Les starten på "Hanskene" her: by Forlagshuset i Vestfold as

Ă&#x2026;dne Frestad

Hanskene Roman

2016

©Forlagshuset i Vestfold as / Lyst Forlag 2016 Trykk Scandbook, Sverige Papir 80 g FSC MUL-Print Cream 1,5 Omslagsdesign: Digit Asia as Sats: Kjetil Waren Johnsen / Wisuell Design Satt med Adobe Garamond 10,5/15 ISBN 978-82-93349-43-3 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndverksloven eller inngåtte avtaler om kopiering.

Kapittel 1 Mallorca Håret er gjennomvått av svette og klistrer seg til hodebunnen, og huden glinser av feit solkrem. Godt forankret i hånden ligger en boks iskald Carlsberg. Går det an å ha det bedre? Jeg kikker dovent rundt meg på stranda. Til venstre ligger Eva, kona mi, og leser Hjemmet. Ved siden av henne nyter Øystein og Anne strandlivet. De er mine næreste venner og kollegaer. Et digitalt termometer på kioskveggen viser 28 grader. Øyelokkene glir igjen, og jeg slumrer videre. – Hva faen er det som skjer? En iskald dusj treffer brystkassen og etterlater seg en sviende smerte. Blikket mitt fanger Øystein idet han bykser mot stranden for å hente en ny bøtte vann. Jeg løper etter. Sanden brenner mot føttene. Hendene mine tar tak i i skuldrene hans og dupper kroppen et par ganger ned i det krystallklare kjølige vannet. – Du tar sjanser kompis? Øystein ler det hele bort. – Tenkte det var best at du tok deg en dukkert, hvis ikke havner du som stekt bacon på frokostbordet i morgen. Huden din er jo hummerrød.

Jeg kikker raskt ned på brystkassen. Kanskje det er best å kule ned solingen for i dag. – Kan hende du har rett, men du trenger jo ikke tømme halve Middelhavet over meg for det. – Hva sier du? Er det lunchtime? Vi samler sammen sakene våre og slentrer dovent mot torvet i den lille badebyen Cala Bona på Mallorca. Fra restauranten har vi panoramautsikt over et smaragdgrønt Middelhav som strekker seg endeløst mot horisonten. – Si, Senor? Kelneren er allerede på plass ved bordet. – Dos cervezas, uno aqua con gas, uno El vino tinto, Por favor. Øystein klapper meg lett på skulderen. Håndflaten hans svir mot den solbrente huden. – Ikke verst Roger. Visste ikke at du kunne spansk. – Synd at jeg må skuffe deg, men dette er de eneste ordene jeg kan. Alle fire velger en lett middelhavssalat med rundstykker og hvitløkssmør. Gode og mette spaserer vi langs strandpromenaden til hotellet som ligger ved strandkanten. Før vi tar en time på øyet, runder vi av formiddagen med et glass hvitvin på terrassen. En lett variant med markert smak av bitre druer til bare tjue kroner flaska. Det får meg til å tenke på polprisene i Norge. En time før skumringen møtes vi i resepsjonen. Øystein har leid fire sykler og foreslår at vi tar en tur til nabobyen Cala Millor som bare ligger tre kilometer fra hotellet vårt. Sykkelstien går parallelt med strandpromenaden. Etter hvert som det mørkner, tennes lanternene på fiskebåtene ute i havgapet. De lystrer hele natten for å levere fersk

fisk til hotellene i morgen tidlig. Havet er svart, men en frisk pålandsbris skaper små hvite krusninger som topper bølgene. Under middagen hører vi de taktfaste bølgeskvulpene mot strandkanten. Øystein peker på kalenderen hvor det står 9. september 1989. – Siste kvelden Roger. Hva sier du til en skikkelig biff og masse rødvin? Eva sømfarer menyen sammen med Anne, men ender på biff de også. – Hvordan går det med lottoen? Fikk du fiksa det før vi dro? – Kjøpte en femukers på Fornebu. Du får kopi av kupongen når vi kommer hjem. Kvelden blir lang og fuktig, så fuktig at vi må trille syklene hjem. Den mørke natten, varmegradene, sval havvind og hundrevis av lys fra utestedene, gjør turen til en spektakulær opplevelse. Det er også litt vemodig, for i morgen går turen tilbake til Jevnaker. Høstferien er i ferd med å ebbe ut.

Kapittel 2 Jevnaker Det går ikke mange dagene før jeg er i hverdagsmodus igjen, hvor hjemmeliv og jobb opptar mesteparten av tiden. Truls derimot, Retrieveren som er det tredje medlemmet i familien, er storfornøyd. Den fikk tydeligvis nok av kennel, for den har vært raus med både slikking og logring siden vi kom hjem fra Mallorca. En dag når Eva er på jobb, triller jeg motorsykkelen ut av garasjen for siste gang før vinteren. Dekkene hviner villig mot asfalten. Gromlyden fra motoren er som musikk i ørene. Jeg cruiser i nitti kilometer i timen mot Lier. På den ene siden rager Nordmarka med sine eviggrønne grantrær. På den andre siden blinker Tyrifjorden krystallblå og vakker. Dette er ren terapi. Jeg ble smittet av Øystein, men han har bare sansen for mopeder fra sekstitallet. Det blir for sært. Etter et par ukers krangling med Eva, tok jeg sertifikatet på stor sykkel og kjøpte en Kawasaki 850 kubikk. Mer enn nok for meg. Vi jobber på kjøkkenfabrikken Nordic Interiør på Jevnaker. Eva vasker, og jeg jobber i produksjonen. Dagens tur går Tyrifjorden rundt.

Akkurat passe, tre og en halv time, inkludert kaffestopp på Gjestegården i Hønefoss. På veien hjem svinger jeg innom søstera mi. Til tross for at hun bare bor en kilometer fra meg, er det lenge siden sist. Tidsklemma slår som regel til, dermed blir det til at jeg prioriterer andre ting. Jeg parkerer sykkelen utenfor porten og tusler inn. Merkelig. Lydene som møter meg høres ut som hjerteskjærende gråt, dessuten hører jeg to ukjente stemmer som virker truende. Utgangsdøra står på gløtt, og jeg presser den forsiktig opp. Et uhyggelig syn møter meg. To skinnkledde bikere har trengt seg inn i huset. Den ene holder svogeren min, Halvor, nede med makt. Han er helt naken og har blåmerker over hele kroppen. Blod renner fra nesa og det ene øret. Stine, søsteren min, overøses med slag i mellomgulvet og brystkassen. Hun sitter i hockey og klarer knapt nok å holde hodet oppe. Fra munnvikene pipler det blod og slim. Det ser ut som om hun har gitt helt opp og bare venter på at alt skal bli svart. Den ene som holder Halvor i sjakk, drar opp en kniv. Dette er profesjonelle bøller. Jeg har ikke sjans til å hamle opp med disse alene. Jeg stuper ut på trappa og skriker av full hals. – Overfall! Hjelp! Ring politiet! Nå med en gang! Bilen til Halvor står parkert i oppkjørselen. Jeg river opp døra, legger meg på hornet og fortsetter å skrike. Det tar ikke mange sekundene før naboene dukker opp, og vi løper inn i huset. På gulvet ligger to forslåtte sjeler. Halvor er splitter naken med blod over mesteparten av kroppen, og Stine ligger sammenkrøket med begge fortennene liggende på gulvet. Politiet er kjapt på stedet for å sikre spor. Bikerne rømte ut gjennom verandadøra og slapp unna. Huset ser ikke ut. Tv´n er slått til pinneved, og stolene ligger hulter til bulter. Det er blod over alt. Ambu-

lansen er raskt på plass, og Stine og Halvor blir øyeblikkelig kjørt til Ringerike sykehus. Er det en ting jeg er forbannet på, så er det parkeringsavgiften på sykehuset. Selv ikke her kan man stå gratis. Hva om man er syk? Da har man vel andre ting å tenke på enn parkeringsautomater? Med raske og bestemte skritt nærmer jeg meg resepsjonen og spør hvilket rom Halvor og Stine ligger på. En blid dame i femtiårene med kort krøllete hår svarer. – De ligger på 318. Passer bra med besøk, for nå er legerunden ferdig. Det er kaffe nederst i gangen. Jeg svinger innom kiosken hvor lokalavisen lyser med fete overskrifter mot meg. – Ektepar ranet på Jevnaker. Det vet jeg alt om, men kjøper avisen likevel. I tillegg kjøper jeg en bukett lysegule roser. Det slår meg at jeg har en avtale med banken senere i dag og titter raskt på klokka: 14.00, 20. september 1989. Heldigvis, møtet er ikke før i morgen. Heisen til tredje etasje må jeg dele med andre pårørende, og noen pasienter som er så friske at de tar seg en tur på egen hånd til kantina. De fleste er iført sykehusets lyseblå slåbrok. Halvor og Stine sitter i sofaen ved Tv´n. Han med diverse småsår og en blåveis, og hun med to hovene lepper og plaster på halsen. – Hei, hvordan går det? Ser ut som dere har fått gjennomgå så det holder. Stine ser på meg med en tanngard hvor fortennene er fraværende. – Det er for jævlig. Hadde ikke du kommet, ville det gått helt galt. Jeg tør ikke en gang tenke på det. Halvor strever med å snu seg. Ansiktet er forvrengt av smerter. Kroppen er skamslått, og musklene er ømme og stive etter medfarten.

– Fy faen! Dette er stykt. To feige jævler som gikk løs på oss. Forstå det den som kan. – Har du noen anelse om hvorfor akkurat dere? – Sorry. Har ikke peiling. Er det blind vold de kaller det?

Kapittel 3 Jevnaker – Gidder du ta telefonen? Jeg er på loftet. Eva frigjør seg fra innkjøpslista og haster ut i entreen. – Hei, du snakker med Eva Tangmoen. – Det er fra lensmannskontoret, Amund Pettersen. Er Roger hjemme? Hun legger fra seg røret, kremter litt og roper: – Det er til deg. Det er fra politiet. Jeg slipper det jeg har i hendene og kravler mellom esker, gamle lamper og to kofferter mot døra og haster ned trappa. – Hei. Det er Roger. Jeg var på loftet, det er derfor det tok så lang tid. – Går veldig bra. Jeg heter Amund Pettersen og er lensmannsbetjent. Siden du var førstemann på ransstedet vil vi gjerne ha en prat med deg. Har du tid til å stikke innom kontoret klokka to i dag? – Ikke noe problem. Kan jeg parkere på plassene som er merket politiet, eller må jeg bruke Europark? – Helt ok at du bruker våre plasser. Vi ses klokka to. På slaget to står jeg i skranken og spør etter Amund Pettersen. Det går ikke mer enn et halvt minutt før en høy, mørk mann rekker meg

hånden. Han har en lyseblå T-skjorte under den mellomblå dressjakken som matcher den flaskegrønne cordbuksen. Han viser meg straks inn på kontoret. Han starter med å by på en kopp kaffe. – Har bare traktekaffe. Vet ikke hvor lenge den har stått og surklet, tar du sjansen? Dermed heller han full kopp. Lukten av kaffe fyller rommet og gjør atmosfæren triveligere. Amund tar en slurk og setter koppen på bordet. – Jeg går rett på sak. Du var jo den første på stedet der overfallet fant sted. Hva var det egentlig som skjedde? Jeg forteller så detaljert som mulig, og Amund noterer flittig. Etter at jeg er ferdig, sitter han og studerer sine egne notater. – Du har ikke beskrevet de to inntrengerne særlig nøye. Husker du hvordan de så ut? – De var kledd i skinnklær og lignet på bikere. Jeg la ikke merke til ansiktstrekkene, men den ene var snauskalle, og den andre hadde skulderlangt mørkt hår. De hadde normal beinbygning og var et sted mellom 1,75 og 1,85. Mer fikk jeg ikke med meg. – Hva med området rundt huset? Var det noe unormalt der? La du merke til noen ukjente biler, eller motorsykler? – Nei. Alt var normalt. Jeg så ikke en eneste bil eller sykkel som var parkert langs veien. – Du hørte noen stemmer. Kan du utdype det nærmere? – Ikke mye. Jeg hørte svake stemmer gjennom ytterdøren. Det eneste jeg kan si, er at det var mannsstemmer. Jeg hørte verken hva de sa, eller om de hadde noen form for aksent. Lydene fremsto bare som mumling. Amund sitter med bena over kors og trommer ettertenksomt med kulepennen mot skrivebordet. – Tror ikke vi kommer lenger, hvis ikke du har noe mer å tilføye?

– Jeg snakket med Halvor og Stine. De mener det var blind vold. Er det mulig? – Jeg er ikke sikker. Tilfeldig vold skjer spontant. Innbruddet var planlagt. Ranerne etterlot seg ikke et eneste spor, og de hadde fluktveien klar. Motorsyklene, som de trolig benyttet, var parkert et stykke unna. Ingen naboer la merke til dem, og de trengte seg inn i huset på et sårbart tidspunkt, fordi døra var ulåst. Jeg plystrer lavt. – Hvem i all verden står bak dette? – Det var det da, det vet vi ikke.

Kapittel 4 Jevnaker Det er gått vinter og vår siden episoden med Halvor og Stine, og ranet er for lengst arkivert i den store glemmeboken. Eva og jeg sitter og finpusser planene for sommeren. Nå er det bare en ting som står igjen før ferien, nemlig rotbløyta med gutta på jobben den siste helgen før fellesferien. Festen foregår alltid på Påls kro. Vi sitter gode og brune med hver vår iskalde halvliter på bordet. Stemningen i puben står i taket og vel så det. – Så svinger vi på seidelen nok en gang – Skåååååååååååååål. Ni halvlitere svinger i takt, og avsluttes med å heve glassene i en klingende skål. Alle stemmer i med full hals. Påls kro er som kroer flest, med mye latter, røyk og godt kaldt øl. Gunnar står i baren. Han har jobbet der de tre siste årene. På fredagskveldene er det alltid mye å gjøre, med kunder som skriker og skråler etter mer pils. I kveld er det ekstra ille. Svetten renner og skjorta er gjennomvåt, uten at noen bryr seg om det. Et sted i rommet hører han stemmen til en av kundene. – Få opp farten. Det er vel ikke meningen at jeg skal bli edru mellom hver halvliter?

Etter diverse halvlitere, begynner tunga å vokse i munnen og henger ikke lenger med. Jeg snur meg mot sidemannen og snøvler et eller annet om frisk luft. Jeg reiser meg ustøtt fra bordet og stavrer ut på trappa og trekker pusten i dype drag. Den svale natten gjør godt og fyller lungene med kjølig frisk luft. Til venstre står en kar jeg ikke kjenner. – Hei. Er du på besøk i byen? Den andre rister på hodet og rekker meg neven. – Besøk og besøk? Jeg er født og oppvokst her. Det er ikke rart at du ikke kjenner meg. Jeg flyttet til Oslo for tjuefem år siden. Nå er jeg er på en snarvisitt hos broren min. – Oslo? Skulle ønske det var meg. Mange flere jobber å velge mellom. Hva driver du med? – Jeg er privatetterforsker. Har jobbet med det i ti år. – Hvis jeg skal finne ut om madamen er utro, kan jeg bare gå til deg da? – Noe i den duren ja. Vi blir stående og prate en stund. Etter ti minutter brytes idyllen av blendende lys som trenger brutalt igjennom hornhinnene. – Pokker til billys, har folk helt glemt å dimme? Etterforskeren kaster et blikk på klokka. – Jeg får kare meg inn igjen. De andre lurer vel på hvor jeg er. Her har du kortet mitt. Stikk innom kontoret når du er i Oslo, så river jeg i en øl. Ved totiden har de fleste fått nok, og vender nesa hjemover. Utenfor puben ligger gatene stille og folketomme. Etter litt småprat frem og tilbake tar gjengen farvel, og vi går hver til vårt. Øystein tar mopeden, en gammel svart og hvit Tempo Lett. Jeg klapper ham forsiktig på skulderen.

– Det er kanskje ikke så lurt at du tar mopeden i kveld? Du har jo noen halvlitere innabords. Han bare snøfter. – Erru gæren, ingen fare. Når så du lensmannen sist her i bygda etter klokka ti om kvelden? – Jeg tenker ikke akkurat på lovens lange arm, mer på at det er fort gjort å skade seg. Det blåser han i og snøvler videre. – Skade meg? Ikke et menneske i verden klarer å få denne antikviteten opp i stort mer enn marsjfart. I den farten er det ikke all verdens som kan skje. Dermed trekker han på seg hanskene. Motoren starter motvillig etter et par tråkk og noen host. Den høres ut som en illsint veps som våkner. Straks etter forsvinner han i mørket. Tilbake henger den blå eksosen igjen i lufta. Jeg er alene i sommernatta. En enslig gatelykt kaster et svakt lys ned mot den svarte asfalten. Turen hjemover preges av alle halvliterne på Påls kro. Min sørgelige forfatning krever at jeg benytter hele fortauet og vel så det. Tankene driver mot alt det triste, om mors kamp mot kreften, broren min som ble narkoman og gode venner som jeg av en eller annen grunn har mistet. Hvorfor har jeg måtte oppleve alt dette? Hvorfor må jeg bære på så mye tungt, når andre bare danser gjennom livet? På veien møter jeg enkelte biler som blender meg idet de brummer forbi. Det slår meg at lydene virker sterkere når alt er mørkt og stille. Jeg hører at hver enkelt bil har sin egen signatur, på samme vis som hvert menneske har sin egen stemme. Kvalmen melder seg med full styrke. Nederst i bakken ved Bergertjernet stanser jeg ved et busstopp for å hvile. Svetten driver nedover

kroppen, og hodet dundrer som et pukkverk. Hvor er krakken som pleier å stå her? Noen har flyttet den til vannkanten. Sliten og trett faller jeg for fristelsen til å sette meg et minutt eller to. Øyelokkene glir igjen. Som tidevannsbølgene etter en orkan, fortsetter kvalmen å velte rundt i magen. Det er bare et tidsspørsmål før jeg kaster opp. For å unngå å grise til stranden, bøyer jeg meg over vannkanten. Munnhulen fylles av seigt spytt. Ganske riktig, oppkastet kommer som en vannsøyle ut av en brannslange, og gir seg ikke før magen er tom. Bøyd over vannspeilet, med rester av surt sikkel rundt munnen, hører jeg to fulle ungdommer på vei hjem etter en fest. – Det var ikke noen som bada, ditt kjøtthue. – Jo, jeg hørte et plask. – Kutt ut. Det er vel ingen som gidder å bade midt på natta. Den andre mumler noe uforståelig, men blir avbrutt av en irritert stemme. – Få med deg beina, jeg vil hjem og sove. Brekningene gir seg etter en god halvtime. Tilbake sitter jeg utmattet og søvndrukken. Alkoholen som tidligere bygde opp en indre glød og varme, er nå slukket. Motløsheten og frosten har for lengst tatt over.

Kapittel 5 Jevnaker Telefonen kimer som besatt, og jeg tvinger opp det ene øyelokket. I min tilstand, etter helgens pubrunde, er søvnen en kjærkommen flukt fra den hamrende hodepinen. Langt borte i tåkeheimen hører jeg at Eva tar telefonen, og forteller at jeg kom fra kroa ved fire tiden i dag morges. Det blir stille et øyeblikk før hun svarer. – Nei, Øystein overnattet ikke hos oss. Roger kom hjem alene. En ny pause følger før hun snur seg mot meg. – Det er Anne. Hun vil snakke med deg. Jeg presser meg opp av senga. Det er som å møte hele Atlanterhavet i en eneste flodbølge. Kroppen er tung som bly. Det er et under at føttene klarer å bære meg bort til telefonen. – Hei! Har du peiling på hvor Øystein er? Han kom ikke hjem fra puben i går. – Sist jeg så han, var klokka to. Han forsvant nedover Kvistgata i ganske godt humør. Kanskje han møtte noen og tok et aldri så lite nachspiel? Bare smør deg med litt tålmodighet. Han dukker sikkert opp snart.

Dagen etter vekkes jeg nok en gang av en intens ringing. Denne gangen er det dørklokka. Armbåndsuret viser fem over ni om morgenen. Jøss, det er lenge siden Eva og jeg sov så lenge. Vi gir blaffen i klokka, uten at det hjelper. Kimingen nekter å gi seg. Til slutt biter jeg i det sure eplet, kler på meg i en fart, og tar peiling på døra. Er det en jævla dørselger skal jeg sørge for at det blir lenge til neste gang han ringer på hos oss. Jeg river irritert opp døra, trekker pusten og gjør meg klar til å lire av meg en lekse eller to. Isteden blir jeg stående og måpe. Foran meg står to uniformerte politimenn som opplyser at Øystein er meldt savnet. Siden jeg er en av de siste som så han, vil de høre om jeg kan bidra med informasjon. Jeg forteller om kvelden på puben, og at vi brøt opp ved totiden. Etter stengetid gikk vi hvert til vårt. Betjenten ser spørrende på meg. – La du merke til om Øystein gikk, syklet eller kjørte hjem? Jeg vrir på meg og vil nødig angi min beste arbeidskamerat for fyllekjøring. Til slutt må jeg krype til korset og fortelle at han tok mopeden. Betjenten rynker brynene og liker tydeligvis ikke det han hører. – Det var ikke bra. Bartenderen fortalte at Øystein konsumerte et betydelig kvantum alkohol den kvelden, såpass at han var tydelig beruset. Vår tre år gamle Golden Retriver er den eneste i familien som setter pris på politibesøket. Nå har den holdt seg siden i går kveld og mener med all tydelighet at det er på tide å stå opp. Selskapsblæra hans er strukket i lengste laget og hvert minutt teller. Jeg har ikke noe valg og rasker på meg klærne. Morgenrunden med Truls må avvikles før frokost. Fredag formiddag kalles jeg inn til nytt avhør. Det ligger en anelse regn i luften som gjør spaserturen til en sur opplevelse. På kontoret blir jeg møtt av to sympatiske betjenter.

– Hei Roger, skal vi prøve en gang til? Det kan jo være noe du glemte sist vi besøkte deg, noe som kan ha betydning for saken. – Helt ok. Er det noe jeg kan bidra med er det fint. Øystein er en av mine beste venner, og jeg vil gjerne vite hva som har skjedd. Den kvinnelige betjenten kommer med kaffe, og rekker meg et krus før vi fortsetter. Jeg starter forfra med å fortelle om puben, hva vi pratet om, hvem som var der, oppbruddet og Øystein som forsvant på mopeden. – Du da? Hva gjorde du etter at dere brøt opp? Jeg legger ut om den strabasiøse turen hjem, inkludert pausen ved Bergertjernet. – Så du noe uvanlig på turen, noe som ikke passet helt inn? – Sorry. Jeg var ikke i stand til å merke noe som helst. Jeg hadde mer enn nok med mitt. Tjernet fascinerte meg fordi det var så mystisk og stille. Det var som om djevelen selv lå under overflaten og ventet på meg. Det eneste jeg hørte var to fulle ungdommer som gikk forbi og kranglet om hvorvidt de hadde hørt noen som badet eller ikke. Den ene påsto at han hadde hørt et plask. Politibetjenten biter ettertenksomt på enden av blyanten. – Badet midt på natten? I stummende mørke? Vet du hvem disse ungdommene er? Jeg bare rister på hodet. – Jeg har aldri sett dem før. Den kvinnelige betjenten grunner et øyeblikk. Hun får det ikke til å rime at noen hørte et plask når natten var vindstille og overflaten var uten en krusning, med mindre det var forårsaket av mennesker. Vi blir til slutt enige om at jeg følger med til Bergertjernet og viser politiet hvor jeg satt.

Kapittel 6 Jevnaker Bergertjernet er langt fra like innbydende i dag, som natten da jeg gikk fra puben. Vannet er grått, trist og grumsete. Jeg peker på stedet jeg satt, og viser hvor ungdommene gikk og diskuterte hvorvidt de hadde hørt et plask eller ikke. Etter å ha fundert et øyeblikk, spør den ene betjenten om guttene kom sydfra eller nordfra. Jeg peker østover. – De gikk i retning av glassverket. To politibetjenter går straks ned til vannkanten og følger den nordover. Etter tjue minutter er de tilbake og forteller at de oppdaget motorsykkelspor fire hundre meter fra busstoppet. Politiet er raskt på pletten med en bil full av utstyr. En politimann trekker på seg en dykkerdrakt og vasser ut i vannet. Søket tar nøyaktig fem minutter før han lokaliserer en moped på bunnen av tjernet. Stedet sikres med polititeip, og arbeidet med heving av mopeden starter umiddelbart. Det tar bare noen minutter før folk stimler sammen ved politisperringen. Lokalavisen er en av de første på stedet, klar til å ta bilder. Jeg får lov til å være på innsiden av sperringen. Under mopeden viser det seg å ligge en fastklemt en kropp. Jeg ser at det er Øystein som de tar opp av vannet. Huden er hvit og glassaktig,

og hendene er blåaktige og oppblåste. Klærne er revet i filler. Det ser ut som Øystein har fått en skikkelig omgang under utforkjøringen. Tilbake foran TV´n, surrer tankene i hodet. Hvorfor nektet jeg ham ikke å kjøre mopeden? Skyldfølelsen biter seg fast, og sinnet blir bare mørkere og mørkere. Ved firetiden ringer det på døra. Det er presten som spør om jeg vil bistå han med å overlevere budskapet til Anne. – Ved slike anledninger er det viktig at de pårørende får svar på det de lurer på. Siden du var sammen med Øystein hele kvelden, og var en av hans beste venner, tror jeg du kan svare på det meste av det hun ønsker å vite. Jeg nikker matt. Sammen setter vi oss i bilen og kjører til Sagoveien 18. Anne åpner døra og ser spørrende på oss. Presten går rett på sak og forteller om ulykken. Med ett ser hun ti år eldre ut, med store tårer som triller nedover kinnene. Leppene skjelver, og nesen renner. Midt oppe i alt det vonde, ringer telefonen hennes. Blikket blir mildt og vennlig, samtidig som en flyktig, nesten umerkelig varme farer over ansiktet. Det overrasker meg. Øynene er sjelens speil og lyver aldri. Kanskje sporet av lettelse kom fordi hun slipper å gruble over hva som skjedde med Øystein? Vel hjemme sitter Eva og jeg nærmest apatisk ved kjøkkenbordet. Det eneste vi hører er tikkingen fra gulvuret i stua, og Truls som snur seg i hundesenga. Tankene kretser rundt Øystein. Med en rykende varm kopp kaffe i den ene hånden og en Prince i den andre, prøver vi å roe oss ned. Når vi snakker om ulykken og begravelsen, virker det så uvirkelig. Det er jo ikke mer enn et par uker siden vi satt og spilte kort på terrassen. Det vil ta lang tid før det synker inn at Øystein er borte for alltid.

Kapittel 7 Stavern Til tross for ulykken, reiser Eva og jeg på ferie til Stavern i Vestfold. Campinghytta bestilte vi før påske, for det var mange om beinet. Kjøreværet er en drøm, lett overskyet og ikke altfor varmt. Bra for Truls, han hater å ligge i bilen når temperaturen nærmer seg bakerovn. Avkjørslene til Horten, Tønsberg og Sandefjord legger vi bak oss som perler på en snor. Larvik er den siste byen før Stavern. Fra hytta har vi utsikt over Larviksfjorden med småbåtene som putrer frem og tilbake i vannskorpa. Et par ganger om dagen fosser Petter Wessel forbi på sin evige seilas til og fra Danmark. Etter tjue minutters intens jobbing, har vi installert oss og kan kule ned på terrassen. Snart svinger en Audi opp foran nabohytta, og ut kommer to unger og et ektepar i 40 årene. Han er ulastelig antrukket med pen skjorte og grå bukse med knivskarp press. Hun med tekkelig blårutete kjole knappet helt opp til halsen. De må ha funnet kjærligheten på regnskapsseminaret til statens justervesen. Naboene på den andre siden er deres rake motsetning. De er dansker, og er som dansker flest, blide, runde og uformelle. Han er korpulent

og går i en litt rufsete bukse som holdes oppe av to store røde bukseseler. Hun er smålubben, med langt mørkt hår som stadig faller ned i øynene. Det første de gjør er å sette seg på terrassen og ta «en lille en». Etter en times tid begynner de å pakke ut av bilen. Aftensmaten består av grillmat og bayer, som forventet. Den første dagen driver forbi. For Eva og meg er det viktig å stresse ned og legge inn et lavere gir. Ettermiddagen bruker jeg til å gjøre meg kjent på området. Jeg tar meg i å smugtitte på de feite campingvognene som står linet opp på rekke og rad. I enden av plassen er det en kiosk. En avis skifter eier til Evas store fortvilelse, hun hater Aftenposten. Jeg pleier alltid å kjøpe VG. Grunnen til at valget faller på Aftenposten, er at jeg for en gangs skyld har tid til å pløye gjennom hele blekka. Tilbake på hytta venter Eva med nytraktet kaffe og fyrstekake. Nå er det duket for avisprosjektet. Vi koser oss med kaffen, spedd ut med en god slump cognac. Jeg leser at Christer Petersson er dømt for mordet på den svenske statsministeren, Olof Palme. Midtveis i avisen fanger oppmerksomheten en liten notis om mopedulykken på Jevnaker. Jeg peker på artikkelen og titter på Eva. – Se her! Øysteinsaken er omtalt i avisen. Politiet konkluderer med at fyllekjøring etter en fuktig pubaften var årsaken til ulykken. Et eller annet maler i underbevisstheten. Det er noe som ikke stemmer, jeg er bare ikke i stand til å få det frem i lyset. Tankefullt ruller jeg to sigaretter, og gir den ene til Eva. Jeg prøver å la tankene fare, men det er lettere sagt enn gjort.

Vil du lese resten? «Hanskene» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.forlagshusetivestfold.no