John Olav Oldertrøen
Isilds vrede En økofantasy for barn og ungdom
2
© Forlagshuset i Vestfold as / LIV Forlag 2016 ISBN: 978 82 8330 097 0 Trykk: 80g FSC Munken-Print Cream 1,8 Papir: ScandBook AB, Sverige Omslagsdesign og sats: jummel designstudio Forsidebilde: Dreamstime © Ioana Grecu Satt med Adobe Garamond Pro 12/17 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller inngåtte avtaler om kopiering.
FANTASY
32016
Til Trym Olav
5
Skjelver Yggdrasils ask stående, jamrer det gamle tre, og jotnen løses
– Fra Voluspá, vers 47
6
DEL I
Ã… ta farvel
7
8
KAPITTEL 1 Bare én dag igjen, tenkte Trym mens han syklet av gårde. I morgen var det siste gang han skulle våkne opp i sengen sin i Gautelia. I rommet han hadde hatt hele livet. I tolv år! Uvirkelig. Trym sladdet inn oppkjørselen til Herman, satte fra seg sykkelen og gikk rundt huset. Herman satt under en parasoll og spilte Minecraft på iPaden. Han var blitt litt brunere, virket det som. Det blonde håret hans var bleket enda lysere av solen. Trym snek seg lydløst bort og stilte seg bak ham. Stine, Hermans storesøster på femten, stod ved stuedøren og frydet seg. Trym samlet fingrene på hver hånd i en spiss og stakk dem hardt inn i siden på ham. Herman skrek og hoppet ut av stolen. Trym og Stine lo rått. – Ååå! Det var ikke morsomt, sa Herman morskt og stampet med foten. – Ha ha, jeg måtte bare! lo Trym. – Herman, hvis du ikke er snill fremover, så kommer jeg til å legge ut filmen, flirte Stine og viftet med mobiltelefonen sin.
9
Trym satte seg i en av de ledige kurvstolene. Herman klappet igjen nettbrettet og la det på bordet. – Jeg hadde tenkt å komme innom deg, men mamma og pappa ligger og sover ennå. Vi kom sent hjem, sa Herman. – Fin tur, eller? Herman nikket. – Mm, Legoland er bra. Vi skulle ha vært der sammen en gang. Men det var supervarmt og så mye vind at vi holdt på å blåse bort. Bare å glemme å bade. En periode med stillhet fulgte. Ingen av de to bestevennene klarte å se hverandre i øynene. Det var elleve dager siden Herman hadde dratt på ferie. Normalt pleide de å henge sammen nesten hver dag. Det hadde de gjort så lenge de kunne huske. De siste årene hadde de snekret en trehytte sammen, som de kalte Eikeslottet. Den hadde to etasjer og var bygget to og en halv meter over bakken, oppe i en gammel eik med tykke grener, et lite stykke inne i skogholtet i utkanten av boligfeltet. På avstand var det ikke lett å se den, og i alle fall ikke nå på sommeren, med det tette løvverket som omkranset den. Hytta kom ikke til å bli høyere. Selv om det var helt ufattelig, skjønte de det så altfor godt, begge to. De hadde visst det i over et år, helt siden Trym fikk høre at mormor hadde bestemt seg for å flytte til en leilighet i Lyngset sentrum. Så langt han visste, var han den eneste som hadde en mormor som hadde funnet en ekte skatt. Det ble stor ståhei i avisene, for skatten var stor og et mysterium. Alt hadde vært gøy, helt til han skjønte at mormor hadde gitt dem gården sin, og mamma og pappa bestemte at de skulle selge huset og flytte dit.
10
Han og Herman hadde prøvd å forberede seg på det som skulle skje, men de endte alltid opp med å prøve å late som de hadde glemt det, at det aldri skulle skje, at det var langt inne i fremtiden. Men nå var fremtiden her. Det var ingen ting de kunne gjøre for å endre på det. Trym kremtet og svelget en stor, tørr klump i halsen. – Skal vi ta en tur til slottet, eller? Hermans hake skalv. Det var ikke lett å se, en nesten umerkelig bevring, men den skalv. Han så bort. – Ja, klart det. Vi drar! De gikk rundt huset til gårdsplassen. Det var ennå ganske tidlig på dagen, og Herman måtte vekke foreldrene og spørre om lov mens Trym satte seg på sykkelen. Han satt med én fot på pedalen og støttet seg med den andre, da han plutselig ble svimmel. Det var som om gårdsrommet og nabohusene begynte å flyte sammen til en slags fargerik guffe. Så ble sollyset fryktelig sterkt, og i neste øyeblikk føltes det som om et kraftig vindkast tok tak i ham og sendte ham rett opp i luften. Trym sjanglet, før han falt ned på brosteinen med sykkelen over seg. Det gjorde ikke vondt, men det var flaut. Han kikket rundt seg. Ingen i gaten. Herman var fremdeles inne. Raskt kom han seg på bena og satte sykkelen på støtten. Svimmelheten var borte, men alt rundt ham virket så mye … klarere? Fargene, lyset, luktene; det var som om han plutselig hadde dukket opp i en helt ny verden! Så hørte han det. Det var Herman og Stine. De var inne i huset, men han kunne høre alt de sa, nesten som om de stod ved siden av ham! – OK, det er greit. Jeg skal si fra til mamma og pappa.
11
– Fint. Vi drar ingen andre steder. – Det er like før han skal flytte nå, ikke sant? Taushet. – Ja. De drar i morgen. – Er du lei deg? Taushet. – Men dere skal jo besøke hverandre, vet du. – Jada, jeg … ja. Ikke si mer om det. Herman kom ut på trappen, satte på seg hjelmen og kom mot ham. Trym ristet raskt på hodet. Hva i all verden var det som hadde skjedd? Han hadde hørt dem så tydelig … Stine vinket fra døråpningen. Trym vinket tilbake og rødmet, for selv om hun ikke beveget leppene, hørte han henne: Uff, så trist. Dette kunne han ikke fortelle noen. Kanskje han var i ferd med å bli sprø? – OK, Trym, da drar vi. Ååå, nei! Sykkelnøkkelen! Den har sikkert falt ned, for den ligger i den venstre, lilla støvelen til Stine i gangen, tenkte Trym. – Sjekk skoene i gangen. Kanskje den har falt ned? sa han og holdt pusten. Herman snudde på hælen og trasket inn. Ikke lenge etter stod han forundret på trappen igjen med nøkkelen i hånden. – Hvordan visste du det? Trym trakk på skuldrene og kjente at nakkehårene reiste seg. – Aner ikke, jeg tippet bare. – Wow! Bra tippet. Herman låste fri sykkelen og la nøkkelen i lommen. Få sekunder senere var de nede i hovedveien, girte opp og hadde stø kurs mot Eikeslottet.
12
Trym sugde grådig til seg inntrykkene, luktene, fargene og lydene. Kanskje dette var stedets måte å si adjø på, å la ham se og føle alt så uendelig mye klarere? Merkelig.
13
KAPITTEL 2 Trym svingte av fra veien og tråkket som en villmann, men idet han skulle til å hoppe over bekkefaret hvor alle tønnene lå, kom Herman som et lyn opp på siden av ham og fikk ham nesten ut av balanse. Det var så vidt han rakk å rive til seg styret og ta sats. I bekken lå elleve rødbrune metalltønner på rad og rekke. Hver av dem var litt større enn en vaskemaskin. En måtte ha god fart for å klare hoppet. Herman landet først og spant videre nedover stien, som gikk gjennom et område der skogen var tørr og død. Trym girte ned og satte etter ham. De kom frem til eika med hytta omtrent samtidig, slengte fra seg syklene og klatret opp stigen de hadde spikret fast til stammen. Noen hadde vært i hytta siden de var der sist. På gulvet var det risset inn noen merkelige tegn som ingen av dem forstod hva betydde:
14
Trym pekte på skribleriene: – Det er sikkert gjengen fra Bregnefeltet. Kanskje det er hevn for at vi knuste dem i snøballkrigen i vinter. Herman lente seg mot den svaiende veggen. Det lå fortsatt mange planker og en del taustumper i materialhaugen de hadde samlet. – Kanskje vi kan gjøre det litt vanskeligere for dem å komme opp, sa han. – Vi kan lage en taustige og rive trinnene i stammen? Trym syntes det var en god idé. Et par timer senere hadde de laget en taustige med en stor løkke i enden. Meningen var at stigen skulle henge på en kvist helt oppe ved hytta. Men for å få tak i stigen trengte de en spesiell gren. De bestemte seg for å lete hver for seg i skogen. Herman forsvant i retning bekken, mens Trym gikk innover på en av stiene som førte mot fjellene i det fjerne. På den andre siden av disse fjellene, mer enn tre timers kjøretur unna, skulle han snart bo. Det var sprøtt å tenke på. Han stanset ved en gammel gran og kikket tilbake mot trehytta og Herman. Den gule T-skjorten gjorde ham godt synlig i terrenget, der han gikk i den døde krattskogen langs bekken. En svak vind fikk det til å suse i trekronene. Der hvor han stod, var det helt vindstille. På stien kravlet tusenvis av maur. I det fjerne hørte han lyden av en bil som tutet. Ellers var det helt stille. Ingen lyder … vent! Trym snudde seg og kikket innover skogen. Det hørtes ut som om noen hvisket. – Hallo? sa han lavt. Ingen svarte. Kanskje han bare innbilte seg det? Det måtte
15
være vinden. Likevel var det noe i ham som sa at han skulle gå lenger inn i skogen. Der vokste trærne både høyere og tettere, og slik var det hele veien før fjellene reiste seg, og skogen først ble skrinnere og så forsvant helt. En gang hadde de nesten gått hele veien bort dit. Han tok et steg i mosen. Det var mykt og godt å gå på. Skogen ble tettere. Bjørketrær vokste i klynger mellom grantrærne. Til venstre for ham lå et myrdrag hvor det svermet millioner av knott og mygg. Høye urter og gress laget en slags mur rundt myrsumpen. Til høyre og innover mot fjellet var trærne gamle og med mosegrodde stammer nederst. Trym stanset for å orientere seg. Noen småfugler sang fra en av bjørkeklyngene. En hakkespett kom settende mot en grå, gammel stamme i utkanten av myra og begynte å hakke i et forrykende tempo. Han satte seg på en hvit stein som stakk opp fra lyngen. Etter et knapt minutt ble han var et ekorn som kom løpende ned en trestamme og spratt bortover skogbunnen. Hele tiden kikket det skremt rundt seg, og hver gang det vred på hodet kom det et rykk i halen. Ekorn var fine. Han håpet det var ekorn der de skulle også. Forresten, det var det. Han hadde sett ett i fjor, det var sant. Men det var ikke et ekorn herfra. Fra skogen hans. Han reiste seg. Ekornet ilte opp i et tre. Han måtte finne en lang gren. Men hvor? Han kikket rundt seg og irriterte seg over at han ikke hadde tatt med øksen, for da kunne han jo bare ha hogd ned et av de små bjørketrærne, og dessuten … der var det igjen! Det var noen som hvisket! – Hallo? Ingen svarte nå heller. Trym kikket sakte rundt seg. Det
16
virket som om lyden kom fra et sted langt inne i skogen, men det var umulig å si fra hvilken retning. Men selvfølgelig måtte det være tull, for i så fall kunne han ikke ha hørt noen hviske! Der! En bevegelse. Ti, femten meter fra ham i retning fjellene, var det noe hvitt som rørte seg. Altså var det ikke elg eller bjørn eller noe annet skummelt. Kanskje det var noen som tullet med ham. Kunne det være noen av de samme som hadde vært i hytta? Trym gikk mot det som hadde rørt på seg, og for hvert skritt han tok, ble den merkelige hviskelyden klarere, men det var umulig å høre hva som ble sagt. Det eneste han kunne si med sikkerhet var at det var en lys stemme, fra et barn, mest sannsynlig ei jente. Han stanset ved et gammelt grantre som hadde tørre grener og svart skjegg. Stien var langt unna nå. Skogen virket nesten ryddet her. Han støttet seg mot stammen, stusset og kikket. Omtrent en og en halv meter over bakken var litt av barken skavet av. I den blottlagte veden hadde noen risset inn de samme rare symbolene som var skåret inn i gulvet på trehytta. Forskjellen var at disse var laget for lenge siden. Treet var helt grått der barken var fjernet. Han lot pekefingeren følge mønsteret i symbolene. Det kunne ikke være bokstaver, og absolutt ikke tall. – Trym … Stemmen hørtes ut som om den kom svevende med vinden, men det var vindstille. Han snudde seg brått. Ingen. – Trym … ikke vær redd.
17
Vil du lese resten? «Isilds vrede» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.forlagshusetivestfold.no