Š Liv Forlag 2012
FROSTRﾃ郎K FRODE EIE LARSEN
www.livforlag.no
Filip Nyman måtte dø, så enkelt var det faktisk. Beslutningen ble tatt for lenge siden. Selve gjennomføringen hadde han måttet vente med. Å drepe et annet menneske var ikke noe man bare gjorde. Det krevde planlegging og forberedelser. Dessuten var det forbundet med stor usikkerhet og risiko. Spesielt i forhold til Filip Nyman. Han var gal og farlig. I stand til å drepe selv. Nå var imidlertid tiden inne. Snart.
Kapittel 1 Larvik, søndag 20. november 2011
Hvor lenge hadde det egentlig vært kaldt? Hele livet. Snøen og frosten hadde farget bakken hvit. Hun sto på den åpne plassen med utsikt mot Ulfsbakk, på akkurat samme sted som Petter tok farvel med livet. Tanken var ikke nok til å lokke frem smilet. Det var ikke nok til å lokke frem noe som helst. Isabell Dulche så utover tjernet. Isen hadde lagt seg som et blankt lokk over vannet. Den var ennå for tynn til at noen kunne gå på den. Likevel næret hun et perverst ønske om at noen skulle forsøke. Trampe uti det med begge beina. Isen ville revne, sluke dem og trekke dem ned i det iskalde mørket. Langt ned. Jeg er ødelagt, tenkte hun. Tanken var dyppet i melankoli. Livet hennes ble spilt i moll. Slik hadde det vært lenge. Lyden av fottrinn i snøen fikk henne til å snu rundt. Hun ventet. Snart dukket han opp mellom trærne. De hilste med en kort klem. Avstanden som hadde bygget seg opp gjennom altfor mange år var der fortsatt. - Vet du at det er veldig godt å se deg? Ordene hans var både gode og vonde på samme gang. Det lå så mye usagt der. Drømmer som aldri kom til å bli levende. Minner som aldri kom til å dø.
Hun så opp og møtte de varme øynene som betraktet henne. Frostrøyken sto som en liten sky fra munnen. Den ble borte rett før de to skyene traff hverandre. Forduftet. Ingen ord ble sagt. Ensomheten hadde spist seg dypt inn i dem begge. Det var noe de hadde felles, men den lå også der som en dyp avgrunn. Ensomheten gjorde dem sky. Redde for å knytte bånd. Redde for å stole på. - Gå med meg, sa hun. Hun gikk foran ned mot vannkanten. Minusgradene bet i huden. Hun dro opp hetten på kåpen. Ansiktet ble skjult av den hvite pelsranden som strakk seg hele veien rundt. Hun stoppet noen meter før den islagte vannskorpen. - Er det riktig, synes du? Spørsmålet kom kontant, men nølingen lå som et florlett slør over ordene. Hun visste det var urimelig å be om et svar. Dette var utelukkende hennes valg, og hun måtte selv stå til ansvar. - Det betyr ikke noe hva jeg mener, gjør det? Du har likevel bestemt deg. Ingenting jeg sier eller gjør vil endre. Du har alltid hatt en sterk vilje, Viktoria. - Isabell, rettet hun. – Jeg heter Isabell nå. ---------- o ---------Tomheten etter hun hadde gått var overalt. Den fylte plassen. Fylte hele verden. Kom livet noen gang til å bli helt igjen?
Nei, det gjorde ikke det. Livet var for lengst ødelagt. Det var en erkjennelse som hadde ligget der lenge. Den lå der sammen med håpet. Den trassige lille stemmen som sa at ting kunne ordne seg. Hvordan? Det trengtes minst et mirakel for å rette opp i alt dette. Mest sannsynlig en allmektig Gud, og da måtte man tro. Troen var imidlertid blitt borte. Et sted på veien, gjennom alle disse årene, var den mistet. Var det rart? Olaf Gulbrandsen slo hendene mot hverandre. De blå vottene smalt sammen. Lyden ble forsterket av stillheten og det gjallet gjennom skogen. Lyden skjøt fart og gled som en skarp kniv over isen. Delte den på midten og blottet vannet som gjemte seg under skorpen. Lyden forsvant ned i dypet. Snart var det som den aldri hadde vært der. Hadde det vært best ikke å vite? Kanskje ikke best, men definitivt mer komfortabelt. Å kjenne på døden var aldri spesielt godt. Frisk luft ble trukket ned i lungene. Et grådig sug, som for virkelig å kjenne på livet. På tross av alt. Vissheten, tapet, fremtiden. Det var som om noe ble satt tilbake på plass igjen. Dessuten var det hennes valg. Viktoria var målbevisst, det hadde hun alltid vært. Eller Isabell. Han slet med å venne seg til forvandlingen. Han vendte ryggen mot tjernet. Hvert skritt økte avstanden. Ulfsbakk ble liggende igjen, skjermet under
et lag av is. Først oppe ved parkeringen stoppet han. Støvlene grov seg ned i snøen. Pusten gikk tungt. Selv den korte turen hadde vært en anstrengelse. Blikket fløt forbi det mektige huset til Viktor Marinkovich. Alléen av bjerketrær sto som nakne soldater og viste vei frem mot inngangen. Huset lå der som et slott i miniatyr. Det passet nok Viktor bra. En konge. Han fortsatte. Ra ungdomsskole dukket opp på høyre hånd. Snart kom det flate taket til Rema 1000 til syne, og bussholdeplassen ved Veldrebakken lå i bunnen av bakken. Selv om det var søndag, gikk det alltids en buss.
Kapittel 2 Larvik, søndag 27. november 2011
Jeg sto på kjøkkenet og laget mat. Omelett med ost og skinke. Det boblet og sydet under lokket på stekepannen. Dugg festet seg på innsiden, og snart var det ikke mulig å se gjennom glasset. - Tar du med en øl på veien, Oskar? Jessica ropte fra stuen. Stemmen blandet seg med musikken. Coldplay kjempet en kamp de var dømt til å tape, Jessicas stemme bar bemerkelsesverdig godt. - Hørte du meg? Hun fornektet seg ikke. Alltid like utålmodig. - Jeg hørte deg klart og tydelig, ropte jeg tilbake. Jeg åpnet kjøleskapet og frigjorde to Carlsberg fra sixpacken. Jessica strålte mot meg da jeg kom ut i stuen. - Det var gutten sin det. Hun ga meg et kyss på kinnet da jeg lente meg over henne og satte flaskene på bordet. Siden i fjor sommer hadde alt gått veldig fort. Å flytte tilbake til huset på Nordstrand var aldri noe tema. Hva hadde jeg vel der? En løgn, tenkte jeg som svar på mitt eget spørsmål. En løgn og et liv uten noen fremtid. Det burde kanskje gjort meg trist, men jeg var ikke det. Snarere lettet, faktisk.
Jeg gikk tilbake på kjøkkenet, tok lokket av stekepannen og konstaterte at osten trengte et par minutter til på å smelte helt. Mona og jeg hadde ikke snakket sammen siden forrige sommer. Vi hadde aldri direkte brutt med hverandre, men på den annen side hadde det heller ikke vært noe mellom oss de siste årene. Bare løgner, viste det seg. Å fortsette livet med noen som ønsket meg død, var dessuten et særdeles dårlig utgangspunkt. Det innebar at jeg måtte legge opp livet mitt på nytt. Plan B hadde så langt vist seg å være langt bedre enn det opprinnelige utgangspunktet. Gjennom lyden av putrende omelett, kjøkkenvifte og musikk hørte jeg stemmen til Jessica. - Hvem synes du er penest, Jennifer Aniston eller meg? Jeg stakk hodet frem i døråpningen. Hun tittet opp fra magasinet Se og Hør. - Så, hva synes du? Jessica gjorde øynene store, snurpet munnen lett og så på meg. Jeg var ikke helt sikker på hva hun forsøkte å få til. Se forførende ut, kanskje? Mest virket det som hun skulle fremstå uskyldig, med store runde dådyrøyne. Det passet henne overhodet ikke. Jessica var en liten ramp. - Deg, selvfølgelig. Uten tvil. - Jeg tror ikke på deg, men takk for komplimentet. Jessica tok en slurk av ølflasken. - Hvilken idiot var det forresten som bestemte at vi ikke kan røyke inne?
Det røde håret flagret da hun ristet på hodet. Hun hadde tatt ut en sigarett fra pakken og slo den mot bordplaten. Lighteren holdt hun i den andre hånden. - Det var faktisk ditt forslag, sa jeg forsiktig. - Mitt? Jessica trakk pusten og slapp den ut mellom sammenbitte lepper. Hun reiste seg og gikk ut i gangen, dro en jakke rundt seg og toget ut på verandaen. Jeg vendte oppmerksomheten mot omeletten igjen. Jessica trengte ingen andre for å holde en samtale i gang. Det var mer enn nok at hun hadde seg selv. Osten var smeltet. Jeg skrudde av platen og bar med meg stekepannen ut i stuen. Jessica hadde allerede dekket på, og jeg satte pannen fra meg på det svarte treunderlaget som var formet i et kryss. I det samme spilte Coldplay siste tone. Vi var fortsatt så gammeldagse at vi hørte CD-plater. Jeg reiste meg og gikk bort til Tivoli Audio-anlegget som var blitt med fra Jessicas leilighet på Torstrand. I det hele tatt var det mye av møbler og utstyr som kom derfra. Det var lite jeg hadde lyst på å ta med meg fra livet med Mona. Via Monas og min advokat, hadde jeg i fjor høst mottatt et sympatisk tilbud for min del av vår felles villa. Økonomisk sett. Jeg hadde signert og sendt tilbake til advokaten. Mona hadde jeg ikke snakket med, og det var helt greit. Hva skulle jeg si til henne? En uke senere kom en budbil med mine ting. Jeg kastet alt som direkte minnet om Mona, resten kjørte jeg ut på hytta i Nevlunghavn. Det var før jeg flyttet sammen med
Jessica i en leilighet helt på toppen av det nye Grandkvartalet. Jessica åpnet døren og stakk hodet inn fra verandaen. Vinteren hadde farget kinnene hennes røde. - Du bare må komme ut og se. Hun vinket ivrig. De blå øynene skinte entusiastisk. - Jeg ser fint her inne. Dessuten er det kaldt. - Pyse! Jessica rakte tunge. Fregnene klamret seg fast over neseryggen og nedover kinnene. De så ut som bittesmå fjellklatrere på vei mot toppen. Problemet var at de ikke rikket seg av flekken. Det gjorde imidlertid Jessica. Hun hoppet opp og ned. - Ta på deg en jakke og kom da. Jeg kunne fortsette å protestere, men Jessica ville uansett få det som hun ville til slutt. Det var med andre ord like greit å føye henne, først som sist. - Hva var det jeg skulle se? Jeg hadde trukket jakken godt opp over ørene og presset hodet ned mot den varme kragen. Jeg følte meg som en skilpadde. Vi var i slutten av november, og det var allerede kommet snø. Jeg trampet med føttene for å holde varmen. - Bare se. Er det ikke flott? Jessica slo ut med begge armene. - Utsikten? Jeg så utover Indre Havn. Et tynt lag med is hadde lagt seg på vannet og reflekterte den matte himmelen. Et sted bak sløret av skyer visste jeg at solen gjemte seg. Den hadde tatt med seg varmen og stukket av.
- Jeg blir aldri lei av å stå her og se. Jessica gikk bort til enden av verandaen. Hun lente seg over rekkverket og tittet ned. Sigaretten hun akkurat var ferdig med lå og glødet i det overfylte askebegeret. - Det er en ting jeg lurer på. Hun rettet seg opp og vendte seg mot meg. Frostrøyken kom støtvis ut av munnen mens hun pratet. - Hvorfor lar du det bare ligge? Jessica trengte ikke si mer. Jeg forsto hva hun siktet til, vi hadde hatt den diskusjonen før. - Det er ingen vits. - Ingen vits? Herregud Oskar, de prøvde å drepe deg. - Ja, og de drepte Petter. Hva skjedde med det? Ingenting. Ingen verdens ting. Vi har forsøkt, Jessica. - Du gir opp for lett, Oskar. Hun tok et skritt mot meg. Stilte seg på tå og dro en hånd gjennom det blonde håret som strittet uregjerlig på hodet mitt. Hun sa det fikk meg til å se barnslig ut. Jeg tok det som et kompliment. - Jeg synes de jævlene skal få svi. Jessica kysset meg på munnen. Sigarettsmaken lå tynn over leppene hennes. Hun strøk meg nedover ryggen og lente seg inn mot meg. Ofte var dette mer enn nok til at jeg lot meg overtale. Denne gangen virket det imidlertid ikke. Foreløpig.
Kapittel 3 Larvik, søndag 27. november 2011
Han betraktet hånden som lå rolig i fanget. Fascinert løftet han den opp og beveget lett på fingrene. Jeg virker, tenkte Olaf Gulbrandsen. Han hadde fortsatt vanskelig for å tro at kroppen var vekket til live. Med hjelp fra Dr. Rosenstrøm hadde livet sakte men sikkert vendt tilbake. Nyttårsaften ville det være tretten år siden Rakel frarøvet ham livet. Veien tilbake hadde vært lang, men endelig fikk han betalt for å være tålmodig. - Det var jammen på tide, sa Olaf høyt. Han frydet seg fortsatt over å høre sin egen stemme. Se armene bevege seg. Føle bena som sparket ut i luften. En så enkel ting som å vifte med tærne var hele verden for ham. Etter å ha vært fanget i sin egen kropp var det kanskje ikke så rart. Paralysert og tvunget til å bli der. Av Rakel. Et mørkt drag dro over ansiktet. Gleden var blandet med frykt. Hver dag tenkte han på Rakel. Hva gjorde hun? Ville hun komme etter ham? Frarøve ham livet igjen? Gale kvinnemenneske. Han reiste seg og gikk bort til vinduet. Ennå manglet det en del på motorikken. Skrittene var slepne, nærmest utslitte. Olaf Gulbrandsen var 58 år, men han visste at
han så eldre ut. Serien av hjerneslag Rakel hadde påført ham hadde lammet deler av ansiktet. Spesielt hadde det gått ut over høyre side. Huden liksom bare hang, og han hadde fått et permanent trist drag. Ganske passende egentlig, tenkte han. Det eneste som virkelig var levende på ham, var øynene. Det hadde de alltid vært. Lynende klare. Observerende. Det var gjennom dem han hadde levd alle disse årene. Et vindu til verden utenfor. Han subbet ut på kjøkkenet og skjenket seg en kopp kaffe fra termokannen. Det var det første han gjorde hver morgen. Å koke kaffe. Ennå klarte han å nyte. Glede seg over kaffesmaken, over det faktum at han holdt koppen og drakk. Det var en glede de aller fleste tok for gitt, men Olaf hadde erfart at ingenting i livet var selvsagt. Han hadde lært på den harde måten. Tankene fylte ham. Det samme gjorde uroligheten. Ofte var det slik. De gikk sammen, hånd i hånd. Han satte seg ned ved kjøkkenbordet og så ut gjennom vinduet. Normalt hadde det en beroligende effekt. Olaf hadde fått seg leilighet i Sjøgården på Torstrand. Sammen med Strandgården og Tårngården dannet de Peter Wessel-kvartalet. På nedsiden lå Smiestranda. Utsikten utover vannet, mot Revet og inn mot Vadskjæret og Tollerodden, var slående. Om han trivdes? Han smakte litt på svaret. - Alt er bedre enn slik det var.
Skulle han være helt ærlig, så savnet han å bo i hus. Han savnet alle gjøremålene. Klargjøring av hage. Flekke maling på hus og garasje. Men mest savnet han nok det å være alene. Med mennesker rundt på alle kanter, følte han en klaustrofobisk innesperrethet. Han måtte le av ironien. Han som hadde levd innenfor begrensningene av sin egen kropp, burde føle plassen i den litt over seksti kvadratmeter store leiligheten som et slott. Han gjorde imidlertid ikke det. Nå som han hadde muligheten, savnet han friheten som fulgte med et hus. Og alle forpliktelsene. Han savnet dem også. Olaf grep rundt koppen, tok en slurk og lot kaffen ligge igjen i munnen. Nøt smaken på tungen. Utenfor vinduet fløt et svanepar forbi. Gradestokken som var festet rett på utsiden viste ti minusgrader. Vinteren begynte tidligere for hvert år. Et grøss forplantet seg gjennom ham. Det var et utslag av mange ting. Mest alle tankene som kvernet rundt. Frykt, usikkerhet, sorg. Livet hadde så langt vist ham mye motstand. Jeg kan ikke gå rundt slik. Jeg må komme henne i forkjøpet, tenkte han. Rakel var gal, og den eneste sjansen han hadde var å ta affære før hun gjorde det. Gudene skulle vite hva hun kunne komme til å gjøre. Hun er i stand til alt. Utenfor så han fortsatt svaneparet som gled gjennom luften. Olaf fulgte dem med et lengselsfullt blikk.
Kapittel 4 Larvik, mandag 28. november 2011
Dagen var allerede godt i gang. Det var mer enn jeg kunne skryte av. Klokka var blitt elleve, og det var tre timer siden Jessica dro på jobb. Hun arbeidet som systemkonsulent hos IT firmaet Technet på Elveveien. Små nok til å bry oss, store nok til å levere. Jeg likte slagordet deres. Det var fengende og tillitsvekkende, og så ga det en form for trygghet. Jeg lurte på om bedriften hadde kommet opp med det selv, eller om det var et resultat av timevis med kreativt arbeid og mangfoldige tusenlapper i salær hos et overpriset reklamebyrå. Markedsførere, tenkte jeg. De vet å ta seg betalt. Jeg laget meg en kopp med kamille-te og tok med meg koppen bort til verandadøren. Terrassen var på rundt tyve kvadrat. Nå var den ryddet for utemøbler, planter og annet sommerlig. Den var tom, bortsett fra askebegeret, alle sigarettsneipene og avtrykkene etter Jessicas støvler. Hadde hun rett? Jeg var lei av å være redd, av hele tiden å føle at noen overvåket meg. Fulgte med på hver minste bevegelse jeg foretok. Ventet. Kanskje var jeg naiv som trodde dette ville passere. Jeg rev meg løs fra utsikten og gikk inn på kjøkkenet. Avisen lå oppslått på bordet, jeg hadde bare bladd
gjennom uten å lese. Tallerken og bestikk etter frokosten sto fortsatt på bordet. Jeg begynte å rydde det inn i oppvaskmaskinen. Stemmen til Jessica snakket i hodet mitt. - Du gir opp for lett, Oskar. Jeg ville svare nei, men hun kjente meg for godt. Jeg ga opp for lett. Dette handlet om livet mitt. Eller i verste fall døden. For første gang på nesten et år, åpnet jeg kjøkkenskuffen med utklippene. Jeg brettet sammen avisen og la utklippene foran meg på bordet. Er denne mannen en morder? Bevisene holdt ikke! Frikjent. Overskriftene ropte. Det føltes som om de stakk. Ingenting hadde blitt som jeg hadde forestilt meg. Jeg begynte å forstå hvorfor Jessica hadde så ufattelig liten tiltro til norsk politi og rettsvesen. Hvor er rettferdigheten? tenkte jeg. Da Filip ble tatt, trodde jeg faktisk på den. Jeg trodde også at det endelig var over. Illusjonen brast etter kort tid. Filip hadde manøvrert seg gjennom alle rettssakene. Han hadde kjøpt seg de beste advokatene, og investeringen hadde bokstavelig talt betalt seg. Money talks. Det var en syk verden. Jeg samlet avisutklippene, men lot dem ligge på bordet. Det gjorde meg opprørt å lese dem. Spesielt den ene overskriften.
Frikjent. Hver gang jeg leste det hørte jeg ordene til Filip. Jeg kjente pistolmunningen mot brystet og jeg fornemmet nummenheten i kroppen, akkurat som da de paralyserte meg. - Det er ikke over før dere er døde, hadde Filip sagt. Kunne jeg noen gang føle meg trygg? Jeg grep rundt tekoppen. Mange mente kamille hjalp mot søvnløshet og reduserte stress. Jeg følte overhodet ingen beroligende virkning. Musklene knyttet seg over nakken og en svak dunking forplantet seg oppover i bakhodet. Det verste var at det ikke bare var Filip. Hva med Mona? Rakel? Og Isabell? Dagene var som en tikkende bombe. Jeg ventet at den ville eksplodere når som helst. Midt i fleisen på meg. Jeg så ut gjennom vinduet. Frosten hadde bitt seg godt fast. Selv i Indre Havn hadde isen lagt seg på vannet. Alt annet var pakket inn i hvitt. De få menneskene som hadde våget seg ut, kroket seg sammen og skyndte seg frem til hver sine bestemmelsessted. Ikke ulikt slikt jeg følte meg. Krokbøyd på vei inn i fremtiden. De var i nærheten alle sammen. Rakel bodde fortsatt i Larvik, i leiligheten i Øvre Jegersborggate. Jeg så henne aldri, men visste hun var i byen. Filip og Mona bodde i Oslo. De hadde flyttet sammen i huset Mona hadde på Nordstrand. Vårt hus.
Tanken falt spontant ned i meg. Jeg kastet den fra meg, som om den var brennende kull. Det var i et annet liv. Før Mona ønsket meg død, hadde det vært vårt hus. Nå var jeg bare glad for å ha sluppet unna. Enn så lenge. Jeg tok en god slurk av teen. Den varmet deilig nedover brystet. Smaken av kamille kilte lett. Hvor Isabell var, hadde jeg ingen anelse om. Hadde hun dratt tilbake? Å gjemme seg var hun god på. Hun hadde tross alt holdt seg skjult i tyve år. Jeg lot blikket hvile på Pakkhuset. Så for meg det yrende livet der om sommeren. Pizza og øl under den stekende solen. Nå var det ikke en sjel der. Plassen rundt var helt folketom. Død. Et eller annet sted der ute er hun, tenkte jeg.
Kapittel 5 Venezia, mandag 28. november 2011
Hun satt på en uterestaurant ved Zattere. I Venezia var det fortsatt høst. Temperaturen hadde så vidt kjempet seg forbi ti grader. På himmelen var det et tynt skydekke som innimellom slapp solen til. Lot den skinne en og annen stråle ned mot bakken. Eller vannet. I Venezia var det strengt tatt mest vann. En vaporetto la til kai bortenfor henne med et smell. Hun betraktet menneskene som byttet plass med hverandre. Hele prosessen var over på under et minutt, og vaporettoen forlot holdeplassen med et brøl. Motoren klaget høylydt over å bli presset mot maks. En skulle tro de bevisst gikk inn for å ødelegge. Hun fulgte vannbussen med øynene der den strevet seg over den brede kanalen. Over mot den lange øya La Giudecca. Hun kunne ruten utenat. Palenca, Redentore, Zitelle, San Giorgio, og så Valleresso og San Marco-plassen. Venezias største turistfelle. Isabell Dulche samlet det lange, lyse håret med hendene og lot det strømme som en gyllen foss nedover ryggen. Hun følte mennenes blikk. De slikket oppetter ryggen, som kåte hunder. Fulle av begjær. Enkle tosker, tenkte hun. Et smil strøk over de fyldige leppene. Inni hodet summerte hun raskt hva det hadde kostet.
Å bli forvandlet fra grå mus til blendende skjønnhet. Tanken moret henne. Hvor enkelt det faktisk var. For snaut hundre tusen kroner hadde hun snudd alt på hodet. Vendt blikkene vekk fra andre jenter og mot henne. Hvorfor? Valget var enkelt. Hun kunne ikke endre personlighet uten å fikse på fasaden. Det hadde vært en helt naturlig progresjon. Transformasjonen fra Viktoria til Isabell. Hun tok opp mobiltelefonen fra vesken og så på den. Som om hun ventet på en samtale. Hun gjorde ikke egentlig det. I hvert fall ikke bevisst. Så mange spørsmål. Så forferdelig få svar. Isabell strakk seg etter hvitvinsglasset som balanserte på det runde bordet. Hun rullet glasset mellom fingrene, løftet det mot munnen og lot det hvile noen centimeter fra de sensuelle leppene. Ventet. Sakte lot hun leppene gli fra hverandre. Lot dem treffe på hver side av glasset og så helte hun i seg en liten slurk. Det hele var bare et spill for galleriet. Hun elsket å erte dem. De tåpelige mannfolkene. Hadde hun hatt bedre tid, kunne hun sittet i timevis. Nå nappet uroligheten i henne. Som en liten fugl som spiste innenfra. Hun la igjen en ti-euro seddel og gikk. Show’s over, tenkte hun som svar på de skuffede blikkene. Hun fulgte Zattere hele veien langs kanalen og stoppet ikke før hun var helt på tuppen av odden. Fra Dogana di Mare hadde hun storslagen utsikt mot Dogepalasset og
San Marco-kirken. Bak henne tronet den imponerende barokkirken Santa Maria della Salute. Hun visste den ble bygget for nærmere 400 år siden, i takknemlighet over at byen ble befridd fra pesten i 1630. Tenk om det hadde vært i dag. En kirke som takk for at årets influensaepidemi endelig var over. Hun begynte å le. Det skulle tatt seg ut. Hun trakk kåpen tettere rundt seg og begynte å gå. Det er visst det jeg gjør nå, tenkte hun. Holder meg i bevegelse. Det var begynt å mørkne da hun endelig satte seg på bussen, som gikk fra Piazzale Roma. Hun fant en sjelden sitteplass helt bakerst. Der ble hun sittende med sine egne tanker som eneste selskap. Akkurat nå var ikke det et spesielt hyggelig selskap. Vi trodde jeg skulle få livet tilbake, men ærlig talt. Sett i retrospekt sto alt så klart og tydelig frem. Krystallklart. Hvem var det egentlig de lurte? Svaret var selvsagt. De lurte seg selv. Det gjorde Isabell frustrert. Og sint. Hun visste ikke hvilken av følelsene som var sterkest. Antagelig den siste. At hun skulle få svi enda en gang føltes direkte urettferdig. Hun smattet lett med tungen. Jo, det var sinnet som trådte frem. Det var den sterkeste følelsen. Bussen begynte på broen som forbandt Venezia med fastlandet. Den var seks kilometer lang og strakk seg som en rett arm mellom to verdener. Fortryllende
kanaler og smug i Venezia, til gater uten innhold i forstedene Mestre og Marghera. Hun følte seg mest hjemme i sistnevnte. Forstedene uten innhold. Isabell trommet lett med neglene mot vindusruten. Hun begynte med ringfinger og lot langfinger og pekefinger følge på. De ramlet etter hverandre som dominobrikker. Bevegelsen var automatisk. Hun gjorde ofte slik mens hun samlet tankene. Hun vurderte om hun savnet. Om hun lengtet hjem. Larvik er for liten for meg nå, tenkte hun. Det var utvilsomt et godt poeng. Etter operasjonene ville hun ikke klare å gjemme seg i den lille vestfoldbyen. Hun slet med å unngå oppmerksomhet her i Venezia, og det var en by med nesten 300.000 innbyggere. Tok hun med forstedene helt opp til Treviso var tallet over 1,5 millioner. Dessuten er jeg død. Den jenta jeg var er død. Viktoria Gulbrandsen. Navnet hadde mistet all smak. I tillegg hadde hun ingen garantier for at politiet ikke fortsatt lette. Hun la bena i kors og vippet lett med foten. Tenkte tilbake til utgangspunktet. Til hemmeligheten som var blitt holdt skjult. Tyve år. Tenk hvordan tiden flyr. Alt som var skjedd. Alt hun hadde gjort. Og alt jeg ikke burde gjort.
Hun viftet vekk angeren. Det var bare tåpelig. Fortiden kunne ingen endre. Å skulle dvele over skjebnen nyttet ikke. Likevel gjorde hun det. Spørsmålet som hadde jaget henne nesten hele livet dukket opp. Tenk om? Hun lukket øynene og gjentok ordene inni seg. Som et mantra. Det hjalp ikke det spor. Hun fikk lyst til å hyle høyt. Mest på pur faen, men også fordi hun hadde så mye inni seg som ville ut. Lyd. Bussen stoppet og hun gikk av. Gaten strakk seg lang og innholdsløs til hver side. Det var ikke en gang mennesker der. Bare tomhet. Isabell sukket. Ensomheten var en velsignelse når man ønsket den. Problemet var at den også var der når den ikke var velkommen, da var den mer til stede. Hun svingte inn på Via Padre Egidio Gelain. På høyre side lå den gamle kinoen. I dag ble lokalet leid ut til lokale teatergrupper eller til fester. Mest av det siste. Trist, tenkte Isabell. Da hun kom for tyve år siden, var kinoen det første hun hadde bitt seg merke i. Den hadde sjarmert henne, men mest hadde hun festet seg ved den fordi hun trengte noe. Et eller annet fysisk å gripe fatt i. Den gangen hadde hun ingenting. Første gang hun var ute blant folk, så hun en film på den kinoen. Lokalet var ikke stort. Halvparten av gamle Munken kino i Larvik, kanskje ikke det en gang. Hun
hadde sett en italiensk film. Ordene fløt forbi uten at hun forsto meningen og handlingen fikk hun bare delvis med seg, men opplevelsen hadde vært fantastisk. Nesten magisk. Minnene gjorde henne myk. Isabell knyttet neven. Hun kneiste med nakken og satte opp tempoet. Snart passerte hun hotell Villa Adele og gikk inn Via Ernesto Grondoni. Hun passet på å unngå hullet i veien. Hun hadde ikke tall på hvor mange hæler hun hadde knekket opp gjennom årene. Snublende hjem, med litt for høy promille. Minner. Hva skal jeg med dem? Hun låste seg inn i huset som ble kjøpt for drøyt ti år siden. Det lå skjermet til i den rolige sidegaten. Hun lukket døren etter seg og lyttet til stillheten. Den hadde alltid lagt seg trygt rundt henne. Nå presset den seg på, tvang seg innpå, og la seg ekkel rundt kroppen. Isabell Dulche grøsset. Fornemmelsen prikket som små nåler mot huden. Stakk som irriterende mygg, uten å gjøre så altfor vondt. På kjøkkenet åpnet hun en øl og tok den med ut i hagen. Den lå kapslet inn bak hvite murvegger. Hun satte seg ned ved smijernsbordet, som sto under et appelsintre. Stolen var forferdelig vond å sitte på, men hun hadde vendt seg til den. Det fantes verre ting å bekymre seg over enn en vond stol. Mye verre. Det verste er... Avslutningen på setningen ble hengende. Som en overmoden frukt på et tre. Den bare ventet på å bli plukket, eller falle hardt mot bakken.
Hun grep rundt ølflasken og gikk bort til murveggen. Tvang blikket vekk, men hun så likevel. Bildet var etset fast. Hvilket annet valg hadde jeg? Spørsmålet søkte ikke noe svar. Hun visste svaret. Det hadde hun prentet inn i seg. Hver eneste dag siden. Jeg hadde ikke noe valg. Brått snudde hun på hælen, trippet over gressplenen og forsvant inn i huset. Temperaturen la seg behagelig og sval over henne. Det var som å trå inn i en oase. En beskyttet verden. Som bare er min. Fredrik, Petter, Viktor og Oskar hadde hatt sin hemmelighet. Hemmeligheten var henne. Den forferdelige høstkvelden hvor alle illusjoner om livet var blitt knust. Hvor det eneste hun hadde stått igjen med, var valget mellom døden og å overleve. Hun hadde valgt det første, men moren hennes ville det annerledes. I et svakt øyeblikk hadde hun latt seg overtale. Øynene ble blanke og underleppen dirret lett. Hun hatet dem fortsatt for den reaksjonen. Svakheten. Det var deres hemmelighet, men den var ikke mer. Hun ville smile, men smilet nådde aldri opp til munnen. Tenk om hennes hemmelighet ble oppdaget. Herregud. Da er helvete løs.
Kapittel 6 Larvik, mandag 28. november 2011
Jeg reflekterte over livet. Over hvordan det hadde en tendens til å gå sine helt egne veier, utenfor både planer og oppmerkede stier. Dramatiske begivenheter får deg gjerne til å revurdere alt. Det var akkurat hva jeg gjorde. Straks etter at Jessica og Fredrik hadde gravd meg opp fra det som var tenkt å bli mitt siste hvilested, begynte jeg å tenke. Fortsatt pirket den klaustrofobiske følelsen borti meg. Den svøpte seg rundt meg som en skygge. Alle har noe i livet som de frykter. Å bli levende begravet var min ultimate redsel. Nå hadde jeg opplevd hvordan det var, og det var på ingen måte å anbefale. Jeg skjøv vekk de vonde minnene og gikk tilbake til refleksjonen. I en alder av 35 år hadde jeg lagt opp en solid slump penger. Jeg trengte derfor ikke forutsigbarheten med en fast månedslønn, så jeg brøt ut av det daglige rottecacet og startet for meg selv. Inntektene var blitt noe mindre, men nå var det helt opp til meg. Jeg skrev fortsatt en del artikler for Dagens Næringsliv, men nå sto jeg også fritt til å selge til andre publikasjoner. Dessuten bestemte jeg selv når jeg ønsket å jobbe. Det var et liv jeg hadde funnet meg godt til rette i. Det hadde også gitt meg muligheten til å realisere en drøm. I hvert fall delvis. Jeg hadde gitt ut bok.
Manuset hadde jeg klart i sommer, og boken var akkurat sluppet på markedet. Tittelen var nok til å kjede menigmann. “Paradigmeskifte i den vestlige verdens økonomi – sett i et makroperspektiv”. Målgruppen var imidlertid større enn man skulle tro. Etter en drøy måned var allerede tusen bøker solgt, og forlaget hadde fått henvendelse om oversettelse til svensk, tysk, engelsk og japansk. Jeg tok den gryende suksessen med knusende ro. Det viktigste for meg hadde vært å leve ut drømmen, alt annet var ren bonus. Jeg kastet et blikk på utklippene som fløt på kjøkkenbordet. Var det slik innsiden av hodet mitt så ut? Kanskje. Jeg lot kaoset flyte, slik at Jessica kunne se da hun kom fra jobb. Hun klaget alltid over at jeg var så ordentlig og strukturert. Nå skulle hun få se. Jeg kunne rote jeg også. I gangen tok jeg på tykk jakke, stakk bena i støvlene og trakk en lue godt nedover ørene. Til slutt slengte jeg et skjerf rundt halsen. Å fryse var det verste jeg visste. Fra en skuff i den høye seksjonen fant jeg frem et par hansker. Det føltes som jeg skulle på ekspedisjon til en av polene. Vinter i Norge, tenkte jeg. Snøen knaste under støvlene da jeg gikk opp trappen som forbandt Storgata med Prinsegata. Gaten strakk seg fra lyskrysset ved gamle Hotell Greven og opp til torvet. Det var bokstavelig talt hovedveien opp til sentrum. En gang hadde den vært byens paradegate. De senere
årene hadde imidlertid forfallet innhentet den. Nå var det heldigvis i ferd med å snu. Slitte fasader hadde fått et friskt strøk med maling, og tomme lokaler var begynt å fylles opp. Den gryende optimismen som ble startet under ordfører Øyvind Riise Jensen var fortsatt i høyeste grad levende. Larvik var i ferd med å bli en virkelig by. Det gledet en lokalpatriot. Allerede noen hundre meter opp i gata, ved Politimesteren Kaffebar, vurderte jeg å stoppe. Hvor mange grader var det egentlig? Jeg hadde glemt å sjekke, men det var kaldt. Kaldere enn i går. Jeg krysset gaten mellom en Volvo V50 som var på vei opp og en Renault Megane på vei nedover. Begge bilene var kapslet inn av frosten. Det så ut som de frøs. Ikke så mye som meg, tenkte jeg. Kulden hadde funnet en vei inn. Skuldrene hevet seg i et fåfengt forsøk på ikke å fryse. Det hjalp ikke. Jeg kapitulerte og søkte tilflukt inne på kaffebaren. Jeg fant meg et usjenert bord med utsyn mot gaten. Hengte jakken på stolryggen og la lue og hansker inn i ermet. Jeg kjøpte et rundstykke og en kopp cappuccino. Ble sittende og betrakte verden på utsiden. Å observere mennesker var fascinerende. Hvem var de? Hvilke liv levde de? Koppen med cappuccino fristet, men den var ennå for varm. Jeg nøt synet og følelsen av varmen som brant mot håndflatene mine. Alle hadde sin historie. Det var de som motiverte meg til å skrive. Alle de ufortalte historiene. En dag skulle jeg
begynne på en skjønnlitterær roman. Handling og plott var fortsatt i det blå, men jeg hadde en plan. Det var dette som var den virkelige drømmen. Boken med den alt for lange tittelen, den som kjedet til og med meg, var bare et skritt på veien. Noe jeg måtte gjøre for å strekke meg videre mot det endelige målet. Det er viktig, tenkte jeg. Når man slutter å drømme, er det over. Da mister livet sin glans. Jeg tok en forsiktig slurk av koppen og kjente på en ro som bare tidvis hadde gjestet meg det siste drøye året. Alt ble snudd på hodet. Livet jeg trodde jeg levde. Fremtiden jeg var så sikker på. Jeg ble bokstavelig talt revet opp med roten. Nå hadde jeg plantet meg selv et helt annet sted. Bedre? Jeg ville svare ja, men oppbrudd fører også mye med seg. Rastløshet, usikkerhet, og så var det alle tankene og spørsmålene. Og jeg som allerede hadde for mange av dem oppe i hodet mitt. Tanker. Jeg flyttet urolig på meg i stolen. På fortauet passerte en dame med barnevogn. Hun virket sliten. En eldre mann gikk med forbausende lette skritt nedover Prinsegata. I motsetningen til damen med barnevogna virket han tilfreds. Nærmest lykkelig, men kanskje var det stikk motsatt? Kroppen er bare et skall. En fasade. Det som er inni er det få som virkelig ser. Jeg lurte på hva andre tenkte om meg. Hvordan så jeg ut på utsiden?
Jeg bet meg selv i pekefingeren, akkurat så hardt at det begynte å gjøre vondt. Det fikk oppmerksomheten bort fra uroen som red meg. Jeg grep rundt koppen med cappuccino igjen. Så ned i det brune og hvite. Røyken som steg opp var nesten usynlig. Jeg konsentrerte meg. Røyken la seg som et slør foran øynene. Det ga meg et øyeblikks frihet. En illusjon. Da jeg så opp traff virkeligheten meg som en pil. Eller kanskje et pistolskudd. Rett i hjertet. Hun sto på utsiden av vinduet. Stirret. Det var som å se rett inn i et mareritt jeg hadde forsøkt å glemme. Ansiktet hennes fortrakk ikke en mine. Øynene var delvis skjult under hatten, men jeg så at de glødet. Fulle av hat.
Kapittel 7 Oslo, mandag 28. november 2011
Som vanlig våknet han tidlig. Fredrik Larsen lå i senga og stirret opp i taket. Hva dagen kom til å bringe lurte han ikke på. Dagene var forutsigbare, på godt og vondt. Mest godt. Var det noe Fredrik trengte i livet sitt, så var det forutsigbarhet. Etter altfor mange år på kjøret, var dette en mulighet han hadde bestemt seg for å gripe. Han reiste seg fra sengen. Det lille rommet inneholdt også en bokhylle, et skap, en skrivepult og en stol. Koselig? Nei, ikke direkte, men langt fra hvordan fengselsliv ble fremstilt på amerikansk film og TV. Oppholdet i Oslo Kretsfengsel var berammet til fem år. Han kom til å slippe ut før. Allerede hadde han visse friheter. God oppførsel fører til goder og utvidet tillitt. Gjennom det lille vinduet kunne han betrakte verden utenfor. Oslo våknet til liv, til en ny frisk vinterdag. November tok snart farvel. Juleforberedelsene var for lengst begynt. Hvor lenge siden var det han hadde feiret jul? Det kom an på hvordan man definerte feiring. For et par år siden hadde han feiret julaften med å ta en overdose heroin. Det var jo en måte å markere Jesu fødsel på det også.
Fredrik satte seg ned ved skrivepulten. Da han kom til fengselet for litt over ett år siden, var han nærmest et vandrende skjelett. Narkotika har gjerne den effekten på en. Den spiser deg opp innenfra, og før eller siden synes det også på utsiden. Han var fortsatt mager, men rundt knoklene hadde det lagt seg et tynt lag med fett. «Du ser godt ut.» sa alle. Han følte seg ikke så bra, men det var av andre årsaker. Hånden skjøv til siden pultordneren med alle pennene i. Fingrene lette langs kanten av skrivebordet. De stoppet da de støtte borti nøkkelen. Den var festet til en gammel tyggegummi. Forsiktigheten falt seg helt naturlig. Om den var nødvendig visste han ikke, men han tok ingen sjanser. Nøkkelen låste opp en skuff, og han fant frem skriveboken som lå der. Brevet han hadde fått stakk ut på toppen. Han grep det mellom to fingre. Brettet ut arket og begynte å lese. Teksten var kort. Du er ikke trygg, selv ikke i fengselet. Hevnen vil før eller siden bli fullbyrdet. Du skal dø, Fredrik. Før eller siden skal du dø. Han brettet arket sammen og puttet det tilbake i skriveboken. Da brevet kom for noen dager siden, hadde han tenkt på det som en hyggelig overraskelse. Å få brev var alltid koselig. Det skulle vise seg å være så langt fra sannheten man kunne komme. Innholdet var alt annet enn hyggelig. En trussel.
Hvem som sto bak var selvsagt. Fredrik hadde selv stått på sidelinjen forrige sommer og sett hvordan Filip utførte sin egen vendetta mot ham selv og kameratene. Filip gjemte seg bak at det var en hevn for Viktoria, men det var ikke det. Han gjorde det like mye for sin egen del, Fredrik var ganske sikker på det. At ingen av dem var trygge så lenge Filip var i live, trengte han ikke noe trusselbrev for å forstå. Det var selvsagt.
Kapittel 8 Larvik, mandag 28. november 2011
Han satt og stirret inn i flammene. Ennå fornemmet han dem mot huden. Sviende, som et nederlag. Det var det som var verst og stakk dypest. Nederlaget. At han nesten døde den gangen tenkte han ikke lenger over. Viktor Marinkovich åpnet peisdøren og la på en ny vedkubbe. Flammene tok umiddelbart tak. Han klarte ikke la være å se for seg hvordan det måtte ha vært. Hvordan det så ut da flammene tok tak i kroppen hans. Jeg er en overlever, tenkte han. Han grep etter glasset med whisky og nippet lett. Det var en eksklusiv tapning, fra det skotske destilleriet Glengoyne. Han hadde betalt over to tusen kroner for flasken. Det gjorde ham ingenting, penger hadde han nok av. Brannskadene hadde ikke vært så ille som først fryktet. Viktor hadde blitt sendt til Ullevaal Sykehus med luftambulanse. Det var mer prekært med skuddskadene. De hadde operert i all hast, og så hadde han blitt sendt videre til Haukeland Sykehus i Bergen. For Viktor gled alt dette inn i hverandre. I virkeligheten foregikk redningen av livet hans over flere dager, men for ham var det en eneste lang kamp. Han visste imidlertid hele tiden at han ikke kom til å dø. Han kunne ikke det, i hvert fall ikke ennå. Filip Nyman skulle få svi.
Han satte glasset hardt ned på bordet. Reiste seg fra sofaen og gikk bort til vinduet. Det høyre benet hang litt etter. Det var nesten ikke synlig, men Viktor merket det selv. Legene hadde sagt at han kanskje kom til å bli slik resten av livet. Halt. Det fikk ham bare til å hate ennå mer. Smaken boblet opp i munnen. Den søte deilige smaken. Av hevn. Et ondskapsfullt flir strøk forbi de smale leppene. Viktor dro en hånd over den blankpolerte skallen. Utenfor hadde det begynt å snø, lette hvite korn dalte ned mot bakken. Det har tatt tid, tenkte han. Mye lenger enn han først hadde sett for seg. Viktor var en handlingens mann. Han krevde resultater, og han forventet effektivitet. At han måtte vente på en kropp som ikke fungerte optimalt, var mildt sagt irriterende. Men nå var ventingen over. Endelig skulle han få sin hevn. Bare vent. Han snudde brått og gikk målbevisst mot gangen. Stappet føttene ned støvlene og rev med seg jakken. På veien ut aktiviserte han alarmen. Viktor satte seg i bilen og vred rundt tenningsnøkkelen. Motoren brummet villig. Han satte den i gir og spant oppover alléen. Radioen holdt ham med selskap mens han lot 303 føre mot Helgeroa. Om noe, så hadde det vært en lærepenge. Mens han lå på sykehuset og ventet på sårene som skulle gro. Ventet
på kroppen som hentet tilbake kreftene. Han hadde innsett at han ikke var like uovervinnelig som han trodde. At han faktisk var dødelig. Viktor stoppet bilen, men gikk ikke ut. Han så utover havna i Helgeroa. Noen få båter lå fortsatt på vannet. For de fleste var det antagelig meningen, men han så et par som definitivt ikke kom til å overleve vinteren. Den ene var allerede halvfull med is som var frosset i bunnen på båten. Han rynket pannen og klødde seg på låret, der brannskadene hadde vært verst. Da han var liten, hadde foreldrene sagt at hvis et sår klødde, betydde det at det holdt på å gro. De hadde sagt han ikke måtte klø tilbake, men det blåste Viktor i. Jeg gjør som jeg vil, tenkte han. Egoismen hadde vokst inn som en del av personligheten hans. Det var ingen andre som betydde mer for Viktor enn ham selv. Hvorfor skulle det være det? Sannheten var at det var få andre enn ham selv som brydde seg også. Det var en realitet han ikke hadde reflektert over. Ikke før han lå på sykehuset. Bortsett fra foreldrene, var det ingen som hadde besøkt ham. Eller vent. Fredrik hadde vært innom en gang. Viktor hadde for kanskje første gang i sitt liv ikke visst hva han skulle si. Stirret han på et gjenferd? Fredrik hadde fortalt ham hele historien. Om Viktoria Gulbrandsen, som nå het Isabell Dulche. Om Rakel
Gulbrandsen, Filip Nyman og Mona Thorsen. Han fortalte om Oskar som ble begravet, og han fortalte sin egen historie. Hvordan han hadde tatt livet av en narkokompis for å redde seg selv. Viktor hadde sagt han ikke måtte si en kjeft til politiet, men Fredrik hadde allerede gjort det. Han hadde tatt ansvar. Så forbanna skinnhellig. Hva fikk han igjen for det? Fem års fengsel, dømt for uaktsomt drap. Det var hva han fikk for å være ærlig, for å gjøre det som ble ansett for «rett». Var det rart Viktor var skeptisk? Han åpnet bildøren. Den friske luften slo mot ham. Viktor gikk ut på brygga. Han passerte utsalget til Marin Alpin. Snart kom han til marinaens uteservering. Alt var stengt. De små sommeridyllene lå i dvale og ventet på en ny sommer. Han gikk ut på kanten av brygga. En måke sirklet over den islagte havna og skrek. Fortvilet. Etter mat, eller kanskje selskap. Viktor følte et plutselig bånd til fuglen. Den var som ham. Stolt, egenrådig og fri. Og ensom. Han snudde og gikk med raske skritt tilbake mot bilen. Med ett var det som om alt hastet. Hevnen han hadde gått og ventet på i over ett år. Nesten to. Du trodde du kunne drepe meg, Filip Nyman. Viktor marsjerte målbevisst de siste meterne. Som en hissig bjørn. Han var vekket fra vinterdvalen. Sove hadde han gjort lenge nok.
Det er nå den virkelige smerten begynner, og denne gangen er det ikke jeg som skal lide. Viktor åpnet bildøren, satte seg inn og stakk nøkkelen i tenningen. Øv deg på å være redd. Han hørte ennå ordene fra Filip Nyman. Den hånlige stemmen. Roen, som tirret og jaget opp sinnet i ham.
Kapittel 9 Larvik, mandag 28. november 2011
Han sto ved foten av Bøkeskogen og kjente på ensomheten. Den var et heller trist selskap. Blikket sveipet over skogen. Under det tynne laget med snø stakk døde blader frem. For bare en drøy måned siden hadde de farget bakken gul og rød. Nå lå de der og råtnet. Brune, under den hvite snøen. Foten sparket lett. Den virvlet opp snø og blader. Det knaste. De fine hvite kornene fløt fritt i luften. Lenge. Blåste hele veien opp i ansiktet. Smeltet mot huden. Friskt. Vissheten om hva som kom til å skje kvernet innenfra. Den skapte en salig blanding av redsel, oppstemthet og sorg. At det måtte bli slik var for lengst akseptert. Det var blitt til en sannhet. Han trakk luft ned i lungene. Munnen smattet lett. Liksom smakte. Det var noe annet også. En annen følelse. Tankene viklet seg inn i hverandre og gikk sine egne veier. Savn. Akkurat den følelsen kom ikke til å slippe taket. Savnet kom til å ligge der. En permanent tilstand. Det var noe han hadde måttet lære seg å leve med. Resten av livet.
At det mest sannsynlig ikke var så lenge igjen, ga en følelse av både lettelse og sorg. Livet. Stilt opp mot evigheten, var det skremmende lite tid vi mennesker hadde fått tildelt. Høyttravende tanker. Han begynte å gå. Skrittene falt tunge mot bakken. Inne blant de vinternakne trærne følte han seg ubeskyttet. Han stoppet ikke før han var nede på festplassen. Paviljongen gapte mot åpningen der midt inne i skogen. Bøkekroa lå snødekt og ventet på neste sesong. Forberedelsene hadde krevd sitt, men han var en tålmodig mann. Målet hevet seg over alt annet. Det hadde lagt seg over ham, som en skinnende ledestjerne. Å drepe Filip Nyman. Det føltes feil å si at han gledet seg, men han gjorde faktisk det. Ikke direkte til å drepe, for da hadde han vært gal. Han gledet seg til å få det overstått. Det rasjonaliserte på en måte hele handlingen. Han begynte på bakken som gikk opp mot flaggstengene og Lovisenlund. Snart skulle han slippe alle tankene. Grublingen og spørsmålene. Snart ville det hele være over. Det var bare snakk om timer til Filip Nyman skulle dø.