Kan en pensjonert politimann, en løgndetektor i rullestol, en emo-hacker, en hypokonder og landets
eldste FBI-profiler stoppe de nådeløse svindlerne?
OFFER VILJE
TOMMY UELAND
© Liv Forlag / Forlagshuset i Vestfold 2025
Trykk: Livoniaprint, Latvia
Papir: Holmen Book Cream 1.6 70g
Satt med: Adobe Garamond 11,5 / 15
Design omslag: Henrik Koitzsch / Koitz Animation & Graphics
Innmat: Terje Nielsen
ISBN: 978 82 8330 448 0
Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller inngåtte avtaler om kopiering.
Navn, karakterer og steder brukt i denne romanen er et produkt av forfatterens fantasi og kun fiksjon. Likhet til reelle lokasjoner, hendelser eller personer, levende og døde, er utelukkende tilfeldig.
OFFERVILJE
Tommy Ueland
Denne boken dedikeres til dere som ofrer tid og ressurser for de som trenger det aller mest, uten å forvente noe tilbake.
Som takk vil jeg også vise Offervilje ved å gi alt jeg tjener på salget av denne boken til disse veldedige formålene:
• Kirkens Bymisjon
• Kreftforeningen
• Demensforskning
• Frivillighetssentralen
• Hjelp oss å hjelpe
Jeg vil samtidig rette en stor takk til mine fantastiske testlesere – Elin, Gry, Carsten og Dan-Ståle – for støtte, motivasjon og verdifulle tilbakemeldinger.
Til slutt vil jeg takke noen som hver eneste dag viser Offervilje overfor meg: min kone og min datter. Tålmodigheten og støtten deres er helt uvurderlig, og uten dere ville denne drømmen aldri blitt en realitet. Jeg elsker dere over alt på denne jord.
Tommy
Kapittel 1
Jeg delte den klaustrofobiske gangen med en toseter som sikkert hadde vært rød, men som nå var mer rosaaktig. Et skrik fikk meg til å hoppe i rullestolen. Rett etterpå smalt en skygge inn i det frostede glasset på døren med den røde lappen: "Bruk inngang via Post 3." To nye skygger kom og slepte den første vekk.
Selv om det ikke var et vanlig sykehus, kjente jeg igjen lukten. Jeg lurte på om det kanskje var vaskemiddelet som gjorde det – Eau de sykehus. Jeg hater lukten, har brukt altfor mye tid i den.
Over døren jeg ringte på for tredje gang, sto det: Post 3: Affektiv avdeling. Over døren med den røde lappen sto det: Mottak: Akuttpsykiatrien.
Akkurat da jeg hadde bestemt meg for å gi opp, åpnet en dame døren og kikket over hodet mitt før hun senket blikket og fant meg. Jeg har blitt vant til det. De eneste tegnene på at hun jobbet der, var skiltet som hang rundt halsen og en svart alarmboks som var festet til beltet.
«Hei. Kan jeg hjelpe deg?» sa hun med tung pust.
«Hei. J…jeg skal besøke I …Ingrid.»
Den nye logopeden hadde gitt meg noen nye øvelser for å stamme mindre, men jeg hadde ikke øvd så mye som jeg skulle. Det var enklere å bare bruke tastaturet.
«Ingrid, hvem?»
Jeg trakk pusten og sa ordet inni meg før jeg sa det høyt: «Utheim.» Men ett ord var ikke det største problemet. Det var setninger.
«Og hvem er det?»
«Det er en je…je….» Jeg stoppet og begynte på nytt. «Det er en jente som er innlagt her.» Pullout, kalte logopeden det: å kansellere stammingen for så å begynne på nytt. Og det fungerte. Iallfall noen ganger.
«Og du er?»
«Elliot Berger.»
«Kan du vente litt?» Hun lukket døren uten å vente på svar.
Det var ikke første gang jeg hadde vært igjennom prosedyren, og jeg hadde truffet forskjellige personer hver gang. Lurte på hvor mange som egentlig jobbet der.
Etter en stund kom hun tilbake og åpnet døren helt. «Beklager at jeg var litt kort, måtte bare sjekke at du var ventet. Værsågod, kom inn.»
«Det går bra,» sa jeg og kjørte inn. Det var ikke uvanlig at de som var grunnen til at pasientene var innlagt, kom på uønsket besøk. Og jeg var glad for at det var strengt, selv om det var litt pain å komme på besøk.
«Jeg må sjekke bagen din for spisse gjenstander og gjenstander som kan brukes til å kvele se..» Før hun var ferdig med setningen, hadde jeg åpnet bagen og holdt opp ladekabelen til Mac-en.
«Du er ikke førstereis, skjønner jeg.» Hun smilte og tok kabelen før hun lette igjennom den rotete bagen min. Jeg hadde litt dårlig samvittighet for de løse nonstopene jeg ikke hadde ryddet ut etter at posen jeg kjøpte til bestefar revnet.
Hun tørket av hånden på buksa. «Bra, da kan du følge meg.»
Sykepleieren gikk overdrevent sakte nedover korridoren før hun stoppet og snudde seg mot meg. «Som du vet, er Ingrid veldig syk, og vi er nødt til å skjerme henne. Det sitter en sykepleier i mellomrommet, og dørene skal alltid være åpne. Det er for hennes egen sikkerhet. OK?»
Jeg nikket.
De hadde bundet et håndkle rundt dørklinken på utsiden, forbi låsen og til dørklinken på innsiden, så de ikke vekket Ingrid hver gang de hadde vaktbytte.
Mellomrommet var egentlig bare en liten gang med to åpne dører. En lenestol sto vendt mot Ingrids rom, og damen som satt i den, kikket på meg over et KK-blad. Den andre døren var til badet.
Jeg kjente hjertet slå da jeg kjørte forbi KK-damen og inn til Ingrid som satt på en sykehusseng med beina trukket inn under seg. Håret var satt opp i en kul på toppen. Hun hadde på seg en mørkeblå hettegenser som var altfor stor, en matchende joggebukse som også var for stor, og var barbeint med knallrød neglelakk.
Jeg tok en trepakning med Kinderegg opp fra bagen og satte den på bordet ved siden av sengen. Jeg hadde aldri sett henne spise Kindereggene, men første gangen jeg kom på besøk, hadde hun bedt meg om å ta dem med, så da tok jeg dem med hver gang.
«Takk, Elliot,» sa Ingrid og så på meg med trøtte øyne. Det var litt ekko i rommet. Sikkert fordi det ikke var noe annet der enn sengen, nattbordet, et lite skap og en vask uten speil over.
«Hvordan g..går det?»
Jeg klarte ikke venne meg til å se henne sånn, hun som alltid hadde gått i fargerike klær, smilt og snakket med alle hun så. Samtidig var jeg glad for at hun var der. Jeg hadde fremdeles mareritt om det som skjedde, noe som er helt normalt, ifølge psykologen jeg måtte gå til i et halvt år.
«Du vet at det ikke er lov å spørre om hvordan det går på en psykiatrisk avdeling?» sa hun og smilte. «Men takk for at du spør. Og tusen takk for at du kommer på besøk. Jeg skjønner fremdeles ikke hvorfor du gidder, etter alt jeg gjorde.» Øynene ble blanke og hun fortsatte, nesten hviskende. «Unnskyld.»
Jeg kikket bort på KK-damen, men det eneste jeg så var toppen av hodet hennes.
Jeg visste ikke hvordan jeg skulle svare. Følte ikke at jeg kunne si at det var greit, for det var det jo ikke, så istedenfor sa jeg: «Jeg kan ikke være lenge, sk..skal til Operaen.»
«Å, så gøy! Jeg savner å gå i Opera.» Jeg så tristhet i øynene hennes, som om hun først nå skjønte at hun aldri kom til å få et normalt liv igjen. «Hva skal du se?»
«Ildfuglen, tror jeg.»
«Tror du?» Ingrid lo, før hun fikk store øyne, skjøv seg ut på kanten av sengen og lente seg mot meg. «Jeg skjønner…» sa hun med et skjevt smil. «Du skal dit sammen med noen, du! Er det en date? Fortell!»
Jeg merket at jeg ble varm på ørene. KK-damen så på meg
over kanten, og jeg kunne se på de smale øynene hennes at bladet skjulte et smil. Jeg vet ikke hvorfor, men det føltes litt som om jeg var der for å få velsignelse til å gå på date, hvis det var det det var da? Rikke hadde to gratisbilletter til Operaen og lurte på om jeg var keen på å være med. Hun solgte det inn med at det var litt som Game of Thrones i ballettversjon. Uten at hun hadde trengt å selge det inn. Jeg hadde gjerne blitt med på testing av oldtidens torturmetoder så lenge det var sammen med henne.
«V ... vet ikke helt.»
«Hvem ba hvem?» sa Ingrid og smilte. Det gjorde at jeg slappet av litt, selv om jeg på et merkelig sub-subpsykologisk plan ville at hun skulle bli litt sjalu.
«Det var henne.»
«HA! Da er det date, Elliot! Gi meg fem!»
Jeg slo hånden min mot hennes, eller dasket er kanskje mer riktig, har ikke krefter til å slå ordentlig. Det var første gang jeg tok på Ingrid siden det som skjedde, og bare det å kjenne håndflaten hennes mot min, gjorde at jeg fikk den kilende følelse i magen igjen.
«Når skal dere dit?»
Jeg smilte. «I kveld.»
Ingrid hoppet ned fra sengen og pekte på meg. «Ok, her er greia: Først og fremst, klærne. Fine klær, men ikke kle deg som om du skal i bryllup, bare vis at du har gjort en innsats. Finn en ren og pen skjorte, en som sier: "Jeg bryr meg nok til å prøve." Og sørg for at buksene ikke har hull og flekker.» Hun satte seg på sengekanten igjen og viftet lekent med fingeren. «Og så, parfyme – ikke overdriv. En liten dæsj er perfekt. Det skal være nok til at hun lurer på hvilken duft det er, ikke så mye at hun
spyr.» Hun reiste seg igjen og kom enda nærmere. Jeg kikket bort i gangen, men så bare pannen over bladet.
«Husk å lytte mer enn du snakker. To ører og bare én munn, ikke sant. Vi jenter liker når noen faktisk bryr seg om hva vi har å si. Du har et fint smil, bruk det! Vis at du er glad for å være der med henne. Og gi henne et kompliment, men gjør det ekte, velg noe du virkelig liker ved henne. Jeg gleder meg sååå til å høre hvordan det gikk!» Ingrid bøyde seg ned mot meg.
«Ingrid,» sa KK-damen som hadde materialisert seg i døråpningen.
«Sorry ... Jeg er bare glad for at kompisen min her skal på date. Det skjønner du vel?»
KK svarte ikke, bare krysset armene foran brystet og ventet til Ingrid hadde satt seg på sengen igjen. Jeg glemte noen ganger at hun ikke bare var pasient, men også en fange.
Ingrid snurpet munnen til KK før hun snudde seg mot meg og smilte. «Men ikke sitt her og sture, kom deg ut til … Hvem er det forresten?»
Det var dette jeg hadde gruet meg til. Kjente at pusten satt seg litt fast i halsen. «D..det er R..Rikke.»
Ansiktet til Ingrid endret seg, og jeg kjente igjen det tomme uttrykket fra da hun hadde prøvd å sette en sprøyte med gift i armen min. Noe hun hadde klart hvis det ikke hadde vært for Rikke.
«Så bra. Kos dere masse,» sa hun og smilte, uten at resten av ansiktet var helt med på det.
«Takk,» sa jeg og snudde stolen før jeg begynte å kjøre mot utgangen.
«Elliot?»
Ingrid var tilbake i den samme posisjonen som da jeg kom, med armene rundt beina, vuggende lett fram og tilbake med haken hvilende på det ene kneet.
«Jeg kjeder meg så sinnssykt her. Kan du ta med diamantmaling til meg neste gang?»
«Hva er det?»
«Google det. Kom deg av gårde nå, og få snøret i bånn!»
Jeg snudde stolen fort, så hun ikke så hvor rød jeg ble.
KK-damen smilte.
Jeg satt i korridoren ved siden av den slitte sofaen og stirret på heisdøren mens jeg ventet på at tårene skulle stoppe. Jeg hadde hatet Ingrid for at hun prøvde å drepe meg. Min beste venn, hun jeg hadde vært så forelsket i, var hun en seriemorder? Det var ikke før rettssaken et halvt år senere at jeg skjønte hvorfor.
Rettspsykiaterne konkluderte med at hun hadde en alvorlig personlighetsforstyrrelse og at hun faktisk trodde hun hjalp ofrene ved å gjennomføre barmhjertighetsdrap.
De første gangene jeg besøkte henne fikk jeg nesten ikke kontakt, men det hadde blitt litt bedre for hver gang. Det gjorde vondt å se henne sånn. Og hvorfor måtte jeg gjøre det enda verre ved å si at det var Rikke jeg skulle ut med? Det var Rikke som hadde hacket seg inn på PC-en min og forstyrret Ingrid lenge nok til at Yasser klarte å takle henne. Kunne jeg ikke bare jugd og sagt at det var noen andre?
Jeg hadde vært der for meg. Ikke for Ingrid. Uansett hva hun hadde gjort mot meg, og mot mange andre, så hjalp det ikke. Jeg måtte være bedre.
Kapittel 2
Rikke gikk i bare trusen forbi soveromsvinduet. Gadd ikke dra igjen gardinene. Sikkert ingen av naboene som var hjemme uansett. Og hvis de var – fint for dem.
Hun satte seg i gamingstolen. Elsket skinn mot hud-følelsen, først kjølende, før den klistret seg til henne som lim. Enda en av de rare tingene hun holdt for seg selv. Hun så ned på brystene, de hadde begynt å henge.
27 år og hengepupper - fan-fucking-tastic.
Alt var bedre før, back in the days da puppene sto stolt og Elliot kun var Lord Ibelin Redmoore, en ukjent gamer bak et teit nick. Men dette hadde begynt lenge før hun visste hvem han egentlig var. Det hadde begynt i løpet av de tusenvis av timene de hadde hengt online.
Hun snurret stolen sakte rundt, kjente bøss under føttene og knipset det bort med tærne mens hun så på ettromsleiligheten sin. Klær lå strødd over alt, svart på svart, som om de hadde blitt kastet av i ren desperasjon. Hun hadde nesten ikke klær igjen i skapet, og måtte ta det vanskelige valget mellom å vaske eller kjøpe nye, det endte sikkert med at hun kjøpte. Ikke rart hun var blakk.
Uåpnede brev – regninger hun ikke orket å forholde seg til - lå strødd på stuebordet. Et smiley-klistremerke hun hadde klistret på lokket til laptopen så på henne fra bak en konvolutt, som for å si at det kom til å gå bra. Sminkesettet lå åpent ved siden av, og kun en farge var rørt, den svarte. Den som telte. Resten av bordet var fylt med tomme potetgullposer, halvtomme glass, tallerkener med matrester og en halvferdig Sudoku.
Klarer ikke engang å ferdigstille en Sudoku-oppgave, flott! Vær hilset, dronningen av prokrastinering, med hengepupper og misforstått kjærlighetssorg.
Hun angret på at hun hadde kjøpt billettene til Operaen. Hadde jugd til Elliot om at det var gratisbilletter. Hvorfor valgte hun ikke heller Netflix og chill? Alene. Det var billigere og mindre kleint; hun kunne binge Friends-episoder hun hadde sett usannsynlig mange ganger før. Ross, Chandler - RIP, Phoebe, Joey og Monica var det nærmeste hun kom familie. Hadde sørget over Matthew Perry i en måned etter at han døde. Fosterfamilien som hadde tjent gode penger på henne i 16 år, hadde hun ikke hørt fra etter at hun sluttet å være en inntektskilde.
Fuck them.
Hun snurret stolen tilbake til pulten. Stedet hun brukte mesteparten av tiden sin, en plettfri øy i grisestien. Men hun var stolt av leiligheten. Den var hennes. Iallfall til rentene sendte henne på gaten. Kanskje det beste hadde vært om den tok fyr. Da slapp hun å rydde også.
Hva har man på seg til en opera, egentlig. Kjole? Den eneste kjolen hun hadde var latterlig dyr, altfor kort og med en insane utringning. Eksen hadde kjøpt den til henne, men ikke for henne.
På soverommet fant hun et skjørt ligge krøllet innerst i feil skuff. Det var rent, men luktet kjeller, og hvis hun skulle gå med det, måtte hun ha strømpebukse eller barbere seg. Hun så ned på de hårete leggene og ristet på hodet. Hun hadde ikke tid, og det var uansett for sent. Men hva om han fulgte henne hjem?
Skjerp deg, bitch!
Det irriterte henne at hun i det hele tatt tenkte de tankene om kompisen sin. Kunne uansett ikke ta han med inn i kaoset. Hun gikk tilbake til stua, fant den samme buksa hun hadde brukt fire dager på rad, luktet på den, heiste skuldrene og tok den på seg. Fant en plain topp og go-to-blazeren hun alltid brukte når hun var på byen. Den luktet av søte drinker, røyk og en dårlig medley av hennes favorittparfymer. Lukten av desperasjon.
Før hun gikk ut døren, sprutet hun en dæsj Carolina Herrera-parfyme på halsen. Favoritten. Den var nesten tom, og det var lenge til hun fikk råd til å kjøpe den igjen.
Kapittel 3
Det hadde blitt et slags daglig ritual som Edgar gjorde etter kveldsstellet, for da visste han at ingen kom til å plage ham før morgenen etter. På det lille bordet ved siden av seg hadde han satt fram skålen med nonstop og et glass Lerum husholdningssaft. Radioen var stilt inn på NRK Klassisk. Musikk for konsentrasjon.
Han behandlet de tjue år gamle dokumentene varsomt. Jo skjørere de ble, dess viktigere føltes de. Han jobbet mot klokka, på alle måter. Dokumentene var på vei til å forvitre, og det samme var han.
Hvis han lukket øynene, kunne han se for seg Ine-Marie ligge fredfullt i en eng av blåklokker, like uskyldig som blomstene hun var omsvøpt av. Alle hadde gitt henne opp. Alle unntatt ham, og han kom ikke til å gi seg før han fant beviset han trengte, eller stemplet ut for godt.
Selv om han kunne detaljene på rams, gikk han gjennom dem hver dag, sju dager i uken, 52 uker i året, på leting etter det han trengte for å gi henne den endelig hvile. For å gi seg
selv den endelige hvile. Visste at den måtte være gjemt et sted i sakspapirene; den lille detaljen som gjorde at alt løsnet.
Det handlet ikke lenger om å se Lennart bak lås og slå, selv om han visste at det måtte være ham. Han var like gammel som Edgar, og det var fengsel nok å forvitre i egen beholder. Det handlet om å holde løftet han hadde gitt Ine-Maries foreldre. Om å løse saken.
Det var noe andektig med ritualet, fra han tok dokumentene forsiktig ut av pappmappen og leste hver setning sakte og metodisk, til han la det fra seg igjen like forsiktig. Selv om han ikke likte å innrømme det, var det høydepunktet i løpet av dagen.
En høy lyd forstyrret ham i hans hellige gjøremål, og det tok litt tid før han skjønte hvor den kom fra. Det var den nye mobiltelefonen han hadde fått av Alma etter at de tok fasttelefonen, til hans store irritasjon.
«Ja, hallo?» sa han, og hørte selv at det kom ut litt vel skarpt.
«Hei, det er Runar Holm som ringer, fra Oslo-politiet.»
Han ristet på hodet. «Du tror jeg har blitt dement siden sist, skjønner jeg.»
«Vet jo aldri,» sa Runar og lo. Edgar så for seg hvordan den store kroppen ristet, med brillene som klamret seg fast helt ytterst på nesetippen. «Jeg syntes bare du hørtes annerledes ut.»
«Sikkert den nye gammelmannsmobilen.»
«DORO?»
«Mhm.»
«Hvordan går det med Elliot?»
Runar hadde alltid vært som en onkel for Elliot. Det var
mye Edgar angret på, men det han angret mest på, var at han dro Elliot med seg inn i konflikten med Runar etter at han brøt en direkte ordre og dro til Spania på statens regning for å jakte Lennart. Starten på slutten av hans karriere. Selv om de hadde skværet opp, fikk Runar og Elliot aldri de årene tilbake, og det hadde vært urettferdig mot dem begge.
Edgar rettet seg opp i stolen. «Jeg synes det går bra. Det virker ikke som om han tok skade av det som skjedde. Kanskje heller tvert imot.» Han la fra seg åstedsbildet som begynte å bli blast, og lukket den frynsete mappen. Han kom aldri til å glemme angsten han hadde følt da han trodde Elliot skulle dø. Eller lettelsen da han skjønte at han kom til å overleve. «Men, det var vel kanskje ikke bare derfor du ringte?»
«Nei, dessverre. Det har skjedd en del endringer her siden sist,» sa Runar. Edgar syntes han hørtes spak ut.
«OK?»
«Det er ikke mange igjen av den gamle garden, og de få som er igjen er omplassert. Meg inkludert. Jeg er på vinningskriminalitet nå. De ville ha inn nytt blod til å lede vold. Noen unge og dynamiske.»
«Deres tap,» sa Edgar og mente det. Det hadde han ikke gjort for et par år siden.
«Takk. Grunnen til at jeg ringer, er at jeg har en sak som jeg ikke får ressurser til å prioritere. Og da tenkte jeg på deg da, og den lille gjengen din.» Edgar smilte. Kjente på den gode følelsen igjen, den han hadde savnet mest av alt med jobben som etterforsker; den som alltid kom når nye saker landet på pulten. Dokumentmapper som fremdeles luktet ferskt, og papir med blekk som ikke hadde tørket helt. Han så på den slitte mappen som
lå ved siden av seg. «Så da ringer du en gammel pensjonist med dårlig hjerte, diabetes og en ødelagt rygg i stedet for å ta opp kampen med sjefene?»
«Eh, ja.. Eller nei. Du, jeg vet ikke …» Runar pauset før han fortsatte. «Beklager Edgar, men dette var nok en tabbe. Jeg er bare litt frustrert. Jeg mener jo ikke å dytte mine problemer over på deg. Jeg tenkte bare at …»
«Jeg kødder med deg, Runar!» sa Edgar og humret høyt. «Jeg kjeder vettet av meg her, så hvis du har noe, hva som helst, så tar jeg det.»
Runar svarte ikke. Hadde han skremt ham bort med den teite spøken? Edgar merket at svetten begynte å piple i pannen, irritert på seg selv for å ha ødelagt nok en sjanse til å gjøre det han elsket. Det eneste i livet han hadde vært virkelig god på.
«Jeg har vært hos sjefene,» sa Runar etter en stund. Edgar lente seg tilbake i stolen og tørket av pannen. «Flere ganger.
Men de vil ikke gi meg ressurser til å prioritere denne saken, og jeg forstår det jo på en måte, men det er så irriterende, hvis du skjønner?»
Edgar nikket, selv om Runar ikke kunne se ham. Han skjønte det så altfor godt.
«Vi har over flere år fått inn anmeldelser fra veldedighetsorganisasjoner som har blitt svindlet i Oslo-området under innsamlingsaksjoner,» fortsatte Runar. «Det dreier seg om bøsser som forsvinner eller er tuklet med, og overføringer som ikke kommer fram. Det kan selvsagt være mange aktører i bildet her, men magefølelsen min sier at det er de samme personene.»
Var det det som var saken? Guttestreker og seddelfisking?
Da skjønte han hvorfor sjefene sa nei. «Har dere noe å gå etter?»
«Svært lite, er jeg redd. Derfor tenkte jeg at dere kanskje kunne snuse litt rundt? Jeg vet jo at du har noen driftige snushaner hos deg. Vi har også en mann innenfor, på en måte.»
Edgar så på telefonen, som for å forsikre seg at han hadde hørt rett. «Hva mener du?»
«Husker du Bjarte?»
«Bjarte Hansen?»
«Ja. Han gikk av med pensjon under inntoget av de nye og dynamiske sjefene. Han jobber nå for Solbergstiftelsen, en lokal veldedighetsorganisasjon i Oslo.»
Han hadde hørt om den. «Er det de som er svindlet?»
«Blant annet. Bjarte har etterforsket litt på egen hånd. Han har sett på vippsoverføringer knyttet til telefonnummer og adresser, og oppdaget at det er områder som har gitt betraktelig mindre enn forventet. Jeg fikk NC3 – Nasjonalt cyberkrimsenter – til å se på det, men de kunne ikke se at noen har tuklet med bank- eller Vippskontoen til Solbergstiftelsen.»
Edgar nikket sakte og sa: «Gjelder dette flere enn Solbergstiftelsen?»
«Vi har fått anmeldelser fra de fleste, men de omhandler som regel kontanttyverier fra bøssene. En og annen som har blitt lurt til å sende til feil nummer, men ikke noe som stikker seg ut.»
«Så hvor mye penger er det snakk om?»
«Solbergstiftelsen anslår at de har tapt betydelige beløp. Hvis de sammenligner med pandemiåret 2020, da de ikke
hadde bøssebærere ute, fikk de inn mer penger da enn i årene etter, selv om de har hatt mer enn nok frivillige til å bære bøsser. Det kan dreie seg om ganske mye penger, Edgar. Og det er pengene til vanlige folk, til minstepensjonister som gir det lille de har til overs. For ikke å snakke om de som ikke får pengene til slutt – de som trenger dem aller mest.»
Dette var åpenbart noe som engasjerte Runar, for han hadde til og med forberedt en tale. Det var ikke tilfeldig at han nevnte minstepensjonister. Og selv om de hadde en mann på innsiden, slet Edgar med å se for seg hvordan en gjeng geriatriske pasienter på et eldresenter skulle løse en svindelsak som foregikk på gaten i Oslo. Men det skulle ikke hindre ham i å prøve.
«Jeg kan ikke love noe på vegne av de andre, men jeg skal høre med dem,» sa han, selv om han visste svaret. «Kan du sende meg telefonnummeret til Bjarte?»
Det ble stille igjen, og han var redd for at Runar hadde fått kalde føtter. «Jeg forstår risikoen du tar ved å ringe meg, Runar. Jeg skal sørge for at dette blir behandlet skånsomt, hvis du skjønner?»
«Jeg skjønner.»
Edgar holdt inne 1-knappen på telefonen til det begynte å ringe. Telte ringetonene. Ventet alltid til femte ringetone før han la på.
På den fjerde koblet linja.
«Hallo?»
«Hei Alma, nå skal du høre.»
Vil du lese resten?
«Offervilje» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.forlagshusetivestfold.no
De har levd lenge nok til å kjenne igjen en svindler – eller?
Når nådeløse svindlere begynner å tømme Oslos veldedighetsorganisasjoner for penger, kan ikke den pensjonerte politimannen Edgar sitte stille. Gamle kolleger står overfor en sak ingen tør å røre, men Edgar nekter å se på mens byens fattigste frarøves det lille de har.
Med eldresenteret som hovedkvarter samler Edgar sitt usannsynlige lag: Barnebarnet Elliot, en løgndetektor i rullestol; den mystiske og skarpe hackeren Rikke; Berit, en paranoid hypokonder med et øye for konspirasjoner; Alma, Norges første FBIprofiler og Per, den konstant sure allmennlegen som hater alle.
Teamet kaster seg inn i en mørk verden av organisert kriminalitet og farlige konspirasjoner. De innser raskt at fienden er mye farligere enn de trodde. Men med rettferdighet som drivkraft, og glimt i øyet, er Edgar og teamet fast bestemt på å stoppe svindlerne –selv om det betyr å ofre alt.
I Offervilje møter kriminaliteten sitt verste mareritt: En geriatrisk gjeng som nekter å gi seg før rettferdigheten seirer – eller de sjekker ut for godt.
