Oppdagelsesferd i Tanzania

Johnny Aasen

Johnny Aasen

OPPDAGELSESFERD

I TANZANIA

– folkeliv, naturskatter og en fargerik fortid

Trykk: UnitedPress, Latvia

Papir: 130 g Maxi Satin

Sats: Garamond Pro 11,5 / 15 pkt.

Grafisk utforming: Terje Nielsen Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndverksloven eller inngåtte avtaler om kopiering.

ISBN: 978 82 93407 36 2

Innhold

En tid for alt 9

Forsmak på en fremmed kultur 12

Fra menneskehetens vugge til nyslått demokrati 14

Utdanning – for hvem? 18

Duften av bål på flyet 22

Reisen til landsbyen Kideleko 26

Landsbyliv ved masaisletten – fra hverdag til fest 28

En videregående skole med kollektivt jordbruk 41

Fem studenter ved samme pult 42

Lærere med magiske evner 44

Handeni – masaienens marked 46

Sykkeltur i bushen 48

Kunsten å gå rundt baobabtreet 49

Et Tanzania i miniatyr 54

Krydderøya Zanzibar – sultanenes tumleplass 57

Zanzibars storhetstid 64

Den første sultan 65

Sultan Barghash – entreprenøren 66

David Livingstone og Nilens opphav 68

Prinsesse Salme – et arabisk familiedrama 70

Henry Stanley og jakten på doktor Livingstone 72

Slavehandleren Tippu Tip 74

Sultanatets endelikt 75

Swahilikysten – et kulturelt lappeteppe 78

Bieslaget i Tanga 81

Pemba – heksekunstens øy 85

Bagamoyo – ingen vei tilbake 86

Livingstone-ekspedisjonen fra Bagamoyo 88

Pangani – opprørernes by 92

Korogwe – krokodillenes forbannelse 95

Ondartet malaria 99

Tyske settlere i Lushoto og Usambara 101

Iringa – det gamle fortet 103

En kvinne på toppen 106

Fra John Wayne til radikal islam 110

Paradiset Ruaha 111

Safari – sent og tidlig 115

Tanzania – 25 år senere

Stonetown – den gamle hovedstad 133

Nungwi – krydder og koraller 142

Koffertkaos 150

Forstoppelse i trafikken 151

Den gamle handlegata i Iringa 157

Er det fortsatt liv i Ruaha? 159

Tilbake i menneskehetens vugge 163

Ny framtid for Dodoma 167

På grusveier tilbake til utgangspunktet 170

Korogwe – ikke lenger et veikryss 175

Tanga – den søvninge by 176

Ny turisme i Pangani 179

Bagamoyo – på vei opp fra dvalen 182

Tidevannet i Lazy Lagoon 186

Dar es Salaam – skinnende og ny 187

Referanser 190

Litteratur 191

Takk 192

EN TID FOR ALT

Denne boka tar deg med på en reise i Tanzania. Du skal få oppleve Tanzania slik landet var for nesten tretti år siden, da reelt demokrati ble innført for første gang, og du skal få oppleve Tanzania av i dag – gjennom øynene til en reisende fra nord.

Landet er fra naturens side rikt utrustet, og her finnes noe av den flotteste flora og fauna verden kan by på. Jordas første mennesker vandret i disse områdene, og mange steder kan du fremdeles oppleve naturen slik den må ha framstått for urmenneskene. Landets store ressurser har også vært dets svøpe, og fremmede makter har forsøkt å røve både folk og gull. De som har kommet hit, har ikke alltid hatt de beste hensikter.

Det sentrale Tanzania – uforandret siden tidenes morgen.

Min kone Brita og jeg kom til Tanzania første gang i juli 1995. Vi skulle arbeide med å bedre utdanningsmulighetene for tanzaniansk ungdom. Overgangen fra det høyt utviklede moderne Norge var stor. På landsbygda bodde folk fremdeles i jordhytter, og hakken var ofte eneste arbeidsredskap i landbruket. Det fantes svært få traktorer, og hester kunne ikke brukes siden de ikke ville ha overlevd klimaet. Svært få hadde bil, og vann og elektrisitet var langt fra normalen. Vannet ble hentet fra vannposter eller elva, og nesten alltid av kvinner.

Kvinnene bærer byrden.

Vi kom imidlertid til et samfunn der folk hadde god tid til å snakke sammen, fordi de stort sett oppholdt seg i landsbyen og fordi moderne transport- og kommunikasjonsmidler var fraværende. I landsbyen lærte vi oss de seder og skikker som rådet. Det at vi hadde tilegnet oss språket, swahili, åpnet dører i møte med mennesker. Våre venner blant lærerne beskrev samfunnet sitt på denne måten:

I Tanzania har vi våre daglige aktiviteter. Det er en tid for å koste foran huset. Det er en tid for å luke åkeren. Det er en tid for å hente ved. Der er en tid for å forberede hovedmåltidene. Vi forholder oss ikke til klokka, men til begivenhetene. Vi er avskåret fra informasjon fra omverdenen. Hvis vi reiser med buss, snakker alle med hverandre siden svært få leser aviser.

Men vi misunner dere den teknologiske utviklingen og rikdommen. Hadde vi hatt slikt her, kunne vi utviklet både vanningssystemer og

elektrisitet. Vi mangler penger og ekspertise. Nå må vi bare forholde oss til sesongene, til regntid og tørketid. På skolen har vi ingen teknologiske hjelpemidler, ingen datamaskiner, kun tavle og kritt. Bøker er også mangelvare.

Den gangen måtte vi fremdeles gå til telefonsentralen for å ringe. Vi tenkte at det kom til å ta lang tid før fasttelefonen ble allemannseie. Vi hadde sett hvordan eksisterende strømstolper blåste ned ved første vindkast. Stolpene var ikke grundig fundamentert siden sement forsvant til privat forbruk. Et fullt utbygget telefonnett ville krevd millioner av telefonstolper. En slik utbygging anså vi som umulig for myndighetene på den tiden.

Her tok vi grundig feil. Kort tid etter at vi dro, gjorde mobiltelefonen sitt inntog via kabler og basestasjoner. Tanzania hoppet ganske enkelt over installeringen av fasttelefonen. I 2023 opplyste ministeren for informasjonsteknologi at regjeringen ville vurdere Elon Musks søknad om å sørge for satellittdrevet bredbånd til de fjerneste avkroker av landet – til stor irritasjon for eksisterende leverandører av mobiltjenester. Musks egentlige hensikt kan muligens være å få tilgang til de store mengder nikkel og kobolt som finnes i gruvene ved Victoriasjøen. Da kan smarttelefoner bli å finne overalt, og Teslaer vil rulle på veiene. Moderne teknologi har revolusjonert verden tidligere. Nå er den digitale revolusjonen i ferd med å endre Afrika.

75 prosent av arbeidsstokken arbeider fremdeles i jordbruket, som utgjør 30 prosent av Tanzanias BNP. Cashewnøtter, kaffe, te, bomull og sisal er svært viktige eksportprodukter. Det foregår likevel en massiv flukt av ungdom fra landsbygda inn til byene, siden lønnsnivået er så lavt i landbruket og fattigdommen så stor. Siden 1997 har folketallet mer enn doblet seg, og økonomien, særlig i byene, har vokst jevnt og trutt.

Siste del av boka beskriver Tanzania av i dag – gjennom personlige observasjoner og samtaler med folk i alle samfunnslag. Jeg håper du finner fortellingen like interessant som opplevelsene har vært for meg.

FORSMAK PÅ EN FREMMED KULTUR

Året var 1995, og Brita og jeg hadde søkt lærerstillinger i Fredskorpset, en organisasjon underlagt Direktoratet for utviklingssamarbeid (Norad). Fredskorpset i Norge ble opprettet i 1963, to år etter at det amerikanske Peace Corps ble etablert. Fredskorpset skulle sende fagfolk og yte assistanse til de nye selvstendige utviklingslandene.

Vi fikk tilslag på søknadene, men måtte gjennom diverse psykologiske tester før vi endelig kunne godkjennes for slikt arbeid. Vi skulle arbeide under forhold som var temmelig annerledes enn i trygge Norge. Da vi hadde bestått testene, fikk vi beskjed om at vårt nye arbeidssted skulle være en videregående internatskole i landsbyen Kideleko, 25 mil nordvest for Dar-es-Salaam. Skolen tilhørte regjeringens eget private skolesystem, de foreldredrevne Wazazi-skolene, som stort sett måtte klare seg på egen hånd. Bygningsmessig skulle skolen være av langt bedre kvalitet enn de fleste tanzanianske skoler siden Norad hadde vært involvert i driften i mange år. Tanzania hadde inntil da vært en ettpartistat, og vi ankom under overgangen til et nytt demokratisk flerpartisystem. Valget skulle skje senere på høsten. Det var virkelig spennende tider i emning.

Foruten psykologiske tester måtte vi også gjennom et tre måneders forkurs sammen med et tjuetalls andre kommende bistandsarbeidere som skulle til ulike deler av verden. Vi skulle ha undervisning hver dag, og ble innkvartert på Studenthjemmet Kringsjå i Oslo. Historie, landkunnskap, swahili, medisinbruk og generelle overlevelsesstrategier var pensum. Historikere, antropologer og språklærere var hyret inn. Antropologene underviste oss om tradisjonelle samfunn og de normer og verdier som fantes der.

Vi fikk lite orientering om religionene i landet, annet enn at de kristne var i flertall og at det fantes en betydelig andel muslimer. Naturreligioner var også

utbredt, men i stadig mindre omfang. Det hadde vært spenninger og konfrontasjoner mellom ulike grupper, særlig på Zanzibar, hvor islam og arabisk kultur har vært dominerende i århundrer.

En lege med utdanning i tropemedisin fortalte levende om hvilke farer vi kunne utsettes for, og advarte særlig mot AIDS. Minst to tredjedeler av verdens HIV-smittede bodde i Afrika, og 20 prosent av befolkningen kunne være smittet. Vi ble sterkt advart mot å innlede seksuelle forhold til lokalbefolkningen.

Hvis slike forhold oppsto, måtte vi bruke kondom. Det ble derfor undervist i hvordan man trer på kondomer, som et enkelt og forebyggende tiltak.

En annen alvorlig sykdom i Afrika er infeksjonssykdommen malaria. Den dødeligste varianten, Plasmodium falciparum, finnes i Øst-Afrika, og vi ble oppfordret til å bruke malariatabletter og gjøre alt for å unngå myggstikk. Myggnetting over senga var obligatorisk. Med på ferden fikk vi utlevert en svær rød koffert med et rikt utvalg av tropemedisiner. Det kunne være langt til lege der vi skulle bli stasjonert.

Den største faren var likevel trafikken. Etterlatte vrak langs veiene var et vanlig syn. Det ble sagt at du ved påkjørsel av dyr og mennesker måtte gjøre de riktige valgene. Hvis vi kom i skade for å kjøre på en høne, kunne vi muligens stoppe og forhandle om prisen for eiers tap. Hvis vi kom i skade for å kjøre på et menneske, måtte vi oppsøke politiet snarest. Det var ikke tilrådelig å komme med unnskyldninger eller bortforklaringer til den påkjørtes familie og venner. Det var ikke sikkert vi ville komme uskadet fra et slikt møte.

Til og med kroppsøving var en del av skolehverdagen på Kringsjå. Kroppen skulle herdes og immunforsvaret styrkes for Afrikas mange og dødelige sykdommer. I 1995 var internett i sin spede begynnelse, men det var fremdeles få som hadde bærbare PC-er. Det var kun én person på kursstedet som hadde en slik, noe vi andre tenkte var ganske eksklusivt og fullstendig ubrukelig i et utviklingsland. Mobiltelefonen var blitt mer og mer vanlig, men vi hadde ikke anskaffet oss en selv. Altså måtte vi belage oss på å skrive brev. I Tanzania fantes det normalt ikke fasttelefoner installert i vanlige hus.

Selve swahiliundervisningen fikk vi av indiske lærere fra Zanzibar, som hadde flyktet derfra under revolusjonen i 1964. Vi lærte det mest elementære, og syntes det var morsomt og relativt enkelt siden vi kunne uttale ordene lydrett. Grammatikken var heller ikke uoverkommelig. Det store problemet var at svært få ord var umiddelbart gjenkjennelige. Blant de få vi kjente igjen, var «mesa», bord på portugisisk, og «shule» fra tysk. Disse ordene hadde blitt

en del av swahilispråket, siden begge landene hadde dominert området gjennom lang tid.

Etter tre måneder var vi en godt sammensveiset gjeng som skulle ut på vårt livs største eventyr. Fjerne land som Nicaragua, Zambia, Botswana og Tanzania skulle forhåpentligvis nyte godt av faglig kunnskap fra Norge.

FRA MENNESKEHETENS VUGGE TIL NYSLÅTT DEMOKRATI

Tanzanias lange og interessante historie var kanskje det viktigste å få med seg før vi startet arbeidet. Det var viktig å forstå bakgrunnen for tanzanianernes tanker og oppfatninger. Vi skulle bo i en landsby, og vi skulle samarbeide om utvikling og utdanning med ledere og lærere i det lokale skolesystemet.

Tanzania er en forholdsvis ung nasjon – landet fikk sin selvstendighet i 1961. Det var imidlertid først ved dannelsen av den forente tanzanianske republikk ved unionssammenslutningen med øyriket Zanzibar i 1964 at Tanzania fikk sin nåværende form. Inntil 1964 het fastlandsdelen Tanganyika.

Øst-Afrika blir ofte framstilt som menneskehetens vugge siden de eldste spor etter mennesker kommer fra disse områdene. I Olduvaidalen, nord i Tanzania, er det gjort funn av menneskearten Homo habilis (det dyktige menneske). Funnene består av redskaper og skjelettrester som er opptil to millioner år gamle.1

For 10 000 år siden var området bebodd av et jegerfolk kalt khoisan (tidligere kjent som «buskmenn»), som etter hvert blandet seg med kusjittiske folkegrupper nordfra langs Nilen (dagens Sudan og Egypt). Disse la til rette for jordbruket i landet.

For om lag 2000 år siden begynte bantufolkene å spre seg sørover og østover fra området rundt dagens Kamerun. Disse stammene brakte med seg nye redskaper av jern og stål og et språk som det fortsatt finnes spor etter i moderne swahili. For eksempel kan bantu gjenkjennes i swahili-ordet «mtu», som betyr menneske.

Handelsfolk fra disse områdene kom tidlig i kontakt med araberne og senere europeere og asiater. Araberne kalte kystområdet for Zinj el Barr, som

betyr «landet til de svarte». Dette er trolig opphavet til navnet på øygruppen Zanzibar. I den greske årboka Periplus fra Eritreahavet skrives det om reiser til Dar-es-Salaam allerede fra det første århundret evt. Boka beskriver minst fem steder langs kysten nordover til Tanga. Islam hadde sin opprinnelse i Arabia rundt år 700, og folk derfra flyttet sørover langs kysten og tok med seg sin nye religion. I denne perioden, i møte med bantufolk, ble swahilikulturen utviklet.

Swahili-dhower, tradisjonelle båter med arabisk design, ble regelmessig involvert i handel med gull, elfenben, leopardskinn og slaver. Elfenben ble eksportert til India og Kina. Indiske klær og kinesisk porselen ble importert til Zanzibar. På samme tid kom indonesiske sjøfolk med banan- og kokosplanter.

På 800-tallet dukket de første byene opp i Øst-Afrika, og samtidig ble islam stadig mer utbredt. Arabiske handelskaravaner på jakt etter slaver, elfenben og gull ble organisert langs swahilikysten. Karavanene dro innover landet, i allianse med noen stammer og i krig med andre. Etter hvert kom handelsmenn så langveisfra som India.

De første europeere som ankom østkysten av Afrika, var portugiserne i 1498. De tok kontroll over kysten, bygde fort og anla Zanzibar by. Portugal var en liten nasjon og hadde få folk til å forsvare sine utposter. Da det oppsto lokale opprør mot portugiserne, benyttet araberne sjansen og sendte krigsflåter mot sør. Portugiserne ble beseiret og forlot Øst-Afrika på begynnelsen av 1700tallet. Deretter ble araberne den dominerende makten i området i lang tid.

En arabisk dhow – Øst-Afrikas viktigste farkost.

I det 18. og 19. århundre tok araberne en mengde slaver og eksporterte dem til araberlandene eller kolonier i Indiahavet. Krydderplantasjer ble anlagt på Zanzibar i begynnelsen av 1800-tallet, og her arbeidet afrikanske slaver. Øst-Afrika var ingen enhet, og slave- og elfenbenshandelen splittet og ødela mange samfunn. Dette åpnet regionen for «fremmede», også for misjonærer, som etablerte seg i området på 1800-tallet.2 Det ble opprettet misjonsstasjoner langs kysten og senere i innlandet. Ved disse stasjonene ble det anlagt skoler.

Målet var «å sivilisere» og kristne afrikanerne.3 Dette skulle bli langt enklere i Øst-Afrika enn i Vest-Afrika, særlig på grunn av den arabiske slavehandelen.

I 1885 fikk Tyskland herredømme over Tanganyika. Tyskerne klarte å utnytte den manglende nasjonale enhet til sin fordel, og bygde opp en omfattende administrasjon. Den tyske administrasjonen viste økende interesse for utdanning, fordi man trengte administrativt personell. Det var riktignok flest indere og arabere som ble rekruttert til misjonsskolene, idet språket fra kystområdene var swahili. Da skriftspråket senere skiftet fra arabisk til latin, ble enkelte stammehøvdinger og deres sønner rekruttert.4 Tyskernes harde framferd, spesielt langs kysten, førte i sin tur til mange og gjentatte opprør blant swahilibefolkningen.

Etter første verdenskrig ble Tanganyika et mandatområde under Folkeforbundet. Storbritannia skulle administrere området, men fordi Storbritannia hadde mange kolonier fra før, ble området aldri av særlig interesse for britene. Briter, grekere og asiater overtok de tyske plantasjene, men hadde vanskeligheter med å rekruttere tanzanianske småbønder til plantasjearbeid. Det var land nok, og enhver kunne finne seg egen jord. De store sisalplantasjene i Tanga-området måtte hente inn folk fra fjerntliggende områder i Tanganyika.5

I motsetning til tyskerne administrerte britene Tanganyika etter et indirekte styre, der kolonimakten tok i bruk lokale høvdinger som fikk anledning til å utforme lokale lover under britisk kontroll. Dette systemet var ikke uten konflikter, siden flere og flere afrikanere etter hvert satte seg opp mot høvdingene.

Utover på 1900-tallet vokste det fram en gruppe afrikanske intellektuelle.

I den sammenheng hadde misjonærene spilt en stor rolle. De var de første som hadde organisert skoler. Afrikanernes vei til frihet fra undertrykkelse og diskriminering har vært lang. Så sent som i 1907 bestemte tysk lovgivning at alle barn født i Tanganyika skulle frigis fra slaveriet, og ikke før i 1922 ble slaveriet opphevet for alle.6 Det var et land av bønder som fikk sin frihet førti år senere.

Langt de fleste var analfabeter, og deres daglige virke var i lokalsamfunnet.

I Tanganyika-området fantes det mot slutten av kolonitiden cirka 120 forskjellige stammer og omtrent like mange språk. Selv om swahili var utbredt langs kysten, slik at Tanzania i motsetning til nesten alle afrikanske land kunne gjøre et afrikansk språk til nasjonalspråk, var det likevel et fremmedspråk for en stor del av befolkningen.

Etter andre verdenskrig fikk de unge intellektuelle tanzanianerne en ny leder i Julius Nyerere. Han var den første afrikaner i Tanganyika som hadde fått sin utdanning ved et britisk universitet. Nyerere var en fremragende kommunikator som snakket et enkelt og forståelig språk til sine landsmenn, og han understreket klarere enn andre afrikanske ledere hva som ville kreves for å skape velstand. Han mente Tanzania kunne lære av omverdenen, men basis for utvikling var Afrikas egen kultur og historie. Da engelskmennene trakk seg ut av Tanzania i 1964, ble landet en ettpartistat med Nyerere som president. I 1967 kom han med den berømte Arusha-erklæringen. Dette var en erklæring om selvhjelp og sosialisme, og den var både en trosbekjennelse og en anvisning om hvordan den nye staten skulle bygges opp. Tanzania skulle stole på egne krefter. Man nasjonaliserte de utenlandske bedriftene og foretok landsbysammenslutninger. «Ujaamaa», forbrødring, kaltes denne politikken, og millioner av mennesker ble tvangsflyttet til de sammensluttede landsbyene.7 Hensikten var å lage en infrastruktur som ville gagne utviklingen. Økonomisk vekst ble vanskelig når folk bodde så spredt som de gjorde. Tvangsflyttingen møtte betydelig motstand og førte til stor bitterhet. Samtidig med nasjonaliseringen og landsbysammenslutningene ble landet rammet av betydelig tørke og svekket økonomisk av krig med Uganda. Gjelden vokste, og Tanzania ble ute av stand til å klare seg økonomisk. Landet måtte derfor be Pengefondet og Verdensbanken om lån. Under forutsetning av innføring av markedsliberalisme, reduksjon av offentlige utgifter og demokrati, ble Tanzania lovet hjelp. Presidenten nedsatte en uavhengig kommisjon som anbefalte at flerpartisystem skulle innføres og at frie valg skulle gjennomføres i 1995.

President Nyerere – landsfaderen foreviget på et frimerke.

UTDANNING – FOR HVEM?

Vi hadde lært at de første formelle skolene ble etablert i Tanzania på midten av 1800-tallet, da misjonærene begynte å kristne landet. Dette betød ikke at det ikke fantes utdanning før europeernes ankomst. Det var riktignok ikke utdanning i lese- og skrivekyndighet, men utdanningstradisjonene var dypt rotfestet i det afrikanske samfunnet. Stammens eller familiens sosiale arv ble videreført, og barna ble forberedt på en framtid som jordbrukere eller fiskere. Den muntlige kulturen har vært viktig, og den har blitt bevart gjennom myter og sagn, gåter og ordtak, dikt og folkeviser. Dette var en vesentlig del av oppfostringen og bidro til å overføre kunnskap fra en generasjon til den neste. Denne kulturen er fremdeles viktig, og har overlevd både kolonitid og slavehandel.

Utdanningen under kolonitiden var innrettet mot å utvikle lavere tjenestemenn. Swahili ble gjort til det koloniale administrasjonsspråket og til undervisningsspråk de første fire årene i barneskolen. Den tyske politikken på området ble viktig i utbredelsen av swahili som «lingua franca».8 Den tyske kolonimakten bygget likevel få skoler. De oppmuntret i stedet misjonærene til å forestå opplæringen. I 1914, under tysk kolonimakt, fikk bare 3 prosent av barna en viss utdanning. Under britisk styre ble andelen økt til 13 prosent i 1925.

Mens franskmennene ville assimilere afrikanere til «svarte franskmenn», hadde britene tilpasning til lokale behov som mål.9 De mente folket burde utdannes, også kvinner. Etter hvert ble det opprettet konvensjonelle britiske skoler. Kolonimakten kjøpte høvdingenes lojalitet, og disse fikk beholde sin lokale makt. Stagnasjon i Europa i mellomkrigstiden førte til at færre videregående skoler ble opprettet og færre barn innskrevet. Først på 1950-tallet begynte man å utvikle det høyere stadium i grunnskolen. Andelen barn som fikk folkeskoleutdanning økte til 30 prosent, og så til 45 prosent i 1960.10

Utvidelsen av skolevesenet sammenfalt med britenes øvrige aktivitet i landet.

Innvandringen og investeringen var størst etter 1945, noe som økte behovet for lokale tjenestemenn.

Utdanningen i Tanzania besto av tre fullstendig adskilte systemer – et europeisk, et asiatisk og et afrikansk. Skolene for europeere var utformet etter det engelske skolesystemet. Studentene ble utdannet til ledere innen administrasjon, forretningsliv og industri. De asiatiske skolene var utviklet for de få som var av arabisk eller asiatisk opphav. Disse ble utdannet i tradisjonelle asiatiske yrker, som handel og håndverk.

De ulike trosretningene satte også preg på skolene. Den afrikanske befolkningen ble henvist til misjonærenes skoler. Dette var for en stor del fire års folkeskole, og her lærte man knapt å lese eller skrive. For de fleste ble det med disse fire årene. Religion og kristen moral preget undervisningen. Disse skolene ble lagt til de mest fordelaktige områdene for europeerne med hensyn til klima og natur. Det var gunstig å anlegge plantasjer for te og kaffe i områdene rundt Kilimanjaro og Usambarafjellene. Det førte til at skolene her ble bedre utviklet enn i de sentrale og østlige delene av landet. Britenes ofte nedlatende syn på jordbruksarbeid ble overtatt av mange tanzanianere. Jordbruksarbeid og manuelt arbeid ville de gjerne unngå, det moderne bylivet var forlokkende. Utdanning ble oppfattet som en vei bort fra det fattige livet.11 Unge tanzanianere fikk forventninger om at utdanningen skulle kvalifisere til administrative «hvitsnippyrker». Det ble vanskelig å returnere til landsbygda.

Misjonærene fra Vesten hadde sine egne forestillinger om utdanning, og innholdet i undervisningen savnet tilknytning til det tradisjonelle afrikanske samfunnet. Dette, ved siden av internatsystemet, isolerte elevene fra majoriteten i samfunnet, nemlig bøndene. Det ble i stedet satt søkelys på europeisk geografi, historie og flora og fauna i Europa. For å klare eksamen måtte de ha gode kunnskaper i engelsk.

Tanzania overtok altså et skolesystem som i liten grad svarte til landets egne behov, og de altfor få lærerne var produkter av det koloniale systemet. Skolene var strengt inndelt etter religion, rase og klasse, og det var nærmest total mangel på utdannet personell. Kun 3 prosent av Tanzanias befolkning hadde gjennomgått ni års skolegang. Analfabetismen var omfattende – 86 prosent blant menn, 95 prosent blant kvinner. I 1962 var det 800 tanzaniere som studerte ved universiteter i land som Uganda, Kenya og England. 580 tanzaniere hadde arbeid i akademiske yrker.12 Av disse var det bare tretti afrikanere, resten var asiater eller europeere.

Disse skulle arbeide for en befolkning på ti millioner i et område som var

tre ganger så stort som Norge. Det var nettopp kvalifisert personell som var den største mangelen Tanzania sto overfor da de skulle bygge en stat med egne krefter. Europeerne hadde ikke akkurat lagt et godt grunnlag for landets utvikling. Tanzania ville så fort som mulig bli selvforsynt på høyt kvalifisert arbeidskraft, og derfor afrikaniserte man administrasjonen og lærervirksomheten. På grunnskolenivå var ikke målet å ekspandere, snarere å forbedre utdanningens kvalitet. Det var også et mål å innlemme det splittede skolevesenet i et nasjonalt enhetlig system, hvor den høyere utdanningen ble prioritert. Dessuten måtte de ta andre hensyn, som tilgang til helse og mat. Nyerere sa det slik:

Det å være selvforsynt med høyt kvalifisert arbeidskraft betyr en forsiktig opptrapping av utdanningen. Denne ekspansjonen har en økonomisk funksjon. Hensikten med regjeringens utgifter til utdanning de nærmeste årene må være å utruste tanzanianerne med kunnskap som behøves hvis det skal finne sted en utvikling i landet. Det er dette faktum som har bestemt regjeringens politikk.

Det juridiske fakultetet som ble opprettet i Dar-es-Salaam i 1962, var det eneste i sitt slag i Øst-Afrika og begynnelsen på Tanzanias eget universitet. 20 prosent av statsutgiftene gikk til utbygging av skolesystemet. Men etter hvert begynte folk å bli misfornøyde, siden antall avgangselever oversteg ledige stillinger eller gymnasplasser. For å bøte på dette innførte regjeringen i 1966 en obligatorisk tjeneste for de som ønsket seg inn i høyere utdanning. Studentene måtte tjenestegjøre ved en leir for å få militær og politisk trening, og etterpå arbeide i det yrket de var utdannet for. Dette pålegget demonstrerte studentene mot under parolen «avskaff verneplikten». Nyerere ønsket at studentene skulle tjene det afrikanske folk og ikke utdanne seg vekk fra det. Det er trolig at demonstrasjonene og den vanskelige økonomiske situasjonen bidro til omlegging av politikken. Etter hvert satset regjeringen på folkeskoleutdanning i stedet for videregående utdanning. Tjue år senere var Tanzania helt i front blant afrikanske land hva angikk allmenn utdanning. Grunnskolen ble gjort obligatorisk, og innskrivningen ved skolene nådde imponerende nok nesten 100 prosent.

Utover 1980- og 1990-årene ble økonomien katastrofalt dårlig, og det ble innført store omlegginger på alle plan i samfunnet. Omleggingene skjedde også etter påtrykk fra Verdensbanken og giverlandene. Dette førte til at skolesystemet ble vesentlig dårligere. De nasjonale utgiftene til utdanning sank fra 5 til bare 2 prosent av BNP.13

Skoleklassene ble for store, og det mest elementære undervisningsutstyret

manglet. Lærerne fikk ikke lønn, og skolene ble ikke vedlikeholdt. Innskrivningen i de private skolene økte, og skolene ble generelt mer eliteorientert. På den annen side hadde swahili fått en sterkere stilling, og det ble fokusert sterkt på emner fra Tanzanias geografi og historie. Tanzania er på flere måter heldig som har swahilispråket. Det har blitt gjort til nasjonalspråk, og er undervisningsspråk i barneskolen, men ikke i videregående. Ingen av landets omtrent 120 ulike stammer og språk har vært sterke nok til å dominere de andre.

Nyerere selv var fra en liten stamme som heter zanaki. Selv om de fleste språk i området stammer fra bantuspråk, er innbyggerne ikke alltid i stand til å forstå hverandre. Swahili stammer også fra bantu, og det betyr at det er forholdsvis lett å lære for østafrikanere. Det er nærliggende å tro at dette språklige fellesskapet har skapt en felles identitet som kanskje ikke ellers ville vært der.

Swahili kan ikke knyttes til noen enkelt stamme, men språket blir snakket langs hele Øst-Afrika-kysten, fra Somalia i nord til Mosambik i sør. Da Tanzania fikk sin selvstendighet, var swahilispråket spredt over store deler av området, helt til de store sjøene og Kongo. Spredningen hadde foregått i flere omganger uavhengig av skole og utdanning. Slavehandelen var en viktig faktor for utbredelsen av språket, likeledes kolonitiden. Den «mørke» fortiden har altså lagt grunnlaget for et «lingua franca», også utover Tanzanias grenser.

Helt fram til våre dager har man ment at engelsk må fortsette som undervisningsspråk i den videregående skolen. Tanzanianere er redde for å melde seg ut av «verden». De er redde for ikke å ta del i vestlig utdanning. De frykter å ende opp i sosiale ghettoer, på samme måte som svarte amerikanere, med et dårligere skoletilbud enn de hvite.

Det har vært mangel på lærerbøker i swahili, og språket har ikke tilstrekkelig ordforråd på tekniske områder, mener mange. Man skal heller ikke se bort fra at tidligere kolonimakter som Storbritannia kan ha interesse av å påvirke afrikanerne til fortsatt å beholde engelsk som undervisningsspråk. British Council har for eksempel utgitt en del lettlestbøker til bruk i tanzanianske skoler. Temaene er hentet fra det moderne Storbritannia, som oftest uten relevans for tanzanianske elever.

DUFTEN AV BÅL PÅ FLYET

Vårt første møte med Afrika var hardt og mørkt. Første stopp var flyplassen Moshi i Tanzania. På flyets TV-skjerm hadde jeg akkurat sett at høydemåleren viste 1000 meter, og vi begynte å forberede oss på landingen. Plutselig ristet flyet voldsomt, etterfulgt av et kraftig smell, og et lite sekund tenkte jeg at det var slutt – men vi hadde altså bare landet. Moshi ligger omtrent tusen meter over havet. Smellet hadde kommet fra et dekk som eksploderte. Det var bekmørkt utenfor, selv om dette var en internasjonal flyplass.

Flyet skulle ryddes for videre ferd til Dar-es-Salaam. Inn kom damer som duftet bål. Nå var det klart: Vi var i Afrika, og det kjentes ekte og godt. Etter en times rydding mens dekket ble skiftet, bar reisen videre over Kilimanjaro, Afrikas høyeste fjell på 5895 meter, og ned til Dar-es-Salaam. Under oss lå en hvit isbre. Vi kunne ikke se den, men visste den var der.

Også i Dar-es-Salaam landet vi i mørket, og selv om belysningen var bedre enn i Moshi, ble vi møtt av opplysningsskilt i trevirke, noe vi aldri før hadde sett på en flyplass. Vi var åpenbart kommet til et såkalt utviklingsland. Vi møtte dessuten vanskelige og byråkratiske migrasjonsmyndigheter. Vi sto fast i tollen inntil Fredskorpsets lokale leder, Alfonce, dukket opp med sine akkrediteringer og sin flytende swahili. Sent på kvelden kom vi til Hotel Kilimanjaro – en gang det mest framtredende hotellet og et monument i Øst-Afrika. Siden dette majestetiske hotellet åpnet i 1965, har det blitt besøkt av mange prominente personer, men det var nå forvandlet til et nedslitt og ikke særlig innbydende hotell.

Allerede neste dag hadde vi avtalt møte på ambassaden. Den norske ambassaden lå i byens gamle havn og historiske strøk med golfbaner og andre ambassader i nærheten. Underveis registrerte vi hvor flott byen var, med lange

sandstrender omkranset av palmer og vakre planter. Det var påfallende at det var nødvendig med firehjulstrekker på vei til en ambassade i byens hjerte. Veiene var mange steder uframkommelige, med svære hull i asfalten eller ingen asfalt, bare sand og grus.

Den norske ambassadøren og en avisredaktør holdt foredrag om landets og byens historie. De fokuserte på fortid og framtid, og selv om både slavehandel og kolonitid har vært traumatiske og ødeleggende for det tanzanianske folk, mente de det var viktig å sette søkelys på den utviklingen landet hadde foran seg. De gjentok Nyereres visdomsord:

Utvikling skaper frihet, forutsatt at det er mennesket som blir utviklet.

Men mennesket kan ikke utvikles utenifra, det kan bare utvikle seg selv.14

Det betød at tanzanianerne måtte utvikle samfunnet gjennom egne anstrengelser og utdanning tilpasset deres samfunn. De hadde hatt nok tvang fra utenforstående opp gjennom historien. Etter slike framtidsrettede ord bar det videre til en kafé i sentrum, et sted ambassadens folk pleide å bruke. Her fikk vi servert en velsmakende borsj, en typisk østeuropeisk grønnsaksuppe. Slike kafeer var svært velkomne for folk som arbeidet i utlendighet, men det var ikke mange svarte tanzanianere å se – de hadde neppe råd til utskeielser i lunsjtiden.

Den lutherske kirke sett fra New Africa Hotel.

Etter lunsj ble vi vist til en villa ute på Oyster Bay, et sted vi kunne overnatte, lage mat og treffe andre nordmenn som jobbet i landet de gangene de hadde oppdrag i Dar-es-Salaam. Det ble populært kalt FK-huset, forkortelse for Fredskorpsenes hus. Her ute har europeere bodd siden kolonitiden. Det kunne ses på de mange herskapelige hus, hoteller og restauranter. Dar-esSalaam ligger fantastisk til ved Indiahavet, omkranset av flotte strender og høyreiste palmer. Turen fra tilholdsstedet vårt i Oyster Bay til sentrum tok ikke lang tid på 1990-tallet, bare et lite kvarter. Langs de nedslitte veiene, enten gammel asfalt eller sand og grus, passerte vi avisselgere og en og annen masai iført sin tradisjonelle drakt på leting etter jobb som vakt hos de velstående. Vi ble rådet til å ha bildørene låst.

Byen var i 1995 en stor afrikansk landsby med lave hus og kun 1,8 millioner innbyggere. Dar-es-Salaam het opprinnelig Mzizima, en kystfiskeby i utkanten av handelsrutene i Indiahavet. Det var sultan Majid bin Said, den første sultanen av Zanzibar, som bygde en ny by like i nærheten og kalte den Dar-es-Salaam, «fredens hus», som en alternativ havn til havnene i Bagamoyo og på Zanzibar. Etter bin Saids død gikk det nedover med byen. Dar-es-Salaam fikk ny vekst under det tyske østafrikakompaniet og ble det kommersielle og administrative sentrum i Øst-Afrika.

Tysk Øst-Afrika ble overlatt til britene etter første verdenskrig. Det ble utviklet separate områder, som det europeiske Oyster Bay og det afrikanske Kariakoo. Navnet er utledet av britenes militære forsyningstjeneste der, «carrier corps», som de lokale uttalte kariakoo. Det skjedde en rask vekst etter britenes overtagelse, og det kom også et stort antall indiske arbeidere til byen.

Byen hadde fremdeles det koloniale preget i bykjernen, hvor St. Josef-katedralen og Ascari-monumentet var kjente landemerker. Jeg skrev den gang om Dar-es-Salam:

Førsteinntrykket av byen er positivt i den forstand at det ikke er så mange slumområder som i de store byene i Asia. Det skal likevel være den byen i verden som øker mest i prosent mht. til antall innbyggere. Hvis det ikke tas forholdsregler, kan det raskt bli et problem både med brakkebyer og slumområder.

Det spesielle med Dar-es-Salaam var ikke at de hadde kjøpsmannsoverklasse og middelklasse av indere og arabere, heller ikke at disse hadde butikkene sine i egne bydeler. Det var forholdet mellom eier og ansatt jeg ikke hadde opplevd

noe annet sted, og som jeg oppfattet som temmelig spesielt. Eierne av butikkene, indere og arabere, oppholdt seg på et platå som var hevet over bakken. Tanzanierne befant seg på gulvet og ble beordret rundt etter varer. De fikk aldri lov til å ta imot penger. Det slo meg at likeverdet ikke hadde kommet langt til tross for mange år med sosialistisk styre.

Dar-es-Salaam hadde ikke bare en kjøpmannsoverklasse – det eksisterte også en overklasse av hvite knyttet til bistandsarbeid. De gjorde seg synlige med sin flåte av Land Cruisere og handelsvirksomhet i de nye italienske butikkene. Det gode førsteinntrykket endret seg altså etter få dager. Det var et tydelig klassedelt samfunn, med en liten overklasse og middelklasse hovedsakelig bestående av indere, arabere og hvite. Majoriteten av den svarte befolkningen tilhørte ikke disse samfunnsgruppene.

Ascari-monumentet til minne om afrikanske soldater som kjempet for britene mot tyskerne under andre verdenskrig.

Vil du lese resten?

«Oppdagelsesferd i Tanzania» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.forlagshusetivestfold.no

Denne boka tar deg med på en reise i Tanzania. Du får oppleve Tanzania slik landet var for nesten tretti år siden, da reelt demokrati ble innført for første gang, og du får oppleve Tanzania av i dag – gjennom øynene til en reisende fra nord. Boka beskriver land, kultur og historie i to tidsepoker. Først fra 1995 til 1997, da forfatteren og hans kone var ansatt i Fredskorpset. Leseren får være med på spennende naturopplevelser og kulturelle møter, med tilbakeblikk på landets fargerike historie.

I bokas andre del er ekteparet tilbake på de samme stedene, 25 år senere. Boka er fargelagt med forfatterens personlige opplevelser. Den er også rikt illustrert.

Aasen er født i 1951. Han er utdannet lærer med hovedfag i internasjonal utdanning, og har arbeidet på alle nivåer i skoleverket, fra grunnskole, til høyskole og universitet. Han har undervist i flyktningeleir på Filippinene, og arbeidet ved en lærerskole i Tanzania. I tillegg har han jobbet i ledelsen av Oslo voksenopplæring, og som instituttleder for internasjonale studier ved Oslo Met.