Ingen nåde by Forlagshuset i Vestfold as

STIG SMEDSRUD

Ingen N책de

Thriller

2015

© Liv Forlag 2015 / Forlagshuset i Vestfold as Trykk: Scandbook, Sverige Papir: 70 g Holmen book cream 1.8 Sats: Adobe Garamond Pro 10,5/17 Omslagsdesign: Myriam H Bjerkli Grafisk design omslag: Digit Asia as Satt av: jummel designstudio ISBN: 978 82 8330 018 5 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller inngåtte avtaler om kopiering.

PROLOG Natt til tirsdag 3. mai Klokka hadde akkurat passert midnatt og en ny dag var i gjære. For Ulf Arntzen spilte det liten rolle hvilken dag eller måned det var. Hver dag var et helvete uansett. Full av jævlige abstinenser med muskelkramper, angst og kløe når kroppen skrek etter mer dop. Den ustanselige jakten etter penger for å skaffe nok til den daglige dosen. Ulf var drittlei av å suge de gamle skaphomsene på dassene på Oslo S, for deretter å bli slengt til noen usle kroner. Noen ganger ble han belønnet med en blåveis. Lysten til å slå igjen var der, men ikke kreftene. Iført en møkkete og minst to nummer for stor olabukse med ditto jakke, og noen slitte joggesko, subbet han avgårde langs de mørke bygatene. En og annen gatelykt kastet sitt dunkle lys på kontorfasadene gjennom regnværet. Vannet surklet inn og ut av skoene i takt med hver gang føttene traff asfalten. De få eiendelene sine bar han i en gammel og skitten bærepose hvor firmalogoen for lengst var slitt bort. Han trengte å finne et portrom for natta. Tidligere på kvelden hadde kompisen hans, Professoren, fått tak i noen doser Smack. Professoren hadde en hybel i Skippergata, og sammen med et par andre gikk de dit for å sette skudd. Det siste Ulf husket før han våknet opp på sykehuset, var at han

ikke fikk puste. Ulf hatet sykehus, alle spørsmålene og menneskene rundt, som mente så forbannet mye. Han ville være i fred for alle uniformskledde autoriteter, enten uniformene var sorte eller hvite. Så fort han kunne etter å ha fått motgiften, stakk han derfor av. Ulf ravet nedover Skippergata og kastet et sløvt blikk i retning av en gjeng utenfor String Showbar. «Jævla dophue,» ropte de etter ham. Ulf svarte ikke, brydde seg ikke om slikt lenger. Skulle han stikke innom Professoren og se om det fantes noen doprester? Han slo det fra seg. Purken kunne være der. I det han krysset Prinsens gate, traff han på tre gamle kompiser. «Faen, erre ikke Ulf a. Trodde du hadde daua, jeg,» spurte han som var mest oppegående av de tre. «Føles faen meg sånn også, er jævla sliten, har du noe?» Kompisen stakk hånda i lomma. «Her har du noen hyppere, ikke glem adressen a.» Ulf subbet videre og rundet inn i Tollbugata. Kroppen ristet av frost, men han visste at det alltid pleide å ligge fullt av pappesker innerst i et av portrommene der. De kunne gi ham litt varme. Men før han kom fram til eskene, kjente han et stålgrep rundt halsen. Ulf fikk ikke fram en lyd og greide ikke å snu hodet så mye som en centimeter. Noe stakk ham i halsen, etterfulgt av en pulserende smerte han aldri hadde kjent før. Det føltes som hodet ble dobbelt så stort, og det sprengte noe jævlig. Han gled viljeløst inn og ut av en tåkete bevissthet og registrerte så vidt at grepet om halsen løsnet. Han seg ned på knærne og skimtet en mørk og hettekledt person som sto bøyd over ham. «Hvem faen er du? Hva skjer?» tenkte han i en brøkdel av klarhet og forsøkte å krabbe lengre innover i portrommet.

I det han snudde på hodet, stakk et skjærende, gulhvitt lys ham i øynene. Ulf åpnet munnen for å si noe, men det kom ikke en lyd. Han lukket øynene og prøvde å reise seg, umiddelbart skar smerten som en elektrisk utladning gjennom hodet. Noe varmt og vått rant nedover lårene og beina. Panikken kom veltende. Luft! Han måtte ha luft. Men lungene reagerte ikke. Ulf sank inn i bevisstløsheten igjen. Det siste han registrerte var et gulhvitt lys som sakte ble dempet til alt var svart og stille. Den mørkkledde slo av lommelykten og haltet ut av portrommet. Samme natt, litt over klokken halv ett, brøt en mann seg inn gjennom en bakdør, i en av de eldre bygningene på Ullevål sykehus. Etter å ha lukket døren godt igjen etter seg, tente han lommelykten. Det var fort gjort å finne det han var på jakt etter. Et kvarter senere spaserte samme mann inn på akutten iført hvit frakk med legitimasjon hengende på brystet og noen dokumenter i hånden. Skrittene var taktfaste. Han visste hvor han skulle. Etter noen få minutter, gikk han rolig samme vei tilbake mot bilen han hadde han satt fra seg på de ansattes parkering.

Kapittel 1 Tirsdag 3. mai Etter at begravelsen var over, kjørte Christian Brink innom leiligheten sin i Hegdehaugsveien for å få på seg noen tørre klær. Han var våt. Jævlig våt. Selvfølgelig hadde det vært regn. Brink prøvde å huske om han noen gang hadde vært i en begravelse uten at det hadde vært dårlig vær, men kom ikke på noen. Han kippet av seg skoene i gangen, gikk inn på badet og skrudde på dusjen mens han kledde av seg den våte og trange politiuniformen. Det var ikke så ofte den var i bruk. Han likte best å gå i sivil. Grunnen til at den ble tatt fram i dag var at, Nygård, en eldre kollega, hadde gått bort, og Brink ville hedre ham ved å gå i uniform. Han ble stående og se seg i speilet. Rynkene i panna og de dype furene fra nesa og ned til munnen, hadde ubønnhørlig kommet for å bli. Brink snudde seg i profil og var langt fra fornøyd med det han så. Han trakk inn pusten og strammet magemusklene. Fra i dag skulle heisen få stå i fred. Brink åpnet døren til dusjkabinettet og skrudde på vannet. Han stod lenge og kjente hvordan strålene fra dusjen hamret mot kroppen, og varmen trengte dypere og dypere ned i huden. Først da vannet begynte å kjølne, skrudde han av, grep et håndkle som hang over veggstativet og begynte å tørke seg. Han tørket vekk duggen på speilet med det halvvåte håndkleet. Tok litt Paste i håret

og gredde det bakover med fingrene før han gikk inn på soverommet og åpnet klesskapet. Valget falt på en kortermet, lyseblå skjorte med hvite striper og en olabukse. Restene fra frokosten tidligere på dagen sto fremdeles igjen på kjøkkenet. Han lot asjetten og bestikket med eggrester få den siste plassen i oppvaskmaskinen mens han tenkte på Nygård. En uke igjen til han skulle gå av med pensjon. Endelig skulle han få tid til å pleie hobbyene sine. Men slik skulle det ikke bli. Kona hadde funnet ham død i sengen en morgen. Nygård hadde vært en god kollega som hadde øst av sin erfaring, og blant annet lært ham viktigheten av førsteinntrykket, enten det gjaldt åsted, besøk hos pårørende eller avhør. Brink kneppet skjorta mens han kikket seg rundt i leiligheten som han hadde kjøpt etter at han og kona gikk fra hverandre. På gulvet stod to nyinnkjøpte klovnebilder av Marianne Aulie, Optimistenes seiersdans og Narrespillet, som ennå ikke hadde fått sin rettmessige plass på veggen. Han likte bildene hennes. De fantastiske komposisjonene av farger minnet ham om et symfoniorkester hvor hvert av instrumentene hadde sin oppgave, og sammen med dirigenten tryllet fram det ene musikkstykket etter det andre. På lerretet var det kunstneren som var dirigenten, og i samspill med regnbuens fargeskala, tryllet hun fram sin kunst. Brink likte spesielt godt det Aulie hadde kalt Narrespillet. Det assosierte på en måte livet. Han slo på musikkanlegget og tonene av Mozarts pianokonsert nr. 27 i B-dur fylte stuen. Mozart var favoritten, men andre store komponister, blant annet

Puccinis operaer som La Bohém og Tosca, hadde fått sine behørige plasser i bokhyllen som omkranset musikkanlegget. Brink hadde sansen for klassisk musikk, og brukte det ofte som terapi i mange av livets faser. Resten av plassen i hyllene, var viet det meste innen nordisk kriminallitteratur, men også noen bøker av Agatha Christies, hadde blitt tildelt en egen hylle. Datteren Annica hadde flere ganger tilbudt seg å hjelpe til med innredningen, men Brink hadde høflig takket nei. Han delte ikke helt hennes smak og ville lage sin egen stil. Men, slo det ham, hadde han egentlig noen stil, eller et liv utenom jobben? Det sosiale livet ble for det meste gjennomført på puben Lorry. Etter skilsmissen hadde vennekretsen skrumpet inn som et gjennomsnittlig kommunalt budsjett. Han følte seg stadig oftere lei hele livet. Ikke bare tomheten ved å komme hjem til en leilighet der ingen ventet på ham, men også en følelse av at det ble stadig vanskeligere å orientere seg i denne tilværelsen. Usikkerheten som av og til grep ham, det nye kriminalitetsbildet som var på full fart innover landet. Kanskje krevde det en ny type politifolk? Brink hadde flere ganger diskutert det med kollegaene. Han hadde også merket seg at folk flest var bekymret for den økende kriminaliteten som i hovedsak kom østfra. Uansett hvor mange kurs ledelsen ville ha ham til å gå på, fjernet det ikke usikkerheten. Og ennå hadde han ti år igjen til han selv kunne gå av. I går kveld hadde Annica ringt og fortalt at moren skulle gifte seg igjen. Han hadde åpnet en flaske vin, men det var ikke for å feire. Det var snart to år siden skilsmissen. Fram til da hadde han øynet et

lite håp om forsoning, men nå brast det. Brink slo av musikken og gikk inn på badet, la de våte klærne på vaskemaskinen og gikk ut i bilen for å kjøre til jobben.

Kapittel 2 Tirsdag 3. mai Christian Brink kjørte ned i garasjen på politihuset og parkerte på plassen sin. Et klassisk musikkstykke døde hen i det han slo av tenningen og gikk ut av bilen. Da han smalt igjen døra, ga det gjenlyd i hele garasjen. Brink tråkket oppi de fuktige hjulsporene og våte flekkene på betonggulvet som bilene før ham hadde lagt igjen, og gikk bort og lukket opp ståldøren som førte til trappeoppgangen. Heisen lå på venstre side, rett innenfor døren. Han nølte et øyeblikk, erindret hva han akkurat hadde lovet seg selv hjemme foran speilet på badet. Betongtrappene var nedslitt på midten, det var ikke få politiføtter som hadde hatt nærkontakt med disse trappene gjennom årenes løp. Fjorten trappetrinn i hver etasje. Kontoret lå på sytti trinn. På toppen stoppet han, fant fram en papirserviett fra lommen og tørket svetten. Det var ikke bare heisen som skulle få stå i fred fremover. I morgen skulle han begynne å gå til og fra jobben. I begravelsen hadde han mottatt en tekstmelding fra avdelingssjefen, innkallelse til et hastemøte med Nark. Da han kom inn i avdelingen, gikk han bort til kaffeautomaten og fylte opp en kopp. Brink satte kursen mot briefingrommet og trykte ned dørklinken med den ledige hånden. Det ble bråstopp. Døren rikket seg ikke en millimeter. Kaffen skvulpet over, og han brant seg på håndbaken. «Faen!»

Men før han rakk å fortsette banningen, kom en av kollegaene, André Skulstad, ham i møte fra et rom lenger bort i korridoren. Skulstad var en kar Brink aldri ble helt klok på. To og førti år, men han virket noen ganger både slurvete og impulsiv. Allikevel likte Brink å jobbe sammen med ham. Ikke minst fordi han ofte viste seg å være usedvanlig skarp og trakk konklusjoner som uten tvil fortalte at han var rett person på rett sted. Og når det gjaldt data, var han en ener, noe Brink selv absolutt ikke var. «Hva skjedde?» «Ingen ting, jeg sølte litt kaffe. Døren er stengt?» spurte Brink og nikket mot briefingrommet. «Oppgradering av teknisk utstyr,» sa Skulstad. «Ferdig til fredag. Hadde du glemt det?» Brink gryntet til svar og fulgte etter kollegaen inn i et lite rom hvor resten av gruppa, samt politiinspektør Nilsen fra narkotikaseksjonen og en spaner var samlet. Der var det omtrent like god plass som i en T-banevogn en fredags ettermiddag på vei ut fra sentrum. Brink fylte opp den resterende plassen med sine hundreognittifem centimeter over havet og en vekt som hadde begynt å tippe over på tresifret tall. «Her var det jo god plass,» sa han og nikket til de andre og presenterte seg for spaneren, som kalte seg Chris. «Synes du det er for trangt her? Skal vi heller ta det på mitt kontor?» spurte avdelingssjef Andersen. «Nei, men det hadde vært kjekt med en stol.» Sophia Conzales, halvt spansk, midt i trettiåra, ferskest og eneste hunnkjønn i gruppa reiste seg. «Du kan ta min, jeg henter en ny, sa hun og kikket et sekund eller

to lengre enn nødvendig på han. «Takk,» sa Brink litt brydd og sendte henne noe som skulle ligne et smil. Han fulgte henne med blikket i det hun gikk ut. Det var over et halvt år siden Sophia hadde begynt i Voldsavsnittet. Han kunne ikke unngå å tenke på de heftige diskusjonene han og avdelingssjefen hadde hatt angående ansettelsen. Dette var en de få kampene Brink hadde tapt. Det gikk ikke lange tiden før han innså at han hadde tatt feil. Sophia hadde vært et funn for gruppa. Hun var effektiv og klartenkt. På toppen av det hele, var hun usedvanlig vakker, med langt mørkt hår og brune øyne som lå så dypt at selve øynene ble liggende i mørke. Brink strøk det mørkeblonde håret sitt, som stadig fikk kraftigere innslag av grått, bakover og satte seg og plasserte kaffekoppen på et ledig hjørne av bordet. Han lot de stålblå øynene sveipe rundt i rommet, lot dem stoppe et sekund ved spaneren. Han så ut som en narkis, langt hår, ring i øra, tredagers skjegg og hullete olabukse. Blikket hans sveipet videre og bort på eldstemann i gruppa, Herman Clausen, leder for teknisk. En mann av få ord, men desto større intellekt. Sophia kom tilbake, og avdelingssjefen ga ordet til lederen for narkotikaseksjonen, Jørgen Nilsen, som reiste seg. I Brinks øyne var Nilsen en arrogant streber som han hadde irritert seg over fra dag én. Han var kommet rett fra universitetet for bare noen få år siden, og var på full fart oppover karrierestigen. Startet som politifullmektig, og året etter politiadvokat. Og nå avansert til politiinspektør og leder for narkotikaseksjonen. Brink mistenkte at jobben som leder for narko bare var enda en brikke i spillet hans på vei mot toppen. De var vidt forskjellige disse to lederne. Jørgen Nilsen, som visste hvilke strenger han skulle spille på, veltrent, solariumsbrun og moteriktig antrukket. Mens avdelingssjef Andersen, grå i ansiktet med

poser under øynene, og med klær som bare en gammel ungkar kunne ha valgt. Tydelig preget av en jobb mellom barken og veden. Nilsen kremtet. «Fra slutten av mars og fram til nå, har Oslo formelig flommet over av heroin og kokain. Resultatet er at prisene faller og bruken øker. Bare de siste tre ukene er det blitt registrert nitten overdosedødsfall.» «Jeg skjønner at dere har fått mye å henge fingrene i nå,» avbrøt Brink, «men hva har det med oss å gjøre? Overdosedødsfall går ikke under kategorien drap?» «Det er jeg fullstendig klar over, men hvis det er mulig å få fortsette uten å bli avbrutt, skal du få svar på spørsmålet ditt,» svarte Nilsen skarpt mens han forsynte seg med et glass vann fra karaffelen på bordet. Brink himlet med øynene. Avdelingssjef Andersen vred seg i stolen og var enda gråere i ansiktet enn vanlig. «I går kveld,» fortsatte Nilsen, «ble ytterligere to stykker lagt inn på Ullevål grunnet overdose. Jeg vil at du forteller detaljene om dette,» han snudde seg og ga ordet til spaneren. «En av dem som ble lagt inn var godt kjent av oss, han har bidratt med en del info. Rundt midnatt hadde han sendt meg en tekstmelding hvor det stod to ord: må prate. Men da jeg kom opp der til morran i dag, lå han død med en sprøyte stående i armen. Og jeg trur ikke han hadde satt den sjøl.» «Hvorfor tror du ikke det?» spurte Brink. «Flere ting. Dette var en type som hadde holdt på i gamet i snart tjue år. Og har du greid det, så veit du på en måte hva du driver med. Han har aldri vært innlagt for noe overdose og var som en mentor for mange av gutta på Plata. Derfor fikk han kallenavnet Professoren av elevene sine, han hadde peiling for å si den på den måten. Også hadde

han satt sprøyta i venstre arm, og det rimer dårlig, han var keivhendt.» «Skjer det ofte at disse folka setter seg et nytt skudd like etter en overdose?» spurte Brink. «Det skjer nok fra tid til annen,» sa spaneren. «Er det ikke nærliggende å tro da, at hvis du setter et nytt skudd like etter at du har hatt det ene beinet i grava, fort kan ta feil av både mengde og hvor du setter sprøyten?» «Jo, selvfølgelig, men nå var ikke Professoren en sånn type, husk at han sendte meg en SMS. Og så er den berømte magefølelsen da.» Brink ble tankefull. «Så du mistenker at han kan ha blitt drept?» «Ja. Jeg kjente ham. Og det er noe som ikke stemmer.» «Det at han var informant, kan det være grunnen, hvis han altså er drept?» Spaneren dro litt på det. «Vanskelig å si, men selvfølgelig kan noen ha fått snusen i det.» «Hmmm, farlig å ha et bein i hver leir,» sa Brink. «Ja, det er det selvfølgelig, men jeg trur at det var noe viktig han ville fortelle.» «Er det noen grupper som er spesielt rammet?» brøt Sophia inn. «Og vet dere noe om hvorfor det er så mange overdosedødsfall nå?» «Økningen er størst blant de prostituerte,» svarte Nilsen, «og noe av det stoffet vi har tatt beslag i, viser at det er renere enn det normalt pleier å være.» «To,» sa Brink.» «Hva?» sa Nilsen. «Du sa at det var to narkomane som ble lagt inn i går? Den ene er død, men hva med den andre?» «Sokkulf stakk fra sykehuset kort tid etter at han hadde fått motgift.» «Sokkulf? Professoren? Har du noen normale navn på disse gutta?

Eller skal vi gjette oss til det?» spurte Brink og lente seg tilbake i stolen. Han så i øyekroken at spaneren trakk på smilebåndet. «Beklager klengenavnene deres, det bare falt ut av meg,» sa Nilsen. Han fylte opp vannglasset nok en gang mens Brink drakk restene av den etterhvert lunkne kaffen i pappkruset. «Han som ble funnet på sykehuset i dag, het Johnny Olsen. Født og oppvokst i Oslo. Noen og tretti år, godt kjent av oss fra før som sagt, men bare smårusk. Bodde i en kommunal hybel i Skippergata. Den andre heter Ulf Arntzen, opprinnelig nordfra, Tromsø eller noe der omkring. Gjør hva som helst for å få seg et skudd, derav klengenavnet Sokkulf. Bor litt rundt omkring.» «En UFB-er med andre ord,» sa Brink. «Unnskyld? Hva er en UFB-er?» Nilsen så spørrende på ham. «Alle i politiet som ikke bare sliter bukseræva si vet hva det betyr,» sa Brink og så at Andersen ristet forsiktig på hodet. «Uten Fast Bopel,» smilte Brink. De andre humret. Nilsen tvang fram et smil. «Professoren,» fortsatte Brink, «ligger han fremdeles på sykehuset?» «Ja,» sa spaneren, «jeg rørte ingen ting, låste av rommet og teipa.» «Familie?» «I følge han selv, og det vi vet så langt, ingen familie,» sa Nilsen. «Denne Arntzen,» spurte Skulstad. «Noen som har sett ham etter han stakk av?» «Nei, sa spaneren, og det er noe merkelig. De pleier gjerne å bli litt sultne etter en sånn episode, men vi har ikke sett noe tegn til ham.» «Nitten overdosedødsfall de siste tre ukene,» sa Sophia. «Det er uhyggelig mye. Har dere hatt noen inne til avhør? «Disse folka er vanskelig å få til å prate, du kan skvise dem som en sitron, men det hjelper ikke. De er livredd for ikke å få dopen sin. Det er folka bak vi prøver å få tak i. Det er derfor jeg tror Professoren

hadde noe viktig å fortelle meg. Han tok på en måte litt ansvar, særlig ovenfor nykommere.» «Har det dukket opp noen nye langere i det siste, da? spurte Sophia. «Det er det som er et helvete i dette gamet,» fortsatte spaneren, «det dukker stadig opp nye tryner. Både brukere og langere. Jeg har hørt rykter om en utlending som selger. Han drar på det ene beinet og blir bare kalt Halteren. Vi har ikke klart å finne ham ennå. Han skal visst være ganske kraftig og i tillegg voldelig, så de andre skygger stort sett banen. Du vet, disse gutta her vil ikke ha bråk, de vil bare ha dosen sin.» «Hva tror du?» sa Andersen og kikket på Brink. «Jeg vet ærlig talt ikke, men noe sier meg at vi bør ta en nærmere kikk på denne utlendingen. Hva med dere andre?» De nikket bifallende.

Kapittel 3 Tirsdag 3. mai «Blir du med en tur opp på Ullevål og sjekker den døde?» spurte Brink. Clausen nikket. «Var det mye folk i begravelsen?» spurte Clausen i det de satte seg i bilen. «Ja, det var en del kollegaer i tillegg til familien. Jeg trodde du ville vært der?» «Jeg hadde tenkt det, men jeg kjente han ikke så godt som du gjorde. Jeg har aldri jobbet sammen med ham, han flyttet over til Asker samme året jeg begynte her. Så det ble med tanken.» Brink bare nikket. «Du er ikke noe særlig begeistret for den nye narkosjefen, skjønner jeg?» ymtet Clausen. «Klatremus? Nei, han er så forbannet arrogant,» sa Brink. «Han er på vei dit hvor vi verken kan eller vil. Men det er ikke noe automatikk i at du blir en bedre politimann fordi skulderklaffene på uniformen din ser ut som wienerbrød.» «Kanskje han bare er usikker.» «Usikker? Å nei du, han vet godt hvor han vil, og han kommer dit og, sann mine ord. Det var enda godt spaneren var med, han vet i hvert fall hva det dreier seg om, selv om han ser ut som en resirkulert femtenåring.»

Brink tutet og bannet mot en bil som ikke overholdt vikeplikten. «Det var da fælt til temperament da. Er det noe som plager deg, Christian?» spurte Clausen. «Synes det så godt?» «Har kjent deg noen år, vet du.» «Anna skal gifte seg igjen.» «Ja vel?» «Annica ringte meg i går og fortalte det.» «Jo jo, det er sånt du må regne med. Det er jo en stund siden dere skilte lag?» «Det blir to år nå i sommer, og nå skal hun gifte seg med en Nordsjøarbeider, plattformsjef eller noe sånt. En dust med leilighet på Aker Brygge.» «Jøss, hvis jeg husker riktig, var en av grunnene til at hun ville skilles, at du gikk for mye opp i jobben og var altfor mye borte?» «Jo, det også, men det betyr antageligvis ikke så mye akkurat det, bare lommeboka er tjukk nok.» «Sophia er singel, vet du,» sa Clausen og smilte. «Ja, særlig. Hva skulle hun se i en halvgammel gubbe som meg?» «Nei, det vet jeg ikke, men jeg er ikke blind.» Brink kikket bort på Clausen og ristet på hodet, men greide ikke å skjule et aldri så lite smil. «Men tror du det er drap?» spurte Clausen. «Jeg er ikke sikker, men den spaneren vet nok hva han snakker om, så det forundrer meg ikke. Nå får vi først se hva som møter oss på Ullevål, så tar vi det derfra.» Brink parkerte bilen på en av de oppmerkete plassene for politiet og tok fram parkeringsbeviset fra solskjermen og la i frontruta. De gikk inn i den store bygningen og opp på avdelingen. Døren til rommet hvor Professoren lå, var forseglet med politiets sperrebånd. Brink rev av

sperrebåndet slik at avdelingssykepleieren kunne låse dem inn. «Vet du hvem som var vaktansvarlig da de to narkomane ble lagt inn?» spurte Brink. «Ja, det er hun som er oversykepleier på avdelingen.» «Er hun på vakt i dag også?» «Jeg tror det, jeg kan sjekke?» Brink nikket og avdelingssykepleieren forsvant ut av rommet og etterlot seg en eim av vaskemidler og såpe. Professoren lå fremdeles med sprøyta i armen og huden hadde begynt å innta den karakteristiske blå lilla fargen. Haken og halsen var dekket av størknet spytt. Clausen tok på seg plasthansker, fjernet forsiktig sprøyta og la den i en plastpose. «Jeg tror det er bortkastet å kjøre full pakke her, Christian. Her er det folk ut og inn hele døgnet. Ikke tegn til kamp, sprøyta kan ha vært satt når Professoren sov. Hvis dette er et drap, tror jeg det er proffe inne i bildet. Raskt inn, raskt ut.» «Ok, men spaneren nevnte at Professoren hadde sendt ham en SMS, ergo burde det være en mobiltelefon her,» sa Brink. De søkte gjennom hele rommet, ingen telefon. Det banket på døren og en dame i femtiårene med markerte rynker og slitne øyne kom inn. De presenterte seg for hverandre. «Du var vaktansvarlig i går natt da de to narkomane ble lagt inn. Kan du fortelle meg litt angående det?» spurte Brink. «Ja, det skjedde ikke noe spesielt. Ulf Arntzen har vært lagt inn flere ganger for det samme, og hver gang stikker han av så fort han er noenlunde klar. Det samme skjedde i natt også og vi kan ikke nekte ham å dra. Han her har jeg aldri sett før. Begge hadde fått den vanlige

motgiften Naloxon mot heroin. Jeg kikket innom rommet her litt over midnatt, var egentlig ferdig med vakten min, men jeg må alltid ta en ekstra sjekkrunde før jeg går hjem. Han var litt urolig, men etter forholdene ganske grei. Jeg husker han lå med en mobiltelefon i hånda, jeg tenkte jeg skulle legge den på nattbordet, men lot det være.» «Du er sikker på at det var en mobiltelefon du så?» «Ja ja, jeg er ikke blitt surrete ennå,» sa hun og smilte matt. «Den telefon er der ikke nå,» sa Brink. «En eller annen har fjernet den fra rommet. Registrerte du om noen gikk inn eller kom ut fra rommet hans?» «Nei, ikke som jeg la merke til. Og hadde noen gjort det, hadde jeg sikkert ikke tenkt noe spesielt på det. Det er så mye aktivitet her på natta at det er umulig å ha full kontroll. Stadig nye ansikter, studenter, pleiere og andre som tar kvelds og nattevakter for å tjene noen kroner ekstra. Det et stort sykehus, og vi har mange pasienter bare på denne avdelingen. Men du skal få navnet på de andre faste jeg hadde vakt sammen med.» Hun skrev ned tre navn på en papirlapp. «Observerte du noe uvanlig enten her eller utenfor da du gikk hjem?» «Nei, i grunnen ikke, annet enn at jeg måtte bråstoppe bilen for ikke å kjøre på en mann som kom gående rett over parkeringsplassen i det jeg kjørte ut fra min plass. Han så hverken til høyre eller venstre, og var ikke lett å få øye på i mørke, sortkledd med hettegenser. «Kan du huske hva klokken var da?» «Rundt halv ett, tenker jeg.» «Kunne det ha vært en som skulle på jobb?» «I tilfelle var han seint ute, vaktskiftet er kvart på tolv.» «Har du jobbet lenge her?» spurte Brink. «På denne avdelingen nærmer det seg vel en ti års tid, tenker jeg,

men jeg har vært ansatt på sykehuset i over tretti år.» «Da kjenner du vel godt til slike tilfeller som dette.» «Ja dessverre, dette skjer hver uke.» «Har det hendt at personer som blir lagt inn for overdose, prøver å sette seg nytt skudd like etterpå?» «Det har forekommet, men jeg har aldri opplevd det. Dessuten sjekker vi jo alltid om de har noe mer på seg.» «Blir du aldri lei?» spurte Brink. «Om jeg blir. Noen ganger er jeg så lei at jeg kunne spy, men har jeg noe valg? Det kommer ingen og ringer på hjemme hos meg og tilbyr seg å betale husleien.» Brink takket for praten og ga beskjed at avdøde skulle overføres til rettsmedisinske. «Hva tror du,» sa Clausen og kikket på Brink idet de gikk ut i bilen. «Pilen vipper mot at spaneren har rett, men jeg vil vente på den foreløpige obduksjonsrapporten. Tilbake på Politihuset leverte Clausen sprøyta på labben, og Brink gikk for å ta en prat med Sophia og Skulstad, men de var ikke kommet ennå. Han gikk inn på kontoret og ringte de tre navnene han hadde fått av oversykepleieren. Ingen av dem hadde lagt merke til noe spesielt. Brink fant fram adressen til Professoren. Sperrebåndene som politiet hadde trukket over inngangsdøren, var revet ned og døra brutt opp. Sannsynligvis hadde det vært besøk av andre trengende på jakt etter stoff. Lukta av gammel søppel og røyk, stakk i nesa og hybelen så ut som en dynge. Det som var av interiør, bestod av gamle møbler som kommunen antageligvis hadde skaffet til veie fra Fretex. Et gulvteppe som

muligens en gang i tiden hadde ligget og prydet en gammel Oslostue, var nå innsauset av gamle matrester og oppkast. En nedslitt og flekkete sofa ble antagelig brukt som soveplass, for en seng glimret med sitt fravær. Sofaputene var fulle av svimerker. Bordet så ikke noe bedre ut. Det ene beinet var knekt og erstattet med en tom ølkasse. Det eneste som dekorerte veggene, foruten restene av tapetene som hang i filler, var en ødelagt bokhylle uten det innholdet den opprinnelig var tiltenkt. Kjøkkenkroken bestod av en to platers hybelkomfyr plassert oppå en benk som var overfylt med tomflasker og søppel. I det ene hjørnet lå det en veltet stol, og fra taket dinglet en naken lyspære som badet hybelen i et kaldt ufølsomt lys. Brink forbannet seg selv for at han alltid glemte å ta med seg plasthansker. Han gikk nøye gjennom leiligheten og vurderte et øyeblikk om han skulle be kollegaen å ta en tur, men slo det fra seg. Etter en halvtimes tid uten resultat, fant han tilslutt en søppelbøtte som sto gjemt bak sofaen, og som ikke ble brukt til det den var ment for, søppelet lå på gulvet. Oppi søppelbøtten lå det tre små sammenkrøllete rester av papir. Brink plukket de opp, kikket på dem, og la dem i en plastpose.

Vil du lese resten? ‘Ingen Nåde’ bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.livforlag.no