet altså i UD, som har det direkte ansvaret for militær støtte, men også for koordinering, og de har den politiske styringen. Utenriksministeren er veldig hands on, og er spesielt opptatt av at pengene går dit de skal og ikke blir borte underveis.

Det var blant annet her Birgit kom inn. Hun er veldig språkmektig … ja, var veldig språkmektig. Huff, kan vi ta en liten pause?

Unni pustet tungt.

– Skal jeg hente et glass vann til deg på kjøkkenet? spurte Lise.

– Nei da, takk. Jeg skulle vel spurt om du vil ha noe, men jeg er helt utafor, jeg nå. Beklager.

– Det skjønner jeg veldig godt. Du har fått et kraftig sjokk. Jeg henter et glass vann.

Lise gikk ut på kjøkkenet. Det hersket pinlig orden der ute. Ingen skitne glass eller tallerkener. Bare dyre hvitevarer, Miele, og elegant, lyseblå Smeg vannkoker, brødrister og juicemaskin. Kjøkkenet var nytt og hadde benkeplate i hvit marmor. Hun åpnet en skapdør og fant et glass og fylte med kaldt vann fra springen.

– Birgit var språkmektig, sa du?

– Ja, hun hadde bodd mye i utlandet i forskjellige deler av verden og snakket flere språk flytende. Det var viktig i jobben hennes. Utenriksministeren stolte på henne. Hun fikk etter hvert et ansvar som vanligvis ville ligget under en byråsjef, men hun

hadde både kompetansen og utdannelsen som skulle til. De hadde et spesielt nært forhold.

Lise så interessert på henne.

– Hvor nært?

– Nei, han er altså gift, da, men det var en del sladder, mer vet jeg ikke. Dessuten var det flere som var misunnelige på Birgit fordi hun fikk mer ansvar enn de syntes stillingen hennes tilsa. Utenriksministeren brydde seg ikke om det. Han er for selvstendig og selvsikker til å høre på sånt. Det viktigste for ham er kompetente folk som får jobben gjort, og Birgit var absolutt en sånn person.

– Dette var veldig nyttig, sa Lise samtidig som mobilen hennes ringte. – Tusen takk. Vi kommer garantert tilbake til deg. Sørg for å ha noen å prate med i dag. Du har som sagt fått et stort sjokk. Har du familie her?

Unni ristet på hodet – Men det går bra. Underretter dere utenriksministeren? Han er i Ukraina, og er etter planen tilbake først på mandag.

– Det trenger du ikke tenke på. Vi tar oss av alt sånt.

Birgit Hall bodde i en leilighet i en av blokkene i Kirkeveien. Ole Sæther og Ragni Myr kjørte sammen rett fra Sognsvann og ned til leiligheten etter å ha snakket med politiadvokaten, som sørget for dommergodkjennelse. Først ville de inn i leiligheten og komme litt lenger. En sikker identifikasjon var også påkrevd. Drapsofferet var så sterkt ødelagt av skuddskadene at hun ikke var enkel å gjenkjenne. Vaktmesteren kom og åpnet døren til leiligheten i tredje etasje. Høy musikk møtte dem da de åpnet døren.

– Jøss, er hun hjemme? Hallo, hallo, ropte Ragni. Det kom ikke noe svar.

– Har dere lov til å gå inn og ransake her’a? Hva kommer Birgit til å si til det? spurte vaktmesteren.

– Det foreligger hjemmel for det i dette tilfellet, ja, svarte Ragni. – Jeg tror ikke du skal blande deg opp i det. Du kan for øvrig gå, og denne leiligheten er sperret inntil videre.

Ole nikket. Vaktmesteren så nysgjerrig på dem, men sa ikke mer og forsvant.

De gikk inn. Leiligheten var tom for folk. Ragni skrudde av musikken så det gikk an å snakke og tenke der inne. Så merkelig at hun hadde gått fra leiligheten med musikken på full guffe. Det var rotete. Sengen var uoppredd, og klær var strødd rundt på den og en stol. På kjøkkenet stod en halvfull kaffekopp, og et stykke brød med gulost som noen hadde tatt noen biter av lå på en asjett på benken. Interiør så ikke ut til å ha interessert eieren av leiligheten nevneverdig, noterte Ragni. Ikea hadde bidratt med sitt, og ellers var det gammelt og nytt om hverandre. Ingen gardiner. En bokhylle var fylt med det som så ut som reisehåndbøker og forskjellige gjenstander fra fjerne himmelstrøk. På et lite bord i gangen lå to bøker, en om Dubai og en om fosterbarn, samt tre mobiltelefoner som de plukket med seg. I gangen hang det ellers flere kåper og frakker som så dyre ut. Det samme gjaldt vesker på hattehyllen og skoene på gulvet.

– Jeg vil gjerne se garderobeskapet hennes, sa Ragni til Ole. – Det forteller meg litt mer om hvem hun var. Hun gikk inn på soveværelset og åpnet garderobeskapet, som var overfylt. En merkelig blanding av enkelt sportstøy, dagligklær til kontorbruk som antakelig stammet fra H&M samt dyre merkeklær. Også skoene var av variert kvalitet og pris. I et smykkeskrin i nattbordskuffen lå det en Rolex-klokke og flere ringer med diamanter og noen kjeder og øredobber, også de med diamanter i forskjellige størrelser. På badet innenfor var det hudkremer og parfymer til en mindre formue til sammen, og i medisinskapet fant

hun sovemedisiner og Valium. En åpnet og tom eske som hadde inneholdt en svangerskapstest lå i søppelkassen.

– Ta med den også, sa Ole og pekte på en bærbar PC som stod på et lite skrivebord, – og be krimteknikerne komme hit.

Vil du lese resten?

«Rovfuglene» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.forlagshusetivestfold.no

EN KVINNE BLIR FUNNET DREPT ved Sognsvann en grytidlig lørdag morgen. Hun er skutt og blir funnet av en jogger. Den drepte kvinnen er ansatt i Utenriksdepartementet og jobber nær utenriksministeren, særlig med støtten til Ukraina og korrupsjonen i landet. Hun var også utenriksministerens elskerinne. Politiet er overbevist om at det dreier seg om et sjalusidrap og sikter utenriksministerens kone.

Advokat Vera Cappelen blir hennes forsvarer. Vera mener politiet er på villspor og starter egen etterforskning som raskt viser at løsningen er langt mer komplisert. Etterforskningen er ikke ufarlig. Snart trues både Vera og teamet hennes.

Rovfuglene er en spenningsfylt krimfortelling om politiske intriger, korrupsjon, maktbegjær, griskhet og ondskap. Det er den sjette boken om advokat Vera Cappelen og hennes kompanjong Lars og tidligere Kripos-etterforsker Cornelia.

Hvem drepte Birgit Hall og hvorfor?

Rovfuglene - Les begynnelsen her!

VIBECKE GROTH

Vibecke Groth

ROVFUGLENE

Kapittel 1

Kapittel 2