BJØRNEJENTA
BJØRNEJENTA
TUVA TOVSLID
© Forlagshuset i Vestfold as / LIV Forlag 2024
Trykk: BaltoPrint, Litauen
Papir: Holmen Book Cream 80 g
Omslagsdesign og sats: Elisabeth Gihle Stakland | jummel designstudio
Illustrasjonsgrunnlag: © Shutterstock
Boka er satt med Adobe Garamond Pro 11 pkt
ISBN: 978 82 8330 421 3
Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller inngåtte avtaler om kopiering.
Kapittel 1
Jeg har alltid hatt lyst til å kunne løpe langt uten at det gjør vondt.
Være i så god form at beina går av seg selv. Jevn pust, jevne skritt og jevnt driv. Men siden jeg bare trener tre ganger i januar hvert år, forblir det en drøm. Nå angrer jeg. Hadde jeg vært i god form, kunne jeg løpt fra alt.
Det som ikke skal skje, har skjedd. Jeg har blitt kalt inn på kontoret til sjefen, jeg har gjort en feil. Jeg gjør aldri feil, jeg fikser dem.
Om noen andre ikke har gjort jobben sin, er det jeg og Benjamin, sjefen, som sitter oppe den natta og gjør ferdig rapporten. Det er meg som får klapp på skuldra når vi sender fila til tidsfristen neste morgen klokka ni.
Han smiler ikke til meg nå. Det gjør vondt å holde blikket mens han sier alt han må få ut. «Skjødesløs, uansvarlig, slurv, katastrofalt.»
Jeg knytter nevene, svelger, svelger igjen.
Haka hans dirrer når han tar en pause for å trekke pusten.
Kjevemusklene buler, han sukker tungt og ser på meg, fortvilet og sint. «Runa, jeg vet rett og slett ikke hva som kommer til å skje nå. Men det er ganske sikkert at du skal holde deg unna til jeg har roet meg ned.» Blikket hans er fortvilet og sint på samme tid, som om jeg har forrådt ham.
«Ok.» Svaret er spinkelt og skjelvende, som en jentunge.
Han veiver med hånda mot døra. «Jeg ringer deg.»
Og det er det. Hva er det som skjer? Jeg er svimmel når jeg går
ut fra kontoret hans, gjennom resepsjonen, presser meg ut de doble skyvedørene og setter på sprang. Er nær ved å kaste opp innen jeg er framme ved bussholdeplassen. Jeg klamrer meg til veggen på busskuret mens jeg brekker meg. Magesyra svir i halsen og nesa.
De to ungdommene som sitter inne i skuret grynter i avsky, og jeg kaster opp igjen. Jeg spytter og retter meg skjelvende opp, holder blikket i bakken og fomler fram busskortet.
Hele turen hjem unngår jeg blikket til de andre passasjerene, tvinger meg selv til å ikke gråte, ikke her hvor noen kan se det. Tenk om de ser det på meg hvor dum jeg har vært. Jeg kommer til å bli sagt opp. Nei, de kan ikke si meg opp. Det er ingen som er så gode som meg. Jeg lever for jobben, tar kundemøtene ingen andre vil ta, får alltid skvist ut et nytt oppdrag.
Bussen svaier fra side til side, og kroppen slenger med. Jeg kommer til å bli avslørt. Snart vet alle det. De kommer til å skjønne at jeg slurver altfor mye, at jeg egentlig er lat og dum, og at denne gangen slipper jeg ikke unna med det.
Bussen stopper, og jeg snubler ned det høye trinnet. Så mye for å være i god nok form til å holde problemene bak meg.
Hjemme i den veldig hvite, veldig rene leiligheten blir jeg stående og se meg om. Det er som om jeg ikke hører til her. Den som bor her har alt på stell, er på vei opp og fram og vet det.
Selv vet jeg plutselig ingenting. Jeg orker ikke forholde meg til denne verdenen, passer ikke inn. Så jeg skrur av lysene, trekker for gardinene og åler meg inn under senga. Det har fungert siden jeg var liten og pappa kjefta på mamma og mamma skjelte ut pappa og jeg ikke ville at de skulle vite at jeg var hjemme. Jeg følte meg trygg der. Kunne gråte uten å få beskjed om å ta meg sammen.
Det funker nå også, selv om jeg bor alene. Jeg kan gråte her
under senga, og stemmen som sier at jeg skal ta meg sammen er lav, som om den henger igjen ute i den rene og ryddige stua.
Jeg må ha sovna til slutt, for jeg skvetter når det piper i telefonen. Dunker hodet i sengebunnen. Halvt i ørska kaver og vrir jeg meg for å få telefonen opp av lomma. Hvilken idiot har bestemt at bukser skal være så jævlig trange nå for tida? Og hvem er dumme nok til å gå på limpinnen og betale flere tusen for å eie dem? Jeg kniper igjen øynene, tør ikke se på skjermen. Vær så snill, ikke Benjamin. Åpner ett øye. Det er ham, sjefen. Han har sikkert kommet på flere ord for å beskrive hvor håpløs jeg er. I flere sekunder stirrer jeg på meldingsvarselet. Nei, orker ikke. Jeg skrur av telefonen. Et lite fnugg av kontroll her jeg ligger på magen, gnidd inn i støv under en dobbeltseng med satenglaken hengende ned på sidene.
Jeg orker ikke bli liggende her heller. Jeg åler meg ut og ser meg rundt i det halvmørke rommet. I det store speilet på garderobedøra står det en rak og slank kvinne i silkebluse og smale bukser. Hun er tom i ansiktet, men jeg ser at hun skriker til meg. «Hykler. Bedrager. Livet ditt er på liksom, og det eneste enestående med deg er hvor lenge du greide late som.» Hun ler nå. «Smart, du liksom.» Tårene som renner nedover kinnene hennes er en hån.
Jeg snur meg vekk, drar håndbaken raskt over kinnene. Hva nå, skal jeg pusse tennene og legge meg, dra ned på kontoret igjen i morgen?
Det er for mye, jeg kan ikke bli her. Hva hvis noen kommer og konfronterer meg med hva jeg har gjort.
Men hvor kan jeg dra? Jeg vrir hjernen for å komme på en eneste person som ikke er relatert til jobb, og som vil slippe meg inn midt på natta uten å spørre for mye. Å dra hjem til pappa er uaktuelt. Å skulle fortelle hva som har skjedd, bli fortalt hvor dum
jeg har vært, uansvarlig og slurvete. Hodet kortslutter ved tanken, greier ikke se det for meg. Og å ringe mamma er uaktuelt, etter å ha stengt henne ute så lenge blir det for nedrig å ringe og be om hjelp. Og hvordan kan hun hjelpe?
Det er bare tre år siden hun flyttet ut, men livet hennes har blitt så annerledes så fort og hun føles uendelig langt vekk. Hun har aldri kritisert meg direkte, men jeg vet jo at hun ikke er enig i veien jeg har valgt.
Ingen kan hjelpe. Jeg må bare overleve til det går over. Og for å greie det, må jeg vekk. Vekk fra alt, til et sted hvor ingen vet hvor jeg er. Hvor denne verdenen ikke når fram, hvor de knuste forventningene ikke er så skarpe at jeg skjærer meg på dem.
Tenk, Runa, det må da finnes ett sted på jorda du kan gjemme deg. Ideen kommer som et bilde. Slitte trevegger, høye grantrær. Hytta til bestemor og bestefar, den er garantert tom. Tviler på at mamma har vært der siden bestefar døde for tre år siden. Og bestemor kommer seg ingen steder uten mamma nå. Pappa avskyr stedet, for simpelt. Han brukte det aldri før, og etter at de skilte seg er det ingen kjangs for at han dukker opp der. Det er perfekt. Jeg tørker de svette, støvete hendene på bukselåra. Nå må jeg bare finne en måte å komme meg dit på. Men det skal jeg greie, jeg er god på å løse oppgaver.
Hva trenger jeg? Sovepose? Nei, det var alltid masse tepper der. Bestefar pleide å klage over hvordan de tok all sitteplassen, men bestemor var alltid kald, hun trengte tepper. Det er så lenge siden jeg har vært der at jeg ikke er sikker på om jeg kan veien. Men det ordner seg. Bedre å gå seg bort i svarte skogen enn å være her et sekund lenger enn jeg må.
All energien som har kveilet seg smertefullt rundt i brystet får endelig et mål. Innerst i skapet, bak boblejakka og kåpene, ligger den gamle tursekken jeg fikk til konfirmasjonen av bestefar. Jeg drar den fram så støvlettene raser ut på gulvet. Irritert sparker jeg
dem til side. I natt er jeg ikke en som rydder og passer på tinga mine, i natt er jeg en som må vekk.
Jeg stapper ned i sekken uten å tenke på annet enn pakkinga. Alt jeg greier å gjøre framover, uten å tenke, vil være en fordel. Jeg skyver unna et par høyhælte sko, bak dem står løpeskoa ubrukte og hvite. Jeg tar dem på. Det føles godt å gå med sko inne. Selv rene sko føles som en liten forbrytelse. Passende, siden jeg jo er en forbryter nå. Dessuten føler jeg meg forberedt. Nå kan jeg løpe hvor som helst. Det knaser i grusen på utsiden av vinduet. Jeg kaster meg ned på soveromsgulvet så hardt at det smeller i kneskålene. Biter i meg banneordene og holder pusten. Skrittene forsvinner forbi og jeg ruller over på ryggen. Ingen grunn til panikk, bare å komme meg til helvete vekk, så går det så fint så. Vekk til et sted jeg kan tenke klart. *
Selv om det allerede er godt ut i august, er det stekende varmt, og svette siler nedover brystet mitt mens jeg venter på bussen. Nå som jeg absolutt ikke vil bli sett, virker det vanvittig å gå i klær som er designet for å vise seg fram, men jeg har ikke noe annet. En løs, mørkeblå bluse er det mest anonyme jeg fant. Jeansene og joggeskoa gjør antrekket mer hverdagslig, men bare litt, for buksene er åletrange og skoa kritthvite.
Ikke rart at flere av de som går forbi stirrer. Jeg er vant til det, pleier å like det. En fyr dunker en annen i siden med albuen, og et par sekunder glemmer jeg at jeg ikke vil bli lagt merke til. Smiler kort til dem, før jeg lar blikket gli videre. Gir dem muligheten til å kikke. Så ser jeg den slitne militærgrønne tursekken som står lent mot beinet mitt, og hjertet begynner å dunke av påminnelse om hvor jeg er på vei.
Bussen kommer før jeg rekker flippe helt ut. Jeg skynder meg på først, betaler og kaver meg hele veien til det bakerste setet ved
vinduet. Haler sekken opp i setet ved siden av, ingen skal sitte ved siden av meg i dag.
Bussen hveser og rykker til, og jeg synker tilbake i setet, lener kinnet mot det kalde glasset. Savnet Miriam meg på møtet i går, det vi alltid har på fredager, og hvis hun gjorde det, ville hun sendt melding? Er vi den type venner, eller er vi bare kolleger? Vi har hatt god tone siden jeg starta, men det har aldri vært noe grunn til å ha kontakt utenfor jobb, har knapt hatt et liv utenfor jobb. Kanskje jeg kan ringe henne og høre hva som skjer? Men nei, Benjamin sa jeg ikke fikk snakke med noen om det, alt er kaos og de vet ikke hvordan de skal håndtere ting. Jeg har bare fått beskjed om å ligge lavt. Hva hvis det blir rettssak? Hvordan kommer det til å påvirke de andre?
Det er vanskelig å trekke pusten skikkelig, så jeg knepper opp bukseknappen. Det hjelper litt. Tankene jeg jobber hardt for å ikke tenke, henger som en mørk sky rundt hodet, og jeg kniper øynene igjen. Ingen vet at jeg er her, ingen vet hva som har skjedd. Kanskje vi overreagerer alle sammen, kanskje vi kan le av det over neste lønningspils.
Men kroppen tror ikke på de trøstende tankene. Jeg har aldri vært så redd at jeg har hatt mageknip før, men jeg har det nå. Kvalme presser på i halsen, og jeg svelger det ned. Nå må jeg bare komme meg vekk, få rom til å trekke pusten skikkelig. Best å late som om jeg bare er på en vanlig tur, kanskje jeg kan sove litt, ta igjen noe av den søvnen jeg ikke fikk i natt. *
Jeg våkner av at bussen rykker i gang, og tvinger øyelokkene opp. Landhandelen der jeg skal ta av inn til hytta sklir langsomt forbi vinduet.
«Stopp, vent, jeg skal av.» Jeg haler sekken med meg, og skubber meg framover i bussen. «Stopp, stopp!»
«Ja da. Jeg hørte deg første gangen.» Bussjåføren åpner døra midt i bussen, og jeg hopper forfjamset ut. For søvndrukken til å være flau, ser jeg dumt etter de røde baklysene mens bussen blinker ut på veien og forsvinner rundt en sving.
Så snur jeg meg mot landhandelen. Har ikke tenkt på at jeg trenger mat før nå, men den glippen er ikke noe å ta på vei over, det kan jeg fikse. Dette skal gå bra.
Det klirrer i bjella når jeg skyver døra opp, og en lyshåret jente glor mot meg fra disken. Hun ser litt kjent ut, men det er sikkert ti år siden jeg var her sist, så det er umulig å plassere henne.
Dessuten er jeg ikke i humør til å småprate. Jeg nikker kort og tar en kurv. Potetgull, brød, ost, syltetøy, kaffe, dopapir, fyrstikker.
Med sekken på ryggen og en tung bærepose i hver hånd står jeg ute på parkeringsplassen igjen. Det er helt vindstille her nede mellom alle de høye trærne, og sola steker. Ok, så jeg har ignorert enda en ting i min hast etter å komme meg i trygghet. Det er langt å gå til hytta herfra. Som barn virket det evig, den humpete turen på grusveien gjennom den gamle skogen.
Jeg stirrer ned på de hvite joggeskoa. Det er en grunn til at de er helt rene. Fire løpeturer og en runde på squashbanen med jobben, før jeg skjøv dem bak i skapet. Har liksom ikke trengt å trene for å holde meg tynn, har uansett jobbet mer enn jeg har spist. Men det hjelper ikke mye her ute.
Det skjøre pågangsmotet jeg har jobbet så hardt for å holde i livet, freser og dør ut.
Jeg synker ned på en betongbukk og åpner potetgullposen.
Skal ikke sitte her lenge, det blir tross alt mørkt om et par timer. Må bare samle tankene.
*
Den tomme posen har blåst halvveis over parkeringsplassen. Det klinger i døra bak meg. Det har så vidt begynt å mørkne, men følelsen av hast har forlatt meg. Greier ikke bry meg om noe, selv ikke natta som venter.
«Det kommer ikke flere busser i dag.» Jenta fra butikken kommer mot meg.
«Det er greit, jeg skal ikke ta bussen.»
«Har du blitt glemt? Skulle du blitt henta? For det var du som handla her tidligere, ikke sant?»
«Nei da, nei da, ja da.»
«Ok.» Hun studerer meg uten å smile. «Ikke for å være frampå eller noe, men hva gjør du her, da?»
«Prokrastinerer.»
«Fancy.» Hun nikker mot potetgullposen som vinden har blåst hele veien bort til den eneste bilen som står igjen. «Du skal kaste den der, eller?»
«Klart.» Jeg reiser meg irritert, men i det samme tar vinden tak og løfter posen over panseret. Jeg setter på sprang etter den og rekker akkurat tråkke på den før den blåser ut i veien. Det knitrer når jeg krøller den sammen.
Jenta har gått bort til bilen. Hun nikker kort, som for å bekrefte at det var lurt av meg å rydde opp. «Ha det.»
«Vent. Er det din bil?»
«Mamma sin, men ja, det er jeg som kjører den.»
«Har du tid?»
Hun ler kort. «Det eneste det er mer av enn tid her ute, er trær.»
Jeg trekker pusten for å spørre om skyss, men blir stående og gape. Hva hvis hun sier nei, hva gjør jeg da?
Men det er åpenlyst hva jeg har lyst til å spørre om, for jenta smiler skeivt. «Vil du bli kjørt et sted, er det det du prøver å be så pent om?»
Jeg nikker. «Kanskje, eller ja. Det vil spare meg for en lang gåtur.»
Hun ser nedover meg, fra den sarte blusen til de prikkfrie skoa. «Enklere å kjøre deg nå enn å måtte ut og lete i natt. Kan du i det hele tatt veien?»
Jeg virker sikkert helt håpløs, men det er ikke rettferdig. Selv om jeg har reist hodeløs av gårde uten en plan, så hører jeg faktisk til her ute. Har vært her hele oppveksten, fram til bestefar døde og bestemor slutta å kjøre bil. Tanken gjør meg trist, og jeg griper etter det første som kan distrahere meg. Løfter haka og prøver å se kjølig vurderende ut.
«Er du en trygg sjåfør?» Et patetisk forsøk på å bite tilbake.
Hun ler. «Ikke spesielt. Jeg har krasjet med to rådyr bare i vår.»
«Jeg sier ja takk. Og det hadde ikke blitt noen leteaksjon, for ingen vet at jeg er her.»
Jenta rister smilende på hodet. «Kom, da.»
Det ligger en brun banan bak girstangen, og hun må lempe vekk et nuppete grått teppe fra passasjersetet. Jeg prøver å være nær så lite som mulig når jeg setter meg inn. Motoren harker seg i gang, og hun gasser og svinger så brått at jeg blir slengt inn i døra. Jeg kaster et irritert blikk på henne. Smilet avslører at det var med vilje. «Du får fortelle hvor vi skal.»
Hele veien inn på den smale mørke grusveien kikker hun skrått på meg. Ikke rart hun krasjer. Hun eier jo ikke konsentrasjon. Jeg stirrer rett fram for å ikke oppmuntre henne mer. Ingen av oss sier noe, og det passer meg ypperlig. Det siste jeg trenger er at hun spør hva jeg gjør her, da sitter jeg heller i trykkende stillhet og blir ristet i filler. Det eneste jeg gjør er å si ifra at vi skal ta til høyre der veien deler seg. Det er tjue lange minutter.
Det er mørkt når vi kommer fram. Billyktene glir over en svart vegg av grantrær. Jeg får følelsen av at de ikke vil ha meg lenger inn.
Ikke at jeg vil det selv heller, det er plutselig veldig stort, mørket og skogen, og for første gang føler jeg tvil. Er dette egentlig bedre?
Jenta skrur av motoren, og når billyktene slokner, ser jeg ingenting. Mørket strammer seg rundt meg. Jeg lukker øynene og tar noen dype pust. Det er ingenting å være redd for, bare fravær av lys, alt annet er det samme. Når jeg åpner øynene igjen, ser jeg silhuetten av taggete trær mot himmelen, og jeg klamrer meg fast til vissheten om at det ikke er helt mørkt likevel.
«Morten sin hytte, jo.» Jenta kikker på meg igjen, jeg kan skimte rynker i panna hennes. «Herregud, det var det jeg visste, jeg har sett deg før. Du er Vesle-Runa. Å, husker du den gangen vi vedda om hvem av oss som kunne spise flest maur?» Hun hopper i setet, helt forvandlet fra den skeptiske personen jeg har lidd meg gjennom kjøreturen med. «Eller da vi prøvde å overnatte ute den gangen? Eller da du var med …, også …, nei, og da vi gikk oss vill? Runa! Herregud. Og meitemarkkonkurransen.»
Den barnslige vemmelsen i ansiktet hennes vekker vage minner om endeløse sommerdager, trær som strekker seg mot stjernene og iskalde bad i elva. Om å forsøke å overgå hverandre, og å sjelden lykkes i å være like hodeløs og vill som … «Sol?»
Hun var et par år yngre enn meg, rund og konstant full av sprø påfunn. Jeg har ikke sett henne på sikkert, jeg må tenke, ti, kanskje tolv år?
Plutselig er det som om hele bilen er fylt av en lengsel, et ekko av en person jeg hadde glemt at jeg kunne være. De strømmer gjennom meg, minnene om alle tinga vi fant på, friheten. Jeg blir svimmel og må lene hodet mot setet.
Sol merker tydeligvis at det er noe, for hun tøyler begeistringen og lener seg tilbake i setet. Stemmen hennes er voksen igjen, og det er som om en sky har kommet foran sola og varmen forsvinner. «Skal du være her alene?»
«Det er planen, ja.» Jeg anstrenger meg for å høres nøytral ut,
selvsikker. En av de tinga som har gjort meg så god i jobben min. Jeg skimter et lite flir. «Har du blitt mindre mørkredd siden du var liten?»
«Jeg bryr meg ikke om mørket lenger.»
Hun studerer meg med smale øyne. «Hvis du bor i byen til vanlig, vet du ikke hva mørket er.»
Jeg ruller med øynene, selv om hun antageligvis ikke kan se det. «Jeg vet hva mørket er.»
«Ok. Bra.»
«Ok, tusen takk for turen. Jeg kan godt betale deg for bensinen, altså.» Jeg vet ikke hvor det kommer fra, det får meg til å høres ut som en klyse. Jeg trenger bare at hun slutter å le av meg i smug.
Hun fnyser. «Lykke til med å få fyr på ovnen i kveld.»
Jeg nikker. Beskjed mottatt. Jeg går ut av bilen, haler posene og sekken etter meg, skyver igjen døra, vinker en gang.
Billyktene sveiper over den lille hytta et øyeblikk. Plassen foran inngangsdøra ser gjengrodd ut. Så forsvinner lyset bortover veien. Duren fra motoren henger igjen lenge etter at bilen er ute av syne. Mørket presser seg mot meg på alle kanter, og Sol har selvfølgelig helt rett. Jeg har alltid vært mørkredd, har bare glemt og fortrengt det.
Jeg trekker pusten for å rope Sol tilbake, men det er nytteløst. Og en liten del av meg, veldig liten for øyeblikket, vil vite hva som venter her ute. Vil heller gå blind ut i det ukjente enn tilbake der jeg kom fra. For jeg leter etter noe jeg ikke vet hva er, og noe i meg håper jeg kan finne det her.
Et insekt kryper over kinnet mitt, og jeg skriker til, dasker det vekk. Den susende lyden av vingeslag. Et skarp skrik. Hva var det? Det hørtes ut som et barn som har vondt og er redd, men det er ingen barn her ute nå, annet enn det lille barnet som kryper sammen på innsiden.
Skriket kommer igjen, og jeg kaster etter pusten og ser meg
om. Så lydløst jeg greier løper jeg over plassen mot hytta, gjennom høyt gress og noe annet som hekter seg i klærne og forsøker å holde meg fast, opp på trammen, setter meg på huk og famler etter nøkkelen under de grove treplankene. Skraper meg på spikeren. Det er for mørkt til å se, men smaken av blod er metallisk når jeg stikker fingeren i munnen. De andre fingrene knuger om nøkkelen. Den er her fortsatt. Jeg har vært så opptatt av alt annet at jeg har glemt å bekymre meg for å være låst ute. Men så har jeg vel visst at jeg heller vil knuse ruta enn å dra hjem med det første.
Døra knirker, det lukter treverk og røyk fra tusen bål når jeg åpner den. Det er enda mørkere inne enn ute, men lukten er beroligende, så jeg tar et skritt inn i mørket og leter meg fram til hylla med fyrstikker på venstre side. Fyrstikken freser, og den lille flammen er nok til å se hele rommet. Jeg skyver døra hardt igjen bak meg og trekker pusten. Et halvbrent stearinlys står på bordet under vinduet. Jeg tenner det, løfter det opp og ser meg rundt.
Det er som om vi dro herfra for noen uker siden, bestemor kostet gulvet, bestefar bar inn ved, og jeg løp rundt og sa ha det til alle kongledyrene og klatretrærne og fuglene, med løfte om å komme snart tilbake. Det skjedde ikke. Tviler på at de har savnet meg. Jeg vet at bestemor og bestefar var her en del mens mamma og pappa skilte seg og jeg bare dro på fest. Det inviterte meg med gang på gang, men jeg greide ikke tanken på å skulle gå tilbake til å være liten jente igjen for noen dager, så jeg sa alltid nei.
Hytta er mindre enn jeg husker. Under vinduet er det en liten kjøkkenbenk og en balje til å vaske opp i. Bestemor pleide å kaste skyllevannet rett ut vinduet.
Skuvsenga som står inntil veggen fungerer som sofa, seng og sitteplass ved bordet. Vedovnen står ved fotenden av senga, med stekeplater på toppen til å koke vann og steke mat. De eneste stolene er en pinnestol ved bordet og en dyp lenestol som drukner i en stabel med rutete og stripete ullpledd.
Jeg husker det ikke som så støvete og lite og slitent. Tvert imot har jeg tenkt på det som et lunt hi fylt av varmt lys fra utallige stearinlys, knitring i ovnen og en stabel med tegneserier.
Jeg pleide å ligge på en madrass foran ovnen når jeg var her. Madrassen er ikke noe sted å se, sikkert morknet og kastet for lenge siden.
Jeg husker ikke meg selv helt heller. Jeg var en annen på den tida. Å stå her igjen minner meg om følelsen av å våkne og krible etter å hoppe ut av hytta og starte dagens utforskning av kulpene og dyretråkk.
Stemningen jeg har tatt med meg i kveld er grå, trang og kritisk. Til meg selv og hytta. Men nå er jeg her.
Det er ingen gardiner foran vinduene, og det er så mørkt ute at selv om jeg bare holder et lite stearinlys, kjennes det som om jeg vifter med en stor fakkel. Jeg kommer aldri til å få sove hvis det kan stå noen på utsiden og se inn uten at jeg vet det.
Å være her alene i mørket uten noen plan for hva jeg skal gjøre, gir meg handlekraft. Alt som kan holde oppmerksomheten vekk fra tankene. Jeg tar hammeren fra utstyrshylla bak døra og spikrer opp ulltepper foran de to vinduene. Slagene gjaller i ørene, og jeg jobber hardt for å ikke tenke på hvem, eller hva, som hører meg.
Så fyrer jeg opp i ovnen. Bestemor har heldigvis lagt igjen en haug med gamle Allers. Spjelet er lukket, men de har lært meg opp godt, jeg husker å sjekke før jeg tenner.
«Du vet aldri når på døgnet, eller når på året, du trenger et tilfluktssted.» Bestefar trengte nok aldri å gjemme seg for noen. Jeg savner ham med en voldsom kraft, roen hans.
Helt motsatt av mammas rastløse energi. Hun var kanskje ikke alltid så urolig, men det er det jeg husker best nå for tida, hvordan hun aldri satt i stua med pappa og meg og så på tv, heller ville ut i verkstedet i garasjen for å male. Hvordan alle samtalene med pappa
endte med at hun gikk ut av rommet sint eller gråtende. Like greit at de skilte seg til slutt. Det ble roligere hjemme da.
Hvor lenge er det siden vi har snakket sammen nå? Var det rundt juletider? Jeg har slutta å ta telefonen når hun ringer, svarer bare kort på meldinger. Det kan ikke fortsette sånn her, jeg vet at vi må ta en prat snart, men jeg orker bare ikke å forsvare meg, forklare hvorfor jeg må jobbe seint, hvorfor det er viktig at jeg er jobber overtid, er lei av å måtte forsvare måten jeg lever på. Selv om hun tydeligvis ikke bryr seg noe om å lykkes i arbeidslivet, betyr det ikke at det er feil å gjøre det. Nei, jeg orker ikke tenke på det nå, det gjelder å holde kontroll på tankene om jeg skal komme meg gjennom natta. Illusjonen om at jeg er her på mitt eget lille eventyr er skjør, og jeg trenger den boblen å puste i, som en gullfiskbolle over hodet.
Knitringen fra ovnen, gløden og varmen gjør hytta til sin egen lille verden. Et sted hvor kroppen føler seg trygg nok til å mykne.
Jeg trekker pusten skikkelig for første gang siden møtet i går.
Det føles med ett idiotisk å sitte her i trange jeans og bluse.
Jeg vrenger av meg klærne og graver fram pysjbuksene. Med bestemors strikkepledd over skuldrene kryper jeg opp i skuvsenga med potetgullpose nummer to. Legger meg på magen og lager et rede med ansiktet mot ovnen. Gjør mitt beste for å ikke tenke. Det funker.
Funker ikke. Tankene kommer i bølger, så raske at jeg knapt rekker å legge merke til dem før hjertet starter å hamre vilt. Ser for meg møter med advokater, det sinte ansiktet til prosjektlederen i kundens bedrift som jeg har jobbet med den siste måneden. Jeg kniper øynene igjen. Bildet av et rom fullt av mennesker trykker på, personalmøte for hele bedriften, alle får plass på det største møterommet, vi er ikke så store, Benjamin skal fortelle dem hva jeg har gjort.
Jeg setter meg opp, trekker knærne mot brystet, holder pusten
og stirrer inn i flammene. Lar meg hypnotisere av flakkingen. En liten tanke trenger seg gjennom frykten. Man kan ikke dø av redsel.
Jeg skal greie dette. Nå skal jeg bare ligge her, være redd. Trenger ikke å få det til å gå over, bare holde ut, det greier jeg. Det går bra.
Vil du lese resten?
«Bjørnejenta» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.forlagshusetivestfold.no
På jobb er Runa flink, kompetent og smart, nå er hun også fullstendig uønsket. Det som ikke skal skje, har skjedd og Runa rømmer.
Ingenting skjer for Sol i landhandelen i skogen. Til byjenta
Runa kommer snublende inn, uten mål og uten en plan, åpenbart på villspor.
På plass i besteforeldrenes gamle hytte, omgitt av høye grantrær, innser Runa at skogen er dypere og mørkere enn hun trodde, og Sol kan bekrefte at det gjemmer seg farer i skyggene.
Med Sol som veiviser tar Runa steget ut i villmarken og friheten den kanskje rommer.
TUVA TOVSLID (f.1988) er oppvokst i Skien hvor hun bor med sine to sønner og mann. Hun har en mastergrad i psykologi og driver et foretak som vever. Hun debuterte i 2018 med Djevelhogget. I 2021 kom Å galoppere på stranda. Bjørnejenta er hennes tredje roman.