Gry K. Karlson
En liter blod Roman
2016
© Lyst Forlag / Forlagshusetivestfold as 2016 Trykk: Livoniaprint, Latvia Papir: Holmen Book cream 1,6 80 g Omslagsdesign og sats: Kjetil Waren Johnsen / Wisuell Design Satt med Adobe Garamond 10,5/15 ISBN 978-82-93349-33-4 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndverksloven eller inngåtte avtaler om kopiering.
Prolog Dewaints bleke, senete kropp rykket til og øynene spratt opp. For å løsrive seg fra bildene som fremdeles raste for sitt indre øye, måtte han riste på hodet, blunke kraftig, helt til synet ble klart og virkeligheten kom tilbake. Det var bare en drøm. Skuldrene sank og øynene ble våte. Det føltes ekte, men han hadde ikke tatt kontakt. Hun visste heldigvis ikke hvor han var. Noe hadde vekket ham, men hva, eller hvem? Han lyttet til han ble vár en lyd og snudde seg mot døråpningen hvor den kom fra. Hver eneste muskel i kroppen sto i spenn. Var det noen der ute i de mørke korridorene? Ekkoet i de gamle gangene avslørte de svakeste fottrinn. Juventa var tilbake. Hun lusket rundt i skyggene som om hun gikk med puter under tærne. Han visste at hun brygget på noe, og han begynte å skjønne hva. Allikevel, uansett hvor lenge hun lot ham være der, om hun truet, sultet, eller torturerte ham, ville han aldri dra Khazeema inn i dette. Selv ikke om det kom til å koste ham livet. Dewaint prøvde å være stille, knep øynene sammen og håpet at hun ville dra igjen. Han orket ikke å ha mer med denne utspekulerte furien å gjøre. Det å råtne her, var bedre enn å høre hennes hovne stemme igjen. At hun med vilje hadde valgt dette stedet, hans fødested, gjorde det ikke noe enklere. Selv om det var svært lenge siden
5
og alt så annerledes ut nå, forkludret hun minnene, som hun gjorde med alt annet. Det gamle steingulvet lignet et månelandskap med sprekker og krater. Store mengder regn på utsiden fikk vannet til å stige opp gjennom sprekkene, bli til små elver som sildret over gulvet og i sikksakk mellom føttene hans. Av og til falt en stor dråpe fra taket, traff gulvet, og lyden forplantet seg i murveggene. Et plopp ble til mange. Han kunne nynne til takten, om han bare hadde vært i humør til det. I det stummende mørket lot det seg så vidt gjøre å se ut i den smale gangen, som hadde kollapset flere steder. Halve gulvet var dekket med mørkegrå, porøs murstein. Døren mellom rommet og gangen hadde råtnet bort for lengst, selv karmene i døråpningen var borte. Gammeldagse, rustne hengsler, boltet fast i veggen var det eneste tegnet på at det en gang hadde vært en dør der. Sjuskete rotter pilte rundt i de mørke hjørnene, frem og tilbake på leting etter føde, men som om de visste hvor farlig han var, passet de på å holde seg på avstand. Hver krinkelkrok i kroppen skrek etter mer energi og Dewaint var så sulten at han kunne sette tennene i hva som helst, til og med en skitten, halv-våt rotte, om han nå bare ikke hadde vært lenket fast. På ny holdt søvnen på å overmanne ham, men han ble vekket av en dempet og knitrende lyd. Uten å åpne øynene visste han at Juventa sto i døren. Den myke, søte odøren av hud og silke strømmet inn i neseborene. Han løftet slapt på hodet og myste. Alt han så var omrisset av kvinnen. Konturen av den slanke, høye skikkelsen, med det lange håret og den flortynne kjolen. «Takk for hjelpen», stemmeleiet hennes var lyst og behagelig. «De er på vei.» «Du lyver!» Dewaint kviknet til. Stemmen var kvass, og et knurr rullet ukontrollert opp halsen og smatt ut mellom de sammenpressede
6
leppene. Han følte desperasjonen røske i hele kroppen. Dette kunne umulig stemme? Han hadde ikke tatt kontakt, hadde han vel? «Stemmer», sa hun idet det demret for ham. «Det var en drøm», hvisket han og blunket til han ble blank i øynene. Hun la hånden over munnen og strødde noen fnis rundt seg før hun hinket lystig bort. Forferdet, satt Dewaint igjen alene. Hva hadde han gjort? Hun hadde lurt ham. Manipulert tankene hans. Ført ham til bristepunktet. Tatt kontroll over underbevisstheten hans og gjort ham desperat. Han snøftet og snerret som et villdyr i en ulvesaks, fikk lyst til å brøle, men ville ikke gi henne gleden av å høre det. Om han bare var løs, og om hun bare hadde vært enklere å hanskes med, så skulle han vist henne. Han knyttet hendene og armene skalv. Hvert håndledd var fastlåst i noe som lignet en gapestokk av støpejern, som var tykk som en murstein og sylskarp i kantene. Torturredskapet var lenket til veggene med skipskjettinger, som skramlet for hver bevegelse han gjorde. Han kunne bøye stål og knuse stein til vanlig, men nå var han hjelpeløs. Som så mange ganger før snurret tankene rundt en løsning, det fantes bare en måte å komme løs på, om han bare hadde hatt mot nok til å gjennomføre det. Tanken på smertene fikk ham til å henge med hodet slik at hele ansiktet ble dekket av ildrødt hår. En rotte snek seg ut av en sprekk, listet seg nærmere, stilte seg på bakbeina og snuste ut i luften. En stemme som kom fra et sted i nærheten, fikk den til å pile tilbake med halen i været. Dewaint løftet hodet og lyttet. Stemmen tilhørte Juventa, udyret, og han gyset av vemmelse, avskydde hvert et ord som kom ut av munnen hennes. Like etterpå kunne han høre to andre stemmer og ble varm helt ned i tærne. Det var Khazeema, og hun hadde tatt med seg Karrano. En kilende følelse sildret gjennom ham, til kroppen holdt på å sprekke av håp og glede, og han smilte for første gang på lenge. Like etter
7
mistet han smilet og ble iskald. Han hadde glemt at han ufrivillig hadde ledet dem inn i en felle. Juventa snakket skarpt og overdøvende. «Har dere ikke lært?» De andre to kom ikke til orde. Hun lo hånlig og fortsatte: «Dere kan ikke beseire meg.» Like etter braket de sammen. Det dunket og skar i stål. Den skrikende lyden av klinge mot klinge fikk Dewaint til å grøsse, og han fryktet at et hode skulle falle når som helst. Måtte det nå bare være udyrets hode som falt. Det kunne skje? Eller var hun for dyktig, for mektig? Hvor lenge ville de holde ut? Han kunne kjenne den salte, rustne lukten av blod, og følte på hele koppen at en tragedie var nær. Alt var hans feil og han måtte prøve å gjøre noe. Om de falt, ville han aldri tilgi seg selv. Tanken fra tidligere traff ham på ny, og han visste at han ikke hadde noe valg. Det kom til å bli uutholdelig. Han vred seg rundt, røsket i kjettingene, la hele styrken og vekten til, bet tungen til blods da de skarpe kantene kuttet opp begge håndledd. Det knakte da knoklene brakk og beinsplintene skar seg gjennom huden.
8
Kapittel 1 Khazeema Nobili satte seg opp i sengen og strøk hånden over midjen. Magesekken stakk og knøt seg som om den var snurpet sammen med piggtråd. Hver eneste celle i kroppen skrek etter væske og næring. Hun innså at hun hadde forsømt seg selv, at sulten måtte stagges før den svekket henne, eller verre, før hun mistet kontrollen. Blikket vandret bort til vinduet. Nå var det kveld igjen. Tidlig om morgenen hadde Khazeema klatret inn gjennom et åpnet vindu, listet seg opp en trapp, funnet en gjesteseng, kledd av seg og sovnet. Å bryte seg inn i fremmede hus begynte å bli ren rutine og hun foretrakk hjem bebodd av eldre mennesker. Når eierne var tunghørte og uoppmerksomme, var det lettere å finne husly uten å bli lagt merke til. Bare en gang hadde hun blitt oppdaget, men da gikk det også riktig ille. Skjønt, ikke for henne. Khazeema plasserte føttene på gulvet og strakk seg etter klærne som lå slengt over en slitt kommode. Hun dro på seg en tettsittende jeansbukse og en okerfarget genser. Til slutt tok hun på seg en jakke med pelskrage og et par støvletter. Forsiktig åpnet hun døren og gikk ut i gangen, gled lydløst over det knirkete, gamle tregulvet og bort til trappen. Med hånden rundt gelenderet, ble hun stående å lytte. Selv om det var langt på kveld var huseierne våkne. De satt i stuen med fjernsynet på. Volumet var skrudd opp og lyden ljomet som en
9
motorsag i de følsomme ørene hennes. Irritert, men behersket, listet hun seg ned trappetrinnene. Ekteparet satt ubevegelig med ryggen til, stirret som hypnotisert på skjermen foran seg, uten å merke at Khazeema åpnet ytterdøren og snek seg ut. Tørt løv knaste og ble til støv under skosålene. Det var kaldt og blåste frisk bris. Kulden snek seg inn under klærne og minnet henne på at det var på tide å reise sørover. Med hendene i lommene fulgte hun en smal grusvei uten opplysning. På begge sider lå velholdte enger og åkre, sammen med noen få hus og driftsbygninger. Fra lengre bak kunne hun høre målbevisste føtter, som etter den tunge lyden å dømme tilhørte en mann. Hvert tramp førte ham litt nærmere. For hvert åndedrag slo pusten ut av lungene hans som damp fra en kjele. Hun kunne kjenne lukten av billig deodorant og en stram eim av svette som dunstet ut av porene hans. Etter en rask inspeksjon til begge sider, innså Khazeema at ingen ville se dem. Hun tok til å løpe. Mannen begynte også å løpe og satte etter med lange steg. Det var tydelig at han mente alvor. Foran dem var det ingen hus og veien ble enda smalere. De rundet en sving så fort at grusen spratt mellom beina og fløy over gresskantene. Foran dem lå gammel låvebygning med sprekker i murene, råttent treverk og knuste ruter. Khazeema løp ut av veien, inn i gresset og satte av sted mot låvedøren i høy fart. Døren var fastgrodd og dekket av mose, det var så vidt hun ikke brakk den av hengslene før hun endelig fikk den på gløtt. Sidelengs skjøv hun seg inn og stengte den igjen bak seg. Hun rygget noen steg idet hun hørte mannen ta tak i døren fra utsiden. Han røsket og rev i den. Treverket knakk og døren falt innover akkurat idet Khazeema gjorde helomvending og klatret opp en gammel stige til høyloftet. Hun krysset det støvete gulvet og presset seg sammen i et hjørne, sank halvveis ned i høyet og la armene over
10
ansiktet. Hendene ristet og hun knep igjen øynene. Et lite hikst fant veien opp gjennom strupen. «Dette går kjapt.» Mannen kom etter opp stigen. Vekten hans fikk de gamle bjelkene i gulvet til å knake. Den sennepsgule frakken svingte seg rundt beina hans. «Dersom du ikke gjør motstand, kommer du til å overleve.» Han skalv av opphisselse og smilte så bredt at huden rundt pannen ble rynkete som en sviske. «Vent!» Khazeema rakk ut hånden for å holde ham på avstand. «Jeg er HIV-smittet.» Han stivnet et øyeblikk, før han la armene over magen og slapp ut en avskyelig latter. Hele kroppen skaket og han klukket verre enn en flokk hyener. «Det gjør ingen ting», sa han og gned seg i øynene. «Det er jeg også.» «Ok, jeg løy», sa Khazeema, strammet seg opp og stirret ham like inn i øynene. «Men kanskje du burde vite at jeg er en vampyr?» Han holdt seg på brystet og la overkroppen bakover, fikk knapt luft i lungene og gurglet høyt, før han vippet fremover og latteren veltet ut av gapet på ny. Denne gangen verre enn sist og blandet med en skur av spytt. Khazeema tørket seg i ansiktet og et lite smil lå gjemt i munnviken. «Du tror meg ikke?» «Nå får det være nok tull.» Han roet latteren, grep henne om skuldrene og forsøkte å legge henne i gulvet. «Hva i svarte.» Han blunket kraftig, glemte å trekke pusten og ble rød i ansiktet. Selv med all sin makt, klarte han verken å velte eller flytte henne en millimeter. Hun sto som naglet fast i veggen mens hun utstøtte en hånende latter. Ut av overkjeven grodde det nå to skarpe hjørnetenner, som møtte et matchende sett i underkjeven. Hundre blanke svetteperler piplet frem i ansiktet hans. «Hva i helvete?»
11
Khazeema kastet på håret. «Hva som er i helvete vil du snart få se.» Som om hun var et elektrisk gjerde, slapp han henne brått og rygget unna, men rakk aldri å snu eller løpe før hun slo ut en arm og deljet ham overende. Han traff de gamle fjølene med et drønn som fikk bjelkene til å knake høyt, og veggene til å drysse av støv. Ut av munnen hans lød et ustabilt kvekk, og han vred seg det han kunne da hun dro ham opp på beina ved hjelp av frakken hans. Hun holdt ham fast med én hånd på stak arm. Fingre skarpe som ørneklør stakk ham gjennom klær og hud. Blodet fra sårene farget neglene hennes røde. Hun slapp ikke, selv om han slo og sparket det han maktet. «Dette skal også gå kjapt.» Hun dro ham nærmere og hvisket leende inn i øret hans. «Selv om jeg tviler på at du vil overleve.» Han mistet fargen idet tennene skar seg inn i strupen hans. Blodet fosset i strie strømmer inn i munnen hennes. Voldsforbryteren kjempet en håpløs kamp. Slagene hans bare prellet av. Totalt upåvirket av hans hvesende rop om hjelp, sugde Khazeema seg fast i halsen, fråtset og svelget. Kort tid etter maktet han ikke lenger å sprelle, men ble hengende som et vått nek i armene hennes. Med kramper trakk han sitt aller siste pust og det rant en stripe blod ut av munnviken hans. Hodet falt bakover og pupillene utvidet seg. Basketaket hadde vekket til live tre små flaggermus som bodde inne på låven. Dyrene kastet seg på vingene og flakset flere runder i ring, før de lydløst fløy ut gjennom et vindu rett under mønet. Mot alt lyset fra månen lignet de sorte, små prikker, før de ble fanget av et vindkast og seilte av sted ut på jakt. Khazeema bar den døde bort til stigen og slapp han over kanten. Med et dump traff han det gamle sauefjøset og virvlet opp en sky med støv og gammel, tørr skit. Hun hoppet ned og landet lett ved siden av. Mannen lignet en gammel halmsekk, høystrå stakk ut av klærne og pekte i alle retninger. Hun plukket ham opp, slengte han
12
over skulderen og bar ham ut av låven hvor hun stoppet. Nå måtte hun gjøre seg av med liket. Skulle hun brenne det? I lommen hadde hun en sølvblank Zippo-lighter, og mellom trærne lå det tørre kvister og sprøtt løv som kunne brukes til brensel. Var det ikke også en gammel oljekanne inne i fjøset? Hva med vindretningen? Hun tittet på tretoppene. Den flaue brisen ville føre røyken med seg over bakketoppene og videre til de nærmeste husene. Det kunne hun ikke risikere og måtte derfor finne et annet alternativ. Hva med tjernet utpå jordet bak låven? Kanskje hun kunne senke ham til bunns? Hun tok den døde med seg bort til vannet, men innså snart at tjernet ikke engang var dypt nok til at en geit ville drukne i det. Nå sto hun igjen med to alternativer. Det første var å grave ham ned, som var den mest brysomme, men også vanligste måten å gjøre seg av med et lik på. Siste alternativet var også siste utvei, å fjerne bitemerkene og forlate den døde der hun sto. Hun valgte å grave, slapp mannen i gresset utenfor låven og smatt inn døren for å hente en rusten spade med knekt skaft. Like under de store grantrærne bak låven skrapte hun bort torvlaget før hun begynte å grave. Foten satte hun på spaden og presset den ned i bakken til røttene knakk. De spinkle, men sterke armene veltet opp den våte, blytunge jorden like lett som om den skulle være støv. Snart ble hullet stort nok. Hun sparket til den døde, som rullet med et dump ned i graven, dekket ham med jord, la torvlaget tilbake og strødde litt tørt løv på toppen. Ikke en levende sjel kunne se hvor graven befant seg. De siste tre månedene hadde Khazeema vandret rundt i Norge. Hun reiste til fots om nettene og på dagtid fant hun ly når hun hadde behov for å hvile. Som regel i et oppvarmet hus, men noen ganger tok hun til takke med et skur eller et uthus, og til nøds kunne hun sove under en busk hvis ingen annen mulighet var til stede. Stedbundet var hun
13
ikke, vampyrer var ikke det, annet enn for perioder. Hun reiste dit hun ville, når hun ville, og hadde all verdens tid på seg. Som oftest alene, men fra tid til annen slo hun seg sammen med andre, spesielt utvalgte og nære individer. En sjette sans knyttet henne til sine nærmeste, og så lenge de ville hun skulle vite det, visste hun alltid hvor de befant seg, selv om de skulle være på andre siden av kloden. En av dem, hennes skapermester, var nå ved et av deres møtesteder og hun visste hva det betydde. Han ville treffes. Anledningen passet bra, nå var hun var ferdig med dette frosne landet i denne omgang. Men hadde hun tid til en siste utflukt før natten var over? Veien ledet videre mot et tettsted fullt av gamle trehus med slitt maling og vinduer med fire ruter. De smale veiene var dekket av brostein som tydelig var blitt restaurert de siste årene. Havet syntes ikke, men hun kunne kjenne på lukten og luftfuktigheten at kysten var nær. Om hun konsentrerte seg, var det mulig å høre bølgeskvulp. Hun rundet en sving og kom ut på en bredere asfaltert vei med lyktestolper som lyste opp fortauene. Foran henne kom en bensinstasjonen og to matvarebutikker til syne. En svak eim av råtten mat fra en kontainer forvillet seg inn i nesen og hun vemmet seg. Husene nærmest veien var små, firkantete og hadde utvendige trapper ned til kjelleren. Lengre bak, oppe i skråningene, var husene større og mer moderne. I noen hjem satt familiene ennå ved kveldsmaten. I andre hus hadde beboerne allerede gått til ro og alle lys var slukket. Khazeemas nese fanget opp dunsten til en katt og ble vár det vesle rovdyret lenge før den så henne. Katten løp fresende av sted og gjemte seg bak et busskur. En mørk varebil passerte og lyset fra billyktene gled forbi før kjøretøyet sakte humpet over fartsdumpene og kjørte videre. En mannsstemme fikk Khazeema til å vende blikket over gaten. Høyrøstet og beruset sjanglet stemmens eier ut døren fra en gammel pub. Mannen var
14
uinteressant, men hun hadde nese som en blodhund og odøren som fulgte etter ham ut døren fanget oppmerksomheten. Det luktet svært diskre, som salt og melk. Var det eimen av en fremmed vampyr hun kjente? Duften var veldig svak, men tydelig nok til at hun visste at den tilhørte en mannlig vampyr som var yngre enn henne, men hvor mye yngre var vanskelig å si. Hvem kunne han være? Hva slags ærend hadde han hatt på en bar? Kanskje han hadde vært på jakt? Et utested kunne være et fint sted å velge seg ut et bytte på. Uansett, det var sjeldent at hun oppdaget spor fra andre vampyrer, eller i det hele tatt møtte noen, så langt nord. Kanskje hun fant ut mer hvis hun kom nærmere luktkilden? Khazeema krysset veien og åpnet døren. Det ble tyst på innsiden da hun gikk inn. Gjestene snudde seg mot døren og kastet et kort blikk på henne, før noen av dem ristet svært diskre på hodet. Ut ifra de dømmende ansiktene syntes Khazeema å kunne lese tankene deres, hun visste at hun så ung ut, kanskje for ung til å være der. De skulle bare ha visst! Puben var innredet med furupanel på veggene og pyntet med garn og malerier av gamle fiskebåter. Et dusin runde bord var tilfeldig plassert rundt i det dunkle lokalet. Alle med hvert sitt stearinlys. Hun tok av seg jakken og satte seg ved et bord som sto halvveis bortgjemt i det mørkeste hjørnet. Med fingrene slukket hun lyset før det kastet lys i øynene hennes, det ville avslørt at hun ikke var et menneske. I dempet belysning reflekterte de følsomme pupillene bare små glimt, men om øynene ble utsatt for skarpere lys, ville de stråle som villdyrøyne i møte med billykter. Subbende fottrinn fikk Khazeema til å løfte blikket. «Har du legitimasjon?» En smålubben servitør sto ved siden av bordet med en hånd på den brede hoften og en notisblokk i den andre. Det eneste svaret Khazeema ga, var et stjålet VISA-kort, som hun holdt frem mellom to fingre.
15
«Den er grei», sa servitøren og returnerte kortet. «Vil du ha noe å drikke?» Hun fant frem en rosa lighter med glitter fra lommen og tente på stearinlyset foran Khazeema. «Et glass pærecider, takk.» Vampyren vernet øynene diskret med hånden og så bort. Straks servitøren var borte, blåste hun ut lyset på ny. Hva var poenget med disse stearinlysene? Baren hadde jo både elektrisk lys og oppvarming. De fleste gjestene var menn, derfor så vampyren ingen grunn til å gjøre det romantisk. Kanskje servitøren gjorde det for sin egen del? Hun virket populær, spesielt blant de middelaldrende mennene, som så ut til å være grodd fast i barkrakkene. De overøste henne med komplimenter og hun kastet på håret og smilte, der hun spankulerte inn bak disken og hentet drikken. «Vær så god.» Hun var tilbake og overrakk Khazeema glasset før hun fant frem lighteren på ny. Vampyren måtte konsentrere seg for å holde tilbake et knurr, som helt automatisk og uoppfordret klatret opp strupen hver gang hun ble irritert. Hun lot som ingenting, men kunne ikke tillate seg å smile siden kløen i gummen avslørte at tennene hadde grodd frem. Hun trommet istedenfor med fingrene på bordet, speidet ut av vinduet og lot som om hun så etter noen. Endelig, etter tre forsøk, fikk servitøren fyr på lyset og forsvant inn bak disken. Nå fikk det være nok! Uten å slukke den først tok Khazeema den lille klumpen med talg ut av staken, skviste stearinen til en ball med neven og slapp den på gulvet. En ung mann ved bordet til høyre for bardisken hadde tydeligvis fått med seg opptrinnet. De andre gjestene kastet bare stjålne blikk i hennes retning, men han stirret på henne uten å skjule sin nysgjerrighet. Khazeema var en skjønnhet utenom det vanlige og alle som så henne lot seg fascinere. Utstrålingen var en del av det å være vampyr. Den svevende gangen, de snikende bevegelsene, den glatte huden, det
16
tykke håret og det intense blikket. Hun var sitt eget agn, og byttet svømte som blendet mot lyset bare for å bli slukt av et uventet gap. I øyekroken kunne hun se mannen reise seg opp og komme nærmere. «Kan jeg sette meg», spurte han høflig og la to fingre på bordet. I redsel for å slippe for mye lys inn i øynene, nikket hun raskt uten å se opp. Han dro ut stolen på motsatt side av bordet og slapp seg ned i setet. «Er du alene?» Håret hans var brunt og stritt, frisert i en moderne, kort frisyre. Han var kledd i en grå genser med hvit krage, og svarte jeans. Hun nikket på ny. «Jeg heter Jørgen.» Han rakk henne hånden sin. Vampyren klemte den med omhu, så langt det lot seg gjøre. «Godt grep», sa han og hevet øyenbrynene. «Hva heter du?» «Khazeema.» «Det høres ikke særlig norskt ut», antydet Jørgen og lente seg frem. «Men det gjør ikke aksenten din heller. Hvor er du fra?» «England.» «Du virker ikke engelsk heller», sa Jørgen, og et smil krøp opp ansiktet hans. «Det høres mer ut som du kommer fra Midtøsten et sted, selv om du ser altfor skandinavisk ut til det?» Khazeema vred på seg. «Selv kommer jeg fra Stavanger.» Jørgen huket tak i servitøren og bestilte en øl. «Vil dere ha et lys på bordet», spurte hun på vei inn bak disken. Jørgen sendte Khazeema et svakt smil før han så i servitørens retning. «Nei takk, vi klarer oss uten.» Khazeema skottet på ham. Mens Jørgen ventet på ølen, begynte han å bable om seg selv og sitt eget liv. Vampyren lot som hun gjespet. Ord som handlet om Tromsø
17
og universitetet der raste forbi mens Jørgen snakket uavbrutt i vei. Ørene hennes fikk en liten pause da servitøren kom med et stort glass øl og satte den rett foran ham. Jørgen tok en sip, slikket skummet av leppene og fortsatte foredraget om seg selv. Khazeema vred på seg på ny. Hva hadde hun rotet seg opp i? Flaks for Jørgen at hun var mett. Først da hun begynte glane ut vinduet, tok Jørgen endelig hintet. Han rettet seg opp og bøyde seg frem. «Kjeder jeg deg?» Hun svarte ikke. Jørgen trodde hun kom fra Midøsten på grunn av aksenten. Eller kanskje på grunn av navnet? Han hadde delvis rett. Khazeema ble født i Norge, men var bare fire år da landsbyen hennes ble plyndret og brent ned. Menn med sverd og skjegg førte henne, moren hennes og flere kvinner med seg bort i båt. Som fe ble de stuet sammen under dårlige forhold og tatt med på den lange reisen til Konstantinopel, hvor de ble solgt som slaver for en håndfull edelsteiner til en rik og betydningsfull araber. Men dette var lenge siden nå. Moren, vikingkvinnen Sigrid, var borte for lengst, selv om Khazeema godt kunne huske hvordan hun så ut. Det lange, melkehvite håret og de turkise øynene. De høye kinnbeina og den vesle, smale nesen. Alt dette hadde Khazeema arvet fra sin mor.
18
Kapittel 2 Først da Jørgen tok etter hånden hennes, gikk det opp for Khazeema at hun hadde drømt seg bort. Kjapt trakk hun hånden til seg og glodde olmt på ham. Berøringen hadde fått alle forsvarsmekanismer til å tenne, hun kjempet med å få dem under kontroll. Et snerr ble kvalt i halsen før det nådde munnen, leppene ble presset sammen. Om det ikke var for at de var på et offentlig sted, ville hun ha kastet seg over Jørgen og revet av ham strupen i ren refleks. «Beklager.» Han skvatt av reaksjonen hennes og var snar med å legge begge hendene i fanget. «Men du har ikke hørt et ord, har du vel?» «Nei.» Khazeema ristet på hodet og innrømmet gladelig at han hadde rett. Hvorfor hadde hun i utgangspunktet gått inn på baren? Jo, nå kunne hun huske det. På grunn av vampyrlukten. Øynene finkjemmet lokalet så forsiktig som mulig, men det var bare mennesker å se. Kanskje duften var gammel? Ti år eller mer? Kanskje var stedet noe helt annet enn en pub før, som en restaurant eller et slakteri? Ingen av delene var usannsynlig, dersom hun kjente etter, lå det fremdeles en dunst av dyreblod i krokene, godt blandet med alskens rensemidler. Glasset var tomt. Pærecideren hadde startet turen gjennom tarmene, som ikke var i stand til å fordøye annet enn blod. Om ikke lenge, ville drikken forlate kroppen i samme tilstand som da hun
19
drakk den. Jørgen var midt i en setning som handlet om kjedelige skolefag og karakterløse lærere, da Khazeema reiste seg opp. «Beklager, jeg må gå nå.» «Hva?» Han spratt opp fra stolen. «Skal jeg skal følge deg hjem?» «Nei», sa hun, la penger på bordet for drinken og hastet til døren. Jørgen fulgte henne hakk i hæl. «Jeg insisterer.» Forsiktig prøvde han å komme mellom henne og døren. «Det er farlig å gå alene. Har du ikke hørt om alle overfallene?» Khazeema tenkte på sitt siste offer og smilte inni seg. «Det går nok fint.» «Sikker?» «Tro meg.» Khazeema satte øynene i ham og han flyttet seg. «Jeg kan ta vare på meg selv. Ha et godt liv, og farvel.» Hun hev jakken over skuldrene og spaserte ut døren med håret flagrende etter seg. Utenfor hadde tåken erobret gatene, og Khazeema vandret inn i de hvite skydottene og forsvant ut av syne. Vampyren kom ikke langt ned i gaten før hun følte seg iakttatt, bråstoppet og snudde seg. Jørgen sto bak et hjørne noen steinkast unna og kastet lange blikk etter henne. Det kom ganske overaskende på vampyren at han hadde klart å snike seg så nært før hun merket det. Mennesker gikk ikke akkurat særlig stille, til og med pusten pleide å høres lang vei, om hun ikke også luktet ånden deres. En anelse imponert snudde hun og gikk mot ham. «Følger du etter meg?» «Jeg klarte ikke å la være», stotret han og kom frem fra hjørnet. «Ei jente som deg burde ikke vandre rundt alene midt på natten.» Khazeema så ned og svelget et knurr. «La meg følge deg hjem», maste Jørgen. «Hvor bor du?» «Langt unna.» Svaret hennes var like rått som omgivelsene. «Jeg kan kjøre deg?» Han nappet frem et sett blanke bilnøkler fra
20
lommene. «Bilen min står parkert rett borti her.» Han pekte tilbake opp i gaten. «Den er helt ny.» «Hør nå etter.» Hun holdt en finger opp i ansiktet hans. «Jeg klarer utmerket godt å ta vare på meg selv. Takk for tilbudet, men jeg tror det er best for din egen del at du går og lar meg være i fred.» Den innpåslitne, unge mannen så ut til å ha ærlige hensikter. Selv om han luktet fristende, hørte han ikke riktig hjemme blant klientellet som sto først på menyen hennes. Dessuten var hun mett. «Men det er en Mercedes.» «Spiller ingen rolle. Om du så hadde en rakett, ville jeg takket nei. Jeg trenger ingen verge.» «Nei vel, da», sa han, rynket på nesen og strammet munnen. «La meg i det minste spandere en taxi?» «Gå din vei!» Khazeema kastet ut armen og pekte i den retningen hvor han kom fra. «Det er du som er i fare. Forsvinn!» Hun stirret på ham og han stirret tilbake. Han så ikke ut til å reagere, derfor snudde hun seg så fort at jakken og håret svingte rundt kroppen da hun spaserte bort. «Du er en av dem», ropte han etter henne. «Ikke sant?» Hun bråsnudde, denne gangen umenneskelig kjapt. «En av hvem?» «En vampyr», ropte han utfyllende, som om det skulle være det vanligste i verden. «Hva i helvete får deg til å tro det?» Khazeema glemte seg, sperret opp øynene og slapp til alt lys fra gatelyktene. Lyspartikler strømmet inn i pupillene hennes, traff innsiden av øyeeplet og ble kastet tilbake i et glimtende lysshow. Jørgen smilte fremdeles, selv om øynene ble runde og det var som et hvitt penselstrøk fòr over ansiktet hans. Først holdt han pusten og sto urørlig rett opp og ned, helt til han endelig tok et dypt åndedrag
21
og senket skuldrene. «På grunn av øynene dine, og tennene.» Han løftet hånden, som skalv da han pekte på munnen hennes. «Hjørnetennene dine! Selv om de ser korte ut … ingen har vel så spisse tenner? Kan du regulere dem?» Khazeema sto taus. «Selv om du skjuler det godt, klarer du ikke å lure meg.» Khazeema sa fremdeles ikke noe. Blikket hennes smalnet og de lysende øynene ble til halvmåner. «Jeg har rett, ikke sant?» Heller ikke nå fikk han noe svar. En svak, brumlende lyd, for lav til at Jørgen kunne høre den, var alt som kom opp gjennom strupen hennes. Hvordan kunne han være så sikker? Han var det første mennesket som noensinne hadde målbundet henne. Avslørt henne. Lagt merke til alle de små detaljene som ingen andre så før det var for sent. Nå var det ikke lenger noen vei tilbake, og han kunne skylde seg selv. De nåleskarpe hjørnetennene, som til nå hadde vært trukket så langt opp i tannkjøttet at de lignet mennesketenner, glimtet i hvitt da de gled frem og ble dobbelt så lange i overkjeven og en halv gang lengre i underkjeven. «WOW.» Jørgen tok automatisk et steg tilbake da hun ga ham sitt bredeste smil. «Helt fantastisk.» Han skjøt armene i været og hoppet i ring. «Dere finnes! Helt utrolig.» Han hoiet. «Du har nettopp oppfylt mitt største ønske.» Hun løftet haken og serverte ham et hånlig grin. «Er ditt største ønske å dø?» «Kommer du til å…?» Jørgen stoppet sitt eget spørsmål, smilet forsvant og han ble blass som en lyr i blikket. «Jeg prøvde å advare deg», sa hun og snek seg nærmere mens hun sirklet rundt ham. «Jeg prøvde å holde deg unna, men du ville ikke høre. Nå er jeg redd du må ta konsekvensene.»
22
Vil du lese resten? «En liter blod» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.forlagshusetivestfold.no