Aldri tilbake - En smakebit! by Forlagshuset i Vestfold as

ALDRI TILBAKE Christine Drage

Trykk: BaltoPrint, Litauen

Papir: Holmen Book Cream 70 g

Sats: Garamond Pro 11 / 15 pkt.

Grafisk utforming: Terje Nielsen

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndverksloven eller inngåtte avtaler om kopiering.

ISBN: 978-82-8330-327-8

Denne boken er dedikert til min mor. Kvinnen som har lært meg at den sterkeste formen for kjærlighet er den som eksisterer mellom mor og datter. Takk for din uendelige kjærlighet og støtte opp gjennom årene.

Før du begynner å lese …

Denne boken kommer med en del musikalske innslag av sanger som blir nevnt, delt og snakket om. For å gjøre det enkelt for deg, er sangene samlet i en spilleliste i Spotify, som du kommer direkte innpå ved å scanne QR-koden.

Lagre listen og hør med på sangene underveis, for den beste leseropplevelsen.

21. Januar

Kjærlighet. Et enkelt ord, ti bokstaver og tre stavelser. Kjærlig-het. Et enkelt ord som skjuler et hav av betydning bakenfor bokstavene, et enkelt ord som har påført utallige mennesker smerte og lidelse siden tidenes morgen. Et vakkert ord, som misbrukes på daglig basis og slenges rundt som om det er en vanlig høflighetsfrase. Ja takk, tusen takk, nei takk og ja forresten. Jeg elsker deg.

Jeg elsker deg. Tre små ord satt sammen for å gi den ultimate beskrivelsen av kjærlighet. Det er også de tre ordene det er vanskeligst å si til et annet menneske.

Å elske er den dypeste og mest intense følelsen vi kan oppleve. Den mest oppriktige og uselviske følelsen du kan tillate deg selv å føle.

Jeg gløtter opp fra datamaskinen og tar en pause fra brainstormingen, mens jeg ser ut over horisonten. Det er en nydelig kveld, en slik kveld som kan ta pusten fra deg med sin skjønnhet, hvor solen er på vei ned og markerer avslutningen på dagen. Det er ganske varmt til å være en tidlig kveld i midten av januar, selv om nordøstbrisen fra fastlandet gjør kvelden gradvis kjøligere.

Klimaet i Afrika er betraktelig annerledes enn hjemme i Norge.

Jeg ser ut over den tørre ørkensanden som strekker seg så langt

øyet kan se. Den siste halvtimen har jeg sittet på balkongen i andre etasje og sippet på en kopp te, som for lengst har blitt kjølig.

Nå trenger jeg en pause fra tankene, og det er først da jeg legger merke til detaljene rundt meg. Leilighetskompleksene rundt hotellet er gule og hvite med blå skyvedører. Det ser merkelig ut og får meg til å tenke på IKEA, som av logiske årsaker får meg til å tenke på Sverige. Hva som er fargene til Kapp Verde vet jeg ikke, men det skal jeg finne ut av mens jeg er her. Jeg fortsetter å studere bygningene og distraherer meg selv fra det jeg holder på med. Hver balkong har en glassdør inn til leiligheten, i tillegg til en blå skyvedør på utsiden som kan lukkes for å dekke til for solen. Eller kanskje for å gi ekstra beskyttelse mot vinden, slik at det ikke skal ruske for intenst i vinduene om natten. Det første jeg la merke til da jeg landet, var den intense vinden. Det blåser ekstremt her på øya. Bortsett fra leilighetskompleksene, palmetrærne og de store mengdene med sand er det ikke mye å følge med på fra balkongen. Jeg gleder meg til å utforske øya bedre i morgen.

I det jeg skal til å skrive videre flyr to fugler rett foran nesen min, og fanger oppmerksomheten med en lekende dans og et intenst fuglekvitter. Det er ikke lett å se om de er venner eller uvenner, slik de flyr aggressivt rundt hverandre. Kanskje de krangler eller er i begynnelsen av et parringsrituale. Jeg smiler og tenker at det er for så vidt det samme. Den ene ser ut til å jage den andre, mens den første klarer akkurat å utmanøvrere hvert eneste angrep den bakerste fuglen kommer med. Så flyr de litt sammen, kvitrer videre og hun stikker av igjen. Jeg tenker automatisk at den fremste fuglen er nødt til å være en hunn. I dyreverdenen er det han som jager henne, til verdens ende om det så må til, for å få det han vil. Greit nok, det er ikke kjærlighet som trigger denne

intense drivkraften hos disse småspurvene, men snarere det faktum at de er våryre. Det er et primitivt og grunnleggende behov alle skapninger har, et behov som forteller at det er på tide å reprodusere og utfylle sin biologiske rolle, et behov som ikke blir overkomplisert av intense følelser som kjærlighet.

Nei, disse to slipper å bekymre seg for slike følelser.

Jeg fortsetter å observere fuglene og parringsdansen deres, og tar meg selv i å både misunne og beundre enkelheten i instinktene deres. Hvor enkelt hadde ikke livet vært om vi opererte med samme instinkter, uten å komplisere alt med følelser, tanker og uoppnåelige løfter om for evig og alltid?

Jeg ser ned på dataskjermen igjen og leser det ene ordet som står skrevet i dokumentet mitt. Kjær-lig-het. Ti bokstaver, med tre stavelser. Et ord som beskriver så mye og så lite på en og samme tid. Et ord jeg er usikker på om jeg faktisk forstår meg på. Jeg er sikker på at jeg har elsket tidligere, og vært elsket av flere. Så hvorfor er det så vanskelig å skrive om kjærlighet? Hvorfor er det så vanskelig å forstå kjærlighet? Og hvor kommer denne usikkerheten jeg føler på inne i meg fra?

Jeg er i Afrika alene for å skrive en storslagen kjærlighetshistorie, som til og med ville gitt Jane Austen og Margaret Mitchell gåsehud. Jeg har alltid hatt lyst til å skrive om kjærlighet, men så har jeg vært så uheldig i kjærligheten. Det er vanskelig å skrive om kjærlighet når jeg føler meg forvirret og usikker på temaet. Jeg er en eksemplarisk journalist, men jeg er nok flinkere til å dekke sportsnyhetene enn hva jeg er til å skildre kjærlighet. Det siste året har jeg stilt store spørsmålstegn til konseptet, og tatt stor avstand fra den konvensjonelle kjærligheten. Nå ønsker jeg bare å lande på en partner slik at livet kan gå videre. Jeg er så lei av å date. Lei av å prøve og feile og å prøve på nytt. Hva er kjærlighet? Jeg fortsetter å stirre på ordet som om det skal gi meg en

åpenbaring om jeg bare stirrer hardt nok. Jeg forstår det rett og slett ikke. Dette er nok hvorfor tankene mine er så ustrukturerte, og derfor det ikke kommer andre ord ned i dokumentet.

Jeg prøver å skrive videre.

Jeg har elsket og jeg har vært elsket. Jeg har kjent den euforiske lykkerusen som slår ned fra klar himmel uten forvarsel, som gjør at hjernen smelter og det eneste jeg bryr meg om er nærværet av personen som bringer frem følelsen. Jeg har elsket. Jeg har vært høy på kjærligheten, og som med ethvert rusmiddel så har jeg også opplevd bakrusen. Hvor jeg har krasjet med trynet først og gravd meg ned i den dystre avgrunnen, hvor lykke ikke eksisterte. Jeg har elsket intenst, og så har jeg elsket mindre. Personer jeg har elsket av hele mitt hjerte, har blitt personer jeg ikke lenger sender en tanke. Jeg har elsket.

Jeg kikker opp fra skjermen og drar til sides sports-BHen som akkurat dekker over skriften som står skrevet så fint under det høyre kragebeinet mitt. «Love is not love which alters if alteration finds.»En setning hentet fra min favorittsonett av William Shakespeare, en av historiens store elskere. Eller i hvert fall skaperen bak noen av historiens mest kjente elskere. Om han var en stor elsker selv, er oppe til debatt. Selv om han var gift og fikk tre barn, er det mange som påstår at han innledet flere lidenskapelige forhold til både menn og kvinner som han senere dedikerte sonettene sine til. Jeg stryker to fingre langs tatoveringen, mens jeg spekulerer på hvem disse lidenskapelige ordene opprinnelig var ment for. Tanken på andre håpløse romantikere får meg til å trekke på smilebåndet.

Hva er det Romeo, Othello, Macbeth og Hamlet har til felles? At kjærlighet er den avgjørende faktoren som fører til karakterenes tidlige og smertefulle død? Er det en ting Shakespeare har lært oss gjennom mesterverkene, så er det at kjærlighet driver

oss til vanvidd. Og likevel er det det vi alle søker. Eller kanskje det bare er meg? Andre søker penger, makt og berømmelse. Alt jeg ønsker, er å vite hvem jeg kan elske uten å bli såret igjen. Hvem jeg kan slå meg til ro med. Jeg skjærer en grimase av mine egne fjollete tanker, og tenker på Sam. Kan jeg elske deg, uten at du sårer meg?

Jeg stryker de små og feminine fingrene mine gjennom det kastanjebrune håret, og legger press på bevegelsen midtveis. Slik at jeg lugger meg selv og røsker ut et par hårstrå i samme slengen.

Jeg ser på hårene og banner. Fode-se, Carmen. Det der burde du ikke gjøre. Jeg rister på hodet av meg selv og tenker at det er fascinerende hvordan jeg alltid banner på portugisisk, men tenker på norsk. Jeg reiser meg og kaster hårstråene over balkongen.

Jeg er halvt om halvt, altså halvt norsk og halvt portugisisk, så det er sikkert ganske naturlig å blande sammen språkene. Av og til tenker jeg på engelsk også. Med andre ord er det mye bråk der oppe, som ofte forhindrer meg i å fokusere på det jeg burde.

Når vet jeg at det er riktig tid å gå inn i et nytt parforhold? Jeg tenker på Sam igjen og jeg kjenner en varme spre seg i mellomgulvet. Det er under 24 timer siden jeg var hos ham sist, var med ham. Jeg kan fremdeles kjenne lukten av han på de klærne jeg reiste med, og følelsen av å være med ham. Det er ingen tvil om at jeg har følelser for ham, men elsker jeg ham? Er kjærlighet i det hele tatt et valg, eller er det noe vi ikke kan kontrollere?

Jeg kikker nysgjerrig etter småfuglene som har forsvunnet. Mest sannsynlig har han klart å fange henne, fullført jobben og dratt ifra henne. Kanskje hun sitter på en kvist alene og funderer over livet, uvitende om akten kommer til å bære frukt eller ikke.

Kaleb dukker opp i tankene og jeg rister på hodet. Jeg vil ikke ha ham der. Jeg vil ikke tenke på ham. Greit nok så har jeg elsket ham, men det funket ikke og jeg vil ikke være sammen med ham.

Når jeg tenker på Sam, føles det riktig, og jeg ønsker virkelig å få dette til, men jeg tror jeg er redd. Redd for å elske igjen.

Kanskje det er hodet mitt som er komplisert?

Frida elsker jeg, det vet jeg. Det jeg ikke forstår er hvorfor romantisk kjærlighet skal være så vanskelig? Tanken på Frida får det til å stikke i hjertet. Jeg har aldri vært så lenge vekke fra henne som nå. Ti dagers skriveferie, alene på ukjent sted med ingen andre enn meg selv å tenke på. Det i seg selv er uvant, når hun alltid er med meg eller i tankene mine. Slik er det å være en alenemor.

Vi to har vært alene siden starten, med unntak av de årene Kaleb bodde med oss. Frida kalte ham pappa, og det føltes utrolig godt. Så utrolig godt, helt til han avsluttet forholdet og jeg ble alene med en seksåring som hadde kjærlighetssorg for første gang.

Det er ikke rart jeg er skeptisk og forsiktig med å bringe en ny mann inn i livene våre. Jeg har datet Sam i et halvt år nå, og det har vært fantastiske måneder. Frida vet ikke at han eksisterer, og jeg må holde det slik foreløpig. Jeg trenger å være sikker på at han mener alvor, og at vi har noe ekte. At han ønsker å være her for oss, begge to.

Jeg kikker på tatoveringen igjen, og husker tilbake til den dagen i London. Jeg tok tatoveringen da jeg var nitten. Den gangen var jeg sikker på at jeg visste hva kjærlighet var. Jeg hadde vært så skråsikker på det, at jeg til og med hadde forandret på originalsitatet og skrevet «if» i stedet for «when.»

I den originale teksten av sonetten står det skrevet «når», som om det er en selvfølge at kjærligheten kommer til å endre seg. Som den evige optimisten jeg alltid har vært, forandret jeg teksten til «hvis» i et håp om at kjærligheten aldri ville endre seg. I det øyeblikket var jeg sammen med faren til Frida, en mann

som er nesten ti år eldre enn meg. Nå, ti år senere forstår jeg omsider ordvalget til dikteren, og meningen bak tatoveringen jeg har båret så lenge. Det viste seg å være ideen om kjærlighet jeg elsket, ikke selve mannen. Eller kanskje jeg elsket ham, men for den han kunne være for meg og ikke den han faktisk var. Kjærlighet er ikke kjærlighet, hvis den endrer seg når den ene av partene endrer seg. Kjærlighet er ikke ekte kjærlighet, hvis den forsvinner når den ene av partene slutter å elske.

Kjærlighet er ikke egoistisk, men kjærlighet krever innsats og arbeid fra begge parter. Hvis en kjærlighet skal holdes aktiv krever det et enormt samarbeid og en genuin intensjon fra begge parter om å prioritere kjærligheten.

Jeg sukker, kaster hodet bakover og lukker øynene. Jeg har alltid vært en håpløs romantiker, selv om det er vanskelig å se det ved første øyekast. Med det lange mørke håret, de kastanjebrune øynene, solkysset hud og en selvtillit som skinner sterkere enn selve solen. Selv om jeg foretrekker å vise verden et likegyldig og selvsikkert ytre, har jeg en myk kjerne med mye kjærlighet å gi til de som klarer å krype under huden på meg. På grunn av vonde opplevelser i barndommen lærte jeg å fortrenge og stenge inne denne myke siden i ung alder, og i voksen alder har jeg pakket den inn bak selvironi og sarkasme. De er som to skytsengler med ekstreme holdninger, jeg har sittende på hver skulder. Når jeg føler meg usikker eller nervøs, hvisker Selvironi velformulerte setninger med et hint av humor jeg kan ta i bruk, og når jeg føler meg såret eller er opprørt, hvisker Sarkasme små stikk, og jeg går inn for et personangrep. Bit først og still spørsmål etterpå, det er bedre å såre andre enn å gi dem muligheten til å såre meg.

Når jeg tenker over det, kan jeg umulig ha vært en enkel person å elske. Jeg tenker tilbake på Kaleb, og hjertet blør. Hvorfor er det så vanskelig å gå videre?

Selv om tankene strømmer på til de nærmest flyter over, klarer jeg ikke å formulere dem til fornuftige setninger jeg kan skrive ned.

Akkurat nå står jeg ved et veiskille, hvor jeg må bestemme om jeg skal gå hundre prosent inn i den nye relasjonen jeg har påbegynt, eller avslutte. Sam er den eneste jeg har møtt, som har alt jeg ser etter. I teorien betyr det at han er perfekt og den rette, så hvorfor klarer jeg ikke å føle meg emosjonelt trygg på ham?

Jeg lukker PC-skjermen og strekker armene høyt opp over hodet mens jeg slipper ut et usexy og høylytt gjesp, før jeg reiser meg og går inn igjen i leiligheten. Tankekjøret i hodet gjør det umulig å være produktiv, så jeg får være fornøyd med de få setningene jeg har fått ned i dokumentet. Tre setninger er bedre enn tre ord, tenker jeg idet jeg kaster meg ned på hotellsengen. Det er i det minste en begynnelse.

Jeg lukker øynene og fortsetter å tenke på Sam. Han er profesjonell idrettsutøver med utrolige prestasjoner og en enda mer utrolig kropp. Hvis det virkelig finnes en mann som har alt, så er det han. I de siste månedene har vennskapet vårt vokst til å bli mer lidenskapelig, trygt og godt. Han har aldri pushet meg til å gjøre noe jeg ikke vil, og forholdet har utviklet seg naturlig. Han var fullstendig klar over at jeg fremdeles hadde følelser for ekspartneren da vi møttes, og han har gitt meg tid til å komme meg videre. Når jeg kjenner etter er jeg skikkelig glad i ham, og jeg vet at jeg er forelsket i ham. Jeg lengter etter ham. Hans varme og kjærlighet, likevel føler jeg meg ikke trygg nok til å be ham om det. Det er heller ikke det samme som jeg hadde med Kaleb, og det plager meg.

Jeg har ikke lagt merke til at jeg ligger i fosterstilling og holder rundt meg selv, men det gjør jeg. Kanskje jeg prøver å trøste meg selv fra de indre konfliktene. Å være forelsket og å elske er ikke

det samme, og kanskje det er nettopp dette som plager meg. Jeg vil ha ham, jeg vil være sammen med ham, men han gir meg ikke nok trygghet til å senke garden slik at jeg kan elske. Slik at jeg tør å elske. Kan jeg i det hele tatt velge hvem jeg elsker? Jeg tror ikke kjærlighet er en knapp vi kan slå av og på slik vi ønsker.

For å få kjærlighet, så må vi også gi kjærlighet. Og kanskje det er der vi begge nøler? Jeg planter hodet inn i den store hotellputen, og stønner høylytt.

Fremdeles med øynene lukket og hodet godt trykket ned i puten, ser jeg for meg de to siste mennene jeg har vært sammen med. De to mennene jeg har sterke følelser for, men på ulik måte. En som har vært fortiden min, og en som skal bli fremtiden min. Tror jeg.

Kaleb kommer jeg alltid til å ha kjærlighet for, på grunn av hvem han var og hva han har betydd for både meg og datteren min. Jeg kommer alltid til å elske ham, men jeg er også fornøyd med at forholdet tok slutt. Det er vondt å ha vært så glad i noen, og innse at vi gjør hverandre ulykkelige. Han er den jeg ville være sammen med, men vi ødela det vi hadde. Kanskje det er derfor jeg vil være helt sikker på Sam.

Han og jeg passer som hånd i hanske. Vi har felles verdier, fantastisk kjemi og viktigst av alt, så ønsker vi oss den samme fremtiden og hverdagen. Det jeg ikke forstår er hvordan alt kan klaffe og være så bra, uten at han gjør mer for å inkludere meg inn i hans liv. Er han genuin? Jeg har gjort det jeg kan for å tilpasse meg livsstilen hans, og det han trenger. Det jeg trenger, er at han viser med handlinger at vi faktisk har en felles fremtid. Jeg kikker opp i taket, og ønsker svarene skal dale ned til meg og sortere rotet i hodet mitt.

Det jeg liker aller best med Sam, er også det som har vist seg å være det største problemet mellom oss. Han er enormt ambisiøs,

med en karriere og fremtid som er spikret i gull. Bokstavelig talt. Sam er en mann jeg kan se for meg å stå bak og følge, men han er mye bortreist, og det er en emosjonell avstand mellom oss jeg aldri opplevde med Kaleb. Jeg var aldri usikker på Kaleb, det var aldri noe som måtte tvinges frem. Med oss hadde alt skjedd fort og automatisk, nesten for fort til at vi klarte å henge med.

Fremdeles med et bjørnetak rundt den store hotellputen, snur jeg meg rundt på siden og presser puten ned mellom beina og holder den der. Hvorfor kan jeg ikke få et klart tegn om hva som er riktig for meg? Jeg trenger at Sam står foran meg og sier at jeg er kvinnen han ønsker å være sammen med. Så skal jeg elske ham.

Han har derimot sagt at han trenger at jeg viser meg sårbar for han først. Jeg vil ikke være sårbar. Da gjør det bare ekstra vondt, når ting tar slutt. Jeg vil ikke at han skal vite om mine største bekymringer og indre konflikter, hvis han ikke har tenkt å være der for meg. Han kan fint være sårbar først, så skal jeg følge hans eksempel.

22. Januar

Det er tidlig formiddag og solen skinner klart fra den skyfrie himmelen. Jeg rusler nedover den støvete hovedgaten i Santa Maria, for å møte en komplett fremmed jeg traff på flyet nedover. Marianne reiste også alene til Kapp Verde for en liten husmorsferie, og som skjebnen ville, fikk vi plass ved siden av hverandre. På flyturen viste det seg at vi hadde mye felles, og at Marianne også sitter inne med en forfatterdrøm. Vi har derfor avtalt å møtes, for å skrive og utveksle ideer.

Jeg svinger ned fra hovedgaten på jakt etter riktig vei mot stranden. Jeg har aldri vært her før, men følger lukten av sjø og skimter havet bak noen bygninger. Nede ved stranden tar jeg av meg sandalene og marsjerer med ivrige steg ned til vannkanten. Det er et halvt år siden jeg kjente sand mellom tærne sist, og jeg har lengtet etter følelsen. Jeg lar tærne synke inn mot den oppvarmede sanden, puster inn sjøluften og kjenner på magien i øyeblikket. De myke sandkorna føles fantastiske mot den bare huden, og sammen med bølgebrusen fra havet kjenner jeg hvordan pulsen senker seg og bekymringene mine blir ubetydelige. Det er noe med havet som snakker til sjelen min, og gir meg en indre ro jeg ikke opplever andre steder.

Stranden strekker seg så langt øyet kan se, og siden det er

lavsesong er det færre mennesker ute enn forventet. Et par turister soler seg, noen barn leker i vannkanten med skjell og steiner og en liten gruppe mennesker kan enses ute i bølgene.

Jeg henter fram kameraet fra sekken, og begynner å knipse bilder av alt og alle rundt meg. Det er flere løshunder som løper rundt og ruller seg i sanden, leker og lever et bekymringsløst liv i varmen. En mellomstor, lysebrun hund med triste øyne kommer rett bort til meg, og stopper et par meter unna. Hunden minner meg om min egen, som ble avlivet for bare et halvt år siden. Den har de samme triste, og dype øynene som lyser rett gjennom sjelen. Med et stikk i hjerte setter jeg meg på huk, slik at jeg havner på bakkenivå med hunden og kan strekke ut den ene armen for å se om den vil hilse. Hunden nøler ikke et sekund, før den kommer bort og snuser på hånden min, og begynner å slikke oppover langs armen. Herregud så utrolig fin den er! Jeg klapper den livlige hunden, som fort flytter fokuset til sekken min med mat i. Jeg har alltid vært svak for hunder, og klarer ikke å dy meg. Derfor tar jeg ut resten av frokosten jeg har lagt i en serviett til senere, og gir alt til hunden med de triste øynene. Den sluker maten, for så å løpe vekk, uten så mye som et bjeff som en takk tilbake. – Ingen årsak! roper jeg etter hunden, mens den forsvinner ut av synsfeltet.

Jeg reiser meg opp og fortsetter videre langs stranden. En svart og en hvit hund ligger sammen og biter hverandre i ørene, slikker på hverandre og viser åpenlyst kjærlighet. Helt oppslukt i leken og hverandre, legger de ikke merke til at jeg sitter meg ned og tar bilder av dem, bare en meter unna. Den svarte hunden er betydelig større og mest sannsynlig voksen, mens den hvite er mindre og fremdeles valp. Det virker nesten som om de er i familie, som en mor og datter eller en far og sønn, selv om de åpenbart ikke er av samme rase. Den minste har på seg en blå sele,

noe som tyder på at den tilhører et menneske, mens den store ser ut som en gatehund. Jeg kikker rundt meg, men det virker ikke som om noen av menneskene følger med på hundene. Det ligger en brygge få meter lengre borte, hvor det er mer folk og trafikk. Et par fiskebåter ligger fortøyd ved bryggen, og flere av de lokale sitter på bryggekanten og fisker, mens et par andre selger fisk og hjemmelaget kunst ved ulike stasjoner nedover bryggen. Det er nydelig.

Jeg knipser et par bilder av hundene som fremdeles er oppslukt i hverandre, før jeg reiser meg og går videre. Til tross for at det er vanskelig å skrive om kjærlighet, ser jeg kjærlighet overalt hvor jeg går. Jeg føler meg så forelsket at sommerfuglene danser inne i meg, og det er en vidunderlig følelse. Det er kjærlighet overalt.

Jeg kan føle kjærligheten i luften på øya, og lurer på hvor mange mennesker som har forelsket seg i hverandre her, og hvor mange kjærlighetshistorier øya holder på. Jeg valgte å reise til Kapp Verde, fordi det er et av landene i Afrika som fremdeles har portugisisk som offisielt språk. Og så er det rimelige reiser hit på vinterhalvåret.

I det jeg rusler videre ser jeg en eldre europeisk dame på vei ut i havet, som blir dyttet tilbake to steg for hvert steg hun kaver seg fremover. Bølgene er enorme og spruter opp langs stranden med en voldsom kraft, mens vinden rusker og river med en intensitet jeg aldri har opplevd før. Høsten og vinteren i Bergen kan bli kald og stormfull, spesielt ute ved kysten, men her opplever jeg vinden på en ny måte. Den er sterk og lunefull, men samtidig varm og leken. Jeg blir tvunget til å ta kameraet mellom beina slik at begge hendene blir frie til å fange det lange håret som flyr rundt meg. Rett før jeg reiste på ferie tok jeg et drastisk valg og klippet en pannelugg, noe jeg sterkt angrer på i dette øyeblikket.

Jeg klarer å binde fast luggen med den ene hårstrikken jeg har, og henter frem det rosa strandsjalet jeg hadde tenkt å sole meg på senere, og surrer det fast rundt hodet. Nå kan jeg i det minste fortsette å fotografere uten å spise mitt eget hår. Jeg løfter blikket og kikker tilbake hvor den europeiske kvinnen hadde stått, og ser at hun er kommet seg et par meter lengre ut i vannet. Sammen med kvinnen står en eldre mann, som holder den ene armen stødig rundt midjen hennes, mens de kaver seg sammen gjennom bølgene, ut i det åpne havet. For et sjarmerende syn, og en åpenlys fremvisning av kjærlighet. Dette er det jeg vil ha. Trygghet, omsorg og ekte kjærlighet. Er det for mye å be om en partner som holder fast i meg, i møte med livets bølger?

Jeg plukker opp kameraet og knipser et par bilder av paret også, før jeg sukker og bestemmer meg for å gå bort til restauranten hvor jeg skal møte Marianne. Det er blitt nok distraksjoner på veien.

Selv om jeg har somlet vekk en halvtime, er jeg den første som kommer. Jeg finner et bord rett ved siden av rekkverket som peker ut mot havet, og slår meg ned der. På den måten kan jeg kjenne sjøluften og se ut mot bølgene for inspirasjon hvis jeg trenger det. Og med den skrivesperren jeg opplever for tiden, er det nesten forventet.

Det er fremdeles tidlig på dagen og restauranten er folketom. Siden jeg sitter her alene, henter jeg frem datamaskinen for å se over det jeg allerede har skrevet. Jeg har et dokument der selve historien skal utformes, hvor det nå står tre og en halv setning. I tillegg til dette dokumentet har jeg to andre. I det andre dokumentet står det uthevet i fet skrift «Inspirasjon.»Det er dette jeg bruker til å skrive ned alt som inspirerer meg fra notater, sitater, sangtekster og stikkord jeg håper å få med i selve fortellingen. Et eller annet sted. I det tredje og siste dokumentet har jeg flere

påbegynte noveller og korte kjærlighetshistorier, basert på mine egne opplevelser og menn jeg har datet. De fleste fortellingene handler ironisk nok om Sam og Kaleb. Jeg åpner inspirasjonsdokumentet, og leser over stikkordene jeg har skrevet ned. Akkurat i det jeg skal til å skrive ned enda en klisje, ser jeg Marianne komme opp trappen med et smil som sprer seg ut i hele ansiktet hennes. Marianne er firebarnsmor i slutten av trettiårene, men kan fort gå for å være ti år yngre. Med et naturlig lyst hår hvor halve håret er farget blått, et skøyeraktig smil rundt munnen og en piercing på haken, ville ingen trodd at den eldste sønnen hennes snart er tjue.

– Hallaien, sier hun på klingende bergensk og slår seg ned ved siden av meg.

– Er du allerede i gang med skrivingen?

Hun ser muntert på meg og drar opp sin egen datamaskin, som hun legger på bordet ved siden av min.

– Jeg begynte i går kveld, men kan ikke skryte på meg at jeg har fått skrevet mye.

Jeg trekker på skuldrene og viser henne dokumentet med notatene og stikkordene som skal beskrive hva historien skal handle om, og så henter jeg fram teksten hvor historien så vidt har fått en innledning. Altså de tre setningene jeg skrev i går.

– Det er i hvert fall en start, sier Marianne etter at hun har lest over notatene.

– Herregud så mange sangtekster du har skrevet opp! Er du glad i musikk?

Jeg kikker ned på notatene mine og nikker.

Ja veldig, svarer jeg. – Musikk er min måte å uttrykke følelser på. Jeg er ikke den som er flinkest til å snakke om det jeg føler, men jeg kan fortelle deg akkurat hvordan jeg har det med å sende deg en sang!

– Kult!

Marianne fortsetter å se over notatene mine, og peker på et par av sitatene som står i inspirasjonsdokumentet.

– Det der er fra Alkymisten, ikke sant?

Jeg leser over det jeg har skrevet og nikker igjen. Hun stoppet ved et sitat som refererer til den personlige legenden og det å ha et åndelig kall. Jeg leser det høyt.

– Når du virkelig ønsker deg noe, vil hele universet arbeide for at ønsket ditt skal bli oppfylt, sier jeg og smiler.

Jeg tar av det rosa sjalet og lar håret falle ned på skuldrene igjen. Vinden er ikke like intens her oppe.

– Alkymisten er favorittboken til eksen min, som jeg endte opp med å lese fire ganger etter samlivsbruddet. Så det kan godt hende den har gått litt inn under huden på meg.

Vi får øyekontakt mens jeg fanger en hårlokk på ville veier og fester den bak øret. Marianne ser forundret på meg.

– Interessant, sier hun. – Jeg har også lest Alkymisten. Det er en utrolig fin bok som viser hvor viktig det er å finne seg selv.

– Ja, det er det, sier jeg. – Men jeg tror at enkelte kan bli for opptatt i selve reisen og «søken» etter å finne seg selv, at de glemmer å leve akkurat her og nå.

Tankene mine går tilbake til Kaleb og alt snakket hans om å finne seg selv. En av de siste tingene han sa til meg var at han mistet seg selv i forholdet vårt. Jeg tror ikke han var klar for familielivet, eller ansvar, til tross for at han virkelig elsket både meg og Frida.

– Ja kanskje, sier Marianne. – Kan jeg få spørre hvorfor det ble slutt mellom dere?

Hun ser på meg som om hun er redd for å tråkke over en grense. Hvor spørsmålene blir plagsomme og for personlige, men jeg har ingen problemer med å åpne meg for fremmede. Når det kommer til menn jeg dater derimot, er det en annen sak.

– Det er faktisk litt vanskelig å svare på.

Jeg kikker ut over havet og tenker tilbake på de siste månedene av forholdet vårt.

– Vi passet aldri sammen til å begynne med, personlighetsmessig. Og da han flyttet inn hadde vi en del konflikter sikkert alle nye samboere opplever og går gjennom. Jeg tror Covid og alt som skjedde rundt oss var med på å gjøre situasjonen verre. Jeg utviklet en alvorlig helseangst, og ble gradvis mer og mer deprimert. Han fikk et jobbtilbud som innebar mye reising, og jeg fikk panikk. Etter at vi hadde kranglet i en uke, ba jeg han om å velge jobben eller oss.

– Så det var du som gjorde det slutt? spør Marianne.

– Nei, definitivt ikke. Jeg prøvde å fikse ting mellom oss allerede et par dager etter at han flyttet ut, men da var det for seint for ham.

Marianne studerer meg, som om historien jeg forteller mangler et par biter, men jeg føler ikke for å dele mer.

– Det høres komplisert ut, sier hun til slutt.

Hun løfter opp hånden og vinker til en servitør som polerer bestikket på den andre siden av restauranten. Klokken nærmer seg tolv, og vi er fremdeles alene. Egentlig er jeg usikker på om de har åpnet ennå, eller om vi har kommet utenom åpningstiden.

– Vi er nødt til å bestille noe å drikke, før du kan fortelle resten av historien, sier Marianne og bestiller en flaske Chenin Blanc fra Sør-Afrika.

Jeg kikker forferdet bort på henne i det servitøren kommer tilbake med en vinflaske midt på lyse dagen. Meg og alkohol er sjeldent en god kombinasjon, men jeg vil ikke fremstå som svak, så jeg tar imot et glass jeg også. Jeg har ingen gode minner eller opplevelser med dagsfylla, men hvem vet. Kanskje dette blir den første?

– «Chenin er ikke den peneste jenta, men hun er den du vil gifte deg med» sier jeg og løfter glasset opp mot Marianne sitt.

– Ordene tilhører Ken Forrester, en vinprodusent i Sør-Afrika som går under navnet Mr. Chenin, fortsetter jeg og brifer med bartenderkunnskapene mine.

Vi drikker opp vinen vi har fått servert, før jeg sier til servitøren på portugisisk at han kan la flasken bli stående på bordet, og at vi snart skal bestille noe å spise. Marianne ser overrasket på meg.

– Så du er en vinentusiast og kan portugisisk?

Jeg smiler og heller oppi mer vin til oss begge, løfter glasset enda en gang, men denne gangen lukter jeg på vinen før jeg hever glasset for å utføre en skål. Slik at det ser ut som om jeg kan mer enn det jeg er god for.

– A nossa saude, sier jeg i det vi skåler.

– Det betyr skål, eller direkte oversatt blir det som å si «for vår helse» på norsk, men det er den vanligste måten å utføre en skål på, på portugisisk.

Marianne nikker som om hun forstår, gjentar ordene og hiver nedpå glasset som om det var juice og ikke vin.

– Og jeg er faktisk portugisisk, fortsetter jeg – Eller delvis da. På min far sin side.

Marianne drar på smilebåndet og flytter fokuset tilbake til datamaskinen.

– Vent litt, Marianne kikker opp fra PC-skjermen. –Sa ikke du at du datet en idrettsutøver på flyet på vei ned hit?

Hun ser spørrende på meg igjen, og jeg merker at jeg rødmer ved tanken på Sam. Vi hadde snakket om familieforholdene våre på reisen nedover, og da hadde jeg fortalt henne om at jeg datet en idrettsutøver, men ikke hvem.

– Ja jeg gjør det. Vi har holdt på i snart seks måneder og han

er fantastisk, men vi tar ting sakte med tanke på bruddet og all sykdommen jeg har vært gjennom.

Marianne nikker forståelsesfullt.

– Så hvem skal boken din handle om? Eksen som dumpet deg, eller idrettsutøveren du er sammen med? spør Marianne, tydelig forvirret.

Jeg er minst like forvirret selv.

– Jeg vet faktisk ikke, sier jeg og trekker på skuldrene. – Forhåpentligvis er han jeg dater nå drømmemannen, og gir meg inspirasjon til å skrive den storslagne kjærlighetshistorien jeg ønsker å skrive.

Jeg ler usikkert, rister på hodet og avslutter samtalen, men spørsmålet til Marianne blir flytende rundt i underbevisstheten min og plage meg mens vi skriver og prater. Hvem skal jeg skrive om?

I midten av restauranten står en statue av jomfru Maria med armene utstrakt og pekende opp mot himmelen som Cristo Redentor. Denne er selvfølgelig betydelig mindre, men måten den har blitt skulptert på bærer en slående likhet med den av Jesus i Rio. Jeg blir sittende og stirre på statuen som ser fredelig og bedrøvet ut på en og samme tid. «Santa Maria» som er navnet på øya vi befinner oss på, er portugisisk for jomfru Maria. Det er tydelig at innbyggerne på øya er sterkt religiøse. Dette er andre gangen jeg får en merkelig følelse av å se på en mariastatue siden jeg landet. Det er én i lobbyen på hotellet, som ga meg gåsehud ved innsjekkingen.

Over alt hvor jeg har gått, har jeg lagt merke til kors hengende i vinduer, statuer av Jesus og Maria og kunst som gir uttrykk for en sterk religiøs praksis. Sam hadde nok likt seg her. Personlig har jeg ingenting imot religion eller religiøse mennesker, men av en eller annen grunn føler jeg meg utilpass nå som Maria ser ned

på meg. Det er som om hun følger med på meg og dømmer meg for tankene og følelsene mine.

Etter at jeg begynte å date Sam, begynte jeg å lese bibelen på nytt. Han er en sterkt religiøs mann, og det gjorde meg nysgjerrig. Både på han og hva han tror, men også på religionens påvirkningskraft. Den virker nesten like sterk som kjærligheten.

Nå er jeg snart halvveis gjennom Bibelen, men jeg føler meg ikke særlig klokere. Likevel har jeg begynte å legge merke til ting jeg ellers ikke ville brydd meg om. Som kors og mariastatuer. Med det urovekkende blikket til statuen hengende over meg, fortsetter jeg å skrive om kjærlighet. Resten av dagen raser av gårde bak vinflasker og kjærlighetshistorier.

Vil du lese resten?

«Aldri tilbake» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.forlagshusetivestfold.no

Carmen Delumina er en håpløs romantiker. I hennes verden, er kjærligheten både en symfoni av drømmer og en malstrøm av kaos. Mens hun søker etter den rette partneren, støter hun stadig på hindringer – noen av dem er menn, andre er hennes egne indre demoner. Er det kjærligheten som er vanskelig, eller er det Carmen selv?

Fordyp deg i et følelsesladet drama hvor romantikk og kaos danser i takt, og hvor den eneste sikre tingen er usikkerheten. Inspirert av forfatterens egne opplevelser, opplever du kjærlighetens nådeløse spill gjennom Carmens øyne. En reise som avslører både desperasjon og lyst. Gjennom tårer og latter, beveger vi oss gjennom livets berg- og dal bane, med Carmen som vår uforlignelige guide.

Det føles som om jeg henger fast i fortiden, fordi jeg nettopp har mistet fremtiden og derfor prøver jeg å overleve nåtiden

ISBN 978-82-8330-327-8 9 788283 303278