Les starten på "Bruden" her:

E

«Det er tryggest i senga. Ulrik satte alltid radioen på før han gikk på jobb, slik at det ble litt liv i huset. Eva fulgte alle programmene til Ulrik kom hjem igjen. Det verste var når hun måtte på do. Da måtte hun ned i gangen til Fru Torgersen. Det var langt dit og angsten kunne være der også. Den kom hver dag, men hun visste aldri når, den bare kom som en skygge eller en tykk gråhvit vegg. Stemmen ble borte, hun fikk ikke luft, hun kjempet med pusten og hun kjempet for å komme løs. Hun løp inn i tåka…»

TORILD GUSLAND (f. 1953) har en Bachelor i sosialfag fra universitetet og har jobbet som miljøterapeut innenfor helsevesenet, men også som selger. Hun er engasjert i familie, venner og samfunnsutfordringer, da psykisk helse spesielt.

Forfatteren, som også maler og har deltatt på flere utstillinger, har utgitt to diktsamlinger på eget forlag Kjære Kvinner (2010) og Kjærligheten til hverandre (2012).

Torild Gusland er medlem av den internasjonale organisasjonen Soroptimistene som driver med bekjempelse av vold mot kvinner, samt fremmer kvinners rett til utdannelse. Hun er gift, har to barn, tre stebarn og ett barnebarn.

ROMAN

TORILD GUSLAND

Bruden

va er 18 år når hun gifter seg med sin Ulrik. De har flyttet sammen i en liten leilighet og sjømannen Ulrik har fått jobb på land. Men Eva blir ikke frisk etter den dramatiske aborten. I tillegg har hun mistet kontakten med venninnene Else og Karen. Hun savner dem så, hun savner moren og faren sin og hjemmet hun vokste opp i. Nå er hun overlatt til Ulrik og alle hans regler, overlatt til angsten, pillene og alle tankene. For hva skal det bli av henne til slutt? Eva vet at hun har syndet. Hun har trosset foreldrene og smerten hun kjenner nå er kanskje Guds straff? Evas skam og skyldfølelse setter seg i sjelen og får kroppen til å gå i lås.

Dessverre vet hun ikke ennå at livet vil gi henne så mye, mye mer.

Bruden av Torild Gusland

© Forlagshuset i Vestfold as / Lyst Forlag 2016 ISBN: 978 82 93349 35 8 Trykk: ScandBook AB, Sverige Papir: 80 g FSC MUL-Print Cream 1,5 Maleri forside: Torild Gausland Omslagsdesign og sats: jummel designstudio Satt med Adobe Garamond Pro 11/16 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller inngåtte avtaler om kopiering.

ROMAN

2016

Kapittel 1

Det er mandag. Eva kikker ut av soveromsvinduet i annen etasje, sola har løftet seg over horisonten. Det er på tide å stå opp. Bamse strekker seg på gulvet foran senga, snart vil han merke at hun er våken, og hun kan ikke lenger gjemme seg under dyna og gi faen i alt og alle. Bamse må ut for å tisse, og han venter på det daglige tyggebeinet sitt. Huset er stille, det føles som hun er alene, men eldstesønnen Sven, som bor i kjelleren, er hjemme. Han kommer til å sove en stund til.

Nede på kjøkkenet står benken full, hun gløtter på døra til vaskerommet, skjønner at hun har en times oppryddingsjobb før hun kan konsentrere seg om sine ting. Frokost er viktig, men knekkebrød og en kopp te holder.

Bamse stiller seg foran henne og bjeffer.

– Nei, jeg har ikke glemt deg, du skal få komme ut.

Hun bøyer seg ned mot han og er kjærlig, men bestemt i stemmen. Han vifter energisk med halen til svar.

Ringer det? Eva skynder seg inn igjen fra trappa, hvor hun akkurat rakk å få satt Bamse i bånd. Fikk knapt pustet inn den friske vårlufta hun kjente et lite snev av. Den skarpe ringelyden skjærer henne i hjertet, hva er det nå? Det er skremmende, ofte får hun et illevarslende stikk i brystet når telefonen ringer. Det ligner smerten når man skjærer løk og kniven glipper og treffer fingertuppen, der nervene kjennes best. Det har vært slik siden en morgen for nærmere tretti år siden. Telefonen vekket henne tidlig. Stemmen som kom fra ingensteds og forsvant til ingensteds. De harde, vonde ordene, 5

truslene og nedverdigelsen fra en fremmed mann. Et ubehagelig mysterium som aldri ble oppklart.

Hun river seg løs fra minnene som noen sekunder trekker henne tilbake til en annen tid.

– Hallo, stemmen føles liten, prøvende og usikker. Eva fyller lungene med luft, klar til å møte det som måtte komme.

– Er det deg, Eva? Stemmen til Gunvor, Svens farmor, er kjent og hun puster lettet noe av lufta ut igjen.

– Jeg måtte bare høre hvordan det er med dere der borte, det er så lenge siden. – Jo, takk, her går alt i det samme. Eva kjenner at det skulle vært godt med frokost, det rumler og gnager i mellomgulvet. – Sven da, har han fått noen jobb, eller drar han til Oslo for å studere?

Ute er det lett overskyet, sola truer med å bryte gjennom i sør. Bonden som bor noen hundre meter lenger ned mot sjøen er allerede i gang med traktoren på jordet nedenfor kjøkkenvinduet. Det er tidlig på våren, jorda skal vendes, nytt liv skal få mulighet til å gro.

– Eva, er du der?

– Ja, svarer hun, må tvinge seg tilbake.

– Er det lenge siden du snakket med Sven da, for du har vel mobilnummeret hans? Stemmen er litt kraftigere og tydeligere nå, for hun kjenner på følelsen av å være mellomleddet, budbringeren.

– Jo, jeg tror det, men de bytter jo nummer hele tiden, det er ikke så lett for meg å holde orden på alt lenger. Stemmen til Gunvor høres mer bestemt ut, og hun smatter lett med tunga, noe Eva kjenner fra før. Nå er nok Gunvor både nysgjerrig og litt irritert, fordi hun ikke har blitt oppdatert på en stund. Hun har ikke kalt henne dattera si denne gangen, men det kommer kanskje. Eva hører Bamse bjeffe på utsiden.

Etter en drøy halvtime har de vært gjennom de vanlige temaene, hvordan det er med barna, om alt er bra med Eva, hennes fantastiske mann, og 6

den gamle leksa om Nils og alt hun irriterer seg over. Alle vondtene til Gunvor tar det også sin tid å høre om. Det knyter seg i magen av sult, hun tror i alle fall det er det er, vil ikke si til Gunvor at hun ennå ikke har spist.

Hun snakker alltid om hvor heldig Eva er.

– Du har det jo så bra nå. Når alt ble som det ble, Eva, så kunne du ikke vært mer heldig. – Men du har jo fått mye å greie med da, selv om du alltid har vært sterk. Jeg må tenke på alt hva du har klart. Hun hører på stemmen til Gunvor at den har en blanding av stolthet og sårhet i seg.

Hun aner bebreidelse i stemmen, og Eva kjenner på en motvilje til å forklare seg om Svens situasjon. Den minner henne om sin egen utilstrekkelighet, og alvoret over skammen og straffen som ble en del av livet hennes.

Hun er i det store teltet. Mamma har pyntet henne i den blå kjolen. Eva er 8 år, rekker mamma snart til skuldra. Håret er snauklippet, hun liker det, selv om noen har forvekslet henne med en gutt.

Det er mye folk rundt henne, moren og faren står nærmest. Faren prikker henne på skuldra og gir henne et tegn med øynene om at hun skal følge med på scenen. Hun må stå på tærne for å se ordentlig.

Hun kikker opp på en mannsskikkelse i sort dress. Ansiktet hans skinner på en måte, hun tenker at det er lyset fra lampa som gjør det. Håret er tilbakestrøket, hun ser at han har krøller ved ørene. Øynene ser hun ikke, de ligger liksom i mørke, men stemmen er høy. Han høres sint ut.

– Gud er her! Han ser tankene dine, og han kommer til å straffe deg for det du gjør mot hans vilje. Alt det gale du gjør, gjør du mot ham der oppe!

Armene hans er løftet, pekefingeren er rettet mot dem. Pekte han på henne? Eva opplever at ordene fyller hele hodet hennes, og hun synes å se i øyekroken at stemmen hans har fått teltduken til å blafre. Den høyre pekefingeren dirrer fortsatt truende i lufta, det er nifst. Hun kikker forsiktig rundt seg. Noen flytter urolig på seg og ser ned.

– Du kommer til å brenne i helvete for dine synder! Stemmen får henne nesten til å hoppe, men det er hjertet som hopper over et slag. Hun er 7

redd nå, har lyst til å gjemme den lille handa si inn i mammas. Er hun god nok?

– Syndene dine kan ikke gjemmes for han som ser alt. Å, Gud, tenker Eva, jeg må være snill jente, eller så kommer jeg til helvete. Har jeg tenkt noe galt i dag? Kommer jeg til å bli straffet for det?

Hun kjenner redselen komme krypende fra den gresskledde plassen de står på. Gresset er fuktig, leggene føles iskalde og hun kjenner en krampelignende følelse nederst i ryggen. Hun napper etter pusten, vil bare ut, nå!

Stemmen til Gunvor kaller henne tilbake, hun har visst ikke hørt alt som har blitt sagt.

Armen har stivnet etter å ha holdt i telefonen så lenge, fingrene har blitt numne og øret kjennes varmt. I det hun reiser seg fra kjøkkenstolen kjenner hun den samme krampelignende følelsen hun opplevde i teltet.

Eva tar med seg telefonen og går ut på vaskerommet. Varmen i gulvet sprer seg raskt fra føttene og oppover i kroppen. Hun elsker det nyoppussede vaskerommet med varmekabler i gulvet. Det kjennes som en god lindring etter mange års kulde. Eva kjenner at det ligger en isfront rundt hjertet hennes, og at det vil ta tid å tine den. Hun trenger mye varme. Fremoverbøyd over benken lar hun blikket vandre bortover den allé-lignende innkjørselen, den gruslagte veien med alle humpene. Gresset danner grensen mot jordet der bonden pløyer. Lukta av nypløyd, sur jord når henne. Eva liker seg på landet, og er glad det er nettopp her hun er, det er trygt.

De avslutter samtalen, murringen i magen har gitt seg, men minnene kommer. Fra en kort, sorgløs periode i livet, i et lignende landskap, også på landet, med flate jorder, høy himmel og store forventninger.

Slik hadde Eva vokst opp som liten og tenåring, sammen med moren, faren og broren. Hun var full av liv og kvikk i replikken. Alltid blid, smilte gjennom tårer både når hun var lei seg og glad. Hun var full av forventning til livet.

8

Eva var femten år, guttene likte henne visst, de sa hun var pen, selv om hun ikke hadde noen opplevelse av det. Når hun betraktet seg selv i speilet, viste det et blekt, smalt ansikt, som rommet ei fremtredende nese og ei bestemt, spiss hake. Øynene var store og blågrå og håret nesten hvitt, med en anelse korngult i seg. Den guttete kroppen hadde riktignok forandret seg litt rundt konfirmasjonsalderen, rumpa hadde blitt rundere og låra kraftigere, men puppene var små. Moren bemerket ofte at på morssida hadde de ei god og rund rumpe og kraftige lår.

Mormoren, som ofte var på besøk, tok gjerne et usjenert overblikk over kroppen hennes og fortalte at det viste en bestemt styrke.

– Du trenger å ha sterke, kraftige lår og legger når livet står på som verst, jenta mi. Da står du støtt. Så tidde mormoren still, kikket bare alvorlig på henne bak tunge øyelokk. Men blikket så tvers gjennom henne. Eva, som ennå ikke skjønte hva de mente, ante bare at det kom mer. Mormoren var en bauta, tenkte hun, men virket litt hemmelighetsfull.

Historiene var mange hos mormor og morfar, de var spennende, men ikke alltid for barneører.

Eva var fornøyd med livet, tok en dag av gangen og gledet seg over at alt var sorgfritt i barndomshjemmet. Hun trivdes på skolen, følte seg vel med vennene sine, og hverdagene var forutsigbare. Else, som hun hadde kjent helt fra de var tre år, var bestevenninnen. Det hadde alltid vært de to. Hverdagene med Else og kosen rundt middagsbordet med familien, var nok for Eva. Else var født på samme dato som Eva, men et halvt år senere. De syntes det var litt spesielt at de begge var født den 23. De satte aldri ord på det, men lekte ofte at de var søstre. Else var blond med store blå øyne, pen lita nese, rund hake, ikke spiss og framtredende som Evas.

Hun var nett i kroppen, hadde en rolig, pen fremtreden, og et fortryllende smil. Det ble snakket om på bygda at de to venninnene hadde 9

blitt mer like med åra. De var ofte kledd likt, for mødrene sydde klær til dem.

– De kunne egentlig vært søstre, lyse i håret begge to og så godt som de går sammen. Kommentarene fra bygda nådde dem gjennom foreldrene. De smilte bare av det og syntes det var artig.

De fant etterhvert sin egen stil, men de var fortsatt preget av hverandre både når det gjaldt klesstil og interesser opp gjennom hele barneskolen.

Eva trivdes ikke på den nye barneskolen. Selvtilliten slo sprekker, og i løpet av de tre siste årene var den knust. Det gjør vondt å tenke på det. Hun skal begynne på ungdomsskolen denne høsten og er veldig spent.

Eva møter mange nye ansikter på den nye skolen. Nå har alle fra den øvre og nedre bygda blitt samlet på samme skole. Hun skal begynne på en av de første ungdomsskolene som er bygget i landet.

Her er det flinke lærere, og fra den nedre delen av bygda, nesten i byen, er det overaskende mange kjekke gutter.

– Se da, Else, han med det lyse håret er søt.

– Ikke min type, men skjønner hva du mener. Du faller jo lett for de lyse du. Else kikker på henne med et ertende blått blikk. Skolegården var mye større enn på barneskolen, de kunne gå en lang runde på et vanlig friminutt. Det var både asfalt og plen.

Eva ble kjæreste med han med den lyse luggen. Han het Rein, var like gammel og gikk i parallellklassen. Han hadde også verdens skjønneste øyne, var ikke særlig høy, ikke hadde han mye muskler heller, men han var snill. Han var ingen tøffing som likte å slåss, men han var tydelig i guttegjengen på sin måte. For Eva var det viktigste at de knallblå øynene som så inn i hennes, bare så på henne.

10

En dag merker hun at guttene fra tiendeklasse kikket åpenlyst interessert på henne. De lange blikkene de sendte ga en sitrende følelse i brystet.

– Gud, så rart. Er jeg populær? Hva skjer? De ser etter meg, tenk, meg. Hvorfor liker de meg? Tankene raste rundt i hodet hennes. Eva retter seg opp, kaster med nakken sånn at det lange håret legger seg lett over skuldrene hennes. Bena flyter lett over asfalten i skolegården.

Hun kjenner en annen følelse enn den med Rein, og hjertet øker takten.

De er ganske voksne, tør hun dette? Det er litt skummelt. Hun ser at kroppene deres er større, de er bredere over skuldrene og de har noe annet i blikket. Tør hun drømme om en av dem? Kysser de annerledes tro? Stolt, men også litt redd, kjenner hun at det spenner seg i muskulaturen i nakken. Hun sender dem et forsiktig smil.

Den nye opplevelsen er sitrende og det kribler et sted inne i henne.

Hun føler seg med ett ganske voksen.

Eva begynner å bli lei kjæresten sin, han ble etter hvert så barnslig, så liten, ikke var han spennende heller. Hun tar avstand fra han, har lyst til å såre han, gjøre han mindre enn han er. – Kan han ikke snakke litt mer, si noe fint til meg. Han bare ser på meg og tror at det er nok.

Hvorfor tør han ikke ta igjen med kameratene? Hun stopper opp og stiller seg foran Else. De går sin vante tur på landeveien.

– Du har vel allerede begynt å interessere deg for noen andre, da.

Det er vel typisk deg.

Eva må bare ta den, hun vet at Else kjenner henne. Hun retter blikket mot jordene, det flate landskapet som er så betryggende.

– Ja, du har vel rett, Else. Han du vet er forresten litt spennende, ikke sant? En dag kikket han lenge på meg.

Else ler og rister på hodet.

– Du er deg selv lik, Eva.

11

En dag Rein kom mot henne i skolegården, gjorde hun seg utilnærmelig. Hun satte nesa i sky, kjente at hun hadde behov for å si noe sårende til ham. Hun visste ikke helt for hva, men hun ville at han skulle føle at hun ikke lenger var så interessert, han var jo ikke så tøff og stor som de som var eldre og mer erfarne. Hun stakk fram den spisse haka, og hadde en skarp kommentar klar på leppene.

Han gjorde det kjente kastet med hodet, slik at den tunge, lyse luggen la seg på plass. Det som hun hadde likt så godt. Hun visste ikke helt hvorfor, det var så sexy og ærlig liksom. Godt å flette fingrene inn i også.

Han pustet sammenbitt mellom leppene og kikket rett på henne med de knallblå øynene. Hjertet myknet, men hun ville ikke ha det blikket nå.

– Er du sur, heller? Stemmen hans var prøvende, litt skarp.

– Jeg må beskytte meg, tenkte Eva, mens hjertet gjorde et ufrivillig hopp.

– Herregud, da, la meg være i fred. Stemmen var irritert, hun klarte ikke å sette navn på følelsene sine, verken overfor Rein eller seg selv.

Det var kaos inne i henne, hun var sterk og tøff det ene minuttet, men bare en replikk var nok til å få henne til å bikke over. Hun snudde på hælen, kastet med nakken og fortet seg videre. Skohælene slo hardt og bestemt i asfalten.

Det ble bare ikke noe mer etter det. De møttes fortsatt på fester med vennene, men bruddet var endelig, trodde de.

Eva ble tidlig påvirket av farens samfunnsengasjement, og hun valgte samme politiske parti som han. Hun gikk inn i Unge Venstre, sammen med venninnen Karen. Karens søster var politisk engasjert, så hun ble et forbilde for dem. Hun var pen og blond, populær hos guttene og hun fortalte spennende historier. Eva følte seg alltid mer voksen når søsteren tok seg tid til å snakke med dem. Det var blitt på tide å ta egne stand12

punkt til samfunnets utvikling, skjønte de to venninnene. Påvirkninga fra ny læring på ungdomsskolen og samtaler på jenterommet, ga dem andre tanker enn gutter og klesmoter. Eva hadde opplevd samfunnsengasjement på kroppen. Faren var lokalpolitiker, og hun var ei lita jente da han hadde hjulpet ungarerne som kom til landet som flyktninger på 50-tallet.

Snart skulle det også bli slutt på hjemmealenefestene med kokosboller og brus hver lørdag sammen med den trygge gjengen fra skolen.

Karen og Eva var i ferd med å få seg nye venner i nye miljøer.

Eva og Karen traff hverandre i 1. klasse. De to første årene gikk de sammen på skolen annenhver dag. Evas far var lærer på skolen tvers overfor huset deres, mens Karen måtte gå flere kilometer gjennom skogen i all slags vær. Jentene hadde lærerinne disse årene.

Etter 2. klasse ble de sentralisert og kom på en helt nybygd skole.

På «gamleskolen» hadde det vært de tre jentene. Else, Karen og Eva. De var et trekløver, som skulle komme til å holde sammen siden. Det var ei jente til i bygda som bodde på gård noen hundre meter unna. Ei snill og koselig jente som Eva var sammen med noen ganger. De kom bort fra hverandre etter hvert, fikk forskjellige venner og interesser. På bilder fra de to årene er Eva alltid avbildet mellom Else og Karen.

Etter barneskolen var Karen og Eva mer og mer sammen. De fikk en felles interesse gjennom politikken, men de var også nysgjerrige på livet. Begge ville teste ut grenser, tørre å gå litt på utsida av det bestående. Følte at de hadde vokst fra de andre vennene på grunn av det politiske engasjementet, samtidig som de gjerne ville treffe mennesker på utsida av bygda. Engasjementet i samfunnet og politikken var med på å forsterke selvtilliten deres mange hakk.

Karen var fra gård. Hun var sunn og frisk, med en sterk, smidig kropp og et vinnende vesen. Håret var rødt, øynene blå og kinnbeina høye.

13

Hun følte seg hjemme i det politiske miljøet. Spesielt da en tynn ung mann med halvlangt, krøllete hår viste interesse for henne.

17. mai ble jentene bedt på fest på hytta til den voksne gutten. De måtte velge den gamle gjengen eller et nytt spennende miljø. De bestemte seg fort, de dro på fest i nabobyen.

– Var det feil å velge noe nytt da, Karen? Jeg synes han virker litt spennende han med krøllene.

– Jeg er enig Eva, vi drar dit, det er flere kjekke der. Det var noe lekent i blikket til Karen. Eva lo mot henne. De satt i senga på rommet til Karen med hvert sitt eple.

– Nå er det mat, jenter. Stemmen til moren brøt inn i jentedrømmene. På vei ned den smale trappa tenkte Eva at det føltes veldig trygt med dem hun kjente.

Det ble en rolig feiring på hytta i nabobyen. De drakk et par øl, visste de var for unge, men det glemte de. Stemningen med levende lys og mørke, intense blikk, la et lokk over virkeligheten. De voksne guttene sjarmerte dem i senk. Eva kjente på nye følelser den kvelden, den unge mannen fikk fram noe i henne som hun hadde kjent før. Noe fra blikkene i skolegården. Hun glemte tiden, den langhårete, skjeggete gutten hadde lagt armen rundt henne og hun sank ned i den slitte blå sofaen.

Kvelden gikk fort, og snart var det natt. Drosja de hadde bestilt kom ikke, det var bare å begynne å gå den lange veien til Karens tante.

De var slitne og sårbente da de endelig kom frem. Ingen lukket opp.

Onkelen sov. De visste ikke at tanten var reist for å lete etter dem, sammen med mødrene deres. Den lille nødløgnen var blitt oppdaget. Til foreldrene hadde de sagt de skulle overnatte hos hverandre.

De måtte sette seg på utedoen som lå noen meter fra framhuset.

Døra var heldigvis åpen. Den stramme lukta slo mot dem, ei lukt hun kjente igjen fra barndommen, en blanding av surt og søtlig som hadde råtnet. Foran det lille vinduet høyt oppe på veggen hang det ei gjen14

nomsiktig blondegardin. Doen hadde to lokk, og det lå ukeblader og aviser i stabler ved hvert lokk. Eva snudde seg mot Karen, det lange håret falt frem over ansiktet hennes.

– Nå blir det bråk, Karen, jeg bare vet det. Hvis mamma og pappa skjønner at vi ikke har kommet hit heller, så er de livredde. Eva kjente til morens angst for at noe skulle skje henne. Hun måtte alltid si hvor hun var til enhver tid, og hun måtte aldri bli med fremmede. Karen svarte ikke, bare så på henne med de store gråblå øynene. Timene gikk, den kjølige vårlufta trakk inn gjennom veggene. De satt og småhutret i de tynne penklærne, og de ønsket seg ei varm seng.

– Enig med deg, Eva, det blir trøbbel. Karen festet blikket på et punkt på den fargerike fillerya som dekket det meste av det slitte gulvet.

Som regel hadde Karen kontroll, men nå var hun ikke lenger så høy i hatten.

Det ble nesten morgen før Eva og Karen hørte bilen i gården. De kjente ikke lenger den vonde lukta. Hender og føtter var iskalde, og gjennom den glisne veggen kunne de skimte noen spede solstråler. De hadde sittet der i mange timer. Endelig! De sprang rett i armene på mødrene sine. Det var ikke tid for kjefting akkurat da.

– Vi skulle jo dra til tante. Det var ikke meningen å overnatte på hytta. Drosja bestilte vi tidlig, men vi tenkte ikke på at det var 17. mai.

Eva satt på kjøkkenbenken hjemme, hun prøvde å forklare. Stemmen var gråtkvalt og lav. Hun satt ofte der når tankene kom. Hun følte for å se ut, se på den grønne, fine plenen rett på utsida av vinduet og på veien som gikk i kanten av plenen, det var bare det lave gjerdet som skilte. Det hendte det gikk noen der. Det ga henne ro.

– Jeg ville ikke skremme dere, jeg trodde ikke at Ivar hadde dratt ut for å lete etter meg midt på natta. Hun snudde seg halvt mot dem, det lange håret lå som en beskyttelse over øynene, og hun kjente på motstridende følelser. Hun ville gjøre sine ting, hvorfor skulle de alltid 15

vokte på henne? Hun så at broren Ivar var sur, nyven mellom øynene var tydelig under de litt buskede bryna. Blikket var vendt mot gulvet, men Eva så at han var lettet over at lillesøsteren var trygt hjemme. De store pupillene i alt det hvite var mørke av angst. Høyrehanda var stadig oppe i håret og han hadde tent seg en røyk, den andre på kort tid. Øynene hvilte noen sekunder på henne og hun leste kjærlig bekymring i dem. Han brummet litt og sa at nå la han seg. – Dere får holde på så lenge dere vil, nå skal jeg sove ut. God natt.

Hun hadde ikke gått ned fra benken ennå, den var så trygg, hun var liksom både inne og ute samtidig. Det var her hun hadde sittet da hun lærte å strikke, da var hun bare fem år, men minnet var klart og sterkt. Snart var det mandag og hun skulle møte igjen vennegjengen og forsvare at de hadde sviktet dem på 17. mai.

Det var sommer i året 1968.

Hippiene inntok Woodstock, og Beatles hadde latt seg påvirke av den Buddhistiske religionen, noe som kom klart til uttrykk i musikken deres. Klærne var inspirert av budskapet og ga et tydelig signal på at du hadde latt deg fange av det. De helfrelste gikk med blomsterkranser i håret.

All you need is love, smøg seg inn i Evas ører og hun kjente at det gikk rett til hjertet hennes. Melodien trengte inn i hodet, rytmen forplantet seg i hele kroppen, hun lukket øynene og danset.

For Eva var det viktig at håret hang løst og langt nedover skuldrene.

Hun følte en frihet med det. Håret var en viktig del av identiteten. Den lyse fargen sto for ærlighet, lengden stod for frihet. Hun følte seg som en ung kvinne som torde si at i hennes verden var fred og kjærlighet det viktigste.

16

Flower Power og Peace and Love ble aksepterte samfunnsbegreper på slutten av sekstitallet. De kom gjennom Hippie-bevegelsen sommeren 1967. Alt eksploderte i farger og blomster. Pasifistiske bevegelser nådde fram gjennom musikken. Det tydelige budskapet var i ferd med å komme innunder huden på Eva. Det ble sunget om kjærlighet og mot krig og vold. Den røde rosen var på vei inn i livet hennes. Blomsten som skulle bety så mye for henne.

Trude var ny i klassen. De ble venner og utpekte seg tydelig i klesveien. En dag kom de inn i klasserommet i de blomstrete buksedressene.

– Hei Trude, så bra at du tok den på. Jeg lurte på om jeg torde helt, det er jo bare oss.

– Tenker den er fin, jeg, men vi synes veldig godt da. Trudes lange, mørke hår lå i bølger på skuldrene hennes. Den høye, slanke skikkelsen tok seg flott ut i de smale, småblomstrete buksene. Jakka var som ei stor skjorte, også den blomstrete. Blomstene var røde. Skolekameratene kikket opp fra pultene, noen smilte og noen ristet litt på hodet.

Eva kjente på en litt tøffere, mer opprørsk trang også. Hun trodde ikke venninnene hennes hadde det behovet. De sa ikke noe om det og hun merket den ikke. Selv om hun omfavnet det gode, fred og kjærlighet, følte hun sterkt på trangen til å være fri. Snill pike-stempelet, moralens påbud og undertrykket sinne. Nå var hun lei. Til og med som liten hadde hun fått kopper som det sto SNILL PIKE på.

Da opprørstrangen kom, tok hun fram skinnvesten og losjakka.

Bak læret og vadmelet følte hun seg sterk, ja nesten uovervinnelig. Vesten gjorde henne tøff, og losjakka ga henne autoritet, som om det uniformelle smittet over på henne. Hun torde nesten møte spøkelset som bodde på loftet. Var det da hun vant sekstimeteren over Karen? Hun seilte over skolegården de dagene, med bestemte skritt, rak i ryggen og med nesa i sky.

Livet var uproblematisk og fint.

17

En slik dag kom Eva slentrende med det lange, lyse håret som en glorie rundt henne. Losjakka var åpen, en kunne skimte skinnvesten under den. Hun var på vei bort til vennegjengen da hun kom opp på siden av en annen gjeng. Det var de som gikk på bedehuset og på skolelaget, de var kristne. Eva så bare forbi dem, tenkte at de ikke hadde fått med seg de nye strømningene i tida, at de bare levde et liv i evighetens perspektiv. Hun hadde ikke noe til felles med dem, hennes Gud var i hjertet hennes, han hun ba til hver kveld i skjul under dyna. Tanken om de gangene hun og Else hadde kommet med løgner til foreldrene om at de dro på Skolelaget, og i stedet dro for å treffe kjæreste og venner ved kiosken i nærheten av skolen streifet henne. Hun sto i gangen hjemme.

– Jeg drar nå, Else har kommet, vi sykler til bussen.

– Så travelt du har det i dag, da. Moren sendte henne et spørrende blikk fra kjøkkenet.

– Ja, vi har dårlig tid. Hun torde ikke møte morens blikk.

Eva skvatt til da den ene jenta tok henne i armen, fast og bestemt. Hun kikket brått opp og møtte det isblå blikket jenta satte i henne, men stoppet motvillig, avventende og overrasket.

Hva ville hun? De hadde ikke noe usnakket, disse jentene sto jo alltid bare der og betraktet alle andre.

Eva rettet et skarpt blikk mot henne, samtidig kjente hun at skuldrene ufrivillig ble heist opp en tanke.

– Du burde holde deg for god til å gå slikt kledd, som en hippie.

Se på Else, hun er ordentlig, lær av henne, du.

Blikket var mørkt og dømmende. Eva klarte ikke å svare, en snikende krampelignende smerte rammet henne nederst i ryggen. En smerte hun hadde kjent før, for mange år siden i teltet. Bena ville svikte og hjertet begynte å hamre. Hva skjedde? En klump i halsen begynte å vokse, truet med å kvele pusten. Hendene var knyttet dypt nede i lommene 18

på losjakka, klare til forsvar. Hun ville ikke at noen skulle se at de skalv.

De andre jentene ble tydeligere. De hadde flyttet seg innover i ringen, de sa ingenting, men alle sto med armene i kors. Det manglet bare at de nikket bekreftende til det som ble sagt. Eva fikk aldri forsvart seg, hun rev seg løs, tok seg sammen for ikke å springe ut av skolegården, vekk fra alt sammen, hun ville bare hjem.

Ordene kjentes som et knyttneveslag i mellomgulvet, det lignet på det slaget hun hadde fått av en yngre nabogutt som hadde drevet en mobbeoffensiv mot henne på ungdomsskolen. Det overasket henne at han var så aggressiv, hun trodde først han tøyset og ertet. Men da han kastet småstein på henne fra den andre siden av skolegården og tok henne i skrittet på vei opp trappa til klasserommet, skjønte hun at det var noe mer. Han ville de skulle være venner den dagen han rakk ut handa, men slo isteden. Da fikk Eva nok.

– Gutter, ta han skikkelig for meg, slik at han aldri har lyst til å slå en gang til.

Rein og kameratene flokket seg rundt gutten og dro han med seg bak skolen.

– Du kan stole på oss, Eva, vi tar han.

Hun var sint, han kunne prøve seg en gang til. Det gjorde han ikke.

Det som skjedde i skolegården hadde vært et reelt slag, men disse ordene ga mer en følelse av skam, som skulle bli en del av livet hennes. Ordene hadde minnet henne på det fjerde bud, på nødløgnene til foreldrene, men også på alle tankene som Gud kanskje ikke likte, på klærne hun brukte, som var annerledes enn de fleste.

Eva snakket ikke med noen om det. Hun møtte vennegjengen som om ingenting hadde skjedd. Med et bredt smil og en kjapp replikk.

Hjertet slo fort og hardt resten av skoledagen. Da hun kom hjem, gikk hun i sitt lønnkammer, som hun visste det sto om i bibelen. Hun gikk for seg selv, lukket seg inne på rommet sitt, slik hun pleide å gjøre 19

når hun var lei seg. Her gråt hun såre, salte tårer. Tanker om straff kom til overflaten.

– Brydde virkelig Gud seg om hennes klesvalg, brydde han seg om at hun var guttegæren? Selvfølgelig skulle hun ikke lyve, det var et bud hun pleide å holde. Kom Gud til å straffe henne nå? Hun hadde tidlig lært at han så tankene hennes. Ville ikke Gud at hun skulle leve i pakt med sitt indre? Ville han virkelig at hun skulle gå på bedehuset sammen med de som baksnakket og fordømte? Det hadde hun opplevd og tatt avstand fra.

Eva torde ikke gamble med Gud. Den blomstrete buksedressen, de utvaskede cordfløyelsbuksene, den svarte skinnvesten, den tøffe, svarte losjakka og det lange, slette håret, alt ble borte i løpet av et par dager.

Eva dukket opp på skolen en kjølig høstdag med lyseblå dunjakke og kortklippet hår, med krøll på panna. Alle glante.

– Hva har du gjort? Hva holder du på med, Eva, hvem har fått deg til å gjøre noe så dumt? Trude var i sjokk.

– Jeg vet ikke, ville bare ha en forandring. Hun hatet egentlig krøller på seg selv, moren hadde tidlig prøvd å bøye litt på det slette håret hennes. Nå hadde hun faktisk gjort det selv!

Identiteten hennes var borte. Else og Karen sa ingenting, de tenkte kanskje det var greit, for nå var Eva mer lik dem igjen.

Hun spurte seg selv hvor det var blitt av opprørstrangen, de bastante meningene, Flower Power og All you need is Love. Hun skammet seg. Tankene raste gjennom hodet, hva skjedde med henne? Hvorfor tillot hun ei fremmed jente å bestemme over hennes liv?

Hun hadde klart det og ingen skjønte hva som skjedde på skolen, denne tilsynelatende, vanlige dagen, da snøslapset lå som ei hinne over skolegården.

Det som hadde gått umerkelig for seg, hadde vært et helvete for 20

Eva. Ordene til Trude var der hele tiden. Hvorfor hadde hun gjort dette ufattelige grepet? Var det hennes indre kamp, en kamp mellom å gjøre seg fri fra straffen eller å la den innhente seg? Hun hadde ikke tort å gamble med Gud, visste ikke hva konsekvensene kunne bli. Kanskje kom det til å skje noe med hennes nærmeste, kanskje Ivar kjørte seg i hjel på vei hjem en kveld?

Hun hadde tatt et valg, hun ga opp den tøffe, bevisste Eva, hun som hadde lært å lytte til følelsene sine og tørre å leve dem ut. Nå gjemte hun henne bort inne i hjertet sitt et sted. Hun fikk stå på vent. Selv om foreldrene var kristne, var de liberale i sitt syn på mange ting, hun og broren fikk stor frihet. Hun hadde ikke lært om den straffende guden hjemme.

Samme dag som Eva dukket opp på skolen som den nye Eva, sto det bilde og en liten reportasje i lokalavisa om ei glad jente med lyst, langt, flagrende hår og skinnvest.

Journalisten, en venn av faren, hadde stoppet dem på gata i byen noen dager tidligere og vekslet noen ord. Journalisten lo litt, og lurte på hvem den flotte, nordiske jenta var. Faren var stolt av dattera si, kritiserte henne ikke for det lange lyse håret og losjakka, lot henne være den hun var, og sa at det var dattera hans.

– Kan jeg ta et bilde, hun er jo et eksempel på ei nordisk, blond jente. Journalisten virket entusiastisk der han sto med alpelua på snei og sigaretten i munnvika. Faren var som alltid åpen for overraskelser.

Eva var litt mer beskjeden, men åpen som faren, hun smilte bekymringsløst til mannen med det store kamera. Ingen av dem ante at det bildet skulle bli en avslutning på en epoke i Evas liv Ydmykelsen fra jenta i skolegården var tøff og hun led under den. Den mest sårbare strengen hos henne var blitt truffet: Redselen for å bli straffet. Den som var så sterk at hun skiftet stil, kanskje det var bedre å ligne 21

Else? Alt var kaos, hun prøvde å lytte til sin indre stemme, men den var taus. Hun var også taus, delte det fortsatt ikke med noen, ikke engang med Else. Det ble for privat, for vanskelig å snakke om. Noe vibrerte inne i kroppen, som en kløe, som om en sverm av små, krypende larver inntok musklene hennes. Gråten lå hele tiden på lur, hjertet dunket ofte hardt og fort helt uten grunn. Ingen så hennes sorg og fortvilelse, men moren stusset over skiftet i klesvalget.

– Hva har skjedd med deg da, Eva? Har du lagt bort skinnvesten og losjakka? Egentlig synes jeg du er finere nå, særlig med det korte håret. Moren kikket på henne over brilleglassene mens hun tørket av benken med raske bevegelser.

Eva var vanligvis som en åpen bok, men nå holdt hun alt for seg selv. Hva tjente det til å prøve å forklare?

Om kvelden, når hun lå i senga, vellet følelsene av ydmykhet, trakassering og mindreverdighet opp i henne. Og den tilbakevendende redselen for å bli straffet. Det beste var å være snill jente, gjøre som det sto på koppene. Hun gråt sårt og stille inn i dynetrekket, ville egentlig hyle, men torde ikke.

Eva var glad hun hadde Else, overfor henne kjente hun ingen mindreverdighetsfølelse. For Else var Eva bra nok som hun var. Skulle hun gamble på at hun forsto følelsene hennes? Nei, hun fikk vente.

Gå tur kunne de gjøre hele året. Jentene elsket bygda si. Jordene lå langstrakte, gårdene lå spredt utover det flerfargede lappeteppet og på våren bar det nytt håp om gode avlinger av flere slag. De likte å være ute, nyte den friske lufta som det var mye av rett utenfor døra. Det åpne landskapet gjorde at vinden tok godt tak både i trær og mennesker.

Ristet i dem, og skjermet dem. Skogen som lå i utkanten, vernet om den lille bygda. Menneskene var forskjellige, men de hadde funnet sin plass. Faren til Else var bonde. Når han tok på seg arbeidsdressen og de grove støvlene med litt jord på før han skulle sette seg på traktoren 22

tidlig på morgenen, så kunne faren til Eva dra seg litt lenger i senga før han tok på seg skjorte og slips og den etter hvert tynnslitte dressjakka.

Det holdt å ta på seg sko med tynne såler for å sette seg i bilen å kjøre til skolen. Nede i veien, der den skarpe svingen løftet landskapet opp en smule, lå det et hønseri. Hver vår når gjødsla skulle spres, la det seg en sursøt eim over jorder og mennesker. Bøndene hadde tro på hønsemøkk for å få gode avlinger, og trua var sterk ute på det prærielignende bondelandet. Jentene ble aldri fortrolig med den stramme lukta.

– Sitter det ikke en annen på traktoren i dag, Else?

– Jo, det gjør det, sikkert han nye. De så snart at det ikke var bonden de kjente, han som hilste med handa og smilte bredt og kanskje kikket ekstra godt når han passerte de unge damene på landeveien.

Traktoren hadde større fart enn vanlig, og mannen bak rattet var ung.

Det hadde gått rykter om at hønsebonden skulle ha en gårdsgutt hos seg en tid, en som hadde tatt landbruksskolen og som trengte praksis.

Ikke alle i denne lille bygda hadde råd til gårdsgutt, men hønsebonden hadde foruten private midler, ekspandert i markedet. Han hadde mange høner som ga fine egg på kort tid, og det var lønnsomt. Hønsebonden var synlig i miljøet. Gårdstunet var omgitt av mange hus, og de ble etter hvert tre generasjoner på tomta. Samtidig var det satt av plass til gårdsguttene. Det var godt å være hos hønsebonden og kona, de var åpne og integrerende.

Jentene var ikke helt forberedt den dagen de fikk øye på den gulbeige brakka som var plassert nederst på tomta til hønsebonden. Den passet liksom ikke inn i miljøet, samtidig som det var spennende at det kom noe nytt. Den syntes best når du nærmet deg bygda sørfra, var litt snål i formen, avlang og sto styltet opp på lekablokker. Dette var en helt annen stil enn bygningene som var der fra før. Men den var praktisk, tok ikke stor plass, var stor nok for en person og kunne lett fjernes etter bruk.

En dag fikk de endelig se den nye bygdingen på nært hold. Jentene 23

var ute på en av turene sine da de stoppet opp og glante, hva drev det mennesket på med? Sto han og undersøkte kornet på aksa? Ja, det gjorde han virkelig. Det var noe nytt her ute på bondelandet, ingen bonde hos dem gjorde slik. Ikke i lyset i alle fall. De så på hverandre og kniste.

– Han virker litt rar da, Eva, vanskelig å se hvordan han ser ut.

– Han er høy i alle fall, virker bred over skuldrene. Eva lente se litt mot Else, automatisk tok hun seg til håret, kjente etter at det lå på plass.

– Hvem er den fremmede mannen tror du? Else bare ristet på hodet uten å si noe. Ingen hilste, bare hastet forbi den rare mannen i blå arbeidsdress og lue.

Evas hjem var lett synlig med eternittplater og lå bare noen få meter fra hovedveien. Hjemmet til Else lå noen hundre meter unna, bakenfor huset, ned mot skogkanten. Eva så best ned til henne fra vinduet i gangen, og fra vinduet på rommet sitt. Det var bare to gårder som var synlige fra den siden av huset. Den gamle gården lå nærmest, spøkelsesgården, der den trygge barnepika hennes bodde.

Hun hadde vært tjenestejente på gården fra hun var ungjente. Nå var hun ei kvinne på nærmere seksti og hadde fått ei tomt på gården som arv. Det hadde gitt henne mulighet til å bygge sitt eget, lille hus, som Eva løp til ofte. Nettinggjerdet, som nå var ganske slitt, hadde en liten åpning, en port, som alltid sto åpen. Gjennom årene var porten flittig brukt av de to naboene. Da Eva ble for stor til å ha barnepike, kalte de det venninnebesøk når de besøkte hverandre.

Redselen for mørket satt i henne, hadde alltid gjort det. Særlig om kvelden og natta hørte man rare lyder når vinden jamret seg rundt hushjørnene. Katten merket disse uforklarlige lydene, den spisset ørene, hoppet ned fra sofaen og satte seg ved døra. Eva ble med.

24

Vil du lese resten?

«Bruden» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.forlagshusetivestfold.no

E

«Det er tryggest i senga. Ulrik satte alltid radioen på før han gikk på jobb, slik at det ble litt liv i huset. Eva fulgte alle programmene til Ulrik kom hjem igjen. Det verste var når hun måtte på do. Da måtte hun ned i gangen til Fru Torgersen. Det var langt dit og angsten kunne være der også. Den kom hver dag, men hun visste aldri når, den bare kom som en skygge eller en tykk gråhvit vegg. Stemmen ble borte, hun fikk ikke luft, hun kjempet med pusten og hun kjempet for å komme løs. Hun løp inn i tåka…»

TORILD GUSLAND (f. 1953) har en Bachelor i sosialfag fra universitetet og har jobbet som miljøterapeut innenfor helsevesenet, men også som selger. Hun er engasjert i familie, venner og samfunnsutfordringer, da psykisk helse spesielt.

Forfatteren, som også maler og har deltatt på flere utstillinger, har utgitt to diktsamlinger på eget forlag Kjære Kvinner (2010) og Kjærligheten til hverandre (2012).

Torild Gusland er medlem av den internasjonale organisasjonen Soroptimistene som driver med bekjempelse av vold mot kvinner, samt fremmer kvinners rett til utdannelse. Hun er gift, har to barn, tre stebarn og ett barnebarn.

ROMAN

TORILD GUSLAND

Bruden

va er 18 år når hun gifter seg med sin Ulrik. De har flyttet sammen i en liten leilighet og sjømannen Ulrik har fått jobb på land. Men Eva blir ikke frisk etter den dramatiske aborten. I tillegg har hun mistet kontakten med venninnene Else og Karen. Hun savner dem så, hun savner moren og faren sin og hjemmet hun vokste opp i. Nå er hun overlatt til Ulrik og alle hans regler, overlatt til angsten, pillene og alle tankene. For hva skal det bli av henne til slutt? Eva vet at hun har syndet. Hun har trosset foreldrene og smerten hun kjenner nå er kanskje Guds straff? Evas skam og skyldfølelse setter seg i sjelen og får kroppen til å gå i lås.

Dessverre vet hun ikke ennå at livet vil gi henne så mye, mye mer.