Les starten på "Drømmevokteren" her: by Forlagshuset i Vestfold as

DrĂ¸mmevokteren E. E. Fossum

© Forlagshuset i Vestfold as / Liv Forlag 2016 ISBN: 978 82 8330 094 9 Trykk: ScandBook AB, Sverige Papir: 80 g FSC Mul-Print Cream 1,5 Illustrasjon omslag: Nina Marie Andersen Omslagsdesign og sats: jummel designstudio Satt med Adobe Garamond 11/15 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller inngåtte avtaler om kopiering.

FANTASY

2016

I Lacuon av Emineo ser på seg selv i det store speilet i steinhallen. Folk kaller ham kongens største kriger. Det finnes ingenting som skremmer ham. Ingenting som gjør ham redd, sint eller trist. Men han kjenner ingen glede heller – ingen lengsel, ingen tilfredsstillelse – og han kjenner ikke mannen i speilet. En svak fornemmelse av frustrasjon kommer over ham, men det varer ikke lenge. Han vender seg bort fra refleksjonen og ignorerer alt det som ikke stemmer, slik han alltid gjør. Han har en oppgave. Lojaliteten til menneskene driver ham videre. Om han hadde kjent sitt eget hjerte, ville han ikke ha gått ut i natten og lett etter Ildmonsteret. Da ville han ha ønsket å leve. Et høyt smell river Orian ut av drømmen. Den høyreiste mannen i rustning som ser i et speil, blir brått byttet ut med en hånd på bordplaten foran ham. Han ser sjokkert fra hånden og oppover en velkledd arm, langs en anspent skulder og videre opp på et ansikt som lyser av irritasjon og mangel på forståelse. Det er foreleseren. De er i et forelesningsrom på fakultetet hans ved universitetet. «Jeg begynner å bli mektig lei av dette. Gode innleveringer hjelper deg et godt stykke på vei, men hvis du skal delta på disse seminar-

ene, må du klare å følge med. Hadde det enda bare vært deg selv du ødela for, vet jeg ikke om jeg hadde tatt meg bryet med å si noe, men du forstyrrer jo hele forelesningen!» Orian svelger hardt og ser forvirret rundt seg. Alle følger med på ham. Flere av studentene flirer godt og hvisker seg imellom. Jeg har gjort det igjen. Som de fleste unge mennesker dagdrømmer han stadig. Problemet er at dagdrømmene hans er mer som nattedrømmer; de er utenfor hans kontroll, og det er som om han virkelig sover når de kommer over ham. Det har blitt verre de siste årene. Nå som han til og med faller ut i en forelesning som han virkelig ønsker å få med seg, vet han ikke hva han skal gjøre. «Jeg beklager, herr Peterson.» Bildet av den høye krigeren er brent fast i minnet og det er fremdeles vanskelig å konsentrere seg. «Jeg kan ikke noe for det …» Det siste hvisker han. Peterson stirrer hardt på ham. «Jeg synes du skal ta deg en tur til legekontoret og få tatt en blodprøve. Vent litt, så skal jeg kalle på en vakt som kan følge deg.» Det er nesten uutholdelig pinlig å gå mot døren mens størstedelen av dem som sitter i rommet fortsatt glor etter ham. «Få sjekket hodet ditt mens du er der», sier noen lavt. Orian vet ikke helt om det er en spydighet eller om det faktisk er alvorlig ment. Det spiller ingen rolle. * Det nærmer seg kveld, og universitetsområdet begynner å bli behagelig øde. Skyggene er lange og danser i vinden. Orian er tilbake utenfor fakultetet – det ligger bra til etter hans

smak, litt for seg selv i et frodig parkområde, med høye kastanjetrær nesten helt inntil det gamle murbygget. Han står under et av de mektige trærne sammen med en annen student. Victoria er en av hans få lojale venner; en sjenert og arbeidsom jente som bor nær universitetet. «Det er noe magisk ved skumringen», sier hun lavt. «Skyggene virker levende når de beveger seg.» Orian smiler og nikker til henne. Han vet ikke om hun oppriktig liker skumringen og skyggene, eller om det bare er noe hun sier for å skape en følelse av samhørighet dem imellom. Hun vet at han trives best i mørket. Det er uforståelig for ham at hun er usikker på seg selv, hun som har så mange gode sider. Han betrakter henne i det dunkle lyset fra lyktene utenfor fakultetet; det trenger så vidt gjennom bladverket over dem, men han ser henne tydelig nok. Hun har fyldige former, et yndig ansikt med klare, blå øyne og mørkebrunt, tykt hår samlet i en hestehale. I dag har hun på mørkeblå jeans og en lysegrønn bluse som sitter litt stramt. «Ja, de virker levende», mumler han distré. Hun gir ham et forlegent blikk, kanskje fordi hun legger merke til hvordan han studerer henne. «Så … hadde legen noe nyttig å si?» «Nei. Men han tok noen prøver.» «Trodde han også at du var rusa?» «Nei, jeg tror ikke det. Han sa noe om å sjekke at allmenntilstanden var i orden. At jeg ikke mangler noen vitaminer eller noe sånt, tror jeg. Han tok tre ampuller blod, blant annet.» «Oi. Da skal han vel undersøke alle muligheter.» «Han skal vel det …» «Fortalte du ham hvor ofte det svartner for deg? For det har blitt oftere, har det ikke?»

«De har jo allerede sjekket hodet mitt flere ganger», sier han og unngår å svare ordentlig på spørsmålet. De står i utilpass taushet en stund. Det er ikke så enkelt å finne på ting å snakke om når stemningen er preget av noe tungt og usagt. «Hvordan går det egentlig med deg?» spør Victoria plutselig. Orian sparker litt i grusen og unngår blikket hennes. «Egentlig? Det er vanskelig å svare på … Jeg våkner hver dag og lurer på hvor jeg er. Bokstavelig talt. Det tar så lang tid å innse at jeg begynner å lure på om jeg fortsatt sover. Den følelsen sitter i mesteparten av dagen. Kanskje jeg skulle studert filosofi i stedet, så mye tid som jeg bruker på å forstå meningen med livet …» «Men at du kan fortelle meg om disse tingene, sier meg i hvert fall at du er ganske våken.» Victoria smiler forsiktig. «Ikke gi opp, Orian. Det er mange muligheter du ikke har sjekket ut. Du vet jo aldri; kanskje universitetslegen kan løse gåten.» De hører stemmer i nærheten. To unge kvinner og en dresskledd, middelaldrende herre kommer ruslende ned de gamle trappene fra fa-kultetet. Orian sukker litt og snur seg raskt bort fra dem. «Er det Peterson?» spør Victoria. «Ja.» Orian håper foreleseren ikke ser ham. Han lytter til skrittene som treffer grusen og snart er på vei forbi dem. «Orian?» Herr Peterson har visst lagt merke til ham, til tross for at han står med ryggen til. Han snur seg og gir foreleseren et halvhjertet smil. «Det var bra jeg traff deg», sier Peterson ivrig, og vinker farvel til de kvinnelige studentene. «Jeg har snakket med rådgiveren din, og jeg må beklage at jeg sendte deg ut på den måten. Jeg skulle bare ønske

jeg var blitt informert tidligere …» Han snakker lavere og lavere, som om han sakte innser at Victoria også er der. «Jeg skulle ha fortalt deg», sier Orian raskt. Peterson kremter litt. «Hm, ja. Jeg er jo typen til å trekke slutninger litt fort. Jeg kunne ha pratet med deg på tomannshånd først, i stedet for å ta det opp foran hele forsamlingen. Men kanskje du kunne satt deg lenger bak ved neste forelesning? Bare så ikke alle får anledning til å følge med på deg om du skulle … igjen …» «Jeg skal gjøre det», mumler Orian. Han forsøker alltid å finne seg en plass bakerst, men forelesningen med Peterson er tirsdagens første. Bussen går så sjelden fra der han bor at det bare er én han kan ta om han ikke skal komme flere timer i forveien. Den bussen er ofte så sen at han kommer fram i siste liten, og da er det sjelden plasser ledig på annet enn den forreste raden. Det er ikke så mange som vil sitte der, rett foran nesen på Peterson, tenker Orian oppgitt. Kanskje jeg må begynne å komme grytidlig … Det er ikke en fristende tanke. «Tristan», sier Victoria brått og nikker mot trappene. «Jeg går og møter ham.» Tristans mørke skikkelse kommer slentrende ned trappene. Den svarte frakken hans har en stor hette som han har trukket godt over hodet, men det er ingen tvil om at det er ham. Victoria virker nesten overdrevent ivrig på å gå ham i møte. Når hun er et stykke unna, blir det tydelig at Peterson har mer på hjertet, men at han har holdt det tilbake på grunn av henne. «Si meg … Hva er det du ser?» «Hva mener du?» spør Orian forvirret. «Når du faller ut på den måten midt i forelesningen. Hva er det du ser? Rådgiveren nevnte at du ser ting.»

Orian hadde aldri ventet et slikt personlig spørsmål fra en så formell fyr. Han hadde heller ikke ventet at rådgiveren hans skulle gå slik i detalj om hans tilstand overfor foreleseren. «Ser?» «Er det som hallusinasjoner? En slags syner? Eller er det mer som drømmer?» «Hvorfor lurer du?» spør Orian mistenksomt, men foreleseren har gjort ham klar over noe. Han har alltid sett på synene sine som drømmer, men selv om de er underlige, føles de skummelt virkelige. Det er som om han virkelig er der, i skogene, på slettene eller omringet av murvegger, så nær den mystiske krigeren at han nesten kan strekke hånden fram og røre ved ham. Så nær at han kan kjenne vekten av rustningen, de fremmede klærne mot huden, styrken i den solide kroppen – som om den var hans egen. Jeg drømmer ikke. Jeg må hallusinere … «Jeg spør fordi jeg er nysgjerrig. Du blir så fjern i uttrykket, det er tydelig at du er et helt annet sted. Kan det være narkolepsi du lider av?» «Orian?» Tristan kommer bort til dem med raske skritt, med Victoria rett bak seg. «På tide å gå?» Orian nikker. Det virker som om kameraten hans har sett hvor utilpass han er, og han gir ikke slipp på muligheten til å unngå flere av Petersons personlige spørsmål. «Vi må dra», sier han unnskyldende til foreleseren. «Selvsagt», sier Peterson. «Vi snakkes.» «For en frekk type.» Tristan himler med sine tungt sminkede øyne. «Tenk å snakke til deg på den måten. Som om han er hevet over deg, liksom, og det er et privilegium for deg å få lov til å legge ut om private ting for ham. Kanskje han var psykolog i et tidligere liv?» Victoria ler litt. «Han virket mer som en gal forsker, spør du meg.

Med et hemmelig prosjekt for å kartlegge ekstraordinære evner.» «Ekstraordinære evner?» Orian ser skeptisk på henne. «Ja, kanskje det du drømmer, er fremtidsvisjoner eller noe sånt.» «Det tviler jeg på …» «Det var bare et eksempel. Det er litt vanskelig å komme med et godt forslag når du aldri forteller hva du ser.» «Begynner du også, nå?» stønner Tristan. Orian synes det er forfriskende å oppleve Victorias nysgjerrige side. Hun lar den ikke komme fram så ofte. «Ekstraordinære evner, du liksom. I så fall ser jeg nok fortiden. Eller en helt annen verden.» Victoria ser spørrende på ham. «Jaha?» Et glimt av nysgjerrighet dukker opp i Tristans øyne også, selv om han forsøker å virke oppgitt. Orian nøler litt mens de går mot parkeringsplassen. Kanskje det er på tide å være mer ærlig med mine beste venner. «Det varierer … Det er forskjellige omgivelser, forskjellige landskap. Gamle bygninger, noen med arkitektur som jeg egentlig ikke kan huske å ha sett noe sted. Ikke så mange folk og dyr. Men iblant får jeg glimt av … fæle ting. Skapninger jeg er sikker på at jeg ikke kunne ha funnet opp når jeg er våken. Bare små glimt …» «Merkelig …» sier Victoria lavt. «Er det alt?» spør Tristan skuffet. «Nei», innrømmer Orian. «Det er alltid én ting med. En mann.» Victoria roter med bilnøklene i veska og mister dem på bakken foran den gamle bilen sin. Hun plukker dem lynraskt opp, låser opp dørene og ser innstendig på ham. «Hva slags mann?» «En kriger. En kraftig kar med langt, mørkt hår, rustning, sverd, alt sammen.»

«Kriger?» Tristan flirer litt. «Du har lest for mange eventyr.» «Jeg har tenkt det samme», mumler Orian mens de setter seg inn. Bilen ruller sakte av sted, svinger ut av universitetsområdet og kjører mot byen. Tristan sitter i passasjersetet foran. Han strekker seg fram for å slå på bilstereoen, men Victoria ser strengt på ham før hun gløtter bak på Orian. «Men ...? Det er ikke egentlig det at du leser for mye, er det vel? Tror du ikke det er noe mer?» «Jo. Det er bare det at …» Orian svelger litt, overveldet av følelsen av savn og forvirring som kommer over ham når han tenker på krigeren. «Han virker kjent … Så utrolig kjent.» «Tror du at det kan være minner?» Orian rister sakte på hodet. Han vet hvorfor hun spør om drømmene hans kan være minner. Deler av fortiden hans ligger i mørke. Det første han husker av livet, er en kald vinterdag i en grøft. Han husker den bare så vidt, men han var visst naken og alene. På sykehuset kom de fram til at han var omtrent fem år, men han kan ha vært noe eldre. Han var underernært og svak, så det var ikke enkelt å si. Hukommelsen hans var borte og ingen dukket opp som kunne fortelle hvem han var eller hvor han kom fra. «Har du prøvd hypnose?» spør Victoria, klar over hva han tenker på. «Jeg har hørt at det kan hjelpe folk med hukommelsestap.» Forslaget får Orian til å grøsse. «Jeg tror ikke det …» Tristan trekker på skuldrene. «Hva med en god, gammeldags privatdetektiv? Du kunne jo være med på et av disse tv-programmene hvor de leter etter folks slektninger.» «Du vet allerede svaret på det, gjør du ikke?» Det blir stille i bilen en stund. Orian kjenner på duringen fra motoren mens han stirrer ut av vinduet. Han får et glimt av sitt eget

speilbilde i bilruta; mørkt, rufsete hår skygger for et smalt og blekt ansikt med mismodige, grå øyne. Han snur seg raskt vekk igjen. De andres forsøk på å hjelpe ham burde gjøre ham glad, men det har motsatt effekt. Det blir så smertelig tydelig for ham hvor mye det er som ikke stemmer. Politiet sendte bildet hans vidt omkring da han var liten; han var til og med på nyhetene et par ganger. De forsøkte alt. Ingen hadde informa-sjon å komme med. Dette styrker det han vet, innerst inne. Jeg hører ikke til noe sted. Verden er feil. Alt er feil. * Det regner igjen. Den kalde vinden sender dråpene hardt mot vinduet, og vannet som siler nedover glasset, gjør det vanskelig å se verden der ute. Den overgrodde hagen, det hvite gjerdet mot veien hvor malingen er i ferd med å skalle av, den støvete, hullete grusveien bortenfor – alt er utydelig og mørkt, som i en drøm. Et kort øyeblikk tenker Orian at han kan slå plenen og male gjerdet for huseieren når været blir bedre. Så demrer det for ham på ny hvordan tingene ligger an. Fru Miram døde for fem dager siden. De begraver henne i morgen. Hun var gammel og sliten, så det er egentlig ingen tragedie. Kanskje det ikke ville ha plaget ham så mye hvis han hadde hatt en familie, hvis han hadde hatt et sted å dra – og ikke hadde følt seg så gammel og sliten selv. Denne kvelden er det ekstra tungt; han orker knapt å bla i en av de slitte bøkene som ligger i en haug på bordet foran ham. Det er dunkelt i det lille rommet hans. Et enslig stearinlys er alt han tillater seg. Uten at han vet hvorfor, føler han seg bedre i mørket. Det er som om alt blir mykere og mindre farlig når det ikke er lyst.

Kanskje verden der ute bare er en drøm, tenker han vagt. Kanskje dette ensomme rommet også bare er en illusjon, og noen snart kommer til å riste meg våken. Han skvetter til da det banker på døren. Han har ingen anelse om hvem det kan være og kjenner frykten komme krypende. Det banker igjen. «Orian?» En dempet stemme kaller på ham. Forvirringen letter sakte, og snart slår det ham at han kjenner stemmen. Noen sekunder til, så husker han hvem den tilhører og at vedkommende er noen han har ventet på. Tristan har stilt seg under mønet, i ly for regnet. Likevel ser han litt kald ut slik han står, sammensunket i skuldrene og med hendene dypt begravet i en grå jakke som er for stor for ham. Han ser alltid kald ut. Kanskje det er den hvite huden, enda blekere enn Orians, det lange håret farget sort som bek og den like svarte sminken han har rundt øynene. Han ser ut som om han nettopp har steget ut av et dystert herskapshus i en mørk sump på sekstenhundretallet. Akkurat nå ser du også ut som en våt røyskatt, tenker Orian med seg selv, men tror ikke kameraten ville blitt begeistret for den sammenligningen. «Tok deg lang nok tid å åpne», mumler Tristan. Han går et skritt til siden så Orian får se de to andre som venter på ham, ute på den smale stien som fører til porten mot veien. Victoria lyser som en stor smørblomst i sin gule regnfrakk. Den skarpe fargen passer ikke spesielt godt til personligheten hennes. Chris står ved siden av henne med en enorm paraply, lik en galant ridder som kommer en ung dame til unnsetning samme hvor tungt det er å tviholde på noe som nesten kunne vært en parasoll, mens

vinden kommer i brutale kast og regnet er tungt som hagl. Som den grundige typen han er, har han på seg en grønn, vanntett jakke i tillegg og virker ganske uberørt av værtilstandene. «Kommer du?» spør Tristan utålmodig. «Hm? Ja …» Orian skynder seg inn, haler en slitt regnfrakk opp av en kurv med yttertøy og drar den fomlende på seg mens han ser etter støvlene. Snart er han ute hos Tristan og låser døren nøye bak seg. Kameraten stirrer tankefullt på ham mens han legger bort nøkkelen. «Når må du være ute?» «Om to uker», svarer Orian stille mens de går bort til Victoria og Chris. «Det er like greit, eller hva? Skjønner ikke at du har holdt ut i det lille hølet her så lenge.» «Jeg liker meg her ute. Det er fredelig og grønt.» «Hei!» Chris møter ham med et bredt smil og tilbyr ham en plass under paraplyen. Orian rister på hodet og vender ansiktet opp mot høstregnet mens de går ut på grusveien, så han våkner ordentlig. «Har du funnet et nytt sted ennå?» spør Victoria. «Nei.» «Du må jo bare slå deg til ro med en plass du kanskje ikke liker, så du ikke blir stående uten et sted å bo. Så kan du finne deg noe bedre når du har tid.» «Jo da …» Orian vet at hun har rett, men det er ikke så enkelt. Det lille han har til å overleve på hver måned rekker ikke langt. Han har det han trenger, men bare så lenge han er forsiktig. «Tilbudet mitt står fremdeles ved like», sier Tristan. Orian grøsser ufrivillig. Tristan leier en kjellerhybel hos slektnin-

ger, men det blir ikke mye fred og privatliv når man må dele bad, kjøkken og det meste annet med et ektepar og tre unge jenter. Det er ikke fristende å bo så tett på en hel familie. «Det er et sjenerøst tilbud, men …» Tristan trekker på skuldrene. «Du får si ifra hvis du blir desperat nok.» «Jeg har snakket med fatter’n, og om du ikke synes det blir for kummerlig, er du velkommen til å bo i den gamle låven hos oss. Vi har jo hatt kontor der oppe, så det er ikke så verst innreda. Og så er det en oljeovn som varmer godt der.» Chris ser forventningsfullt på Orian. «På låven?» spør Victoria vantro. «Han kommer jo til å fryse i hjel på vinteren. Oljeovn eller ikke …» «Om det blir sprengkaldt på vinteren, så kan du jo komme inn og sove hos oss. Eller kanskje du har funnet deg et bedre sted innen den tid. Vi ville bare tatt litt for strøm og vedlikehold, så du skulle nok klare det. Og så kan du jo hjelpe broder’n med leksene iblant. Han er jo interessert i historie og sånt, akkurat som deg, men jeg og fatter’n er dårlig hjelp i sånne fag.» Orian kan ikke la være å smile av Chris’ entusiasme. Han er slik en positiv kar. Hans gode humør og hjelpsomme natur har skaffet ham mange venner. Aldri blant de såkalt kule eller innflytelsesrike typene, men blant personer som virkelig trenger og setter pris på en som sprer godt humør og pågangsmot til de rundt seg. Personer som Orian. «Det høres ikke så dumt ut», innrømmer han. «Flott!» utbryter Chris. «Da kan vi gå innom meg på veien og fortelle den gode nyheten, kan vi ikke?» «Nei, ikke tale om», sier Tristan. «Nå skal vi hjem til meg og se en bra film slik vi har avtalt, og ikke vasse inn på gården hos dere. Det er

sprøtt nok at Orian foretrekker å bli bonde fremfor å bo hos meg, om ikke vi alle skal tilbringe kvelden i den … odøren.» «Kuer lukter ikke så ille», protesterer Victoria. «Dessuten lukter det ikke fjøs inne hos Chris.» «Chris lukter fjøs uansett hvor han er», sier Tristan sarkastisk. De andre kjenner ham godt nok til å vite at han ikke mener noe vondt med kommentarene sine. Av og til ergrer det Orian voldsomt når Tristan klager. Kameraten har en stor familie, gode venner og studier han trives med. Orian har ingen familie, så vidt han vet. Han har tilbrakt årene i flere fosterhjem og på institusjoner for mennesker som har store problemer med å takle livet. Men Tristan er stort sett en god venn, tenker han. En tankefull type, som ikke stiller feil spørsmål. «Det er greit», sier Chris enkelt. «Vi kan ta det på veien tilbake hvis det ikke blir for seint?» Orian nikker kort. Så ser det ut til at jeg får et sted å være. I hvert fall en stund … * I nattens mørke er det nesten umulig å se stort. Orian er ikke mørkeredd, men synes likevel det er foruroligende å vandre i stillhet mot hovedhuset på gården der Chris bor, spesielt når han skvetter til hver gang en ku rauter et eller annet sted like i nærheten. Når et par av de store dyrene rusler bedagelig langs gjerdet ved siden av dem, er det nesten så han må overbevise seg selv om at de virkelig er kuer, og ikke noe langt mer truende. Det er lys på i stuevinduet i huset; en varm, innbydende firkant

midt i havet av mørke. Da de kommer inn i gangen, tar Chris raskt av seg skoene og stiller seg opp nær veggen halvveis inne i det smale rommet. Han gjør dette hver gang Orian kommer på besøk. Orian setter pris på at Chris er så iherdig med å dekke for speilet i gangen, selv om han fint kan gå forbi uten å se på det. I stua sitter faren til Chris med en kamerat. Det står noen tomme ølflasker på bordet, flest på kameratens side. «Er det dere som kommer rekende på denne tida?» sier faren strengt, men glimtet i de varme, brune øynene avslører at det ligger godt humør gjemt bak den alvorlige tonen. «Beklager, herr Dell», sier Orian. «Ja, det burde du gjøre, når du kaller meg herr Dell. Jeg heter Robert, har jeg jo sagt.» Han smiler så furene rundt øyene hans blir dype. «Du er alltid velkommen, samme hvilken tid på døgnet det er. Ja, Chris har vel nevnt at du er velkommen til å bo her?» «Jeg har det», sier Chris. «Og han takker ja.» «Om det fremdeles passer», skyter Orian inn. Han liker ikke å stå i gjeld til noen, og enda mindre å føle at han trenger seg på. «Så bra!» sier Robert og ignorerer Orians kommentar. «Jeg har tenkt en stund at det hadde vært fint om den gamle låven ble brukt til noe og ikke bare sto der helt ubrukelig. Vi lagrer mye skrot der nå, men det gamle kontoret er beboelig.» Den middelaldrende bonden reiser seg og nikker mot kjøkkenet. «Skal jeg hente et par øl til dere også, så kan vi snakke om saken? Litt mat hadde vel heller ikke vært så dumt.» «Kan vi ta det i morgen?» spør Chris. «Tenkte Orian kunne overnatte, siden det er så seint. Tror vi trenger å køye snarest. Så kan vi snakkes til frokost?»

«Ja, selvsagt», nikker Robert. Vanligvis ville Chris satt seg med faren og kameraten hans og tatt imot både øl og mat. Orian vet at han tar hensyn til ham igjen. Han tar alltid hensyn. Orian trenger ikke se speilbildet sitt for å vite at han ser like trøtt ut som han føler seg, men Chris ser derimot usedvanlig pigg ut. «Takk for at jeg får bli», smiler Orian. «Men du trenger ikke legge deg bare fordi jeg gjør det. Jeg vet hvor gjesterommet er.» Chris nøler. «Er du sikker?» «Absolutt! Jeg vil bare sove. Det er helt likegyldig for meg om du sover også.» «Ok …» «Men ta med deg litt mat opp, da, og sett den på nattbordet», foreslår Robert. Hver eneste gang Orian har kommet på besøk siden han ble kjent med Chris for nesten to år siden, har faren hans forsøkt å få i ham mat. Mye mat. Virker jeg så spinkel og underernært? undrer han. Sammenlignet med denne familien er jeg vel som et skrømt. «Nei, ellers takk, herr … Robert.» Det er behagelig kjølig og rent på gjesterommet. De gamle gulvplankene knirker litt under føttene hans, men han er lett, og flink å bevege seg forsiktig. Chris har rom nede; et stort rom med god avstand til lillebroren og lillesøsterens værelser. Herr Dell har rom oppe i andre etasje slik som de to yngste, men han sover visst ofte i godstolen nede i stua. Når han tenker over det, synes ikke Orian det er så rart. Robert delte soverom med sin kone i over tjuefem år, inntil hun ble syk og døde for sju år siden. Ensomhet får en ny dimensjon når man er på et så kjent sted, så fullt av minner, mens den man skapte minnene sammen med er borte for alltid.

Orian blir stående en stund og se ut i hagen som ligger bak huset. Han skimter trærne som svaier i vinden og vet at det er en fin utsikt herfra i dagslys. Han kan se silhuetten av den gamle låven omtrent seksti meter unna hovedhuset og kjenner på seg at det skal bli bra å være her, nær slike varme, vennlige mennesker. Han skal til å vrenge av seg genseren da han kommer på hvor tørst han er. Han bestemmer seg for å gå ned på kjøkkenet og hente et glass som han kan ha på nattbordet. Med lydløse skritt går han mot trappen, påpasselig med ikke å forstyrre barna som sover på rommene sine i nærheten. Han hører tydelig stemmene til de tre som sitter nede. De høres i hvert fall ikke ut som om de bekymrer seg om å vekke noen. Det blir straks klart at de ikke vet hvor godt de høres opp til andre etasje, for det er ham de snakker om. Han hører Roberts gjest først. «Orian er et uvanlig navn. Er han utenlandsk?» «Han har ikke sagt så mye om det, men han har nevnt at det er noe av det eneste han husker fra han var liten», sier Chris. «At han heter Orian, mener jeg. De har ikke noe etternavn på’n. Eller noe annet.» «Fant dem han på gata eller noe sånt, da?» «Noe sånt.» «Uff, den karen har ikke hatt det lett», sukker Robert. «Og det går visst ikke så greit om dagen heller, gjør det vel, Chris? Jeg kan se det på’n.» «Jeg tror ikke det er så greit at huseieren har tatt kvelden», sier Chris. «Han har jo bekymret seg for hvor han skal bo. Det er bra han kan være på låven.» «Burde’n ikke bo her i hovedhuset med dere?» spør gjesten. «Så

dere kan holde et øye med’n? For en merkelig type …» «Det sier du om alle byfolk, Oscar», flirer Robert. Det blir stille en stund. Det klinker litt i en ølflaske idet den treffer en annen da den blir satt tilbake på bordet. Orian holder pusten, i tilfelle noen der nede skal komme til å høre ham. «Han er ikke så håpløs som han ser ut», sier Chris plutselig. «Mye av tiden er han fjern og deppa, men dere skulle ha hørt ham diskutere med Tristan eller noen andre som har sterke meninger om saker. Han er sabla smart og blir utrolig intens når han snakker om noe han brenner for. Og det er vel stort sett alt som har med mennesker å gjøre – politikk, moralske greier, historie. Men han er en følsom fyr, da, så av og til blir det litt mye, både med diskusjoner og annet … Vi så en film i kveld, og når det var noen triste greier, satt’n med tårer i øya. Victoria var også litt rørt, men hun er jo ei jente.» Orian kjenner en blanding av sinne og skam presse seg på. Han hater at han føler så mye om så små ting. Plutselig begynner det å prikke og brenne i ansiktet hans, i en stripe fra hvert øye og ned mot kjeven, som fra usynlige tårer av ild. Han gisper lavt og tar seg til kinnene. Den merkelige fornemmelsen er ikke fremmed; han får den omtrent et par ganger i året. Han har tenkt mange ganger at det må være noe galt med huden i ansiktet hans, men når han kjenner etter, er det mer som en fantomfølelse – et minne om noe som har vært der før. Vanligvis går det over innen et minutt. Denne gangen virker minuttet uendelig. Han reiser seg ustødig og nærmest snubler tilbake mot gjesterommet. Når han endelig kommer fram, setter han seg tungt ned på sengen og puster raskt gjennom nesen med sammenpressede lepper. Det går omsider over. En svak,

kilende følelse er alt som blir tilbake. Snart hører han noen komme opp trappen og bortover korridoren. Vedkommende blir stående ute av syne utenfor døren hans, som fremdeles står halvåpen. «Orian?» Det er Chris, slik han mistenkte. «Kom inn», sier han spakt. Han mente å høres mer selvsikker ut, men stemmen samarbeider ikke. «Hvordan går det, kompis?» Chris kommer nølende inn i rommet. «Det er mørkt her. Greit at jeg skrur på et lys?» Orian strekker seg mot nattbordslampen og slår den på før Chris finner på å slå på hovedbryteren. Han nikker mot stolen som står ved vinduet. «Du hørte pratet vårt, hva?» spør Chris forlegent mens han setter seg. «Skulle nesten tro jeg var ei kjerring til tider, sånn som jeg legger ut … Jeg mente ikke noe vondt med det. Jeg er bare bekymra.» «Jeg vet», nikker Orian. «Jeg mente ikke å lytte. Jeg skulle bare hente et glass vann.» Chris tvinner tomlene litt og sukker lavt. «Det var unødvendig å prate sånn. Og det er ikke noe galt i å bli rørt av triste saker, bare så du vet det.» «Ikke om du er ei jente», mumler Orian. «Jeg mente det ikke sånn.» «Nei, ikke jeg heller. De fleste jenter er mye tøffere enn meg …» «Men det er jo mange som føler sterkt om saker og som ikke er redde for å vise følelser», påpeker Chris. «Det er ikke det samme. Jeg er ikke egentlig sånn. Jeg … Vet ikke hva jeg er.» «Nei … Du har sagt det før. Men du er en real fyr. Og utrolig smart, som jeg sa der nede. Du burde ikke være så hard mot deg selv.»

Orian tar seg distré til det ene kinnet, hvor det ennå prikker svakt. «Kanskje ikke.» «Jeg skal hente et glass vann til deg, så tenker jeg at jeg køyer selv. Nok prat for i kveld.» Orian smiler litt, lettet over at samtalen er over. «Takk.» * «Tusen takk for hjelpen.» Orian følger med mens Chris løfter den siste tunge kassen med bøker opp på lasteplanet til herr Dells pickup. «Jeg setter virkelig pris på det.» «Selvsagt.» Chris smiler og fester presenningen over planet. «Det er det man har venner til, ikke sant?» Det er atter en grå dag, og det ser ut som om det skal begynne å pøse ned igjen når som helst. Orian eier ikke mye, og i hvert fall ikke mye av verdi, men det er ingen grunn til at alt skal bli vått før han flytter det inn i låven. «Jeg vet dere har mye å gjøre på gården nå …» «Hvis du tror dette knøttlille flyttelasset har spist opp noe særlig av arbeidsdagen min, tar du skammelig feil», ler den unge bonden. «Dette er bare et velkomment avbrekk. Skal vi dra?» Orian nikker takknemlig. «Ja. Jeg skal bare se over rommet en gang til og låse døra.» «Den er fin. Jeg venter i bilen.» Gresset har blitt høyere de siste to ukene. Ugresset vokser om kapp med fru Mirams bugnende stikkelsbærbusker; det har til og med begynt å spre seg til de tidligere så velstelte bedene rundt det lille, hvite huset. Blomstene som var så frodige og fargerike om sommeren, er

stort sett brune og visne nå. Orian synes det nesten er som om skogen sniker seg synlig nærmere nå som den gamle damen med hagesaks og ugressmiddel er borte. De nærmeste trærne er bare noen få meter bortenfor gjerdet i bakhagen, men i hans sinn er de allerede på vei til å brøyte seg forbi de døde, hvitmalte plankene, med de lange røttene søkende langs bakken foran seg. Han rister litt på hodet for å få bort den underlige fantasien, og går bort til døren til det som har vært hjemmet hans i over to år. Før han rekker å gå inn, hører han en lyd som får ham til å snu seg rundt raskere enn han trodde han var i stand til. Han forsøker å se hva det kan være som lager slikt et langtrukkent, skremmende rop, men får ikke øye på noe i hagen. Så legger han merke til raslingen under grantreet som står helt inntil gjerdet et lite stykke unna; det eneste skogtreet fru Miram har latt vokse på eiendommen sin. Vanligvis ville han ikke ha våget å undersøke dette nærmere. Det fremmede ropet forteller hver minste fiber i hans overfølsomme vesen at han burde løpe til bilen på forsiden av huset så fort han kan, men det er noe som driver ham fram mot treet. På et vis virker ikke lyden så fremmed likevel – han får vondt i hodet når han forsøker å forstå hvorfor den er så ugjenkjennelig og så inderlig kjent på én og samme tid. Omtrent en meter unna bøyer han seg sakte ned for å titte under de laveste greinene, men det er vanskelig å se noe tydelig i treets skygge. Bakken under grana er brun av gamle barnåler. Hadde han vært noen år lavere, skulle han gjerne ha gjemt seg under der selv; et tørt, mørkt sted som lukter kvae og jord, i skjul fra omverdenen. Han går litt nærmere og bøyer seg enda litt lenger ned. Da ser han det. To lysende, gulgrønne øyne stirrer på ham fra skyggene. «Orian …»

Vil du lese resten? «Drømmevokteren» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.forlagshusetivestfold.no