Et forfatterskap som er en skjult skattkiste i nyere norsk kriminallitteratur.
Forfatter Gunnar Staalesen
INFLUENSEREN HELGE THIME-IVERSEN
© Liv Forlag / Forlagshuset i Vestfold 2024
Trykk: Scandbook, Sverige
Papir: 70 g Holmen book cream 2.0
Satt med: Adobe Garamond 11,5 / 15
Grafisk utforming: Terje Nielsen
ISBN: 978-82-8330-425-1
Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller inngåtte avtaler om kopiering
Helge Thime-Iversen
Influenseren
«Nothing is more real than fake news.»
Charles Monroe
Fredag
Prolog
Kursoren blinket i bakkant av den korte setningen. Et symptom på hjernens rastløshet og den farlige utålmodigheten. Pekefingeren lå på tasten som ville sende meldingen ut til alle seerne og til den patetiske løgneren skjult bak finlandshetten på skjermen. En trost sang sine yre toner i vårsolen utenfor blendingsgardinene. Var det riktig å sende meldingen? Nei. Det var en unødvendig, uforsiktig, indiskret, nesten selvforherligende handling uten annen hensikt enn å tillate seg selv å bade i triumf. Og kanskje, bare kanskje, skape litt velfortjent frykt. Det sikre alternativet var å lukke laptopen. Planen lå uansett fast og trengte ingen nye, uforutsigbare hindringer. Fornuften var klar i talen. Fornuften sa stopp! Legg det bort! Hold deg til planen!
Likevel kjentes tasten så lett ut der den senket seg bare et par millimeter under fingeren. Meldingen dukket opp på skjermen umiddelbart etterpå. Følelsen var ubeskrivelig. Hele verden var advart: I løpet av helgen er du død.
Lørdag
Feste, Alver kommune
Njaal burde forstått at solen var et omen. Om han bare hadde hatt vett nok til å holde seg i ro her og nyte en dyrebar, kalendertom helg alene med Nora. Aller helst tatt en hel ferieuke. Sitte om kvelden og se ut på bevegelsene i sjøen og de rolige bølgene rulle meditativt innover stranden i bunnen av den lille bukten.
Han og Nora kunne fiske på formiddagen, tilberede og spise fangsten på ettermiddagen. Selv om hun bare var tre år, elsket hun å fotfølge faren og gjøre så mye som mulig sammen med ham. Spesielt på kjøkkenet. Njaal trakk pusten og slapp den sakte ut igjen. Angret på lovnaden om besøk og overnatting, men det var lenge siden sist han hadde sett søsteren. Kathrine hadde sagt at de skulle få møte en person til, og knist som en tenåring.
«Oboy?»
Njaal snudde seg mot kjøkkenkroken. Nora sto der med et tomt melkeglass og bedende øyne.
«Det er lørdag i dag. Visst skal du ha Oboy!» Han reiste seg og gikk mot henne. Før han kom frem, hadde hun allerede
åpnet kjøleskapsdøren og løftet ut melkekartongen. Njaal åpnet boksen og tok to teskjeer med sjokoladepulver oppi glasset hennes. Hun helte oppi melken og rørte ut selv.
«Skal vi kjøre båt og fiske litt?» spurte Njaal.
«Jaaaaa! Og spise kjeks!»
Njaal strøk en hånd gjennom krøllene hennes. De hadde heldigvis noen dyrebare timer igjen før de måtte inn til byen. «Men først må du gå på do.»
Han dro i gang båtmotoren, og baugen hevet seg mens de gled gjennom det stille vannet. Den første gode fiskeplassen var bare et minutt unna, men han pleide å dra noe lenger. Sjøluften var frisk, og enda friskere når den åpne, lille båten var i bevegelse. Solen glinset fint i vannskorpen uten å varme mer enn nødvendig. Njaal stoppet motoren, baugen sank ned i vannet igjen og båten la seg til å drive rolig over en grunne, ikke langt fra land. De kunne få både torsk og sei, men lyren beit oftest på her. Han hjalp Nora med harpen. Hun slapp snøret nedover de få meterne mot bunnen, og visste akkurat når hun skulle stoppe og dra litt opp igjen. Så gjorde Njaal klar den korte havfiskestangen og slapp ut en sølvfarget Jensen-sild. Han kunne like gjerne latt stangen ligge igjen på land. Hovedpoenget for ham var å være her ute, kjenne luften, de rolige, vuggende bevegelsene i båten, høre naturen, og se Noras glede og forventninger. Gode barndomsminner formet et menneske i baugen foran ham. Men hun ville aldri tillatt ham å lene seg tilbake bare for å observere. Pappa skulle fiske, han også. Bak henne så han en skjærgårdsjeep nærme seg med hissig skum bak hekken. Ubevisst begynte han å sveive inn i stadig økende tempo. Lovlig fart var fem knop, men Njaal så at denne måtte gå raskere enn de vanlige noen og tretti knopene skjærgårdsjeeper flest kunne
presses opp i. Skrogets gråfarge røpte at det mest sannsynlig var en Buster.
«Legg ned harpen», sa han.
«Nei, ikke fisk.»
«Legg den fra deg.» Han sveivet det han klarte. Busteren senket ikke farten. Njaal slapp stangen ned i båten. «Nora, legg den fra deg!» ropte han, reiste seg opp og veivet med armene. Busteren kom rett mot dem. Njaal skrittet over den midtre toften, bøyde seg ned og grep tak i Nora. Alt ble hvitt og vått. Verden løftet seg under dem, før den forsvant. Et dunk, et plask og deretter dempet lyd av propeller på vei bort. Han holdt fremdeles Nora i et fast grep, fikk god hjelp av flytevestene til å finne ut hva som var opp og ned, og kom seg raskt til overflaten. Den lille båten hevet og senket seg i bølgene etter Busteren. Nora fant plutselig pusten igjen og begynte å hylskrike som han aldri hadde hørt henne gjøre før. En altoverskyggende panisk frykt. Han fikk den ene armen over rekken og løftet Nora opp i båten igjen med den andre. Kjente vekten av de våte, klistrende klærne. Klarte å svinge et bein over rekken, men glapp festet med foten. Nora fortsatte å skrike. Glemte nesten å puste. Han prøvde igjen. Kom litt lenger innpå og over rekken. Han ble hengende og prøvde forgjeves å få nok kraft til å dra seg opp av sjøen. Vekten av de våte klærne gjorde det for krevende.
«Det går bra», sa han rolig. «Det går bra, Nora.»
Han slapp beinet ut i sjøen igjen og hang etter ripen. Ville ikke svømme mot land av frykt for å miste den lille kontrollen han hadde over båten og Nora. Njaal ante ikke hva vanntemperaturen var. Han syntes alltid sjøen var kald. Bølgene dyttet heldigvis båten nærmere land, og det tok ikke mange minuttene før han kjente bunnen under føttene. Steinene var glatte,
men han holdt seg godt fast i rekken. Snart sto han med vann i hoftehøyde og klarte å komme seg om bord. Nora gråt fremdeles, lavere nå. Hun ristet. Njaal startet motoren, kjente hvor kald han var, hvor kald Nora måtte være. Han så fremover på restene av Busterens kjølvann. Forsto hvor den skulle. Så på Nora igjen, kjente hvor nummen han var selv, hvordan kroppen skalv. Så vred han om gassen.
Haugesund
Marius bøyde seg forover, myste. Mannen i speilet myste tilbake. I begynnelsen tok han lett på det. Siden øvde han inn hver eneste bevegelse mens han pugget ordene i flere timer, før han erfarte at det viktigste var interaksjonen med publikum. Nå brukte han nesten ikke tid foran speilet i det hele tatt. Spontanitet kunne ikke pugges, men et mønster utviklet seg. En rytme. Et språk. Og nå behersket han både rytmen og språket flytende, som en sømløs dans til en kjent melodi. Spontaniteten ble forutsigbar. Publikum var både forutsigbart og sinnssykt manipulerbart. En bevegelse i speilet.
«Er det Alicia hun heter?» Det var Hanne. Hun holdt opp iPaden hans og pekte på Messenger-tråden.
«Det der kan vi ikke ta nå.» Marius var lei av Hannes beskyldninger. Han var lei av Hanne.
«Var du med henne i natt?»
«Jeg trenger en kaffe.»
«Du respekterer meg ikke lenger!»
Det var feil. Han hadde aldri respektert henne. Ikke egentlig. Kanskje med unntak av de første månedene etter at Mikkel ble født.
«Slapp av. Finn en kaffe til meg, så kan vi snakke sammen senere.»
Særlig. Han hadde hørt på gnålet hennes i over åtte år. Helt fra studietiden. Hanne var shiny. Fasaden var en skikkelig catch. Hofter, pupper, lepper, øyne, hår og en midje i størrelse sugerør. Hun kunne vært en stjerne i Hollywood, om hun bare hadde vært litt mer ambisiøs. Hatt litt mer ståpåvilje. Marius var glad i henne. Hun var fin å vise seg frem med innimellom, og hun var bra i sengen. Hun var faktisk helt rå i sengen. Alle forutsetningene var tross alt der. Det hjalp ikke. Hun kunne vært både verdens vakreste, verdens deiligste og verdensmester i sex uten at det hadde gjort noe fra eller til. Marius var mann, og monogami var naturstridig. Alle tøflene som gikk rundt der ute og innbilte seg at de var i lykkelige ekteskap med kvinnene i sine liv, var enten hjernevasket eller i total fornektelse. Gresset var alltid grønnere på den andre siden etter en stund. Derfor var det greit å ha en fot på hver side. Marius kjente hvor sliten han var. Han trengte henne ikke. Greit, hun tok seg av økonomidelen i den daglige driften. Det var aldri et problem å sette henne til å løse en oppgave. Den ble alltid håndtert godt. Problemet var at hun måtte fortelles at det i det hele tatt eksisterte en oppgave å løse. Sånne folk kom ingen vei. De gikk rundt og tilpasset seg omgivelsene i en evig, ubevisst underkastelse. Patetisk. Marius hadde prøvd! Han hadde prøvd alt og skaffet seg et solid nettverk uten å lande en eneste jævla rolle av betydning. Et par reklamefilmer og en kortfilm sett av færre folk enn det bodde i en hvilken som helst bydel i Haugesund. Til slutt fikk han nok
og gjennomførte en total kursendring. Hanne diltet etter, smilte, nikket og gjorde det hun fikk beskjed om. Snart skulle hun få slippe økonomijobben også. Hun trengte ikke å kjenne til den videre, uunngåelige, eksponentielle veksten i omsetningen. Hvis hun ville bli hos ham likevel, fint, da fikk hun godta at han var mann, ikke tøffel.
«Hvem er Alicia Fernandes?» Tonen hadde hevet seg et hakk, til rødt farenivå. Hun så på dette som en slags endelig bekreftelse. Et navn å hekte på beskyldningene om utroskap.
«Vi tar det etterpå. Vær så snill å finne kaffe.»
Hun ble stående. Glodde på ham med øyne våte av raseri. Så snudde hun og gikk. Marius likte at hun ikke gjorde det han sa. Bare det ikke ble en vane.
Njaal lot båten gli det siste stykket inn mot gjestesiden av den lange flytebryggen ved Feste kai. Buster Super Magnum sto det på siden av en grå, fortøyd skjærgårdsjeep. Motoren bak var en V8-er fra Yamaha med 350 hester som burde vært kraftig temmet i dette farvannet. Den åpne aluminiumsbåten var tom for folk. Njaal vendte blikket oppover mot bygningen. Feste Nærkjøp var en butikk av den gode, gamle sorten. De hadde ikke bare melk, brød og øl, men også fiskeutstyr, redningsvester, kokekar, lysestaker og leker, uten å være et hypermarked i et urbant industriområde. Njaal la den lille båten inn bak Busteren, løftet en gråtende, våt og altfor kald Nora opp på bryggen før han gikk i land selv. Saltvannet rant fra dem begge. Et øyeblikk vurderte han å snu. Antakelig var det uansvarlig av ham ikke å returnere til den varme hytten umiddelbart. Båtturen tok likevel bare noen få minutter, og han kunne ikke la dette passere. Han tok Nora i armene og gikk opp til det lysegrå bygget. To menn i begynnelsen av tyveårene i nye seilerjakker og med hvert hårstrå på riktig plass, til tross for båtturen de
hadde utsatt seg for, så ut til å være de eneste kundene. Den ene jakken var hvit, den andre blå, begge med de samme stripene på ermene og Helly Hansens doble H-er. Njaal hadde aldri sett dem før. Han tok en handlekurv.
«Har dere vært i sjøen?»
Butikken var familiedrevet, og stamkundene var en utvidet del av familien. Normalt ville Njaal slått av en prat med den hyggelige kvinnen i kassen. Hun kunne snakke helt uanstrengt med vilt fremmede som om de var hennes bestevenner – en egenskap Njaal aldri hadde forstått, men til og med han fikk lyst til å slå av en vennskapelig prat når han var her. Han mente ikke å være uhøflig da han ignorerte henne fullstendig denne gangen. Utvalget i klær var begrenset til litt undertøy og noe yttertøy beregnet for sjølivet. Njaal plukket med seg to ullpledd. Den blåkledde lo av noe den hvitkledde hadde sagt. Da Njaal nærmet seg, kikket begge på ham. Blå med blikket til en som betraktet en fortaustigger eller en fyllik på Vinmonopolet.
Hvit var klar til å begynne å le. Nora gråt. Skalv. Njaal gikk helt bort til dem og stoppet.
«Var det noe?» sa Blå.
Njaal svarte ikke. Hvit flirte.
«Fint om du går et annet sted», fortsatte Blå.
«Vi skal straks gå», sa Njaal. «Når dere har betalt for disse teppene. Og en cola.»
«Har du spist sopp?» spurte Blå. Hvit begynte å le høyt.
«Dere har Busteren der ute, ikke sant?»
«Hva med den?»
«Dere vet at den ikke trenger å gå for full maskin hele tiden?
At det er lov å gå i maksimum fem knop der ute?»
«Dette gidder jeg ikke å høre på. Stikk av.» Blå strammet seg
opp for å se truende ut. Njaal var fremdeles ti centimeter høyere og en god del bredere. Gledet seg over snevet av usikkerhet det fikk frem i Blås blikk.
«Vi havnet i sjøen da dere passerte», sa han.
Hvit sluttet å le.
«Bare tull», sa Blå. «Hvis du ikke klarer å holde deg i båten, får du holde deg på land.»
«Dere betaler for to ullpledd og en cola, og en sjokolade til jentungen.» Njaal tok en stor plate melkesjokolade. «Og fra nå av respekterer dere reglene.»
«Vi …», begynte Hvit.
«Drit og dra! Stikk!» ropte Blå og krympet mellomrommet mellom dem enda litt.
Njaal ble stående. Nora gråt fremdeles.
«Stikk, sa jeg!»
Njaal sa ingenting. Det var ikke verd det. Ikke med Nora her. Han gikk bort fra dem og tok med seg en flaske olivenolje, to kilo mel, en pakke melis og en halvliter cola til kassen.
«Skal jeg ringe politiet?» sa kvinnen kunstig lavt til henne å være mens hun slo inn varene.
«Politiet er her allerede», sa Njaal.
«Ja, selvsagt», sa hun.
Utenfor fikk han de våte klærne av Nora og pakket henne inn i et ullteppe.
«Jeg vil hjem», sa Nora. Stemmen skalv.
«Vi skal tilbake om et øyeblikk», sa Njaal.
Han nikket til et hyggelig hytteeierpar han hadde snakket med noen ganger, mannen var krimforfatter, før han løftet Nora opp på armen og gikk raskt ut på den lange flytebryggen. Da han nådde båten, satte han henne forsiktig fra seg, tok
ut oljen, melet og melisen fra posen og gikk bort til Busteren. Melet og melisen åpnet han først og spredde godt i båten, før han sprutet olje godt utover hele dørken og interiøret.
«Hei!» hørte han Blå rope. «Hei, hva faen gjør du?» Både Blå og Hvit kom løpende fra butikken. Njaal la all tomemballasjen oppi posen, tok ut colaen og åpnet den.
«Pappa, jeg vil hjem!» ropte Nora.
«Er du helt idiot?» ropte Blå. Han stoppet opp og så på kaoset i Busteren.
«Hva er problemet?» Njaal tok en god slurk.
«Hva er problemet? Hva er problemet? Er du helt idiot?» gjentok Blå og kom helt oppi Njaal igjen.
«Hvis du er så redd for båten din, burde du ikke ha den», sa Njaal. Han rikket seg ikke en centimeter.
«Det der er hærverk», sa Hvit.
«Bare litt søl som lett lar seg fikse. Ingen fare for menneskeliv», sa Njaal.
«Du skal få gjøre reint. Du skal få den båten til å se ny ut!» Blå strammet seg opp og gikk enda tettere på Njaal.
«Jeg vil hjem!» Nora dro i ham.
«Du stikker ikke av. Du stikker faen ikke av!»
Njaal så slaget komme og dukket unna. Samtidig sendte han knyttneven hardt opp i Blås mellomgulv. Blå bøyde seg forover og falt ned på kne med hendene på magen. Pusten ville snart komme tilbake.
Njaal pakket Nora inn i det andre ullteppet, hoppet om bord, løsnet fortøyningen og startet motoren. Han frøs ikke lenger.
Haugesund
Solen hadde så smått begynt å gi litt varme gjennom vinduene. Showet hadde gått bra. Marius kunne aldri være helt trygg på om folk var til å stole på, men innså for et par år siden at det var umulig å vokse videre alene. Sandor Miller var den første han for alvor knyttet til seg. Amerikaneren ble raskt, og var fremdeles, den viktigste kilden til informasjon for Hollywood Daily. Marius kjente ikke bakgrunnen hans eller hvordan han kunne bidra så sterkt og regelmessig. Han visste bare at nå hadde det gått så langt at uten Sandor ville alt kollapse. Problemet var at kødden visste det like godt som Marius, og nå ville han ha mer tilbake. Mye mer. Han var blitt profesjonell, med egne ansatte de siste par årene. Kanskje fungerte all økonomisk suksess på den måten? Man tjente OK alene, men med en gang andre ble dratt inn, måtte inntektene mangedobles bare for å holde overskuddet ved like. Og for å mangedoble inntektene måtte også utgiftene mangedobles, og behovet for enda flere folk oppsto. Etter Sandor kom flere inn, om enn de fleste med rent praktiske roller. Nå gikk penger ut til ni personer. Til og med Hanne
fikk noen kroner for økonomijobben, og likevel kom hun ikke med kaffe i dag. Han kunne ikke dumpe henne. De hadde en innarbeidet, dysfunksjonell relasjon, men den felles historien betydde noe i en verden av overfladiske forhold. Uansett visste hun for mye. Det var problemet med Gunnar også.
Marius kjente at pusten gikk tungt uten at nok oksygen kom ned i lungene. Luften kjentes ut som en seig masse. Han åpnet vinduet. En hvit Tesla Y parkerte der nede, og et øyeblikk tenkte han at foreldrene kom på besøk. Han slo det fra seg allerede før en ung dame kom ut av bilen og gikk til den neste blokken. Foreldrene var ikke akkurat innpåslitne. De hadde vært innom leiligheten hans to ganger siden han flyttet hit. Marius kikket på mobilen, bladde nedover alle meldingene. Idiotene som kastet penger etter ham, hadde ingen ende. Småpenger. Det var småpengene han ville ha. Mange av dem. En tier er ikke mye. Ingenting. Men hvis hver eneste nordmann ga ham en tier, ville det blitt et sted mellom 54 og 55 millioner kroner.
Fikk han bare tak i den tieren, ville han bli rik. Og han var på god vei. Det var mange idioter der ute som gladelig bladde opp – daglig! Det var verre med idiotene som ikke bladde opp, selv om hatmeldinger normalt prellet av på ham. Han lurte på hva alle trollene hadde gjort før internett kom. Marius tok en god slurk GT og satte glasset rolig fra seg mens han stirret på den ene meldingen som skilte seg ut fra alle andre. Den hadde kommet under siste show i går. Ingen roping. Ingen kallenavn eller vulgære vendinger. Og i tillegg var den på norsk. I løpet av helgen er du død. Han la fra seg mobilen og så kvinnen komme ut igjen til Teslaen. Tok glasset og helte det ut. Den personlige treneren hans ville gitt ham inn om han hadde sett Marius drikke om formiddagen. En svart Porsche Taycan parkerte der
nede. Bildøren gikk opp og Gunnar kom ut. Han så opp på Marius og gikk til inngangen. Marius trakk pusten igjen og ruslet ut i gangen for å trykke på knappen som låste opp ytterdøren nede, vred om vrideren og åpnet døren til leiligheten. Burde han være redd? Han gikk til kurven treningstøyet lå i og la det ut på sofaen i stuen.
«Sendingen gikk greit», Gunnar var plutselig like bak ham. Gunnar Bolt, teknikeren han var avhengig av. Hans høyre hånd. Den kødden.
«Ingen overraskelser», sa Marius. «Hvorfor kommer du hit nå?»
«Jeg tenkte bare å gi deg et lite hint om å ta bedre vare på Hanne. Du mister henne hvis du ikke tar deg sammen.»
«Og det kommer du tilfeldigvis og sier akkurat nå?»
«Hun tok kontakt. Hadde sett noen meldinger fra Alicia?»
«Ja, det var kjipt det der. Hun har ingenting med å snoke på mine enheter.»
«Det er vel kanskje ikke poenget her.»
«Å, hold kjeft!» sa Marius. Orket ikke å høre på skinnhelligheten hans.
«Du må dempe narsissisten i deg, ellers kommer alt til å ryke», sa Gunnar.
«Jeg er ingen jævla narsissist!»
Gunnar smilte. Som om han hadde en slags fasit. Som om han var psykolog eller psykiater. Fyren var IT-mann.
«Jeg er en drittsekk, akkurat som deg, men jeg er faen ikke narsissist», sa Marius. «Egoist? Ja! Narsissist? Nei!» Marius skiftet til treningstøy mens han snakket. «Mange oppfatter helt sikkert noen av mine valg som hensynsløse. De er ikke vant til å tenke på seg selv og sine interesser. Jeg har absolutt ingen glede
av å gjøre andre vondt. Spesielt ikke Hanne. Virkelig ikke. Jeg lar bare ikke andres interesser komme foran mine egne.»
«Amen», sa Gunnar. «Du trenger ikke å preke for meg. Jeg sier bare at du må passe på, ellers kommer hun til å gå ut den døren for godt.»
«Hun roer seg snart. Nå skal jeg jogge en tur.» Marius hadde beveget seg ut i gangen og funnet frem joggeskoene. «Så du den meldingen om at jeg skal dø i helgen?»
«Nei.»
«Den kom i chatten i går kveld.»
«Du får sånn dritt hver dag.»
«Ja …» Marius dro på det.
«Er du redd?» Gunnar humret.
«Nei da. Det er bare et troll.» Marius bøyde seg ned og knyttet lissene.
Vil du lese resten?
«Influenseren» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.forlagshusetivestfold.no
Da den fremadstormende influenseren Charles Monroe blir skutt og drept under Hollywood Dailys direktesending er Kriposetterforsker Njaal Natland en av flere hundre tusen vitner.
Kan gjerningspersonen være en i influenserens nærmeste krets, i et kriminelt nettverk, eller kanskje en med tilknytning til Hollywood? Njaal Natland og kollega Michelle Reyes leter etter morderen, og det haster mer enn noen aner å finne svaret.
I Influenseren viser Helge Thime-Iversen hvilken strålende forfatter han er. Sylskarpe, engasjerende og fine karakterer med skarpe kanter og myke buer. Spennende og tøft skrevet fra første kapittel! Forfatter og bokblogger Geir Tangen