Les starten på "Ferrarimysteriet" her: by Forlagshuset i Vestfold as

Anne-Gro SĂŚther

Ferrarimysteriet Tidenes frekkeste biltyveri

© Forlagshuset i Vestfold as / LIV Forlag 2016 ISBN: 976 62 8330 099 4 Trykk: Livonia Print, Latvia Papir: Holmen Book Cream 1,6 80g Omslagsdesign: Digit-Aisa as Sats: jummel designstudio Satt med Adobe Garamond 12,5 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller inngåtte avtaler om kopiering.

KRIM

2016

Prolog Motoren som ble startet opp var så kraftig at glasset i utstillingsvinduene dirret. Hissige brummelyder spredte seg utover hele kvartalet da bilselgeren ruset gassen, la inn førstegiret og kjørte den blankpolerte Ferrarien ut på plassen foran bilbutikken. En svart katt som hadde ligget og døst på en søppelkasse i solsteken skjøt rygg og spisset klørne, før den pilte av gårde med halen mellom beina. Den unge selgeren lente albuen ut av det åpne bilvinduet og smilte bredt mot den lille gruppen mennesker som sto samlet utenfor bilbutikken. De var alle VIP-kunder og spesielt invitert til demonstrasjonen av den nyeste superbilen fra Ferrari. Etter noen runder på parkeringsplassen med tøffe manøvrer og raske svinger, bråstoppet han sportsbilen bare få meter unna de mulige kjøperne. Solstrålene skinte i den røde lakken da han steg ut av bilen. De blonde krøllene hans var gredd bakover, den sorte dressen satt perfekt. Alt lå til rette for at Atle Halvorsen skulle gjøre

sitt første viktige salg hos Sportsbilentusiasten AS. Han lot to fingre gli over bildøra. – Folkens, dere ser på den helt nye Ferrari F12 Berlinetta. Dette er den kraftigste Ferrarien til gatebruk, noensinne. Den har en toppfart på 340 kilometer i timen. Begeistrede sukk, som fra en barneflokk på utsiden av en godteributikk, spredte seg i den lille forsamlingen. Bilselgeren gikk en runde rundt bilen før han stoppet og pekte på panseret. – Dette vidunderet har utrolige 740 hestekrefter under panseret og akselererer fra null til hundre på 3,1 sekunder. Som dere sikkert vet, er det lang ventetid på disse superbilene, men siden vi har en unik avtale med Ferrari-fabrikken i Maranello, har vi blitt lovet kun to ukers leveringstid. Tilbudet gjelder bare i dag, og det er kun våre beste kunder som får muligheten. En mann med sølvgrått hår og solbriller tok et skritt frem. – Er det mulig å prøvekjøre? – I prinsippet er våre Ferrarier ikke disponible for prøvekjøring siden verdien er på nesten fire millioner kroner. – Og hvis jeg insisterer? spurte mannen og løftet opp solbrillene. Blikket hans var stålgrått. Ansiktet smalt med noen markerte rynker i pannen og rundt øynene. Atle Halvorsen strøk vekk en hårlokk som hadde falt ned i pannen. – Vel, dersom du er oppriktig interessert i et kjøp, skal jeg selvsagt ikke sette meg imot en liten runde, men … – Da sier vi det sånn, avbrøt den fremmede og strakk ut

hånden etter nøklene. Med en selvsikker bevegelse åpnet han bildøra og satte seg godt til rette bak rattet. Like etter forsvant bilen med et høylytt drønn ut på gata. Atle Halvorsen delte ut brosjyrer og fortsatte å reklamere videre om den kraftigste Ferrarien til gatebruk noensinne. Av og til flakket blikket hans mot utkjørselen. Strengt tatt burde han ha tatt kopi av kjørekortet til mannen slik reglene var, men siden han sto sammen med VIP-kundene, hadde han antatt at han var til å stole på. Minuttene gikk. Noen av bilentusiastene hostet utålmodig mens de myste i retningen der Ferrarien hadde forsvunnet. Bilselgeren gned håndflatene mot hverandre og forsøkte å virke rolig. De brede kjevene strammet seg. Små svetteperler kom til syne på overleppen hans. Hvor ble det av bilen? Hvis den ikke snart var tilbake, hadde han et stort problem. Hva ville sjefen si? Atle Halvorsen kastet et raskt blikk mot bilbutikken. Bak glassvinduene kunne han se den høye skikkelsen til eieren. Enn så lenge var han opptatt med en kunde, men så snart han ble ledig, ville han helt sikkert komme ut for å sjekke hvordan det gikk. Hvordan skulle han da forklare at et menneske han ikke ante hvem var hadde kjørt av sted med den dyreste bilen de hadde i butikken? Tankerekken hans ble avbrutt av at noen kremtet. – Synd bilen forsvant, den kunne ha vært et interessant kjøp, men jeg kan virkelig ikke vente lenger. Ordene kom fra en høy mann i lys dress. Han gjorde et kast

med hodet og gikk med bestemte skritt mot utgangen. – Jeg har heller ikke tålmodighet til dette her, sa en gråhåret kvinne i skjørt og høyhælte sko. Et medfølende smil strøk over ansiktet hennes før hun snudde seg og trippet etter. Enda noen minutter passerte. Atle Halvorsen kikket nok en gang på den nye Garmin sportsklokka han hadde rundt venstre håndledd. Hva om bilen var borte? Borte for godt. Var det i så fall hans skyld? En høy motorlyd ga ham et lite håp som forsvant like raskt som det var kommet da han fikk øye på motorsykkelen som drønnet forbi dem på veien utenfor bilbutikken. Enda en interessert ristet på hodet og forsvant mot utgangen. Gruppen løste seg sakte, men sikkert opp. Femten lange minutter etter at den fremmede mannen hadde kjørt av gårde med vidunderbilen, sto Atle Halvorsen igjen alene på plassen utenfor Sportsbilentusiasten. Ikke en eneste av de spesielt inviterte VIP-kundene hadde engang skrevet seg på listen over interesserte. Han svelget tungt. Dersom bilen ikke kom tilbake, måtte han da erstatte den? Hvordan i all verden skulle han klare det? Ferrarien ville koste ham ti årslønner. Den unge bilselgeren ble gående rastløst rundt på plassen. Tørr i munnen og klam i hendene stirret han intenst mot utkjøringen der bilen hadde forsvunnet. *

Tjueseks minutter etter at den fremmede mannen hadde kjørt av gårde med Ferrarien, svingte den røde bilen endelig inn på plassen igjen. – Takk og pris, mumlet Atle Halvorsen stille. Mannen steg ut av Ferrarien, lukket bildøra bak seg og dro hånden gjennom det halvlange sølvhåret sitt. – For en fantastisk bil, jeg bestiller syv stykker. – Syv Ferrarier? Stemmen lød litt lysere enn han hadde planlagt. – Ja, jeg har mange kamerater som deler min lidenskap for raske biler. Atle Halvorsen sto som forstenet. Han kremtet lett for å få tilbake kontrollen over stemmen. – Mmmen, det er snakk om nesten 28 millioner kroner, stammet han. – Pengene er ikke noe problem. Jeg kommer innom og skriver kontrakt i morgen. Med et likegyldig ansiktsuttrykk rakte den fremmede ham et visittkort. I neste øyeblikk snudde han på hælen og gikk ut på gata med selvsikre skritt. Atle Halvorsen ble måpende stående og se etter den rakryggede skikkelsen, før han kikket ned på det lille hvite kortet han holdt i hånden. Med skråstilte blå bokstaver sto det trykket «Disponent V. Wold».

Kapittel 1 –

Ofte ikke slik man tror Som fra ingen steder kom den susende i stor fart og traff ham rett i nakken. Fortumlet bøyde Kim seg ned og tok seg til det vonde punktet. En gammel, slitt joggesko lå foran ham på gresset. Han skulle akkurat til å reise seg opp igjen da han kjente luftdraget fra nok en sko som sneide toppen av hodet hans. – Hva i huleste er det som skjer? spurte bestekameraten Ludvig og myste i retningen der skoene kom fra. Guttene var i ferd med å spille fotball i Kims hage. Det var juni og bare tre uker igjen til skolens sommerferie. Bortsett fra motorduren fra en gressklipper i det fjerne, kunne en intens uling høres. Den kom fra hunden Skipper som sto i bånd foran hundehuset sitt. Med det samme skar en sint stemme gjennom luften. – Få den kjøteren til å tie stille! På verandaen til den forfalne sveitservillaen rett ovenfor sto den gamle naboen, herr Lindkvist, med nok en sko klar til kast.

Med hendene over hodet som tegn på overgivelse, ropte Kim tilbake at han skulle ta hunden inn med en gang. – Skipper piper og klynker fordi han er litt rastløs for tiden, forsøkte han å forklare. – Det bryr ikke meg! På grunn av den hersens bikkja, får jeg ikke med meg bingotallene på radioen. Det levenet er helt uutholdelig å høre på! kjeftet den lutryggede mannen før han stabbet seg inn i huset med stokken sin og smalt verandadøra igjen etter seg. – Maken til oppførsel fra den naboen, sa Kim da han litt senere satt på kjøkkenet med en kald brus i hånden. – Her aner man fred og ingen fare, så kommer det brått en joggesko i 50 km i timen og treffer en i nakken. – Ja, snakk om «fredelig» nabolag, fniste Ludvig mens han lagde anførselstegn i luften. Han kunne ikke annet enn å se det komiske i situasjonen. Moren til Kim bøyde seg ned og kikket på det røde merket han hadde fått i nakken. – Det er sant at Lindkvist har en noe spesiell oppførsel, men husk at det alltid er en grunn til at folk er som de er og gjør som de gjør. Hun sukket og rettet seg litt opp i ryggen. – Ting er ofte ikke som man tror de er. – Nei, det skulle ikke forundre meg om den gamle gubben pleide å være olympisk mester i kulekast på sine yngre dager, sånn kraft som han fikk på den skoen, lo Kim og kastet et blikk ut av vinduet og opp mot nabohuset. Villaen med avflasset hvitmaling og skjeve gelendre måtte ha vært et skue

i sin tid, men etter mange år med forfall så den mest ut som et spøkelseshus. Rundt den ustelte eiendommen, som lå litt høyere enn resten av nabolaget, grodde det viltvoksende hekker og gamle krokete epletrær. – Men han hadde uansett et poeng når det gjelder ulingen til Skipper. Faren til Kim stakk hodet inn gjennom døråpningen og så på dem gjennom de runde brilleglassene sine. Han hadde ligget og sovet på sofaen, men måtte ha våknet og overhørt hva de snakket om. Det brune håret hans var bustete, og den hvite skjorten hang skrukkete utenfor jeansen. – Det bråket den bikkja lager begynner virkelig å bli et problem, så der skal han jammen ha rett. Den hunden trenger mer mosjon, før vi får resten av nabolaget imot oss også. Moren til Kim nikket så de røde krøllene gynget rundt ansiktet. – Skipper har fått en ny hverdag, og det er tydelig at han ikke er fornøyd. Vi blir nødt til å hjelpe bestefar med å gå turer med ham. Ikke greit for ham som sliter med ryggen. Det kunne jo forresten være en fin oppgave for dere … Et kraftig smell fra en eksospotte avbrøt henne midt i setningen. – Hva var det? Hun dro gardinene til side og kikket ut av vinduet. En gammel, hvit varebil med et sammenrullet teppe på taket kom kjørende på veien nedenfor. De fikk et kort glimt av noen mørkhårede personer som satt tett sammen i førerhuset på bilen med flere grønnplanter mellom seg.

Faren til Kim lente seg mot vinduskarmen for å se bedre. – Det må være den italienske familien som skal flytte inn i Furuveien. De driver visst en pizzarestaurant nede i byen. Han hadde rett. Med store, grønne bokstaver sto det skrevet «Lorenzo´s Pizza» på bakluken på varebilen. – Ja, det stemmer, sa moren til Kim og gløttet opp på guttene. – Hørte forresten snakk om at de har en jente på deres alder, det kan vel bli hyggelig med en ny klassevenninne i nabolaget? Kim trakk på skuldrene og så på Ludvig. – Sikkert ei sånn jålejente som verken liker fotball eller data? Ludvig knep munnen sammen og ristet sakte på hodet – Neppe noen vi kommer til å henge med.

Kapittel 2 –

Etterlysning De var mange, de var tøffe, og de kom på rekke og rad. Motorsyklistene kjørte i en lang kortesje gjennom byen og var umulig ikke å legge merke til. Kim og Ludvig var på vei hjem fra skolen da de hørte drønnene fra de kraftige motorene. Guttene tok nysgjerrig noen skritt nærmere veien, og ble stående sammen med flere andre skuelystne og kikke etter det spesielle følget. Ettermiddagssola skinte i blankpolerte styrer, felger og eksospotter da de flotte motorsyklene passerte en etter en gjennom byens hovedgate. Ludvig stirret fascinert på en kraftkar med langt, rødt skjegg og tatoverte armer som kom kjørende på en Harley-Davidson-motorsykkel. Like bak fulgte en mindre mann på en lavere Kawasaki-motorsykkel. Med langt, svart hår og et stort smykke rundt halsen, satt han avslappet og tilbakelent som om han skulle være en indianerhøvding. Han hvilte de svarte MC-støvlene sine på fotstøttene og holdt blikket stivt fremover.

– Det må være The Snakes motorsykkelklubb som er ute og lufter seg, sa Kim lavmælt, og gjorde et nikk mot en bred skinnjakkerygg med et emblem av en kobraslange. – Hørte snakk om at noen av medlemmene skulle sone i fengsel, men det ser ut til at de fleste av dem er på frifot. Flere motorsyklister passerte. Selv om mange av dem så originale ut, var det også noen i den lange rekken som hadde et mer alminnelig utseende. Ludvig møtte blikket til en motorsyklist med skinncaps. Øynene hans var smale og virket kalde. Ludvig grøsset. – Spesielle fyrer som ikke ser spesielt snille ut. Glad vi slipper å ha noe med dem å gjøre. – Ja, svarte Kim, og skygget med hånden for å se bedre mot sollyset. – De legger ikke engang skjul på at de driver med kriminelle ting. Det har vært skrevet en del om dem i avisene. Guttene ble stående og kikke etter kortesjen inntil den forsvant som en tynn, svart stripe over bybroa. Så snudde de seg og fortsatte på veien hjemover. * «Politiet etterlyser den 59 år gamle Sven Bremmerud. Han ble sist sett gående i et industriområde utenfor Fredriksborg fredag ved 23-tiden. Mannen er 183 cm høy, har grått kortklippet hår og hadde på seg en mørkeblå jakke og lyse bukser

da han forsvant. Bremmerud er privatetterforsker av yrke. Politiet utelukker ikke at det kan ha skjedd en kriminell handling, og ber alle som har opplysninger i saken om å ta kontakt umiddelbart.» Anker Pedersen satte koppen så hardt i bordet at kaffen skvulpet over da han hørte nyhetene som strømmet ut av radioen. Han grep tak i bordplaten og stirret sjokkert på barnebarnet Kim og vennen hans, Ludvig. Guttene satt ved den andre siden av bordet og spiste formiddagsmat. – Det var da som bare … Sven Bremmerud? – Kjenner du han som er etterlyst? spurte Kim og møtte blikket til bestefaren. – Ja, Sven er en gammel venn av meg. Vi pleide å jobbe sammen i politiet. – Hva tror du kan ha skjedd med ham? Anker svelget. – Jeg aner ikke. Håper for all del de finner ham i god behold. Han kikket ut av vinduet et øyeblikk, tidde og ristet sakte på hodet. – Det er en stund siden jeg snakket med Sven sist, men da virket det i alle fall som om han hadde det bra. Han sa han trivdes som privatetterforsker, og jobbet spesielt med narkotikasaker. Han så godt ut og var fornøyd. Et smil strøk over ansiktet til bestefaren før han ble alvorlig igjen. – Det er klart at det innebærer en risiko å jobbe innen

det feltet. Narkomiljøet er ikke til å spøke med. Hvis han har blitt innblandet i noe, er det jammen ikke godt å vite hva som kan ha skjedd. Anker visste hva han snakket om. Han hadde vært politietterforsker i mange år før han ble pensjonist for noen måneder siden. I løpet av sin lange fartstid i politiet, var narkotikakriminalitet det han hadde jobbet mest med. Kim hadde kortere vei til bestefaren sin enn de fleste han kjente. Ludvigs morfar bodde i Stockholm. En annen kompis hadde sin bestefar helt i Spania, men selv behøvde han bare gå ut døra, inn en annen dør og opp en trapp før han var inne i leiligheten som Anker delte med den pensjonerte politihunden sin, Skipper. De bodde i byen Fredriksborg. Huset i Lerkeveien var grått og hvitt med to dører i midtpartiet. Den ene døra førte til første etasje der Kim bodde sammen med moren Lisa, faren Morten og lillesøsteren Amanda, mens den andre døra førte til Anker og Skipper i andre etasje. Hver gang Kim trådde over terskelen til bestefarens leilighet, var det som om han kom inn i en annen verden. Her luktet det alltid nytraktet kaffe. Veggene var dekket av bilder og diplomer fra et langt liv i politiet. Bokhyllen, som gikk fra gulv til tak langs den ene stuveggen, var full av bøker, permer og stabler av gamle notatbøker og avisutklipp. På den øverste hylla lå det blanke politiskiltet. Det hadde ikke vært i bruk på noen måneder. Selv om det på mange

måter var flott at bestefaren og Skipper var mer hjemme enn før, kunne Kim likevel ønske at de fortsatt var i jobb på politistasjonen. Yrket hadde vært Anker Pedersens store lidenskap i livet. Det var som om litt av gløden i bestefarens øyne forsvant den dagen han ble førtidspensjonert og la politiskiltet på hylla. Enda verre så det ut til å være med Skipper. Hunden var vant til å følge eieren sin hakk i hæl på politistasjonen hver eneste dag, og likte tydeligvis ikke det rolige hjemmelivet. Den virket rett som det var både rastløs og ulykkelig, noe den demonstrerte med stadig klynking og uling. Til stor irritasjon for enkelte i nabolaget. – En godt voksen mann kan vel ikke bare bli borte sånn uten videre, noe må helt klart ha skjedd, mente Ludvig. Han reiste seg og ble stående tankefull ved vinduet. Utenfor hadde det begynt å blåse kraftig. Noen måker seilte av sted med vinden. – Nei, Sven er ikke en mann som bare forsvinner, svarte Anker og ristet på hodet. – Han er av den trauste typen som alltid leser avisa til frokost og spiser brunost på brødskiva. Han liker å følge sine faste rutiner. – Når snakket du med ham sist, da? spurte Kim og strakte seg etter juicekartongen. – Det må være omtrent et halvt år siden. Han hadde nesten nettopp sluttet i politiet da. Etter alle omorganiseringene var det blitt bestemt at Sven skulle flyttes over til trafikkavdelingen. Det likte han dårlig, og valgte derfor å starte som privatetterforsker i stedet.

Anker satte koppen til munnen og nippet litt til den varme drikken før han satte den ned på bordet igjen. – Sven hadde et brennende engasjement for narkotikakriminaliteten og var dyktig i faget sitt. Han mente at de verste av de verste blant kriminelle er de som tjener store penger på smugling og salg av narkotika. De skor seg på andres elendighet og ødelegger mange unge menneskers liv. I flere år delte vi kontor. Anker bøyde seg ned og klødde Skipper bak øret. – Da var det han, jeg og denne karen her som ordnet opp i mange av narkotikasakene her i byen. Ludvig så ned på labradoren, som lå sammenkrøllet på gulvet ved beina til Anker. – Så Skipper var en slags narkotikahund? Anker dro hånden gjennom den gylne hundepelsen og skottet opp på Ludvig. – Han var faktisk en av distriktets beste på sine yngre dager. Dessverre har både luktesansen og hurtigheten avtatt med årene, men han er fortsatt god som gull. Det er det ingen tvil om. – Ingen som helst tvil, sa Kim med et smil og satte seg på gulvet. Den lyse luggen hans falt ned i pannen da han bøyde seg over hunden og klødde den på magen med begge hender. Han kikket opp på bestefaren. – Håper bare de som jobber med denne forsvinningssaken bruker tiden riktig.

Interessen for mysterier og politisaker hadde tidlig smittet over på Kim. Da han var mindre, hadde han alltid ønsket seg forstørrelsesglass, fingeravtrykkpulver og andre detektivsaker til jul og bursdager. Nå leste han bøker om berømte forbrytelser og fulgte med på nyhetene hver gang det skjedde noe kriminelt. Anker satte seg lenger fram på stolen. – Ja, nå mens sporene ennå er ferske, er det alfa og omega at etterforskerne jobber så godt og grundig som mulig. Det ble stille i rommet noen sekunder. Bare tikkingen fra veggklokka kunne høres. Anker reiste seg brått og slo hendene sammen. – Jeg kan ikke bare sitte her når en god venn kanskje er i livsfare. Jeg tror jammen jeg tar en telefon til datteren til Sven for å høre om det er noe jeg kan bidra med.

Kapittel 3 –

Den nye jenta Skuddet var beinhardt. Skolens tøffeste keeper endret ansiktsfarge og skar en grimase da ballen smalt inn i låret hans før den gikk videre inn i målet. Et øyeblikk så det nesten ut til at den kraftige gutten skulle begynne å gråte, men han tok seg sammen, blunket et par ganger ekstra og sparket ballen ut igjen. Kim ble stående med åpen munn. For det var ikke en av de flinkeste fotballguttene som sto bak det utrolige skuddet fra midtbanen. Det var den lille, spinkle jenta som hadde begynt i klassen deres samme dag. Bare noen minutter tidligere hadde Kim spurt henne om hun kanskje hadde gått feil da hun troppet opp på fotballbanen i det første friminuttet. Han hadde syntes hun så litt bortkommen ut der alene med alle guttene, og pekt på plassen bak skolen der de andre jentene holdt på med dansing. Luna, som hun het, hadde bare ristet på hodet og sagt at hun likte fotball best. Kim hadde tenkt at hun kanskje hadde misforstått,

men nå innså han at det var han som hadde tatt feil. Denne jenta var mye bedre i fotball enn noen av guttene på banen. Ludvig klødde seg i det brune, bustete håret og lente seg over gjerdet. – Hvordan kan hun skyte så hardt? – Ja, hvem skulle vel trodd det? Hun virket så liten og forsiktig da hun kom inn i klasserommet i dag tidlig. Jeg hadde virkelig ikke sett den komme, svarte Kim. Ute på banen var Luna i gang igjen. Hun driblet til seg ballen, fintet ut en annen spiller som kom i angrep og skrudde ballen rett i krysset. Stillingen var 2–0, og motstanderlaget krympet seg. – Helt rått! utbrøt Ludvig og ristet på hodet. – Simpelthen helt rått. * – Hvorrrdaaan haar du blitt såå god i foootball? Syklene ristet på den brolagte veien ned mot byen og fikk Ludvigs stemme til å dirre. Luna holdt begge hendene godt fast i styret og sendte Ludvig et smil. Hun hadde tatt følge med guttene hjemover fra skolen siden de skulle samme vei. – Takk for det, jeg har alltid likt fotball og spilt mye helt siden jeg var liten. Og så har jeg lært en del av broren min. Han er ganske god. Kim bremset ned og kikket opp på henne.

– Seriøst! Du imponerte virkelig på banen i dag. Håper du kan lære oss et triks eller to en gang. – Klart jeg kan, svarte Luna og stoppet ved siden av ham. Hun rettet på den lange, mørke hestehalen og lente seg over styret. – Mot at dere hjelper meg med mattematikken. Jeg forsto absolutt ingenting av hva læreren snakket om i dag. På den gamle skolen min hadde vi ikke engang kommet til brøkregning. – Det er egentlig ikke så vanskelig. Vi hjelper deg gjerne, svarte Kim. Han sendte kameraten et ertende blikk. – Ludvig er faktisk spesielt god med tall. Hvem skulle vel tro det når man ser på ham? Den slubberten gidder ikke engang å knytte skolissene. Ludvig kastet et blikk ned på de uknyttede slitte joggeskoene sine og skiftet ansiktsfarge. To smilehull kom til syne i det runde fjeset. – Det er enklere å putte beina rett ned i skoene. Jeg bruker minst mulig tid på unødvendige ting, skjønner du, Luna. Ta for eksempel håret, sa han og dro en hånd gjennom den uryddige hårmanken sin. – Jeg lar fatteren gå over det med klippemaskinen et par ganger i året, ellers får det være som det er. Kim, derimot, går til frisøren og ordner sidecut-sveisen sin to ganger i måneden. Han skottet bort på kameraten sin og smilte. – I tillegg forbruker han et tonn hårvoks i året. Vi er forskjellige, men digger likevel å henge sammen. Uansett, klart vi hjelper deg med matten.

Luna lo. – Fint, da har vi en avtale. I krysset mellom Barveien og Lerkeveien tok de hver til sitt. Guttene ble stående og se etter Luna da hun syklet nedover bakken. Selv om hun kunne virke både spinkel og blek ved første øyekast, var hun både tøff og energisk om man ble bedre kjent med henne. – Jeg tar tilbake alt jeg sa på forhånd om jålete jenter. Denne jenta er ok, slo Kim fast og satte seg på sykkelen igjen. – Godt at en stabukk som deg kan innse at han tar feil en gang i blant, gliste Ludvig før han syklet etter.

Kapittel 4 –

Med kursen mot Riga Det skrek i sykkelbremsene. Anker og Skipper hadde nettopp gått ut av bilen da Kim kom syklende inn i gården. Han måtte bremse kraftig ned for å unngå å sykle ned Skipper, som stormet logrende mot ham for å hilse. Kim bøyde seg ned og klappet labradoren over den myke, lyse pelsen. – Hei, Skipper. Du må ta det litt rolig, tenk om jeg hadde syklet deg overende. Anker løftet ut en stresskoffert og noen poser fra bilen. – Vi kommer akkurat fra byen. Der møtte vi datteren til Sven, forklarte han og slo igjen bildøra på den røde Golfen. – Så bra! Hvordan gikk det, da? spurte Kim og satte den grønne Merida-sykkelen sin mot husveggen. – Vel, hun var selvsagt fortvilet. Nå har Sven vært borte i fire dager, og politiet står helt uten spor, svarte Anker. Kim ble alvorlig.

– Vanskelig sak, og merkelig at han bare forsvant sånn uten videre. Anker tok seg til pannen. Et streif av fortvilelse kom over ansiktet hans. – Ja, jeg bebreider meg selv for at jeg ikke hadde mer kontakt med ham etter at vi sluttet å jobbe sammen. Kanskje jeg kunne ha hjulpet ham ut av trøbbelet? Han sukket og rettet opp den kraftige ryggen. – Ingen kommer noen vei med etterpåklokskap. Det gjelder å gjøre det beste ut av enhver situasjon, enn hvor vanskelig den er. Kim tenkte seg om. – Ja, men er det egentlig noe vi kan gjøre? Anker kikket ned i grusen noen sekunder før han løftet blikket igjen. – Jeg fikk vite noe nytt da jeg snakket med datteren til Sven. Synne, som hun heter, kunne fortelle at faren hadde jobbet nesten døgnet rundt med en smuglersak den siste tiden før han forsvant. Det slår meg at forsvinningen kan ha noe med det å gjøre. Kim trakk på skuldrene. – Ikke godt å vite, men det er vel noe politiet har sjekket ut? Anker ristet på hodet. – Nei, de hadde bare så vidt sett gjennom noen av papirene hans. Den nye politimesteren mente visst at det ikke var noe å bruke tiden på. Jeg tilbød Synne å se over alt sammen for sikkerhets skyld, og det ville hun gjerne at jeg skulle gjøre.

Kim møtte bestefarens blikk.. – Det var bra gjort av deg! Men har du noen aning om hvor du skal begynne, da? Anker snudde seg og løftet opp stresskofferten han nettopp hadde tatt ut av bilen. Den var i brunt skinn med slitte kanter. – Jeg begynner med denne, sa han med et lurt smil. – Den tilhører Sven og skal inneholde en del papirer om saken han var så opptatt av. * – Vet dere at selv om forsvinningssaken med Sven både er ekkel og skremmende, har den faktisk brakt med seg noe positivt også? Luna og Ludvig kikket uforstående bort på Kim. De hadde trent på skudd og pasninger på fotballbanen i flere timer, og var begynt på veien hjemover. Luna, som balanserte ballen på hodet, nikket den over til Ludvig, før hun stoppet opp og satte armene i siden. – Seriøst? Hvordan kan du mene at noe sånt kan bringe med seg noe positivt? For alt vi vet kan mannen være steindød! Ludvig plasserte ballen under høyrearmen og sendte et blikk nedover mot byelva. – Det har vært dykkere i elva i dag. Bare tanken på at en død mann kan flyte rundt der nede, får i hvert fall nakke-

hårene mine til å reise seg. Kim fulgte blikket hans. Det sto fortsatt to dykkerbiler fra brannvesenet parkert på den andre siden av elva. – Enig i at saken i seg selv ikke er positiv. Det jeg vil frem til er at det virker som om den har fått bestefar til å bli litt mer som seg selv igjen. Dere vet hvordan han har vært de siste månedene etter at han ble pensjonist. Uengasjert i det meste. Ludvig gjorde et nikk. Det hadde ikke virket som om Anker trivdes noe særlig med pensjonisttilværelsen. Kim trakk pusten. – Nå ser det faktisk ut til at han har våknet litt. Fra å være passiv og likegyldig, ligner han mer på sitt gamle jeg igjen. Han har fått tilbake glimtet i øynene, om dere skjønner hva jeg mener? – Ja, jeg skjønner hva du mener, sa Ludvig, som fortsatt ikke klarte å ta blikket bort fra byelva. – I går satt han med papirene for å lese seg opp på saken til langt på kveld, men likevel hørte jeg ham kjøre av gårde tidlig i morges, fortsatte Kim. Luna punchet fotballen ut av armen til Ludvig, spratt den i asfalten et par ganger og snudde seg mot Kim. – Fint at bestefaren din har fått tilbake mål og mening med livet. Han virker i grunn altfor dyktig til ikke å jobbe lenger. Kim trakk på skuldrene. – Han var kjent for å være en av de beste etterforskerne

i distriktet, så det er synd at det ble sånn. For ham har jobben vært både hobby og lidenskap i alle år. Ikke så rart at det har vært vanskelig bare å slutte fra den ene dagen til den andre. Kim snappet ballen fra Luna og fortsatte å sprette den foran seg mens han gikk. – Jeg tror han følte seg overkjørt av den nye politimesteren. En kommanderende fyr. Da han overtok på politistasjonen i fjor, ville han spare på alt. Han omorganiserte hele stasjonen og bestemte blant annet å legge ned avdelingen for narkotikakriminalitet. Kim stoppet opp, med ballen i hendene og så på vennene. – Bestefar ble tilbudt en jobb i trafikkpolitiet, men det var jo ingenting for ham med den dårlige ryggen sin. Uansett fikk han nok av alt sammen og tok ut førtidspensjon. Luna la ansiktet i medfølende folder. – Synd at én mann skal kunne ødelegge så mye. Kim sukket og ristet på hodet. – Forbasket synd! Hadde det ikke vært for denne typen, tror jeg bestefar gladelig hadde fortsatt i jobben mange år framover. * – Yes, we need to cooperate to find out what is going on here! Samme kveld, da Kim hadde luftet Skipper og var på vei

opp trappa, kunne han høre bestefarens stemme på gebrokkent engelsk. Anker sto i gangen og pratet i telefonen. Den tynne, grå hårmanken som vanligvis var kjemmet flatt ned på hodet hans, sto rett til værs da han avsluttet samtalen. – See you tomorrow, then, bye, bye. Kim kikket storøyd opp på Anker mens han løsnet båndet til hunden. – Hva handlet det der om? Skipper stormet logrende mot eieren sin. – Det var Fabio, som jobber i politiet i Riga. Vi gjorde nettopp en avtale om et møte i morgen. – Skal du reise til Riga? – Ja, jeg blir antagelig borte noen dager. Håper du kan se etter denne karen her for meg så lenge, svarte Anker og tok et godt grep rundt hunden. Kim løftet armene. – Klart jeg kan, men nå må du fortelle meg hva som foregår. Trodde du jobbet med forsvinningssaken om Sven, og nå skal du til Riga? En høy stemme fra TV-en som hadde stått på i bakgrunnen, fikk dem begge til å snu på hodet. På skjermen ble en flintskallet mann med hvit skjorte intervjuet av den kjente reporteren Mikkel Høymo. – Politiet har spart penger på omorganiseringen, og vi har fremdeles full kontroll. Det er alt jeg har å si om saken! – Så det opprører dere ikke at det blir solgt kokain på

en av byens ungdomsskoler? – Det er selvsagt ikke bra, men samtidig er det viktig at vi ikke overdramatiserer! Her snakker vi bare om en enkelthendelse. I større byer skjer sånt hver dag. Anker grep fjernkontrollen på bordet foran seg og slo av TV-en. – Jeg tåler ikke synet av den mannen og orker heller ikke tordenstemmen hans. Den fikk jeg mer enn nok av på politistasjonen. Kim kikket spørrende på bestefaren. – Var det den nye politimesteren? Bruker han sånn stemme hele tiden? – Ja, sa Anker. – Virker som om han tror den øredøvende stemmebruken gir ham mere makt, men det er rett og slett for dumt å gå rundt og brøle som en gorilla dagen lang. Kim trakk på smilebåndet. Så ble han alvorlig igjen. – Og for noen holdninger han har! Om det selges dop på en ungdomsskole bare én gang, er det én gang for mye. Anker klappet sønnesønnen på skulderen. – Helt enig! Men tilbake til Riga. Jeg reiser i morgen tidlig. Kim trakk pusten. – Riga er sikkert flott, men hvorfor reiser du nå midt oppe i forsvinningssaken til Sven og alt ting? – Reisen har med Sven å gjøre. Jeg har kommet over en hel del viktig i kofferten hans. Anker reiste seg, gikk mot vinduet og lukket det forsik-

tig igjen, som om ingen måtte høre det han skulle fortelle. – Det viser seg at Sven var på sporet av en smuglersak. Det handler om betydelige mengder kokain som noen planlegger å sende hit til Fredriksborg. Kim hevet begge øyebrynene. – Virkelig? Anker nikket og strøk en hånd over haken. – For noen år siden jobbet Sven og jeg med noe lignende. Da var det en hel narkoliga som opererte fra Riga. De smuglet kokain i hemmelige rom under lastebiler, og ved hjelp av bakmenn fordelte de elendigheten til mange steder i landet, fortsatte han og satte seg ned i sofaen. – Takket være gode tips og dyktige narkotikahunder, fikk vi avslørt hele ligaen den gangen. Kim lente seg forover og satte albuene i bordplaten. – Ikke dårlig! – Nei, det var en stor aksjon og mye om det på nyhetene etterpå. Tror det må være snart 15 år siden nå. Flere av medlemmene i ligaen var såkalte kjenninger av politiet både i Norge og Latvia. Det er lange fengselsstraffer for sånt, og et par av dem satt inne i flere år. Anker løftet den brune stresskofferten opp på bordet, åpnet den og tok ut noe. Han plasserte så et mørkt svart-hvittbilde opp foran Kim. – Jeg kom over dette fotografiet som lå sammen med notatene til Sven.

Vil du lese resten? «Ferrarimysteriet» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.forlagshusetivestfold.no