Hemmeligheten by Forlagshuset i Vestfold as

Liv Forlag 2. opplag Trykk/Innbinding: Logotipas, Litauen Papir: 90 g. Munken Print Cream Boken er satt med: 12 â&#x20AC;&#x201C; 36 p. Calibri Omslagsilllustrasjon: Frode Eie Larsen Omslagsdesign: Lars Thorsen

2011 ISBN: 978-82-93184-00-3 (papir) 2012 ISBN: 978-82-93184-14-0 (ebok)

www.livforlag.no

FRODE EIE LARSEN

HEMMELIGHETEN KRIMINALROMAN

Til Tobias og Marte Janne og Celine

Kapittel 1 Larvik, mars 2010 At han var ute å kjøre, visste han. Det hadde han vært i mange år. Fredrik Larsen strøk en skjelvende hånd gjennom det fettete håret som hang slapt oppå hodet hans. Kroppen gikk som en tynn strek ned mot bakken. Streken var vinglete og slitt. Blikket som søkte utover var sløret. Viksfjord lå fortsatt med et tynt lag av is. Våren gjemte seg rett rundt hjørnet, men vinteren fikk regjere ennå noen uker. Kanskje en drøy måned. Fredrik visste ikke helt, ikke brydde han seg heller. Strengt tatt. Det var andre ting som var viktige – for ham. Han snudde ryggen til og gikk mot treet. Fingrene lette seg frem til hullet i trestammen. Han dro opp den gjennomsiktige plastposen. Et smil tegnet seg over munnen hans. Det var bleket av livet han levde. Flere år på livets skyggeside. - Endelig, mumlet han. – Endelig frihet. Han fant frem en papirbit. Den var brettet sammen, og skjulte det hvite pulveret. Han grep rundt skjeen og sprøyten og tok dem ut av posen. Sistnevnte var godt brukt. Smittefare bekymret ham ikke. Det var for mye annet å bry hjernen med. For mye annen dritt. Fredrik samlet heroinet med tommel- og pekefinger. Kroppen hylte. Den lengtet. Begjærte. Han ville rope høyt. Han ville helle stoffet i seg. Elske med det. La det fylle hele ham med vellyst. Slikke det grådig i seg. Snuse det inn gjennom neseborene. Han gjorde ingen av delene. Med trenede bevegelser la han det på skjeen. Han puttet sprøyten i munnen, mens han fisket frem en lighter fra bukselommen og satte flammen under skjeen. Det tok bare noen sekunder før 7

pulveret var blitt en gjennomsiktig væske. Han stakk sprøytespissen ned i væsken og sugde inn. Var nøye på å få med alt. Brukte tiden, selv om hele han higet etter å få giften i seg. Lengtet, slik han alltid gjorde rett før. Det er dette jeg lever for, tenkte han. Fredrik løsnet beltet fra bukselinningen og strammet det rundt venstre arm. Selv om blodåren var velbrukt, hadde han ikke noe problem med å finne et sted å sette sprøyten. - Du er velsignet med gode årer, sa han til seg selv. Han visste ikke om det egentlig var en velsignelse, snarere en forbannelse når han tenkte seg om. Sprøytespissen boret seg gjennom huden og en euforisk følelse strømmet gjennom kroppen. Det var som om noen fyrte opp verdens største fyrverkeri - inni ham. Kjøpt glede, for noen få timer. Fredrik Larsen visste at det var den mest kostbare og falske glede som fantes. Gleden som kom gjennom å ruse seg. Han pakket den gjennomsiktige posen sammen og stakk den tilbake i det hule treet. Så begynte han å gå. Det var lang vei fra Lamøya og hjem til leiligheten på Langestrand. Virkningen holdt ikke så lenge som han hadde håpet. Allerede ved togstasjonen merket han at lengselen dukket opp igjen. Han motsto fristelsen til å snu og gå tilbake. Hjemme i leiligheten var det noe. Det måtte det være. Hvis ikke er det alltids Even, tenkte han. At Even Mikkelsen bodde på Langestrand, var et like stort paradoks som at han var født med gode blodårer. En velsignelse når kroppen hylte etter dop, men Fredrik Larsen var ikke dummere enn at han forsto at Even var djevelen i forkledning. 8

Bilder dukket opp i hodet hans. Even Mikkelsen sto flirende med billetten hans i hånden. En-veis billetten ut av livet. Flammene slikket rundt ham. Latteren runget som tordenskrall. - Tanker, mumlet han. – Tanker, tanker, tanker. Han svingte av mot indre havn og gikk forbi den gamle tollboden. Foran seg så han kulturhuset. På parkeringsplassen strømmet en familie på fem ut av en ganske ny VW Touran. De tre barna så jevngamle ut, men antagelig var de ikke det. Eller kanskje de var det likevel? En av de berømte moderne familiene. - Mine og dine, og snart kommer våre. Han stappet begge hendene dypt ned i bukselommene. De forventningsfulle smilene bet ikke på ham. Den ene av barna var kommet frem til inngangen ved kulturhuset. Hun hoppet opp og ned mens hun ventet på at de andre skulle komme. - Skynd dere da, ropte hun. Den barnlige stemmen var full av iver og forventning. Fredrik håpet hun klarte å bevare den. Gløden. Livet hans hadde stoppet en gang for flere år siden. Gleden var borte. Håpet. Det eneste han gjorde var å eksistere. Han bare var, og hva var egentlig vitsen med det? Når skal jeg innse at jeg egentlig har gitt opp? tenkte han. For det er vel det jeg har gjort? Gitt opp. Han ristet av seg tankene ved kulturhuset. Fortsatte videre gjennom den kalde marsdagen. Ved Fritzøe Brygge vurderte han å gå inn på Meny for å kjøpe noe mat. Han fortsatte imidlertid å gå. Fredrik konkluderte med at det ikke var viktig. - Livet er mer enn mat, mumlet han for seg selv. Livet til Fredrik Larsen var alt annet enn mat, noe den tynnslitte kroppen hans bar sterkt preg av. 9

Jeg leker med døden, tenkte han. Han visste det, men hadde for lengst sluppet opp for krefter. Han spilte på lag med både livet og døden, og utfallet av den kampen visste han var gitt. Det var den egentlig uansett. Akkurat den tanken lokket frem smilet hos ham. Vissheten om at det ikke bare var han som skulle dø. Det skal vi alle. Han krysset veien før rundkjøringen ved Fritzøe Brygge. Uten å se seg for strente han rett ut i fotgjengerfeltet. Han passet på bare å tråkke på de hvite feltene. Fobiene hadde kommet til ham sammen med rusen – eller kanskje snarere mangelen på sådan. Det ga ham et slags fast holdepunkt i galskapen. En form for støtte når alt rundt ham vaklet. Han tok et langt skritt fra siste hvite gangfelt og opp på fortauet. Området i bunnen av Langestrand tilhørte Treschow Fritzøe. Der de tidligere hadde gjemt sin virksomhet bak høye gjerder, var det nå vokst frem både hotell, kjøpesenter, kulturhus og leiligheter. - Farris Bad, Fritzøe Brygge, Bølgen, Sanden. Han sa ordene høyt, men hørte ikke på dem. At Larvik endelig hadde innsett at de måtte åpne seg mot sjøfronten, var kommet for sent. Byen åpnet seg, men Fredrik var lukket. - En jævla innesluttet tulling, sa han og spyttet. Han svingte bort Kirkegaten og satte opp tempoet. Solen var dekket av skyer, og vinden la en bitende kald kappe over ham. At han i tillegg bare hadde en tynn jakke som beskyttelse mot kulda, gjorde ikke saken stort bedre. Han frøs mer og mer, i takt med rusen som rant ut av den slitne kroppen. Som med det meste annet ble ikke nye klær prioritert. Flere ganger i vinter hadde han angret på nettopp den beslutningen. Med temperaturer 10

konstant på minussiden og flere ganger langt ned på skalaen, hadde kulden fått skikkelig feste. Det var blitt en permanent tilstand. Det å fryse. Synet av det hvitmalte huset som rommet fire leiligheter var som sendt fra oven. Han gikk fort nå. Så fort at det var nummeret før han slo over i sakte jogging. Fingrene lette dypt i jakkelommen etter nøklene. Han skulle akkurat til å stikke dem i låsen da han oppdaget at døren sto på gløtt. Hadde han glemt å lukke og låse før han gikk? - Merkelig, mumlet han. Selv om Fredrik ikke eide noen verdifulle gjenstander, pleide han ikke å slurve med å låse. Det gikk automatisk, men i automatikken kunne også forglemmelsen ligge. Antagelig var det slik. Det måtte være slik. Varsomt åpnet han døren. Øynene flakket gjennom gangen. Forbi haugen med klær som lå midt på gulvet, og videre ut mot stuen. I magen lå en klump og presset på. Den vokste. En følelse av at noe var annerledes trengte seg på. Fredrik lukket døren bak seg og låste. Han sparket skoene mot veggen og slapp jakken ned på gulvet. Blikket søkte fortsatt. Følelsen av at noe var annerledes klarte han ikke riste av seg. Han subbet bortover gangen. Åpnet døren inn til soverommet. Det så akkurat like uryddig ut som da han dro. Dynen lå i en krøll midt i sengen. Lakenet og sengetøyet var hullet og møkkete. Å vaske det hadde streifet ham flere ganger, men det ble ikke prioritert. Ingenting ble prioritert. - Bare dop, hvisket han. På badet fløt det med tomme doruller. Det eneste som var relativt rent der inne var dusjen. Den brukte han sjelden. Fredrik fortsatte. Gangen gikk som en lang tarm inn 11

mot stuen. Før han kom så langt gikk en dør inn til kjøkkenet. Han stoppet foran den. Lukket? Han kunne ikke huske å ha gjort det før han dro ut i morges. Han lukket aldri den døren. - Merkelig. Han la en hånd på dørklinken. Metallet var kjølig under håndflaten. Han trykket håndtaket ned og åpnet døren. Øynene søkte gjennom rommet. Kjøkkenet var ikke mer enn snaut ti kvadrat. Det var akkurat stort nok til tingene hans. En slitt kjøkkeninnredning, en komfyr som fungerte på en god dag, et nesten nytt kjøleskap og et lite bord med to stoler inntil. Rommet var alt annet enn et imponerende skue, men det var tomt, i hvert fall hvis man så bort fra haugen med oppvask og gammel post som fylte hele kjøkkenbordet. Fredrik gikk inn i stuen. Han dumpet ned i den grå sofaen som for bare to år siden hadde vært helt ny. Nå hadde den et utall flekker og flere hull etter sigarettglør. Selv om den var langt fra noe pent syn, var den god å sitte i. Det var jo tross alt det viktigste. Han flyttet på en pizzakartong og tok et inntørket stykke pizza som lå igjen. Han mente det var fra kvelden i forveien, men det var vanskelig å huske eksakt. Smaken var det ingenting å si på. Den smakte som alt annet han puttet i munnen – ikke en dritt. Blikket hans falt på et krus som sto der halvfullt med kaffe. Det måtte ha stått i noen dager for kaffen hadde fått en hvitaktig hinne. Han løftet på kruset. Under lå det en lapp. Sakte satte Fredrik fra seg kruset. Hånden skalv lett da han tok opp lappen. Han leste. Ristet på hodet og leste igjen. Hjernen jobbet uten at han forsto. Teksten var 12

tydelig nok, men han klarte likevel ikke å forstå hva det betydde - eller hvorfor. Fredrik leste en gang til. Høyt denne gangen, for å se om det hjalp. - Snart er det din tur. Det hjalp ingenting. Han forsto fortsatt ikke.

Kapittel 2 Oslo, onsdag 27. juni 2010 - Har du noen gang hatt en følelse av at noe kommer til å skje? - Hva mener du? Mona løftet blikket fra boken hun holdt på å lese og kikket nysgjerrig på meg. - Vanskelig å forklare, sa jeg. - Prøv, sa hun oppmuntrende. De grønne øynene skinte forventningsfulle mot meg. Det var lenge siden jeg hadde fortalt henne at hun var vakker. Ordene forble usagt denne kvelden også. - Det er som en vag fornemmelse, sa jeg. – En urolighet som sprer seg gjennom kroppen. Som prøver å fortelle noe. - Du mener som en slags sjette sans? - Kanskje, sa jeg og strakk meg etter koppen med nylaget espresso. Mona så fortsatt nysgjerrig på meg. Et svakt smil lekte i det solbrune ansiktet hennes. Det krøllete håret duvet lett da hun ristet på hodet. - Og som vanlig har du selvsagt et poeng med dette? Jeg smilte. - Ikke egentlig, sa jeg. – Jeg bare tenkte høyt. Mona sukket. - Du har for mange tanker i hodet Oskar, sa hun og fortsatte å lese i boken. Jeg satte fra meg koppen med espresso. Bladde gjennom Aftenposten som lå på stuebordet, men kom ikke en gang halvveis. Jeg reiste meg. Kikket ut vinduet på solen som lå doven over Oslofjorden. - Kanskje det er ment som en advarsel, sa jeg ut i luften. Jeg snudde meg mot Mona igjen. 14

- Kanskje ”noen” prøver å advare oss, sa jeg og gjorde hermetegn i luften med fingrene. Mona så på meg. Hun himlet lett med øynene og la fra seg boken. Møysommelig trakk hun bena opp under seg i sofaen. - Advare oss? spurte hun. – Og hva mener du med ”noen”? Hun gjorde også hermetegn i luften. Øynene tittet så vidt over kanten på brillene. - Jeg mener akkurat det jeg sier. Visste du forresten at mange mener alle har sin egen beskyttende engel? Kanskje til og med flere, sa jeg. - Det vil alltid være mange meninger om det ukjente, sa Mona. – Det uforklarlige vil naturlig nok skape en rekke ulike teorier og synspunkter. Det betyr imidlertid ikke at de er riktige. Mona hadde alltid vært fornuftig og praktisk anlagt. Hun var nysgjerrig, søkte svar og konkrete løsninger. Det abstrakte lå ikke for henne. - Men det må være noe mer enn dette, sa jeg og slo ut med hendene. – Jeg kan ikke i min villeste fantasi forestille meg at skarve hundre år er alt vi får, og så er det slutt. Hva for et idiotisk tilbud er det? - Det kalles livet Oskar. Du burde være fornøyd med det du har fått. - Jeg tror det er noe mer, sa jeg skråsikkert. – Jeg er helt overbevist om at det finnes ting der ute som vi mennesker ikke ser. - Der ute? - Ikke disseker alt jeg sier. Hun så irritert på meg. - Hvis du ikke klarer å diskutere, kan du ikke kreve at jeg skal sitte her og høre på det tullet ditt. Du må tåle at meningene dine blir motsagt. 15

Jeg gikk ut på kjøkkenet uten å svare. Diskusjonen hadde sporet av. Ofte gjorde diskusjonene våre det. Jeg åpnet vannkranen og ventet på at vannet skulle bli kaldt. Det verste var at jeg visste Mona hadde rett. Likevel kjente jeg hvordan sinnet jaget gjennom kroppen. Det var noe med den snusfornuftige måten hennes å være på. Den vekket sinnet i meg. Jeg hentet et glass fra skapet over vasken og fylte det fra springen. Det hjalp litt mot den boblende irritasjonen. Jeg åpnet kjøleskapet og tok med meg den halve platen med melkesjokolade som var igjen etter helgen. Mona kjørte en strikt regel på at søtsaker kun var lov i helgene. Hun hadde besluttet at det skulle gjelde oss begge. Nå kjente jeg at det ikke brydde meg. Jeg lot vannglasset sto igjen og tok med meg sjokoladen ut i stuen. Demonstrativt puttet jeg en bit i munnen. Mona skulte på meg over boken. - Du vet det er onsdag i dag? - Jeg blåser i hvilken dag det er. Jeg er gammel nok til å gjøre som jeg vil. - Du oppfører deg som en bortskjemt unge, sukket Mona. Jeg lette etter en giftig kommentar å sende tilbake, men fant ingen. Sjokoladen jeg hadde puttet i munnen smakte ikke noe godt, men jeg fortsatte å spise likevel. Jeg lurte på hvorfor diskusjonene våre alltid endte her – i furtende stillhet. - Hvorfor blir det slik?, spurte jeg. - La det ligge Oskar, sa Mona uten å se opp fra boken. - Et helt uskyldig spørsmål blir til en diskusjon hvor vi selvsagt er uenige, og så ender det med surmuling og stillhet. Er det bare oss tror du? Mona svarte ikke. Hun leste antagelig til et avsnitt. Jeg ventet til hun la fra seg boken. Denne gangen slo hun 16

brillene sammen og la dem tilbake i etuiet. - Det er ikke så lett å lese når du hele tiden bryter inn. Det lurte et smil i munnviken hennes. - For å svare på spørsmålet ditt, Oskar. Nei, jeg tror ikke det bare er oss. Jeg tror faktisk vi har det ganske bra, sammenlignet med mange andre. Hun reiste seg og ga meg et kyss på kinnet. Platen med sjokolade tok hun fra meg som den største selvfølge. Jeg protesterte ikke. Hun gikk ut på kjøkkenet. - Du burde heller spise noe ordentlig mat hvis du er fysen. Skal jeg lage noe til deg? - Kanskje et knekkebrød, svarte jeg. Samtidig ringte telefonen. Mona forsvant ut i gangen. Stemmen hennes lød dempet. Jeg klarte ikke å skjelne ordene. Det tok ikke lang tid før hun kom tilbake til stuen. Hun rakte meg røret. - Det er Petter, sa hun. Petter? Hva ville han? Jeg formet spørsmålet med leppene, men Mona bare trakk på skuldrene. Det var en stund siden jeg hadde pratet med Petter. Hvorfor ringte han? Jeg fikk mistanke om at noe måtte være galt. - Hei Petter, sa jeg i røret. – Hva vil så den karen en onsdagskveld? Petter og jeg hadde kjent hverandre helt siden ungdommen. Det var blitt noen år siden. Som med mange vennskap var omgangen blitt sjeldnere og sjeldnere. Den var gått over til å bli sporadisk, noe som betød en og annen mail, litt prat på telefon og kanskje to eller tre besøk i året. Han var imidlertid den eneste fra kameratgjengen jeg fortsatt hadde noe som kunne minne om jevnlig kontakt med. - Jeg går rett på sak, sa Petter. – For det er ingen enkel måte å si dette på. 17

Jeg ventet på fortsettelsen. Kjente på den krypende følelsen som listet seg oppover ryggen min. Var det dette de tause stemmene inni meg hadde forsøkt å fortelle? Advare meg mot? - Fredrik er død, sa han. – De fant ham i morges. - Det er ikke sant, brast det ut av meg. Hjertet snublet i brystet mitt. Mistet takten, før det fant tilbake til rytmen. - Han skjøt seg selv, Oskar. Satt der alene i leiligheten med en pistolmunning mot tinningen, og så trykket han på avtrekkeren. - Fy faen, sa jeg stille. - Begravelsen er neste fredag. Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Fredrik var død. En av mine beste venner fra barndommen var borte. Jeg kjente på sorgen, tapet, skuffelsen, men mest kjente jeg på skammen. Den dårlige samvittigheten over at jeg ikke hadde holdt kontakten. Det var som om Petter leste tankene mine. - Det var ikke noe vi kunne gjort, sa han. – Fredrik la ut på den veien selv. Han visste det ikke var noen returbillett. Før eller siden ville det endt slik. - Med døden mener du? - Han var ikke seg selv lenger, sa Petter trøstende. – Det var ikke den Fredrik vi kjente. Jeg sa ikke noe, men Petter hadde feil. Det var akkurat den Fredrik vi kjente, og han hadde sittet alene i Larvik og valgt å gjøre slutt på alt. Valgt å ende livet, mens jeg satt på den bedagelige ræva mi i Oslo og ikke løftet en finger. - Fy faen, sa jeg igjen. - Du drar i begravelsen?, spurte Petter til slutt. - Selvfølgelig, svarte jeg uten å nøle. Jeg ville reise meg, men ble sittende i sofaen. Jeg ville 18

rope høyt, men ikke en lyd kom fra munnen min. Jeg ville gråte, men tårene forble skjult bak øyelokkene. - Jeg ringer deg senere, Petter, sa jeg. – Akkurat nå klarer jeg ikke å tenke helt klart. Jeg la fra meg telefonen på stuebordet. Tok en slurk av espressoen som var rukket å bli nesten kald. Mona kom fra kjøkkenet med to asjetter. Hun hadde smurt en brødskive til seg selv, og to knekkebrød til meg. Hun så spørrende på meg. - Det gjaldt Fredrik, sa jeg. – Han er død.

Kapittel 3 Larvik, fredag formiddag 6. juli 2010 Sommer i Norge var i beste fall som å spille lotto, men akkurat i dag strålte selvfølgelig solen fra krystallklar blå himmel. Temperaturen hadde den siste uken stabilisert seg et lite stykke opp på tyvetallet, og det var i hvert fall ikke noe kaldere nå. Med andre ord en perfekt dag å ikle seg mørk dress, tenkte jeg ironisk. Jeg blunket mot det plutselige mørket da jeg gikk inn i kapellet. Øynene mine brukte noen sekunder på å venne seg til lyset der inne. En hånd stakk til meg et program. Mannen som eide hånden sto der med alvorlig mine. Jeg tok i mot med et forsiktig smil. Mannen smilte ikke tilbake. Kanskje var det feil å smile? Jeg visste ikke. Det var sjelden jeg frekventerte begravelser. Kapellet fylte seg sakte. Selv om Fredrik var relativt ung, var jeg langt fra sikker på om det kom til å bli helt fullt. Han var ikke en person som hadde mange venner. De siste årene var det rusen som var vennen hans. Og den verste fienden, tenkte jeg. Jeg rettet på dressjakken og speidet rundt etter et sted å sitte. Uten spesielt mye besvær satte jeg meg på en ledig plass omtrent midt på den høyre seteraden. Den hvite skjorten klebet seg til kroppen. Slipset strammet, men jeg lot være å løsne på knuten. Ufrivillig formet jeg leppene til et smil. Det bisarre var at jeg kunne se Fredrik for meg. Den glade og humoristiske Fredrik jeg husket fra barndommen. Gapskrattende inni den hvite kisten. Den dårlige samvittigheten grep om meg igjen. Alle spørsmålene som svirret rundt. Hva om? Presten trådte inn i kapellet og begynte å prate. Ordene hans blandet seg med tankene mine. Alle minnene. 20

Jeg så bakhodet til Petter noen rader foran meg. Han satt rak i ryggen. Det lyse håret var som vanlig perfekt kjemmet der det buet seg nedover nakken og stoppet akkurat ved skjortekragen. Hva skjedde med oss? tenkte jeg. Svaret visste jeg, men jeg lot som ingenting. Noen spørsmål gjorde seg best ubesvarte. Presten var ferdig med sin innledende preken, og en innleid sanger stemte i en trist melodi. Jeg forsøkte å lytte til latteren fra kisten, men den var borte. Fredrik var stille. Lyttet han? Så han oss fra der han nå var kommet? Gledet han seg over alle som var kommet for å ta farvel? Han er død, minnet jeg meg selv på. Han kjenner ingenting. Kjenner ingen verdens ting. Tankene fikk vinger. Jeg husket bruddstykker fra fortiden. Så for meg Fredrik. Prøvde å lytte, men det var ingenting. Kanskje hadde jeg allerede glemt? Glemt hvordan stemmen til Fredrik klang. Jeg ble dratt tilbake av sangen som forsiktig stilnet av. Seremonien nærmet seg slutten. Presten rundet av og takket på vegne av familien, så var det over. Bokstavelig talt. Forsiktige lyder skar gjennom stillheten. Familien til Fredrik reiste seg fra første rad og gikk bort til kisten. Moren hans så gammel ut. Hun var sunket sammen som en halvfull sekk. Sorgen hadde spist av henne. Det hadde den gjort i mange år allerede. Stakkar, tenkte jeg og mente det. Faren sto stram i bakgrunnen. Hendene hang som to ubrukelige streker på hver side. Menn skal liksom være sterke når sorgen herjer, men hvordan kan noen være sterke i en situasjon som dette? Miste sitt eget barn. Som barnløs kunne jeg bare tenke meg til det bunnløse tapet, men det var nok. Bare tanken fikk øynene til å 21

renne over. Lillesøsteren til Fredrik tok to skritt frem. Hun la en ensom rød rose på kistelokket. Kisten hadde blitt senket halvveis ned i gulvet, og var så vidt synlig. Hun la hodet lett på skakke, som om hun betraktet noe. Slik ble hun stående i noen sekunder, så snudde hun og gikk foran foreldrene ut sidedøren til kapellet. Jeg hadde lyst til å springe etter dem. Jeg hadde lyst til å si unnskyld. Beklage at jeg ikke hadde vært der for Fredrik, men jeg lot det selvsagt være. Jeg visste at det ikke var noe å beklage, og i sorgen var det bedre med for få ord sagt enn for mange. Jeg reiste meg for å gå, da fikk jeg øye på ham. Kroppen min stoppet midt i bevegelsen. Den frøs fast i øyeblikket. Ufrivillig grøsset jeg. Viktor Marinkovich. Som en slange beveget han seg på tvers av strømmen. Smidig, sleip og nærmest usynlig. Øynene hans var festet på meg. Som om han hadde funnet byttet sitt og målbevisst sirklet seg inn rundt det. Noe som kunne minne om et smil strøk over ansiktet hans. Det så mest ut som om han flekket tenner. Han stoppet et par meter foran meg. Betraktet meg fra topp til tå, som for å forsikre seg om at det virkelig var meg. Viktor hadde ikke forandret seg stort siden sist jeg så ham. Det må ha vært over fem år siden. Har virkelig tiden flydd så fort? Kroppen var like tett og muskuløs. Selv under den mørke dressen kunne jeg se hvordan armene og bena bulte. Han gikk som om han bar på en stor dør – lettere hjulbent og med armene ut på hver side. Beskrivelsen kunne høres vittig ut, men det var ingenting ved Viktor som var morsomt. Det eneste som var forandret ved ham var at håret var borte. Det halvlange, pistrete håret som alltid var samlet i en hestehale, var byttet ut med 22

en blankpolert skalle. Han gikk de siste meterne mot meg. - Oskar Myhre, sa han smilende og strakk ut hånden. Det var lenge siden. - Fem år, sa jeg og lot hånden min bli slukt av hans. Håndtrykket varte bare i noen få sekunder, men da Viktor klemte til føltes det som hånden min lå under en dampveivals. - Er det virkelig gått så lang tid, sa han ettertenksomt. – Ja, der kan du se hvordan tiden flyr. Han blunket heftig mens han kikket vaktsomt rundt seg. Viktor virket alltid å se seg stjålent over skulderen, og Gud vet han hadde nok av grunner til å gjøre akkurat det. Jeg forsøkte å se den skøyeraktige gutten han en gang hadde vært. Den gutten var borte. Visket bort av et liv fylt med heller tvilsomme valg. - Hva er det du vil, Viktor? sa jeg. – Hva gjør du her? Jeg klarte ikke å skjule sinnet. Bebreidelsen hang tykk utenpå ordene. At han i det hele tatt var til stede i Fredrik sin begravelse, sto for meg som fullstendig feil. - Hva jeg gjør her? En av våre beste venner er død, og du lurer på hva jeg gjør her? Stemmen til Viktor var rolig og avbalansert. Han var vant til at folk lyttet. Med respekt, men det siste fortjente han ikke i mine øyne. - Du vet godt hvorfor han er død. Jeg bet tennene så hardt sammen at det gjorde vondt i kjeven. - Men kjære deg, Oskar. Hva er det du prøver å si? Du insinuerer vel ikke at jeg har noe med dødsfallet til Fredrik å gjøre? - Kanskje ikke, men hadde det ikke vært for deg ville kanskje Fredrik vært i live i dag. Jeg lot ordene renne ut av meg uten egentlig å tenke. 23

Noen ganger føltes det utrolig godt. Å snakke rett fra hjertet. - Det der er en beskyldning, sa Viktor rolig. Han knyttet nevene. Blodårene på hver side av halsen bulte. - Du får ta det som du vil, sa jeg. Jeg gjorde tegn til å ville gå, men Viktor sto i veien. Han var en vanskelig mann å komme forbi. - At Fredrik valgte å sikte en pistol mot hodet og trekke av, må han stå til ansvar for selv. Hvis du tror utfallet hadde vært annerledes om jeg ikke hadde vært her, er du bare naiv. Stemmen til Viktor bredte seg over meg som et tynt islag. At jeg en gang hadde kalt ham for min venn, sto akkurat der og da for meg som et mysterium. - Men du har jo alltid vært naiv, Oskar. Det var en blanding av jovial forståelse og medfølelse i stemmen. - Ikke prøv deg, sa jeg sint. – Du kan herse med alle de teite dophuene dine, men ikke prøv med meg. Du vet bedre. Jeg tok et skritt mot ham. Selv om jeg raget et snaut hode over ham, virket ikke Viktor liten. Snarere tvert i mot. - Du bør passe deg, sa han til meg. – Gammelt vennskap beskytter ikke evig. En dag viskes det ut. Tryggheten du gjemmer deg bak er skjør, Oskar. Viktor så opp på meg. Det lynte i de mørke øynene. Huden i pannen trakk seg sammen i folder da han hevet øyenbrynene. - Har politiet snakket med deg? spurte han plutselig. Skiftet av tema kom overraskende. - Politiet? Hvorfor skulle de det? - Nei, hvorfor skulle de det? 24

Viktor så med ett fullstendig uinteressert ut. Han snudde på hælen og gikk. Da han kom til midtgangen, vendte han seg mot meg igjen. - Vi snakkes, Oskar. Stemmen var tonløs. Jeg trakk på skuldrene, men det så ikke Viktor Marinkovich. Han hadde allerede forsvunnet ut mellom tredørene som førte ut av kapellet. Petter Wiik sto lent inn mot den nesten nye BMW X5’en sin. Den sto parkert langs fortauet rett ved porten inn mot kapellet. Hvor han fikk penger fra, var et mysterium – selv om jeg hadde en mistanke. - Jeg fatter det fortsatt ikke, sa Petter. Han puttet en tyggegummi i munnen. - Vil du ha? spurte han og holdt frem pakken. Jeg ristet på hodet. - For en uke siden var han her, og nå er han borte. Petter ristet på hodet. Han hadde en egen evne til å se oppriktig ut, men jeg hadde lært meg til ikke å stole helt på ham. Om sorgen i øynene var ekte, ville jeg aldri få vite. - Livet er for jævlig, sa jeg og sparket lett mot asfalten. De svarte penskoene mine var stive og harde mot bakken. Jeg fikk vondt oppå vristen. - Døden er verre. Petter smilte matt. Det halvlange, lyse håret var trukket tilbake av et par solbriller. De var plassert midt oppå hodet hans. Jeg hadde ikke greie på solbriller, men visste at Petters var dyre. Det meste Petter hadde var kostbart, og han elsket å fortelle om nettopp det. Petter målte alt i penger. Suksess, lykke, synlighet. Hele livet hans var bygd opp rundt den materielle fasaden. Det hadde aldri imponert meg, og jeg visste det irriterte ham. Jeg begynte å gå mot bilen min. Den sølvgrå Golfen 25

var kjøpt på impuls for noen år tilbake. Bilen fraktet meg fra A til Å, og det var alt jeg krevde av en bil. At den bokstavelig talt så ut som en grå og trist andunge sammenlignet med Petters skinnende BMW, fikk heller være. Han så skeptisk i retning av bilen. - Seriøst Oskar, sa han. – Når skal du bytte ut den kjerra? Du tjener altfor bra til å kjøre rundt i en gammel Golf. Jeg stoppet opp. - For det første er den ikke gammel, og for det andre bryr jeg meg ikke. - Jeg skjønner meg ikke på deg, sa Petter. Han slo opp et av de blendende smilene sine. Tennene lyste hvite, men smilet nådde aldri helt opp til øynene. - Jeg får komme meg avgårde, sa Petter. – Når jeg først er i Larvik, er det litt å ordne. Ordene ble hengende i luften. De fikk Petter til å fremstå som viktig. Det var også hensikten. Han åpnet bildøren og satte seg inn. Bilen startet med en myk knurrelyd. Han vippet solbrillene ned så de skjulte øynene. - Vi snakkes. Han satte bilen i gir og kjørte ut i Dronningens gate. I krysset svingte han til venstre, i retning av sentrum. Jeg ble stående i flere minutter og se etter ham.

Kapittel 4 Larvik, fredag ettermiddag 6. juli 2010 Jeg startet bilen og kjørte i samme retning som Petter var forsvunnet. Lyden fra Golfen var langt fra så imponerende som Petter sin BMW. Det gjorde meg ingenting. Det var helt greit. Jeg likte ikke å vise meg frem. Jeg svingte ut i Dronningensgate, akkurat litt for nær en gammel Volvo som kom fra høyre. Den tutet iltert, og jeg så førerens oppgitte uttrykk i sladrespeilet. Utrolig hva som irriterer folk. Det å være i en begravelse satt alltid ting i perspektiv. I den store sammenhengen er det lite som virkelig er verdt å hisse seg opp over. Jeg fortsatte uten å bry meg. Jeg passerte fengselet og det nye havneområdet som hadde vokst frem på 48 timer under en ekstrem forvandling for få år tilbake. Selv om jeg ikke hadde bodd i Larvik på over ti år, var det fortsatt med et snev av stolthet jeg registrerte alt som skjedde i byen. Den gamle trøtte holdningen om at ingenting skjer i Larvik var for lengst begravd. Nabobyene hadde begynt å se med skråblikk mot det lille stedet helt i hjørnet av Vestfold. Jeg begynte å prate med meg selv. I mangel av selskap hendte det noen ganger jeg pratet høyt. Som regel fikk jeg de svarene jeg ønsket da – men ikke alltid. Jeg var antagelig en av få personer som faktisk klarte å krangle med meg selv. Jeg skyldte på min egen evne til å se alle sider av en sak, men kanskje var det rett og slett fordi jeg var for sta og ikke engang lot meg selv ha det siste og bestemmende ordet i en diskusjon. - Hva synes jeg egentlig om det nye kulturhuset?, spurte jeg undrende ut i luften. – Bølgen…

Jeg dro litt på ordet. Smakte liksom på det. - Navnet er ålreit, men de fargerike tegningene på veggen skjønner jeg ikke. Og den kantete skriften? Jeg ristet på hodet. - Hva står det egentlig? Bygget forsvant da jeg nærmet meg lyskrysset ved Farrisfabrikken. Det var rødt lys. Selvfølgelig. Jeg bremset og satte bilen i første gir. - Hele området fra spahotellet forbi Fritzøe Brygge, Kulturhuset, Sanden og indre havn er jo blitt griseflott. Griseflott var kanskje å ta litt i, men med tanke på hvordan det var tidligere så var det blitt veldig bra. Jeg visste at det nye bygget DnB holdt på å reise hadde fått både skryt og pepper i avisen. - Folk har meninger om alt. Selv syntes jeg det var spennende. Et blikkfang. - Positivt for byen. Jeg lot radioen ta over underholdningen. Bilen suste videre utover riksvei 302 som skar seg gjennom Brunlanes. Jeg holdt munn helt til jeg var fremme ved hytta rett utenfor Nevlunghavn. Umiddelbart danset et smil over ansiktet mitt. Synet av den værbitte bygningen fikk meg alltid i godt humør. Jeg gikk ut av bilen og smelte igjen døren uten å låse. Plutselig traff virkeligheten meg. Sorgen ga meg et realt slag i mellomgulvet. Tapet av Fredrik var ikke gått opp for meg ennå, men innimellom kom det små stikk. Jeg forsto, men på samme tid ville jeg ikke. Tanken på aldri mer å få se ham. Aldri mer få høre den blide stemmen. Høre den smittende latteren. At Fredrik de siste årene hadde vært mer død enn levende, betød ikke noe. Nå var muligheten for alltid borte. Fredrik var ikke mer. Jeg låste opp døren til hytta og gikk inn. Et øyeblikk 28

så jeg bare et grått mørke, så tegnet rommet seg sakte for meg. Hytta var ikke stor, men den lå perfekt til bare et steinkast fra Omrestranda. Fem minutters spasertur så var man nede på brygga i Nevlunghavn, og både Helgeroa, Stavern og Larvik lå en kort biltur unna. Noen ganger skal man ha flaks. Jeg smilte. Hytta hadde vært i familien så lenge jeg kunne huske, og den var stort sett forbundet med gode minner. Da mamma døde for fem år siden, mistet faren min all livsgnist. Han flyttet til en liten leilighet, og ville verken vite av hytta eller huset de hadde eid på Østre Halsen. Begge var taksert omtrent likt. Søsteren min fikk huset og jeg hytta. Jeg hadde fortsatt dårlig samvittighet, for jeg følte jeg hadde trukket det lengste strået. Jeg kledde av meg den mørke dressen og la den pent over senga. Skjorta kunne jeg vri opp, så den la jeg rett inn i vaskemaskinen sammen med sokker og boksershorts. Jeg hadde aldri vært spesielt god på å sortere klær. Alt gikk samlet i maskinen på førti grader, og stort sett kom det ut i samme størrelse og med samme farge som da jeg puttet det inn. Mer kan man egentlig ikke forvente, hadde jeg kommet frem til. Jeg skrudde blandebatteriet over på kaldt og tok en rask dusj. Sakte krøp kroppstemperaturen tilbake mot det normale. Da jeg ti minutter senere satt i shorts og t-skjorte ute på verandaen og myste over et glass med rødvin, følte jeg meg som et nytt menneske. Den gode følelsen var flyktig. Det er rart hvordan døden får en til å tenke. Jeg satte glasset med rødvin ned på det lave bordet. Hagegruppen jeg satt i var relativt ny. I et øyeblikks impulsivitet, på tampen av fjorårets sommer, hadde jeg investert i en rotting-gruppe jeg lenge hadde ønsket meg. Den gangen hadde jeg ment det var en fantastisk 29

god handel. Da jeg så samme gruppe annonsert på Rema 1000 i år følte jeg meg rett og slett lurt. Den gikk for halvparten av hva jeg betalte. Jeg reiste meg og gikk bort til rekkverket. Det burde hatt et strøk maling. Når jeg snudde meg rundt og betraktet den lille hytta, slo den samme tanken meg. Neste år. Ordene var merkelig kjente. Ettermiddagen gikk med til å forsøke å finne en form for balanse. En ro som jeg aldri riktig fant. Tanker, minner og følelser. Alt fløt rundt som en tykk grøt. Jeg ble revet med tilbake i tiden, tvang meg selv bort, for jeg ville ikke se. Jeg ville ikke oppleve det igjen. - Du vet det ikke bare er Viktor sin skyld, sa en stemme i hodet mitt. Og jeg visste. Selvsagt visste jeg at det ikke bare var Viktor. Vi hadde vært sammen om å eksperimentere, men bare Fredrik var blitt så grundig begravd i dritten som han til slutt ble. - Og jeg gjorde ingenting for å hjelpe, sa jeg med munnen full av rødvin. Den dårlige samvittigheten fanget meg igjen. Jeg så bilder fra en tid jeg ville glemme. En mørk kveld hvor streker ble visket ut og grenser trådt over. - Nei, sa jeg hardt. – Nå er det nok. Jeg smelte glasset i bordet. Heldigvis var det ikke mye rødvin igjen, for ellers hadde det skvulpet over. Jeg kastet et blikk bort på mobilen som lå rett bortenfor vinkaraffelen. Klokka var blitt nærmere sju, og jeg hadde ennå ikke spist middag. Magen knurret misfornøyd. Jeg tok på meg et par joggesko og gikk langs vannkanten inn til havnebassenget ved Nevlunghavn. Den lille idyllen sydet av liv denne vakre julikvelden, men jeg var ikke 30

i humør til sosialisering. Jeg kjøpte to pølser og en cola i kiosken, og satte meg ned på benken med utsyn over mot fiskerestauranten. Det føltes bakvendt å spise pølse når kulinariske opplevelser fra havet fristet rett foran nesen min. Det fikk ikke hjelpe. Jeg var som sagt ikke i humør til sosialisering. Da jeg hadde inntatt det mildt sagt provisoriske måltidet, var jeg langt fra mett. Jeg reiste meg og gikk bort til dagligvarebutikken og kjøpte seks øl, potetgull, en sjokolade og en pose boller. Det ga meg ikke noen bedre følelse akkurat. - Var det alt? Damen bak disken så på meg over briller som fikk henne til å se mye eldre ut enn hun antagelig var. Hun smilte muntert. - Jeg tror jeg er fornøyd sånn. Jeg smilte tilbake og ga henne en femhundrelapp. - Ha en strålende kveld da, kvitret damen og ga meg vekslepengene. - Takk det samme, sa jeg og forlot butikken - litt mer fornøyd enn da jeg gikk inn. Utrolig hvordan godt humør smitter. Jeg tok Brunlanesveien tilbake. Ved bakeriet stoppet jeg og vurderte et øyeblikk å gå ned mot Oddane Sand og Gurvika. Hvorfor visste jeg ikke, så jeg droppet den impulsive tanken. I stedet skrånet jeg over den store parkeringsplassen og tok inn på grusveien som gikk parallelt med Omrestranda. Noen hundre meter lenger bort tok jeg stien opp til venstre, og så var jeg ved hytta igjen. Den sto akkurat slik jeg hadde forlatt den. Med verandadøren på gløtt og med det halvfulle rødvinsglasset på bordet. Jeg smilte for meg selv. Småbysjarm. 31

Jeg tømte vinglasset i blomsterbedet der ingenting vokste likevel. Fra bæreposen frigjorde jeg en øl og slo av korken mot kanten på verandarekkverket. Den oppflisede planken vitnet om at det ikke var første gang den var blitt brukt som flaskeåpner. Den første ølen forsvant raskt. Jeg åpnet en til som jeg brukte bedre tid på. Halvveis inn i den fjerde flasken begynte jeg å kjenne klumpen i halsen. Det var den samme som hadde vokst tidligere på dagen i kapellet. Jeg svelget tungt. Reiste meg og gikk bort til kanten av verandaen. Så opp mot himmelen som fortsatt hadde et skjær av lyseblått, til tross for at klokka var blitt nesten ti på kvelden. Den fredelige kvelden ble forstyrret av mobiltelefonen min som begynte å ringe. Den lå fortsatt på bordet ved siden av vinkaraffelen. Jeg hadde glemt å ta den med da jeg gikk inn til Nevlunghavn for å kjøpe mat. Kanskje var det flere som hadde forsøkt å få tak på meg i løpet av kvelden? Jeg tok et skritt, men stoppet midt i steget. Det var stemmer inne i hodet mitt igjen. De samme stemmene som den kvelden Petter hadde ringt. Varslerne. En krypende følelse begynte nederst på ryggen og snek seg helt opp til hårrøttene. Huden min nuppet seg. Den kunne umulig ha sett på gradestokken, for den indikerte at vi mest sannsynlig ville få årets første tropenatt. Telefonen kimte fortsatt. Displayet lyste mot meg. Blinket, som en varsellampe. Noe strammet til i halsen. Jeg kjente at det var vanskelig å puste. - Nå er du dum, sa jeg høyt. Jeg mante frem stemmen til Mona. Den som sa det ikke fantes noe mer. Som fortalte meg at jeg hadde for mange tanker i hodet. Bekymret meg over ting som ikke 32

var. Ingenting fikk stemmene i hodet til å stilne, men jeg tok meg såpass sammen at jeg gikk bort og grep rundt telefonen. Den stoppet å ringe akkurat idet jeg skulle til å svare. Typisk. Jeg rakk ikke å sjekke ubesvarte anrop før telefonen ringte igjen. Nummeret som lyste mot meg kjente jeg umiddelbart. For bare et par dager siden hadde nummeret hatt et navn. På samme måte som døden visker ut hadde jeg slettet navnet. Nummeret ville aldri mer komme i bruk… trodde jeg. Stemmene i hodet ropte nå. Følelsen som krøp oppover ryggen var kald som is. Jeg åpnet munnen, men fikk ikke frem en lyd.

Kapittel 5 Larvik, fredag kveld 6. juli 2010 Jeg kremtet høylydt. Trykket inn knappen med den grønne telefonen og la mobilen mot øret. - Hallo? Stemmen min lød fremmed. Nærmest som en svak hvisken. Jeg ventet på svar, men det var stille i andre enden. Selv om jeg visste det ikke kunne være, fløt navnet hans over leppene mine. - Fredrik, er det deg? Samtalen ble avsluttet med et klikk. Stillheten som fulgte var støyende. Eller kanskje var det bare stemmene inne i hodet mitt som ikke hadde stoppet å rope ennå. Jeg vurderte å ringe Petter, men lot det være. Hva skulle jeg si? At jeg hadde fått en telefon fra Fredrik? Jeg visste jo at det ikke var ham. Det jeg ikke likte var at noen i det hele tatt brukte mobiltelefonen hans. At denne personen hadde ringt nettopp meg, og ikke minst at vedkommende bare hadde lyttet. Lyttet til redselen min. - Hvorfor? spurte jeg inni meg. Det var mildt sagt en morbid handling. Som en hilsen fra den andre siden. Jeg åpnet listen over ubesvarte anrop og slettet alle. - Ute av syne, ute av sinn. Inne i hodet mitt kimet ringelyden ennå. Tankene kvernet, og hele kroppen ble fylt av en angstpreget uro. Jeg begynte å trave frem og tilbake. Helt uten mål og mening, men det gjorde meg bare frustrert. Til slutt gikk jeg ut på kjøkkenet og åpnet skapet under vasken. Der sto det en nesten full whiskyflaske og en halvfull flaske med vodka. Jeg tok frem begge og fylte bunnen i et kjøkkenglass med whisky. Det brant nedover halsen da jeg drakk. Angsten var der fortsatt, men i takt med 34

alkoholen slapp uroen taket. Jeg visste det bare var midlertidig. Ingenting ble permanent borte med alkohol. Den bare døyvet smerten og sløret virkeligheten. Jeg tømte resten av innholdet og fylte glasset på nytt. Alkoholen grep rundt meg nå. Tok et godt tak. Jeg gikk ut på verandaen. Fortsatt var sommerkvelden lys, men skumringen hadde begynt å pakke verden inn i utydelige konturer. Jeg så nedover mot vannet. Bølgene kastet seg dovent inn mot stranden. Et stykke borte hørte jeg en bil passere. Kanskje var den på vei inn mot byen? En måke klaget der den satt ensom på en stein. Lyden som skar seg på tvers gjennom alt dette var ikke høy, men jeg hørte den likevel. Føtter som forsiktig traff bakken. Skrittene kom nærmere. Den første innskytelsen min var å gå inn og låse hytta. - Du er paranoid, sa jeg høyt til meg selv. Det hjalp ikke, men jeg tvang meg selv til å bli værende på verandaen. Blikket mitt søkte utover. Lette etter bevegelse. Måken på steinen var borte. Antagelig hadde den flydd på jakt etter mat. Måker var alltid på jakt etter mat. Skrittene ble brått revet over. Jeg fikk en voksende fornemmelse av at noen så på meg. Sakte snudde jeg meg rundt. Skikkelsen borte ved verandatrappa var ikke så stor, men det var en skikkelse. På et merkelig vis ble jeg ikke en gang overrasket da Jessica Larsen steg opp trappen, gikk bort til rottinggruppen og satte seg ned i en av stolene. Hun så opp på meg med øyne som var umulige å lese. Sommerkvelden glødet da hun tok et trekk av sigaretten. Jeg satte meg ned i sofaen tvers overfor henne. Hun blåste røykringer opp i luften. Foran henne på bordet hadde hun slengt pakken med sigaretter. Ved siden av lå en hvit lighter med Meny-reklame på. Hun så på glasset 35

jeg hadde i hånden. - Har du en til av den? Hun tok et nytt trekk av sigaretten. Jeg gikk inn for å hente et glass med whisky til henne. Da jeg kom ut, stilte jeg aldri det opplagte spørsmålet om hvorfor hun var kommet. Jeg rakte henne glasset og tok plass i sofaen. Det var noe selvsagt i at hun var der. Som om jeg hele tiden hadde visst at hun ville komme. Vi ble sittende i le under den skumrende himmelen. Nippende til hvert vårt glass, lot vi stillheten fylle plassen mellom oss. Jessica satte fra seg glasset på bordet. Det lange, rødlige håret falt ned foran ansiktet når hun lente seg fremover. Jeg hadde aldri sett henne på den måten, men hun var utvilsomt vakker. Ansiktet var en anelse skjevt, men det kledde henne. Smilet som bredte seg utover var sjarmerende. De klare blå øynene lyste når hun så på meg. Hun begynte å prate. Fortalte om hvordan politiet hadde kommet til Fredriks leilighet. Hun hadde møtt dem der. Vist dem liket, men alt de hadde vært interessert i, var brevet. Selvmordsbrevet. - De hadde bestemt seg på forhånd. Bitterheten hang tykk utenpå ordene. - Ingen ønsker å bruke tid og penger på en død junkie, spesielt ikke når selvmord er så opplagt. Hun grep etter glasset med whisky, men drakk ikke noe. - Det var for opplagt. Hun ristet på hodet. Så opp mot himmelen som var gått fra blå til lysegrå. Jeg ventet til hun var klar til å fortsette. - Brevet var tydelig konstruert, fortsatte hun. – Selvsagt var det hans håndskrift, men jeg kjente ikke igjen ordene. Hørte ikke stemmen hans da jeg leste. 36

Hun løftet glasset til munnen. Drakk sakte. Ansiktet vred seg i et svakt grøss. Jeg klarte ikke se om det var i nytelse eller forakt. - Hva sto det i brevet? spurte jeg men angret allerede før spørsmålet var stilt. – Jeg mente ikke, begynte jeg. – Jeg mener. Det var vanskelig å stokke ordene, men til slutt klarte jeg det. - Det der har ikke jeg noe med. Du trenger ikke å svare. Jessica viftet med hånden. - Det er greit, sa hun. – Brevet inneholdt ikke noe spesielt. Bare alle elementene man venter å finne i et selvmordsbrev. Finnes ingen annen utvei, Lei for det. Tenker på familien og den smerten de blir påført. Bla, bla, bla. Hun stirret ned i glasset. Som om svarene lå der og fløt sammen med den brune spriten. - All den dritten Fredrik viklet seg inn i. Hun tømte glasset i en slurk. Jeg fylte det opp på ny. I et imponerende klart øyeblikk hadde jeg vært forutseende nok til å ta med flasken. - Han var ikke egentlig slik? Det var formulert som et spørsmål, men jeg svarte ikke. Vi visste begge at Fredrik ikke var slik, men hvem var egentlig det? Jeg hadde vanskelig for å tro at noen ble født til å bli narkomane. Til å ta selvmord. Vi velger selv våre veier. Fredrik var kanskje ikke slik, men han valgte å bli det. Jeg unnlot å legge den logiske tankerekken frem for Jessica. Hun hadde tross alt akkurat mistet storebroren sin. Jessica fant frem en ny sigarett og tente den. - Du vet de der kommer til å ta livet av deg? sa jeg. - Det er så mye som kan ta livet av meg. Smilet hun sendte meg var åpent og ekte. 37

- Vil du ha en? Jeg ristet på hodet. - Hvordan tar de det hjemme hos deg? - Du kjenner dem, sa Jessica. – Mamma gjør ikke annet enn å grine, og pappa klistrer på en stram fasade. Innerst inne er han like forskremt som henne. Like hjelpeløs og redd, men han vil ikke vise det. Egentlig er det mamma som er modig. Hun tør å vise følelsene sine. Hun slo aske fra tuppen på sigaretten. - Hva med deg da? spurte jeg. - Jeg? Hun så på meg. Øynene var fulle av oppriktig undring. Selv i den døende dagen så jeg fregnene som lekte i ansiktet hennes. De var som små uskikkelige barn, og fikk henne til å se rampete ut. - Jeg hadde gitt ham opp for lenge siden, sa hun og knipset sigaretten over rekkverket . Hun reiste seg og gikk bort til enden av verandaen. Hun hadde på seg en tynn hvit sommerkjole, som rakk til midt på lårene. Føttene var nakne i noen enkle sandaler. Uten at jeg ville det, så jeg hvordan kroppen hennes formet seg på innsiden av den tynne kjolen. - Hva skal vi gjøre? spurte Jessica ut i luften. Hun sto med ryggen til meg. Det røde håret blafret lett i vinden som lekte gjennom sommerkvelden. Jeg reiste meg og gikk bort til henne. Tok med meg begge whiskyglassene og rakte det ene til Jessica. - Vi skal finne ut av det, sa jeg. – Det er det vi skal. Da klokka var nærmere to, visste jeg ikke om det var trøttheten eller alkoholen som hadde sterkest tak på meg. Jessica virket ubeveget der hun satt. Lighterflammen danset gjennom mørket og tente en ny sigarett. 38

- Vet du hva som egentlig er verst? spurte hun. Jeg ristet på hodet. Håpet hun så det, for jeg var usikker på om stemmen var stødig nok til å bære ordene. - Det verste er at jeg egentlig aldri kjente Fredrik. Hun reiste seg og ble stående som en statue i natten. - Nå som han er borte, innser jeg at jeg egentlig aldri kjente min egen storebror. Hun begynte å gråte. Jessica stumpet røyken rett ned i verandarekkverket og sto hjelpeløs igjen i mørket. Såre hikst fylte sommernatten. Jeg gikk bort på ustø ben og la armene rundt henne. - Så, så, trøstet jeg. – Alt kommer til å bli bra. - Ingenting kommer til å bli bra, hulket Jessica. – Ingenting! Jeg lot henne gråte. Vi sto med armene rundt hverandre i flere minutter, og til slutt roet hun seg ned. Den venstre skulderen min var gjennomtrukket av tårene hennes. Jessica beklaget, og tok en siste slurk av glasset med whisky. Hun skalv på hånden da hun satte det fra seg på bordet. - Det er ikke noe å unnskylde, sa jeg. - Det er bare så urettferdig. Jeg ventet og lot henne fortsette. - Fredrik var så glad. Hun lette etter fortsettelsen. - Han var så glad i livet. På tross av all dritten var han glad. Selv om verden sto og lo ham midt i trynet, så smilte Fredrik tilbake. Han var bare sånn. Glad. Jeg nikket. Det var slik jeg også husket ham. Han var en lett og behagelig person å være sammen med. - Hvorfor faen måtte noen komme og ta livet av ham. Sinnet fylte den lille kroppen hennes. Hun rev seg løs fra meg men gikk ikke langt. Ble stående ved verandadøren og nøle. Jeg var nære ved å si at vi ikke kunne vite om 39

Fredrik faktisk ble drept. All logikk tilsa selvmord. Jeg lot ordene forbli usagt. Jessica virket så sikker. - Kan jeg sove her i natt? Spørsmålet kom uventet. Hun skyndte seg å fortsette før jeg rakk å svare. - Jeg orker ikke å være alene, og jeg klarer ikke den stille sorgen som er hjemme hos mamma og pappa. Det er så jævlig deprimerende. - Jeg kan re opp på gjesterommet, svarte jeg. Vi lot flasken med whisky og glassene våre stå igjen på bordet og gikk inn.

Kapittel 6 Larvik, fredag natt 6. juli 2010 Jeg fikk ikke sove. Jeg var stup trøtt, men fikk ikke sove. Irritert satt jeg meg opp i sengen. Klokka var blitt tre, og ennå var jeg ikke i nærheten av å finne roen. Jeg hadde gått over til å telle timer frem mot morgenen. Det var aldri noen god idé. Jeg listet meg stille ut på kjøkkenet og åpnet kjøleskapet. Ingenting fristet. Jeg lukket igjen døren og tok et glass fra kjøkkenskapet. Jeg fylte det med kaldt vann fra springen. Jeg tok med meg glasset og gikk ut i natten. De ru plankene fra verandaen minnet meg om at jeg burde ha gitt den et strøk beis. Det kom antagelig ikke til å skje denne sommeren. Ikke det heller. Jeg fingret fraværende med sneipen Jessica hadde boret ned i rekkverket. Som person var jeg logisk satt sammen. Jeg lette etter løsninger i hodet mitt, og først når jeg fikk lagt brikkene slik at de passet, falt roen ned over meg. Nå var det ingenting som passet. Det mest logiske var å kontakte politiet, men Jessica hadde vært steil motstander. - De idiotene gidder ikke gjøre en dritt! Jeg hørte stemmen hennes i hodet, og måtte smile for meg selv. Jessica ble lett engasjert og det kledde henne. Den lille kroppen var full av energi, pågangsmot og vilje. Det faktum at Jessica faktisk hadde rett, utelukket politiet som alternativ. De kom ikke til å gjøre noe. I hvert fall ikke før vi hadde noe mer å fare med. Noe mer håndfast enn bare følelsen av at Fredrik ikke hadde tatt sitt eget liv. Vi måtte finne svarene, eller klare å stille de riktige spørsmålene. En sky strøk over månen og det ble en nyanse mørkere. Det var en egen skjør ro som lå skjult i natten. Bare man 41

kom forbi frykten for mørket. For det ukjente. Da fant man et øyeblikks pause. Det fantes ingen andre. Du var alene med deg selv. Natten. De svake lydene. En kvist knakk et lite stykke borte. Jeg stoppet tankene og lyttet. Hjertet hamret raskere i brystet. - Du bare innbiller deg ting, sa jeg oppmuntrende til meg selv. – Du er trøtt, Oskar. Det knakk igjen. Lyden var svak, men jeg hørte den. Jeg lyttet, så jeg hørte. - Det er bare et dyr. Stillheten falt over meg igjen, men alle tanker var borte. I stedet kjente jeg en begynnende trøtthet fylle meg. Endelig. Jeg gikk inn i hytta igjen. Alle lyder ble borte da jeg lukket døren bak meg. Jeg sto noen sekunder og lyttet. Ingenting. Jeg satt glasset fra meg i oppvaskkummen. Det knirket i sengen inne på gjesterommet. Jeg slo fra meg lysten på selskap og gikk inn på mitt eget soverom. Dyna la seg varm rundt meg. Altfor varm. Trøttheten var fortsatt bare en vag fornemmelse. Søvnen løp og gjemte seg da jeg forsøkte å fange den. Jeg grep etter mobiltelefonen. To ubesvarte anrop og en melding lå og ventet. Alle var fra Mona. Hun hadde forsøkt å få tak i meg mens jeg satt ute på verandaen sammen med Jessica. En fullstendig ubegrunnet dårlig samvittighet streifet meg. Jeg åpnet meldingen. ”Hei kjære, håper alt gikk bra i dag. Tenker på deg. Klem”. Jeg fikk dårlig samvittighet igjen – begrunnet denne gangen. At jeg kunne glemme å ringe slik jeg hadde lovet. Jeg la fra meg telefonen på gulvet og lukket øynene. I 42

mørket danset bilder av Fredrik. Fredrik fra den gangen vi var unge. Den gangen hele fremtiden lå foran oss. Nå er du omtrent midt i livet, tenkte jeg. For Fredrik var det ikke lenger noen fremtid. Han hadde ikke en gang fortiden. Fredrik var ikke mer. Jeg la hodet på puten og tvang meg selv til å slutte å tenke. En eller annen gang virket det, for til slutt sovnet jeg. ---------- o ---------En kvist knakk under føttene på Viktor Marinkovich. Han fortsatte uten å bry seg. Strengt tatt var det helt greit at han lagde litt lyd. Et stykke lenger frem så han omrisset av hytten stige ut av natten. Konturene av en person tegnet seg på verandaen. Viktor tråkket på en kvist igjen før han stoppet i skyggene under et tre. Ikke at han trodde Oskar kom til å få øye på ham, men han likte likevel å holde seg i skjul. Forsiktighet var helt nødvendig. Det var blitt en del av livet hans. Han ventet en time etter at lyset var slukket på soverommet. Tålmodighet. Stille smøg han seg det siste stykket frem mot hytten. Som en hund været han ut i natten. Et smil passerte munnen før det forsvant igjen. Viktor gikk bort til Oskars bil og kjente på døren. Den var åpen. Han brukte femten minutter på å gå metodisk gjennom den. Han forflyttet seg videre mot hytten. Utgangsdøren var låst, men han dirket den opp som den største selvfølgelighet. Klokka var blitt halv seks da Viktor låste døren bak seg. Han hadde ikke funnet noe, men like fullt var det noe som plaget ham. Oskar Myhre var en vanskelig mann å kontrollere. Viktor hatet det. Han hatet å ikke ha 43

kontrollen. Han gikk med raske skritt ned på grusveien og hastet bort til parkeringsplassen i enden av veien. Han fant frem telefonen, men ble stående med den i hånden. Han så på klokken som kjempet seg mot seks. Det fikk ikke hjelpe at det var tidlig. Strengt tatt brydde han seg ikke. - Hallo? Stemmen til Petter Wiik var søvndrukken. Han hadde ikke svart første gangen, og Viktor var blitt satt over til svareren. Slikt irriterte ham. - Vi har et problem, sa han. Han kunne høre at Petter satte seg opp i sengen. Viktor fortsatte uten å vente på svar. - Jeg kan stole på deg, ikke sant? - Selvfølgelig kan du stole på meg. Petter kremtet støyende. Viktor ventet til han var ferdig. - Jeg tror vi kan få et problem med Oskar, sa han. - Oskar er ufarlig, sa Petter. - Han er emosjonell, ustabil og så angrer han. Kaller du det å være ufarlig? Viktor spyttet ordene hånlig inn i røret. Petter svarte ikke. - Det siste vi vil er at han skal begynne å rote i fortiden. At han begynner å åpne dører som skal forbli stengte. - Men det kommer han ikke til å gjøre, protesterte Petter forsiktig. – Han har minst like mye å tape som oss. Kanskje mer. - Men vi kan ikke vite, og det hater jeg. Du vet jeg hater ikke å ha kontroll. - Jeg vet det. - Politiet må for Guds skyld ikke begynne å rote rundt. - Politiet?, sa Petter forskrekket. – Hvorfor tror du de 44

vil rote rundt? - Jeg tror ingenting, bet Viktor ham av. – Jeg vil vite. Det handler om å være et skritt foran. Hele tiden. Det er slik man beholder kontrollen. Han stoppet og trakk pusten. - Hør, sa han. – Jeg kan ikke gjøre alt alene. Du forstår det? - Selvfølgelig. Stemmen til Petter var tynn. - Alt jeg ber om er at du sørger for at Oskar ikke begynner å rote i fortiden. Den skal bli liggende urørt – forstått? - Men… - Ikke noe men, glefset Viktor. Han avsluttet brått og puttet telefonen irritert i lommen. Lørdagen var begynt å gry, og han hadde hodet fullt av ting som måtte gjøres. Som en panter smøg han opp på motorsykkelen. Den startet med et dempet brøl. Sykkelen var akkurat som Viktor – full av innestengte krefter. ---------- o ---------Petter Wiik sto like godt opp. Han fikk ikke sove lenger likevel. Han kledde seg og gikk ned i resepsjonen på det nye spahotellet rett i utkanten av Larvik. Farris Bad hadde vekket sterke reaksjoner under planleggingen, og det var stort engasjement både blant tilhengere og motstandere. Petter var i utgangspunktet for utvikling, men akkurat nå var han verken for eller mot noe som helst. Han var trøtt og sliten, og det siste han trengte var flere tanker i hodet. Han gikk bort til damen bak resepsjonen. - Unnskyld, sa han. – Vet du om baren er åpen? 45

- Beklager, den stengte halv to og åpner ikke igjen før klokken tolv i formiddag. Selvfølgelig, norsk alkohollovgivning. Petter snudde seg for å gå. - Jeg kan ordne en kopp med kaffe til deg hvis du vil? spurte damen smilende. Petter stoppet og snudde seg mot henne. - Klarer du en caffe latte, hadde du vært som sendt fra himmelen. Resepsjonsdamen lo. - Jeg er nok ingen engel, men en caffe latte skal jeg klare. Hun forsvant ned i restauranten og kom opp to minutter senere. Petter tok takknemlig i mot koppen. - Ha en fin morgen, smilte hun. - Takk det samme, svarte Petter. – For meg var du i hvert fall en reddende engel, la han til og blunket. Damen lo hjertelig. Petter gikk bort til den stengte baren og satte seg i en av de skjermede sofagruppene. Han holdt koppen med begge hender og blåste tankefullt på den varme kaffen. Selv om lørdagen var begynt å gry, sov hotellet fortsatt. Petter tenkte på Viktor. En svak kiling fór gjennom kroppen hans. Selv om han satt med den varme koppen i hendene, frøs han. Viktor gjorde ham livredd. Bare tanken var nok. Slik hadde det alltid vært. Respekten var dyp, ekte og endeløs. Problemet var at den bare gikk en vei. Han ristet lett på hodet. At fortiden skulle komme listende inn på dem var mildt sagt en overraskelse. Om det var en velsignelse eller en trussel at Fredrik var død, klarte han ikke å bestemme seg for. Petter reiste seg for å gå opp på rommet igjen. I det samme begynte telefonen å vibrere i lommen hans. 46

- Hva er det nå, sa han matt. Han løftet mobilen til øret og svarte. - Hallo? Stillheten som fulgte la seg rundt ham som et isende slør. - Hallo?, sa han igjen. Svak pusting listet seg inn i øret hans. Petter tok irritert telefonen vekk fra øret og så ned på displayet. Han ventet å se navnet til Viktor, men bokstavene som lyste mot ham fikk kroppen til å stivne. - Fredrik? Han avsluttet samtalen og puttet telefonen tilbake i lommen. Med raske skritt gikk han bort til heisen og tok den opp i tredje etasje. Rommet hans lå bare noen få meter fra heisdøren. Først da han hadde låst seg inn og lagt seg under dynen igjen, klarte han å puste.

Kapittel 7 Larvik, lørdag morgen 7. juli 2010 Jessica var allerede oppe da jeg våknet. Jeg hørte henne nynne en melodi jeg ikke kjente mens hun romsterte på kjøkkenet. Lukten av nytraktet kaffe traff meg da jeg åpnet døren fra soverommet. - God morgen, kvitret Jessica. Hun sto med ryggen til i bare truse og bh. Jeg hentet en slåbrok fra badet som jeg rakte frem mot henne. - Her. Jessica smilte tilgjort fornærmet. - Likte du ikke utsikten? Hun lo en trillende latter mens hun trakk slåbroken rundt seg og knøt beltet i en rosett på magen. Jessica kunne være rundt en meter og seksti. Morgenkåpen i størrelse ’large’ fikk henne imidlertid til å virke enda mindre. Føttene ble helt borte, og slåbroken subbet bakken der hun svinset rundt. - Kunne ikke du løpt bort på bakeren og kjøpt noen rundstykker? sa hun over skulderen. - Hvis jeg kan få lov til å gå, så skal jeg ordne det, sa jeg. Jeg gikk på badet og kledde på meg. Jessica nynnet på samme melodi. Jeg klarte fortsatt ikke å plassere den. - Frokosten er klar om tyve minutter, ropte hun til meg. – Rekker du tilbake til da? - Det skal jeg klare, svarte jeg og forsvant ut døren. Solen hadde allerede begynt å få et godt tak på dagen. Jeg så på klokka. Den var litt over halv ti. Øynene mine var fortsatt tunge bak solbrillene, men på veien bort til Nevlunghavn Bakeri ble kroppen sånn noenlunde våken. Jeg helgarderte meg og kjøpte noen fine, et par grove og to rundstykker helt dekket av korn. På ren impuls tok jeg med et skolebrød til hver av oss også. 48

- Og så tar jeg med meg VG og Dagbladet, sa jeg smilende til damen bak disken. Jeg betalte, og trådte ut i solen. Da kom jeg på at jeg aldri hadde fått ringt Mona tilbake. Jeg fant frem mobiltelefonen og tastet nummeret hennes. Hun var sikkert på jobb, men da hadde jeg i hvert fall gitt lyd fra meg. - Hei vennen, sa Mona blidt. – Kan jeg ringe tilbake? Jeg sitter litt opptatt. Mona var finansrådgiver i BN Bank og håndterte primært store investorer. Jeg visste hun mente det når hun sa at hun var opptatt, likevel fortsatte jeg. - Jeg ville bare si hei, sa jeg. – Begravelsen gikk greit, men det er jo veldig rart - at Fredrik er borte, mener jeg. Hadde slått av lyden på mobilen og så først sent i går kveld at du hadde ringt. Jeg måtte bare si det til henne. Lette litt på den dårlige samvittigheten, for at jeg hadde glemt å ringe. - Det gjør ikke noe kjære, sa Mona. – Men jeg kan virkelig ikke prate nå. Jeg ringer deg senere. Elsker deg. Hun laget kysselyd inn i røret. - Deg også, svarte jeg og la på. Jeg kysset ikke tilbake. Jeg skrådde over veien og tok inn på den gruslagte stien bak busskuret. Ferietempoet hadde begynt å sige inn over meg. Jeg hadde tatt tre uker fri fra jobben og hadde all tid i hele verden. Et lite stykke foran meg gikk en mor og to barn ned mot stranden. Jeg misunte barna fremtiden. Det bekymret meg at jeg i en alder av 35 år hadde begynt å få panikk for døden. Jessica smilte og vinket til meg fra verandaen da jeg kom gående på stien opp mot hytten. - Alt er klart, ropte hun. – Nå mangler bare ditt bidrag. Jeg la fra meg posen med rundstykker, skolebrød og de 49

to avisene. Jessica hadde tent telys, lagt pålegg på fat, og plassert en solgul serviett på hver asjett. - Jøss, sa jeg. – Hadde jeg så mye i kjøleskapet? Vi satt oss ned og begynte å spise. Jeg tok et grovt rundstykke og forsynte meg med et egg. - Jeg var ikke sikker på hvordan du likte eggene, sa Jessica. – De er kokt i akkurat åtte minutter. - Det er perfekt, sa jeg og kakket toppen av egget. Jeg drysset over salt og nøt smaken av solgul eggeplomme. - Vi går altså ikke til politiet, sa jeg mellom munnfullene. – Men hva gjør vi egentlig? Jessica hadde tatt til seg et fint rundstykke og smurte på smør før hun la to skiver med salami på hver halvdel. - Vi må begynne å grave. Et eller annet sted i fortiden til Fredrik finnes det noen svar. Vi må bare snu de rette steinene. Jeg stoppet å tygge. Muligheten hadde ikke slått meg tidligere. Nå så jeg plutselig en sammenheng. Hva om gravingen førte helt tilbake til…? - Nå forsvant du visst, sa Jessica. Hun så på meg. Øynene hennes var som himmelen. Om jeg ikke hadde forsvunnet før, så gjorde jeg det i hvert fall nå. - Langt inn i din egen verden. - Jeg bare tenkte, sa jeg. Jessica hevet det ene øyebrynet og så oppfordrende på meg. Jeg følte jeg måtte si noe. - Det enkleste er å begynne her og nå. Vi må se inn i det livet Fredrik levde i dag. Finnes det trusler og potensielle drapsmenn der? - Hele livet hans var fullt av trusler. Narkomiljøet er ikke akkurat belagt med gull og blomster. Jeg helte i en kopp med kaffe og nikket spørrende mot 50

Jessica. - Ja takk. Hun tok i mot den varme koppen. Ivrig drakk hun. Litt for ivrig. Hun brente seg på tungen. - Pokker, utbrøt hun. Jeg visste jeg burde fortalt henne, men ordene fant aldri veien ut. Døren hadde vært lukket så lenge. Jeg visste ikke om jeg orket å åpne den. - Vet du hvem broren din brukte tid sammen med det siste året? Jessica tenkte. - Kanskje det ligger noen svar i omgangskretsen hans?, fortsatte jeg. - Han holdt seg mye rundt dørene på Langestrand. Der hadde han kort vei til Even. Kjenner du ham? Jeg ristet på hodet. - Even Mikkelsen er en uhelbredelig doplanger og en dust. Med venner som ham er det ikke rart Fredrik aldri klarte å bryte ut. Hun fingret med røykpakken som lå på bordet. - Er det greit at jeg tenner en? - Det går fint. Jeg tok en slurk kaffe og myste mot solen. Det var like varmt og deilig sommervær som dagen i forveien. - Visste du forresten av det var jeg som fant ham? Jessica ventet ikke på at jeg skulle svare. - Jeg skulle bare innom for å si hei. Med en gang jeg kom innenfor døren, forsto jeg at noe var galt. Hun tok et trekk av sigaretten og blåste røyken ut i den varme sommerluften. - Det første som slo mot meg var lukten. Så kom fornemmelsen krypende. Jeg gikk ut i stuen og der lå han. Hun slo aske av sigaretten. Det drysset ned på 51

terrassebordene. - Han lå som en tom sekk på gulvet. Stemmen dirret lett. - I den ene hånden holdt han pistolen, og hele ham badet i blod. Jeg kom på ham bakfra, men det så ut som han stirret tomt på ingenting. Jessica trakk pusten. Øynene ble blanke, men hun fortsatte likevel. - Vet du hva det verste var? Jeg ristet på hodet. - Jeg fortsatte rundt den livløse kroppen. Jeg ville så gjerne se ansiktet hans. Kanskje lå han der og smilte? Kanskje hadde han lurt meg? Det hele var bare en lek. Hun tok en slurk av kaffen. Den var ikke lenger glovarm. - Men jeg kunne ikke se ham Oskar, for hele ansiktet hans var borte. Han må ha skutt seg i bakhodet, og bokstavelig talt blåst bort ansiktet. Alt som var igjen av Fredrik var en blodig masse. - Herregud. Det må ha vært grusomt. Jessica så på meg. - Hvordan klarer noen å skyte seg i bakhodet egentlig? Spørsmålet døde uten å bli besvart. Vi satt stille før Jessica fortsatte. - Men det var ikke det verste. Hun satt fra seg kaffekoppen på bordet. - Det jeg husker best var at han hadde gjort i buksa. Hun tok et trekk av sigaretten. Studerte røyken som fløt som skyer ut av munnen hennes. - Han hadde på seg en grå treningsbukse, og jeg så hvordan avføringa hadde farget rumpa brun. Det var det første jeg så da jeg oppdaget ham der på stuegulvet, og det er også det jeg husker best. Stemmen var trist.

Jeg ryddet etter frokosten mens Jessica røkte ferdig. Det krevde ikke store innsatsen – fra noen av oss. Etterpå fylte jeg varm kaffe til oss begge, og vi satte oss til med hver vår avis. Midt i tragedien var det en slags trøst å ta seg til helt hverdagslige gjøremål. Jessica kom bare halvveis i Dagbladet, før hun slengte avisa fra seg. - Det er så mye dritt. Jeg brettet sammen VG og la det på bordet. - Det er så mye jævlig som skjer at vi blir helt immune. Hun lente seg tilbake og myste ut mot havet. La man godviljen til kunne en se vannet, men det var bare så vidt. - Har du noen tanke om hvor vi bør dra først?, sa jeg. - Definitivt til Langestrand. Jessica virket skråsikker. - Vi tar en tur innom leiligheten til Fredrik. Etterpå står Even høyt på lista mi. - Du tror han har noe med dødsfallet å gjøre? - Det er han for dum til. Og for fredelig, la hun til. – Men Even sitter inne med mye greier. Jeg vil gjerne ta en prat med ham. Hun snudde seg mot meg og smilte. Smilet nådde helt opp til øynene. De lyste. - Synes du jeg er pen? Spørsmålet kom overrumplende. - Hvordan det? - Det er noe i øynene dine. Jessica betraktet meg mens hun pratet. Hun la hodet lett på skakke. - Du ser på meg på en bestemt måte. - Du er lillesøsteren til Fredrik, protesterte jeg. - Jeg kan vel være vakker for det. Jessica lo. - Jeg har alltid ment at du er utrolig sjarmerende. 53

Jeg rødmet lett, og visste ikke helt hva jeg skulle si. - Er du alltid like rett på sak? - Stort sett. Det er en god egenskap, synes du ikke? - Ærlighet er en bra ting. - Høflighet også, og du har fortsatt ikke svart på spørsmålet mitt. - Ikke at jeg forstår hva det har med saken å gjøre, men jo - du er en vakker jente. - Takk, det var bare det jeg ville høre. Jessica åpnet røykpakken og tok den siste sigaretten. - Minn meg på at vi må stoppe på Søndersrød for å kjøpe mer røyk. Jeg nikket. Ble sittende og betrakte Jessica i smug. Hun var virkelig vakker. - Hva husker du egentlig best med Fredrik? spurte jeg. - Definitivt latteren hans. Den var så utrolig god. Smittende. - Det ligger til familien. - Det tar jeg som et kompliment. Jessica reiste seg og slo ut med armene. - Vi kan ikke bli sittende her og kope, sa hun. - Rastløs? - Alltid. Jessica smilte og knipset sneipen over verandarekkverket. Vi tok veien om Stavern. Ved Søndersrød stoppet vi, og Jessica sprang inn for å kjøpe mer sigaretter. To minutter senere kom hun fornøyd ut. Jeg startet bilen og svingte ut på riksvei 301. Jessica rullet ned bilvinduet. - Har du noe i mot at jeg røyker ut av vinduet? - Jeg ser helst at du lar det være. Lukta setter seg i bilen uansett. - Fair enough. 54

Jessica la røykpakken tilbake i vesken. Hun lukket vinduet og lente seg tilbake i setet. Hun var imponerende fresh til å ha overnattet uten toalettsaker og klesskift. Jeg mistenkte at noe av årsaken befant seg i vesken. At den rommet et reservelager av både sminke og andre nødvendighetsartikler. Nødvendige for jenter, tenkte jeg og smilte skjevt. - Hvorfor var dere egentlig venner med Viktor? Jessica var flink til å komme med overraskende spørsmål. Jeg rakk aldri å svare før hun fortsatte. - Var det egentlig noe annet enn trøbbel med ham? Jeg trommet lett på rattet mens jeg tenkte. - Viktor er et kompleks tilfelle, begynte jeg. Jeg gjorde som jeg alltid hadde gjort. Når noen rakket ned på Viktor, forsvarte jeg ham. Hvorfor visste jeg ikke, for han hadde ikke gjort seg fortjent til det. I hvert fall ikke de senere årene. - Han har ikke alltid vært slik han er nå. - Du mener en narkolanger og dust. Jeg snudde meg halvveis mot Jessica. - Alle som handler med narkotika er tydeligvis duster for deg. - Selvfølgelig. De er noen forbanna idioter, det er det de er. Vi passerte avkjøringa mot Foldvik og fortsatte videre langs Helgeroaveien. Snart kom vi til avkjøringa mot Kysthospitalet. Rett nedenfor til høyre lå den gamle militærleiren i Stavern, som i dag var overtatt av utrykningspolitiet. Jeg svingte inn til venstre på veien bak Statoil-stasjonen og måtte stoppe ved fotgjengerfeltet. - På et eller annet tidspunkt var det noe som skjedde. Vi begynte å gli fra hverandre, Viktor, Petter, Fredrik og jeg. Jeg passerte den lukkede døren inne i hodet. Ville ikke 55

åpne den. Ville ikke huske. - Selv etter at Viktor forsvant inn i kriminaliteten, bar jeg på en overbevisning. Jeg tror ikke egentlig jeg har sluppet helt taket i den ennå. Jessica la hodet på skakke, som om hun ventet spent på at jeg skulle røpe verdens største og viktigste hemmelighet. - Jeg har alltid vært overbevist om at det ikke bor noe vondt i Viktor. Trass i alt har jeg hele tiden gått rundt med den troen inni meg.

Kapittel 8 Larvik, lørdag formiddag 7. juli 2010 Petter Wiik våknet med et smell. Bokstavelig talt. Han satte seg forvirret opp i sengen. Først kunne han ikke huske å ha gått opp på rommet igjen, men så husket han. Det banket på døren igjen. - Vask av rommet, sa en stemme. Han så på klokken. Den var blitt over elleve, og han skulle sjekket ut for femten minutter siden. - Gi meg ti minutter så er jeg klar, ropte han tilbake. Petter snublet inn på badet. Han følte seg i bakrus, selv om han ikke hadde drukket noe kvelden i forveien. Han sparket borti dørkarmen på veien inn. - Faen. Heldigvis var det en smal sak å pakke. Han hadde bare med en liten koffert, og den korte tiden han hadde vært på hotellrommet var ikke nok til å produsere mye rot. Han tok en rask dusj, pusset tenner og barberte seg. Petter dro igjen glidelåsen på kofferten, glattet over skjorten og kneppet siste knappen i jeansen – så forlot han rommet. Det hadde gått nøyaktig tretten minutter siden vaskehjelpen hadde vekket ham. Heisen sto i første etasje, men det tok bare noen sekunder før den var oppe i tredje. I resepsjonen gjorde han opp regningen for betal-TV uten snev av sjenanse. Det var den samme damen som fra i morges. Hun smilte til ham. - Velkommen tilbake til Farris Bad, sa hun. Utenfor blendet sollyset ham. Petter vippet de nye Ray-Ban solbrillene ned fra hodet. Han gikk trappene mot Batteristranda og tok undergangen over til parkeringen ved Fritzøe Eiendom. Der la han kofferten i bagasjerommet og sjekket parkeringslappen. Den gikk 57

først ut klokken fire samme ettermiddag. Petter så opp mot solen. På tross av alt klarte han ikke å la være å glise. Det kom til å bli en like vakker dag som i går. Lysten til å dra tilbake til Oslo var mindre enn liten. - Hva faen har jeg å dra tilbake til? Han sparket til en stein. Petter hadde aldri funnet seg helt til rette i hovedstaden, noe som strengt tatt overrasket de fleste som kjente ham. Det overrasket til og med ham selv. Han, Oskar og Mona hadde begynt å studere ved BI Sjømannsskolen, i nærheten av Ekeberg. De hadde gått fire år, blitt siviløkonomer, og begynte å jobbe innenfor finans nærmest rett fra skolebenken. Rent økonomisk var det Oskar som hadde havnet ut som den mest suksessfulle av de tre . Det var et sviende nederlag for Petter. For Oskar hadde aldri tallene vært det viktigste. Petter hadde alltid følt seg overlegen overfor kameraten når det gjaldt tall. Oskar var opptatt av ord. Den økonomiske bakgrunnen ga ham imidlertid en solid tyngde, og etter bare ett år som finansrådgiver for Nordea, hadde Oskar blitt lagt merke til og ble fanget opp av Finansavisen. Han hadde ikke skrevet for dem i mer enn to år, før han ble plukket opp av Dagens Næringsliv. Alle jobb-byttene hadde selvsagt generert solide lønnsforhøyelser. Det faktum at han hadde en enkel livsstil, irriterte bare Petter enda mer. - Han er for dum til å vise sin egen suksess, sa Petter misunnelig. Innerst inne visste han at Oskar bare var for ydmyk og beskjeden til å ville vise seg frem. At Mona også hadde tatt skrittet, videre var direkte nedverdigende. Selv satt han fortsatt som finansrådgiver på privatmarkedet. Antagelig var det mangelen på suksess som gjorde at han ikke trivdes i Oslo. Petter hadde alltid vært opptatt 58

av å synes. Av å være vellykket, og for Petter var suksess målt i penger og berømmelse. Fasaden var hans viktigste ressurs, og i Oslo druknet den. De gangene han kom hjem til Larvik følte han seg i hvert fall som noen. Der var bakgrunnen hans og livet i Oslo en styrke. Han begynte å gå mot Batteristranda. I strandkiosken kjøpte han seg en is. Han fortsatte på promenaden som snodde seg under hotellet. To unge jenter vrikket forbi i hver sin lille bikini. Han betraktet de velformede kroppene bak mørke solbriller. Han elsket kvinnekroppen, men bare den. Ikke personen som bar den. For Petter var den en bruksgjenstand. Noe å nyte. På den åpne plassen foran Becks Bar stoppet han. Han gikk helt ut mot vannet og skuet utover. Det er på en dag som denne man skulle hatt båt, tenkte han. Han så for seg oppbudet når han la til utenfor Pakkhuset ved Indre Havn i sin enorme strømlinjeformede hvite yacht. Inne i hodet sitt var Petter alltid størst. Alltid. Han kastet resten av isen til de skrikende måkene, og fortsatte forbi kulturhuset og over Sanden. Først da han var kommet til den gamle tollboden, ble han oppmerksom på følelsen som hadde sneket seg inn over ham. Den hadde gradvis kommet krypende, så det var først nå han merket den. Han følte seg iakttatt. Petter snudde seg. En eldre mann gikk noen meter bak ham. Et voksent par passerte tvers over plassen i retning mot Langestrand, og en enslig mor hastet i retning Fritzøe Brygge med ei hylende lita jente på slep. - Du innbiller deg ting. Han rettet på solbrillene som allerede lå perfekt over neseryggen, og dro en hånd gjennom det lyse håret. La det pent bak hver øre, før han fortsatte å gå i retning av Tollerodden. Følelsen slapp ikke taket i kroppen hans. 59

Den kilte ubehagelig. Slutt, tenkte han. Slutt å være så dum. Han passerte over lokket der Danmarksferja ”Peter Wessel” tidligere hadde ligget. Ved iskiosken i Indre Havn var det lang kø. Litt lenger fremme spilte unge gutter i bar overkropp sandvolleyball, mens jentene lå rundt på gressplenen og vekslet mellom å se på guttene og å sole seg. Petter stoppet før han kom så langt. Han så seg over skulderen igjen. - Herregud, jeg er blitt paranoid. Han ristet oppgitt på hodet, snudde og gikk mot Pakkhuset. Klokken var akkurat blitt tolv. Han fant frem mobilen og slo nummeret til Viktor, men avbrøt før det rakk å ringe. - Du innbiller deg ting. Han fant en ledig plass og satt seg ned. En blid servitrise kom bort og han bestilte en øl. Jenta kom snart tilbake og satt det duggfriske glasset på bordet. - Vær så god. Petter vippet opp solbrillene og betraktet henne. Hun var sikkert ti år yngre enn ham, men han visste han var tiltrekkende på kvinner. Han hadde et litt barnlig og uskyldig uttrykk, og det falt damene for. - Takk, sa han og blunket. Jenta rødmet lett. Hun snudde, og gikk tilbake til baren. Han betraktet rumpa hennes. Bildene i hodet lokket frem smilet. Han visste det strakk seg over ansiktet som en regnbue. Blendende. Han tok en god slurk av ølen, og ble sittende og dra pekefingeren opp og ned på det duggfriske glasset. I et kort øyeblikk tenkte han at telefonsamtalen tidlig i morges hadde vært en drøm, men så husket han. Marerittet var like levende i dagslys. Det var ikke rart han så seg stjålent over skulderen og følte seg iakttatt. 60

- Telefon fra en dauing. Petter tømte resten av ølet og la igjen en hundrelapp. Han gikk tilbake mot kulturhuset og Fritzøe Brygge. Før han kom så langt, så han Viktor. Den brede og korte skikkelsen kom mot ham som en enorm kjempe. En saktegående dampveivals, eller en tanks. Det var et mer passende bilde på ham. Viktor hadde alltid skremt ham, men nå var det noe med fremtoningen som gjorde Petter direkte redd. Viktor Marinkovich var den siste personen han ville møte akkurat nå, men det var ingen vei utenom. Som et sultent rovdyr siktet Viktor seg inn mot ham.

Vil du lese mer? ”Hemmeligheten” kan bestilles de fleste steder hvor bøker selges. Den finnes både som innbundet papirbok og som ebok. Pris bok kr. 298,Pris ebok kr. 198,Mer informasjon om bok og forfatter finner du på www.livforlag.no